Talens makt. Maktens taler

Talens makt – Maktens taler

Bjørn Magnus Berge

Talens makt – Maktens taler

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41028-5 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Bente Cecilie Bergan Omslagsfoto: Einar Gerhardsen taler for 15 000 frammøtte på Youngstorget, 1. mai 1965. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek Sats: Type-it, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,2/12,3 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Forfatteren har fått støtte fra Det faglitterære fond Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

Til Hanne Vilhelm Birgitte Caroline og Didrich

Innhold

Talens ambisjon Forord ved Jonas Gahr Støre

13

Innledning

17

EKSEMPELETS MAKT Den norske tradisjonen

21

17. mai-talen over alle 17. mai-taler!

HENRIK WERGELAND – «Borgeråndens Triumfstøtte», Christiania, 17. mai 1833

23

Høvdingen BJØRNSTJERNE BJØRNSON – Tale ved avdukingen av Wergelandstatuen, Kristiania, 17. mai 1881, og tale på Stiklestad, 4. juli 1882

27

«All makt i denne sal» JOHAN SVERDRUP – «Selvstyrelse på forfatningens grunn», valgkamptale, Lillestrøm, 4. juli 1882

37

«Et bål av vilje» MARTIN TRANMÆL – «De faglige kampmidler og organisasjonsformer», Kristiania Arbeidersamfund, 4. januar 1912

50

Polfareren FRIDTJOF NANSEN – «Hungersnøden i Russland», Genève, 7

innhold

30. september 1921, og tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, 10. desember 1922

57

Løven Hambro CARL JOACHIM HAMBRO – «München og de små folk», Oslo, 9. oktober 1938

65

«Kongens nei» H.M. KONG HAAKON VII – «Alt for Norge» («Kongens ja»), København, 18. november 1905, og «Mine plikter» («Kongens nei»), radiotale fra London, 8. juli 1940

71

Englerøsten EINAR GERHARDSEN – «Kråkerøy-talen», Kråkerøy ved Fredrikstad, 29. februar 1948

78

Gjennomtenkning av historien med sikte på fremtiden KÅRE WILLOCH – «Parlamentarismen – 100 år», Stortinget, 30. september 1984

85

«Kursendring» JAN P. SYSE – Tale ved Høyres landsmøte i Haugesund, 13. april 1989

93

«Brundtland høstet applaus» GRO HARLEM BRUNDTLAND –Tale ved FNs konferanse om miljø og utvikling, Rio de Janeiro, 13. juni 1992, og avslutningstale ved FNs fjerde verdenskonferanse for kvinner i Beijing, 15. september 1995

102

Eventyrbryllupet GUNNAR STÅLSETT – «Tro, håp og kjærlighet», tale ved Kronprinsparets bryllup, Oslo Domkirke, 25. august 2001

113

Det store norske «vi» JONAS GAHR STØRE – Tale for dagen på Eidsvoll, 17. mai 2009

119

«Vi er alle AUF-ere» JENS STOLTENBERG – Fjernsynstale 22. juli 2011 og tale til 8

innhold

«Rosetoget», Rådhusplassen, Oslo, 25. juli 2011

133

«I kveld er gatene fylt av kjærlighet» H.K.H. KRONPRINS HAAKON – Kronprinsens appell på Rådhusplassen, Oslo, 25. juli 2011

143

«Nå er nesten alle ord brukt opp» H.M. KONG HARALD V – Tale ved Minnemarkering for 22. juli 2011, Oslo, 21. august 2011

147

I Ernas hage ERNA SOLBERG – «Nye ideer og bedre løsninger», tale ved Høyres landsmøte, Oslo, 4. mai 2012 151 Freden i Europa og EU THORBJØRN JAGLAND – Tale ved utdelingen av Nobels Fredspris, 10. desember 2012

EKSEMPELETS MAKT Det store utland

166

175

Ondskap satt i system ADOLF HITLER – Radiotale til det tyske folk, 30. januar 1933

177

«Blod, slit, tårer og svette» WINSTON CHURCHILL – «Vi skal slåss på strendene», tale til Underhuset, London, 4. juni 1940

184

«Jeg er Frankrike» CHARLES DE GAULLE – Radiotaler fra London, 18., 19. og 22. juni 1940

200

Slakteren fra Kaukasus JOSEF STALIN – Radiotale etter Tysklands angrep på Sovjetunionen, 3. juli 1941 210 «Mist ikke troen på mennesket» MAHATMA GANDHI – «Løsriv India», Bombay, 8. august 1942

219 9

innhold

Den hemmelige talen NIKITA KHRUSJTSJOV – Oppgjøret med Stalin, tale ved den 20. partikongress, 25. februar 1956

226

«Ich bin ein Berliner» JOHN F. KENNEDY – Tale ved Brandenburger Tor, Vest-Berlin, 26. juni 1963, og Innsettelsestale, Washington D.C., 20. januar 1961 241 «I have a dream» MARTIN LUTHER KING – Tale ved Lincoln Memorial, Washington D.C., 28. august 1963

253

«Politikk det er å ville noe» OLOF PALME – Tale i Gävle, 30. juli 1965 og radiotale 23. desember 1972

261

Arbeidet for fred er hans pyramide ANWAR SADAT – Tale til Knesset, Jerusalem, 20. november 1977

268

Jernladyen MARGARET THATCHER –Tale om Falklandskrigen, London, 26. mai 1982, og tale ved Europacolleget i Brugge, 20. september 1988

281

Den store kommunikatoren RONALD REAGAN – Tale ved Brandenburger Tor, Vest-Berlin, 12. juni 1987

297

«La friheten seire» NELSON MANDELA – Rivoniatalen, Pretoria, 20. april 1964, og tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, Oslo, 10. desember 1993 308 «Forsøk å leve i sannhet» VÁCLAV HAVEL – Nyttårstale til nasjonen, 1. januar 1990

315

«Jenta som er analfabet har ingen framtid» BENAZIR BHUTTO – Tale ved den fjerde verdenskvinnekonferansen i Beijing, 4. september 1995 327 10

innhold

Cowboyen fra Texas GEORGE W. BUSH – «Krigen mot terror», tale til Kongressen, Washington D.C., 20. september 2001

333

«Diplomati er kunsten å la dem få det som du vil» KOFI ANNAN – «Veiskillet», tale til FNs Generalforsamling, New York, 23. september 2003, og «Gi ondskapen et navn», tale ved Trinity Institute, New York, 5. februar 2004

347

Kongens tale H.M. KONG CARL XVI GUSTAV – Tale etter Tsunamikatastrofen, Stockholm Rådhus, 12. januar 2005 358 Mannen med ordene TONY BLAIR – Tale til Europaparlamentet, Brussel, 23. juni 2005, og avskjedstale ved landsmøtet for Labour, Manchester, 26. september 2006

363

«Yes we can!»

BARACK OBAMA – Tale ved tildelingen av Nobels Fredspris, Oslo, 10. desember 2009 387

VERKTØYKASSEN

409

Innledning Å tale kunne de gamle grekere, men skihopping hadde de ikke greie på Norgesmesterskap eller Hoppuka?

Flat ut over kulen Vær fokusert!

Før du tar på deg skiene Steng bruset fra sletta ute Ha hoppet klart for deg i hodet Adrenalinpumpa må gå Kyss kjæresten På hoppkanten Ikke bli for høytsvevende Vær målbevisst Hold publikum våken under svevet

411 413 417 420 422 424 426 427 429 431 433 435 438 440 11

innhold

By på deg selv Som å hoppe etter Wirkola!

Alle gode ting er tre Bare kontrastene synes i tåka Rim i skjegget Ekkoet runger Ha et smil rundt munnen Å hoppe som en Duracell-kanin Høyballer og stråmenn På lag med de beste Sats på gode stilkarakterer En pust i bakken Sett et godt nedslag På den store dagen Utstyret må være i orden Ha tro på deg selv Frykten er din venn Barmarkstrening legger et godt grunnlag På seiersfesten Den ultimate takketalen Til slutt, noen ord om å skrive taler for andre

441 444 446 448 450 452 454 456 457 458 459 460 461 463 466 467 468 470 472 475 480

Noter

481

Bildeliste

496

Noen takkens ord

497

12

Talens ambisjon Forord ved Jonas Gahr Støre

Denne boken er en nyvinning.

Ikke fordi den samler mellom sine permer noen av verdenshistoriens mest berømte taler, og en del mindre berømte taler. Heller ikke fordi selve samlingen av taler formidler et særegent politisk budskap.

Bjørn Magnus Berge bruker mange taler for å formidle et budskap om talen som politisk kommunikasjonsform. Heller ikke det er nytt. I Norge har vi i de siste årene fått en rekke bøker om politiske taler, vi opplever et oppsving for faget retorikk, og vi har lest om taler og talekunst forfattet av akademiske kapasiteter og retorikk-eksperter.

Det nye i denne boken er at forfatteren respektfullt introduserer en ofte underkjent person – taleskriveren – og at han kaster lys over taleskriverens verktøykasse. Det er spennende.

Bjørn Magnus Berge har som embedsmann i Utenriksdepartementet og stabssjef i Europarådet selv skrevet taler for andre. Det finnes en krets mennesker som driver på med slikt. Noen av oss vet om hverandre og sender en referanse eller et tips når vi kommer over en god tale, noe viktig om talen som medium og arbeidet med å lage den. I USA og Storbritannia er den politiske talen fag, begjær og kunst. Her finnes det laug av taleskrivere. Flere av dem skriver bøker om sin innsats og sine erfaringer. Ted Sorensen, som skrev for Kennedy, er legendarisk. William Safire, som skrev for Nixon, ble en profilert språkskribent i New York Times.

Jeg lærte om taleskriving ved å sitte vegg-i-vegg med spesialrådgiver og senere statssekretær Morten Wetland gjennom flere år på Statsministerens kontor. Jeg fikk se hvordan Morten kunne formulere tanker og ideer for Gro Harlem Brundtland med ord han aldri ville brukt selv. Ord, setninger og budskap ble hennes, fordi de hørte hjemme i hennes politiske personlighet. Vi jobbet med å lytte, se og fornemme for å fange en vending som vi så 13

talens ambisjon

kunne skrive inn i en tekst. For å bruke et bilde fra fotokunsten; vi utviklet negativene som Gro så fremkalte i talen.

Jeg har skrevet taler for andre, og som Utenriksminister og Helse- og omsorgsminister har jeg jobbet med medarbeidere som har skrevet for og med meg. Jeg har sans for at taleskriveren er den usynlige. I produksjonen av en film får vi vite hvem som har skrevet manus og hvem som har ansvaret for regi. I langrennssporten kan vi få vite hvem som smurte skiene til Petter Northug. Slik er det ikke med opphavet til den politiske talen. Det står ikke i en parentes etter en tale av Churchill, Reagan eller Mandela hvem som førte pennen, eller hjalp til.

Talens mening er at lederen holdt den med sine egne ord. Da skal ikke taleskriveren i ettertid stå frem og si: «Det var jeg som hadde ideen til den elegante formuleringen alle husker.» Taleren kan nok alltid finne en annen taleskriver. Men for taleskriveren er det bare én taler. Taleskriverens største anerkjennelse er at talen ble holdt og husket. Noen, kanskje en taleskriver, sa en gang at «belønningen for å ha gjort en god jobb er å ha gjort den».

Godt sagt.

Det følger av dette at taleskriving kan være en ensom oppgave. Det er både rett og feil. Det er feil fordi prosessen som leder frem til den politiske talen, er åpen, søkende og til tider kaotisk. Mange vil ha sitt budskap, sin interesse og sin formulering inkludert. Taler som blir til via gruppearbeid, kan aldri bli gode. Men prosessen med å skrive skal være inkluderende i den innledende fasen, under research, når informasjonen hentes inn, ideer testes, formuleringer veies.

Så må avslutningen, selve ferdigstillelsen, tilhøre den ene – taleskriveren – i samspill med taleren. I dette samspillet ligger etter min erfaring mye av nøkkelen til den gode talen. Det varierer hvor mye taleren selv kan og vil skrive selv. De to må forstå og respektere hverandre. Da jeg skrev taler for Gro Harlem Brundtland, på Statsministerens kontor og i Verdens helseorganisasjon, kjente jeg at målet ble nådd når hun hadde lest, rettet og filt på språket til hun kunne si at dette var hennes. At både hun og jeg ville ha ordene i behold om vi sa at dette hadde hun skrevet selv.

For at dette samspillet skal virke, må taleskriveren være tett på taleren.

Ikke bare over et arbeidsbord eller i et møterom. Taleskriveren skal gjøre sitt ytterste for å forstå talerens idé og prosjekt, hvordan hun fremstår i det offentlige rom, men også hvordan taleren formulerer seg i dagligtale, hvordan kroppsspråket fungerer, hvor i manus en pause kan formidle et budskap. Taleskriveren bør kjenne talerens stemmebånd, lungekraft, pus14

talens ambisjon

tefrekvens, temperament og emosjonelle register, slik at de riktige ordene framkaller det ektefølte i taleren selv. Øyvind Stokke, som ga meg uvurderlig hjelp med taleskriving i Utenriksdepartementet, sa at det ikke var nok å komme inn i hodet mitt, han måtte også inn i hjertet! Språket skal rime med talerens personlighet, selv om ord og vendinger ikke er hentet rett ut av læreboken for grammatikk eller rettskriving. Kort sagt; det må være troverdig.

Så kan vi stille spørsmålet: Trenger vi egentlig den politiske talen, eller har den elektroniske tiden løpt fra den? Jeg tror ikke det. Den politiske talen har vært med oss noen tusen år nå. Lederes ord gjennom taler har startet kriger, sluttet fred og skapt forsoning. Ordene har definert nasjoner og epoker. Ordene har sagt hvem vi er og hvor vi skal eller bør. Det er da de er effektive. Når de skaper oppslutning og bringer oss videre.

En god tale bør ha gode «sound bites», én-linjere som huskes. Men over nettets sosiale medier er det bare plass til én-linjerne, og knapt nok det (en melding på Twitter: 140 tegn). Hva da med talen?

Noen spådde at kinoen ville tape for nettets filmer. Men antall solgte kinobilletter øker. Jeg tror talen som medium står seg godt. I liberale demokratier velger politiske ledere fortsatt talen som medium. Talen, i sine mange ulike varianter, er fortsatt et grunnstoff i den politiske kommunikasjonen; den holdes for et publikum, den overføres, den stykkes opp og kan gjenbrukes i alle tenkelige elektroniske varianter. Gode taler blir referanser for en politisk kurs og et politisk program. Gode taler blir sitert og spredt, de spiller tilbake på taleren og former bildet vi har av hans eller hennes vilje og kraft.

Talen er et sluttprodukt. Taleskriving er kampen og strevet for å komme dit. Det er et gjenkjennelig strev fra alle forsøk på å formidle tanker, visjoner og ideer. En tale er i første rekke en tale, ikke en «lese». Den skal fungere ved at den blir lyttet til. Men fungerer den som tale, er den som regel også en god «lese». Taleskriving er sin egen genre, mellom det litterære, det journalistiske og det teatrale; den gode talen bør både ha en litterær himmel, en journalistisk nerve og en scenes dramaturgi. Taleskriveren skal ha mot til å formulere setninger ingen har sett eller hørt før, og samtidig ha ydmykhet nok til å stryke, forkaste, bli overprøvd – «kill your darlings», for så å gyve på igjen i et nytt forsøk. Og tykk nok hud til ikke å bli skuffet, fryktelig skuffet, når noe genialt blir avvist.

En god taleskriver må derfor like å skrive, gjerne elske det, selv om det er en kamp og et strev. Peggy Noonan, en legendarisk taleskriver fra Reaganadministrasjonen, og en av de første kvinnene i lauget av forhenværende 15

talens ambisjon

Hvite Hus-taleskrivere, håper at politikerne ville slutte med å bruke kommunikasjonsrådgivere til taleskriving. Hun ønsker at de henter inn talenter fra litteratur og historiefaget, «mennesker som kan oversette lederens impulser til litteratur som er levende og sann».

Intet mindre. Jeg liker tilnærmingen. Den sier noe om en stor ambisjon, for talen og for politikken.

16

Innledning

«Som en solgud stod han der og lyste med sitt blonde hode høyt løftet, og hans tale runget ut over den trollbundne forsamlingen» – slik fremsto dikterhøvdingen Bjørnstjerne Bjørnson.

«La oss få det avgjort straks, la oss ikke vente med å hevde at vi er et fritt og selvstendig folk, som selv bestemmer i egen sak» – dette var Fridtjof Nansens budskap til Studentersamfundets overfylte storsal midt under den bitre unionsstriden med Sverige.

«Så skrek han av sine lungers fulle kraft: ‘I dag myrder de våre sosialistiske kamerater! Blodet velter ned i rennesteinen i Budapests gater …’» – på talerstolen kunne den ellers tilbaketrukne Martin Tranmæl fremstå som både skremmende og uhyggelig.

«Mens en tale av Churchill var et produkt av artistens slit, var en tale av Hambro snarere en fri flyt, et oppkomme av inspirasjon» – Carl J. Hambro var en mann som grep ordet og siden beholdt det. Vel å merke uten manus.

Ikke rart at han satt nesten ti perioder på Stortinget, hvorav halvparten som stortingspresident.

Hva er det Bjørnson, Nansen, Tranmæl og Hambro har til felles?

Alle fire var glitrende talere som fenget og overbeviste sine tilhørere med klare og velformulerte budskap. De ville noe, og de benyttet sine talegaver for å nå sine mål.

Sant nok, vi har ingen lange tradisjoner for veltalenhet i vårt land. Men vi har noen få skinnende «juveler» som var til stor inspirasjon for sin samtid, og som har satt dype spor i vår historie. Med litt freidighet kan vi trekke våre stolte taletradisjoner helt fram til vår egen tid.

17

innledning

La meg nevne noen få eksempler: «Englerøsten» til landsfaderen Gerhardsen, «duellene» mellom Gro og Kåre, Syses ironiske formuleringer, biskop Stålsetts fantastiske tale under bryllupet til Kronprinsparet, Jonas og det store norske «vi», Ernas «nye ideer og bedre løsninger», og ikke minst ordene til statsministeren, Kongen og Kronprinsen etter terroren den 22. juli 2011.

Og det er i kjølvannet av 22. juli at mange igjen har fått øynene opp for betydningen av det talte ord. Et gjennomarbeidet og gjennomtenkt budskap nedfelt på et stykke papir, formidlet fra en talerstol. Som statsminister Jens Stoltenberg selv uttrykker det i denne boken: «En del av min fortelling om 22. juli er hvor stor betydning det talte ord kunne få, hvordan talen viste seg som en overlegen kommunikasjonsform. I en flyktig medietid er det verdt å stoppe opp ved.»

Men er så taler kun noe for de store, nasjonale anledninger?

Overhodet ikke. Å tale er å kommunisere. Å kommunisere er noe vi alle gjør hver eneste dag.

Er det egentlig noen vesensforskjell på det å samtale med et par medarbeidere og det å holde en tale til en større forsamling med kolleger?

Er det så stor forskjell på det å fortelle en god historie i lystig lag og det å fremføre den samme historien i en tale på avslutningsfesten for en kjær medarbeider?

Er det virkelig særlig annerledes å forklare for dine venner hvilken krevende studie- eller arbeidsoppgave du nå står nå midt oppe i, og å fortelle det samme til et publikum fra en talerstol?

Det å tale kan være svært lite lystbetont, og for mange er det noe vi helst unngår. I en spørreundersøkelse for noen år siden over hva mange fryktet mest her i livet, kom det å holde en tale på delt førsteplass sammen med det å bli rammet av en alvorlig trafikkulykke.

Men enkelte ganger er det ingen vei utenom. Det være seg i en barnedåp, konfirmasjon eller begravelse, eller på selveste 17. mai! Eller for den saks skyld ved en viktig begivenhet på jobben, eller i et lystig lag hvor noe skal markeres. Og det er med taler som med det meste her i livet – mer enn halve jobben ligger i grundig forarbeid.

Formålet med denne boken er å sette et fokus på gode taler, forstå talens uovertrufne gjennomslagskraft og gi råd og tips til hvordan skrive gode taler. Mange av verdens beste talere likte egentlig ikke å tale. De lærte seg imidlertid kloke grep og virkemidler, som også vi kan dra veksler på.

De aller fleste av oss har selvsagt ikke en taleskriver beleilig for hånden, men vi kan lære oss grepene.

18

innledning

Det er det denne boken handler om.

For å gi dybde og liv til rådene vil boken trekke fram noen av de viktigste talene fra vår umiddelbare fortid og samtid – norske som internasjonale – samtidig som de settes inn i sin historiske kontekst gjennom intervjuer med de som holdt talene, deres taleskrivere, rådgivere eller andre.

Du møter blant andre Mahatma Gandhi som slåss for et selvstendig India, demagogen Adolf Hitler og en desperat Josef Stalin. Og du får et gjensyn med «Den hemmelige talen» som innledet avslutningen på Den kalde krigen.

Det blir et nærmere bekjentskap med den unge forsvarsadvokaten Nelson Mandela og hans glitrende tale under Rivonia-rettssaken, og du får vite hvordan John F. Kennedy skrev talen som inspirerte en hel generasjon amerikanere. Også Margaret Thatchers brannfakkel av en tale om nøkkelen til et vellykket europeisk samarbeid blir behørig omtalt.

Når Benazir Bhutto talte om kvinnekamp og islam, lyttet en hel verden. Det gjorde den også når Olof Palme i en historisk radiotale angrep den amerikanske krigføringen i Vietnam. Dr. Martin Luther Kings «I have a dream» er en tale som vil bli stående som en av de beste i historien.

Og sist, men ikke minst, møter du en konge som med ærlige og kloke ord gir trøst til et helt folk etter tsunamiens voldsomme herjinger, og en amerikansk president som forteller et fullsatt Oslo rådhus om dilemmaer knyttet til krig og fred.

Denne boken handler om mer enn gode taler. Den er også ment å formidle historiske hendelser fortalt av personer som stod i sentrum for begivenhetene. Den er ment å gi en forklaring på hvorfor og hvordan viktige taler ble utarbeidet, og hvilke grep man bruker for å holde tilhørerne fanget. På den måten spiller boken på flere sjangere samtidig – historiefortellingen, biografien og fagboken. Slik sett kaster boken både kulturhistoriske og politiske streif over den offisielle talens historie.

Måten man uttrykker seg på har endret seg fundamentalt gjennom årene.

Det gir liten mening å referere til originalversjoner av taler fra 1800-tallet uten en språklig tilpasning til vår egen tid. Jeg har derfor tatt meg den frihet å tilpasse talene til gamle storheter som Wergeland, Bjørnson og Sverdrup til et mer moderne språk. Språkforskere og filologer får ha meg unnskyldt for dette!

19

innledning

Det er mitt ønske at boken skal være spennende og lettlest, i tillegg til å gi fagkunnskap som kan gjøre leseren til en bedre taleskriver.

Lykke til!

Bjørn Magnus Berge Larkollen, 10. mai 2013

20

eksempelets makt: Den norske tradisjonen

17. mai-talen over alle 17. mai-taler!

Ved Wergeland begynte vi vår oppstandelse fra de døde.

KNUT HAMSUN, 17. JUNI 1908 Henrik Wergeland

Henrik Wergeland

Henrik Wergeland (1808–1845) var ikke bare en stor poet, men også en formidabel taler. Da han holdt sin berømte tale ved Krohgstøtten i Christiania 17. mai 1833, trollbandt han publikum enda han var i tung bakrus fra kvelden før.

Markeringen hadde sin bakgrunn i at stortingspresident Christian Krohg hadde fått nasjonal heltestatus under stortingssesjonen i 1824, da han fremsto som Grunnlovens fremste forsvarer mot unionskongen Carl Johan.

Samtidig var «grunnlovens redningsmann» satt under et veldig press for å avlevere et utkast til ny sivillov for Norge, noe han ikke maktet å gjennomføre og som han måtte tåle kraftig kritikk for. I november 1828 valgte Krohg å ta sitt eget liv. Det kom som et sjokk på det politiske Norge, og Wergeland skrev et minnedikt som ble trykt og solgt til inntekt for fattige.

Innsamlingen til minnestøtten og avdukingen i 1833 ble en viktig politisk markering.1 Men timene før ble dramatiske for hovedrolleinnehaveren: Ved midnattstid befant Wergeland seg på et hotell og en stor fest med venner og uvenner, hvorav sistnevnte la an på å drikke ham under bordet så grundig at han ikke kunne holde den planlagte 17. mai-talen. Planen var nær ved å lykkes. Festen oppløste seg i to-tiden. Det oppstod et veldig slagsmål, der man rev tøyet av Wergeland. Venner kom ham til hjelp, så han til slutt gikk av med seieren. Men etter dette var han ikke lenger i presentabel stand. Klokken fire skal han ha nådd fram til stortingsmann Tønsagers hjem, der han falt i søvn på en sofa. Avdukingen skulle finne sted klokken åtte, fem tusen mennesker var møtt fram. Først nærmere klokken ni lyktes 23

eksempelets makt: den norske tradisjonen

det ett av medlemmene i festkomiteen å finne «den bortkomne taler». Man fikk ham i oppreist stilling, og gikk i gang med å lete etter klær av passende størrelse. Stortingsmann Haagenstad fra Gudbrandsdalen hadde en bondedrakt av hjemmevevd vadmel, den fikk duge. Wergeland inntok «et morgenmåltid mestendels bestående av Cognac», og skred så til verket. 2 Utkledt som bonde, og alt annet enn edru, holdt han en storslått tale som «rev de tålmodig ventende skarer med seg til de høyeste tinder av nasjonal og annen begeistring, inntil han trådte ned under endeløs jubel». Resten av dagen kunne man høre hurra for Kongen, 17. mai og Henrik Wergeland over hele Christiania.3 Det var patriotisk retorikk på sitt beste. Høystemt og kunstferdig. Deklamasjonskunst av ypperste klasse. Men virkelighetsfjernt, pompøst og komplett uforståelig sammenlignet med naturlig dagligtale. Men slik skulle det være den gang, og Wergeland var en sann mester til å utnytte stemningen og følelsene i tiden.

Vi må huske at 1814-generasjonen bestod av menn som behersket latin.

Under skolegangen var gresk og latin de eneste språkfagene, og klassisk retorikk var et viktig dannelsesfag. Man lærte først og fremst å skrive, tale og deklamere etter mønster fra oldtidens Roma. De patriotiske talene var fulle av utrop, med en forkjærlighet for et kunstig og blomstrende billedspråk – en storslått mønstring av metaforer og allegorier. Ofte druknet selve saken i en flom av abstrakte idealer og poetiske bilder, samt et utall av referanser til historie og mytologi. Det gjaldt bare å innta den rette heroiske positur, så ble man selv, og dermed publikum, revet med til de store høyder.

Det kunne til tider minne om en italiensk såpeopera. Samtidig var talerens fag svært krevende. Talefør var bare den som virkelig hadde tilegnet seg den klassiske kulturarven.4 Peter Jonas Collett, som var vitne til begivenhetene ved Krohgstøtten og utsendt som spion for myndighetene, ble mektig imponert over Henrik Wergeland, og fremhever i sin rapport at det var noe «meget oppløftende ved å se en noen og tyve år gammel yngling fremtre blant flere tusen tilskuere, herunder nesten hele Stortinget, og det med en beundringsverdig kraft og fasthet».5 Når talen er bevart for ettertiden, skyldes det at Wergeland ikke var snauere enn at han sørget for å få den mangfoldiggjort og publisert.

I all sin forunderlige bilderikdom var det en følelsesladet og oppildnende tale. Wergeland understreket sterkt at æreminner og hyllester var en nødvendighet i tiden, og utledet av «menneskets indre guddommelighet». Dels skapte man en følelsesmessig og rent religiøs forbindelse mellom de levende 24

henrik wergeland

og døde, mente han: «i denne handlingens storhet» var det nemlig noe som rørte «de lifligste og ikke klareste evner i vår sjel til et tryllende håp, til en innbilning vi ikke kan gi slipp på eller alene kan tilskrive fantasien, men som vi utleder fra samme hellige dybde som vår religiøse tro».6 Dermed ble det skapt en slags magisk kontakt mellom den døde (Krohg) og de levende: «han selv er her imellom oss i denne stund, den forevigede og omsvevende, denne sitt minne,» sa Wergeland. «Hvilende på denne krans, innåndende vår kjærlighet, delende i vår fryd – innåndende i oss denne tempelfølelse, denne det helliges høytidelighet». Denne mystiske opplevelsen ble heller ikke hemmet av at minnesmerket var reist av folket «med de viktigste hensyn til seg selv og sin etterslekt» og til Norges ære.7 For samtid og ettertid skulle Krohgstøtten stå som en bauta og vitne om «en norsk allmennhets kraftige tilstedeværelse» – som et selvstendighetsmerke, som en støtte til grunnloven og et minne om folkets hengivenhet til denne. I kraft av å være et minnesmerke over Norges beste borger skulle det oppmuntre til å fortsette hans arbeid for fedrelandets heder og ære. Støtten fikk da lenge en slik funksjon og ble det faste samlingspunktet for 17. mai-feiringen i hovedstaden i årene som fulgte.8 Avdukingen av Krohgstøtten var for øvrig den første offentlig godkjente 17. mai-feiringen i Norges hovedstad, etter det berømte Torvslaget fire år tidligere, i 1829. Under Torvslaget var Wergeland blitt stanset av en patrulje kavalerisoldater i Kirkegaten, og en av de ivrigste soldatene hadde gitt ham et sabelrapp over skulderen. Militæraksjonen, som rammet opp mot 1000 feststemte nordmenn, ble det kraftigste angrepet på enkeltborgernes frihet som man hadde opplevd etter 1814. Men det ble samtidig et viktig vendepunkt i markeringen av grunnlovsdagen. Feiringen av 17. mai var en nasjonal kampsak for Wergeland så lenge han levde.

For å se Wergeland i et historisk perspektiv kan det være nyttig å lytte til Knut Hamsun, som var hovedtaler ved feiringen av Henrik Wergelands minne på hans 100-årsdag i Kristiania i 1908. Talen ble holdt fra Nationaltheatrets balkong. En stor folkemengde var møtt fram.

Her følger et lite utdrag, og det er en ærlig Hamsun vi møter: «Det sømmer seg at vi farer mindre rundhåndet frem med uttrykkene: denne store folkemasse er heller ikke kommet hit for å høre på et liksmigreri. Men Norge har nu en gang fostret denne gudesønnen hvis minne vi ærer i dag, og vår glede over ham er nok vel så stor som de største ord.

Men den aller største betydning for oss det har han dog som nasjonal vek25

eksempelets makt: den norske tradisjonen

ker, det kan i en rund sum uttrykkes så at ved ham begynte vi nasjonalt vår oppstandelse fra de døde.

Hvordan kunne denne gale sanger alltid synge rett? Han var en enestående herre i vers og han sløste med dem som en konge, og aldri så skrapet han bunnen i seg.

Især i yngre skribentår huserte Wergeland vilt med språkets skjønneste og høyeste ord og gjorde dem til tider innholdsløse; senere da han ble eldre, innså han dette selv og rettet på mange smakløsheter. Men dette igjen – hans utuktede form – har hindret oss i å lese og lære ham som vi skulle.

Hans skjønne panteisme – at alt er i Gud og Gud er i alt – den vil så lenge verden står ha sine dyrkere og bekjennere. Hans lyse evolusjonshåp – at alt beveger seg fremad og oppad til det bedre – det vil være selvødeleggende for menneskeheten å kravle seg bort fra.

Han var høyt og lavt, han steg opp og vugget om i Melkeveien og dalte ned igjen for å være i 17. mai-fest, eller for å arbeide for mer frisinn i Grunnloven – høyt og lavt var han, i livet og universet var han, og atter igjen i livet.

Wergelands liv var hele veien en troskapsbekjennelse mot livet.

Han skrev om barna, menigmannen, arbeiderne, fangene i fengslene, jødene, dyrene, blomstene – med unntagelse av en mann, Bjørnson, denne veldige unntagelse i alt vårt åndsliv – regner vi ifra denne mann, så kan ingen vise en så vidtforgrenet skribentvirksomhet hos oss som Wergeland.

Han så videre enn sin samtid, Eidsvolls-nordmennene iberegnet. Hans syn var visjonært, han forutante – ikke et bondestyrt Norge, det fører bare til skinnbuksevesen og underjordiskhet, men et Norge styrt av folket, arbeiderne iberegnet og kulturklassen iberegnet. Den vei har utviklingen gått i alle land, hvorfor skulle den da ikke gå slik i vårt?

Om Wergeland hadde bestilt sin etterfølger, så kunne han aldri fått en rikere og riktigere utrustet herresjel enn Bjørnstjerne Bjørnson. Nevner man en av dem i Norge, så er den annen nevnt – å Gud, hvor de karer er etter mitt sinn! I hele vår nyere historie har de leiet hverandre ved hånden, og det skulle bare mangle at vi ikke gjorde plass for de to når de kom!

Det er Wergeland og det er Bjørnson som mer enn noen annen enkeltmann har skapt selvstendighetsånd i Norge.»

26