Spøkelsesskipet Vallona

Spøkelsesskipet

Vallona

28802 Spøkelsesskipet.indd 1

13.05.13 16:23

Lena Ollmark og Mats Wänblad

Spøkelsesskipet

Vallona Oversatt av Jonas Bjarkøy

28802 Spøkelsesskipet.indd 3

13.05.13 16:23

© Lena Ollmark og Mats Wänblad og Bokförlaget Natur och Kultur, Stockholm, 2007 Originalens tittel: Spökskeppet Vallona Oversatt av Jonas Bjarkøy Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-36903-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslag og kart: Sofia Falkenhem Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i sabon 13/16,5 og trykt på 80 g Munken print cream 1,8 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

28802 Spøkelsesskipet.indd 4

13.05.13 16:23

Prolog alle har hemmeligheter.

En hemmelighet kan holdes skjult i mange og lange år, men den blir aldri borte. Den venter bare på at noen skal finne den og bringe den fram i lyset. Mens den venter, blir den større, for det er sånn det er med hemmeligheter.

De blir større når man skjuler dem, og sterkere hvis man fortrenger dem.

Før eller siden snubler noen over hemmeligheten og forteller alle om den, og da kan hva som helst skje. Det kan til og med være et barn som ved en tilfeldighet slipper løs forferdelige krefter.

Som Karl Dymling.

Det er han som sitter i bilen sammen med moren sin.

På vei gjennom et vakkert høstlandskap med så mange farger at knapt halvparten har navn.

Hvem kan ane at Karl Dymling snart skal avsløre en gammel hemmelighet? At han uten å mene det skal åpne porter som noen mener burde vært lukket og låst for alltid.

5

28802 Spøkelsesskipet.indd 5

13.05.13 16:23

Som en kniv skjærer bilen gjennom den skarpe høstlufta. Mot det lille stedet som er valgt til å bære på hemmeligheten.

Om Karl Dymling er utvalgt? Si det.

28802 Spøkelsesskipet.indd 6

13.05.13 16:23

Kapittel 1 det virket ikke som om mamma ville snakke, og det syntes Karl var like greit. For ham var det nok å sitte i bilen en vanlig onsdagsmorgen og vite at alle kameratene hans var på skolen akkurat da, stengt inne i klasserommet, mens han var fri. På vei til morfar i Krappsjø.

Han hadde riktignok med seg noen skolebøker, men både han og læreren visste at han ikke kom til å gjøre noe særlig. Det var mest for syns skyld at hun hadde gitt ham noen lekser i engelsk og matte. Fordi det var vanlig. Men eleven pleide aldri å huske å åpne bøkene. Og læreren glemte å sjekke hva eleven hadde gjort, og alle var glade og fornøyde.

Landskapet gled forbi utenfor bilvinduet. Karl hadde reist denne veien så mange ganger at han nesten ikke trengte å se ut for å vite hva de passerte.

Han hadde vært her hver sommer i hele sitt tolvårige liv.

Som regel pleide Karl og mamma å reise hit på 7

28802 Spøkelsesskipet.indd 7

13.05.13 16:23

forsommeren. Da hadde trærne nye, lysegrønne blader, og syrinene farget hagene lilla og hvite. Nyfødte føll og kalver stavret rundt på jordene, og bier og humler summet livlig rundt. Denne veien hadde alltid fått det til å kile litt i magen til Karl. Av forventning. Og av spenning.

Men det var noe som var annerledes denne gangen.

Noe med fargene, og lyset.

Det var høst.

De kom forbi skiltet som reklamerte for Johnssons auksjoner, hver lørdag juni–august. Men skiltet virket så forlatt.

Avflasset og gammelt. Selv om det ikke var stort mer enn en måned siden sommerens siste auksjon. Banneret Gå ikke glipp av markedsdagene i Krappsjø blafret i brisen.

Det var nesten litt trist. Litt dystert og øde. Og øde var det jo aldri i Krappsjø.

I Krappsjø spiste de frokost i hagen og dyppet oste­ brødskiver i glovarm te i morfars grønne glasskopper.

Der kjente han doggdråpene på utemøblenes trespiler mot den bare huden på leggene, som ikke var dekket av shortsen, mens sola allerede varmet ansiktet.

I Krappsjø dro han på fisketur eller satt på et solvarmt svaberg og spiste is. Badet i havet selv om vannet sjelden var skikkelig varmt. Lå på brygga i havna og kikket mellom 8

28802 Spøkelsesskipet.indd 8

13.05.13 16:23

plankene på småfisken som gjemte seg i skyggene. Og på veien hjem lekte han med Sjölunds hund, en stor golden retriever som alltid sto bundet ved grinda. Pelsen duftet av sol og varme når han boret nesa ned i den.

I Krappsjø var det rett og slett alltid sommer.

Først hadde det vært meningen at Karl skulle bo hos Daniel hjemme i byen mens mamma var på havforskningsstasjonen. Men så ble Daniels pappa syk, og det ble bestemt at Karl skulle bo hos morfar isteden. Det passet egentlig bra, siden mammas havforskningsfartøy skulle ut på havet utenfor Krappsjøgrunna.

Mamma snakket i mobilen mens hun kjørte. Et eller annet om utstyr som skulle lastes. Hun virket irritert.

Han hadde ikke helt skjønt hva slags jobb mamma skulle gjøre. Hun hadde sagt at de skulle ut med forskningsfartøyet Juno for å måle noe som hadde med klimaet og været å gjøre. Helt vanlige målinger. Men hun hadde virket urolig og anspent. Karl skjønte ikke hvorfor.

Helt vanlige målinger var jo ikke noe å bekymre seg over.

–… det er faktisk ikke vårt problem, sa mamma. – Vi kan ikke la oss styre av hva de synes er ømtålig. Men ingen trenger å få vite noe på denne måten.

Hun kastet et raskt blikk på Karl, og plutselig ble tonen en annen og mer oppjaget.

9

28802 Spøkelsesskipet.indd 9

13.05.13 16:23

– Ja, vi får ta det når jeg kommer fram. Jeg kan ikke snakke nå. Hei. Hun smilte raskt til Karl, men bare med munnen. Øynene røpet at hun var bekymret.

– Hva var det? spurte Karl.

Mamma ristet på hodet.

– Nei … Enkelte i Krappsjø er imot denne ekspedisjonen.

Av forskjellige grunner. Men det er ingenting å bekymre seg for.

Hun smilte igjen. Lenger denne gangen, og til slutt spredte smilet seg til øyekrokene, og hun fikk den koselige rynken som Karl likte så godt.

– Men for sikkerhets skyld bør vi nok legge en kvist på haugen, sa mamma og svingte inn til siden.

Det var nesten som valborgsaften. Kaldt i lufta, og foran dem lå det en stor haug med kvist og kvas. Men denne haugen kom ingen til å tenne på.

Karl og mamma kastet hver sin kvist og hver sin mynt på bålet. Det ville bringe lykke.

– Før i tiden steilet hestene her og kviet seg for å gå forbi før man hadde hoppet av vogna og slengt på en grein eller noe sånt. Det sier morfar.

Mamma lo.

10

28802 Spøkelsesskipet.indd 10

13.05.13 16:23

– Du vet jo at han ofte overdriver, sa hun. – Men litt rett har han nok, for egentlig kaster man på kvister for at en som har dødd akkurat her, skal bli værende. Så han ikke skal stå opp fra de døde og spøke.

– Hvem har dødd her? spurte Karl med uskyldig mine.

Mamma så på ham og smilte.

– Ikke prøv deg. Du kan den historien like godt som jeg.

– Men du forteller den så spennende.

Mamma så på klokka, tenkte seg om og skar en grimase.

– For det første vet jeg ikke om historien om kvisthaugen er sann engang, sa hun til slutt. – Dessuten forteller morfar den mye bedre. Kom nå. Vi begynner å få det travelt.

De satte seg i bilen igjen. Karl la hodet på skakke og smilte sitt mest innsmigrende smil.

– Vær så snill, mamma, du rekker det før vi er framme.

– Ja vel, sa hun og startet bilen. – Jeg får vel fortelle den, da. Men skyld ikke på meg hvis du får mareritt.

Og så begynte mamma å fortelle.

28802 Spøkelsesskipet.indd 11

13.05.13 16:23

Gi meg sølvet mitt! «for veldig lenge siden gikk det ingen vei til Krappsjø.

Den eneste måten å komme seg dit på var med båt. Landeveien gikk her da også, men på grunn av myra kunne man ikke komme seg fra veien og ut til byen på odden.

Men det var selvfølgelig behov for en vei mellom byen og landeveien. Så en vår for mange, mange år siden ble det bygd en vei på påler gjennom myra. Det sies at de måtte slå ned påler som hvilte på påler før de var på sikker grunn. Og likevel måtte de forsterke veien nesten hvert år så den ikke skulle forsvinne ned i myra. Men til slutt ble det en ny og fin vei fra byen og ut til landeveien.

Mange ble borte i myra i årene som fulgte, selv etter at de bygde vei der. Hver årstid bød på farer.

Om vinteren trodde mange at de kunne gå på isen.

Men det var gass under myra, og varme kilder. Det gjorde isen usikker. Om våren var det alt smeltevannet som fikk sumpen til å stige. Da vokste myra, og steder som 12

28802 Spøkelsesskipet.indd 12

13.05.13 16:23

vanligvis var trygge, ble plutselig sumpete og livsfarlige.

Sommerstid var det bær og frukt som lokket folk i fordervelsen. Og om høsten … om høsten kom tåka …

Tåke til havs kalles havskodde. Og når skodda fra havet velter inn som et tungt, fuktig teppe og blir til tåke over Krappsjø, er det ikke noe morsomt. Da våkner også havskoddas barn. Det pleier man å kalle tåka over myra.

Den er grå og tett og lukter rått.

Havskodda sperrer sjøveien, og skoddas barn lande­ veien. Beboerne i Krappsjø er fanget i midten.

En sen høstkveld for mange, mange år siden oppdaget kirketjeneren i Krappsjø at noen hadde stjålet kirkesølvet.

Det var ingen stor sølvskatt, men folk ble veldig opprørte da de fikk høre det.

Byen var så liten at i løpet av noen minutter trodde alle de visste hvem den skyldige var: en fremmed som hadde kommet til byen med et skip, og så blitt der i over en måned. Han sa selv at han hadde gått lei og ville søke jobb på land, men ifølge ryktet hadde han stjålet fra kapteinen og rett og slett blitt satt i land og akterutseilt.

Det var ikke noe politi i Krappsjø den gangen. Hvis noen skulle arresteres, måtte innbyggerne ta saken i egne hender mens de ventet på at herredsdommeren skulle få 13

28802 Spøkelsesskipet.indd 13

13.05.13 16:23

tid til å komme innom. Og det var det som skjedde nå.

Kirketjeneren tok med seg en gruppe menn og dro til byens gjestgiveri, der den fremmede bodde.

Men mannen hadde allerede hørt at de var etter ham.

Han skyndte seg å klatre ut gjennom vinduet og hoppet ned på bakken. Forfølgerne fikk bare et glimt av ham der han løp bortover gata med et tøyknytte over skulderen.

– Kirkesølvet! ropte kirketjeneren og pekte på knyttet.

– Fang tyven! Etter ham!

Gjestgiveriet lå i utkanten av myra, og det var mot sumpen den fremmede flyktet.

– Jeg har ikke tatt noe. Jeg er uskyldig! ropte han fortvilet over skulderen.

– Hvis du er uskyldig, har du ingenting å frykte, stønnet kirketjeneren.

Men forfølgerne hadde fakler, stokker og noen raggete, gjøende hundebeist. Hvem ville tort å stoppe da? I hvert fall ikke den fremmede. Han fortsatte å løpe mot den bunnløse myra.

Mennene fulgte etter den fremmede et stykke, men stoppet ved kolerakirkegården, der sumpen begynte for alvor. Alle visste at den fremmede var dømt til å synke i myra.

14

28802 Spøkelsesskipet.indd 14

13.05.13 16:23

Tyven ville få sin straff uten at de trengte å løfte en finger. Derfor snudde mennene og satte kursen hjemover.

Kirketjeneren bodde sammen med sin kone i et hus et stykke utenfor byen, ikke langt fra veien. Han var nesten hjemme da han hørte svake rop om hjelp.

Først skjønte han ikke hvor lyden kom fra. Var det kona som ropte fra huset? Eller ble ropene ført med den svake kveldsvinden helt nede fra byen?

Nei. De kom fra myra. Kirketjeneren gikk forsiktig nærmere veikanten mens han lyste mot lyden. Og da så han en hånd som viftet i mørket, bare noen meter fra veien.

Det var den fremmede. Han hadde utrolig nok klart å ta seg over nesten hele myra.

Men med bare noen få skritt igjen til trygg grunn hadde han satt seg fast i smørja av leire, sand og råtnende, svovelstinkende planterester. For hvert sekund trakk myra ham lenger ned. Den rakk ham allerede til brystet.

– Hjelp meg! ropte han. – Vær så snill å hjelpe meg!

Kirketjeneren gikk enda et skritt nærmere.

– Gi meg sølvet, så skal jeg hjelpe deg opp.

– Jeg har ikke noe sølv, sa den fremmede og trykket knyttet tettere inntil seg. – Æresord!

Kirketjeneren gikk helt bort til veikanten og bøyde seg 15

28802 Spøkelsesskipet.indd 15

13.05.13 16:23

bestemt over mannen. Men istedenfor å hjelpe ham opp av myra nappet kirketjeneren knyttet ut av hånda hans.

– Neeei! jamret den fremmede og forsøkte å ta knyttet tilbake. Men bevegelsene var for voldsomme, og myra så sitt snitt. Med en sugende lyd la den seg rundt mannen og trakk ham ubønnhørlig ned under overflaten. Det siste som forsvant, var hånda som fortsatt famlet etter knyttet.

Nå var det blitt sent på kvelden, og kirketjeneren tok med seg knyttet hjem. Han listet seg inn på soverommet så han ikke skulle vekke kona. Så satte han seg på sengekanten for å beundre sølvet. Han fomlet med knutene, fikk dem til slutt opp og brettet ut knyttet …

Men der var det ingen kostbare gjenstander. Bare noen epler, en brødbit, et halskjede med blodrøde perler og noen fint utskårne trefigurer – slike ting som sjømenn pleide å ha med hjem til familien. Kirketjeneren gispet, og kona hans våknet.

– Jeg tok med kirkesølvet hjem og pusset det, mumlet hun søvnig mens hun snudde seg over på den andre siden. – I tilfelle du lurte på hvor det var …

Kirketjeneren stormet ut på kjøkkenet, og ganske riktig: Der sto alt kirkesølvet, nypusset og blankt.

I samme øyeblikk dundret det på utgangsdøra.

– Hvor er sølvet mitt?! stønnet en klagende stemme.

16

28802 Spøkelsesskipet.indd 16

13.05.13 16:23

– Jeg har betalt for det med mitt eget liv. Hvor er sølvet mitt?

Det var den fremmede! Han som ble trukket ned i myra. Kirketjeneren ble livredd.

– Gå din vei! skrek han. – Forsvinn!

Mannen fortsatte å hamre på døra, men kirketjeneren holdt hardt for ørene. Uten å snu seg gikk han til sove­ rommet og la seg.

Da han våknet neste morgen, var han overbevist om at han bare hadde hatt mareritt – helt til han åpnet utgangsdøra og så at hele trappa var full av gjørme og torv. Og det var spor etter føtter, som førte vekk fra huset og tilbake mot myra.

Kirketjeneren tok det nypussede sølvet med seg tilbake til kirken, og alle var fornøyd over at det hadde kommet til rette igjen. Alt var i sin skjønneste orden. Helt til havskodda kom. Og med den kom også tåka – skoddas barn.

Snart var hele byen omgitt av et grått mørke. Det ble helt stille, og folk skyndte seg hjem mens fyrene begynte å tute ute på havet. Der lød Tyskegrunna, og etter en stund Stavskjær, Måkeodden og Dragebankene. Til slutt lød fyret på Krappsjøgrunna, grunna som hadde gitt byen 17

28802 Spøkelsesskipet.indd 17

13.05.13 16:23

navn, i innløpet til havna. Da visste folk at skodda hadde nådd byen.

Kirketjeneren ble igjen i kirken. Han ville ikke gå hjem, torde ikke gå hjem. Samvittigheten plaget ham, og det var nesten som om havskodda og tåka hadde kommet for å straffe ham for den forferdelige hemmeligheten han bar på. Plutselig dundret det på kirkedøra.

– Hvor er sølvet mitt? Jeg har betalt for det med mitt eget liv! Gi meg sølvet mitt!

Kirketjeneren skyndte seg å pakke kirkesølvet i et knytte igjen. Men før han rakk å gjemme det, ble kirkedørene slått opp på vidt gap, og inn veltet tåke, havskodde og mørke. Stearinlysene ble straks blåst ut, og stanken av sump og myr spredte seg langs de hvitkalkede veggene.

Kirketjenerens blod frøs til is.

Innerst i mørket var det noe som beveget seg mot ham, og han hørte lyden av tunge, slepende skritt mot steingulvet.

– Hvor er sølvet mitt?

Med sølvknyttet i armene presset kirketjeneren seg forbi skikkelsen i tåka og ut gjennom kirkedørene. Nå ville han hjem til tryggheten i sitt eget hus. Men selv om han hadde gått veien mellom kirken og huset minst 18

28802 Spøkelsesskipet.indd 18

13.05.13 16:23

tusen ganger, varte det ikke lenge før han hadde gått seg vill i tåka.

Han kjente veigrusen under føttene, men ante ikke hvilken vei det var. Øyeblikket etter hadde han gjørme til over støvlene. Kirketjeneren var ute i myra.

Han klarte å komme seg opp på en tue, og i mørket forsøkte han å hoppe mellom de små flekkene med trygg grunn mens tåkelurene tutet i det fjerne. Men tåka og mørket gjorde det umulig, og sumpen var forrædersk.

Med en våt, surklende lyd ble den ene foten hans sugd fast, og mens han forsøkte å komme løs, satte han fast den andre også. Sakte, men sikkert ble han trukket ned i gjørma.

– Hjelp! skrek han. – Er det ingen som kan hjelpe meg?!

Nå sank han raskt. Det kalde myrvannet rakk ham allerede til livet, og vannet fant veien inn under klærne og tynget ham enda mer ned. Han fikk tårer i øynene.

– Gi meg sølvet, så skal jeg hjelpe deg opp, sa plutselig en stemme i tåka.

Først holdt kirketjeneren på å le høyt av lettelse. Han var reddet! Det var noen der. Noen som ville hjelpe ham opp.

Men så kom mannen som stemmen tilhørte, fram fra tåka. Det var en blek og grå skikkelse dekket av gjørme 19

28802 Spøkelsesskipet.indd 19

13.05.13 16:23

og torv. Det var den fremmede han hadde sett drukne i myra.

– Gi meg sølvet, så skal jeg hjelpe deg opp, sa stemmen igjen.

Kirketjeneren nølte. Så ga han fra seg knyttet med kirkesølvet. Den fremmede tok imot det med en iskald hånd. Men istedenfor å hjelpe kirketjeneren opp la han den kalde håndflaten sin på panna hans, og plutselig var det som om myra fikk nye krefter. Den omsluttet kirketjeneren og slukte ham. Raskt og lydløst.

Han prøvde å rope, men det kom ikke en lyd. Gjørma piplet inn i munnen og nesa. Han forsøkte å trekke pusten, men svelget bare myrvann.

Kirketjeneren våknet med et rykk. Han lå hjemme i senga si, under en varm dyne sammen med sin elskede kone, ikke dypt nede i en kald myr.

Han begynte nesten å gråte av lettelse. Det hadde bare vært et mareritt.

Sølvet sto fortsatt nypusset på kjøkkenet, og den fremmede lå død og begravet i myra. Ingen hadde kommet og bedt om sølvet sitt. Ingen tåke og havskodde hadde gjort at han gikk seg vill i myra.

Han løftet på dyna for å stå opp, og gispet av synet som 20

28802 Spøkelsesskipet.indd 20

13.05.13 16:23

møtte ham. Hele hans del av senga var tilgriset av gjørme og myrvann. Det dryppet av nattskjorta. Ute i den tidlige morgenlufta hørte han fyrene tute. Havskodda var på vei.

I det øyeblikket visste han at det hadde vært mer enn et mareritt. Og han visste hva han måtte gjøre.

På vei til kirken den morgenen gikk kirketjeneren forbi stedet der den fremmede hadde sunket i myra. Med seg hadde han kirkesølvet i et tøyknytte.

Han så ut over myra, der tåkebanker lurte blant de lumske tuene.

Så senket han knyttet med kirkesølvet ved siden av den fremmedes gjørmete og usynlige grav.

– Her har du sølvet ditt. Beklager at jeg ikke hjalp deg, mumlet han kort.

Marerittet hadde vært en advarsel, men den fremmede hadde gitt ham en ny sjanse. I løpet av noen sekunder var knyttet borte, og kirketjeneren la en kvist på stedet, som et merke. For at han alltid skulle huske hvor det var, og hva som hadde skjedd der.

Og i samme øyeblikk lettet tåka, og fyrene sluttet å tute. Først Tyskegrunna, deretter Stavskjær, Måkeodden og Dragebankene. Til slutt tidde også fyret på Krapp­ sjøgrunna i havneinnløpet.»

21

28802 Spøkelsesskipet.indd 21

13.05.13 16:23