Stuarts besynderlige beretning

Stuarts BESYNDERLIGE BERETNING Oversatt av Stian Omland, MNO

Lissa Evans Originalens tittel: Big Change for Stuart Oversatt av Stian Omland Copyright © Lissa Evans, 2012 Artwork © Temujin Doran Første gang utgitt som Big Change for Stuart av Random House Children’s Books, 2012 Published by arrangement with Random House Children’s Publishing, a divisjon of The Random House Group Limited Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40874-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Illustrasjoner og omslag: Temujin Doran Sats: Type-it As, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i 13/16,5 pt Minion og trykt på 80g Munken print cream.

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til mamma Som leste så raskt som vinden og elsket bøker Og som alltid var den første som leste mine

Kapittel 1 Stuart Horten satt ved kjøkkenbordet og så på forsiden av den fæle, lille avisen han nettopp hadde fått. Så, med en følelse av at dette ikke kom til å gå bra, begynte han å lese.

BEECH ROAD GUARDIAN

Eksklusivt!!!

Beboer i Beech Road (Stuart Horten, 10, men ser yngre ut) oppdager sin forsvunne grandonkels skjulte tryllekunstnerverksted under musikkpaviljongen i Beeton Park!

Stuart Horten (10, men ser yngre ut) flyttet til Beeton i begynnelsen av sommerferien, for 1

under en måned siden, men hevder allerede å ha gjort en enorm oppdagelse. Grandonkelen hans, Tony Horten (kjent som «Knerte-Knøtten Tony Horten» fordi han var veldig liten), var en berømt tryllekunstner som forsvant i 1944 uten å avsløre hvor verkstedet hans lå.

Nå viser det seg at det er i et enormt underjordisk rom under musikkpaviljongen i Beeton Park. Det ble avslørt under forrige ukes barnetalentkonkurranse i Beetonfestivalen, da gulvet i paviljongen ga etter mens en gruppe ballettelever danset. Stuart innrømmer at det var hans skyld at gulvet sank, fordi han snurret et hjul under bakken «ved et uhell».

Stuart hevder at han «regnet seg til» hvor verkstedet var ved å «følge spor» – selv om han nekter å fortelle Beech Road Guardian hvilke spor det dreier seg om. Han hevder også å være eier av innholdet i verkstedet, som består av forskjellige redskaper og arbeidsbenker, og et utvalg trylleapparater som grandonkelen brukte i forestillingene sine. «De er definitivt mine,»

2

hevder Stuart. «Grandonkelen min ga dem til meg.»

Da han ble spurt om han kunne bevise det på noen måte, tenkte han seg om et øyeblikk, og så innrømmet han at han ikke kunne det.

Beeton museum har sagt seg villig til å være midlertidig hjem for innholdet i verkstedet.

Kuratoren, Rod Felton, sa: «Dette er en spennende oppdagelse for Beeton. Men ikke riktig så spennende som om det hadde vært et slags romersk våpen, som en ballista.»

Stuart (10, men ser yngre ut) hevder at –

«Hvorfor skriver du og søstrene dine det hele tiden?» spurte Stuart indignert.

«Skriver hva?» spurte vennen og naboen April Kingley, som hadde gitt ham avisen. «Mener du ti, men ser yngre ut?»

«Nei. Ordet hevder. Stuart hevder ditt, Stuart hevder datt. Som om jeg finner på alt sammen.»

April trakk på skuldrene. «Journalister må ha bevis.»

Stuart himlet med øynene. Kingley-trillingene 3

beskrev alltid seg selv som «journalister», som om de skrev for en viktig riksavis i stedet for en tynn, firesiders gratisavis, som de hadde funnet på som et ferieprosjekt, skrev ut på soverommet og tvang på naboene.

«Jeg kunne vel ikke akkurat fortelle hva som egentlig skjedde?» spurte han. «Jeg kunne ikke si at jeg fant en haug med magiske trepence-mynter, gjemt av grandonkelen min, sammen med en lapp som ba meg prøve å finne det forsvunne verkstedet hans. Jeg kunne ikke fortelle dem at jeg puttet mynter i gamle myntautomater over hele Beeton, og til slutt fant rommet under paviljongen. Jeg kunne ikke fortelle at ett av trylleapparatene jeg fant het Ønskebrønnen, og at den faktisk oppfylte ønsker når man kastet en mynt i den. De hadde trodd jeg var gal.»

Han orket ikke å lese resten av artikkelen, og i stedet snudde han avisen og så på baksiden.

LADY BORGERMESTER FORSVUNNET

Jeannie Carr, borgermester i Beeton (og eier av 4

Fiksfakserier tryllefabrikk og trylleskole), har ikke vært å se siden hun gikk ned for å undersøke rommet under musikkpaviljongen. Assistenten hennes, Clifford Capstone (42), hevder at hun ble så opprørt over skadene på paviljonggulvet at hun bestemte seg for å gå av som borgermester med det samme og reise på ferie – selv om han ikke kunne si noe om hvor, eller hvor lenge.

«Lenger enn man skulle tro,» mumlet Stuart. Han kunne ikke fortelle de to andre Kingley-søstrene det heller, at «ferien» borgermester Jeannie Carr hadde dratt på, sannsynligvis var av den evige sorten, ettersom Ønskebrønnen hadde fraktet både henne og Stuart tilbake til 1880-tallet, og at bare Stuart hadde vendt tilbake.

«Jeg lurer på hva Clifford kommer til å gjøre nå?» spurte April litt uinteressert. «Jeg vet at han hadde desperat lyst til å bli tryllekunstner, men jeg tror egentlig ikke Jeannie lærte ham noe nyttig.»

«Bare tok en masse av pengene hans,» sa Stuart.

«Og strøk ham i andre nivå i grunnleggende trylleferdigheter.»

5

Avisen inneholdt ikke flere nyheter – bare en liste over loppemarkeder og avfallshentetider. Helt nederst på baksiden var det et bilde med teksten: Vår alltid parate stab: April, May og June Kingley.

De tre ansiktene med det smarte utseendet var helt like, bortsett fra at April brukte briller.

«Kommer de til å bytte ut bildet?» spurte han, «nå som du ikke skriver for avisen lenger?»

Hun ristet på hodet. «Det kan være jeg fortsetter.

Jeg sa til June at jeg ikke vil være krimjournalist lenger, men så sa hun at de var ute etter en kunstkorrespondent.»

«En hva?»

«En som kan skrive om lokale teaterforestillinger og utstillinger og sånt. Og jeg tenkte det kunne være ganske så interessant, så jeg har søkt på stillingen.

Jeg skal på intervju i ettermiddag.»

Stuart måpte. «På intervju?»

«Ja. Vi liker å gjøre ting profesjonelt. Det er klokka tre, og klokka fire forteller de hvordan det gikk.»

Stuart prøvde å la være å le. På den korte tiden han hadde kjent April, hadde hun vist seg å være smart, oppfinnsom, modig og lojal, den aller beste 6

typen venn å ha hvis man hadde problemer eller rotet seg borti noe farlig. Men hun var også (måtte han innrømme) litt av en bedreviter og en av de mest sjefete menneskene han noen gang hadde møtt.

Og søstrene var enda verre.

«Hva er det du flirer av?» spurte April.

«Ingenting.»

Hun kikket mistenksomt på ham, og så gikk døra opp og Stuarts veldig høye far kom inn på kjøkkenet.

«Salve, o fili,» sa han høytidelig, akkurat idet telefonen i gangen begynte å ringe. Han snudde for å ta den.

«Hva var det faren din sa?» hvisket April.

«Salve, o fili. Det er latin og betyr ’hei, sønn’. Du vet hvordan han er.»

April nikket. Stuarts far levde av å lage kryssord, og brukte aldri et vanlig, moderne ord hvis det fantes et middelaldersk alternativ på 14 bokstaver.

Han dukket opp igjen etter noen sekunder. «En Mr. Felton begjærer å kommunisere med deg,» sa han.

«Hallo,» sa Stuart vaktsomt da han tok imot telefonen.

7

«Dette er Rod Felton, førstekurator ved Beeton museum. Du er den unge karen som hevder å ha funnet trylleapparatene, ikke sant?»

«Ja,» sa Stuart. «De tilhørte grandonkelen min.»

«Akkurat. Vi har fått en idé som kanskje vil interessere deg. Ja, det er faktisk et jobbtilbud. Du har fortsatt sommerferie, ikke sant?»

«Ja. I to uker til.»

«Utmerket. Hvis du kunne komme på museet i ettermiddag, skal jeg forklare …»

Kapittel 2 «Hallo, lille venn,» sa resepsjonisten på museet og smilte ned til ham. «Skal du være med på eventyrstunden på Barnas morodag?»

«Nei,» sa Stuart.

«Du får din egen hatt,» la hun oppmuntrende til.

«Nei,» gjentok Stuart mellom sammenbitte tenner. Folk trodde alltid at han var yngre enn han var – det var noe av det verste ved å være liten av vekst.

Han fortsatte bort korridoren, og nølte utenfor døra til Rod Feltons kontor.

«Hvorfor bier du?» spurte faren, som også var blitt med, mest fordi museet hadde sin egen bokhandel.

«Tror du Mr. Felton er klar over at det var jeg som ødela alle de greiene?» spurte Stuart.

9

Han snakket om en grufull episode som hadde funnet sted to uker tidligere. I salen med gårdsutstyr fra viktoriatiden hadde Stuart uheldigvis dultet til en stor dukke utkledd som en budeie – som hadde dyttet til et kjerrehjul som hadde veltet en kunstig smed som hadde skubbet en enorm modell av en hest overende. Hesten hadde mistet et øre og et bein.

Stuarts far hadde skrevet ut en stor sjekk for å betale for skadene.

«Det skal umiddelbart åpenbares for oss,» sa faren forsiktig. Han bøyde seg over Stuarts hode og banket på.

«Kom inn!» ropte en ivrig stemme. Rod Felton hadde veldig mange store tenner, og alle sammen syntes godt i et kjempesmil da Stuart kom inn på kontoret. «Aha,» sa han. «Den unge hesteknuseren og faren hans.»

«Hallo,» sa Stuart med et blekt smil.

«Sitt ned, sitt ned.» Mens Stuart og faren huket seg ned på to veldig lave stoler, satte Rod Felton seg på kanten av skrivebordet og kikket ned på dem.

«Unnskyld igjen,» mumlet Stuart. «For det med hesten, altså. Helt ærlig, jeg mente ikke –» 10

Rod Felton løftet hånden for å stanse ham. «Her er vi villige til å la gjort være gjort og ferdig med det,» sa han, «fordi vi her på museet har fått det jeg synes er en fenomenal idé. Utstillingen ’Beeton i krigstid’ er ferdig, og vi har en to ukers pause før ’Romerske Beeton’ åpner, en utstilling som selvfølgelig kommer til å bli en enorm, storartet publikumssuksess. Vi kommer til å ha en modell av en triclinium i halv størrelse, og en fungerende balneum.»

«Dreier det seg om en triclinium stratum?» spurte Stuarts far.

Rod Felton nikket så fort at hodet hans ble utydelig. «Så sannelig. Våre triclinia lecti er tilpasset accubatioen, og det er dessuten svært spennende at vi har en cathedra-replika som er basert på en illustrasjon i …»

Stuart satt som en trestokk mens samtalen suste over hodet på ham, mesteparten på latin. Etter et par minutter rakte han opp hånden, som om han var på skolen. Etter et par minutter til la Rod Felton merke til det.

«Ja?» spurte han.

11

«Du sa noe om en fenomenal idé. Noe med verkstedet til grandonkelen min …» «Å, ja, det gjorde jeg. Vel, som du vet, har museet tilbudt seg å oppbevare apparatene til man kan finne et mer permanent hjem til dem.»

Stuart nikket.

«Jo, vi tenkte at de to neste ukene, mens ’Romerske Beeton’ blir montert og de fleste salene er stengt, kunne vi bruke en av småsalene i museet til å vise fram trylleapparatene til grandonkelen din – vi tenkte vi kunne kalle det ’Knerte-Knøttens Kortvarige Kunster’. Og – det er dette som er så fenomenalt – vi har fått ideen at du kunne være kurator for utstillingen.»

«Jeg?» spurte Stuart vantro.

«Ja. For å vise andre barn og unge at museet er til for alle, også de som har oppført seg dårlig tidligere. Ja, du skjønner – Før drev jeg med hærverk og nå hjelper jeg til!»

«Jeg drev ikke med hærverk,» protesterte Stuart.

«Det var et uhell.»

«Og det vil bety storartet markedsføring,» fortsatte Rod Felton uten å bry seg om avbrytelsen, 12

«ettersom du er en slektning av Tony Horten. Jeg tror til og med at vi kunne få lokal-TV til å dekke det. Ja, er du interessert?»

«Hva skal jeg i så fall gjøre?» «Ønske besøkende velkommen, fortelle om grandonkelen din, svare på spørsmål om gjenstandene og historien bak dem. Var det ikke en historie om en forferdelig brann?»

«Jo, grandonkel Tonys første trylleverksted lå i Horten-fabrikken, men den ble brannbombet under krigen, og alle trylleapparatene hans ble helt ødelagt, og forloveden hans, Lily – som også var assistenten hans på scenen – forsvant samtidig. Og så bygde grandonkel Tony apparatene på nytt i det hemmelige verkstedet under musikkpaviljongen, før han forsvant selv, fire år senere.»

«Strålende,» sa kuratoren begeistret. «Jeg skjønner at du kommer til å være veldig flink til dette. Og du får til og med din egen offisielle legitimasjon.» Han plukket opp noe lite som lå på skrivebordet og ga det til Stuart. Det var et skilt med en tegning av en smårolling i kappe og studentlue med dusk og plate på toppen, og det sto: 13

«Hva synes du?» spurte Rod Felton.

Stuart nølte. Skiltet var grusomt, tittelen dum, og han var ganske sikker på at de besøkende enten kom til å overse eller le av ham. På den annen side …

«Kommer jeg til å kunne ta på gjenstandene?» spurte han nølende.

Rod Felton virket overrasket. «Naturligvis,» sa han. «Som utstillingskurator må du vite alt om gjenstandene du har ansvaret for. Vil du bli med og se på dem nå?»

«Ja, veldig gjerne.»

Stuart begynte å følge etter Rod Felton ut av kontoret, før han oppdaget at faren var blitt sittende 14

og stirre tomt ut i luften – det vanlige uttrykket hans når han grublet på et ord til et kryssord.

Stuart skubbet borti armen hans. «Far?» Faren stakk hånden i lomma og fant fram en bitte liten notisbok og en penn. «Plosiv i forhenværende grønnsak blir spesialist,» sa han drømmende.

«Hva?» «Svaret er ekspert.»

«Er det det?»

«P – altså en plosiv lyd – midt i eks – altså forhenværende – og ert, som er en grønnsak. Ekspert. Den er jeg ganske fornøyd med. Og jeg har kommet på noe annet spennende –» «Far, jeg går bare og ser på sakene til grandonkel Tony.»

Mr. Horten nikket så vidt. Stuart hadde for lengst skjønt at farens definisjon av «spennende» ikke var den samme som de fleste andres. På en skala fra null til ti så det sannsynligvis omtrent sånn ut: 0 1 2

Tur på tivoli.

Hoppe i fallskjerm.

Oppdagelse av et fantastisk verksted

15

fullt av trylleapparater laget av et nesten glemt, nært familiemedlem som forsvant under mystiske omstendigheter for femti år siden.

5 En samtale på latin.

8 Å få en ny ordbok til jul.

6 trillioner Å finne på et nytt ord til kryssord.

«Da sees vi senere,» sa Stuart og fulgte etter kuratoren.

«Beeton i krigstid» var i ferd med å bli demontert.

Et bomberom lå i biter på gulvet, og en bandasjert dukke sto lent mot veggen og var ganske nifs.

«Inn her,» sa Rod Felton og åpnet en dør som hadde vært gjemt bak en plakat om forholdsregler under flyangrep.

Den førte inn i en kvadratisk sal med høyt under taket og bare et eneste vindu, nesten øverst på en av veggene. Kuratoren slo på lysbryteren et par ganger, før han smattet utålmodig. «Pæren må være gått,» sa han. «Jeg går og finner vaktmesteren. I mellom­ tiden kan du jo se deg omkring. Jeg kan sikkert stole på at du ikke ødelegger noe med vilje.»

16

«Det var et uhell,» sa Stuart enda en gang, men kuratoren var allerede borte.

Stuart var alene i rommet, med arven etter grandonkelen.

Kapittel 3 Stuart så på klyngen med gjenstander dekket til av laken. Da han oppdaget grandonkel Tonys verksted i det digre, halvmørke rommet under paviljongen i parken, hadde han ikke hatt tid til å utforske det ordentlig. Beeton brannvesen hadde bestemt at stedet ikke var trygt, og Stuart og følgesvennene hans var blitt jaget unna før han rakk å få så mye mer enn et glimt av de fleste gjenstandene. Nå gikk han bort og dro i hjørnet av det nærmeste lakenet.

Det gled ned på gulvet og avslørte et høyt, ovalt skap, med blank, rubinrød overflate. Midt i døra stakk de glitrende skaftene på fire sverd ut. Stuart strakte seg opp, grep tak i det nederste og prøvde å trekke sverdet ut av slissen sin. Det satt fast. Han slapp det og tok et skritt bakover. Skapet hadde 18

ingen håndtak eller lås og ingen åpenbare åpningsmekanismer. Han banket forsiktig på det og hørte knokene lage et hult drønn.

«Gled deg over verkstedet,» hvisket han. «Det rommer mange overraskelser.» Selveste grandonkel Tony hadde sagt akkurat det til Stuart på scenen i et viktoriansk teater, for bare fem dager (og hundre og ti år) siden …

Han hørte en lyd bak seg, snudde seg og så Rod Felton komme inn i rommet med en gardintrapp og en lyspære. April dukket opp like bak ham.

«Jeg fikk jobben!» kunngjorde hun begeistret.

«Hvilken jobb?»

«Anmelder i Beech Road Guardian. Og gjett hva som skal være det første jeg anmelder?»

«Hva?» «Denne utstillingen! Mr. Felton har nettopp gitt meg lov til å se den – selv om det ikke er så mye å se ennå. Skal vi ta av resten av lakenene?»

Før Stuart rakk å protestere, hadde April smettet forbi ham og begynt å rive lakenene av de andre apparatene. Han fikk følelsen av at det var jul og at han oppdaget at en annen åpnet presangene hans.

19

Og så fikk Rod Felton pæren på plass og slo på lyset, og rommet som hadde vært full av mystikk og spenning for bare et øyeblikk siden, så plutselig ut som et klart opplyst utstillingsvindu.

«Sju,» sa April. «Sju trylleapparater.»

Rod Felton kom ned fra gardintrappa og stilte seg med hendene på hoftene. «Det vi virkelig trenger, er et navn og en kort beskrivelse til hvert apparat – hvordan det virker og slike ting. Tror du at du kan komme i gang med det for oss, Stuart?»

«Jeg skal prøve,» sa Stuart.

«Bra. Da får dere bare kjøre i vei. Eh, forresten,» – han virket litt flau – «eh, faren din sitter fortsatt på kontoret mitt. Han snakker visst med seg selv. Jeg vet ikke hvordan jeg skal få ham ut.»

«Si at bokhandelen snart stenger,» sa Stuart.

Kuratoren nikket og forsvant med lange skritt, og den tunge døra slo igjen med en smell.

Et øyeblikk var det helt stille.

«Vet du egentlig om disse apparatene har navn i det hele tatt?» spurte April.

«Noen av dem, så,» sa Stuart. «Da borgermesteren var liten, så hun forestillingen til grandonkel Tony 20

– hun fortalte om det.» Det hadde vært den første gangen han møtte borgermesteren, Jeannie Carr, og han oppdaget to ting om henne: den første var at hun elsket tryllekunster, og den andre var at hun elsket penger, i ganske så skremmende grad.

Han begynte å gå rundt i rommet. «Faraoens pyramide,» sa han og tok forsiktig på en gyllen pyramide som var høyere enn ham selv.

«Rosebuen» – en bronsetrone med slyngende sølvtråd og blomster med rosa og blodrød lakk.

«Farenes bok» – en enorm bok, med det kullsvarte omslaget låst av en diger nøkkel. «Ønske–» «–brønnen,» fullførte April, og begge ble stående et øyeblikk ved gjenstanden som hadde ført dem ut på en så desperat og magisk jakt gjennom Beeton.

«Så rart …» sa April nølende.

«Hva er rart?» «Ønskebrønnen er ikke akkurat som den var da den sto under paviljongen. Jo da, den har samme form og sånn, men …»

Stuart rynket pannen. «Jeg synes ikke den ser annerledes ut.»

21

Hun ristet på hodet. «Jeg kan ikke sette fingeren på hva som er annerledes, men noe er det. Samme det, hva heter dette?» spurte hun og pekte på en elegant bue av speilglass.

Stuart hadde ingen anelse, men det var en ny og behagelig følelse å fortelle April noe hun ikke visste, så han tenkte seg om og fant på noe.

«Speilbuen,» sa han, ikke spesielt oppfinnsomt.

«Og det neste» – han tok seg tid til å studere den enorme viften som var overstrødd med turkise smykkesteiner – «heter Vidundringsviften, og dette,» sa han og vendte tilbake til utgangspunktet, «er Blodskapet.»

«Uæææh,» sa April.

Som Stuart hadde gjort, prøvde hun å dra i et av sverdene, selv om hun i motsetning til ham kunne nå det øverste. «Hvordan åpner man det?» spurte hun.

«Jeg vet ikke ennå.»

«Se der, bunnen av skapet står på en slags skive.

Jeg lurer på om …» Hun dyttet sidelengs på sverdskaftet, og hele skapet snurret i en virvel av rødt og gull. Da gjenskinnet spant rundt i rommet, la 22

Stuart merke til noe veldig merkelig. Mens de andre apparatene skinte og blinket i det virvlende lyset, var det som om Ønskebrønnen hadde mistet glansen.

Lyset danset ikke bortover overflaten. Den var like matt som om den hadde vært skåret ut av gummi.

«Du har rett når det gjelder brønnen,» sa han til April.

Hun nikket langsomt og stirret i samme retning som ham. «Veldig merkelig,» sa hun. «Men, vil du begynne på beskrivelsene? Du kan diktere til meg – jeg skriver veldig fort.» Hun nappet den lilla notisblokken sin opp av lomma og sto klar.

Stuart følte seg presset. «Jeg bør vel begynne med boka,» sa han, «fordi jeg vet hvordan den virker.»

Han hadde klatret inn i den da han gjemte seg for borgermesteren i rommet under paviljongen.

Han gikk bort til den enorme, stående boka.

Ordene ÅPNE PÅ EGET ANSVAR sto skrevet med sølvfargede og røde bokstaver på forsiden. Han vred om nøkkelen, åpnet den tunge forsiden og kikket inn i et tomt rom.

April hadde blitt med ham bort, fortsatt med notisboken klar. «Greit,» sa hun. «Fyr løs.»

23

Stuart kremtet. «Når man åpner forsiden av dette trylleapparatet, ser det bare ut som et stort, tomt metallskap. Men hvis man går inn og lukker det igjen, da åpner bakveggen seg så man kan klatre ut igjen uten at noen ser deg. Og så, hvis noen åpner forsiden igjen, lukker baksiden seg automatisk – slik at publikum bare ser et tomt skap. Og på baksiden er det en slags sikkerhetsutløser som Tony Horten fant opp.»

Han ventet til April sluttet å skrive. «Høres det bra ut?» spurte han.

«Jeg bare vasker det,» sa hun. «Det er det vi journalister kaller å forbedre en historie.» Hun gjorde noen lynraske notater, og noe som så ut som veldig mange strykninger.

«Ja vel.» Hun leste fra notisboka. «Et forsvinningsskap, hvor forsiden og baksiden ikke kan åpnes samtidig, med mindre Hortens hendige utløser benyttes.» Hun løftet blikket med et selvsikkert smil.

«Neste!»

«Vent nå litt,» sa Stuart og følte seg en smule satt ut. «Vi har da ikke så hastverk? Dette er første gangen jeg har hatt sjansen til å se nøye på alt dette her.»

24

Han syntes det var merkelig å tenke på at ingen (bortsett fra ham selv) hadde brukt apparatet på nesten femti år. Grandonkel Tonys fingeravtrykk var sannsynligvis fortsatt på innsiden.

Han begynte å lukke forsiden igjen, men da fikk han øye på noen tegn på gulvet i skapet. Han huket seg ned og rynket pannen. I metallet, med veldig små bokstaver, sto tre ord etset inn: PÅ EGET ANSVAR