Tiger, tiger

Tiger, tiger

Margaux Fragoso

Tiger, tiger Oversatt av Kirsti Vogt, MNO

Margaux Fragoso Originalens tittel: Tiger, tiger Oversatt av Kirsti Vogt Copyright © 2011 by Margaux Fragoso Published by arrangement with Farrar, Straus and Giroux, LLC, New York, represented by Leonhardt & Høier Literary Agency A/S, Copenhagen.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-36549-3 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Anders Bergesen, Superultraplus Designstudio Utdrag fra «Tigeren» av William Blake, gjendiktet av Geir Uthaug, Uskyldens og Erfaringens sanger, Aschehoug 1997.

Utdrag fra De blåeste øyne av Toni Morrison, oversatt av Mona Lange, Aschehoug 1994.

Utdrag fra «Don Juan» av lord Byron, gjendiktet av Geir Uthaug, canto II, Bokvennen 2006.

Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2012 Satt i 10,7/12 pkt. Bembo og trykt på 80 g Munken Print Classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Edvige Giunta, som varsomt pleiet spiren Til John Vernon, som tålmodig høstet inn

Tiger, tiger ild-besatt flerrer skogers dype natt; hvilket øye, hvilken norm gav din gru symmetrisk form?

William Blake, «The Tyger» Si meg, Herre, hvordan kunne du la en jente være alene så lenge at hun fant veien til meg?

Toni Morrison, De blåeste øyne

INNHOLD

PROLOG

11

DEL I 1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

«KAN JEG FÅ LEKE MED DERE?» 19 HUSET MED TO ETASJER 27 EN UVANE 34 BARBARER 43 HØYERE, HØYERE 51 «PIKER ER ALLER VAKREST NÅR DE ER ÅTTE» 56 KAREN, MIN SØSTER, MIN SØSTER 73 «BARE HVIS DU VIL» 85 «DET ER IKKE GALT Å ELSKE DEG» 91 «DET ER NOE VELDIG GALT MED DEN FYREN» 101 RUNDING, RUNDING, PRIKK, PRIKK 113 DEN BLOMSTRETE NATTKJOLEN 121 VÅR LILLE HEMMELIGHET 132

DEL II 14.

15.

16.

17.

18.

GJENFORENINGEN 139 MEDGIFTEN 154 CATHY OG PAUL 167 REDD MEG 175 NINA 184 9

19.

20.

21.

22.

23.

24.

25.

26.

27.

28.

FOSSEN 197 «DJEVELEN FIKK MEG TIL Å GJØRE DET» 207 SØTE SMÅPIKER 215 EKTESKAPSINNGÅELSE 220 SKRIFTESTOLEN 229 EN FREMMED I SPEILET 235 FARVEL TIL SKOLEN 247 KVINNEN I TREET 260 KONTRAKTEN 267 «TIGERSPRANG» 271

DEL III 29. RIVALER 283 30. LÅNET 286 31. ARVEN 293 ETTERORD 305 TAKK 308

PROLOG

Jeg begynte å skrive denne boken sommeren etter at Peter Curran døde.

Jeg møtte ham da jeg var sju og hadde et forhold til ham i femten år, helt til han begikk selvmord i en alder av sekstiseks.

I håp om å forstå hva som hadde skjedd, begynte jeg å skrive ned historien om mitt liv. Og selv i perioder da jeg ikke jobbet med den, da den lå på en hylle i klesskapet, følte jeg dens nærvær i fortvilelsen som kommer nøyaktig klokken to på ettermiddagen, da Peter pleide å hente meg og ta meg med på kjøretur; i fortvilelsen klokken fem, da jeg pleide å lese for ham med hodet på brystet hans; klokken sju, da han pleide å holde rundt meg; og nok en gang i fortvilelsen klokken ni om kvelden, da vi pleide å dra ut på kveldskjøreturen, som startet på Boulevard East i Weehawken, til River Road, ned til Royal Cliffs Diner, der jeg kjøpte en kopp kaffe med nøyaktig ni sukkerbiter og masse fløte, og brødpudding med krem og rosiner, eller riskrem hvis han ville ha en forandring. Når jeg kom tilbake, snudde han bilen (Granada eller Cimarron eller Escort eller svart Mazda) og kjørte tilbake til River Road, tilbake til Boulevard East, og vi kjørte forbi de dyre husene i Queen Anne-stil, viktoriansk stil og nygotisk stil mens vi så over Hudson-elven mot skyskrapernes lys, som glødet som tusen speil, og av og til parkerte der for å se på tordenværet.

I et av selvmordsbrevene til meg, foreslo Peter at jeg skulle skrive en selvbiografi om vårt liv sammen, ironisk nok. Vår verden var bare mulig på grunn av hemmelighetsfullheten som omga den. Hvis du hadde tatt fra oss våre løgner og koder og blikk og symboler og tilholdssteder, ville du ha tatt fra oss alt, og hadde du gjort det da jeg var tjue eller femten eller tolv, ville jeg kanskje ha tatt livet av meg, og da ville du ikke fått muligheten til å kikke inn til denne ørlille øya som bare eksisterte 11

gjennom sine løgner og koder og blikk og symboler og tilholdssteder.

Alle disse hemmelighetene dannet til sammen en suveren universalnøkkel, og hvis du spør en låsesmed om det finnes en universalnøkkel som kan åpne en hvilken som helst lås i verden, vil han svare nei, men du kan lage en nøkkel som vil åpne alle låser i en bestemt bygning. Du kan produsere låsene slik at de passer til sporene på denne konkrete nøkkelen, men det er umulig å lage en nøkkel som kan åpne en hvilken som helst lås som allerede eksisterer. Dette visste Peter, ettersom han en gang laget en universalnøkkel til et helt sykehus. Han var selvlært låsesmed og lærte seg faget på biblioteket på kveldstid og på jobben etter å ha bløffet seg til en ansettelse.

Se for deg en jente på omtrent sju år, som elsker de røde tyggegummikulene man får kjøpt i tyggegummiautomater, men lar de blå og grønne være igjen, et barn som bruker joggesko av den typen som har borrelås, ikke lisser, et barn med bein som klemmer seg rundt metallponnier som aktiveres av en kvartdollar på Pathmark Super Center, et barn som er redd for jokerne i kortstokken og insisterer på at de må fjernes før spillet begynner, et barn som frykter sin far og ikke liker puslespill (kjedelig!), et barn som liker hunder og kaniner og iguaner og italiensk iskrem, et barn som liker å sitte bakpå en motorsykkel fordi ingen andre sjuåringer får lov til å sitte bakpå en motorsykkel, et barn som ikke vil hjem (noen gang) fordi huset til Peter er som en dyrehage, men først og fremst fordi Peter er morsom, Peter er akkurat som henne, bare at han er større og kan gjøre ting hun ikke kan.

Kanskje han visste at menneskets celler regenereres hvert sjuende år, at etter hver sjuårssyklus stiger et nytt menneske opp av det gamle atomredet. La oss si at denne mannen, Peter, omprogrammerte dette barnets boblende celler i løpet av de neste sju årene. At han kløktig memorerte stiene som førte til hennes glede og fulgte hennes begjærs enkle veier, hennes forkjærlighet for ispinner, for å gå med bar overkropp som en gutt, at hun elsket å bli slikket i ansiktet av en deilig rosa hundetunge og synet av en kanin som mumset noe sprøtt og grønt. Senere lærte han seg iherdig Madonnas tekster, og enda senere titlene på tjue Nirvana-sanger.

Fire måneder etter at Peter døde, intervjuet jeg en fengselsbetjent mens jeg jobbet som featurejournalist i collegeavisen. Vi satt i leiligheten hennes, en ettroms i Journal Square-området i sentrum av Jersey City, drakk kamillete og pratet. Jeg nevnte at jeg holdt på å skrive bok. Hun spurte 12

hva slags bok det var, og jeg sa at den handlet om en pedofil og at det bare var et førsteutkast – så langt veldig uferdig. Jeg spurte om hun kjente noen pedofile gjennom jobben.

«Pedofile. Ja da. De er verdens hyggeligste innsatte.»

«Hyggelige?»

«Ja da. Hyggelige, høflige, lager aldri problemer. Kaller deg alltid Miss, sier alltid nei, ma’am, ja, ma’am.»

Noe ved roen hennes drev meg til å snakke. «Jeg har lest at pedofile rasjonaliserer det de gjør ved å betrakte det som noe de har fått samtykke til, selv om de bruker tvang.» Jeg hadde lest dette i en fagbok om abnormal psykologi, og det sjokkerte meg fordi det stemte perfekt med Peters tankegang. Min neste skarpsindighet var imidlertid ikke snappet opp i en bok, men jeg lot som om den var det: «Jeg har også lest at å være sammen med en pedofil kan være som narkorus. Det var en jente som sa at det er som om den pedofile lever i en slags fantastisk virkelighet, og dette fantastiske smitter over på alt. Det er litt som om de selv er barn, men har all kunnskapen barn ikke har. Fantasiene deres er sterkere enn barnas, og de kan bygge opp en virkelighet små barn aldri ville klare å dikte opp. De kan gjøre barnets verden … ekstatisk, på en måte.

Og for folk som har vært igjennom det, er det som å slutte med heroin når det tar slutt, og de fortsetter å jage etter glimt av hvordan det føltes i årevis etterpå. En jente sa at det er som om jorden er svidd av og gresset ikke vokser opp igjen. Og bakken ser svart og ufruktbar ut, men der inne brenner det fremdeles.»

«Noe så trist,» sa Olivia, og det så ut som om hun mente det.

Etter en anstrengt pause gikk vi over til å snakke om andre slags innsatte og hennes generelle erfaringer med å jobbe i fengsel. I løpet av samtalen begynte jeg å føle meg kvalm, som om omgivelsene, det varme kjøkkenet som først hadde virket så innbydende, var blitt truende. Jeg har alltid hatt en overveldende intens iakttagelsesevne, en bivirkning av årevis med svært lite sosial kontakt med verden utenfor den virkeligheten jeg og Peter delte.

På kjøkkenet til Olivia den dagen føltes det som om noe inne i meg lå i svært høyt toneleie, som om verden hadde skrudd opp lyden og brølte til meg.

Union City i New Jersey, der jeg vokste opp, sies å være den tettest befolkede byen i USA. Det er vanskelig å få et ordentlig inntrykk bare 13

gjennom beskrivelser av tørrharde frokostrundstykker med smør og espressokopper av papir på størrelse med dukketekopper, eller lange, deigaktige søte churros, akkurat som du ikke får noe inntrykk av Manhattan bare ved å nevne boden som selger shish kebab ved Port Authority Bus Terminal eller Strand Bookstore med tjueni kilometer med bøker eller skaterne i Washington Square Park.

Du kan kanskje prøve å forestille deg duene og barene og nattklubbene med trendy «feilstavede» navn, de unge «gangsterne» i posete bukser med synlige boksershorts, bilene som er parkert støtfanger mot støtfanger og at noen av gatene er så underlig trange at det er ikke uvanlig at sidespeilet ditt blir knust av en lastebil som passerer. Eller de vislende lydene menn i alle aldre sender til alle jenter over tolv, fruktbodene som selger billig papaya, mango og avokado (min far, som var avokadoelsker, insisterte på at de kunne gi oss evig liv), de mørknede tyggegummiene som er presset hardt ned i sprukne fortau av betong. Det er ikke uvanlig å høre ungene messe «Trår du på sprekken, får mora di smekken!», og jeg, overtroisk som min far, unngikk dem pliktskyldig, noe som var vanskelig, siden de løper i sikksakk gjennom betongen som bekkene på et krøllete kart når du bretter det ut. Like omhyggelig unngikk jeg å trå på min egen skygge i frykt for at jeg da ville trampe på sjelen min.

Hvis du drar dit, må du huske å holde deg for nesen som forsvar mot den grufulle lukten når du passerer Polleria Jorge fjærkremarked i Fortysecond Street mellom New York Avenue og Bergenline. Krysser du gaten til stedet der Panda Shoes har ligget så lenge jeg kan huske, kommer du til El Pollo Supremo. Der hilser de milde duftene av kylling som grilles, putrende kassava, ris med svarte bønner og tostones under steking deg velkommen som Atlanterhavets eliksir. Vi dro ofte dit for å spise, Peter og jeg, og en regntung Halloween i løpet av de to årene foreldrene mine holdt oss borte fra hverandre, satt Peter der alene i en bås og stirret ut av det regnvåte vinduet i åtte timer i håp om å få et glimt av meg ute på «knask eller knep»-runde sammen med mamma.

Jeg har fortsatt tolv skrivebøker med daterte, daglige brev som alle begynner med «Kjære prinsesse». Peter skrev X for kyss og O for klemmer.

Han skrev JTOPDOEDB i alle sammen, en forkortelse for «Jeg tenker ofte på deg og elsker deg bestandig». Jeg har sju videofilmer, som alle er datert, med titler som Margaux på rulleskøyter, Margaux sammen med Paws, Margaux sitter bakpå motorsykkelen og vinker.

14

Mot slutten av livet så Peter på dem hver dag: Margaux som herjer med Paws på bakken, Margaux som spiller Criminal i sofaen, Margaux som vinker fra toppen av et tre, Margaux som sender et slengkyss. Det er ingen som ser på Margaux nå. Til og med Margaux selv er lei av synet av Margaux med pannebånd, Margaux med avklipte dongerishorts, Margaux med klissvått hår, Margaux ved ailanthustreet der den hvite hengekøyen hang før.

Jeg var Peters religion. Ingen annen ville synes de tjue fotoalbumene med meg alene, eller sammen med Paws, eller sammen med Karen, eller sammen med mamma, var spennende. Skrinet jeg laget på sløyden i åttende klasse inneholder løse bilder, og de er like uinteressante. De to hårlokkene, flettet sammen, brun og grå, laminert, slik at de skulle holde seg for alltid. Et album med høstblader, med navnene på trærne de kom fra listet opp under dem: sukkerlønn, prærieeik, ambratre. Den glitrende tryllestaven min, den bitte lille grå filtmusen Peter kastet en gang vi kranglet, men senere gravde opp av søppelkassen igjen, universalnøkkelen av støpejern som vi fant ved skipsdokkene; sølvarmringene og det digre korset i juksegull som jeg kjøpte i West Village, de trange, svarte tightsene (han kalte dem Madonna-buksene mine), det svarte, tettsittende halsbåndet med sølvhjertet, den røde bodyen med blondekanter og de feminine motorsykkelbuksene i vinyl, som han kjøpte; en bok med hekseformularer, kassetter med Nirvana, Hole og Veruca Salt til bilturene våre, kassetter med innspillinger av de fire romanene vi skrev sammen (med forskjellige stemmer for hver rollefigur); en treamulett jeg fikk av Peter, med en fe som ser inn i en krystallkule. Alt dette var lagret i en svart reisekiste med ødelagt lås som han hadde stående ved fotenden av sengen.

Peter, du kunne ikke gå mer enn et par kvartaler mot slutten av livet, og du kunne ikke lenger kjøre motorsykkel. Du gikk et lite stykke, til kanten av en klippe i Palisades Park, og der hoppet du og falt syttifem meter, det var i alle fall det politiets rapport sa. Du la igjen en konvolutt i postkassen min som inneholdt ti selvmordsbrev og flere erklæringer på linjert skrivepapir der du overlot bilen din til meg. Du tegnet et kart sånn at jeg skulle finne den svarte Mazdaen din og slippe å betale for inntauing og oppbevaring. Du la en kopi av nøkkelen til meg i konvolutten, originalnøkkelen lot du bli stående i tenningen på Mazdaen. Jeg var tjueto og du var sekstiseks.

15

DEL I

1

«KAN JEG FÅ LEKE MED DERE?»

Nittenåttifem. Det var vår, og kirsebærblomstene drysset når det blåste kraftig. Søyleblomst og asters sto i blomst, og jeg kjente den søte, svimlende duften av kaprifol som red på vindens skuldre sammen med glitterskyen av rosa og hvite kirsebærkronblader som nettopp hadde sluppet taket og hvite løvetannfrøkoster. Det var tiden for veps, dorske veps som alltid holdt til rundt søppelkasser og brusflasker. En veps stakk meg på nesetippen da jeg var tre, og nesen min hovnet opp og ble dobbelt så stor som vanlig. Siden det hadde moren min hatet dem intenst.

«Kom dere vekk!» skrek hun og viftet med hånden mot vepsene som uanmeldt hadde ankommet pikniken vi hadde på plenen i Liberty State Park sammen med Maria og Pedro, noen venner av foreldrene mine, og sønnen deres, Jeff.

Pappa hentet opp litt Pepsi med tuppen av sugerøret sitt og la det på det røde og grønne strandteppet. Alle vepsene stormet mot sugerøret, og pappa gliste.

«Jeg løser problemer med sunn fornuft, skjønner dere. De liker sukker, og så lenge den brusen er der, kommer de til å holde seg ved sugerøret, alle sammen. Ikke sant, Keesy?»

Pappa begynte å kalle meg Kissy (han uttalte det Keesy på grunn av den spanske aksenten sin) da jeg var bitte liten, etter at han hadde lært meg å kysse ham på kinnet for å si god natt og jeg en stund kysset alt mulig: alle dukkene og kosedyrene mine, til og med mitt eget speilbilde.

Det var bare når pappa var fornøyd han kalte meg Keesy, og av og til Baby Bow. Når han var sint, kalte han meg ingenting, da snakket han om meg i tredje person. Det var sjelden pappa brukte fornavnet mitt, Margaux, selv om han hadde valgt navnet selv, etter en fransk årgangsvin 19

fra 1976 han drakk en gang, Château Margaux. Han kalte aldri mamma Cassie, og han kysset og klemte henne aldri. Jeg trodde ikke det var annerledes hos andre før jeg så andre foreldre kysse hverandre, for eksempel foreldrene til Jeff, og for å være ærlig trodde jeg det var de som var rare.

Maria var mammas beste venninne og satt av og til barnevakt for meg.

Jeff var sju, et år eldre enn meg. Når vi var hjemme hos Jeff, gikk jeg med på å leke med G.I. Joes og Transformers hvis han gikk med på å være med på mine rolleleker. Det ble fort kjedelig for meg å leke krig, og Jeff kunne ikke fordra å leke Marihøne og Den forsvunne hunden, for det var ikke leketøy med i noen av dem, så disse avtalene gjorde det mulig for oss å være venner.

Mamma og Maria snakket om de vanlige tingene mødre snakker om: hvor sunt C-vitamin var, barnet som ble kidnappet på Orchard Beach, gutten som nettopp ble drept i en berg-og-dal-bane. «Så forferdelig synd,» kunne mamma si, og «Herrens veier er uransakelige». Mamma hadde en liten notisbok der hun blant annet skrev ned informasjon om hver eneste ulykke hun hørte om på radio eller TV. Da hadde hun alltid noe viktig å snakke om når hun ringte eller besøkte vennene sine. Hun omtalte notisboken som Faktaboken. Pappa hatet Faktaboken. Hver gang mamma ble syk, begynte hun å snakke om barn som sultet og andre forferdelige ting som skjedde i verden. Hjemme spilte hun kontinuerlig Sunshine, en plate som fortalte historien om en kvinne med uhelbredelig kreft i skjelettet som tok opp sine siste hilsener til ektemannen og datteren på kassett. Mamma syntes det var romantisk.

Jeg hørte Maria si at jeg måtte spise mer kylling og kassava, og mamma noterte det i Faktaboken. De var ikke sikre på hva som var mest fetende, kylling eller storfekjøtt. Pappa dultet til Pedro med albuen og sa: «Hva vet disse kvinnfolka, egentlig? Jeg vet mer enn dem. Ikke gi jenter for mye kjøtt, ellers kommer hormonene fra kua inn i dem. Svarte bønner og ris, frukt, spagetti, det er det man må ha. Du vil ikke ha en unge som er for mager, for da kommer folk til å tro at du lar barnet ditt sulte.

Men du vil ikke at ei lita jente skal se eldre ut enn hun er. Så ikke gi jenter for mye biff eller svinekjøtt. Sjømat – greit. Gutter, derimot, må bli sterke. Sønner – dem gir du masse svinekjøtt. Kanskje du gir sønnen din litt for mye svinekjøtt.» Pappa smilte. Han hadde en evne til å fornærme folk og fortsatt være godt likt. «Selv spiser jeg salat. Jeg spiser masse pistasienøtter og av og til en papaya. A-vitamin. Jeg sier ikke at 20

sønnen din er tjukk. Jeg sier at han godt kunne gå ned noen kilo, jeg håper du ikke misforstår meg. Jeg er ærlig med vennene mine. Men han er en sterk gutt, en sunn gutt, en pen sønn!»

Jeff lente seg mot meg og hvisket i øret mitt: «Magre, magre kyllingbein. Klukk! Klukk! Klukk! Klukk!»

«Hold munn!»

«Klukk! Klukk!» Han flakset med armene. «Du løper akkurat som en kylling også. Klukk! Klukk! Klukk! Klukk!»

Kyllingbein plaget meg ikke noe særlig, men da han sa at jeg løp som en kylling, slo jeg ham i ansiktet. «Hold munn, tjukken! Jeg håper du dør og kommer til helvete!»

Alle så på meg, og da Maria så blikket mitt, snudde hun seg bort.

Pappa gliste og sa: «Alle gutter må passe seg for datteren min!»

«Louie!» kjeftet mamma. «Ikke lær henne å slå!»

En veps surret like ved ansiktet til mamma, og Jeff, som ville leke helt, prøvde å vifte den vekk med en pinne. Han slo til vepsen, og med et høyt, lykkelig rop kastet han seg over de andre vepsene og slo etter dem.

Vepsene fløy på ham, og han slapp pinnen. Alle de voksne begynte å rope, og vepsene, som nå var rasende, begynte å fly etter alle. Det landet veps på hodet mitt, armene mine, hendene mine og brystet mitt. Pappa så meg inn i øynene og sa: «Stå stille, Keesy, stå stille, ellers stikker de.»

Jeg kjente de bitte små svarte beina deres, magene deres. Jeg adlød. Pappa og jeg var de eneste som ikke ble stukket den dagen.

De første sju årene av mitt liv bodde jeg og foreldrene mine i en oransje mursteinsbygning i Thirty-second Street. Den bitte lille leiligheten med ett soverom var full av kakerlakker pappa ikke klarte å bli kvitt, til tross for at han bevæpnet seg med spraybokser med Raid og Combat kakerlakkgift. «De kommer inn fra andres leiligheter. De kommer gjennom åpningen under døren. De som bor i denne gården er barbarer. Bare skitne barbarer i denne delen av byen. I øvre Union City er det bedre.

Her er de narkomane, subben. Jeg gleder meg til vi kommer oss vekk herfra.»

Pappa hatet graffiti, branntrapper, de fraflyttede tomtene som var fulle av søppel, de plystrende og vislende tenåringsguttene, bærbare stereoanlegg, at folk alltid forsøplet. Men han likte å gå et par kvartaler bort til Bergenline Avenue for å kjøpe espresso og rundstykke med smør (han matet meg med biter av det, lot meg til og med smake på espressoen).

21

Han likte at nesten alle snakket spansk, siden han syntes det var ekstremt pinlig å uttale et eneste engelsk ord feil når han bestilte mat. Da han og mamma nettopp var blitt kjærester, ertet hun ham kjærlig for måten han uttalte et ord på, og da nektet han å snakke med henne resten av dagen.

Pappa oppmuntret aldri mamma og meg til å lære spansk, og hun trodde det var med hensikt. Han ville ikke at vi skulle lytte til telefonsamtalene hans. Jeg var bitter for det. At du ikke kunne spansk, innebar at du ikke kunne lese de fleste butikkskilt eller bestille på spisesteder og bodegaer i området. Folk i Union City gikk alltid ut fra at jeg var fra Cuba eller Spania, ikke halvt puertorikansk, fordi huden min var så lys.

Mamma var en blanding av norsk, svensk og japansk. Jeg hadde mørke øyne som jeg regnet med stammet fra min halvt japanske morfar, hjerteformet ansikt, nokså fyldige lepper og glatt, mørkebrunt hår.

Da jeg var veldig liten, pleide jeg å smelle til tilfeldige kvinner som satt på bussen eller gikk nedover gaten, noe mamma sa skyldtes at jeg hadde sett pappa slå henne. Hun sa jeg hadde vært vitne til at han brakk en stor billedramme over ryggen hennes da jeg var tre, men at jeg var for liten til å huske det. Det jeg kan huske, er at pappa pleide å slå lyset av og på for å gjøre narr av mammas sinnslidelse. Mamma, pappa og jeg sov i en diger seng fordi jeg alltid hadde mareritt og var livredd for å sove alene. For å få sove dekket pappa øynene sine med et stoffstykke som var klippet ut av en av de gamle undertrøyene hans, og jeg syntes han så ut som en banditt med det kastanjebrune skjegget og halvlange kastanjebrune håret. Om morgenen, hvis han var i godt humør, fortalte han meg historier om en rampete apekatt, en ond frosk og en rolig hvit elefant. De foregikk i Carolina på Puerto Rico, der han vokste opp.

Andre ganger fortalte han om barndommen sin. Han pleide å klatre opp i de høye kokospalmene ved å klemme hele kroppen rundt den grove barken på trærne og heise seg opp etter armene, centimeter for centimeter.

Pappa elsket å fortelle historier. Han likte å overdrive og bruke hendene. Han tok seg av all matlagingen og rengjøringen hjemme hos oss, og sa at det eneste mamma kunne brukes til, var å gå ned i kjelleren i gården for å vaske klærne våre og handle matvarer på Met, som lå like ved. Hun fraktet maten hjem i en liten rød vogn, siden hun ikke kjørte bil. Men hun kjøpte alltid for mye og brukte for mye penger, og det kjeftet pappa for.

22

Pappa var så overspent at jeg aldri skjønte hvordan han holdt ut i en jobb som krevde at han satt stille hele dagen. Han var gullsmed og hadde design og produksjon som sine spesialområder. I tillegg slipte, innfattet og pusset han edelstener, og han reparerte også ødelagte smykker. På åttitallet hadde ikke gullsmedene ergonomisk korrekte arbeidsbenker, men satt ubehagelig sammenkrøket hele dagen.

Når pappa kom hjem, var han så rastløs at han oppførte seg som en hund som er blitt sluppet løs fra båndet sitt. Av og til var opphisselsen hans av det glade slaget, og han helte i seg Heineken etter Heineken mens han slengte sammen middagen og sang mens han tok krydder frem fra skuffer og skap, og etterpå lot han meg få smakebiter av maten fra en skje eller rakte meg riskjelen slik at jeg kunne skrape ut de litt brente, sprø kornene som satt fast i bunnen, det pappa kalte «popkornris». Han tok ofte på nesen min når han var i godt humør – det var slik han viste hengivenhet, siden han sjelden ga meg et kyss. Mamma var på soverommet og hørte på 45-platen med John Lennon, filmmusikken fra West Side Story, Sunshine-platen eller Simon og Garfunkel. Hun kom ikke ut før middagen var ferdig. Hun visste at så snart pappa fikk øye på henne, kom han til å bli i elendig humør. En gang fortalte mamma meg at hun hadde stått ved vinduet og kledd av seg, og pappa hadde trukket for gardinene og sagt: «Du er ikke ei snerten snelle, du er ei feit ku, det er ingen som har lyst til å se på deg.»

Hver gang pappa kom hjem i dårlig humør, styrtet jeg inn på soverommet sammen med mamma. Vi skrudde opp lyden på Gibson-platespilleren hennes, la puter rundt oss som en slags minifestning og kastet sengeteppet over hodet. Inne i det provisoriske teltet suttet jeg (selv da jeg var fem og seks år gammel) på plastsmokken min og holdt en gul kosehund med et øre av rutete stoff, som hadde revnet fordi jeg alltid trakk i det, tett inntil ansiktet. Pappa skjelte og smelte om at sjefen hans var nedlatende mot ham eller hvor dårlig markedet var. Pappa var som regel arbeidsledig minst en gang i året, ettersom det ble dårligere tider i gullsmedbransjen etter jul. Etter en stund ble det fart på tiradene hans, og de gikk over til å bli ukontrollerbare raserianfall som ofte kunne vare i timevis. Når han var slik, var han som besatt, og vi var livredde for å nærme oss. Han skrek at vi hadde forbannet ham og dømt ham til et liv i elendighet, at han aldri mer kom til å bli fri, at Gud ikke kunne sende ham til helvete fordi han allerede var der og at han lurte på hva han hadde gjort for å fortjene å måtte plages med to byrder: en syk kvinne 23

som kone og et villdyr som datter. Jeg ønsket ofte at han skulle kjefte og smelle på spansk, så vi ikke kunne skjønne hva han sa.

Vi bodde fremdeles i Thirty-second Street den sommeren jeg fylte sju, så vi måtte gå flere kvartaler for å komme til bassenget i Forty-fifth Street.

Det var kraftig kloret, hadde døde insekter seilende på overflaten og var bare litt over en meter dypt. De større barna kalte det Pissebassenget.

Jeg skammer meg over å innrømme at jeg bidro til navnet ved å la meg nonsjalant drive mot de blå bassengkantene mens jeg så meg rundt for å forsikre meg om at ingen så på meg.

Bassengvannet var et klart, lyst, helt åpent blått felt som bredte seg utover for å ta imot den våte, kuleformede kroppen min, kroppen min med knyttede never og føtter som var presset sammen og bein som var buet som lange finner, munnen min som var presset sammen slik at jeg kunne holde på luften som en veske som ble smelt igjen, mitt havfrue-jeg, mitt gullfisk-jeg, mitt delfin-jeg, meg uten vekt. Når jeg reiste meg brått og kastet hodet opp av vannet for å slurpe i meg luft, kjente jeg hjernen bli lett av glede. Etter noen sekunder kikket jeg på mamma, som satt med remmen på den store, svarte vesken rundt halsen og skuldrene. Hun tok den aldri av seg av frykt for tyver. Det jeg av og til gjorde, når leken på egenhånd ble kjedelig, var å stå midt i bassenget og se meg rundt. Når jeg stanset og kikket, var det som om alle menneskene – barn i grupper, mødre med spedbarn i bæreslynge, unger som hadde svømmevinger av plast rundt armene for å kunne flyte, gutter som stupte ved skiltet der det sto STUPING FORBUDT – sprang ut av ingensteds. Lyden ble slått på, helt plutselig, lyden av spruting, roping, blåsende fløyter, lyden av fugler og biler fra den andre siden av det grønne sprossegjerdet.

Den dagen jeg møtte Peter, så jeg to gutter og faren deres som lekesloss i den andre enden av bassenget, sprutet og lo. En av guttene var veldig pen. Han var den minste av dem, kanskje rundt ni eller ti, mager, med halvlang, brun pannelugg. Han var ikke bare pen, han utstrålte lykke.

Det var noe klart over ansiktet og huden hans, noe smidig og raskt ved beina og armene og hendene, og et mildt preg over blikket og ansiktet som var sjelden å se hos en gutt. Storebroren hans så også lykkelig ut, men ikke på den samme livlige måten.

Faren deres hadde sand-og-sølvfarget potteklipp med sekstitallslugg, som et medlem av Beatles. Han hadde fyldige lepper, lang, spiss nese som kanskje kunne ha virket lite tiltrekkende hos en annen, men ikke 24

hos ham, og sterk, kjekk hake. Da han kikket i min retning, så jeg at øynene hans var intenst blågrønne. Han smilte til meg, og ansiktet hans var fullt av rynker – i pannen, ved øynene og rundt kjeven. Jeg visste at han måtte være gammel, siden han hadde rynker og hår som var i ferd med å bli grått og løs hud på halsen, men det var så mye energi og friskhet ved ham at han ikke virket gammel. Han virket ikke engang voksen på den måten voksne naturlig skiller seg fra barn på. Barn forstår avstanden mellom voksne og seg selv på samme måte som hunder forstår at de er annerledes enn mennesker, og selv om voksne kan leke barneleker, er denne følelsen av at man ikke er like, alltid der. Selv om han hadde stått i en rekke sammen med hundre menn med omtrent samme kroppsbygning og holdning, tror jeg at jeg kunne ha trukket ham ut av rekken og spurt: «Kan jeg få leke med deg?»

Jeg krysset hele bassenget på langs og spurte ham om nettopp det: «Kan jeg få leke med dere?» Han svarte «Selvfølgelig,» og så sprutet han meg i ansiktet og boltret seg sammen med meg som om jeg var hans barn. Jeg sprutet guttene i ansiktet, og de sprutet på meg, for det virket ikke som om disse guttene hadde noe imot å leke med en som var så mye yngre og attpåtil jente. En gang dukket den pene gutten hodet mitt forsiktig under, og da jeg kom opp igjen, lo jeg så høyt at det et øyeblikk virket som om det eneste jeg kunne høre var min egen latter.

Så tok faren meg lett under armene og snurret meg rundt mens han lo som et stort barn. Da han stoppet, var verden ute av balanse, og ansiktet hans var badet i et underlig hvitt lys.

Senere, da badevaktene ropte at alle måtte opp av bassenget, siden det var stengetid, presenterte faren, som het Peter, oss for en hyggelig utseende latinamerikansk dame som het Inès, som hadde ventet alene i den grunneste enden av bassenget mens vi lekte. Peter ertet henne med at hun alltid måtte holde seg ved bassengkanten og spøkte med mamma og meg om at Inès var engstelig for sånt det ikke falt noen inn å bekymre seg for, som å kjøre karusell eller sykle. Inès hadde et pussig pent ansikt, dovne øyne med solrynker, langt, krøllete hår som var mørkt innerst, men midtveis fikk en kunstig aprikostone, og en dåkalvs milde, desorienterte ansiktsuttrykk. Hun hadde fiolette løsnegler. To av dem var borte, og på de andre var det lakkert bitte små, svarte fredstegn.

Peter fortalte oss hva alle het. Den eldste gutten, Miguel, så ut til å være omtrent tolv eller tretten, og den yngste, Ricky, bare et par år eldre 25

enn meg. Da dagen var omme, hadde jeg glemt alle navnene, men jeg husket den første bokstaven i foreldrenes navn: P og I. Jeg tenkte stadig på dem, P og I, og at de hadde lovet å invitere mamma og meg hjem til seg. Det gikk noen dager uten at noe skjedde, så jeg glemte dem.

Det kan hende jeg hadde glemt dem for godt hvis det ikke hadde vært for et vagt avtrykk av glede denne hendelsen etterlot i meg. Vi satt i pappas Chevy 1979-modell, da mamma sa at de hadde ringt henne, eller rettere sagt at Peter hadde ringt.

«De har invitert oss hjem til seg. Er ikke det hyggelig?» Da pappa ikke sa noe, fortsatte hun. «Peter og Inès. Og guttene, Ricky og Miguel. Ordentlig hyggelige gutter. Oppfører seg pent, ikke rampete i det hele tatt.

Ordentlig hyggelig familie.»

«Hjem til dem? Er det i nærheten?»

«Det er ikke langt i det hele tatt. I telefonen sa Peter at det var i Weehawken, akkurat ved grensen til Union City. Jeg ville bare høre med deg.

Vite hva du synes?»

«Om hva?»

«Om at vi drar dit. Fredag, mens du er på jobb.»

«Samme for meg.»

«Ja, jeg ville bare høre med deg.»

«Samme for meg. De er ikke øksemordere, ikke sant?»

«De er en veldig hyggelig familie. Veldig hyggelige mennesker. En flott familie.»

«Alt er så hyggelig i dine øyne. Alle er så hyggelige. Alt er så flott.»

«Da er det bestemt, da,» sa mamma. «Fredag ettermiddag.»

2

HUSET MED TO ETASJER

Foran tomannsboligen sto en toetasjes fontene og tre store skulpturer i polyresin – en rosa bjørn, en svart labrador med vinger og en havfrue.

Bjørnen var halvveis begravd i eføy. Den underlige, mørke eføyen snodde seg som armringer rundt havfruens fyldige hale, krøp oppover siden av huset og svelget de fiolette bekledningsplatene med skår som skjegget til en villmann, og opp av dyngene med eføy på bakken skjøt høye røde og rosa roser. På en flaggstang vaiet et forrevet spansk flagg i rødt og gull, og på begge sider av dørmatten ønsket blomsterpotter velkommen.

Dørklokken mamma ringte på, dinglet løst på ledningene utenfor rammen. Da hun ikke hørte ringelyden, tydde hun til den tunge gullfargede dørhammeren.

Først forbandt jeg ikke den slanke, smidige mannen som tok oss med opp trappen, med faren fra svømmebassenget. Jeg klamret meg til mahognirekkverket på mammas ordre, for hun omtalte vindeltrappen som «vanskelig». En gang snublet jeg nesten fordi jeg ble altfor opptatt av å se på en samling gylne nøkler som prydet veggen ved trappen og besteg den sammen med meg, hengt opp slik at hver nøkkel virket større enn den nedenfor.

«Denne trappen tar livet av meg,» sa mannen og holdt hendene mot ryggen. «Jeg skulle ønske vi bodde i leiligheten i første etasje i stedet.

Men den er for liten for alle oss. Dessuten er den ikke i særlig god stand.

Jeg kan ikke engang leie ut den etasjen akkurat nå. Jeg har hele tiden planer om å pusse den opp, men det er så mye å gjøre oppe. Bare vent og se.»

På toppen av trappen hang et rundt speil mamma spurte om, og mannen sa: «Det er amerikansk, med føderasjonsørnen øverst. Jeg sprayer det 27

med gullmaling en gang i året eller så for å sørge for at det ser pent ut.

Jeg kjøpte det på loppemarked. Det er en antikvitet.» Og så lo han og sa: «Det er jeg også.»

Mannen fortsatte: «Alt i dette huset er antikt. Komfyren vår er en gammel gasskomfyr som ble installert i 1955. Vi har et gammelt badekar med løveføtter også, et sånt virkelig dypt badekar av den typen du aldri ser lenger. Og en dyp dobbel vask der det er meningen at man skal ta oppvasken på den ene siden og vaske klær på den andre.»

Jeg skjønte at det var en grunn til at han somlet med å åpne tredøren på toppen, at han i likhet med alle voksne likte å få barn til å vente. Jeg snek meg mellom ham og mamma, formet leppene til en trutmunn som var riktig alvorlig, men samtidig blid, og sa: «Du, hva er det du heter igjen?»

«Peter, har du glemt det?»

«Peter, kan ikke du åpne den døren? Vær så snill?»

Kjapt, med et smil som var like søtt som popkorn med karamelltrekk, la han den brede, snille hånden sin over øynene mine. «Nå må du ikke kikke, altså. Jeg skal ta vekk hele hånden på en gang, fort, og når jeg gjør det, skal du få se noe helt utrolig. Lover du at du ikke skal prøve å kikke?»

«Jeg lover.»

Jeg hørte døren bli åpnet, og jeg forsøkte å kikke, men det eneste jeg så, var lyset som gjorde sprekkene mellom fingrene hans frynsete. «Er du klar?»

«Klar!»

En kvadratisk glasstank – omtrent på størrelse med en liten sofa – sto midt i rommet. Inne i den var det store, brune greiner, og på greinene satt det iguaner med pigger på hodet. I en liten, skitten dam var det en svart pansermalle med barter. Mellom sittepinner ved vinduene flakset parakitter og finker. Gulvet var dekket av aviser for å samle opp avføringen deres, i veggene var det innebygde fuglematere, og fra taket hang det fugleleker: bjeller og fargede steiner som var festet til hverandre med snorer. En stor hund med masse pels og tungen hengende ut kom bort til meg for å bli klappet, og jeg kjørte hånden inn i den lange, høstfargede pelsen. Han sank ned på gulvet av fryd og rullet seg over på ryggen for å bli strøket og klødd på den myke, hvite magen.

«Dette er Paws,» sa Peter. «Han er verdens snilleste hund, halvt golden retriever, halvt collie.»

28

«Å, det er hyggelige raser!» sa mamma, og selv om hun var allergisk, greide hun ikke la være å klappe ham.

Deretter tok Peter oss med inn på kjøkkenet, og der sto det en glasstank der en liten eskeskilpadde svømte rundt. Skilpadden spiste mark, sa Peter og viste meg de grå terningene, og det var virkelig mark som var tørket og malt. Han tok ståltrådnettingen av toppen av tanken, og jeg slapp den grå terningen ned og så det flate, rynkete hodet stikke opp for å ta den. Terrariet til skilpadden og terrariet i forstuen ga fra seg en vill, stram lukt som blandet seg med alle de andre luktene: fuglebæsj og fjær og gamle aviser og pelsen til Paws, som luktet varm, skitten hund. Han gikk i hælene på oss overalt og fulgte oss med fuktige øyne. Skrattingen fra fuglene gled sammen med hundeklørnes klikking mot linoleumen på kjøkkenet og lyden av den forrykte, lykkelige halen som feide til alt han passerte. Hele baken til Paws svingte sammen med den, uten stans.

«Det er som om han danser,» sa jeg.

Vi gikk inn i stuen, der det var rødt gulvteppe, en rød velursofa og røde velurlenestoler, røde gardiner og tre digre bokhyller proppfulle av bøker. På gulvet sto et lite nettingbur med en kraftig brun og hvit hamster, og ved vinduet, i et digert akvarium som var omtrent halvparten så stort som terrariet i hallen, svømte gullfisk – oransje, svarte, flekkete.

De drev rundt mellom akvarieplanter, en steinhytte, en steinhavfrue og en steinpadde, forbi en vindmølle som kvernet bobler. Til venstre for akvariet sto en annen, mindre glasstank, og med et bredt glis tok Peter oss med bort til det og pekte inn på en liten alligator.

«Han er en kaiman – dels alligator, dels krokodille,» forklarte Peter, og jeg så at han var halvparten så lang som armen min og kanskje litt bredere. Han hadde bølgete skinn, utgamle øyne som ikke blunket og satt like stille som skapningene av stein.

«Hvordan kan han være så bitte liten?» spurte jeg.

«Hvis han hadde levd ute i det fri, ville han ha vokst seg større,» sa Peter. «Men her, i fangenskap, vokser han seg omtrent bare så stor som det er plass til i terrariet. Kroppen hans vet instinktivt at hvis han ble større, ville han vokse ut av omgivelsene sine. Han er lykkelig der, skjønner du, med den lille bekken og den lille stokken han kan sitte på, så han kommer egentlig aldri til å bli større enn han er. Med mindre jeg kjøper en større tank.»

«Skal du det?» Jeg så opp på det smilende ansiktet hans. «Kjøpe en større tank?»

29

«En dag, kanskje. Men jeg liker ham i denne størrelsen. Vil du se et triks, noe skikkelig kult?»

«Ja!» Peter stakk hånden ned i terrariet, noe som fikk mamma og meg til å gispe. Men han beholdt smilet og dyttet den lille alligatoren over på ryggen, og jeg gikk nærmere for å se den glatte, hvite, stripete buken og de tykke, korte beina hevet i noe som virket som total underkastelse, og dette ansiktet med den underlige formen og munnen som dannet et slags uforstyrrelig smil og blottet ørsmå tanntriangler. Selv om tennene var bitte små, så det ut som om de kunne gjøre vondt, og hjertet mitt hamret av frykt for hånden til Peter. Jeg tenkte på bibliotekbøker jeg hadde lest om tigrer og andre store kattedyr, et tema jeg var uendelig fascinert av. Det var visstnok sånn at krokodiller som skjulte seg i sumpvannet plutselig kunne fare opp, gripe rundt halsen til en tiger som drakk vann og trekke det store kattedyret under mens alle de små, stygge tennene gravde seg inn i den tykke, oransje pelsen og tigerens bakbein forsøkte å beholde grepet på landjorden.

Men Peter klappet den på buken, og jeg så de lyse, klare krypdyrøynene utvide seg. Og snart, mens mamma og jeg så på med ærefrykt, lukket kaimanens øyne seg helt, og Peter hvisket: «Nå sover han.» Jeg hvisket svaret: «Jeg trodde han kom til å bite deg. Jeg var redd.»

«Alle dyr elsker å bli strøket på magen. Uten unntak.»

«Hva heter han?»

«Warden.»

«Fengselsbetjent, ja. Han ser ut som en også,» sa mamma. «Når han er våken, altså. Peter, hvordan har du tid til å stelle alle disse dyrene?»

Peter tente en King 100-sigarett. Jeg visste at mamma ikke likte at jeg ble utsatt for passiv røyking, men hun sa ingenting. «Jeg har uførepensjon fra forsvaret. Det er jobben min å ta vare på dette huset, for som du ser, er det alltid noe som går i stykker, og jeg er utdannet snekker, så jeg kan mye om hvordan man reparerer ting.» Han blåste noen røykringer, og jeg stakk fingeren inn i dem og kniste da de løste seg opp.

«Du skjønner, jeg jobbet som snekker for forsvaret her hjemme under Koreakrigen, og en gang jeg kjørte nedover en bakke i regnvær, ble jeg påkjørt av en lastebil bakfra. Det endte med at jeg måtte få en transplantasjon av beinvev til ryggsøylen for å stive den av. Jeg må bruke støttekorsett innimellom, men jeg nekter å henge med hodet av den grunn.

Jeg sørger for å ha nok å gjøre, reparerer ting i huset og tar vare på dy30

rene. Ellers ville jeg ha kjedet meg veldig. Men her slipper man aldri opp for ting å gjøre.» Han var taus et øyeblikk. «Vet du hvor gammelt dette huset er?»

«Nei, hvor gammelt er det?» spurte mamma. Jeg begynte å bevege fingrene i sirkler på terrariet til den sovende kaimanen.

«Over hundre år. Dette huset ble bygget under borgerkrigen, det er et av de eldste husene i Weehawken. Inès arvet det etter mannen sin.

Han ble drept i en bilulykke mens ungene hennes fremdeles var så små at de brukte bleier.» Øynene til mamma ble store. «Vet du at mer enn hundre mennesker blir drept i bilulykker hver dag? Det er derfor jeg alltid sier til Margaux at hun må bruke bilbelte. Mannen min nekter.» Hun ristet på hodet. «Det må ha vært forferdelig for henne. Jeg kan ikke engang forestille meg noe slikt.»

Peter nikket. «Det var traumatisk for Inès, i aller høyeste grad. Men Miguel og Ricky trengte virkelig en far, og Inès – jeg vet ikke om hun kunne ha greid det uten at noen hjalp henne med dette huset. Tro du meg, det er preget av kontinuerlig … å, hva heter det? Det ramler fra hverandre. Hun jobber i annonseavisen Pennysaver, og en av arbeidsoppgavene hennes er å skrive inn kontaktannonser og slikt. Hun bestemte seg for å sette inn en selv, men det var et eller annet som gikk galt, og det var ikke engang meningen at annonsen skulle stå på trykk den dagen. Men det gjorde den. Noen ganger råder skjebnen, kanskje. Men i alle fall, navnet ditt, Cassie, det kommer av Cassandra, ikke sant?»

«Jo. Cassandra Jean. Det var faren min som ga meg det navnet. Han kalte meg alltid Sandy.»

«Er det greit for deg at jeg også kaller deg Sandy? Jeg synes det er viktig å ikke miste kontakten med barndommen sin. Barndommen er den viktigste tiden, egentlig.»

«Ja, jeg er helt enig. Kall meg Sandy, du.»

«Da jeg gikk på skolen, måtte jeg lære et lite dikt utenat, og jeg husker det fremdeles. Det er rart hva vi husker. Det er sånn: ’Vær velsignet, lille mann / Barbent, brun av solens brann! / Bretter opp en brok så lang / Plystrer på en munter sang / Og den myke munnen er / Rød av kyss fra markjordbær / Solen skinner rett på deg / Gjennom fillet hatt på snei / Gi all lykke blir deg budt / Jeg har og vært barbent gutt!’ Det er John Greenleaf Whittier.»

«Bravo!» sa mamma. «Du nølte ikke et øyeblikk.»

31

Peter kremtet. «Til tross for alt jeg har vært igjennom, prøver jeg fremdeles å ha den innstillingen. Jeg vil ikke miste det gode humøret. Har du noen gang følt det sånn, Sandy, at til tross for alt som har skjedd i ditt voksne liv, har du fremdeles den lille jentas hjerte i behold? Jeg kan se at du har det.»

Mamma rødmet og ventet litt før hun sa noe. Hun snakket lavt, og jeg tror hun trodde jeg var så opptatt av kaimanen at jeg ikke hørte etter. «Vel, jeg kunne like godt ha vært et barn, etter hvordan mannen min behandler meg å dømme. Han sier alltid at jeg ikke klarer å gjøre noe riktig. Da jeg var liten, ga faren min meg arbeidsoppgaver. Jeg tok oppvasken hver kveld, og da ga pappa meg fem cent.» Ansiktet hennes strålte da hun sa: «Jeg var minstemann og pappas yndling.»

«Jeg vedder på at du så ut akkurat som Shirley Temple den gangen.»

«Dette er dyrehagen, og du er dyrepasseren!» brast det ut av meg.

«Ja, sånn kan man kanskje si det. Har du lyst til å se flere dyr?»

«Ja!» «På loftet har vi et marsvin jeg ikke har vist deg ennå. Loftet er rommet til Miguel og Ricky. Og så har vi noen kaniner ute, i bur.»

«Hvor er Miguel og Ricky i dag?» spurte mamma. «Jeg hadde håpet at Margaux kanskje kunne leke med dem.»

«De er i Big Mouth, spillehallen, antagelig. Og kaster bort denne fine soldagen.»

«Sammen med Inès?»

«Nei, Inès kommer ikke hjem fra jobb før rundt halv seks. Hun har jobbet mye overtid i det siste. Hun får ikke ekstra betalt for det, men hun kommer aldri til å si noe.» Han himlet med øynene.

«Jeg vil se kaninene nå!» Jeg tok Peter i hånden. «Kan du vise meg dem, vær så snill?»

«Ja, nå går vi!»

Da jeg hoppet og spratt av gårde, hørte jeg Peter si: «Jeg elsker det der.

Når barn hopper og spretter. Det mest uskyldige, bekymringsløse man kan gjøre er å hoppe og sprette.»

Da vi kom hjem til leiligheten igjen, gikk jeg inn på kjøkkenet og grep dreieskivetelefonen. «Vi ringer Peter, vi spør ham når vi kan besøke ham igjen.»

«Hm. Jeg kan gi deg nummeret. Du kan ringe. Jeg vil helst ikke at vi skal virke altfor ivrige.» Jeg ringte og sa: «Peter, kan vi besøke deg igjen, 32

det er ikke høflig å spørre så snart, men jeg syntes det var så fint å være der, og du er så morsom, jeg hadde det så gøy, og jeg elsker Paws, jeg bare elsker ham, og Warden også, selv om han ser ut som han kan være litt humørsyk, og kaninene – de er så myke, og jeg liker de små kaninnesene deres. Jeg elsker Peaches og Porridge! Jeg vil komme hjem til deg hver eneste dag så lenge jeg lever!» Jeg stoppet litt opp, for mamma snakket alltid om hvor viktig det var å ha rutiner. «Jeg vil at du skal lage en timeplan med dager vi kan besøke deg.»

Jeg kunne ikke forklare hvorfor jeg mente det var greit å være så freidig overfor Peter, jeg bare visste at det var det.

Peter lo. «Du får det som du vil når du vil ha noe, du? La meg snakke med moren din.»

Etter en evighet hørte jeg mamma le og si: «Greit, mandager og fredager, altså. Det er fint for oss. Mannen min liker å ta oss med ut i helgene, så det passer bra.» Hun var stille litt. «Du er veldig flink med barn, Margaux likte deg utrolig godt. Å, du har hatt fosterbarn? Nei, så hyggelig. Jeg har alltid beundret mennesker som gjør gode gjerninger, jeg skulle ønske jeg kunne gjøre gode gjerninger selv, men mannen min er ikke tilhenger av å gi penger til veldedighet og den slags. Ja, gjør mot andre …»