Boks 21

Boks 21

Bøker om Ewert Grens av Anders Roslund & Börge Hellström: Udyret, 2005 Boks 21, 2006 Oppreisningen, 2007 Jenta under byen, 2008 Tre sekunder, 2011 To soldater, 2013 Tre minutter, 2016 Jenta under byen, 2017 Tre timer, 2018

ROSLUND & HELLSTRÖM

Boks 21 OVERSATT FRA SVENSK AV HENNING KOLSTAD

© CAPPELEN DAMM AS 2017 © Anders Roslund & Börge Hellström 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 ISBN 978-82-02-64386-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Denne boken ble først utgitt i 2006 på norsk av H. Aschehoug & Co (W. Nygaard).

Published by agreement with Salomonsson Agency Oversettelse: Henning Kolstad Omslagsdesign: Torill Gaarder Omslagsfoto: GongTo / Shutterstock.com Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2019 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no Facebook: krimbøker Besøk forfatternes hjemmeside: roslund-hellstrom.com

fra en journal södersjukhuset, stockholm

«… bevisstløs kvinne, identitet ukjent, inn med ambulanse 09.05, funnet i leilighet i Völundsgatan 3; nabo meldte fra til alarmsentralen.

Alm.tilst.:

Ikke kontaktbar, reagerer ikke på smerte. Blek og kald. Desimeterlange ferske laserasjoner over ryggen og en rekke blåmerker, samt mindre skrubbsår i ansikt. Kraftig hevelse i øvre del av venstre overarm.

Pulmonaltilst.: Egen respirasjon med forhøyet frekvens. Ingen bilyd.

Koronartilst.: Regelmessig, men uhyre svak puls. Frekvens 110.

Blodtrykk:

95/60

Buk:

Utspilt, steinhard.

Foreløpig vurdering: Kvinne i tjueårsalderen som later til å ha vært utsatt for gjentatt ytre vold i en eller annen form (pisket?).

Viser tegn til begynnende sjokk. Mistenkelig intraabdominal blødning, mulig skade på milten og fraktur venstre overarmsbein.

Overføres til overvåkningen for videre behandling …»

7

elleve år tidligere

hun holdt mamma hardt i hånden.

Det hadde hun gjort ofte det siste året. Klemt mammas myke hånd hardt og fått en hard håndklem tilbake.

Hun ville ikke dit.

Hun het Lydia Grajauskas og hadde hatt vondt i magen allerede da de gikk på hjemme i Klaipeda, på den fæle bussterminalen, og jo lenger de kom, desto verre ble det.

Hun hadde aldri vært i Vilnius før. Hun hadde fantasert og sett bilder og hørt andre fortelle, men nå ville hun absolutt ikke dit, det var ikke noe sted for henne, hun hadde ikke noe der å gjøre.

Det var over et år siden forrige gang hun så ham.

Det hadde vært like før niårsdagen hennes, og hun hadde tenkt at en håndgranat ville vært en ganske bra presang.

Pappa hadde selvsagt ikke sett henne. Han hadde sittet med ryggen mot dem i det skitne rommet og vært opptatt med de andre, de som skrek og drakk og hatet russere. Hun hadde ligget andføttes med Vladi i sofaen, et stort møbel trukket med brun, illeluktende cordfløyel. De hadde av og til ligget der i skoleferien når pappa arbeidet. De hadde hørt på samtalen. Det hadde vært noe fascinerende med pistolene og kruttkassene og karenes høymælthet, noe som hadde fått dem til å ligge der oftere enn godt var. Pappa hadde vært så rød i kinnene; det hadde han i grunnen aldri vært ellers, bare en og annen gang hjemme når han drakk rett av flasken og lurte seg bort til mamma og trykket seg mot baken hennes.

De hadde ikke trodd at Lydia merket det, og hun hadde ikke vist at hun hadde sett det. Da hadde han alltid drukket litt til, 11

og mamma hadde også smakt med munnen mot flasketuten.

Så hadde de gått inn på det lille soverommet, jagd ut alle de andre og lukket døren etter seg.

Lydia hadde likt å se ham rød i kinnene. Hjemme og der på det andre stedet, blant de andre mennene som satt og pusset våpen. Da hadde det vært som om han levde litt, han hadde ikke sett så gammel ut. Det hadde han gjort ellers. Herregud, han hadde jo vært nesten tjueni år.

Hun kikket forsiktig ut gjennom bussvinduet.

Mageknipet ble verre nå som bussen hadde startet. Den kjørte fort langs veiene med mange hull i, og hver gang et av forhjulene støtte mot en asfaltkant, ristet det litt i setet hun satt i. Da hugg det hardt et sted like nedenfor ribbeina.

Det var altså slik den så ut i virkeligheten. Den ennå uutforskede verdenen hennes, hele den lange strekningen mellom Klaipeda og Vilnius. Hun hadde aldri vært med før. Det hadde hun ikke fått lov til; det var jo dyrt, og det var viktigst at mamma reiste. Annenhver søndag i snart et år hadde mamma reist dit med mat og med pengene som hun hadde fått tak i på en eller annen måte. Lydia tenkte at det var vanskelig å vite hvordan pappa egentlig var, hva han kom til å si. Det var nok mamma han savnet mest.

Den dagen med håndgranatene hadde han ikke engang sett henne.

Han hadde ligget i sofaen og bøyd seg fremover og gravd i de forskjellige kassene med plastisk sprengstoff og håndgranater og hysjet med fingeren over munnen mot Vladi, han skulle være stille, for pappaene ville ikke forstyrres. Like fullt hadde hun visst hvordan alt virket. Både sprengstoffet og håndgranatene og de små pistolene. Hun hadde alltid sett på når de øvde, og hun hadde kunnet like mye om våpnene deres som et par av gubbene selv.

Hun stirret fortsatt ut gjennom bussvinduet med skitt på.

Det regnet kraftig, så rutene burde bli rene. Men dråpene skylte ikke bort støvet, de pisket i stedet opp brun søle, og da ble det vanskeligere å følge landskapet. Men veien var bedre 12

nå – ingen hull, ingen rykk, ingen hugg rett nedenfor ribbeina.

Hun hadde holdt granaten i hånden også da politiet slo inn døren og stormet inn i det store rommet.

Pappa og de andre mennene hadde ropt til hverandre, men de hadde ikke vært raske nok, og på bare et minutts tid ble de klemt opp mot veggen, der de fikk håndjern rundt armene og ganske mange slag mot kroppen. Hun husket ikke hvor mange det hadde vært som kom inn i rommet – kanskje ti, kanskje tjue – bare at de hadde skreket zatknis om og om igjen, at de hadde hatt pistoler av samme slag som pappa solgte, og at de hadde vunnet før de i det hele tatt hadde begynt.

Skrikene deres hadde blandet seg med rasling i våpen og singling i knuste flasker.

Alle lydene som hadde skåret henne i ørene, og som bare gikk over i en brå og nifs stillhet da pappa og de andre mennene la seg ned. Det var nok den hun husket aller best. Stillheten som bare overtok.

Mammas hånd, hun klemte den igjen. Hun trakk den inntil seg og lot den hvile på setet i bussen, holdt den til huden ble hvit og hun ikke maktet å klemme hardere. Slik som hun hadde holdt den da de satt utenfor rettssalen i Klaipeda under straffesaken mot pappa og de andre mennene. Hun og mamma hadde sittet der og holdt hverandre i hånden, og mamma hadde grått lenge da en vakt i grå dress kom ut fra en rettssal og fortalte at de var blitt dømt til tjueen års fengsel, hver eneste en.

Hun hadde ikke truffet ham på et år. Han kjente henne nok ikke igjen.

Lydia klemte på bærevesken som mamma hadde med. Det var mye mat i den, den var breddfull. Mamma hadde fortalt om hva de spiste, grøten de fikk, nærmest bare en slags melgrøt hver dag. Mamma fortalte om vitaminer, forklarte at en ble syk hvis en ikke fikk slike, og at alle som var der trengte og fikk ekstra mat av dem som kom på besøk.

13

Bussen kjørte ganske fort nå. En bredere vei med litt mer trafikk, og husene utenfor det sølete vinduet ble større jo nærmere Vilnius de kom. De første bygningene hun hadde sett, omtrent der som veien var full av hull, hadde vært i dårlig forfatning. Men nå så hun leiegårder som riktignok bare fungerte som grå vegger og bølgeblikktak for mange mennesker, men som likevel var så mye mer moderne enn de andre. Snart kom de enda litt dyrere husene, og så var det alle bensinstasjonene som lå nesten på samme sted. Hun smilte og pekte; aldri hadde hun sett så mange bensinstasjoner før.

Det hadde nesten sluttet å regne. Det syntes hun var godt.

Hun ville ikke bli våt i håret, ikke i dag.

Lukuskelesfengselet lå bare noen hundre meter fra bussholdeplassen. Det var en stor anstalt, egentlig et helt kvartal, med høy mur hele veien rundt. Opprinnelig hadde det vært en russisk kirke, men nå var den ombygd, og nye bygninger var tilføyd. Over tusen fanger satt der.

Det var allerede kø utenfor en grå, tung jerndør midt i betongmuren. Andre mammaer og andre barn. Én familie av gangen fikk gå inn; uniformerte voktere med våpen ventet i det mørke rommet innenfor. De måtte svare på spørsmål.

Holde frem legitimasjonene. Vise hva de hadde med. En av vokterne smilte til henne, men hun våget ikke å gjengjelde smilet.

«Hvis noen hoster, går du vekk med en eneste gang. Da går du ut av rommet.»

Mamma snudde seg mot henne da hun sa det. Hun så streng ut, slik hun bestandig gjorde når det var alvor. Lydia ville spørre hvorfor, men gjorde det ikke. Mamma viste tydelig at hun ikke ville høre mer snakk om det.

De ble ført langs en gang fra hovedbygningen; piggtråd øverst på gjerdet og hvite hunder som gjødde og kastet seg mot det. I et vindu bak et gitter så hun to ansikter som fulgte dem med blikket, to som vinket og ropte til henne.

«Lille, pene jente, se hit da, lille søta!»

14

Hun gikk bare rett frem, så bare rett frem, det var ikke så langt til neste bygning.

Mamma bar vesken i favnen, og Lydia famlet etter hånden som ikke var der. Det knep til i magen igjen, slik det hadde gjort på bussen når hjulene slo mot kanten av dumpene. De gikk i en trapp med giftiggrønne vegger, fargen skar i øynene, hun så på mammas rygg i stedet, holdt hånden mot den mens de fortsatte oppover.

De stanset i tredje etasje, fulgte vokteren som pekte inn i en korridor hvor det luktet både innestengt og vaskemiddel på samme tid. Utenfor hver dør de passerte sto beholdere med bokstavene tub på; hun kikket ned i en som var litt åpen.

Papir med blodklumper.

Alle var barbert på hodet. De så bleke ut. Trette, liksom.

Noen lå nedpå, noen satt med et laken svøpt rundt seg, noen sto ved et vindu og pratet. Åtte senger på rekke langs veggen. Det som kaltes sykestua. Pappa satt på den borteste.

Lydia smugkikket på ham og følte at han på et vis var blitt mindre.

Han hadde ikke sett henne. Ikke ennå.

Hun ventet ganske lenge.

Mamma gikk bort til ham først. De sa noe til hverandre, diskuterte, ikke noe som hun kunne høre. Lydia betraktet ham fremdeles, og etter hvert ble hun klar over at hun ikke skammet seg, ikke nå mer. Hun tenkte på året som var gått, på klassekameratenes hånflir, men sånt plaget henne ikke lenger, ikke nå som hun sto her like ved ham. Nå fikk hun til og med fred for de greiene i magen, huggene som gjorde så vondt.

Litt senere, da hun ga ham en klem, begynte han å hoste.

Men hun gikk ikke ut av rommet slik hun hadde lovet mamma. Hun holdt hardt omkring ham og slapp ham ikke.

Hun hatet ham. Han burde bli med hjem.

15

nå første del

mandag tredje juni

det var stille i leiligheten.

Det var lenge siden hun hadde tenkt på ham. Eller på noen andre som hørte til den tiden. Nå satt hun og gjorde det. Hun tenkte på den siste klemmen, på hvordan han hadde stått der i Lukuskelesfengselet da hun var ti år, da han virket så liten og hostet med hele kroppen og mamma rakte ham et papir som blodklumpene fylte før han pakket det sammen og la det i en av de store beholderne i korridoren.

Hun hadde nok ikke skjønt at det var siste gang. Hun hadde nok ennå ikke skjønt det.

Lydia trakk pusten dypt.

Hun ristet av seg den vonde følelsen og smilte mot det store speilet i entreen. Det var fortsatt tidlig på morgenenen.

Det banket på døren. Hun hadde fortsatt børsten i hånden.

Hvor lenge hadde hun egentlig sittet der? Hun møtte speilet en gang til. Hodet litt på skakke. Hun smilte igjen, ville være pen. På seg hadde hun en sort kjole, mørkt stoff mot lys hud. Hun betraktet kroppen, den var fortsatt ung i linjene.

Hun hadde ikke forandret seg stort siden hun kom hit. Ikke utenpå.

Hun ventet.

Det banket igjen. Hardere denne gangen. Hun burde åpne døren. Hun la børsten på en hylle ved speilet, begynte å gå.

Hun het Lydia Grajauskas, og det pleide hun å synge; nå sang hun det til melodien fra en barnesang hun husket fra skolen i Klaipeda, refrenget hadde tre linjer, hun sang Lydia Grajauskas på alle, det hadde hun bestandig gjort når hun var nervøs.

21

Lydia Grajauskas.

Lydia Grajauskas.

Lydia Grajauskas.

Hun sluttet å synge da hun kom til døren. Han sto jo på den andre siden. Hvis hun la øret inntil, kunne hun etter en stund høre hvordan han pustet. Hun kjente igjen rytmen hans, det var ham. De hadde truffet hverandre noen ganger nå – var det åtte? Kanskje ni? Det luktet annerledes av ham. Hun kjente allerede lukten hans, den minnet om karene pappa hadde arbeidet sammen med i det skitne rommet med sofaen som hun lå i da hun var liten, nesten samme lukt, sigar og en slags herreparfyme og svette under den tette jakken.

Han banket på. Det var tredje gang.

Døren gikk opp. Der sto han. Mørk dress, lyseblå skjorte, slipsnål i gull. Det lyse håret var kort. Han var brun. Det hadde regnet siden midten av mai, men like fullt var han sensommerbrun, det var han alltid. Hun smilte slik hun nettopp hadde gjort mot speilet, hun visste at han likte det.

De rørte hverandre ikke.

Ikke ennå.

Han kom inn fra trappegangen, gikk over dørstokken, inn i leiligheten. Hun kastet et raskt blikk mot hattehyllen, mot knaggene der – skal jeg ta jakken din? Jeg tar den gjerne. Han ristet på hodet. Han var nok ti år eldre enn henne. Drøyt tretti, antok hun. Hun visste ikke riktig.

Hun ville synge igjen.

Lydia Grajauskas. Lydia Grajauskas. Lydia Grajauskas.

Han løftet hånden slik han pleide. Fingrene strøk forsiktig mot den sorte kjolen, sakte langs skulderstroppene, mot brystene hennes, hele tiden utenpå stoffet.

Hun sto urørlig.

Hånden hans beskrev en vid sirkel rundt det ene brystet, var allerede på vei til det andre. Hun pustet ikke, ingen bevegelse i brystkassen, måtte smile, måtte stå helt stille og smile.

22

Hun smilte da han spyttet også.

De sto fremdeles like ved hverandre, det var mer som om han slapp det, mer det enn at han spyttet. Han traff henne sjelden i ansiktet, det landet oftest foran føttene hennes, de sorte skoene med høye hæler.

Han syntes at hun ventet for lenge.

Han pekte.

Den rette fingeren nedover.

Lydia bøyde seg ned, smilte fremdeles mot ham, hun visste jo at han likte det, da hendte det at han smilte selv også. Det kneppet litt i knærne da beina ble klemt sammen, hun la seg på alle fire med ansiktet forover. Hun ba om forlatelse. Han ville at hun skulle gjøre det. Han hadde lært seg hva det het på russisk, for det der var han nøye med, han ville være sikker på at hun virkelig brukte riktig ord. Hun senket seg langsomt med armene, falt nesten sammen, nesen berørte gulvet, og tungen gled langs det kalde belegget da hun slikket opp spyttklysen og svelget den.

Så reiste hun seg opp. Han ville ha det slik. Hun lukket øynene. Hun pleide å gjette hvilket kinn.

Høyre, det ble nok høyre.

Venstre.

Han fiket med hånden åpen, da dekket den hele kinnet.

Det gjorde ikke særlig vondt. Det ble et rosa merke, og han hadde full fart på armen, men det sved mest, det bare sved hvis en ønsket at det bare skulle svi.

Han pekte igjen.

Lydia visste hva hun skulle gjøre, så det var unødvendig, men likevel pekte han hver gang, viftet litt med en finger mot henne, ville at hun skulle gå inn i rommet, at hun skulle stille seg foran det røde sengeteppet. Hun gikk foran ham dit, hun skulle gå sakte, og hun skulle stryke seg dovent over baken, han ville at hun skulle puste hektisk, og hun kjente hvordan han så på ryggen hennes, det gjorde nesten vondt når blikket berørte kroppen.

Hun stanset ved sengen.

23

Hun kneppet opp tre knapper på ryggen og førte kjolen ned over hoftene og videre mot gulvet.

Behåen og trusen, en sort blondeaffære som han hadde sagt fra om, som han hadde kjøpt til henne, som hun hadde lovet å bruke bare når hun var sammen med ham, bare da.

Han la seg over henne, og hun hadde ingen kropp.

Det var slik hun gjorde det. Det var slik hun alltid gjorde det.

Hun tenkte på hjemmet og på livet hun hadde hatt, på det som hun savnet, det hun hadde savnet hver dag siden hun kom hit.

Her, her og nå, fantes hun ikke. Her var hun bare et ansikt uten kropp. Hun hadde ingen hals, ingen bryster, ikke noe underliv, ingen bein.

Så når han tok hardt på noe, når han trengte inn i noe, når hun blødde bak, hadde det ingenting med henne å gjøre.

Hun var jo et annet sted, og tilbake lå bare et ansikt som sang Lydia Grajauskas på et refreng som hun hadde lært for lenge siden.

det regnet da han kjørte inn på den tomme parkeringsplassen.

Det var en slik sommer da folk våknet, snek seg langsomt bort til soveromsvinduet, holdt pusten og håpet at i dag, i dag skulle solen slå til bak persiennene. Det var en slik sommer da regnet lekte fritt der ute, hver morgen trette øyne som straks ga opp når de møtte det grå som hamret mot ruten.

Ewert Grens sukket. Han parkerte bilen, stoppet motoren og ble sittende bak rattet til det ikke lenger nyttet å se ut; vanndråpene var en flom som stengte for sikten. Han orket ikke røre seg. Han ville ikke. Ulysten dro i alt som fantes å dra i. Det var gått en uke igjen, og han hadde nesten glemt henne.

Han pustet tungt.

Han kom aldri til å glemme.

Han levde fremdeles hos henne, hver eneste dag, så å si hver eneste time i tjuefem år. Det hjalp ikke et fnugg.

Regnet avtok en tanke; han skimtet huset gjennom frontruten. En stor, rød mursteinsvilla i syttitallsstil. Hagen var pen, nesten overdrevent velfrisert. Aller best likte han epletrærne; seks stykker som nettopp hadde felt de hvite blomstene.

Han hatet det huset.

Han slapp det harde taket i rattet, åpnet døren og gikk ut. Det var store vanndammer på den ujevne asfalten. Han sikksakket mellom dem, men væten trengte inn i skoene før han kom halvveis. Han nærmet seg, prøvde å bli kvitt følel25

sen av at livet tok litt mer slutt for hvert skritt som reduserte avstanden til inngangsdøren.

Det luktet gammelt menneske. Han kom hit hver mandagsmorgen, men hadde ennå ikke vennet seg til lukten. De som var her, i rullestoler og bak rullatorer, var ikke særlig gamle. Han kunne ikke begripe hvor lukten kom fra.

«Hun sitter der inne. På rommet sitt.»

«Takk.»

«Hun vet at du kommer.»

Hun hadde ikke en anelse om at han kom.

Men han nikket til den unge hjelpepleieren som hadde lært å gjenkjenne ham; hun ville bare være hyggelig og kunne ikke vite hvor vondt det gjorde.

Han passerte den smilende mannen på hans egen alder som pleide å sitte i en lenestol på gangen og vinke muntert til alle som kom. Deretter henne som het Margareta og som pleide å skrike høyt hvis en ikke så på henne og spurte hvordan hun hadde det. Hver mandag morgen, de satt alltid der, de var som en del av et fotografi som aldri behøvde tas. Han lurte på om han ville savne dem hvis de en eneste gang var borte, eller om han ville bli lettet over å slippe å gå inn i det han regnet med å finne.

En stund ventet han taust utenfor rommet hennes.

Av og til hadde han våknet svett om natten og tydelig hørt hvordan hun høyt og tydelig sa velkommen når han kom, hvordan hun hadde tatt hånden hans og holdt den, glad for å holde i en som var glad i henne. Han tenkte på det, på drømmen som alltid vendte tilbake, og da fikk han mot til å åpne døren hennes slik han pleide, gå inn i livet hennes, fjorten kvadratmeter, et vindu mot parkeringsplassen.

«Hei.» Hun satt midt i rommet. Rullestolen vendte mot døren.

Hun så på ham. Men i øynene var det ingenting som minnet om gjenkjennelse. Hun hadde ikke engang hørt at han hilste.

Han gikk bort til henne, la en hånd mot det kalde kinnet hennes, snakket til henne igjen.

26

«Hei, Anni. Det er meg. Ewert.»

Hun lo rett ut. En malplassert og altfor høy latter. Et barns latter, som vanlig.

«Kjenner du meg igjen i dag?»

Hun lo igjen, plutselig og for høyt. Han trakk til seg stolen som sto ved det skrivebordet hun aldri hadde brukt, satte seg inntil henne. Han tok hånden hennes, holdt i den, la den i sin egen.

De hadde gjort henne fin.

Gredd det lyse håret, satt det opp med spenner, en på hver side. En blå kjole som det var lenge siden han hadde sett. Den luktet nyvasket.

Det forundret ham at utseendet hennes var såpass uforandret. Tjuefem år i en rullestol, uten å ense stort rundt seg, men likevel virket hun ikke stort eldre enn den gang. Selv hadde han lagt på seg tjue kilo og mistet håret, og han kjente alle rynkene i ansiktet. Hun var så uberørt. Som om kompensasjonen for at hun ikke kunne delta i den virkelige verden var en bekymringsløshet som holdt henne ung.

Hun prøvde å si noe. Den pludringen – hun snudde seg mot ham, og han fikk alltid en følelse av at hun virkelig mente noe. Han trykket hånden hennes, svelget det som gjorde vondt i halsen.

«Han slipper ut i morgen.»

Hun pludret og hun siklet. Han tok frem lommetørklet og tørket vekk spyttet som rant nedover haken.

«Skjønner du det, Anni? Han løslates i morgen. Han er fri.

Han rakker til gatene våre igjen.»

Rommet hennes så akkurat slik ut som det hadde gjort da hun flyttet inn. Han hadde selv valgt hvilke møbler hun skulle ta med seg hjemmefra, og han hadde selv plassert dem. Det var jo bare han som visste hvorfor det var så viktig for henne å sove med hodet mot vinduet.

Hun hadde sett så trygg ut allerede den første natten.

Han hadde båret henne til sengen og lagt henne ned, bredt sengeteppet over den vevre kroppen. Han hadde sittet ved 27

siden av henne til det begynte å lysne. Hun hadde sovet dypt, og han hadde gått da hun våknet om morgenen. Han hadde latt bilen stå og gått til fots den lange veien til politihuset på Kungsholmen; det ble formiddag før han kom frem dit.

«Jeg skal ta ham denne gangen.»

Hun så på ham som om hun hørte etter. Han visste at hun ikke gjorde det, men det virket slik, derfor lot de av og til som de førte en samtale slik som den gang, slik som før. Øynene hennes. Kanskje forventningsfulle, kanskje bare tomme.

Om jeg bare hadde rukket å stoppe.

Om den jævelen ikke hadde dratt deg ut. Om hodet ditt ikke hadde vært mykere enn hjulet.

Ewert Grens bøyde seg frem mot henne, la pannen mot hennes, kysset henne på kinnet.

«Jeg savner deg.»

han som hadde mørk dress og slipsnål i gull, og som pleide å spytte på gulvet foran henne, hadde nettopp gått.

Denne gangen hadde det ikke hjulpet å tenke på Klaipeda og koble ut resten av kroppen, bare være et ansikt. Hun hadde kjent ham inni seg, det hendte av og til, det hendte at hun kjente hvor vondt det gjorde når noen trengte inn og samtidig skrek at hun skulle bevege seg.

Lydia lurte på om det var lukten hans.

Lukten hun kjente igjen, den som minnet om eimen fra mennene rundt pappa der i det skitne våpenrommet. Hun lurte på om det var bra at hun kjente den igjen, om det betydde at hun fremdeles hørte til det som eksisterte den gangen, og som hun fortsatt lengtet så sårt etter, eller om det bare var noe som brøt ned enda mer – om det som hun kunne hatt, men som var langt borte nå, ble gnidd enda dypere inn i henne.

Han hadde ikke sagt stort etterpå. Han hadde sett på henne og pekt på henne en siste gang, ikke mer, spandert et kort ord. Han hadde ikke engang snudd seg da han gikk.

Lydia lo.

Hadde hun hatt et underliv, ville hun sørget over at kroppsvæskene hans hadde fylt det. Da ville hun merket organet hans enda mer. Nå var det ikke slik. Hun var jo bare et ansikt.

Hun lo og gned en hvit såpe mot kroppsdel etter kroppsdel. Huden ble rødflammet, hun trykket hardt, klemte såpen 29

mot halsen, skuldrene, over brystene, i vagina, lårene, føttene.

Den kvelende skammen.

Hun skylte den bort. Hendene hans, ånden hans, lukten hans. Vannet var skåldvarmt, skammen et ekkelt belegg som ikke løsnet.

Etterpå satt hun på gulvet i dusjkabinettet og sang refrenget, barnesangen fra Klaipeda.

Lydia Grajauskas.

Lydia Grajauskas.

Lydia Grajauskas.

Hun elsket den sangen. Den hadde vært deres, hennes og Vladis, de hadde sunget den høyt hver morgen mens de gikk gjennom boligblokkområdet på vei til skolen, en stavelse for hvert skritt, sunget navnene sine høyt om og om igjen.

«Slutt å synge!»

Dimitri skrek fra entreen med munnen mot døren til badet, men hun fortsatte. Han slo i veggen, skrek igjen, hun skulle komme ut, fort som bare faen. Hun ble sittende på det våte kabinettgulvet, men avbrøt sangen. Det var bare så vidt stemmen bar gjennom døren.

«Hvem kommer nå?»

«Du står i gjeld, di helsikes hore.»

«Jeg vil vite hvem som kommer.»

«Vask fitta! Du har en ny kunde.»

Lydia hørte sinnet i tonen hans, så hun reiste seg opp og tørket seg. Hun stilte seg foran speilet som hang over vaskeservanten og malte leppene røde, lag på lag. Hun tok på seg det nesten melkehvite undertøyet i en slags tynn fløyel. Mannen som nå var i vente hadde sendt plaggene i forveien, og Dimitri hadde levert dem til henne i morges.

Fire rohypnol og en valium. Hun svelget, smilte mot speilet og blandet tablettene med et halvt glass vodka.

Hun åpnet baderomsdøren og gikk ut i entreen. Han som 30

var neste kunde, dagens andre, en ny en som hun aldri hadde sett før, ventet allerede i trappegangen. Dimitri satt på kjøkkenet, hun så hvordan han skulte på henne da hun gikk de siste skrittene bort til ytterdøren.

Hun lot det banke en gang til. Så åpnet hun.

hilding oldéus rev hardt i såret på nesen.

En kronisk infeksjon i høyre nesebor, han hadde fått det av heroinet, han klødde seg der hver gang han hadde satt et skudd. Det var mange år siden han hadde hatt en nese uten et dypt sår. Det var som om det brant. Han måtte krafse og krafse, pekefingeren grov og pirket vekk mer hud.

Han så seg rundt.

Det var et faen så motbydelig sosialkontor. Han hatet det, men han kom alltid tilbake, ikke før slapp han ut, så satt han her, klar til å smile for å få mer penger. En uke var gått. Han hadde bukket for vokterne på Aspsåsanstalten, hilst raskt på Jochum, Jochum Lang, som han hadde slikket i ræva de siste månedene. Han hadde trengt en å gjemme seg bak, og Jochum var jo så diger at det monnet. Ikke en jævel kunne finne på å kødde med ham i skyggen av Jochum. Jochum hadde hilst tilbake, han hadde hatt igjen en skarve uke (Hilding innså plutselig at det var i morgen, det var gått en uke, det var for faen i morgen), og de ville antakelig aldri se hverandre utenfor murene. Jochum hadde vært beskytter en stund, men han brukte ikke dop, og sånne som ikke brukte dop ble liksom borte etterpå, de var andre steder.

Det satt ikke så mange der.

Noen sigøynerkjerringer og en finnejævel og to satans pensjonister. Hva faen trengte vel de?

Hilding gravde i nesesåret igjen. De typene tok jo bare tid.

En jævla bråte folk som satt i veien.

Det var en slik dag. En dag da han følte det. Han ville ikke føle, måtte ikke føle, og så kom det en slik helvetesdag 32

da han følte og følte og følte, han trengte et skudd, måtte få vekk jævelskapen, trengte den helsikes dopen, men alle disse krekene satt i veien for ham her på dette motbydelige sosialkontoret, det var hans tur nå, det var jo hans tur nå, for faen.

«Ja, neste?»

Hun hadde åpnet døren igjen. Den digre, feite sosialdama.

Han reiste seg i en fart og skyndte seg bort til døren hennes. Det rykkete ganglaget bar den magre kroppen, og alle så at dette mennesket fortsatt var ungt, ennå ikke trettito, med barnslige trekk under den knarkherjede huden, og at vedkommende var på vei et sted, og det var ikke mot livet.

Han rev seg på nesen igjen, kjente hvordan han svettet. Det var juni og et helvetes pissregn, og han gikk rundt i en lang regnfrakk. Den pustet ikke, og han burde nok ha tatt den av seg, han hadde overveid det, men ikke giddet. Han satte seg på gjestestolen foran et bart skrivebord og noen tomme bokhyller. Han så seg nervøst rundt i rommet. Det var ingen andre der, ingen flere fordømrade sosialdamer; de pleide å være to.

Klara Stenung kom etter ham fra døråpningen og satte seg rett overfor ham på den andre siden av skrivebordet. Hun var tjueåtte år, like gammel som den narkomane hun hadde foran seg. Hun hadde truffet ham tidligere og visste hvem han var og hvor han hadde tenkt seg. Det ble en del slike. Hun hadde arbeidet som sosialassistent i drabantbykommunene et par år, og ytterligere tre år her på Katarina-Sofia sosialkontor inne i sentrum. Magre, stressede, bråkete, nylig løslatte. De kom og gikk, forsvant ti måneder av gangen, men kom alltid igjen.

Hun reiste seg opp og rakte armen over skrivebordet. Han så på hånden hennes, vurderte å spytte på den, men grep den til slutt, holdt den løst.

«Jeg trenger cash.»

Hun møtte taust blikket hans, ventet på mer. Hun hadde mappen sin, arkivet sitt. Hun visste alt om ham. Hilding Oldéus liknet de andre. Ingen far. Ikke rare moren. Et par eldre søstre som hadde gjort så godt de kunne. Ganske opp33

vakt, ganske forvirret, ganske ryggesløs. Alkohol som trettenåring, cannabis som femtenåring. Siden hadde det gått fort.

Røykeheroin, sprøyteheroin, første fengselsstraff som syttenåring. Nå, tjueåtte år gammel, hadde han sittet inne ti ganger på elleve år. Mest tyveri, et og annet heleriforhold. En småtjuv. En sånn type som fløy inn på 7-Eleven med en brødkniv i hånden og rev til seg kontantbeholdningen, for så å bli stående utenfor butikken mens han betalte noen smålangere og tok imot et gram som han sprøytet i seg i første og beste trappeoppgang. Han skjønte ingenting når butikkpersonalet pekte ham ut for politiet og han plutselig satt i et baksete på vei til arresten.

«Du vet svaret. Det blir ingen penger.»

Han beveget seg urolig på stolen, gynget på den, holdt på å miste balansen.

«Men hva faen! Jeg har jo nettopp slippi ut!»

Hun så på ham, han skrek, han rev i nesesåret. Han blødde igjen.

«Dessverre. Du er ikke registrert. Ikke som arbeidsløs. Og ikke som arbeidssøkende på arbeidsformidlingen.»

Han reiste seg opp.

«Helsikes fleskeræv! Jeg er jo blakk! Sulten, for faen!’

«Jeg skjønner at du trenger penger til mat. Men du er ikke registrert, så jeg kan ikke gi deg noe.»

Blodet fra nesesåret dryppet på gulvet, det rant skikkelig, den gule vinylen ble rød. Han skrek, det gjorde han, han truet en del, det gjorde han også, men det ble aldri til noe mer.

Han blødde, men slo ikke, han var ikke slik, og det visste hun.

Hun vurderte ikke engang å tilkalle forsterkninger.

Han slo hånden hardt mot bokhyllen.

«Jeg gir da faen i de helsikes reglene dine!»

«Du får gjøre hva du vil. Penger får du ikke i noe fall. Men jeg kan ordne det slik at du får rekvisisjon på mat for to dager fremover.»

Utenfor vinduet kjørte en lastebil forbi. Lyden gjallet mellom bygningene i den smale gaten. Hilding hørte den ikke.

34

Han hørte ikke noe som helst. Kvinnemennesket foran ham snakket om en rekvisisjon på mat. Men åssen i huleste kunne en skåre dop på en rekvisisjon fra sosialen? Han stirret på den fete kvinnen som satt på den andre siden av skrivebordet og tilbød kuponger, glodde på de svulmende puppene og på drittkjedet hennes med de helvetes trekulene. Han lo og han skrek, han veltet stolen sin og sparket den inn mot veggen.

«Jeg driter vel i de fordømrade rekvisisjonene dine! Får vel skrape sammen spenna sjæl, da! Satans sosialkjerring!»

Han stormet ut gjennom døren, og han så finnene og sigøynerkonene og pensjonistene på det motbydelige venterommet. Alle kikket opp mot ham, men de sa ingenting, de satt tause og nærmest krøp sammen. Han skrek helsikes sosialtilfeller mot dem da han passerte, og deretter noe mer som det var umulig å oppfatte; den skingrende stemmen gikk i fistel og blandet seg med blodet som rant fra nesen, og han laget et spor ned trappen og ut gjennom ytterdøren og hele veien langs Östgötagatan i retning Skanstull.