Siste mann i tårnet

KRITIKERROS TIL SISTE MANN I TÅRNET «Indiske Aravind Adiga (1974) er en dreven forfatter som vet hva han gjør, og en som kan turnere et stort persongalleri via et mylder av stemmer og synsvinkler i et kaotisk miljø (...) Språket er konkret; det som er av bildebruk, er effektivt.»

Jan Askelund, Stavanger Aftenblad «Aravind Adigas første roman Hvit tiger skaffet ham mye kjeft fra høyere hold i hjemlandet India. Mens framstillingen av kastesamfunn, korrupsjon og kriminalitet ble belønnet med Man Booker-pris, mye ros og stort salg i vest. Nå foreligger Adigas bok nummer to; Siste mann i tårnet. Også den er sterk lesning.»

Leif Ekle, NRK P2 «Adiga gir et overbevisende og sammensatt bilde av menneskenaturen med skarp sosial observasjon. (...) en så energisk, skarp, sint og underholdende fortelling lagt til et skremmende, fascinerende og myldrende sted på jorden.»

Mari Nymoen Nilsen, VG

Aravind Adiga

Siste mann i tårnet Oversatt av Hege Mehren

Aravind Adiga Originalens tittel: Last Man in Tower Oversatt av Hege Mehren Opprinnelig utgave: © Aravind Adiga, 2011 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41952-3 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Miriam Edmunds Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Tilegnet mine medpendlere på lokaltoget mellom Santa Cruz og Churchgate

N Goregaon East Jogeshwari West

Versova

High way way Line

Andheri West

Det arabiske hav

Western S ub

Juhu

Western Exp re

ss

Andheri East

Santa Cruz lufthavn

Vakola Khar West

Santa Cruz

Waterfield Road

Bandra East

Bandra West

Dharavi

Sion

Chembur Worli Prabhadevi

Parel

Byculla

Haji Ali Breach Candy

Falkland Road Malabar Hill

Chowpatty Crawford Marine Market Lines Victoria Terminus Churchgate

Nariman Point

Oval Maidan

Navy Nagar

Mumbai

En kommentar om penger og verdier En lakh er 100 000 rupier og tilsvarer omtrent 1400 pund eller 2200 dollar.

En crore er 10 000 000 rupier og tilsvarer omtrent 140 000 pund eller 220 000 dollar.

Dermed ville Mr. Shahs tilbud til medlemmene i borettslaget Vishram omtrentlig tilsvare en liten formue på rundt 210 000 pund eller 330 000 dollar per familie.

Den årlige gjennomsnittsinntekten i 2008–2009 i India var på 37 490 rupier, det vil si omtrent 500 pund eller 800 dollar.

Beboerne i Vishram society (tårn a) Vakola, Santa Cruz (east), Mumbai – 400055 1. etasje: 0A Vaktmannens rom.

0B Avsatt til kontorplass for borettslagets formann, med kott til vaskekonens feiekost, desinfeksjonsmiddel og vaskekost.

0C Felicia Saldanha, 49, og hennes datter Radhika, 20.

Mr. Saldanha, ingeniør, arbeider angivelig i Vizag.

2. etasje: 1A Suresh Nagpal, 54, trelasthandler, med hustruen Mohini, 53.

1B Georgina Rego, sosialarbeider, med sønnen Sunil, 14, og datteren Sarah, 11.

1C C.L. Abichandani, maskinvarespesialist, 56, med hustruen Kamini, 52, og døtrene Kavita, 18, og Roopa, 21.

3. etasje: 2A Albert Pinto, 67, pensjonert regnskapsfører i Britannia Biscuit Company, med hustruen Shelley, 64.

2B Deepak Vij, forretningsmann, med hustruen Shruti, 43, og datteren Shobha, 21.

2C Ramesh Ajwani, eiendomsmekler, 50, med hustruen Rukmini, 47, og sønnene Rajeev, 13, og Raghav, 10.

4. etasje: 3A Yogesh A. Murthy (også kalt «Masterji»), pensjonert lærer, 61, enkemann etter at hustruen Purnima nylig gikk bort.

3B Utleid til Ms. Meenakshi, antakelig journalist, enslig kvinne på omtrent 25. Andelseieren, Shiv Hiranandani (også kalt «Import-Export»), bor i Khar West.

8

3C Sanjiv Puri, 54, regnskapsfører, med hustruen Sangeeta, 52, og sønnen Ramesh, 18, som har Downs syndrom.

5. etasje: 4A Ashvin Kothari, 55, borettslagets formann, ukjent stilling, med hustruen Renuka, 49, og sønnen Siddharth (også kjent som «Tinku»), 10.

4B George Lobo, 45, anerkjent kjemiker, med hustruen Carmina, 40, og datteren Selma, 19.

4C Ibrahim Kudwa, 49, innehaver av nettkafé, med hustruen Mumtaz, 33, og barna Mohammad, 10, og Mariam, 2.

6. etasje: 5A Utleid til Mr. Narayanswami, 35, ansatt i et forsikringsselskap i finanssenteret Bandra-Kurla. Hustruen er angivelig i Hyderabad. (Andelseieren, Mr. Pais, bor i Abu Dhabi.)

5B Sudeep Ganguly, 43, innehaver av en bok- og papirforretning i Bandra (East), med hustruen Sharmila, 41, og sønnen Anand, 11.

5C Ubebodd, etter andelseieren, Mr. Sean Costellos ønske, etter at sønnen Ferdinand begikk selvmord ved å hoppe fra leilighetens balkong; andelseieren befinner seg for tiden i Qatar og arbeider som kokk i en amerikansk fastfoodkjede.

Ansatte og andre: Mary, 34, khachada-wali (vaskekone), og Ram Khare, 56, vaktmann. De fleste beboerne har hushjelp og kokk.

Hvis du skulle forhøre deg om borettslaget Vishram Society, ville du få klar beskjed om at det er pucca – fullstendig og upåklagelig pucca. Dette er verd å merke seg, for nabolaget er det ikke noe respektabelt ved – denne tåneglen i Santa Cruz ved navn Vakola. På Mumbai-kartet er Vakola en klynge ubestemmelige flekker som klynger seg som små polypper til undersiden av innenlandsflyplassen, men på bakken viser de samme polyppene seg å være slumområder, spredt utover på alle sider av Vishram Society.

Ved hvert valg, når Mumbai foretar vareopptelling på seg selv, blir det rapportert at en firedel av byens slum ligger her i nærheten av denne flyplassen – og mange eldre Bombaywallahs er overbevist om at alt i eller rundt Vakola må være slum. (De er ikke engang sikre på hvordan man uttaler stedsnavnet: Va-KO-la, eller VAA-k’la?) I dette ganske tvilsomme strøket ligger Vishram Society ankret opp som et middelklasserespektabilitetens slagskip, klar til å fyre løs på enhver som måtte bestride beboernes puccaegenskaper. I mange år var Vishram det eneste skikkelige huset – det vil si det eneste formelt registrerte borettslaget – i strøket. Det ble bygget som et eksperiment i byfornyelse i området i 1950-årene, da Vakola var halvveis en sump, med noen få praktfulle herregårder blant mangroveskog og skyer av malariamygg. Villsvin og røverbander lusket angivelig omkring blant banyantrærne, og rickshawer og drosjer nektet å ta turen dit etter solnedgang. I takknemlighet overfor pionerene i Vishram Society, som trosset rotter og 11

malariamygg, som trassig ga seg i kast med grusveien på syklene og Bajaj-scooterne sine, som hogde trærne og reiste en tykk mur rundt tomten der de hengte opp skilter på engelsk, vedtok lokalpolitikerne at veien som snor seg ned fra hovedveien til hovedporten foran bygningen, skal hete «Vishram Society Lane».

Mangroveskogen er borte for lengst. Andre middelklassebygninger er blitt oppført – den fineste, ifølge lokale eiendomsmeklere, er Gold Coin Society, men Marigold, Hibiscus og White Rose får økende status – og etter at Grand Hyatt Hotel, fem stjerner, nylig kom på plass, er området på nippet til å modnes til et permanent og anstendig middelklassestrøk. Men intet av dette ville vært mulig uten Vishram Society, og den bestemoderlige bygningen omtales med ærbødighet i hele nabolaget.

Strengt tatt befinner det seg to separate borettslag innenfor den samme muren. Vishram Society, tårn B, som ble oppført sent på 1970-tallet, står i det sørøstre hjørnet av den opprinnelige tomten, og med sine sju etasjer er det en mer attraktiv bygning å kjøpe eller leie i. Mange unge lederspirer som har funnet seg arbeid i Bandra-Kurla-finanssenteret ikke langt unna, bor her med familiene sine.

Det er tårn A naboene oppfatter som «Vishram Society».

Blokken står midt på tomten, seks etasjer høy, og på en marmorplakett på portstolpen står det med værbitte typer: AVDUKET AV SHRI KRISHNA MENON, INDIAS FORSVARSMINISTER, DEN 14. NOVEMBER 1959, PÅ FØDSELSDAGEN TIL VÅR HØYT ELSKEDE STATSMINISTER, PANDIT JAWAHARLAL NEHRU

Her blir teksten utydelig; man må sette seg på huk og se nøye etter for å tyde de siste setningene:

… ANMODET MENON OM Å FORMIDLE SITT INDERLIGE HÅP OM AT VISHRAM SOCIETY VIL STÅ SOM EKSEMPEL PÅ «GODE BOLIGER FOR GODE INDERE».

DONERT AV: MEDLEMMER AV VISHRAM SOCIETY REGISTRERT BORETTSLAG BOMBAY 14-11-1959

Fasaden på denne boligblokken var opprinnelig rosa, men bærer nå et grålig preg etter regnflekker og soppvekst, selv om årer av det urrosa er synlig der taket har skjermet veggene mot monsunregnet. Alle leilighetene har smijernsgitter for vinduene, der geranium, sjasmin og kaktusblader trenger seg gjennom det rustne metallet. Frodige bregner i grønt og rødgrønt dekker hjørnene på enkelte vinduer og får dem til å se ut som åpningen til små huler.

De mer foretaksomme av beboerne har lagt penger i å forskjønne dette loslitte eksteriøret – hender har skrubbet rundt noen av vinduene og skapt solkranser på fasaden, noe som ytterligere kompliserer lappverket av rosa, mugggrått, svart, sementgrått, rustbunt, bregnegrønt og blomsterrødt. Dertil – midt på dagen – kommer mønstrene som skapes av sengeklær og sarier som henges til tørk på vindusgitter og balkonger. Vishram er en gammeldags bygning og har således ingen lobby. Man kommer inn i et mørkt, rektangulært inngangsparti og går til venstre (hvis man enten er, eller skal besøke, Mrs. Saldanha i 0C), eller går opp en mørk trapp til leilighetene i etasjene oppover.

(Det finnes en Otis-heis, men den er upålitelig.) Skilleveggene rundt trappeløpet er gjennomhullet av åttetakkede stjerner og minner om skjermbrettene i kvinnedelen av en gammel haveli, og antyder som disse at det kan foregå hemmelighetsfulle, kanskje til og med onde, gjerninger bakenfor.

Utenfor, parkert langs muren, står ti–tolv scootere og mo13

torsykler, tre Maruti-Suzukier, to Tata Indicaer, en bulkete Toyota Qualis og noen få barnesykler. Det største blikkfanget på tomten er et snaut meterhøyt, blankpolert steinkors inne i et slags alter av blanke, blå og hvite fliser som er dekket med visne blomster og kranser – en påminnelse om at blokken opprinnelig var ment å skulle huse katolikker. Det ble åpnet for hinduer sent på sekstitallet, og på åttitallet for de mer anerkjente grupper av muslimer – bohra, ismaili, de med collegeutdannelse. Nå er Vishram helt og holdent «kosmopolitisk» (det vil si etnisk og religiøst blandet). Vis-à-vis det svarte korset står portvaktens bod, der Ram Khare, hinduvaktmannen, har festet på veggen et motto med rød skrift som han har hentet fra Bhagavadgita: Jeg ble aldri født og skal aldri dø; jeg gjør ikke skade og kan ikke selv bli skadet; jeg er uovervinnelig, udødelig, uforgjengelig.

En blå protokoll stikker ut av det åpne vinduet i vaktboden. Fra taket henger et skilt: ALLE BESØKENDE MÅ SKRIVE SEG INN, OG OPPGI KORREKT ADRESSE OG MOBILNUMMER ETTER PÅLEGG FRA VISHRAM BORETTSLAG v/ FORMANNEN

Et banyantre har vokst seg gjennom muren ved siden av vaktboden. Trestammen er malt umbrabrun som muren, er flekket med skitt og strutter ut fra murverket som en kamuflert leopard: Det gamle treet gir Ram Khares vaktbod et anstrøk av soliditet og pålitelighet som muligens ikke er helt fortjent.

På muren rundt eiendommen, som er omgitt av en dyp grøft, henger to støvete skilter: 14

BESØK SPEED-TEK CYBER-CAFÉ.

INNEHAVER IBRAHIM KUDWA RENAISSANCE REAL-ESTATE. REDELIG OG PÅLITELIG EIENDOMSMEKLING VED VAKOLA MARKET

Vishram-barnas cricketspill om kveldene har etterlatt det meste av tomten uten blomstrende planter, selv om en klynge hibiskus er plantet tett ved den bakre muren for å avverge stanken av rått kjøtt fra en slakter et sted bak borettslaget. Om kvelden farer svarte skygger fram og tilbake langs den halvmørke Vishram Society Lane; store og små rotter piler lik biljardkuler rundt i det smale smuget, halvgale av den fristende lukten av ferskt blod.

Søndag morgen dufter det av gjærbakst. Her finnes mangalorske butikker som betjener de kristne beboerne i Vishram og andre finere borettslag. På sabbatsmorgenen pleier damer i lange, mønstrede kjoler og jenter med pudrede ansikter og silkeskjørt på vei hjem fra St. Anthony-kirken å fylle disse butikkene for å kjøpe brød og sunna-rundstykker. Litt senere siver duften av kokende buljong og krydret kylling ut av de åpne vinduene i Vishram Society og sprer seg i strøket. I slike øyeblikk av ren tilfredshet ville nok statsminister Nehrus sjel, hvis den tilfeldigvis skulle sveve over blokken, kunnet si seg godt fornøyd.

Likevel er beboerne i Vishram de første til å påpeke at borettslaget er alt annet enn paradis på jord. På den luksus man kan klare seg uten, kjenner man et lite samfunn. Og folk i Vishram gir avkall på det mest grunnleggende: selvbedrag. Til enhver utenforstående som måtte forhøre seg, innrømmer de villig de ydmykende sidene ved tilværelsen i boligblokken – i oppriktig frustrasjon vil de kanskje til og med overdrive disse problemene.

For det første: Borettslaget har – i likhet med de fleste hus i Vakola – ikke tilførsel av rennende vann døgnet rundt.

Ettersom området ligger på den mindre velstående, østlige 15

siden av jernbanesporene, blir Vakola bare velsignet av kommunen to ganger om dagen. Vannet renner fra kranene fra fire til seks om morgenen, og fra halv åtte til ni om kvelden. Beboerne har installert vanntanker over badene, men det er grenser for hva de kan romme (er tankene for store, vil det også gå ut over stabiliteten i en såpass gammel bygning). I femtiden om ettermiddagen er kranene som regel tørre. Da kommer beboerne ut for å prate. Noen minutter etter halv åtte setter det gjenopplivede vaskulære systemet i Vishram Society en stopp for all prat – da strømmer vannet med stort trykk opp rørene og skaper travelhet på alle kjøkken og bad. Beboerne vet at all vasking, bading og matlaging den kvelden må legges til denne halvannen timen mens trykket i vannrørene er på topp, og det samme gjelder underordnede aktiviteter som forutsetter lett tilgang til rennende vann. Hvis barna i borettslaget skulle følge sporene tilbake til sin egen unnfangelse, ville de normalt oppdage at det skjedde en gang mellom halv sju og kvart på åtte.

Problem nummer to er noe hele Santa Cruz – selv den finere delen vest for jernbanesporene – er viden kjent for.

Det er ille på kveldstid, men skaper også problemer på søndager mellom sju og åtte om morgenen. Det er bare å åpne vinduet, så ser man det: en Boeing 747 som flyr rett over huset. Beboerne insisterer på at uttrykket «støyforurensning» mister sin mening etter den første måneden – og det er sikkert sant – men likevel er utleieprisene i Vishram Society og naboeiendommene minst en firedel lavere på grunn av nærheten til innenlandsflyplassen.

Det siste problemet, av rent eksistensiell art, står tydelig å lese under glasset på oppslagstavlen:

KUNNGJØRING Vishram borettslag, tårn A Referat fra ekstraordinært borettslagsmøte lørdag 28. april Til behandling: Akutt vedlikeholdsbehov Ettersom det ikke møtte et beslutningsdyktig antall medlemmer, ikke engang til en så viktig sak, måtte møtet utsettes en halv time. Deretter startet møtet omtrent klokken 19.30.

SAK NR. 1 PÅ DAGSORDENEN: Mr. Yogesh Murthy, «Masterji» (3A), foreslo at referatet fra forrige møte i tårn A skulle anses som lest, siden kopi av referatet allerede er utdelt til alle medlemmene. Det ble enstemmig vedtatt at omtalte referat er å betrakte som lest og godkjent.

SAK NR. 2: Masterji (3A, som nevnt) startet med å uttrykke dyp bekymring for borettslagets bygningsmasse og understreket behovet for å påbegynne reparasjoner omgående av hensyn til sikkerheten for beboerne og deres barn. De fleste fremmøtte uttrykte tilsvarende … … ble møtet til slutt hevet omtrent klokken 20.30 med vedtak om å rette en takk til formannen.

Kopier: Medlemmene i Vishram Society, tårn A A. Kothari, formann, Vishram Society Co-op Hsg. Society Ltd., tårn A

Bak dette oppslaget henger eldre kunngjøringer av samme type. Etter over fire tiår med monsunregn, erosjon, vær og vind, luftforurensning og den lette, men konstante vibreringen forårsaket av lavtflygende maskiner, er det stor sjanse for at tårn A vil kollapse fullstendig i løpet av neste monsunregn.

Men det er ingen, verken i Vishram Society eller nabolaget som sådan, som egentlig tror at det kommer til å falle.

Vishram er en bygning helt lik menneskene som bor i den, middelklasse tvers igjennom. Enten det gjelder forbedringer eller forfall, er den ikke i stand til noen form for ekstreme tiltak. Mennene har beskjedne kulemager, går kledd i rutete polyesterskjorter med hvit singlet under og holder håret kort og oljeglatt. De eldre kvinnene går kledd i sari, salwar kameez eller skjørt, de yngre i dongeri. Alle betaler sin skatt, støtter veldedige organisasjoner og stemmer ved alle lokal- og riksvalg.

Ett eneste blikk på Vishram om kvelden, mens beboerne sitter på hvite plaststoler utenfor huset og skravler mens de vifter seg med Times of India, er nok til at du med sikkerhet vet at dette borettslaget er pucca – hva ellers?

FØRSTE BOK Hvordan tilbudet ble presentert

11. MAI

Klokken tre: Heten var på sitt verste dette året.

Ram Khare, vaktmannen i porten, kjølte seg med et rutete lommetørkle mens han leste høyt fra en kortutgave av Bhagavadgita som her og der bar merker etter den lange neglen han presset mot sidene. … aldri over et menneskes handlinger, sa Krishna, kun over fruktene av et menneskes handlinger, er …

En flue strøk beina mot hverandre like ved den hellige boken; to pinner med sjasminrøkelse brant under et bilde av guden Shiva, men klarte bare delvis å skjule dunsten av rom i vaktboden.

En høy mann i hvit skjorte og svart bukse – selger, tenkte Ram Khare – stilte seg foran luken, skrev seg inn i protokollen og stakk pennen tilbake i lommen. «Kan jeg gå inn nå?»

Ram Khare flyttet en tommel fra den hellige skriften og over på besøksprotokollen.

«Du har ikke fylt ut det siste feltet.»

Gjesten smilte. Det var gått et skår av en tann i overmunnen hans. Mannen klikket liv i kulepennen igjen og skrev i feltet På besøk hos: Formannen Gjesten tok til høyre innenfor ytterdøren, slik Ram Khare 21

hadde instruert ham, og gikk inn på et lite rom der døren sto åpen og en skallet mann satt ved et skrivebord med én finger på venstre hånd hevet over en skrivemaskin. «… kunn-gjøring … til … be-bo-er-ne … i Vi-shram …»

I den andre hånden holdt han en sandwich over en formpresset papptallerken med små, lyse kometflekker av myntechutney. Han tok en bit av sandwichen og skrev videre med én finger mens han tygget, pustet anstrengt og mumlet mellom hvert innpust: «… ved-rørende … ved-li-keholds-ar-beid … på … ho-ved-vann-rør-ene …»

Gjesten banket på døren med håndbaken.

«Er det noe til utleie her?»

Mannen med sandwichen, Mr. Kothari, formann i Vishram Society, tårn A, stoppet opp med fingeren hevet over den gamle Remingtonen.

«Det er det,» sa han. «Vær så god, sitt.»

Gjesten ble ignorert mens formannen fortsatte å taste, spise og mumle. Det lå tre maskinskrevne ark på bordet.

Han tok det ene og leste høyt: «… Spørrebrev fra kommunen. Har alle barn i borettslaget fått dråper mot polio? I så fall, vennligst oppgi … Hvis ikke, vennligst …»

En liten hammer lå ved siden av skrivemaskinen. Med poliooppslaget i den ene hånden reiste formannen seg med hammeren i den andre og gikk bort til oppslagstavlen, der han åpnet glassdekselet. Gjesten så på mens han satte en stift mot oppslaget og spikret den til treflaten med tre raske slag – dunk, dunk, dunk – før han lukket glasset igjen.

Hammeren ble lagt tilbake på plassen ved skrivemaskinen.

Formannen satte seg og grep det neste arket. «… klage fra Mrs. Rego. Enorme veps angriper … hvorfor skal jeg betale månedlige fellesutgifter hvis borettslaget ikke kan leie inn …» Han krøllet det sammen.

Og så det siste arket. «… Klage fra Mrs. Rego. Ram Khare drikker igjen. Han burde erstattes med en edruelig, profesjonell … Hvorfor skal jeg betale månedlige fellesutgifter …» Han krøllet sammen det arket også.

22

Idet han skulle til å taste videre, kom han på at det satt en mann der.

«Et sted å kjøpe, sa du?» spurte han håpefullt.

«Leie.»

«Ja vel. Hva arbeider du med?»

«Kjemisk industri.»

«Jaha. Utmerket.»

Gjesten var mørk i huden, høyreist, rank og kledd i nystrøket skjorte i Oxford-stil og bomullsbukse med legg, og ga ikke formannen noen grunn til å tvile på at han arbeidet innen et solid fagfelt som legemidler og kjemi.

«Strengt tatt er ingenting ledig akkurat nå,» tilsto formannen mens de to gikk trappen opp. («Heisen går nittini prosent av tiden.») Men i all fortrolighet kan jeg fortelle at innehaveren av 3B ikke er helt fornøyd med den nåværende situasjonen.»

Blåskimrende guder, skjeggete, hellige menn og glorieprydede kristuser dekket metalldøren inn til 3B nesten som et eksem – et vitnesbyrd om den lange, økumeniske rekken av leieboere som hver og én hadde tilføyd noen av sin egen tros ikoner, men uten å fjerne forgjengerens – slik at det nå var umulig å si om den nåværende leietakeren var hindu, kristen eller medlem av en eller annen hybridkult som kun ble praktisert i denne bygningen.

Formannen skulle til å banke på, men stoppet opp – det var like før neven hans traff et klistremerke med ansiktet til Jesus på. Han flyttet hånden for å finne en av de tomme flekkene på døren, og banket forsiktig: Etter et bank til brukte han universalnøkkelen.

Skapdørene på kjøkkenet sto på vidt gap. På gulvet var et helt arkipel av aviser og undertøy – formannen ble nødt til å forklare at 3B for tiden var utleid til en særdeles uakseptabel yrkeskvinne, en journalist. Den fremmede så på den flassende, grå malingen og vannskadeflekkene på veggen, og formannen sto parat med den offisielle frasen som ble fremført for potensielle leietakere – «I monsuntiden blir det flekker av regnvann på veggene, men vannet når aldri 23

gulvet». Han sto klar med offisielle svar på alle de vanlige og vanskelige spørsmålene – hvor mange timers vannforsyning, hvor mye flystøy om kvelden og natten, om elektrisiteten «fusket».

Den fremmede tråkket over et assortert utvalg undertøy og la hånden på veggen, skrapet litt på den flassende malingen og luktet på den. Så snudde han seg mot formannen, tok fram en rødstripet notisbok og slikket seg på en finger.

«Kan jeg få en juridisk historikk på tårn A og B?» «En hva?»

«En oversikt over rettstvister som enten pågår eller det er sannsynlig vil oppstå i fremtiden.»

«Det oppsto ganske riktig en tvist mellom Abichandanibrødrene om 1C. Men de kom til enighet uten noen rettssak. Folk her liker ikke rettssaler.»

«Utmerket. Har dere noen ’spesielle situasjoner’ gående?»

«Spesielle …?»

«Jeg mener: pågående eller kommende familietvister, pagdi-utleie, ulovlig fremleie, uformelle eiendomsoverdragelser?»

«Det forekommer ikke noe slikt her.»

«Drap og selvmord? Overfall? Noe som helst som kunne bringe uhell med seg, dårlig karma eller negativ energi i vastu-forstand?»

«Hør nå her.» Formann Kothari la armene i kors over brystet. Den fremmede ville tydeligvis ha ham til å oppgi den moralske bakgrunnen til hvert eneste dørhåndtak, hver nagle og hver spiker i hele blokken. «Er du fra politiet?»

Gjesten så opp fra notisboken, som om spørsmålet forbauset ham.

«Det er farlige tider vi lever i, er det ikke?»

«Jo visst,» samtykket formannen. «Meget.»

«Terrorister. Bomber på tog. Eksplosjoner.»

Formannen måtte si seg enig.

24

«Familier i full oppløsning. Kriminelle overtar politikken.»

«Jeg forstår. Gjenta spørsmålene, er du snill.»

Da den fremmede hadde gått, følte formannen seg nervøs, selv om han var ivrig etter å komme seg tilbake til skrivemaskinen. Han pleide å styrke seg til dagens arbeid med to ferdiglagde sandwicher som han kjøpte om morgenen og oppbevarte i skrivebordsskuffen. Nå pakket han opp den andre og tok noen biter av den før tiden.

Han tenkte på gjestens ujevne tann.

«Den karen var kanskje ikke i kjemisk industri. Hadde kanskje ikke jobb engang.»

Men nervøsiteten hadde sikkert bare noe med fordøyelsen å gjøre, for han følte seg bedre for hver bit han tok.

Takket være protokollen i vaktboden fikk beboerne i Vishram, tårn A, kjennskap til det mest grunnleggende om fremmede som kom på besøk, noe man ikke nødvendigvis kunne si om menneskene de hadde bodd i blokken sammen med i tjue eller tretti år.

Sent utpå formiddagen pleide Mr. Kothari (4A), borettslagets formann, å sette seg på sin Bajaj-scooter og dra på «jobb». Tidlig om ettermiddagen, mens alle andre ennå arbeidet, kom han kjørende tilbake med en firkantet solskinnsflekk fra bakspeilet på scooteren reflektert på øvre del av brystkassen, som et vitnesbyrd om ren samvittighet. Ut fra bevegelsesmønsteret hadde naboene utledet at det måtte finnes en slags «virksomhet» der en manns nærvær ikke var påkrevd i mer enn to–tre timer om dagen, men som likevel kunne finansiere en anstendig livsstil. Mer visste de ikke om Mr. Kotharis liv utenfor porten. Hvis de spurte, selv via omveier, om hvordan han hadde kunnet legge seg opp penger til å kjøpe scooteren, kunne han svare – som om det skulle være en forklaring: «Det er jo ikke en Mercedes-Benz, akkurat. Bare en scooter.»

Han var den lateste formannen de noensinne hadde hatt, noe som også gjorde ham til den beste formannen de hadde 25

hatt. Når Kothari ble bedt om å løse konflikter, lyttet han til begge parter, nikket og skriblet ned noen forståelsesfulle notater på papirlapper. Sønnen din spiller høy musikk sent på kvelden og forstyrrer hele etasjen. Ja vel. Men han er jo musiker. Ja vel. Straks partene hadde forlatt kontoret, kastet han papirlappene i søppelkurven. Gud være lovet! Allah være lovet! SiddhiVinayak være …! Osv. Folk ble nødt til å tilpasse seg, midlertidige kompromisser ble permanente ordninger. Og livet gikk videre.

Kothari kjemmet håret fra øre til øre for å skjule sin skallethet, noe som antydet forfengelighet eller dårskap. Øynene var bare noen smale striper under gråhvite bryn, og når han smilte, gjorde de følehårsliknende rynkene rundt munnen at han liknet en jaktende gaupe. Formannsposten ga ingen inntekt, men likevel kom han innsmigrende til den årlige generalforsamlingen med håndflatene namasteydmykt mot hverandre og nærmest tryglet om å bli gjenvalgt; ingen kunne forstå hvorfor denne pregløse, skallete forretningsmannen ønsket å sitte på et grått og skittent formannskontor i timevis med nesen i mapper og papirer.

Faktisk var han så hemmelighetsfull at folk var redd han en dag kom til å løse seg opp blant papirene som et stykke Pears’-såpe. Han hadde ikke noe utpreget «vesen», så vidt folk kjente til.

Mrs. Puri (3C), som var det nærmeste formannen hadde i retning av en venn, insisterte på at noe slikt fantes likevel. Om man bare snakket lenge nok med ham, ville man oppdage at han fryktet Kina, engstet seg for jihad-krigere på lokaltogene og støttet ideen om at et nasjonalt ID-kort ville kunne avdekke illegale innvandrere fra Bangladesh.

Men folk flest hadde aldri hørt ham uttrykke noen oppfatninger om noe, med mindre det dreide seg om cricket. Enkelte mente at han bestandig var på vakt fordi han som ung hadde begått et feiltrinn av noe slag. Hustruen var visstnok også hans kusine, fortalte ryktene, eller hun kom fra en annen folkegruppe, eller var et par år eldre enn ham – kanskje til og med, ifølge de mer ondsinnede, hans «søster».

26

De hadde en sønn, Tinku, som var kjent for å spille carom og drive med andre innendørsaktiviteter, var tykkfallen og lyshudet, og hadde et tåpelig smil om munnen til enhver tid – selv om det var uklart om han virkelig var dum, eller om han i likhet med faren bare skjulte sitt «vesen».

Formannen kastet innpakningspapiret til sandwichen i søppelkurven. Pusten hans var nå en heftig blanding av rå løk og currykrydret potet. Han vendte tilbake til arbeidet.

Han regnet ut hvor mye den årlige fellesutgiften ville komme på. Den skulle dekke portvakten, vaskedamen Mary, sju-type-skadedyr-mannen som kom for å bekjempe invasjoner av veps og bier, og de årlige omfattende reparasjonene på tak og bygningsmasse. I to år nå hadde Kothari klart å holde vedlikeholdskostnadene fast på 16,70 rupier per kvadratmeter per beboer per måned, tilsvarende en årlig kostnad (i gjennomsnitt) på 14 694 rupier per leilighet, som forfalt til betaling i ett eller to avdrag (i sistnevnte tilfelle ble avdrag nummer to beregnet til 17,75 rupier per kvadratmeter). Formannens evne til å holde fellesutgiftene konstante til tross for inflasjonspresset i en by som Mumbai, ble betraktet som hans fremste fortjeneste som formann – selv om enkelte hvisket om at den eneste måten han kunne klare det på, var ved å ikke gjøre noe som helst for å holde blokken ved like.

Han rapte, kikket opp og fikk se Mary, borettslagets khachada-wali, som hadde feid gangen og nå sto utenfor kontoret hans.

Mary var slank, taus og så vidt én meter og femti høy, og hun hadde store fortenner som stakk fram mellom de hule kinnene. Beboerne begrenset enhver samtale med henne til det minimale.

«Han mannen som kom med alle de spørsmålene, bruker veldig lang tid på å bestemme seg,» sa hun.

Formannen fordypet seg i tallene sine, men Mary ble stående i døråpningen.

«Jeg mener det – samme spørsmål to dager på rad. Snakk om nysgjerrighet.»

27

Nå så formannen opp.

«To dager? Han var da ikke her i går.»

«Du var ikke her i går formiddag,» sa vaskekonen. «Det var han.» Hun fortsatte å feie.

«Hva ville han i går?»

«Det samme som i dag. Han ville ha svar på massevis av spørsmål.»

Mr. Kotharis pæreformede nese trakk seg sammen og ble mørk som et bær: Han rynket pannen. Så reiste han seg fra skrivebordet og gikk ut på terskelen til kontoret.

«Hvem andre enn deg var det som traff ham i går?»

Med et lommetørkle over nesen ble han stående og vente på at Mary skulle slutte å feie, slik at han kunne gjenta spørsmålet.

Mrs. Puri kom gående hjem til Vishram Society med sin atten år gamle sønn Ramu, som stadig snudde seg mot en løshund som hadde fulgt etter dem fra frukt- og grønnsakmarkedet.

Mrs. Puri, som haltet litt under vekten sin, stanset og tok sønnen i hånden.

«Oi-oi-oi, Ramu-vennen, forsiktig. Vi vil jo ikke at du skal falle nedi der.»

En grop hadde materialisert seg utenfor Vishram Society. Den hadde slukt alt annet enn hodet og halsen på mennene som holdt på å grave der nede, samt en og annen sølete arm som ble strukket i været. Mrs. Puri skjøv sønnen unna og kikket ned. Jorden skiftet farge for hver annen meter nedover, fra svart til mørkerød til knokkelgrå helt nederst, der hun så noen eldgamle betongrør, skjoldete og grimete. Røde og gule ledningsstumper syntes gjennom jordlagene. Opp av gropen stakk et skilt, men det var rettet den andre veien, så det var først da Mrs. Puri hadde gått helt rundt hullet, at hun så hva som sto på det:

VEIARBEID PÅGÅR VI BEKLAGER ULEMPENE BMC

Ramu fulgte etter henne, og hunden fulgte etter Ramu.

Mrs. Puri så at formannen sto utenfor hos portvakten og leste besøksprotokollen mens han skjermet seg med hånden mot den lave ettermiddagssolen.

«Ram Khare, Ram Khare,» sa han og dreide protokollen mot vaktmannen. «Den mannen er ført inn her i dag, Ram Khare. Der.» Han trommet med fingeren der den vitebegjærlige fremmede hadde skrevet seg inn. «Men …» Han bladde om siden. «… det står ingenting om at han var her i går.»

«Hva er det snakk om?» spurte hun.

Ramu tok med seg løshunden bort til det svarte korset, der han kunne leke inntil moren ropte ham inn.

Da formannen beskrev den fremmede, sa hun: «Å ja.

Han var her i går. På formiddagen. Han hadde med seg en til. En tykk én. De kom med en masse spørsmål. Jeg svarte på noen, og så ba jeg dem snakke med Mr. Pinto.»

Formannen så strengt på vakten. Ram Khare skrapet i protokollen med en lang negl.

«Hvis det ikke står noe her,» sa han, «har det ikke vært noen menn som det her.»

«Hva ville de vite?» spurte formannen Mrs. Puri.

«Om det var et bra sted, dette. Om det er bra folk her.

De ville leie en leilighet, tror jeg.»

Den tykke mannen med gullringene hadde gjort inntrykk på Mrs. Puri. Han hadde røde lepper og tenner som var misfarget av gutka-tygging, noe som kunne fått deg til å tro at han tilhørte underklassen, men han hadde fine manerer, som om han hadde standsmessig bakgrunn, eller hadde lært seg manerer i løpet av livet. Den andre, den høye, mørke mannen, hadde pen, hvit skjorte og svart bukse, akkurat slik formannen hadde beskrevet ham. Men nei, han hadde ikke nevnt noe om kjemisk industri.

29