HESTEMANNEN TAGUS
PROLOG
Viktor våknet med et rykk. Han grep sverdet, satte seg opp og så seg nervøst omkring. Det var rett før daggry, og himmelen hadde begynt å lysne i øst. Restene av leirbålet fra kvelden før glødet fortsatt. Viktor så ut over de skyggefulle slettene og flokken med kuer som hvilte der. Alt så ut til å være som vanlig.
Det må ha vært en vond drøm, tenkte han og la seg ned i teppeposen igjen.
Men han fikk ikke sove.
Tre ganger forrige uke var kuene blitt angrepet om natten. I det siste angrepet ble fire kalver drept. Ingen ante hvem eller hva som sto bak. Viktor visste ikke hva han skulle tro, men han kjente seg lettet over at natten snart var over. Han trengte bare å holde vakt over bølingen til det ble morgen. De andre mennene lå og sov ved siden av leirbålene sine, borte fra kuene.
Han lyttet til lydene fra sletten. En svak bris fikk det til å rasle i det høye gresset, og han kunne høre den dempede musikken fra nattens siste gresshoppe. Med ett hørte han et fugleskrik som overdøvet rautingen fra kuene.
Vent litt … det kunne ikke stemme. Kuene skulle sove nå, ikke raute!
Viktor satte seg opp og så på bølingen. Kuene
sto tettere sammen enn de pleide, med kalvene i midten. De måtte føle seg truet. Men av hva?
Akkurat da syntes Viktor han kunne høre lyden
av galopperende hover i det fjerne. Var det bare noe han innbilte seg?
Kuene begynte å stampe urolig med føttene. Viktor kom seg på beina. Hovslagene kom nærmere!
Det var noe der ute.
Plutselig trådte en diger skikkelse ut av mørket. Foran ham, i det rødglødende lyset fra leirbålet, sto et digert, skrekkelig beist.
Viktor gispet. Fra livet og opp liknet monsteret en kjempestor mann, men han hadde underkroppen til en kraftfull hingst!
Viktor snublet skrekkslagen baklengs og stirret opp på skapningen. Det mørke håret var vilt sammenfiltret, og lyset fra leirbålet ga de svarte øynene et flammende, sint rødskjær.
Med en voldsom brummelyd reiste monsteret seg på bakbeina og sparket i luften med hovene. Idet panikken grep ham, forsto Viktor at beistet var i ferd med å gå til angrep!
Han prøvde å kaste seg unna, men var ikke rask nok. Den ene hoven til monsteret traff ham i hodet
så han falt i bakken. Med et brøl kastet beistet hodet bakover og galopperte gjennom bålet så gnistene føk. En knitrelyd spredte seg da det tørre gresset på sletten tok fyr.
Halvt i svime så Viktor hvordan skapningen gikk
til angrep på de hjelpeløse, livredde kuene …
Så ble han overmannet av smerte, og alt ble svart.
