Slutten på historien

Tor Edvin Dahl

Slutten på historien

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42792-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Emolaev Alexander/Shutterstock Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen 2013 Satt i Sabon 10,7/13 pkt og trykt på Munken Print Cream 80/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Mikkel

Han kommer mot meg som den selvfølgeligste ting. Bak ham er verden. Hans verden. Som han forlater, helt ubesværet. Jeg hører de lyse stemmene, ser de små kroppene løpe omkring. De er i rødt og grønt og blått og hvitt, gult og brunt og svart og oransje – enkle, selvsikkert skinnende farger. Barnehagebarna er som Grumpy og Dopey og Doc og hva de nå heter, alle dvergene rundt Snøhvit, i dag en barnehagetante med skinnende rød regnkappe, røde slagstøvler og hvite, stramtsittende dongeribukser. Til sammen er de eventyr og virkelighet på en gang, og det er en dragning i meg, nesten som en fristelse. De er livet, friskt og lykkelig, de er begynnelsen, de nøler ikke, tviler ikke. Gå dit, slutt deg til dem!

Men jeg velger ham som nå rekker meg hånden.

Vi går bortover fortauet. Vi sier ingenting.

Det er vår. Det ser bare ikke sånn ut. Helt til for knapt to timer siden snødde det. Tett. Store, hvite filler. Nå er snøen blitt sørpe under føttene. Mens himmelen har gått fra grått til hvitt.

En bil kjører forbi. Når jeg ikke er sammen med mitt barnebarn, dukker tanken stadig opp: Noe kan gå galt! Når jeg går ut av huset, når jeg går mot barnehagen, helt til jeg ser ham blant de andre barna, på det inngjerdede området med porten trygt lukket, dukker tanken opp i meg. Stopper 7

jeg den ikke, har den beskrevet hendelsesforløpet i løpet av sekunder: Hvordan hånden hans glir ut av min, hvordan han løper ut i gata fordi det står en kamerat og vinker på det andre fortauet, hvordan kroppen hans blir kastet i været. Jeg kan se sjåførens tomme ansikt, politibilen på tvers midt i gata, blå, blinkende lys. Jeg kan høre lyden av ambulansen. Skynder jeg meg ikke å knipe øynene sammen eller finne noe annet å konsentrere meg om, en reklameplakat eller en buss på vei inn til holdeplassen, fortsetter historien.

Blir en gru jeg ikke kan beskytte meg mot. Bylten pakkes inn og kjøres bort. Sykehuset, et nakent, hvitt vindu, hans ansikt på en pute, med røde, åpne sår, blå merker og to øyne som ikke ser noen som helst lenger.

Lar jeg det gå så langt, må jeg stoppe opp. Se meg rundt.

Da hender det til og med at jeg oppdager svarte blodflekker på asfalten. Selv om de ikke er der. Jeg står stille, og noen sekunder er det for sent.

Så, sakte, tikker verden i gang igjen.

Men når vi er sammen, forsvinner redselen. Da behøver jeg ikke minne meg selv om at han ennå ikke behersker alle sider ved dette livet, ikke har innarbeidet refleksene som holder oss andre på fortauet, der vi ser til høyre og venstre, kanskje til og med flere ganger, før vi går over gata.

Når han og jeg er sammen, kan jeg se verden med hans øyne. Tror jeg. Da hviler jeg i det enkle. Vi går, vi er to, vi skal et sted. Det er derfor det er så lett å være sammen med ham. Ikke minst: Så tilfredsstillende.

Vi stopper i lyskrysset.

– Skal du dø snart? spør han.

Hånden hans er kjølig. Han ser rett framfor seg. Jeg venter på at det skal bli grønt. Så går vi.

Vel over på den andre siden løfter han den høyre foten og kjører den røde gummistøvelen hardt ned i en klump sørpesnø. Vannet spruter til alle kanter. Han kikker opp på meg.

Da jeg ikke sier noe, våger han et halvt smil.

Vi svinger rundt hjørnet ved alle postkassene. Huset ligger der foran og venter på oss. Det er et vennlig, kravløst trehus plassert inne i en hage som heller ikke prøver å stikke seg fram. Det er rødmalt, i det Hilde kaller låvefarge. Fargen går godt sammen med mine tre naboers mørkegrønne, sennepsgule og brunmalte trebygninger. Til sammen utgjør husene våre en uryddig klynge inne i en sidegate, egentlig bare et lite smug. De er på to etasjer alle sammen og likner hverandre uten å være like. Her er ingen symmetri eller orden, og når jeg låser meg inn, kjenner jeg meg trygg nettopp fordi også rommene er beskjedne, paneldekte og alminnelige, uten geniale løsninger eller arkitektoniske innfall. Huset ble bygget på femtitallet og har holdt seg der, helt ned til kjøkkenskuffene og bokhyllene i stua. Komfyren og kjøleskapet er riktignok av nyere dato, malingen innvendig også, men den første etterkrigstida har holdt på sitt grep.

Hattehylla i forkrommet jern, for eksempel, kunne vært fra mitt barndomshjem, og den sto her da jeg flyttet inn. Alt 9

er annerledes enn leiligheten i Homansbyen. Den var kjølig moderne og effektiv innendørs som utendørs, heis, murvegger, store vinduer, stål og glass. Jeg var en annen der, hadde gjester og barskap og balkong med askebeger og utsikt. Her på Nordstrand lever jeg skjermet mot det meste, ingen gjennomgangstrafikk, langt til nærmeste trikkeholdeplass, nærmeste kiosk og nærmeste utbrudd av graffiti. Mine naboer har biler og er ofte borte. Jeg har sykkel, tar én tur daglig for helsas skyld og skynder meg tilbake, lettet over igjen å befinne meg innenfor trygge vegger.

Det er spor etter min venn overalt, ikke bare i lekekassa borte ved sofaen. Reservesmokken i nederste kjøkkenskuff, det sammenbrettede ullteppet jeg pleier å legge på kjøkkenbordet når jeg steller ham, noe som sjelden er nødvendig lenger. Jeg har lukten av ham både høyt og lavt, en søtlig eim av melk og talkum og såpe. Jeg har en gul badeand på badekarkanten som er hans, og noen rester av istykkertygde pekebøker skjult under skohylla i gangen. Det er andre gjenstander her som også er hans, selv om de en gang var mine. En dvd med motorsykkelløp, British Superbike 2006 (ingen kveld kan avsluttes før han har sett et løp eller to), en trelinjal, noen settekassehyller med småting jeg samlet på en gang, mynter, flaskekorker og trekkopp-roboter, samt fire puter med knyteteppeforsider. Disse siste er spesielt velegnet til å bygge slott, fjell, huler og telt under stuebordet.

Straks vi har låst oss inn, setter han seg på det nederste trinnet på den smale, svingete trappa opp til annen etasje og drar energisk i den fortsatt våte høyrestøvelen. Jeg spør om jeg skal hjelpe ham. Han overhører meg, men to sekunder etterpå strekker han våpen: – Greier ikke.

Jeg går på kne og drar støvelen av ham. Ber om den andre og får den. Snart er han redusert til en varm, myk 10

guttekropp inne i gule sokker, grønn strikkebukse og gul genser. Han trekker i genseren, men ser ikke ut til å ville ha den av seg. Jeg spør om han skal ha mat. Han sier: – Nei. Jeg fyller den gamle aluminiumskjelen med vann og slår på plata.

– Daniel er dum.

– Hvorfor det?

Han snur seg vekk.

En stund etter hører jeg lyden av den gamle vedkassa som blir snudd opp ned. Lastebiler i plast og tre og blikk raser ut. Vannet koker. Jeg ser ut av kjøkkenvinduet.

Nok en gang kjenner jeg at alt er enkelt. Jeg er glad.

Hviler i øyeblikket, uten å skjenke det som er der ute, den skitne snøen, de parkerte bilene, tregjerdet, hekken, åpningen sola kikker gjennom rett over forbrenningsovnen – en eneste tanke.

Jeg hører ham skyve en lastebil over linoleumen. Tar fram fire fiskefingre fra fryseren. Setter den store plata på fem. Finner fram smøret fra kjøleskapet.

Dette er den gode tid, dette er livet.

Han vil ikke sette seg til bords. Jeg løfter ham opp og han sparker til tallerkenen. Den holder på å gå i gulvet. Det glir en bekymring over ansiktet hans. Akkurat nok til at han lar seg senke ned i barnestolen. Så er vi klare. Jeg legger to fiskefingre på tallerkenen hans.

– Du også, sier han.

– Absolutt.

Jeg tar kniven og gaffelen og skjærer fiskefingrene hans i småbiter. Gjør det samme med potetene. Han sier: – Han slo meg.

– Hvem? Daniel?

– Han slår alle.

11

Og da jeg ikke sier noe, blir han insisterende. – Det er helt sant! Han slår! Sånn!

Smeller begge hendene i bordet så tallerkenene hopper.

Dermed er samtalen over.

Etter noen minutters taushet utbryter han helt uventet, med skarp, klar og meget streng stemme: – Spis maten din!

Jeg ler. Forteller ham at jeg allerede har spist opp maten min. Det er han som ikke har spist noe. Stakkars maten.

– Spis maten din! gjentar han med enda strengere stemme.

Så ser han på meg og ler. Vi ler sammen. Vi ler så vi holder på å dette av stolene våre.

Når vi endelig er ferdige med å le, er maten hans blitt kald. Men det gjør ikke noe. Jeg skal ikke varme den opp.

Han vifter meg vekk når jeg prøver å ta tallerkenen hans.

Deretter spiser han, mer energisk enn planmessig. Fisk og potetbiter havner på bordet, i plastsmekken, på stolen og på gulvet.

– Mett! sier han fornøyd.

– Du har glemt vannet.

Han tar vannglasset med begge hender. Drikker konsentrert. Han er en vanndrikker av Guds nåde. Setter ikke fra seg glasset før det er nesten tomt. Gisper.

– Ferdig!

Glir ned av stolen og løper bort til lekene.

Så ringer det på døra.

Han farer ut i gangen og åpner.

Hilde er full av ord og latter. Snakker og går rundt i stua, plukker opp lekene, spør hva de sa i barnehagen, sukker: Herregud, når skal det bli vår? Hva spiste dere? Det lå post i postkassa di. Kom nå, gutten min. Å, du er en så deilig gutt. Vet du det?

12

Hun løfter ham opp. Han ser på meg.

Sier: – Bestefar skal ikke dø.

Hilde ler det bort. Er du gal? Selvfølgelig skal han ikke dø.

Hun ser bort på meg: – Hva har dere snakket om?

Jeg sier: – Ingenting.

– Hvorfor sier han det da?

Hoderistingen min tilfredsstiller henne ikke.

Hun er formanende: – Han er bare tre og et halvt. Ikke glem det.

Jeg sier: – Du burde blitt lærer.

– Ikke tull. Du må ikke tulle så mye.

Så går de.

Neste dag er det full sol, blå himmel, vindstille og ikke en sky. Jeg er knappe kilometeren fra den grønne benken som er målet for dagens sykkeltur. Noe rister i skjortelomma.

Det tar et par sekunder før jeg forstår at det er telefonen.

– Kan han overnatte hos deg? Noe har kommet opp.

Hilde er fjern og anspent.

Jeg sier selvfølgelig, og hun sier at det ikke er noen selvfølge, at hun er veldig takknemlig fordi hun har meg. Jeg skjemmer henne bort. Sier hun.

Jeg står overskrevs på min gamle Diamant-sykkel og ser ned mot byen. Utenfor ligger fjorden, nypusset og glatt.

Ikke en båt å se.

Samtalen er over før jeg skjønner det.

Da jeg henter ham i barnehagen, minner jeg ham på at i kveld skal han være hos meg.

– Vil ikke, sier han.

– Du er nødt. I dag er det bare deg og meg.

Han smyger hånden sin lynfort ut av min og løper et par skritt bortover fortauet. Jeg løper etter, tar ham igjen og griper tak i hånden hans.

– Du må ikke løpe alene, sier jeg. – Du får ikke lov.

Han står. Vil ikke gå videre.

Jeg venter.

Vi venter sammen.

14

På en måte er jeg enig med ham. Det er greiest at Hilde henter ham. Etter at vi har spist middag og lekt og lest og spilt et spill eller to, har jeg behov for et avbrudd. Huset har fått sin dose liv og leven. Det har kommet en varme i rommene som varer helt til jeg går opp trappa for å legge meg.

Men de tjuetre trinnene opp til annen etasje gjør noe med meg. På det siste trinnet kan jeg savne ham, brått og forferdelig. Han eller noen annen. Eller noe annet. Noe jeg ikke lenger vet hva er.

Når jeg går inn på soverommet ønsker jeg at han skal ligge i sprinkelsenga borte ved vinduet, slik at jeg kan bøye meg over ham og se det sovende hodet hans. Det glatte kinnet. Den lille nesa. Kjenne på den selvfølgelige tilliten han viser meg. Det er nesten som om vi er ett. Når han overnatter hos meg, kan jeg legge meg i dobbeltsenga uten en ubehagelig tanke, slukke lyset og lytte etter pusten hans, høre den og sovne til den.

I kveld vil bli en slik kveld, og vissheten om det gjør at jeg godtar sinnet hans. Kvelden kan bli lang og kanskje til og med vanskelig, kanskje ende med skrik og spark og et illrødt ansikt, men den vil ende godt. Til slutt. Før eller siden vil han sovne.

– Kom, sier jeg.

– Du er dum.

– Slett ikke utenkelig.

– Mamma må hente meg.

– Hun kan ikke.

Vi står. Han holder meg i hånden. Det er tross alt noe.

Jeg kjenner på solvarmen. Lyskrysset femten meter borte skifter fra rødt til grønt, og så fra grønt til gult og til rødt igjen.

– Nå går vi, sier jeg.

15

Han ser opp på meg. Saken er avgjort.

Vi går.

Etter middagen spør jeg: – Skal vi dra på ICA? Det er ikke nei i hans munn. Han iler ut i gangen og setter seg på det nederste trappetrinnet for å dra på seg gummistøvlene. Av- og påkledning er ellers ikke hans greie. Noen ganger saboterer han meg, lirker av seg klær jeg nettopp har fått på ham. Andre ganger ligger han som død på gulvet. Men til ICA vil han, og slik går det til at han bare noen korte minutter senere sitter i full mundur, med lue og vindjakke på barnesetet bak på sykkelen, med skjerf og votter og røde kinn og konsentrert blikk.

– Klar? sier jeg. Det er helt unødvendig, for han har ikke vært mer klar i hele sitt unge liv. Nikker pågående. Kom igjen, gammel’n!

Utenfor ICA venter han ikke på at jeg får låst sykkelen.

Han er som en vind inn gjennom de automatiske skyvedørene, orienterer seg raskt blant handlevognene og finner flere med barnesete, så når jeg kommer inn fra kulda står han klar, bestemt i sitt valg av vogn. Jeg løfter ham opp i setet. Tar av ham lue og jakke. Så triller vi inn mellom hyllene.

Han er en grenseløs konsument. – Skal vi ta den osten der? spør jeg nølende. Han er helt for. Han vil ha alt! Ja! Den også! Og den i tillegg!

Han er imot bleier og små glass med babymat, derimot.

– Nei, sier han og geiper. Men han deltar ivrig når jeg ikke kan velge mellom to pakker med underbukser. Jeg liker ikke boksere og heller ikke truser uten gylf. Hvor er de solide hvite fra Dovre? Min unge venn derimot vil ha både boksere og gylfløse. Han griper bortover rekkene. Flere! Turkis «klassisk» herretruse. Jo! nikker han, mens jeg rister på hodet. Klassisk? Den ser altfor kort ut.

16

Ved kassa mister han tålmodigheten på tross av kassadamens inviterende smil. Han vil opp og ut. Bort til kafeen.

Tenkte jeg det ikke! Når jeg bare følger motvillig etter, peker han med insisterende pekefinger, som om jeg skulle vært tungnem.

– Ja vel, da, sier jeg. Han får sin is og jeg tar en te. Mannen ved sidebordet har lagt avisen på den tomme stolen ved siden av og ser på oss. Han har grå skjeggstubber i et rødmusset, rynkete ansikt. På tross av de tunge posene under øynene er det et nærmest lystig uttrykk i ansiktet. Han vinker lokkende med pekefingeren. Jeg tror det er min venn han gjør seg til for, men nei, det er meg. – Ikke gå! sier han hest, lener seg framover samtidig med at han graver i innerlomma på den grå dressjakka si. Jeg har sett ham her flere ganger, men oversett ham. Denne gangen vil han ikke la seg avvise, drar fram en fillete brun lommebok, åpner den og tar ut et sammenbrettet utklipp fra en avis.

– Det er deg! sier han og peker.

Utklippet er gulnet og overskriften delvis klippet vekk, bare «stormfullt møte» står igjen. Fotografiet under viser Jonas Gahr Støre og Jens Stoltenberg og tre menn til. Han har rett, jeg er en av dem.

– Kristian Smedstad, sier han, drar en finger bortover billedteksten under og løfter den til slutt nærmest anklagende mot meg.

– Hvor har du dette fra? spør jeg for å ha noe å si.

Han reiser seg fra stolen sin, flytter den nærmere mitt bord, setter seg, glatter på utklippet og viser til datoen, satt inn med blå kulepenn: Aftenposten 3.9.06.

Jeg kan ikke huske situasjonen, og rister på hodet.

– Men du kjenner dem? spør han.

Hva skal jeg si? Det er fem eller seks år siden jeg gikk ut av UD for siste gang, før det tråkket jeg i gangene og hadde 17

et kontor der i til sammen – hvor mange år? Minst førti.

Jeg hadde et visittkort der det en gang sto rådgiver og til slutt seniorrådgiver, med tittelen på norsk på den ene siden og engelsk på den andre. I perioder ble jeg stasjonert i eksotiske land og spennende hovedsteder, men kontormøblene var underlig like, ble mer og mer like ettersom årene gikk: de samme lyse lenestolene fra IKEA, en stumtjener rett innenfor døra, en dataskjerm på bordet. Til og med bøkene i hyllene var de samme.

Kjente jeg de to?

Jeg kjente mange, folk kom og gikk, noen ble overført til andre stillinger eller fikk en periode ute. Det var stadig nye mennesker å ta i hånden, de siste ti-femten årene hadde de nesten bare fornavn, mens vi i mine første år i utenrikstjenesten var mer formelle.

Mest for å glede ham sier jeg: – Da jeg jobbet der, gjorde jeg vel det.

– Stor mann! sier han.

Mener han meg?

Mitt barnebarn har åpenbart studert den gamle mannen med utklippet grundig nok, nå sklir han ned fra stolen ved siden av meg og ser seg om i kafeen. Mens mannen lener seg framover og hvisker, kanskje i håp om å få en statshemmelighet eller to: – Hvordan er han?

– Hvem? hvisker jeg tilbake.

– Jonas.

Ansiktet hans er anspent. Jeg rister på hodet. – Flink, sier jeg. – Lett å ha med å gjøre, så vidt jeg husker.

Han forventer seg mer, mye mer. Men det eneste jeg kan huske, er at Støre en gang fortalte meg at jeg hadde hatt båt på Hovedøya. Hvor han hadde snappet opp den opplysningen, skjønte jeg ikke, for det var en helt alminnelig snekke kalt Snekka og en del av et liv jeg levde adskilt fra min by18

råkrathverdag. Snekka og Revierhavnens båtforening, der båten hadde fast bryggeplass om sommeren og sto i opplag om vinteren, var et helt annet sted. Ingen av de andre båteierne brydde seg om hva jeg drev med. Yrkene våre var ikke noen hemmelighet, bare irrelevant. Jeg visste like lite om de andre – selv om noen lot seg gjennomskue takket være sine kunnskaper i snekring, elektriske anlegg og annet av praktisk betydning for båtlivet. Vi var Kjensrud og Smedstad og Rolfsen og Olsen, utvekslet grunningsråd og satt under båtene våre når det ble vår og diskuterte hvem som skulle bruke slippen neste dag. Vi skrapte og malte og hadde termoser og matpakker, vi tok samme ferga ut lørdag og søndag morgen og tilbake inn til kornsiloene om kveldene. Vi var menn, bare menn, de yngste tidlig i tjueårene, de eldste nærmere åtti. Vi snakket alle om madammene våre, som fikk komme om bord når båten endelig lå seilklar ved brygga. Noen hadde i tillegg unger som fikk være med ut til øya under vårpussen, en tvilsom fornøyelse både for ungene og fedrene deres, for barna begynte fort å kjede seg.

Det var ikke annet enn skraping og sandpapirpussing, lakking og maling, småarbeid og småprat vi drev med, og alt dreide seg om båtene våre.

Jeg hadde noen lykkelige sommere sammen med Alice og Snekka. Alice ble yr av iver når vi gled ut fra brygga, klatret opp i piggen og satte seg på det bittelille dekket foran vindusskjermene. Jeg sto rett bak henne og styrte, og når vi tøffet forbi Nesoddtangen med kurs for Paradisbukta tok hun av seg overdelen på bikinien sin med spent begeistring.

– De ser meg vel ikke? spurte hun, og jeg ble aldri klok på hva slags svar hun håpet på. Hun var min galskap de helgene og ukene vi var båtfolk, vi levde i en håndfast og enkel lykke der vi lå i sene nattetimer i hver vår sovepose på hver vår benk og stirret på hverandre under presenningen, hørte 19

vannet skvulpe mot de overlappende bordene og strakte ut hendene og kjente en frysning av spenning når fingrene møttes. Vi ble forelsket igjen og kunne bli ganske tullete, utøvde friluftserotikk av dristigste og mest uskyldige sort. Du verden som jeg elsket henne de somrene!

Men jeg hadde solgt båten lenge før Støre ble utenriksminister. Båten hadde vært en del av Alice og meg, og da Alice var borte, var ikke Snekka min båt lenger.

Nå sier jeg til mannen med avisutklippet: – Vi vanlige kontorsliterne så ikke mye til ham.

– Å, du har vel dine hemmeligheter.

Jeg ser bort mot inngangen, der min beste venn prøver de automatiske glassdørene. Går fram så langt at de glir fra hverandre, trekker seg raskt tilbake, går fram igjen, snur seg mot meg og ler.

Nei, tenker jeg, det er dette som er hemmelighetenes tid.

Så reiser jeg meg, nikker til mannen og avisutklippet hans og går.

Da vi kommer hjem ser jeg at min nabo elektrikeren skrår over gressplenen med epletrær i sluttet orden. Jeg merker at den gamle Kristian Smedstad dukker opp igjen. På avdelingens fellesmøter var replikker som «Sett Kristian på jobben, så får vi en avgjørelse før lunsj» ikke sjeldne. Rosen hadde en dobbelt betydning jeg var fullt klar over, for om jeg var bedre enn de fleste til å få bevegelse i saker som hadde låst seg, var det mange som mislikte det de kalte min «distanse». – Det er som om du ikke er der, klaget de. – Du grenser mot det umenneskelige. Du er en saksbehandlermaskin.

Min nabo har også i dag anliggender som ikke bare må drøftes, men mørbankes. Veivesenets behandling av veistumpen vår er under enhver kritikk, Erna Solberg bør dra 20

tilbake til Bergen, reality-showene er en fornærmelse mot den menneskelige intelligens. Selv om jeg i prinsippet kan være enig med ham, lytter jeg fraværende til jeg har funnet replikken som stopper ham. Han sier skuffet: – Så du er enig med meg?

Det er en lettelse å trekke seg tilbake. Mitt barnebarn, som har stått på fem meters avstand og iakttatt samtalen, tar meg i hånden og sier: – Nå går vi inn.

Reddet av gongongen! Nei, bedre enn som så: Etter to møter med utenverdenen er det som å bli innkalt til kongens bord!

Min unge venn vil spille lotto. Det vil jeg også. Som den største selvfølge klatrer han opp på fanget mitt. Sitter der og peker ut de to brikkene han tror er riktige. Ler når han bommer: – Bom fillibom fillibom!

Ler når jeg bommer også: – Bom fillibom fillibom!

Ingen av oss er særlig flinke. Av og til lurer jeg på om han har forstått hva spillet går ut på. At det er et spørsmål om seier eller tap, at det gjelder å samle flest mulig like bilder.

Eller – kanskje har han forstått, men avvist akkurat det med å være best. Eller muligens er det noe helt annet som er viktigere for ham. Han blir ikke spesielt glad for å vinne, reagerer med øyeblikkelig utålmodighet og skal ned fra fanget.

Når det er jeg som for en gangs skyld har greid flere brikker enn ham, slik at jeg kan triumfere: – Jeg vant! – reagerer han på samme måte. Spillet er over, livet går videre. Seier eller tap, hva betyr det?

Så mye av det han gjør, foregår etter prinsipper jeg ikke får klart for meg. Kanskje skifter de fra det ene øyeblikket til det neste. – Nå er vi trøtte, kan han si, etter at vi har kjørt gravemaskinene fra den ene graveplassen til den andre. Jeg øyner noen sekunders ro. Han legger seg ned, men ikke før 21

hviler hodet på linoleumen, så er han våken igjen og griper tak i lastebilen sin. – Nå er vi våkne. Nå må vi grave!

Noen ganger er han utålmodig, andre ganger tenksom.

Jeg prøver å gjette meg til tankebanene hans, prøver å finne en vei fra det ene utsagnet til det neste, men det er ikke lett.

Jeg blir sliten. Akkurat som jeg hørte at det gikk med en gymnastikklærer som prøvde å gjøre alt sønnen – på samme alder som han som nå er på vei ut i gangen – gjorde i løpet av en dag i form av hopping, løping, klatring, sette seg opp, sette seg ned, rulle rundt på gulvet. Faren ble utslitt lenge før leggetid, mens sønnen fortsatte uten å skjønne hvorfor faren hadde gitt opp.

– Mamma kommer, sier mitt barnebarn og står spørrende i døråpningen.

– Mamma er ute på byen, sier jeg. – Du må være her i natt.

Han snur seg og ser mot utgangsdøra. Jeg sitter fortsatt ved stuebordet, har ennå ikke ryddet vekk lottobrikkene.

– Mamma kommer snart, sier han.

Jeg overveier om jeg skal si nei. Vi ser på hverandre. Jeg håper han føler det samme som meg, at dette er vanskelig, men ikke uhåndterlig.

Jeg tenker på Hilde. Ikke på hva hun gjør akkurat nå. Jeg vil helst ikke vite det, for vet jeg det, blir det nært og jeg må mene noe om det. Det er bedre at han og jeg står slik på avstand, ser på hverandre og er alene i verden. Så når jeg tenker på henne, er det som fravær. Som noe han trenger. Og noe jeg må gjøre mitt beste for å erstatte.

En stund etter går jeg ned i kjelleren. Sier at jeg skal hente noe. Han insisterer på å bli med. Trapper tar fortsatt tid, og jeg er fortsatt redd for at han skal falle. Dette siste, min bekymring, irriterer ham. Han slår etter hånden som vil hjelpe, støtte, beskytte og redde ham fra fall.

22

Han har skjønt hvor jeg vil. Har gjort denne turen før.

Mønstrer vinflaskene i glasskapet med noe som kunne vært kjennermine. Hilde har sagt at jeg ikke får drikke alkohol når jeg er alene med ham. Jeg har overveid å la være, men på en kveld som denne …

Han vil sikkert ikke røpe meg.

Han forlanger å velge flaske og deretter bære den. – Jeg er redd for at du skal miste den, sier jeg.

– Det er ikke farlig, sier han overbærende. Å bære en flaske opp fra kjelleren er hans minste sak. Han tar flaska, holder den i den ene hånden, griper trapperekkverket med den andre og er på vei opp. Jeg sier til meg selv at det er bare en flaske rødvin. Hundre kroner eller så.

En dag vil sannsynligvis flaska gli ut av hånden hans, hoppe nedover trappetrinnene og knuses mot det ujevne betonggulvet. Hvordan vil han ta det? Jeg tror ikke han vet hva skyldfølelse er. Men kanskje vil han være redd for at jeg skal bli sint.

Men jeg vil ikke bli sint. Jeg har ennå ikke vært sint på ham. Jeg vil si at nå må vi tørke opp alt griseriet. Og så vil jeg ha en god, fyldig lukt i kjelleren et par dager.

Han kommer seg på egen motor opp i barnestolen og ser på at jeg finner fram korketrekkeren. Han er ikke interessert i å smake, ikke engang lukte. Snur seg vekk i avsky.

Studerer meg mens jeg drikker.

Jeg har satt meg på den andre siden av bordet. Utenfor lukker mørket vinduet. Alt der ute forsvinner. Ikke lys i noe vindu, ingen gatelykter i synsfeltet. Jeg drikker rødvinen i små, prøvende slurker. Spør om han vil ha vann. Han tenker seg om, men ender med å riste på hodet.

– Det er i grunnen klokt, sier jeg. – For da tisser du ikke i bleia til natta.

Han har fortsatt et problem der. Om dagen går det greit, 23

han vet å si fra, greier om nødvendig å holde seg til vi finner et toalett. Her hjemme liker han å gå alene på do, men roper gjerne: – Ferdig!

Av og til protesterer han mot den nattlige bleia. Men jeg er sta, og som regel er han for trøtt til å lage en forestilling av det.

Så sitter vi der, vindrikkeren og han som snart skal legge seg. Klokka tikker mot åtte. Jeg sier at han burde vært i seng allerede. Han overhører det. Jeg spør om han er trøtt. Han rister på hodet. Men blir sittende. Ser på meg. Ser en avis, griper fatt i den og kaster den på gulvet. Jeg tar meldingen og smiler.

Vindrikkeren, altså meg, har begynt på det tredje glasset. Og han som snart skal legge seg, sitter der fortsatt. Jeg burde ikke drukket, han burde ha lagt seg. Jeg liker denne jevnbyrdigheten. Vi deler tida, er sammen og kan vente.

Så får jeg behov for å si noe.

– Du har rett, sier jeg. – Jeg er gammel.

Blikket hans er alvorlig. Eller bare trøtt. Jeg vet ikke.

Men tilsynelatende hører han på meg, så jeg synes jeg må fortsette: – Eldgammel. Det er blitt sånn. Jeg liker det ikke, men sånn er det blitt.

Jeg tror ikke han skjønner hva jeg prøver å si. Egentlig skjønner jeg det ikke selv, heller. Likevel er det godt å si det.

Jeg svelger mer rødvin og forteller om meg selv. Den siste dagen jeg gikk på arbeidet, og deretter – dagen etter.

– Det er lenge siden, sier jeg, dreier på glasset og prøver å forstå hva jeg føler om dette. For jeg føler mye, og ofte forskjellig. Ettersom dagene er blitt roligere og jeg ikke fyller dem med så mange aktiviteter, føler jeg stadig mer. Av og til blir det lange reiser av disse vandringene i følelsenes verden, jeg drives av sted ledet av tanker og stemninger, gjør meg betraktninger over de merkeligste ting, for til slutt 24

å havarere, eller rote meg fullstendig bort, hvis da ikke alt bare forsvinner for meg. Sannsynligvis er det ikke så mye til betraktninger heller, den logiske sammenhengen er diskutabel, tankesystemet jeg bygger er sviktende og består mest av uklare sansninger, forvirring, glimt av noe, noen – eller ingenting.

– Jeg er, sier jeg, men finner ikke de neste ordene. Han ser på meg. Han er først og fremst trøtt nå, så trøtt at søvnen legger seg som en hinne over øynene hans. Det er noe håndgripelig merkelig i dette. At vi sitter der, vindrikkeren og han som skal legge seg. Vi burde begge gjøre noe annet enn det vi gjør. Vi burde bryte opp, godta at tida går videre, at det vi driver med, er et selvbedrag. Men vi sitter på hver vår side av bordet og hviler i vårt eget alvor.

– Jeg er, sier jeg, og finner endelig fortsettelsen, – ikke sikker på hvordan det går. Med meg.

Det er ikke noe nytt for meg, men det føles helt annerledes. Er annerledes. Før kunne jeg lure på om jeg ville stå løpet ut, om helsa holdt, om jeg fikk beholde jobben min helt til siste dag. Da gikk framtida dit. Det var stoppunktet. Det var det jeg tenkte på når jeg lurte på hvordan det ville gå. Jeg tenkte aldri på at livet muligens gikk forbi det punktet. Eller – hvis jeg gjorde det, så tenkte jeg på resten … som en lang weekend. En sommerferie uten ende. Noe i den stil. Nå … vet jeg ikke riktig hva jeg tror om denne tida. Mitt nå. Jeg har ikke noe mål lenger. Jeg har ikke engang en framtid. Ikke noe å se fram til, i hvert fall. Alt er her allerede.

Jeg slipper glasset og strekker hånden ut mot ham. Han ser skeptisk på den. Han er villig til å bæres, men er ellers ikke noen tilhenger av kroppskontakt. Hilde får lov, hun er mor og han har ingenting imot klem og kyss og stryking over håret. Jeg tror ikke han synes det er fantastisk, men han aksepterer det. Med meg er det annerledes. Kroppskon25

takten er nøktern, rasjonell, instrumentell. Utover det: Nei takk. Ikke engang godnattklemmen.

Særlig godnattklemmen, faktisk.

Så jeg lar hånden ligge der midt på bordet. Og han ser på den, men rører den ikke.

Slik stopper vi tida, holder så hardt på sekundet at det ikke kommer seg videre, og hører ikke kjøkkenuret over komfyren.

Neste dag kommer Hilde en halvtime tidligere enn ventet.

– Hvordan gikk det? spør jeg.

– Skitt, sier hun, og legger til: – Ikke spør meg.

Jeg tenkte at hun kom tidligere fordi noe hastet, men slik er det åpenbart ikke. Hun går inn i stua, der sønnen hennes ligger på gulvet og tar fra hverandre treskinnene jeg hadde satt sammen til et ganske innfløkt system, med penser, bruer, holdeplass, en fotgjengerovergang og et kryss.

Hun vil ikke ha te, men setter seg. Ser på sønnen uten å snakke til ham.

– Så hva kan vi snakke om? spør jeg.

– Været, sier hun og ler, kaster en lys hårlokk vekk fra det venstre øyet, fortsetter med å si at jeg skal være glad jeg er ute av det.

– Ute av hva?

– Det. Hele – maset.

– Noe har hendt.

Hun benekter ikke det. River av seg det lange silkeskjerfet og studerer det. Hun er trettito og meget vakker, meget velstelt og ikke minst: meget velkledd. Ikke kostbart. Få smykker. Men hun har smak, og kan glede seg over sitt eget utseende. Sin egen framtoning.

Med rette. Det er ikke bare jeg, faren, som mener det.

Ikke så rent få har bemerket at jeg har en vakker datter.

26

– Det kan ikke være deg hun har all denne skjønnheten fra, sier de muntert.

Hun er aldri utfordrende kledd. Hun er elegant. Jeg tror de som driver klesbutikken der hun jobber, ser at hennes framtreden har vært med på å øke omsetningen. I fjor høst fikk hun velge hele vårkolleksjonen, og til jul kom det et ikke ubetydelig personlig tillegg. Hun var stolt og greide ikke helt å skjule det.

Nå er det vår og hun vipper hektisk med det høyre beinet.

Sønnen hennes kommer bort til stolen og tar hånden hennes.

– Ja, sier hun. – Vi skal gå snart. Vi må innom stormarkedet og handle, dessuten.

Men hun blir sittende. Jeg har stått i døråpningen og betraktet dem, nå setter jeg meg i sofaen og ser at hendene hennes er enda mer rastløse enn den høyre foten. Hun stryker sønnen over kinnet, knepper opp den øverste knappen i genseren hans, knepper den igjen, stryker vekk noen hårstrå fra ansiktet hans, stopper brått, ser nedover seg selv, gnir en finger over ermet på den perlegrå jakka.

– Er den på lån? sier jeg.

– Hva snakker du om?

– Jakka. Jeg har ikke sett den før.

De lar henne bruke klær de har i butikken. Ser det sannsynligvis som gratisreklame.

– Du husker dårlig. Denne jakka er gammel som bare det.

Så ser hun på sønnen igjen: – Hadde du det fint i barnehagen?

Den slags spørsmål svarer han aldri på. Vrir bare på seg, og presterer et tvungent smil.

Jeg sier: – Han hadde med seg en tegning hjem. Vis mamma tegningen din.

Han rister på hodet.

– Skal jeg hente den?

27

Ny hoderisting.

– Hva har du tegnet?

Hilde legger en finger under haka hans og ser ham inn i øynene. – Har du tegnet mamma? Eller – han der borte?

Et nikk mot meg.

Hilde blir ivrig. – Nå vet jeg det, du har tegnet de andre barna i barnehagen! Du har tegnet dere barna når dere sitter og spiser mat! Ikke sant? Skynd deg å hente tegningen!

Han rister på hodet.

– Det er snarere et abstrakt maleri, sier jeg. – Type Weidemann. Mye blått og hvitt.

– Så spennende!

Jeg lurer på om han gjennomskuer henne. Vet at interessen hennes er minimal. At hun bare gjør seg til.

Da han kom ut fra barnehagen, hadde han det i hånden.

Viftet med det som om det skulle være et flagg. Lo da han ga det til meg. Jeg sa at det var flott. Han så forundret på meg.

Da vi kom hjem, fant jeg en tegnestift og sa at jeg ville henge det opp. Han rev det ut av hendene mine og la det på gulvet. Et øyeblikk så det ut som han ville tråkke på det.

Så tok han det opp igjen, bar det med seg inn i stua og puttet det i skuffen der jeg har regninger og huspapirer. Skjøv skuffen hardt igjen.

Nå løsriver han seg fra moren og går ut på kjøkkenet. Jeg går etter ham. Han åpner kjøleskapet. Jeg spør hva han vil ha. Han svarer ikke, bare tar ut kartongen med iste.

– Skal du ha iste?

Det er noe nytt.

Jeg finner fram et glass og rekker ham det. Han setter glasset fra seg på kjøkkenbordet og fyller det sakte, konsentrert.

Så setter han kartongen tilbake i kjøleskapet, tar glasset og går inn i stua.

Rekker det til moren.

28

– Er det til meg? Tusen takk, gutten min. Du er skjønn!

Hun setter glasset fra seg på bordet, griper ham, trekker ham inntil seg, presser ham mot brystet og bøyer hodet over ham, favner ham slik, lenge, holder armene rundt ham, gjemmer hodet hans under sitt, kysser ham i nakken og på ryggen, stryker ham nedover beina med lange, omtenksomme bevegelser. Helt til han blir urolig, vrir på seg og vil løs. Men hun greier ikke helt slippe ham. Klamrer seg til armene hans. Hodet henger ned, og jeg ser bare det fyldige, velfriserte, lyse håret hennes. Når hun endelig ser opp, er ansiktet hennes et annet sted.

– Nei, sier hun.

– Nei – hva?

– Jeg må gå.

Men fortsatt blir hun sittende.

Kanskje går det så mye som et kvarter før hun har tømt glasset med iste. Sønnen hennes drar henne ut i gangen, der hun kler på ham. Så knepper hun igjen sin egen jakke, slår det lange silkeskjerfet to ganger rundt halsen og smiler effektivt til meg.

– Hva var det egentlig du kom for? prøver jeg.

Hun trekker på skuldrene.

– Er det noe jeg kan gjøre for deg?

– I hvert fall ikke det, sier hun. – I hvert fall ikke det.

– Det hender jeg kan …

Hun avbryter meg: – Jeg sa du ikke skulle spørre, ikke sant?

Jeg står på trammen og ser henne sette sønnen sin på plass i barnesetet. Står der fortsatt, uten å røre på meg, og ser den røde Peugeot 205 Junioren hennes svinge seg ut i gata og forsvinne.

Står for lenge.