Borte av Lisa Gardner

Lisa Gardner

Borte Oversatt av Elisabeth Sætvedt

Lisa Gardner Originalens tittel: Gone Oversatt av Elisabeth Sætvedt Opprinnelig utgave: Copyright © 2006 by Lisa Gardner, Inc. Published by agreement with Licht & Burr Literary Agency, Denmark, on behalf of Jane Rotrosen Agency, LLC. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 Tidligere utgitt på norsk av Cappelen Damm AS i 2007 og 2010 ISBN 978-82-02-47724-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1 Tirsdag 12.24 Pacific Standard Time Hun drømmer igjen. Hun har ikke lyst til det. Hun slåss med lakenene, kaster hodet frem og tilbake, prøver i drømmen å få seg selv fra å gå opp trappen, åpne døren, gå inn i halvmørket.

Hun våkner og presser skriket ned i halsen igjen. Øynene buler og ser fortsatt ting hun ikke vil se.

Virkeligheten kommer tilbake mens hun langsomt registrerer de gråkalkede veggene, de mørke vinduene, den tomme siden av sengen.

Hun går inn på badet, stikker hodet under kranen og gulper i seg store munnfuller lunkent vann. Hun kan fortsatt høre regnet strømme ned utenfor. Det føles som om det har regnet slik i hele november, men det skyldes kanskje hennes sinnstilstand.

Hun går ut på kjøkkenet. Lappen ligger fortsatt på bordet. Etter syv dager har hun sluttet å lese den flere ganger, likevel kan hun ikke helt få seg til å kaste den.

Hun går gjennom kjøleskapets innhold: yoghurt, tunfisk, ananas, egg. Hun har lyst på egg, men ser at utløpsdatoen gikk ut for to uker siden.

Glem det. Hun går tilbake til sengen.

Samme drøm, samme bilder, samme innvendige skrik.

5

Klokken ett står hun opp for godt. Hun dusjer, leter i skapet etter rent tøy, stirrer på det magre ansiktet sitt i speilet.

«Hvordan staves totalhavari? R A I N I E.» Hun tar en kjøretur.

Tirsdag 02.47. Pacific Standard Time «Babyen gråter,» mumlet han.

«Du må våkne.»

«Mmm, det er din tur til å ta ham opp.»

«Herlighet, Carl, det er telefonen, ikke gutten, og det er til deg. Våkn opp.»

Tina, Carlton Kincaids kone, stakk albuen inn mellom ribbeina hans. Så kastet hun telefonen til ham, krøp lenger ned i sengen og trakk dynen over hodet. Tina var ikke noe nattmenneske.

Det var ikke Kincaid heller. Han var overkonstabel ved Portland-kontoret til Oregons delstatspoliti og burde være forberedt på slike oppringinger. Virke intelligent. Bestemt også. Han hadde ikke fått fred en hel natt på nesten åtte måneder og begynte å merke det.

Han stirret grettent på telefonen og tenkte at dette fikk for pokker være noe virkelig alvorlig.

Han satte seg opp og forsøkte å virke kvikk og våken. «Hallo?»

En patruljerende konstabel i den andre enden. Han var blitt kalt ut til en forlatt bil i veikanten i Tillamook County av en lokal visesheriff. Foreløpig ingen tegn til eieren, verken på stedet eller på hjemmeadressen.

Kincaid hadde ett spørsmål. «Står bilen på offentlig eller privat grunn?»

«Vet ikke.»

6

«Finn ut av det, for står den på privat grunn, må vi ha tillatelse til å undersøke stedet. Du må også ta kontakt med statsadvokaten i Tillamook County og få en ransakingstillatelse for bilen. Få fart på statsadvokaten og sperr av stedet. Jeg er der om» – Kincaid så på klokken – «femogfemti minutter.»

«Ja vel, sir.»

Konstabelen brøt forbindelsen. Kincaid sto opp. Han hadde vært i delstatspolitiet de siste tolv årene, begynt som patruljerende konstabel og jobbet i en periode med gjengkriminalitet. Etterpå var det blitt avdelingen for alvorlig kriminalitet. I løpet av disse årene hadde han skaffet seg en vakker kone, en stor, svart kjøter og, for åtte måneder siden, en stor, kjekk guttebaby. Livet gikk i de klassiske sporene; verken han eller hans kone hadde fått anledning til å sove eller nyte et godt måltid på over et halvt år.

Spedbarn var krevende. Det var kampen mot kriminalitet også.

Han hørte regnet slå mot taket. For en natt å bli halt ut av sengen på. Han hadde alltid to klesskift i bagasjerommet på den sivile bilen han brukte på jobben.

En natt som denne var det nok til den første halvtimen.

Pokker. Han kastet et blikk på sengen og ønsket at det likevel hadde vært gutten som gråt.

Han gikk på autopilot da han fant klær i kommoden og kledde på seg. Han var i ferd med å kneppe igjen skjorten da konen hans sukket og satte seg opp.

«Fæle saker?» hvisket hun.

«Vet ikke. En forlatt bil borte ved Bakersville.»

«Hva har det med deg å gjøre?»

«Dør på førersiden åpen, motor i gang, håndveske i passasjersetet.»

7

Hun rynket pannen. «Det var da merkelig.»

«Ja.» «Kjæresten min … Jeg hater de merkelige sakene.»

Kincaid tok på seg jakken, gikk bort til konen sin og ga henne et vått kyss på kinnet. «Legg deg til å sove igjen, skatten min. Jeg elsker deg.»

Tirsdag 01.14 Pacific Standard Time Hun ser ingenting, for søren. Vindusviskerne går for fullt og feier over frontruten i rasende fart. Det hjelper ikke. Regnet faller i strie strømmer. En sving i veien.

Hun bremser for brått og får vannplaning.

Hun puster tungt nå. Hikker. Gråter hun? Det er vanskelig å si, men hun er glad for å være alene i mørket.

Hun løfter foten litt opp fra gasspedalen og får bilen tilbake i riktig kjørebane. Det er visse fordeler ved å være ute på denne tiden av døgnet. Ingen andre blir straffet for hennes feil.

Hun vet hvor hun skal uten å være seg det bevisst.

Hvis hun tenker på det, vil det være en bevisst handling, og det vil understreke det faktum at hun har et problem. Det er mye enklere å oppdage at hun kjører inn på parkeringsplassen utenfor Toasted Lab Tavern.

Fem, seks andre biler står spredd utover den gruslagte plassen, de fleste pickup’er.

Bilene til de mest hardbarka drankerne, tenker hun.

Man må ha et alkoholproblem for å være ute i slikt vær.

Hva gjør hun her?

Hun sitter i bilen og klamrer seg til rattet. Hun kjenner at hun begynner å skjelve. Munnen fylles av spytt.

Hun kjenner allerede smaken av det kalde ølet.

8

Et lite øyeblikk står hun på kanten av avgrunnen.

Dra hjem, Rainie. Gå og legg deg, se på TV, les en bok. Gjør noe, hva som helst, bare ikke dette.

Hun skjelver stadig mer; hele kroppen rister der hun sitter sammensunket over rattet.

Hvis hun kjører hjem kommer hun til å sovne. Og sovner hun, så …

GÅ IKKE opp trappen. LUKK IKKE opp døren.

KIKK IKKE inn i halvmørket.

Det er så mye mørke inne i henne. Hun vil så gjerne være et ekte menneske. Hun vil være sterk, besluttsom, sunn og frisk. Men fremfor alt merker hun mørket som fyller hodet. Fire måneder tidligere meldte de seg, de første strimene av mørke inne i hodet hennes. Nå sluker de henne. Hun har falt ned i en avgrunn og er ikke i stand til å se lys mer.

Rainie hører en lyd.

Hun løfter hodet.

En stor og kraftig skikkelse trer frem i regnet. Hun skriker ikke. Hun griper om pistolen.

Den fulle cowboyen sjangler forbi uten å vite hvor nær han var ved å bli skutt.

Rainie legger pistolen tilbake i passasjersetet. Hun skjelver ikke mer. Hun er storøyd. Dyster. Sprø på en iskald måte, og det er mye, mye verre.

Hun setter bilen i gir og kjører ut i natten igjen.

Tirsdag 03.35 Pacific Standard Time Bakersville i Oregon er en liten by midt i Tillamook County. Den ligger mellom havet og en høy fjellkjede like innenfor. Typisk for distriktet er endeløse beitemarker, kilometervis med klippestrender og – sett med 9

politiets øyne – et voksende metamfetaminproblem.

Et fint sted å bo for den som liker honky-tonkmusikk og ost. Ikke stort å foreta seg for den som ikke gjør det, det kan den lokale ungdommen skrive under på.

Kincaid pleide ikke å bruke mer enn femti minutter på å kjøre til Bakersville. Men på en natt som denne, med null sikt, glatte fjellpass og styrtregn, tok det ham en time og et kvarter. Han pustet tungt og følte seg allerede på etterskudd da han kjørte inn på det opplyste området.

Et lyspunkt midt oppi det hele var at de første på stedet hadde gjort jobben sin. Tre strategisk plasserte lyskastere gjennomboret mørket og regnet med sine kraftige stråler. Et gult sperrebånd avgrenset et passelig stort område fra resten av omgivelsene. Utenfor båndet begynte det å samle seg en del biler.

Kincaid fikk øye på konstabelens bil, sheriffens og en svart SUV med sirene og blålys, som han antok tilhørte statsadvokaten. De kom til å trenge flere folk hvis de ble nødt til å sette i gang en full leteoperasjon, og de kom til å trenge åstedsgranskere, men det var det opp til ham å avgjøre.

En time og førti minutter etter den første telefonen hadde de ennå ikke fått svar på det grunnleggende spørsmålet: Sto de overfor en kriminell handling eller ikke? De fleste skattebetalerne likte nok å tro at politiet satte inn alt de hadde av ressurser i tilfeller som dette. Hentet inn åstedsgranskere, nasjonalgarden, helikoptre. Ja vel, men så skar også de samme skattebetalerne stadig ned på delstatspolitiets budsjett slik at Kincaid nå kun hadde tre og en halv etterforsker under seg i stedet for de opprinnelige fjorten. Politiarbeid 10

i virkelighetens verden handlet om å sette en prislapp på alle avgjørelser. Nå for tiden var han altså nødt til å gjøre enhver operasjon så billig som mulig.

Kincaid stanset bilen bak den digre, svarte Chevy’en og slo av motoren. Det var umulig å komme forbi den.

Han åpnet bildøren og gikk ut i styrtregnet.

Det traff ham midt i fleisen. Han stanset et øyeblikk for å manne seg opp til å tåle stormangrepet. Så var håret blitt dyvått, vannet fant veien innenfor kraven på regnfrakken, og så var det verste over. Nå trengte han ikke å bekymre seg mer for å bli våt og sølete; han var det allerede.

Han trasket bort til bagasjerommet på sin egen Chevy Impala, løftet ut utstyrsboksen og dukket under sperrebåndet.

Konstabel Blaney kom ham i møte, plaskende gjennom sølen i svære, i svarte gummistøvler. Han hadde vært flink gutt og kledd seg i politiets regnværsutrustning, deriblant en svart og blå politijakke som lignet en feilsydd MC-jakke. Ingen likte den. Kincaid hadde sin egen liggende i bagasjerommet. Klar til bruk ved sjeldne anledninger, dersom pressen var i nærheten – eller en overordnet.

Blaney hadde tydeligvis vært ute en stund. Jakken hans glinset i skjæret fra de kraftige lyskasterne, og vannet rant i små bekker nedover ansiktet hans og dryppet fra nesetippen under den bredbremmede hatten. Konstabelen rakte ham hånden. Kincaid tok den, og de ga hverandre et raskt håndtrykk.

Sheriffen og en visesheriff fra Tillamook County dukket opp bak Blaney som presenterte dem for Kincaid, og der sto de, våte og kalde med armene tett inntil kroppen i et forsøk på å holde varmen …

11

Visesheriff Dan Mitchell hadde vært den første som svarte på meldingen. Han var ung og av bondeslekt, men gjorde sitt beste. Han hadde ikke likt det han så – åpen dør, tente hovedlys, motor i gang. Det var litt Hollywood-aktig, syntes han. Derfor hadde han ringt sheriff Atkins som ikke var blitt særlig begeistret for å bli dratt ut av sengen en slik natt, men som hadde kommet likevel.

Sheriffen var litt av en overraskelse. For det første var det en hun – nærmere bestemt Shelly Atkins. Hun hadde et fast håndtrykk, et rolig blikk og var tydeligvis typen som gikk rett på sak.

«Et øyeblikk,» sa hun midt i Mitchells lange utlegninger. «Tom venter,» – hun nikket i retning av statsadvokaten som hadde satt seg inn i bilen sin igjen.

«Vi har fått ransakingstillatelse for bilen, og på oppfordring fra konstabelen din, har vi fått bekreftet at dette er offentlig grunn. Jeg vet ikke hva som har hendt her, men noen har forlatt bilen i all hast og det bekymrer meg. Så la oss komme i gang, ellers finner vi ikke annet enn en bunke klissvåte politirapporter.»

Ingen kunne si noe på det, så den lille flokken flyttet seg nærmere bilen. De beveget seg forsiktig bort til den åpne døren.

Det var en temmelig ny Toyota Camry, hvit med blått interiør. En pen og grei bil, men ikke noe mer.

Sjåføren hadde vært omtenksom nok til å kjøre godt ut til siden. Til venstre for døren på førersiden strakte den svingete veien seg, til høyre lå en bratt skråning som førte opp til en mørk skog.

Døren på førersiden sto åpen slik konstabelen hadde meldt fra om; undersiden skrapte i asfalten. Kincaids første tanke var at folk aldri pleide å åpne en bildør på 12

så vidt gap. Muligens hvis de hadde ekstra lange bein.

Eller om de skulle løfte noe inn eller ut av bilen.

Det var noe å tenke på.

Fra der Kincaid sto, kunne han skimte en brun håndveske av skinn i passasjersetet.

«Er håndvesken sjekket?» spurte han uten å rette spørsmålet til noen bestemt person.

«Jeg plukket den opp,» rapporterte Mitchell og hørtes ut som om han ville forsvare seg, «for å se om jeg kunne finne navnet på eieren. Det var jo så rart at bilen sto der med lysene tent, motoren i gang og døren på vidt gap. Jeg måtte begynne et sted.»

«Fant du noen lommebok?»

«Nei, sir. Men så åpnet jeg hanskerommet og fant vognkortet. Der sto navnet.»

«Håndvesken var tom?»

«Nei, sir. Det var mye i den – kosmetikk, kulepenner, elektronisk planlegger, osv. Men jeg så ingenting som lignet en lommebok. Jeg satte håndvesken tilbake nøyaktig der jeg fant den. Jeg sverger at jeg ikke rørte ved noe annet.»

«Bortsett fra hanskerommet,» sa Kincaid rolig. Han var egentlig ikke sint. Mitchell hadde rett – man måtte begynne et sted.

Bilmotoren var slått av. Konstabelen hadde gjort det for å sjekke hvor mye bensin som var igjen på tanken.

Det var alltid nyttig å vite når man fant en forlatt bil.

Men motoren hadde gått som en klokke da Mitchell kom dit, og så vidt han hadde kunnet se, var det ikke noe i veien med dekkene heller. Dermed kunne de antagelig se bort fra at sjåføren hadde kjørt ut til siden og stanset på grunn av tekniske problemer.

Kincaid gikk bort og stilte seg bak bilen for å se 13

nærmere på støtfangeren. Ingen tegn til bulker eller skrapemerker, men det var vanskelig å være helt sikker siden alt var så vått. Han gjorde et halvhjertet forsøk på å se etter andre hjulspor eller fotavtrykk.

Det kraftige regnet hadde ødelagt det som eventuelt måtte ha vært der, og etterlatt seg dammer med sølevann. Sheriff Atkins hadde tenkt økonomi da hun kom med advarselen sin, men den var kommet en anelse for sent.

Han stakk hodet inn i bilen og passet på ikke å røre noe.

«Er eieren en kvinne?» spurte han.

«Ifølge vognkortet,» svarte Blaney, «er navnet Lorraine Conner fra Bakersville. Sheriff Atkins sendte en av karene sine til adressen. Ingen åpnet.»

«Har vi en beskrivelse av henne?»

«Høyde: en meter og syvogseksti, vekt: seksti kilo, brunt hår og blå øyne, ifølge førerkortregisteret.»

Kincaid så på sheriff Atkins.

«En meter og femogseksti,» svarte hun. «Jeg vil ikke røre noe ennå, men det ser ut til at setet står i riktig stilling.»

Det samme tenkte Kincaid. Setet sto relativt nær rattet, omtrent der man kunne vente at en kortvokst person ville ha det. Han måtte kontrollere speilene og høyden på rattet også, selvfølgelig, men det fikk vente til etter at laborantene og fingeravtrykksfolkene hadde gjort sitt. Ifølge Blaney hadde tankmåleren stått på halv da han slo av motoren. Lorraine hadde nok ikke fylt bensin i det siste, men de var nødt til å sjekke med bensinstasjonene i distriktet likevel.

Han rettet seg opp og blunket for å se bedre i regnet mens tankene begynte å kverne i ham.

14

De første tre årene han jobbet som konstabel, hadde Kincaid hatt kysten som sitt arbeidsområde. Det forundret ham hvor mange rapporter som hadde en hensatt bil som utgangspunkt. Det virket som om havet trakk folk til seg, som om det snakket til dem en siste gang.

De fleste pleide å kjøre ut til kysten for å få med seg den fantastiske solnedgangen. Deretter låste de bilen, gikk inn i skogen og skjøt seg en kule for pannen.

Men i løpet av alle sine år i politiet hadde han aldri sett noen gå fra bilen slik – med motoren i gang, vindusviskerne på og lyktene tent.

Mitchell hadde rett. Det var litt Hollywood over det hele. Det føltes feil.

«Ok, folkens,» sa Kincaid. «Da åpner vi bagasjelokket.»

Tirsdag 01.45 Pacific Standard Time Hun har sluttet å bry seg. Hun vet at det ikke er bra. En gang var hun sheriff i en liten by, og gudene skal vite at hun har sett hva som kan skje når noen tar øynene vekk fra veien, om så bare et sekund.

Men hun er svært trett. Hvor lenge er det siden hun sov sist? Timer, dager, måneder? Trettheten påvirker motorikken hennes. Korttidsminnet fungerer dårlig.

Hun prøver å huske hva hun gjorde dagen før, men bildene som svømmer rundt i hodet kan like gjerne være en uke gamle. Hun klarer ikke å holde rede på tiden mer. Livet hennes befinner seg i et vakuum.

Vindusviskerne dunker, dunker rytmisk. Regnet slår mot biltaket. Frontlysene borer seg inn i mørket.

Da hun var ung, fjorten, femten, i tiden før moren ble skutt, hadde hun hatt en kjæreste som elsket å dra 15

ut i slikt vær. De pleide å finne en øde vei, skru av lyset på bilen og rase av gårde i mørket.

«HEEEE-hawwww!» pleide han å brøle på cowboyvis, før han fulgte opp med en slurk bourbon.

Etterpå knullet de som kaniner i baksetet, i en tåke av brennevin, svette og kondomer.

Når Rainie tenker tilbake på den tiden, kjenner hun et stikk av lengsel. Det er så lenge siden hun følte seg ung, vill og fri. Det er så lenge siden hun stolte nok på seg selv til å kjøre blindt i mørket.

Og så tar tankene hennes en avstikker til et sted hun ikke ønsker å dra.

Hun tenker på Quincy. Hun husker første gang de var sammen, på ømheten hans og hvordan han holdt rundt henne etterpå.

«Rainie,» hadde han sagt lavt, «det er lov å nyte livet.»

Og nå har hun det vondt. Hun har det vondt på en måte som er hinsides smerte. Hun får ikke puste. Etter syv dager føles det fortsatt som om hun har fått et slag i solar plexus, og leppene beveger seg, men hun får ikke inn luft.

Veien svinger. Hun er for ukonsentrert til å reagere. Hjulene spinner, bremsene skriker. Bilen snurrer rundt og rundt, og hun slipper rattet. Hun tar foten vekk fra gassen. Hun gir blaffen, som en slags enmanns-versjon av Thelma & Louise som venter på å seile rett ut i Grand Canyon, takknemlig for å få det overstått.

Bilen spinner i veikanten og spretter tilbake på veien. Gamle kunster våkner til liv igjen, de ligger nedfelt i kroppen hennes fra den gang hun var en dyktig, erfaren politikvinne. Hun griper fatt i rattet. Bevegel16

sene er glidende. Hun er forsiktigere med bremsen og styrer bilen ut til siden.

Så bryter hun fullstendig sammen. Hun hviler pannen mot rattet og gråter som et barn. Skuldrene rister, nesen renner og hun hikker.

Hun gråter og gråter og gråter, og så tenker hun på Quincy, på hvordan det er å legge kinnet mot brystet hans og høre hjerteslagene, og hun begynner å hulke igjen. Men bak tårene er det ikke sorg lenger, men raseri.

Hun elsker ham, hun hater ham. Hun trenger ham, hun forakter ham. Det er livet hennes i et nøtteskall.

Andre mennesker forelsker seg. Andre mennesker er lykkelige.

Hvorfor er det så vanskelig for henne? Hvorfor kan hun ikke bare slippe taket?

Og så kommer bildene tilbake igjen. Trappen opp til verandaen, døren som glir opp, halvmørket innenfor …

Rainie strekker seg instinktivt etter pistolen. Kjempe imot, angripe, skyte … hva da? Hun har møtt fienden, og det er henne selv. Av en eller annen merkelig grunn får dette henne til å hate Quincy desto mer, for hadde han aldri elsket henne ville hun heller aldri fått vite hva hun har mistet.

Fingrene kjærtegner våpenet. Og et lite sekund er hun fristet …

Banking på ruten.

Hun løfter hodet med det samme.

Universet eksploderer i hvitt lys.

17

Tirsdag 03.49 Pacific Standard Time Visesheriff Mitchell skjønte først ingenting av innholdet i bagasjerommet. Kincaid så hvordan han ble grønnere og grønnere i ansiktet da det langsomt gikk opp for ham hva det var snakk om.

«Hva i helvete …» Mitchell vaklet bakover mens han løftet armen som om han ville verge seg mot synet.

Kincaid stakk hånden inn og løftet forsiktig det øverste arket med bilder. Blikket hans fløy bort til sheriff Atkins. «Du kjenner ikke navnet?»

«Nei, men jeg begynte i jobben i forrige måned. Er det virkelig det jeg tror det er?»

«Ja.» «Herregud.» Hun stirret på bilen. «Dette kommer ikke til å ende godt, gjør det vel?»

«Neppe.»

Kincaid fant frem mobilen og slo et nummer.

18

2 Tirsdag 04.05 Pacific Standard Time Quincy våknet altfor brått. Han hev etter pusten, grep fatt i madrassen med begge hender. Kroppen forberedte seg på slaget. I neste øyeblikk rullet han seg over på siden og fløy opp av sengen.

Pusten gikk tungt. Han måtte tvinge seg til å se på det blomstrete tapetet, tvinge seg til å huske hvor han var og hvordan han hadde havnet der. Svaret tappet ham for det han hadde igjen av krefter. Kroppen sank sammen. Hodet falt forover. Han lente seg tungt mot vinduet og stirret på regnet som slo mot ruten og laget diagonale striper på glasset.

Han hadde bodd på det koselige, landsens frokosthotellet i syv dager nå, og det var omtrent syv dager for lenge. Eieren var i det minste hyggelig. Hun hadde ingen kommentar til at en enslig mann leide et rom på et hotell som opplagt var beregnet på kjærestepar. Og hun stilte ingen spørsmål når han hver morgen ba stille om å få beholde rommet én dag til.

Hvor førte dette hen? Når ville det ta slutt? Han visste det ikke lenger. Og den tanken gjorde ham trett.

For første gang i sitt liv følte han seg svært, svært gammel.

Quincy var treogfemti og kommet så langt i livet at 19

det var mer hvitt enn svart i håret, rynkene rundt øynene hadde satt seg godt og han følte seg mer og mer distingvert og mindre og mindre flott å se på. Han jogget fortsatt to mil fire ganger i uken. Han trente fortsatt på skytebanen hver måned. To ganger i løpet av livet hadde kontakten med en seriemorder vært nær og personlig, og han hadde ikke tenkt å bli bløt fordi han var på feil side av de femti.

Han var ingen enkel mann, det forsto han. Han var for intelligent og brukte for mye av tiden sin inne i sitt eget hode. Moren hans døde ung, og faren hadde ikke vært av det pratsomme slaget. Quincy hadde opplevd år med totalt stillhet. En gutt med en slik oppvekst måtte bli temmelig spesiell.

Et innfall hadde fått ham til å søke seg til politiet, og han begynte karrieren sin i Chicago. Da det etter hvert viste seg at han hadde en medfødt evne til å forstå hva som foregikk i unormale hjerner, hadde han begynt i FBI som profilerer. Han hadde hatt mer enn hundre saker i året, reist fra motell til motell og alltid gransket døden.

I løpet av den tiden gikk hans første kone fra ham.

Og de to døtrene vokste opp uten ham. Så en dag hadde han sett seg rundt og forstått at han hadde gitt døden så mye av sin tid at han ikke hadde noe igjen.

Han hadde byttet stilling og arbeidet med interne prosjekter for FBI. Forsøkt å være mer hjemme hos døtrene. Han hadde til og med lagt mye arbeid i å reparere det vanskelige forholdet til sin ekskone Bethie.

Kanskje hadde han gjort fremskritt. Det var ikke lett å vite. Telefonen fra Bethie lå fortsatt friskt i minne. En bilulykke. Mandy som lå på sykehus. Kom fort, vær så snill …

20

Hans eldste datter kom aldri til bevissthet igjen. De fulgte henne til graven rett før hun fylte fireogtyve.

Quincy vendte tilbake til det vindusløse kontoret hos FBI. Vasset i bilder av døden – nok en gang.

Det hadde vært det vanskeligste året i Quincys liv.

Men enda verre hadde det vært å oppdage at noen hadde drept Mandy og at den samme personen lurte på Bethie og hans yngste datter Kimberly. Han hadde handlet raskt da, men likevel ikke raskt nok. Drapsmannen hadde fått tak i Bethie først og ville kanskje ha klart å drepe Kimberly også, hadde det ikke vært for Rainie.

Rainie hadde kjempet den dagen. Hun hadde kjempet for Kimberly, hun hadde kjempet for seg selv og hun hadde rett og slett kjempet for kampens egen skyld, for det var det som var jobben hennes, og det var slik hun var, og han hadde aldri møtt noen som henne.

Han hadde elsket Rainie. Han hadde elsket den store munnen, den bråkjekke stilen, det kraftige temperamentet. Han hadde elsket henne fordi hun utfordret ham, provoserte ham og gjorde ham rasende.

Hun var tøff, uavhengig, kynisk, intelligent. Men hun var også den eneste kvinnen han hadde møtt som virkelig forsto ham. Hun forsto at han innerst inne var en optimist og forsøkte å se det gode i en verden preget av så altfor mye ondskap. Hun forsto at han ikke kunne slutte i jobben, for hvis folk som ham ikke sto på, hvem skulle gjøre det da? Hun forsto at han elsket henne, selv om han virket taus og reservert. Det var bare slik at de sterkeste følelsene hans var av det slaget han ikke klarte å sette ord på.

Da Quincy og Rainie endelig hadde giftet seg for to år siden, hadde han trodd at han sto foran et nytt og 21

sunnere kapittel i livet. Kimberly hadde gått ut fra FBIakademiet og gjorde det bra som agent ved Atlantakontoret. De snakket sammen, kanskje ikke som far og datter, men i hvert fall ofte nok til at begges behov ble tilfredsstilt.

Og han hadde gjort det ubegripelige – han hadde pensjonert seg. I hvert fall delvis. Han hadde pensjonert seg så mye som en mann av hans type var i stand til.

Nå påtok han og Rainie seg bare en håndfull saker i året som konsulenter for lovens håndhevere over hele landet. De hadde flyttet til Oregon fordi Rainies savn etter fjellene var så stort at hun ikke klarte å slå seg til ro noe annet sted. De hadde til og med, Gud bedre, prøvd å adoptere et barn.

Bli far i hans alder. Men han hadde gjort et forsøk.

I tre korte uker etter at bildet kom med posten, hadde han til og med gledet seg.

Så hadde telefonen ringt, og de hadde tatt oppdraget.

Og for annen gang ble grunnen revet vekk under Quincy.

Han burde antagelig begynt å se seg om etter en leilighet.

Kanskje i morgen, tenkte han, men han visste allerede at han ikke kom til å gjøre det. Selv en intelligent mann kan være dum når det kommer til kjærlighet.

Det banket forsiktig på døren. Eieren av hotellet sto utenfor og så opprevet ut. Det var en politimann i resepsjonen, sa hun. Han spurte etter Quincy. Han sa at det hastet. Han måtte snakke med ham øyeblikkelig.

Quincy var ikke overrasket.

Han hadde lenge visst at livet alltid kunne bli verre.

22

Tirsdag 04.20 Pacific Standard Time Kincaid søkte ly i bilen, satte på varmen og tok frem mobilen.

Først ringte han til sjefen for FBIs Portland-kontor.

Det var aldri morsomt å vekke en FBI-agent midt på natten, men han hadde ikke noe valg. Funnet i bagasjerommet hadde vært usedvanlig makabert: bilder av et organløst kvinnelik. Bildene var stemplet: «Tilhører FBI.» Han fikk tak i Jack Hughes på første forsøk. Mannen kunne bekrefte at Lorraine Conner var privatetterforsker og hadde jobbet som konsulent for FBIs feltkontor i Portland tidligere. Så vidt han visste, var hun ikke opptatt med en sak nå, men hun kunne være i kontakt med et annet kontor. Hughes ga ham navnet på Conners partner slik at han kunne høre med ham, ba om å bli holdt underrettet, gjespet flere ganger og gikk tilbake til sin myke, varme seng.

Kincaid var like heldig med de to neste telefonene.

Han fikk tak i sjefen for laboratoriet og rapporterte hva de hadde funnet. Været var for dårlig og forholdene for vanskelige til at det var noe poeng å sende ut en egen gransker, svarte sjefen. De fikk snakke sammen igjen når bilen var på et tørt og trygt sted. Og så gikk Mary Senate og la seg igjen. Samme resultat hos fingeravtrykksfolkene. «Det går ikke an å ta fingeravtrykk av en våt bil, så ring oss når den har tørket. God natt.»

Og dermed sto Kincaid alene igjen, gjennomvåt, med en eneste tanke i hodet: hvorfor i helvete var han ikke blitt regnskapsfører slik som faren?

Han gikk ut av bilen og fikk kontakt med sheriff 23

Atkins. Sheriffen var i gang med å organisere en liten leteekspedisjon. Den dårlige nyheten var at regnet fortsatte å hølje ned, og sikten var lik null. Den gode nyheten var at temperaturen denne novembernatten fortsatt holdt seg rundt ti grader. Det er fordømt kaldt når man er våt, men ikke livstruende.

Hvis man antok at Lorraine Conner i det hele tatt snublet rundt ute i skogen.

Hva kunne få en kvinne – særlig en kvinne med lang erfaring som etterforsker – til å gå ut av bilen en mørk og regnvåt natt som denne, så langt fra folk? Kincaid hadde et par svar på dette spørsmålet, men ingen av dem var gode.

Han ringte etter en kranbil. Hvis teknikerne måtte ha bilen inn på et tørt og trygt sted, skulle han for søren sørge for at den kom til et tørt og trygt sted.

Kranbilen kom, sjåføren steg ut i styrtregnet, kastet et blikk på gjørmen rundt bilen og ristet på hodet. Bilen hadde sunket godt ned i leiren nå. Forsøkte han å trekke den ut, kom sølen til å sprute opp og ødelegge eventuelle spor som måtte finnes.

Bilen måtte ikke røres på de første timene.

Kincaid bannet og ristet oppgitt på hodet. Til slutt fikk han en god idé. Han fant en visesheriff med et partytelt hjemme i garasjen og sendte ham av gårde for å hente det. En halv time senere hadde han satt det opp over bilen og de nærmeste omgivelsene. Alle avtrykk hadde antagelig forsvunnet for lengst, men her gjaldt det å redde det som reddes kunne. Dessuten var det faktisk mulig å jobbe under telttaket.

Kincaid begynte å knipse bilder med et digitalkamera og var kommet halvveis rundt bilen da konstabel Blaney kom tilbake, etterfulgt av en annen bil.

24

Kincaid så på bilen som lå bak Blaneys patruljebil.

En mann steg ut i regnet. Han var kledd i en engelsk frakk som etter all sannsynlighet kostet like mye som halvparten av Kincaids månedslønn. Dyre sko. Nypressede bukser. Så dette var Pierce Quincy, tidligere profilerer. Lorraine Conners ektemann. En interessant person i denne sammenhengen. Kincaid kikket lenge og intenst på ham.

Quincy kom rett bort.

«Overkonstabel Kincaid.» Mannen rakte frem hånden; regnet fikk håret hans til å klistre seg til hodebunnen.

«Du må være Quincy.» De håndhilste. Det slo Kincaid at mannen hadde et kraftig håndtrykk. Han hadde også smalt ansikt og øyne som nærmest var krystallblå.

En hard mann.

Vant til å ha full kontroll.

«Hva har skjedd? Hvor er kona mi? Jeg vil gjerne se Rainie.»

Kincaid bare nikket, vippet litt på hælene og fortsatte granskingen. Denne saken var hans. Like greit å gjøre det klart med det samme og spare begge to for en tåpelig krig om revir.

«Fin frakk,» sa han til slutt.

«Overkonstabel –» «Jeg liker skoene også. Litt sølete for dem kanskje?»

«Søle kan vaskes av. Hvor er min kone?»

«Jeg skal si deg noe. Du svarer på mine spørsmål, så skal jeg svare på dine. Høres det greit ut?»

«Har jeg noe valg?»

«Tja, siden dette er min sak, så… nei, egentlig ikke.»

Quincy presset leppene sammen, men protesterte 25

ikke. Kincaid ga seg selv noen sekunder til å skyte brystet frem. Én null til mannen fra delstatspolitiet.

Han burde likevel ha blitt i sengen.

«Mr. Quincy, når så du din kone sist?»

«For syv dager siden.»

«Vært bortreist?»

«Nei.» «Jobber ikke dere sammen?»

«Ikke for øyeblikket.»

«Bor dere sammen?»

En muskel rykket i Quincys kinn. «Ikke for øyeblikket.»

Kincaid la hodet på skakke. «Kan du utdype det?»

«Ikke for øyeblikket.»

«Vel, vel, hvis det er slik du vil ha det, Mr. Quincy –» «Vær så snill, overkonstabel.» Quincy løftet hånden avvergende. «Hvis du absolutt vil behandle meg som en hvem som helst, må du gjerne gjøre det. Du kan godt bruke de neste timene på å stille meg alle de vanlige spørsmålene. Men her og nå spør jeg deg, etterforsker til etterforsker: Hvor er min kone?»

«Vet ikke du det?»

«Det gjør jeg faktisk ikke, nei.»

Kincaid betraktet mannen en lang stund; så ga han seg med et skuldertrekk. «En patruljerende konstabel fant bilen hennes like etter klokken to. Ingen spor etter henne, verken her eller hjemme. Skal jeg være ærlig, så er vi bekymret.»

Kincaid så at Quincy svelget og svaiet ørlite grann der han sto.

«Vil du ha en liten pause?» spurte Kincaid skarpt.

«Trenger du noe å drikke?»

26

«Nei, jeg … Nei.» Quincy tok et skritt. Og enda ett.

Ansiktet virket blekt i lyset fra lyskasterne. Kincaid la merke til detaljer som hadde unngått ham tidligere.

Måten regnfrakken hang og slang rundt mannen på.

Måten han beveget seg på, rykkvis, stivt. Dette var en mann som ikke hadde sovet godt på mange netter.

Han virket forbausende rolig, til ektemann i sorg å være.

«Hva med en kopp kaffe?» spurte Kincaid.

«Nei takk. Jeg vil heller … Kan jeg få se på bilen? Jeg kan hjelpe til med å … kanskje se om noe mangler.»

Kincaid vurderte spørsmålet. «Du kan se, men ikke røre. Laboratoriefolkene har ikke vært her ennå.»

Han viste vei bort til den etterlatte Toyotaen. Han hadde lukket døren på førersiden etter å ha fotografert og registrert dørens opprinnelige stilling. Nå åpnet han den igjen.

«Har dere sjekket de lokale skjenkestedene?» spurte Quincy. Han virket roligere nå, som en etterforsker som tar fatt på et oppdrag.

«Det er ikke stort å sjekke her omkring.»

«Og skogen?»

«Vi har folk ute og leter.»

«Naturligvis; alle bilene,» mumlet Quincy. Han pekte på hanskerommet. «Kan jeg?»

Kincaid gikk rundt til den andre siden av Toyotaen og åpnet lokket; han hadde hansker på seg. Han hadde allerede sjekket innholdet: seks McDonalds-servietter, fire kart, instruksjonsbok for bilen med vognkortet stukket inn. Nå så han at Quincy gransket innholdet.

«Håndvesken?» spurte Quincy.

Kincaid åpnet den velvillig. Quincy kikket inn.

27

«Våpenet hennes,» sa Quincy til slutt. «En Glock 40, halvautomatisk. Rainie har den vanligvis i hanskerommet hvis hun ikke har den på seg.»

«Er hun alltid bevæpnet?»

«Alltid.»

«Hvor har du vært i kveld, Mr. Quincy?»

«Jeg dro tilbake til frokosthotellet like etter ti. Du kan spørre Mrs. Thompson, det er hun som driver stedet. Hun var i resepsjonen da jeg kom inn.»

«Er hun nattevakt?»

«Nei.» «Så du kunne ha gått ut senere uten at hun så det?»

«Jeg har ikke noe alibi, overkonstabel. Bare mitt ord.»

Kincaid forandret taktikk. «Kjører din kone ofte rundt midt på natten, Mr. Quincy?»

«Av og til, når hun ikke får sove.»

«På denne veien?»

«Den går til stranden. Rainie liker å lytte til havet om natten.»

«Var det det hun gjorde 10. september, da hun ble tatt for promillekjøring?»

Quincy virket ikke overrasket over at Kincaid kjente til arrestasjonen. Han sa bare: «Jeg ville sjekke de lokale barene.»

«Har din kone et alkoholproblem, Mr. Quincy?»

«Det tror jeg du må spørre henne om.»

«Det høres ikke særlig bra ut.»

Det var ikke noe spørsmål, og Quincy svarte ikke.

«Hva kommer vi til å finne i skogen, Mr. Quincy?»

«Jeg vet ikke.»

«Hva tror du har hendt her, på denne veien, midt på natten?»

28

«Jeg vet ikke.»

«Du vet ikke? Gi deg, Mr. Quincy. Er ikke du den berømte profilereren som skal være ekspert på den menneskelige natur?»

Nå smilte Quincy. Det gjorde ansiktet hans tristere enn Kincaid hadde ventet. «Det er tydelig at du aldri har møtt min kone, overkonstabel,» svarte han rolig.

29

3 Tirsdag 04.45 Pacific Standard Time Quincy følte et sterkt behov for å gjøre noe. Første innskytelse: Storme inn i den mørke skogen, rope med høy stemme på sin forsvunne kone. Andre innskytelse: Angripe Rainies bil, rive den fra hverandre, se etter … hva som helst. En beskjed. Spor etter kamp. Det magiske beviset som sa: Rainie er her. Eller kanskje: Hun elsker deg fremdeles.

Overbetjent Kincaid holdt ham selvfølgelig på en armlengdes avstand. Det var ikke mye man kunne forlange når man var gift med en savnet kvinne, og ikke lenger bodde sammen med henne, Kincaid tvang Quincy ut av det avsperrede området. Der ga han seg til å trave frem og tilbake mens han ble stadig våtere, skitnere og sintere.

Til slutt satte han seg inn i sin egen bil. Han satt i det svarte skinnsetet, stirret på det velutstyrte dashbordet med det kostbare treverket og hatet alt ved bilen.

Rainie var savnet. Hvordan kunne han sitte her i en luksusbil?

Han prøvde å følge med på undersøkelsene gjennom frontruten, men regnet var for tett og ødela sikten.

Det eneste han fikk med seg, var et og annet glimt fra en lommelykt inne mellom trærne der politifol30

kene gikk frem og tilbake og lette. Fire av sheriffens menn. Det var alt. Karer fra distriktet, ifølge Kincaid, med erfaring fra leteaksjoner etter jegere som hadde rotet seg bort. Det beste de kunne skaffe til veie under de rådende forhold. Når dagslyset kom, ville de naturligvis hente inn frivillige mannskaper og sørge for en effektiv leting. Opprette et operasjonssenter, tilkalle hundepatruljer, inndele skogen i soner.

Forutsatt at Rainie fortsatt var savnet. Forutsatt at de fire mennene fra distriktet, som snublet blindt rundt i området midt på natten, ikke fant nåla i høystakken som ved et mirakel.

Rainie var borte. Det samme var våpenet hennes.

Han burde tenke. Det var hans store styrke. Ingen andre kunne overgå Pierre Quincys evne til å følge tankebanene til de mest forkvaklede hjerner. Enkelte mennesker hadde anlegg for sjonglering, for eksempel.

Han hadde dette.

Han prøvde å få orden på tankene. Han tenkte på tidligere kidnappinger. Han tenkte på måter å lure intetanende kvinner i dødsfeller på. Bundy likte å late som om han var skadet, gipset for eksempel armen for å kunne overtale unge collegestudiner til å hjelpe ham med å bære bøkene. Økodrapsmannen fra Virginia fulgte etter kvinner fra barer og stakk en tegnestift i bakdekket på bilen deres. Deretter var det en enkel sak å følge etter til dekket punkterte. Hei, trenger du hjelp?

Andre valgte blitzkrig som tilnærmingsmåte. Overfall offeret, overrask henne. Det var så mange metoder, så mange måter å gjøre det på. Midt på natten på en ensom vei i en tett skog. Det ville ikke være vanskelig.

Men Rainie var bevæpnet. Rainie visste bedre.

Rainie hadde også sett bildene av ofrene.

31

Tankerekken brøt sammen igjen. Han forsøkte å lage seg en teori, forsøkte å se for seg hva som hadde hendt her en gang ved totiden i natt. Men hjernen nektet.

Han visste ikke hvordan han skulle klare å opptre som den erfarne etterforskeren han faktisk var. Han var for opptatt av å være den sjokkerte, fortvilte ektemannen.

Rainie var savnet. Det samme var våpenet hennes.

Quincy lukket øynene. Han lot pannen hvile mot rattet. Og han ønsket, slik han hadde ønsket så mange ganger i løpet av livet, at han aldri hadde visst om alle de tingene han visste så inderlig godt.

Torsdag tre uker tidligere, 17.45 Pacific Standard Time «Du er så stille i kveld.»

Han kunne se at stemmen hans hadde skremt henne.

Hun så fort opp og blunket som om hun hadde vært langt borte i drømmeland. Så var det som om ordene hans endelig trengte inn. Hun smilte blekt.

«Er ikke det min replikk?»

Han forsøkte å smile tilbake da han kom inn i den store stuen, men passet på at hun fortsatt hadde rom nok rundt seg. En gang hadde det vært naturlig for ham å gå bort til henne i sofaen, kysse henne på kinnet, kanskje legge en løs hårlokk på plass bak øret hennes.

Eller noe mindre personlig. Kanskje han ville ha satt seg i yndlingsstolen foran gasspeisen, åpnet en bok og delt stillheten.

Men ikke denne gangen.

«Hva tenker du på?» Det var en sår undertone i stemmen hans; han hatet det.

«Bare jobb,» sa hun. Hun kastet håret over skulderen og reiste seg fra sofaen. Oktober var vanligvis en 32

varm og behagelig måned i Oregon. Dette året hadde de imidlertid hatt nedbørsrekord, og med det evige, grå regnet fulgte en kulde som trengte helt inn i margen. Rainie hadde allerede funnet frem vintertøyet.

Hun var kledd i en svær, kremfarget strikkegenser og et par slitte jeans som hun elsket. Buksene understreket lengden på de slanke beina. Genseren fikk det kastanjebrune håret til å gnistre i rødt.

Quincy syntes hun var vakker.

«Jeg må komme meg av sted,» sa Rainie.

«Skal du ut?»

«Jeg skal møte Dougie. Jeg trodde jeg sa det til deg i går kveld.»

«Du har nettopp møtt Dougie.»

«Det var tirsdag. I dag er det torsdag. Jeg sa jo til deg at jeg kom til å få mye å gjøre når dette kom i gang.»

«Rainie …» Han visste ikke hvordan han skulle si det.

«Hva er det?» Endelig kom hun bort til ham med hendene på hoftene. Stemmen var utålmodig. Han kunne se føttene hennes nå. Nakne, ingen sokker. Ti umalte tær. Han var virkelig ute å kjøre, tenkte han.

Han elsket til og med sine kones tær.

«Jeg synes ikke at du skal gå ut.»

De blå øynene hennes videt seg ut. Hun stirret skeptisk på ham. «Du synes ikke at jeg skal gå ut? Hva i all verden skal det bety? Du kan vel ikke være sjalu på Dougie?»

«Det er faktisk mye ved Dougie som jeg ikke liker.»

Hun skulle til å protestere igjen, men han løftet hånden avvergende for å få henne til å tie. «Samtidig vet jeg at Dougie ikke er det egentlige problemet.» Det var som om å helle bensin på bålet.

33

Rainie trampet vekk fra ham med brå bevegelser.

Hun var opphisset. Hun fant sokkene og støvlene ved siden av sofaen, satte seg trassig ned og begynte å kle på seg.

«Glem det,» sa hun bestemt.

«Jeg kan ikke.»

«Jo visst kan du. Det er enkelt. Bare innrøm én gang for alle at du ikke kan hanskes med meg.»

«Jeg elsker deg, Rainie.»

«Tull! Kjærlighet betyr å akseptere, Quincy, og du har aldri akseptert meg.»

«Jeg synes vi skal snakke sammen.»

Hun hadde tatt på seg sokkene og tok fatt i den ene støvelen. Hun var så sint nå – eller kanskje lei seg; han klarte ikke se forskjellen, det var en del av problemet – at fingrene hennes ikke fikk orden på lissene. «Det er ingenting å snakke om. Vi dro til åstedet, vi så det vi så, og nå arbeider vi med saken slik vi alltid gjør.

Det var bare to drap, for pokker. Vi har sett verre ting enn det.»

Hun fikk ikke støvelen på. Fingrene var for tykke, for skjelvende. Til slutt presset hun den venstre foten ned i støvelen, lot lissene henge og trakk på seg den høyre.

«Jeg prøver ikke å late som om jeg forstår hva du føler –» «Nå er du i gang igjen! Enda en formulering rett fra læreboken i psykiatri. Er du ektemannen min eller terapeuten min? Bare innrøm det, Quincy. Du vet ikke forskjellen.»

«Jeg vet at du trenger å snakke om det som hendte.»

«Nei, det gjør jeg ikke!»

«Jo, det gjør du.»

34

«For siste gang. Hold opp med det der!»

Hun reiste seg for å storme forbi ham; lissene slo mot teppet. Han tok henne i armen. Et øyeblikk var øynene hennes mørke. Han kunne se at hun vurderte om hun skulle slå til ham. Rainie, trengt inn i et hjørne, kunne bare slåss. En del av ham følte lettelse da han så at hun med ett ble rød i kinnene. En annen del av ham spilte ut det eneste kortet han hadde igjen.

«Rainie, jeg vet at du har drukket.»

«Det er ikke sant –» «Luke fortalte meg om boten.»

«Luke er en idiot.»

Quincy bare stirret på henne.

«Ja vel, da. Jeg hadde bare tatt ett glass.»

«Du er alkoholiker. Du kan ikke ta ett glass.»

«Så unnskyld at jeg er et menneske. Jeg snublet, men tok meg for. To øl i løpet av femten år er vel ingen grunn til å ringe politiet.»

«Hvor skal du i kveld, Rainie?»

«Møte Dougie. Jeg har jo allerede sagt det.»

«Jeg har snakket med ham i kveld. Han har ikke hørt om noe møte.»

«Han er bare en gutt. Han roter med tiden –» «Han visste heller ikke om noe møte på tirsdag.»

Hun hadde ikke flere hvite løgner å komme med.

Hun var avslørt, tatt på fersken. Uttrykket i ansiktet hennes knuste Quincys hjerte.

«Rainie,» hvisket han, «når ble det så lett å lyve?»

Fargen forsvant fra kinnene hennes. Hun så lenge på ham, stirret så hardt at han begynte å føle håp. Så fikk øynene den kjølige gråfargen han kjente så godt.

Leppene ble presset sammen, kjeven stram.

«Du kan ikke hanskes med meg, Quincy,» sa hun ro35

lig før hun trakk armen til seg og forsvant ut gjennom døren.

Tirsdag 05.01 Pacific Standard Time Quincy satt i bilen og stirret ut i gråværet. «Å, Rainie,» mumlet han. «Hva har du gjort?»

36

4 Tirsdag 05.10 Pacific Standard Time Spesialagent Kimberly Quincy likte å løpe. Klokken fem pleide hun å rulle ut av sengen, etter mange år var vanen så innarbeidet at hun våknet rett før klokken ringte. Kvart på seks var hun ferdig med den én mil lange løpeturen. Klokken seks kom hun ut av dusjen og tok på seg svarte bukser og en ettersittende, kremfarget topp. Så bar det ut på kjøkkenet for å drikke appelsinjuice og kaffe og spise ristet brød, før hun tok med seg jakken sin og forlot leiligheten.

Da klokken var halv syv, sto morgentrafikken allerede tett. Køen gikk sakte, men beveget seg fremover.

Kimberly likte å bruke den tre kvarter lange kjøreturen til å lage en liste i hodet over dagens gjøremål.

Denne morgenen var det ting hun måtte undersøke, og det betydde å fylle ut skjemaer. FBI utstyrte agentene sine med det kraftigste skytset, men stakkars den som trengte adgang til en datamaskin.

Etter at skjemaene var fylt ut, måtte hun gå gjennom esker med materiale, som hadde med saken å gjøre.

Noen særdeles gode, forfalskede kunstverk hadde dukket opp i Atlanta. Kimberly og hennes team forsøkte å finne en forbindelse mellom verkene ved å arbeide seg 37

tilbake den veien de hadde gått mellom kunstgallerier og kunsthandlere.

Hun hadde allerede arbeidet med seriemord, og derfor hadde hun forestilt seg at hun ville få jobb på krimmen, eller – og det hadde vært enda bedre – i avdelingen for kontraterrorisme/kontraspionasje. Men hun var kvinne, og det så ut til at hvitsnippforbrytelser var det kvinnene skulle stelle med hos FBI. Den gode nyheten var at noen fra krimmen skulle foreta en arrestasjon denne ettermiddagen, og at Kimberly var blitt bedt om å bli med. Det var alltid nyttig med litt ekstrahjelp i slike situasjoner. Og som sjefen hennes likte å påpeke: Det ga en ung agent god erfaring. Det kom til å krydre dagen hennes en smule.

Etter to år hos FBI følte Kimberly seg endelig varm i trøya. Hun likte Atlanta. Byen var hippere og morsommere enn hun hadde ventet, samtidig som den hadde klart å beholde sin sørstatssjarm. Hun elsket det varme været, hun elsket folks interesse for friluftsliv som fjellvandring, sykling, jogging, svømming. Og i tillegg var hun vilt forelsket i Mac. De hadde vært sammen i to år nå. Hvem ville ha trodd det? Mac var en ung, ærgjerrig og litt arrogant etterforsker, og forholdet deres kunne ikke akkurat karakteriseres som noe tradisjonelt forhold. Hun hadde ikke tall på alle fredagsavtalene som hadde gått i vasken, eller de avlyste helgeturene. Hans mobil, hennes mobil. Det virket som om en av dem ble utkalt hele tiden.

Men det fungerte likevel. Begge to elsket jobben og satte pris på de korte stundene de fikk sammen mellom slagene. Nå planla de å møtes oppe i Savan38

nah for å tilbringe en helg sammen. Det betydde at en av dem kom til å bli utkalt i en stor sak ganske snart.

Det gjorde Kimberly litt nysgjerrig når det gjaldt resten av uken.

Nå parkerte hun, gikk inn på kontoret, skjenket seg dagens andre kopp kaffe og satte kursen rett mot skrivebordet. Hun måtte smyge seg forbi alle eskene der, men så var hun inne i sitt eget lille paradis og drakk sur kaffe og håndterte FBI-agentenes mest brukte våpen – kulepennen.

Hun fikk drive på helt til åtte uten å bli forstyrret av mobilen. Selv ikke da hun så det velkjente nummeret i displayet, ble hun bekymret.

«Hei, far.»

Forbindelsen var dårlig. Først hørte hun masse susing, så litt knitring, etterfulgt av navnet hennes. «…

Kimberly.»

«Far? Jeg kan ikke høre deg.»

«Rainie … Klokken to i natt … politiet …»

«Far?» «Kimberly?»

«Du må finne et annet sted å ringe fra. Forbindelsen er for dårlig.» Mer knitring og sus, fulgt av to klikk. Samtalen ble brutt. Kimberly satt og stirret irritert på telefonen. Da ringte det igjen. Hun svarte med det samme.

«Hei, far.»

Ikke en lyd. Ingenting.

Men det var ikke helt riktig. Hun kunne høre bakgrunnslyder, noe dempet og rytmisk. Knasende lyder.

Hakking. Nesten som fra en bilmotor.

«Far?» sa hun spørrende og rynket pannen.

39

Pesing. Et grynt. Et dunk.

Så hørte hun pusten igjen. Nærmere. Rask. Nesten … desperat.

«Hallo?» prøvde hun igjen.

Mer bakgrunnslyder. Kimberly anstrengte ørene, men kunne ikke plukke ut noen enkeltlyd. Da hun endelig kastet et blikk i displayet, var det ikke farens nummer hun så.

«Rainie?» sa hun overrasket.

Lydene var fjernere nå. Mer spraking, stillhet, så den tunge pusten.

«Rainie, du må snakke høyere,» sa Kimberly med høy stemme. «Jeg skjønner ikke hva du sier.»

Knitring, sus, ingenting.

«Rainie? Rainie? Er du der?»

Kimberly stirret frustrert på telefonen, men ifølge displayet var ikke forbindelsen brutt. Den grumsete bakgrunnsstøyen var tilbake. Så kom en merkelig, metallisk plingelyd. Bank, bank, bank. Pause. Bank, bank, bank. Pause. Bank, bank, bank.

Så ble forbindelsen brutt. Denne gang for godt.

Kimberley lukket telefonen oppgitt. Den ringte øyeblikkelig. Denne gangen var det faren.

«Hvor er dere?» spurte hun. «Mottaksforholdene er elendige.»

«Ute på en landevei et sted,» svarte faren, «utenfor Bakersville.»

«Greit nok, men uansett hva som foregår, så ta det hele forfra igjen. Jeg forsto ikke et pip av hva dere sa, i hvert fall ikke Rainie.»

Det ble stille en lang stund.

«Har du hørt fra Rainie?» Farens stemme var rar og anstrengt.

40

«For et par sekunder siden. Hun ringte med mobilen –» «Mobilen hennes,» avbrøt Quincy barskt. «Hvorfor tenkte vi ikke på den forbaskede telefonen?»

Kimberly hørte mange lyder nå. En bildør som ble åpnet og smelt igjen. Faren som ropte på en overkonstabel ved navn Kincaid.

«Far, du skremmer meg.»

«Hun er savnet.»

«Hvem er savnet?»

«Rainie.» Han snakket fort, med korte setninger, tydeligvis mens han gikk. «De fant bilen hennes. Klokken to i natt. Med motoren i gang og lysene tent.

Håndvesken i passasjersetet. Men det er ingen spor etter håndvåpenet hennes – eller mobilen, selvsagt.

Fortell meg alt hun sa, Kimberly, ord for ord.»

Først da forsto Kimberly. Alle bilydene, den tunge pusten, de metalliske slagene. «Hun sa ikke noe, far, men hun signaliserte. Jeg tror … jeg tror hun forsøkte å sende et SOS-signal.»

Quincy sa ikke et ord. Det var unødvendig. Kimberly kunne godt forestille seg hvilke tanker som fløy gjennom farens hode. Søsterens begravelse. Morens begravelse. Alle menneskene han hadde elsket og som hadde forlatt ham så altfor tidlig.

«Mac og jeg tar neste fly,» sa hun bestemt.

«Dere trenger ikke å –» «Vi tar neste fly.» Kimberly hadde allerede reist seg fra stolen og var på vei til sjefens kontor.

41

5 Tirsdag 06.45 Pacific Standard Time «Har jeg oppfattet det riktig? Din datter fikk en oppringning fra Lorraines mobil?»

«Ja.» «Men ikke fra Rainie, bare telefonen.»

«Hun hørte ikke Rainies stemme,» gjentok Quincy, «men hun hørte lyden av noen som pustet tungt i noe som hørtes ut som en bil i bevegelse. Så hørte hun lyden av slag mot metall i en distinkt rytme som Kimberley mener må ha vært et forsøk på å sende et SOSsignal.»

Overkonstabel Kincaid sukket. Han sto inne i det hvite partyteltet som dekket Rainies Toyota. Han hadde brukt de siste tyve minuttene på å fotografere bilen. Nå noterte han stillingen på sete og speil og skrev ned alle opplysningene han fikk fra instrumentene – kilometerstanden, bensinmengden på tanken. Overkonstabelens hår var klissvått, og den glatte, svarte ansiktshuden glinset i regnet. Han så akkurat ut som det han var, en mann halt ut av den varme sengen sin midt på natten for å oppholde seg utendørs i øsende regnvær.

«Mr. Quincy –» «Min datter er FBI-agent. Hun har jobbet på feltkontoret i Atlanta de siste to årene. Du har vel ikke 42

tenkt å avvise instinktene til en kollega, overkonstabel Kincaid?»

«Mr. Quincy, jeg ville ’avvise instinktene’ til sjefen min hvis han kom til meg med en slik historie. Det eneste du vet, er at din datter fikk en oppringning fra en spesiell mobiltelefon. Du har ikke gitt meg noen beviser på hvem som ringte.»

«Det var Rainies telefon!»

«Det var en mobiltelefon! Folk mister dem, glemmer dem, låner dem bort til venner. Herregud, min åtte måneder gamle sønn har allerede ringt med telefonen min ved å trykke på en av hurtigtastene. Det er ikke så vanskelig.»

«Sjekk med mobilselskapet,» sa en sta Quincy.

«Det skal jeg – som en del av etterforskningen. Og jeg skal undersøke bruken av fasttelefonen hennes og kredittkortene også, og utarbeide en oversikt over bevegelsene hennes de siste fireogtyve timene. Jeg har gjort slikt som dette før!»

Det virket som om Kincaid hørte hvor skjærende stemmen hans var blitt. Han trakk pusten dypt og slapp den sakte ut igjen. «Mr. Quincy –» «Jeg har også gjort slikt som dette,» sa Quincy.

«Ja, jeg vet at du er eksperten –» «Min eldste datter ble drept av en gal mann, overkonstabel Kincaid. Han drepte min ekskone, og han klarte nesten å ta livet av min yngste datter også. I din verden skjer kanskje ikke slike forbrytelser, men det gjør de i min.»

Kincaid pustet dypt igjen. Quincy kunne se at overkonstabelen ikke hadde lyst til å tro ham, og på en måte forsto han mannen. Etterforskning var i bunn og grunn snakk om odds. Og ifølge statistikken forsvant 43

200 000 personer hvert år. Av dem ble bare 11 000 borte for godt, og av dem igjen ble det antatt at bare 3 400 ble bortført mot sin vilje. Hadde Rainie vært et lite barn eller kanskje en collegestudent, ville det ha stilt seg annerledes. Men hun var middelaldrende og kvinne, bevæpnet og med bakgrunn fra politiet.

Kincaid var her på grunn av to forskjellige muligheter. Den ene var at sjåføren av denne bilen hadde vandret inn i skogen, antagelig i påvirket tilstand, og gått seg vill. Den andre var at den savnede sjåføren hadde gått inn i skogen, sannsynligvis i påvirket tilstand, og tatt livet av seg.

Han kom til å undersøke alle muligheter, selvfølgelig. Men politiarbeid begynte alltid med en teori.

Kincaid hadde sin teori, og nå hadde Quincy sin.

«OK,» sa Kincaid brått og forbauset Quincy. «La oss tenke i dine baner. Din kone ble kidnappet fra denne bilen. Det er det du tror.»

«Jeg vil gjerne se nærmere på den muligheten.»

«På hvilken måte? Ifølge deg gikk hun alltid med våpenet sitt på seg. I tillegg har hun lært selvforsvar.

En slik kvinne forsvinner ikke uten å sette seg til motverge, spør du meg. Se deg rundt, Mr. Quincy. Ser du spor etter kamp her?»

«For det første: Jeg vet ikke med sikkerhet at hun hadde pistolen med seg. Vanligvis har hun den på seg, men vi er nødt til å lete grundig gjennom boligen hennes for å få det bekreftet. For det andre kan vi ikke se bort fra at hun hadde drukket, og det ville ha redusert evnen hennes til å forsvare seg. For det tredje, overkonstabel Kincaid. Se deg rundt. Hele stedet er en diger søledam. Hvilke spor ville vi kunne finne her?»

Kincaid rynket pannen, så på sølen og sendte Quincy 44

et granskende blikk. Det var tydelig at overkonstabelen trivdes med spillet sitt.

«Greit. Hvem ville gjøre noe sånt? Hvem ville ha motiv for å bortføre Lorraine Conner?»

«Du mener bortsett fra ektemannen som flyttet fra henne?» spurte Quincy tørt.

«Nettopp.»

«Rainie har jobbet med mange saker, først som visesheriff i Bakersville, senere som privatetterforsker og til slutt som min medarbeider. Det brakte henne i kontakt med en bestemt del av befolkningen her i distriktet.»

«Kan du skaffe oss en liste over navn?»

«Jeg kan prøve. Jeg kan også kontakte Luke Hayes, tidligere sheriff i Bakersville –» «Sheriff Atkins’ forgjenger?» Kincaids stemme antydet at han hadde nok et spørsmål på lager.

«Luke bestemte seg for å si fra seg embetet av personlige grunner,» forklarte Quincy. «Jeg har ikke truffet sheriff Atkins ennå, men jeg har fått positive tilbakemeldinger.»

«Ja vel, Mr. Hayes er kanskje villig til å snakke om gode gamle dager. Hva med nye saker? Jobber du med noe sensitivt nå?»

Quincy ristet på hodet. «Vi har bistått i en sak om et dobbeltdrap i Astoria, men vi jobber i kulissene. Hvis den mistenkte er blitt nervøs, ville det være mer sannsynlig at han tok etterforskningslederen enn noen av oss.»

«Vent litt. Det dobbeltdrapet i Astoria?»

«Det er ikke så mange andre i omegnen.»

«Det skjedde i begynnelsen av august, ikke sant?»

Så beviste overkonstabel Kincaid at han virkelig var 45

skarp. «Fyllekjøringen den tiende september,» mumlet han.

«Fyllekjøringen den tiende september,» bekreftet Quincy.

Kincaids blikk fløy over til skogen, til det tette mørket utenfor lyktenes rekkevidde. Enda en gang visste Quincy hva mannen tenkte, men han orket ikke å følge tankerekken hans. Han hadde jo aldri trodd at Rainie kom til å smake alkohol igjen, så kanskje det var slik det var. At ektemenn alltid var de siste som fikk vite noe.

«Jeg visste ikke at det var en mistenkt i den saken,» sa Kincaid kort.

«Vår analyse viser at det finnes én opplagt mistenkt.

Det siste jeg hørte, var imidlertid at det ikke fantes beviser nok mot mannen. Men etterforskerne fortsetter arbeidet, selvsagt. For øyeblikket er jeg ikke særlig optimistisk, dessverre.» «Å, faen,» mumlet Kincaid.

«Faen ja.» Quincy var helt enig.

«Hva med bildene i bagasjerommet?» spurte Kincaid. «Det må ha vært en makaber sak. Stakkars Mitchell. Han spyr fremdeles.»

«1985. Det meste av arbeidet vårt nå dreier seg om å forsøke å kaste nytt lys over gamle saker. Av og til går det bra, av og til ikke.»

«Gjenopptatte saker,» mumlet Kincaid. «Ingen drapsmann liker tanken på å bli tatt.»

«Det er sant, men hvordan vet de hva vi driver på med? Vi er konsulenter, Rainie og jeg. Det er sjelden vi syns på radarskjermen.»

Quincy hadde åpnet mobilen. Han prøvde Rainies nummer igjen. Fortsatt ikke noe svar. Men det ringte, 46

og det betydde at telefonen var på. Kanskje den var utenfor rekkevidde eller et sted hun ikke kunne nå den lenger.

Kanskje hun ikke var i stand til å nå den.

Han ville ikke tenke den tanken. Rainie hadde aldri trodd på det, men Astoria-saken hadde gått hardt inn på ham også.

«Men hvor fører det oss?» spurte Kincaid. «Du har mer eller mindre innrømmet at det ikke er noen som kan være interessert i å bortføre din kone.»

«Kanskje. Men vent litt.» Quincy løftet hånden og rynket pannen. «Vi kan ikke utelukke at det er snakk om en totalt fremmed. Men vi har én tråd vi kan begynne å nøste opp. Rainie har nylig begynt å arbeide som frivillig –» «Som frivillig? Med hva?»

«Hun vil bli talsmann for fosterbarn, representere dem i retten. Det finnes en organisasjon der man kan …»

Kincaid viftet vekk Quincys forklaring. «Ja, ja, jeg har hørt om den. Så hun hadde tenkt å hjelpe unger.»

Kincaid nikket og viste igjen at han kunne lese mellom linjene. «Det er en mulighet.»

«Hun har allerede fått sitt første oppdrag. En ung gutt, Douglas Jones. Douglas – han kalles bare Dougie – påstår at fosterfaren slår ham. Ifølge fosterfamilien er det bare noe Dougie har funnet på, fordi han for første gang møter utfordring gjennom den kjærlige, men røffe oppdragelsesmetoden deres. Jeg må legge til at Dougie allerede har et langt rulleblad – tyveri, mishandling av dyr og ildspåsettelse.»

«Hvor gammel er han?»

«Syv år.»

47

«Syv?» Kincaids øyebryn skjøt i været. «Vil du at jeg skal mistenke en syvåring?»

«Nei, nei,» sa Quincy og la tørt til: «Men det går nok ikke lang tid før du begynner å lure på det. Rainie har fått i oppdrag å snakke med Dougie og forsøke å finne ut om han snakker sant. I så fall blir hun hans talsmann i retten. Hvis hun finner ut at han lyver, blir det hennes oppgave å forsøke å forhandle frem en slags avtale mellom ham og fosterfamilien. Faren heter Stanley Carpenter. Han er seksogtredve år og jobber som sjauer på ostefabrikken. Han er viden kjent for å klare å løfte en hel pall ost alene.»

«En svær kar.»

«Diger. Det interessante her er at det er det han vil bruke i sitt forsvar i denne saken. En mann på hans størrelse som slår et barn på størrelse med Dougie …

Det ville være unødvendig å lure på om det forelå mishandling eller ikke. En lege ville nok ha slått fast det.»

Kincaid lo. «Det er det sprøeste forsvaret jeg noen gang har hørt. Og likevel …»

«Ikke så ueffent.»

«Nei, ikke så ueffent.» Kincaid snudde seg mot bilen; han virket mer ettertenksom nå. Quincy tok frem telefonen igjen. Han trykket på hurtigtasten. Rainie svarte fortsatt ikke, men det var heller ingen ringelyder å høre i skogen. Det ga ham et ørlite håp.

«Tror hun at han gjør det?» spurte Kincaid. «Denne Stanley-fyren, altså.»

«Hun var i tvil. Og den tvilen kunne få henne til å anmelde Stanley, og det …»

«Ville ikke være bra for ham.»

«Nei.» 48

«Og en fyr på den størrelsen,» fortsatte Kincaid, «kan sikkert bortføre en kvinne, selv en veltrent en – så sant hun ikke hadde med seg våpenet sitt, da.»

«Så sant hun ikke hadde med seg våpenet sitt.»

«Greit,» sa Kincaid kort. «Nok er nok. Vi kan ikke gjøre en dritt her før dette regnet gir seg. Vi drar.»

«Får jeg bli med?»

«Så lenge du holder deg innenfor synsfeltet mitt og lover ikke å røre noe.»

«Jeg skal være snill gutt,» forsikret Quincy. «Hvor skal vi?»

«Ut og finne våpenet, selvfølgelig. Vi skal gjennomsøke huset ditt – med din tillatelse.»

49