Issuu on Google+


Paul Sussman

TEMPELETS HEMMELIGHET Oversatt av Monica Carlsen


Paul Sussman Originalens tittel: The Last Secret of the Temple Oversatt av Monica Carlsen Opprinnelig utgave: Copyright © Paul Sussman 2005 Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41945-5 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Alicky, hvis lys skinner sterkest av alt


ISRAEL og MIDTØSTEN LIBANON

M I D D E L H AV E T Po

A

rt

lex

Sa

an

id

dr

Genesaretsjøen

V E S TB R E D D E N Tel Aviv Gaza (by) GAZASTRIPEN

allah Ram Jerusalem Dødehavet

RA

m

he

IS

tle

Be

ia

Haifa

J O R DAN

EL

Ismailia

S YRIA

Kairo Negev Taba

SAUDI

SINAI

ARABIA Sharm el-Sheikh Hurghada R Ø

N

D

e il

E H

n

EGYPT

A

Aswan

SUDAN

E T

Edfu

V

Luxor


GAMLEBYEN I JERUSALEM N

Sulta

e n Sul

iman

gate

n

ve

ab

n

s-

plass

Grav

ie

lu

Herodesporten

DET MUSLIMSKE K VA R T E R

E

Damaskusporten

rosa

T

N

olo Via D

K

D

V

E

A

T

R

K

T

TE N HØYDE

Den hellige gravs kirke Davidgaten

(Haram al-Sharif)

E

David

Jaffaporten

S

K

politi--

E

K

D

V

A

IS R

T

E

R

K

V

E D

D

T

E

A

T

R

A

T

E

R

R

M

E

N

stasjon

K

Klippemoskeen Sion-porten

Vestmuren (Klagemuren) Al-Aqsamoskeen

Ophelveien ss

R

E

IS

R

porten MPEL-

Gravpla

Den nye Porten

Løve-


PROLOG


det hellige tempel, jerusalem august år 70 e.kr. Med en vislende lyd kom hodene farende over tempelmuren, drøssevis av dem, lik en flokk uelegante fugler med åpne øyne, måpende munner og flagrende trevler av kjøtt der de brutalt var blitt skåret over ved halsen. Enkelte falt ned i kvinnenes forgård, der de dundret mot de svartsvidde hellene med en arytmisk, trommeaktig rumling som fikk gamle og barn til å spre seg i redsel. Andre gikk lenger, suste over Nikanoporten og inn i mennenes forgård, der de regnet ned over det store brennofferalteret lik enorme hagl. Noen få fløy enda lenger, og smalt i veggene og taket på selve Mishkan, helligdommen i hjertet av tempelet, som liksom stønnet og jamret seg under angrepet, som i fysisk smerte. «Drittsekker,» hikstet gutten, mens fortvilede tårer brant i de safirblå øynene. «Forbannede romerske drittsekker!» Fra utsiktspunktet på tempelets festningsvoller stirret han ned på det maurlignende mylderet av legionærer som beveget seg omkring under ham, med våpen og rustninger som blinket i de slikkende flammene. Ropene deres fylte natten, blandet seg med svisjingen fra katapultene, dundringen fra trommene, skrikene fra de døende og – lyden som overdøvet alt annet – den metronomiske, dype dunkingen fra rambukkene, slik at det for gutten virket som om hele verden langsomt ble hugget i stykker. «Vær mig nådig, Herre,» hvisket han, og siterte salmen, «for jeg er i nød! Mitt øye sløves av bitter sorg, ja, også min sjel og min kropp.» I seks måneder hadde beleiringen strammet seg rundt byen lik en garrotte, og langsomt klemt livet ut av den. Fra sine opprinnelige stillinger på Scopusberget og Oljeberget hadde de romerske legionene – fire stykker, pluss hjelpetropper på flere tusen solda11


ter – ubønnhørlig rykket fremover, brutt igjennom alle forsvarslinjer og drevet jødene tilbake, presset dem inn mot sentrum. Det var uendelig mange døde, meiet ned mens de prøvde å drive angriperne tilbake, korsfestet langs bymurene og over hele Kedrondalen der det nå var så tett med gribber at de skygget for solen. Lukten av død var overalt, en fortærende, overveldende stank som rev som ild i neseborene. For ni dager siden hadde Antoniaborgen falt; seks dager senere de ytre forgårdene og søylegangene i tempelet. Det eneste som sto tilbake var det befestede, indre tempelet, der det som var igjen av byens en gang så stolte befolkning var stuet sammen som sild i tønne; skitne, utsultede, tvunget til å spise rotter og lær og drikke sin egen urin, så uutholdelig var deres tørst. Men enda kjempet de, avsindig, trøstesløst, lot det regne steiner og flammende trebjelker over angriperne der nede, mens de av og til gjorde utfall for å drive romerne tilbake fra de ytre forgårdene, bare for selv å bli drevet tilbake med smertelige tap. Guttens to eldre brødre var begge blitt drept i det siste av disse toktene, meiet ned mens de prøvde å velte en romersk katapult. For alt han visste, var de skamferte hodene deres blant dem som nå ble slynget tilbake over murene og inn i tempelet. «Vivat Titus! Vincet Roma! Vivat Titus!» Romernes stemmer steg til en buldrende bølge av lyd da de ropte navnet på generalen sin, Titus, keiser Vespasians sønn. Forsvarerne langs brystvernet prøvde å heve stemmene i en hyllest til sine egne ledere, Johannes av Gischala og Simon Bar-Giora. Men leveropet var spinkelt, for de var tørre i halsen, lungene deres var svake og det var uansett vanskelig å opparbeide noen særlig entusiasme for menn som, ifølge ryktene, allerede hadde gjort en avtale med romerne for å redde sitt eget skinn. De holdt det gående i et halvt minutt før stemmene langsomt forstummet. Gutten tok en småstein opp av lommen på tunikaen og begynte å suge på den for å prøve å glemme hvor tørst han var. David var hans navn, sønn av Juda vinbonden. Før den store oppstanden hadde familien hans drevet en vingård i de terrasserte åsene utenfor Betlehem. De rubinrøde druene ga den letteste, søteste vinen som fantes, lik sollyset en vårmorgen, lik en mild bris gjennom 12


skyggefulle tamarisklunder. Om sommeren hadde gutten hjulpet til med innhøstingen og druetråkkingen, ledd ved følelsen av den grøtaktige frukten under føttene, og over at druesaften farget bena hans blodrøde. Nå var vinpressene knust, vinstokkene brent ned og slektningene døde, alle som én, og han var helt alene i verden. Han var tolv år, og bar allerede på sorgen til en mann fem ganger så gammel. «Her kommer de igjen! Gjør dere klare! Gjør dere klare!» Ropet gjenlød langs festningsvollen idet en ny bølge av romerske hjelpetropper strømmet mot tempelmurene med stormstiger løftet over hodet slik at det i det infernalske, skyggeaktige lyset fra flammene så ut som om en horde av gigantiske tusenben pilte bortover marken. En avsindig skur av steiner regnet ned over angriperne og fikk dem til å nøle før de bølget videre fremover, nådde murene og reiste stigene som alle ble holdt oppe av to menn på bakken mens ytterligere ti-tolv brukte staurer til å skyve dem opp og inn mot brystvernet. Svermer av soldater entret stigene, og strømmet oppover tempelmurene lik en brottsjø av svart blekk. Gutten spyttet ut småsteinen, tok en stein fra haugen ved føttene sine og la den i lærslyngen, bøyde seg ut over brystvernet for å finne et passende mål uten å bry seg om stormen av piler som kom vislende nedenfra. En kvinne ved siden av ham, en av de mange som hjalp til med å forsvare murene, snublet bakover med halsen gjennomboret av en harpunhodet pilum og blodet strømmende ut mellom hendene. Han overså henne og fortsatte å speide etter geleddene med fiender under seg, og fikk til slutt øye på en romersk fanebærer som holdt emblemet til Apollinaris, den femtende legionen, høyt hevet. Han bet tennene sammen, og med øynene stivt festet på målet begynte han å svinge slyngen over hodet. En sirkel, to, tre. Noen grep tak i armen hans bakfra. Han snurret rundt, slo med den ledige hånden og sparket. «David! Det er meg! Eleazar. Gullsmeden Eleazar!» Bak ham sto en røslig, skjeggete mann med en tung jernhammer stukket i beltet og hodet viklet inn i en blodig bandasje. Gutten sluttet å slå. 13


«Eleazar! Jeg trodde du var . . .» «En romer?» Mannen lo dystert og løsnet grepet om guttens arm. «Jeg lukter da vel ikke så vondt?» «Jeg ville ha truffet fanebæreren deres,» opplyste gutten. «Jeg kunne ikke ha bommet. Jeg ville ha knust skallen på den drittsekken!» Mannen lo på ny, med mer varme denne gangen. «Det er jeg sikker på at du ville. Alle vet at David Bar-Juda er den beste slyngekasteren i landet. Men nå er det viktigere ting som gjelder.» Han kikket seg rundt, så senket han stemmen. «Matthias har sendt bud på deg.» «Matthias!» Gutten gjorde store øyne. «Øverste . . .» Mannen presset hånden mot guttens munn, og så seg rundt på ny. «Hysj!» hveste han. «Det er ting her, hemmelige ting. Simon og Johannes ville ikke vært blide hvis de visste at dette ble gjort uten deres samtykke.» Guttens øyne lyste av forvirring, han var usikker på hva mannen snakket om. Gullsmeden gjorde ikke noe forsøk på å forklare, bare stirret ned på ham for å forsikre seg om at han hadde gjort seg forstått. Så fjernet han hånden, tok guttens arm og geleidet ham langs toppen av brystvernet og ned en smal trapp som førte til kvinnenes forgård, mens murverket under føttene deres skalv under romernes rambukker som traff tempelportene med fornyet kraft. «Fort,» sa han inntrengende. «Murene holder ikke særlig mye lenger.» De skyndte seg gjennom forgården, smatt unna de avhuggede hodene som lå strødd på hellene og pilene som hvinte rundt ørene på dem. På den andre siden kløv de opp femten trinn til en høy portal, fortsatte gjennom den og videre inn på en ny gårdsplass der flokker av kohanim med sotflekkede kapper febrilsk ofret på brennofferalteret, med klagende stemmer som nesten druknet i kampene som raste rundt dem. Gud, Du har støtt oss bort, Du har brutt oss ned, Du er blitt vred. Ta oss tilbake igjen! 14


Du har fått jorden til å skjelve, Du har kløvd den. Leg dens revner, for den ryster. De krysset også denne gårdsplassen og gikk opp de tolv trinnene til Mishkanens portal, den massive fasaden raget opp over dem lik en klippe, hundre cubit høy og prydet med en praktfull vinranke i rent gull. Her stanset Eleazar, snudde seg mot ham, og satte seg på huk så øynene kom i høyde med guttens. «Lenger enn hit kan jeg ikke gå. Bare kohanim og øverstepresten kan entre selve helligdommen.» «Og jeg?» Gutten skalv i stemmen. «Du kan gå inn. I denne tid. I denne fortvilede situasjonen. Det har Matthias sagt. Herren vil forstå.» Han la hendene på guttens skuldrer, og klemte dem. «Ikke vær redd, David. Ditt hjerte er rent. Det vil ikke skje deg noe.» Han stirret gutten inn i øynene, så reiste han seg og skjøv ham i retning den store portalen med dens to sølvpilarer og broderte forheng i rød, blå og lilla silke. «Gå nå. Måtte Gud være med deg.» Gutten kastet et blikk på ham over skulderen, en stor skikkelse i silhuett mot den flammende himmelen, før han snudde seg, skjøv forhenget til side og gikk inn i en lang, søyleprydet hall med gulv av polert marmor og et tak så høyt at det forsvant i skyggene. Det var kjølig der inne, og stille, med en søt, bedøvende duft i luften, det var som om kampene ble visket ut og forsvant, som om de foregikk i en annen verden. «Shema Yisrael, adonai elohenu, adonai ehud,» hvisket han. «Hør, Israel, Herren er vår Gud, Herren er én.» Han nølte litt, full av ærefrykt, før han langsomt styrte sine skritt mot den andre enden av hallen med fottrinn som var lydløse mot marmorgulvet. Foran ham sto tempelets helligdommer, bordet med skuebrødene, røkelsesalteret i gull og den store, syvarmede menoraen. Bak disse gjenstandene hang et skimrende, flortynt silkeslør, inngangen til debir – det aller helligste – som ingen mann kunne entre bortsett fra øverstepresten selv, og han bare én gang i året, på forsoningsdagen. «Velkommen, David,» sa en stemme. «Jeg har ventet deg.» 15


Matthias, øverstepresten, kom ut fra skyggene til venstre for gutten. Han var iført en himmelblå embetsdrakt under en rød og gyllen brystduk, på hodet hadde han et smalt diadem og på brystet efoden, den hellige brystplaten med sine tolv kostelige steiner som hver representerte en av Israels stammer. Ansiktet var svært furet, og skjegget hvitt. «Så møtes vi endelig, sønn av Juda,» sa han dempet, stilte seg ved siden av gutten og kikket ned på ham. Bevegelsen ble etterfulgt av en lav ringling fra alle de små bjellene som var sydd fast i falden på drakten hans. «Gullsmeden Eleazar har fortalt så mye om deg. Av alle dem som forsvarer de hellige stedene, sier han, er du den mest fryktløse. Og den vi kan nære mest tiltro til. Som om David fra fordums tid er kommet tilbake. Det er det han sier.» Han betraktet gutten et øyeblikk, så tok han hånden hans og førte ham innover helt til enden av hallen, der de stanset foran den gylne menoraen med sine buede armer og den intrikat dekorerte foten, alt hamret ut av én enkelt blokk rent gull, i en form gitt av den allmektige selv. Gutten stirret overveldet opp på dens flakkende flammer, med øyne som skinte lik solglitrende vann. «Er den ikke vakker?» spurte den gamle mannen da han la merke til undringen i guttens ansikt, og la en hånd på skulderen hans. «Ingen gjenstand på jorden er mer hellig for oss, ingenting mer dyrebart for vårt folk, for lyset i den hellige menora er lyset til Gud Herren selv. Hvis den noensinne skulle bli borte for oss . . .» Han sukket, løftet hånden og la den mot brystplaten. «Eleazar er en bra mann,» tilføyde han, som ved nærmere ettertanke. «En ny Besalel.» De ble stående i ettertenksom taushet foran den store kandelaberen en lang stund, og lot seg innsvøpe og omslutte av stråleglansen. Så snudde øverstepresten seg med et nikk, slik at han ble stående ansikt til ansikt med gutten. «I dag har Herren befalt at hans hellige tempel skal falle,» sa han lavt. «Slik det har gjort en gang tidligere, nøyaktig på denne dagen, Tisha be Av, for mer enn seks hundre år siden da Salomos hus gikk tapt til babylonerne. De hellige steinene vil bli knust til støv, takbjelkene revet ned, og vårt folk tvunget i utlendighet og spredd for alle vinder.» 16


Han lente seg litt tilbake og stirret gutten dypt inn i øynene. «Ett håp har vi, David, og ett håp alene. En hemmelighet, en stor hemmelighet, som bare et lite fåtall av oss kjenner til. Nå, i denne siste time, vil den bli betrodd også deg.» Han bøyde seg ned mot gutten, senket stemmen og snakket fort, som om han var redd for at de skulle bli overhørt, til tross for at de var helt alene. Gutten sperret øynene opp mens han lyttet, og blikket flakket fra gulvet til menoraen og tilbake igjen, og skuldrene skalv. Da presten var ferdig, rettet han seg opp og tok et skritt tilbake. «Der ser du,» sa han med et lite smil om de bleke leppene. «Selv i nederlaget vil det finnes seier. Selv i mørket vil det finnes lys.» Gutten svarte ikke, og han hadde et forvirret uttrykk i ansiktet, noe midt mellom forbløffelse og vantro. Presten bøyde seg og strøk ham over håret. «Den er allerede fjernet fra byen, denne hemmeligheten, og befinner seg nå utenfor romernes palisader. Nå må den fraktes ut av landet, for vår undergang er nær, og dens sikkerhet kan ikke lenger garanteres. Alt er ordnet. Det gjenstår bare én ting, nemlig å utnevne en vokter, en som kan frakte gjenstanden til dens endelige bestemmelsessted, og der våke over den til det kommer bedre tider. Du er utnevnt til denne oppgaven, David, sønn av Juda. Hvis du aksepterer den. Vil du akseptere oppgaven?» Gutten merket at blikket ble trukket oppover mot prestens, som av usynlige tråder. Den gamle mannens øyne var grå, men med en merkelig, hypnotisk gjennomskinnelig glans, lik skyer som fløt på en stor, klar himmel. Han kjente seg tung innvendig, men samtidig vektløs, som om han fløy. «Hva må jeg gjøre?» spurte han med hes stemme. Den gamle mannen kikket ned på ham, lot blikket gli frem og tilbake over ansiktet hans, mens han gransket trekkene hans som om de var ord i en bok. Så, med et nikk, stakk han hånden innenfor kappen, og dro ut en liten pergamentrull som han rakte gutten. «Denne vil veilede deg,» sa han. «Gjør som den sier, og alt vil bli bra.» 17


Han tok guttens ansikt mellom hendene. «Nå er du alene vårt håp, David, sønn av Juda. Med deg alene skal flammen brenne. Du må ikke fortelle hemmeligheten til noen. Vokt den med ditt liv. La den gå videre til dine sønner, dine sønners sønner, og deres sønner etter dem, til tiden kommer da den skal åpenbares.» Gutten kikket opp på ham. «Men når, herre?» hvisket han. «Hvordan skal jeg vite når tiden er inne?» Presten holdt ham fast med blikket i enda et øyeblikk, så rettet han seg opp og snudde seg på ny mot menoraen og stirret på de flakkende flammene. Øynene lukket seg gradvis, som om han falt i transe. Stillheten som omga dem ble dypere og mer ugjennomtrengelig, og edelsteinene på brystplaten hans så ut til å brenne med et indre lys. «Tre tegn skal veilede deg,» sa han dempet, med en stemme som med ett var fjern, som om han snakket fra stor høyde. «For det første, den yngste av de tolv skal komme med en hauk i hånden; for det andre, en sønn av Ismail og en sønn av Isak skal stå sammen som venner i Guds hus; for det tredje, løven og hyrden skal være som én, og ha en lampe rundt halsen – når disse tingene hender, vil tiden være inne.» Foran dem så det ut som sløret foran det aller helligste blafret aldri så lite, og gutten kjente en lett, kjølig bris mot ansiktet. Det var som om fremmedartede stemmer gjallet i ørene hans, det prikket i huden, og han kjente en underlig duft, skarp og muggaktig, lik tiden selv, hvis tiden kan sies å ha en duft. Det varte bare et øyeblikk før det brått og skremmende lød et høyt drønn og et brak utenfor, og tusen stemmer hevet seg i et skrik av frykt og fortvilelse. Prestens øyne spratt opp. «Dette er slutten,» sa han. «Gjenta tegnene etter meg!» Gutten repeterte dem, men snublet i ordene. Den gamle mannen fikk ham til å gjenta dem igjen og igjen, til han kunne dem på rams. Lydene fra kampene kom nå rullende inn i sanktuariet lik en bølge: smerteskrik, klirringen i våpen, braket fra de fallende murene. Matthias hastet gjennom hallen, stakk hodet ut av døråpningen og skyndte seg tilbake. 18


«De har passert Nikanorporten!» ropte han. «Du kan ikke gå tilbake den veien. Kom, hjelp meg!» Han tok noen skritt frem, grep foten på menoraen, og halte, dro og skubbet den over gulvet. Gutten hjalp ham, og sammen flyttet de den en meter til venstre slik at en firkantet marmorplate med to nedfelte håndtak kom til syne. Presten tok tak i dem, løftet platen til side og avslørte en mørk hule der en smal steintrapp forsvant nedover i mørket. «Tempelet har mange hemmelige ganger,» sa han, grep gutten i armen og hjalp ham ned i åpningen. «Og dette er den hemmeligste av dem alle. Gå ned trappen og følg tunnelen. Ta verken av til høyre eller venstre. Den vil føre deg langt ut av byen, i sydlig retning, godt utenfor de romerske palisadene.» «Men hva med . . . » «Vi har ikke tid. Gå! Du er nå vårt folks eneste håp. Jeg gir deg navnet Shomer Ha-Or. Ta dette navnet. Behold det. Vær stolt av det. Gi det videre til dine etterkommere. Gud vil holde sin hånd over deg. Og dømme deg.» Han bøyde seg frem og kysset gutten på begge kinn. Så la han hånden på hodet hans og skjøv ham nedover. Han løftet marmorplaten tilbake på plass, grep menoraen og slepte den bortover gulvet mens han stønnet av anstrengelse. Han rakk så vidt å sette den tilbake på plass før det lød rop og klirring i sverd fra den andre enden av hallen. Gullsmeden Eleazar ravet bakover gjennom inngangen med den ene armen hengende slapt langs siden, bare en blodig stump der hånden hans hadde vært. Med den andre hånden holdt han et fast grep rundt hammeren som han svingte rasende mot muren av legionærer som kom etter ham. Han klarte å holde dem i sjakk en kort stund. Så stormet de fremover med et brøl, og overmannet ham slik at han snublet og falt baklengs i gulvet, der armene og bena ble hugget av og kroppen trampet på. «Jahve!» skrek han. «Jahve!» Øverstepresten så på med uttrykksløst ansikt, så snudde han seg bort, tok en håndfull røkelse og kastet den på kullet i alteret av gull slik at en sky av parfymert damp steg til værs i spiraler. Bak seg kunne han høre romerne nærme seg; de jernbeslåtte støvlene 19


hamret mot gulvet og skranglingen i rustningene gjallet mellom veggene. «Herren er blitt som en fiende,» hvisket han, og siterte profeten Jeremias ord: «Han har ødelagt Israel. Han har ødelagt alle hennes palasser. Han har lagt hennes festningsverker i ruiner.» Romerne var rett bak ham nå. Han lukket øynene. Det lød latter, og det lave suset av et sverd som ble løftet høyt opp i luften. I et øyeblikk var det som om tiden sto stille, så ble sverdet brått senket, støtt inn mellom øversteprestens skulderblader og rett gjennom kroppen hans. Han sjanglet forover og falt ned på kne. «La den hvile i Babylon!» hostet han med blodet boblende i munnvikene. «I Babylon, i Abners hus.» Og dermed falt han med ansiktet først mot foten av den store menoraen, død. Legionærene sparket ham unna, løftet tempelskattene opp på skuldrene og bar dem ut av sanktuariet. «Vicerunt Romani! Victi ludaei! Vivat Titus!» ropte de. «Roma har seiret! Jødene er slått! Lenge leve Titus!»

sør-tyskland desember 1944 Yitzhak Edelstein trakk fangedrakten rundt seg og blåste i hendene, som var lilla av kulde. Han bøyde seg frem for å prøve å kikke ut fra lasteplanet, men så ikke noe særlig annet under den lavthengende seilduksklaffen enn fuktig asfalt, trestammer og støtfangeren på lastebilen bak. Han snudde seg og presset ansiktet mot en rift i siden av seilduken, og fikk et kort glimt av bratte, skogkledde skråninger dekket av snø, før et rifleskjefte traff ham i ankelen. «Se rett frem. Sitt stille.» Han ranket seg og kikket ned på føttene sine, strømpeløse i de slitte støvlene, ikke mye til beskyttelse mot det iskalde vinterværet. Ved siden av ham hadde rabbineren begynt å hoste igjen, slik at den spinkle kroppen skalv som om noen ristet ham. Yitzhak tok den gamle mannens hender mellom sine og gned dem i et forsøk på å formidle litt varme. 20


«Slutt med det der,» glefset vakten. «Men han . . . » «Er du døv? Jeg sa at du skulle slutte.» Han rettet geværet mot Yitzhak. Den gamle mannen trakk til seg hendene. «Ikke tenk på meg, min unge venn,» hostet han. «Vi rabbinere er mye tøffere enn du tror.» De tidde, festet blikket i gulvet, og skumpet skjelvende borti hverandre hver gang lastebilen svingte hit og dit. I tillegg til de to vaktene var det seks av dem; fire jøder, en homoseksuell og en kommunist. De var blitt drevet fra leiren og inn i lastebilen ved soloppgang og hadde kjørt siden, øst og sørover, trodde Yitzhak, men han var ikke sikker. Til å begynne med hadde landskapet vært flatt og tåkete, og veiene rette. Men i den siste timen hadde de beveget seg jevnt oppover, og beitemarkene og skogene ble etter hvert hvite av snø. Bak dem fulgte enda en lastebil, med sjåføren pluss en mann i førerhuset. Ingen fanger på lasteplanet, så vidt Yitzhak kunne skjønne. Han dro hånden over det barberte hodet – han klarte ikke å venne seg til følelsen selv etter fire år – før han foldet hendene mellom lårene, krummet ryggen og prøvde å la tankene vandre for å drive tilbake kulden og sulten ved å forestille seg varmere og bedre tider. Familiemiddager hjemme i huset i Dresden; Misjnastudier i den gamle yeshiva; gleden ved helligdagene, særlig chanukka, lysfesten, hans favoritt blant alle minnehøytidelighetene. Og selvfølgelig Rivka, vakre Rivka, lillesøsteren hans. «Yitzy, schmitzy, itzy bitzy!» hadde hun pleid å rope, og slått etter hans pe’ot og dratt i frynsene på tallit katanen. «Yitzy, witzy, mitzy, ditzy!» Så morsom hun hadde vært med det uregjerlige, kullsvarte håret og de gnistrende øynene! Så egenrådig og rampete! «Svin!» hadde hun skreket da de dro faren ut på gaten og klippet av ham hengekrøllene. «Forbannede, gemene svin!» Som følge av det hadde de dratt henne etter håret, dyttet henne inntil veggen og skutt henne. Tretten år gammel, og så vakker. Stakkars Rivka. Stakkars, lille Rivka. Lastebilen traff et hjulspor, skumpet voldsomt, og rykket ham 21


tilbake til virkeligheten. Han kastet et blikk bakover og så at de kjørte gjennom en stor landsby. Han strakte hals og gjennom riften i seilduken fikk han et glimt av et veiskilt ved siden av veien: Berchtesgaden. Det var noe kjent med navnet, men han kunne ikke plassere det. «Se rett frem,» knurret vakten. «Jeg sier det ikke flere ganger.» De kjørte videre i enda en halvtime mens veien stadig ble brattere og svingene skarpere, helt til det lød et høyt tut fra lastebilen bak dem, og de svingte inn til veikanten og stanset. «Ut!» kommanderte vaktene, og dyttet til dem med geværene. De kom seg møysommelig ned fra lasteplanet, og dampen fra pusten deres sto som skyer rundt dem. De befant seg midt i en furuskog, og hadde parkert i en parkeringslomme ved siden av et gammelt steinhus med gapende vinduer og sammenstyrtet tak. Langt under dem, mellom snøtunge greiner, kunne de skimte flekker med grønn beitemark og et og annet hus, små som leketøy, der røyken steg opp fra pipene. Over dem reiste bratte, trekledde skråninger seg og forsvant i en dis av tåke og skyer, et dypere mørke som tydet på at det skjulte høye fjell. Det var svært stille, og svært, svært kaldt. Yitzhak trampet med føttene for at de ikke skulle dovne bort. Den andre lastebilen hadde stanset rett bak deres. Mannen i passasjersetet, som hadde på seg skinnfrakk med høy krage og så ut til å ha det overordnede ansvaret, lente seg ut av vinduet og sa noe til en av vaktene mens han gjorde en bevegelse med hånden. «Høyre om,» ropte vakten. «Kom hit.» De ble drevet sammen bak den andre lastebilen. Seilduksklaffen var åpnet og avslørte en stor pakkasse i tre. «Løft den ut. Kom igjen. Opp med farten!» Yitzhak og kommunisten, en utmagret, middelaldrende mann med en rød trekant sydd fast på buksebenet – Yitzhak hadde overlappende gule trekanter, for å vise at han var jøde – kløv opp på lasteplanet og tok tak rundt sidene av pakkassen. Den var tung, og sammen klarte de så vidt å buksere den over lasteplanet i metall og bort til baklemmen. De andre tok tak i den utenfra og lempet den ned på den isete veien. «Nei, nei, nei!» brølte mannen i frakken, og lente seg ut av vin22


duet i førerhuset. «La dem bære den. Dit!» Han pekte forbi det forfalne huset og bort mot en smal glenne dekket med nysnø som forsvant inn mellom trærne lenger oppe, antagelig en vei eller en sti. «Og sørg for at de behandler den forsiktig!» Fangene kikket på hverandre, kommuniserte taust sin frykt og utmattelse, før de, stønnende av anstrengelse, bøyde seg og omstendelig løftet pakkassen på ny, en i hvert hjørne og to på midten. «Dette kommer til å bli ille,» mumlet kommunisten. «Dette kommer til å bli virkelig ille.» De beveget seg innover i skogen, og sank ned i snøen opp til leggene. Vaktene og mannen i skinnfrakken dannet baktroppen, men Yitzhak våget ikke å snu seg og se på dem av frykt for å miste balansen. Foran ham hostet rabbineren voldsomt. «La meg ta litt av vekten,» hvisket Yitzhak. «Jeg er sterk. Det er lett for meg.» «Du er en løgner, Yitzhak,» svarte den tilårskomne mannen hest. «Og en dårlig en også.» «Hold kjeft!» skrek en av vaktene bak dem. «Ingen snakking.» De ravet videre mens de stønnet av utmattelse og huden brant av kulde. Stien, som først hadde fulgt en fordypning i landskapet og steget forholdsvis slakt, klatret nå i en brattere stigning, snodde seg oppover mellom trærne, penset tilbake på seg selv, og snøen ble enda dypere. I en særlig bratt skråning mistet den homoseksuelle fotfestet, snublet og falt, slik at pakkassen skled forover og smalt inn i en trestamme, og det øverste, venstre hjørnet knaket og sprakk. «Idiot!» skrek mannen med skinnfrakken. «Få ham på bena!» Vaktene vasset frem, dro ham opp i stående stilling, og tvang ham til på ny å løfte pakkassen opp på skuldrene. «Støvelen min,» ba han inntrengende, og pekte på den venstre støvelen sin som på en eller annen måte hadde falt av og lå halvt begravet i snøen. Vaktene lo og sparket den bort, og kommanderte dem til å sette seg i bevegelse igjen. «Gud hjelpe ham,» hvisket rabbineren. «Gud hjelpe den stakkars gutten.» 23


Oppover og oppover klatret de, høyere og høyere, hikstende og stønnende, mens det var som om hvert eneste skritt suget litt mer liv ut av dem, helt til stien omsider – nettopp som Yitzhak var sikker på at han skulle falle dø om – flatet ut og fortsatte ut av skogen og bort til noe som så ut som et forlatt steinbrudd som forsvant dypt inn i fjellet. I det samme revnet skydekket og avslørte et enormt fjell som raget opp over dem, og at det, øverst oppe og til høyre, lå en liten bygning helt ytterst på kanten av en klippe. Åpenbaringen varte bare noen sekunder før den atter ble borte i et skoddehav, ja den forsvant så fort at Yitzhak i sin utmattelse og fortvilelse lurte på om han ikke bare hadde innbilt seg det. «Bort dit,» skrek mannen i skinnfrakken. «Inn i gruven!» Rundt gruven reiste det seg en steil fjellvegg, og midt på denne gapte inngangen, vid og svart, lik en skrikende munn. De snublet mot den, forbi snødekte hauger med steiner og slagg, en ødelagt heiseanordning, en vogn som lå opp ned og bare hadde ett, rustent hjul, og var forsiktige med hvor de satte føttene på den ujevne bakken. Da de kom frem til åpningen, la Yitzhak merke til at ordene Glück Auf var risset inn i fjellet over overliggeren, og ved siden av den, ikke større enn en halv tommel, var inskripsjonen sw16 malt med hvitt. «Fortsett! Inn med dere! Bær den inn!» De gjorde som de fikk beskjed om, bøyde knærne og ryggen for ikke å slå kassen i det lave taket. En av vaktene tente en lommelykt, lyste innover i mørket og avslørte en lang sjakt som forsvant inn i fjellet, med jevne mellomrom støttet opp av avstivere i tre. Langs det plane steingulvet gikk jernskinner, veggene var grove og ujevne, hugget ut av det nakne, grå fjellet, og her og der løp det tykke årer av oransjerosa krystaller som eksploderte i steinen lik sikksakklyn på en mørk himmel. Etterlatte redskaper lå strødd på bakken – en rusten oljelampe, hodet fra en hakke, en gammel bøtte – og ga stedet et uhyggelig, forlatt preg. De måtte gå omtrent femti meter innover, til et sted der skinnene på gulvet delte seg; et spor fortsatte rett frem, det andre dreide til høyre og inn i en tunnel som gikk vinkelrett på hovedsjakten, og der det var stablet bokser og pakkasser langs veggene. Like ved inngangen til denne sidegangen sto det en flat kjerre, og 24


de fikk ordre om å sette fra seg børen på den. «Det var det,» lød en stemme bak dem i mørket. «Ut. Få dem ut!» De snudde og subbet andpustne tilbake samme vei de var kommet, lettet over at prøvelsene så ut til å være over. En av dem støttet den homoseksuelle, den nakne foten hans var blitt svart. Bak seg hørte de en mumlende samtale, så kom vaktene etter dem. Mannen med skinnfrakken ble igjen i gruven. «Bort dit,» sa en av vaktene da de kom ut i frisk luft. «Dit, til den haugen av stein.» De gjorde som de fikk beskjed om, gikk bort til steinhaugen og snudde seg. Vaktene holdt geværene rettet mot dem. «Oy vey,» hvisket Yitzhak da det plutselig gikk opp for ham hva som var i ferd med å skje. «Å, herregud.» Vaktene lo, og vinterstillheten ble splintret av en knatrende skuddsalve.


Tempelets hemmelighet