Kodeknekkerne - Riddernes hemmelighet

H.L. Dennis

Kodeknekkerne – Riddernes hemmelighet Oversatt av Aleksander Melli

© H.L. Dennis Originalens tittel: The knights of Naustria Oversatt av Aleksander Melli Copyright © 2013 H. L. Dennis Logbook illustrations © 2013 H. L. Dennis and Meggie Dennis First published in Great Britain in 2013 by Hodder Children’s Books Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41427-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Juve Design Sats: Type-it As, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til tre spesielle Kodeknekkerne-støttespillere: David Dennis, Ella Lewis og Melanie Botting

Vi kan lett tilgi et barn som er redd for mørket; livets virkelige tragedie er menn som er redd for lyset.

Platon

Lyttestasjonen

Det brygget til storm.

Svarte skyer truet på himmelen.

Brodie Bray hadde ikke sovet på mange netter. Nå klarte hun knapt nok å puste.

Hun visste hva hun måtte gjøre. Hun måtte minne seg selv om hva kampen egentlig handlet om. Hun måtte se koden.

Trekassen sto midt på bordet. Hun vred om kroken på låsen og løsnet skinnreimene. Så åpnet hun opp lokket. Kassen var fylt av skimrende gull. Akkurat slik måtte den ha vært da Voynich oppdaget den for nøyaktig ett århundre siden, da han hadde håpet at funnet ville forvandle livet hans for alltid. Det hadde det gjort. Og det hadde også forvandlet livet til Brodie.

Gjort henne til et ledd i en kjede av mennesker opp gjennom historien som var fast bestemt på å avsløre hemmeligheten i kassen.

Sakte strakte hun hånden inn og løftet opp den gylne bylten. Hun snudde den varsomt mens hun nøstet opp det foldede stoffet. Til slutt, da hun hadde fjernet innpakningen, holdt hun det sjabbete skinnmanuskriptet i hendene. Snoren som holdt det samlet, satt løst. Hun stakk fingeren inn 7

under snoren, og bokomslaget åpnet seg slik at sidene blafret i den tette luften. Side etter side bladde om av seg selv mens hun kikket. Historien de rommet, var fremdeles ufortalt etter fem hundre år. Hemmeligheten bak hvert eneste kodede ord i MS 408 var fremdeles uløst.

Brodie lette etter den sammenbrettede delen. Kartet over de ukjente øyene. Hun spredte det ut over bordet, og lyset dannet et skyggespill over kartet. Så falt skyggene til ro, og de ukjente øyene glødet.

Brodie pustet ut og brettet sammen kartet. Hun pakket sammen manuskriptet igjen og la det tilbake i kassen. Det betydde fremdeles noe for henne. Hun hadde bare måttet se på øyene.

Hun lukket lokket og festet reimene igjen.

«Er du klar?» Tusia sto i døren.

Brodie svarte ikke. I stedet gikk de sammen ut i mørket.

Hunter og Sheldon ventet på dem. Himmelen var trykkende, men uten regn. De fire barna løp sammen mot herskapshuset.

Inngangsdøren var åpen. Smithies sto på trappen. «Det er på tide at jeg forteller dere alt,» sa han.

Kerrith Vernan hadde jobbet i myndighetenes Svarte kammer, der koder lages og knekkes, i mange år. Hun likte veldig godt å jobbe med hemmeligheter. Men i det siste hadde hun fått innblikk i en hemmelighet innenfor en hemmelighet, og elsket hvert øyeblikk av arbeidet sitt. Hun var blitt forfremmet til Det svarte kammerets nivå fem. Og nivå fem hadde én misjon: Å sørge for at ingen noensinne klarte å lese MS 408, det mest mystiske manuskriptet i verden. Kerriths personlige misjon var å stoppe Jon Smithies. Han hadde jobbet i Det svarte kammeret inntil for noen måneder siden, men nå styrte han et absurd prosjekt som gikk ut på å få en gruppe rare unger til 8

å knekke koden i MS 408. Smithies var blitt fienden. Tre tanker brakte sammen i hjernen til Kerrith: En forbudt bok, en bannlyst mann og en gruppe rare unger. Kombinasjonen var så ubehagelig at den gjorde henne småkvalm.

Kerriths nye kontor var større enn det forrige. Det var fordi hun hadde gjort en bra jobb. Direktøren var fornøyd med henne. Og han var ingen enkel mann å behage.

Direktøren var glad fordi Kerrith hadde fanget Robbie Friedman, som hadde vært på rømmen helt siden han ble kastet ut av Det svarte kammeret. Kerriths undersøkelser hadde koblet Friedman til den uhyrlige operasjonen Smithies styrte fra herskapshuset Bletchley Park. Med presisjonsnivået til en dyktig sportsfisker hadde Kerrith spolet Friedman inn. Hun kunne fremdeles huske gleden det hadde gitt å se ham sprelle og vri seg foran henne. En fisk på land.

Hun hadde lurt taperne på Stasjon X til å tro at myndighetene ønsket å sikte Friedman for å ha etterlatt Brodies mor døende i veikanten i Belgia. De trodde at alt dette handlet om lov og rett. Men de hadde ikke peiling. Akkurat nå var den offisielle historien at Friedman var løslatt på kausjon, mens han ventet på å bli siktet for grov uaktsomhet eller noe liknende. Det fikk henne til å le. Tenk å sikte ham for at han ikke brydde seg. Snushanene på Stasjon X trodde nå at Friedman var en fri mann inntil videre. Kerrith spurte seg om de hadde skjønt hvorfor han ikke hadde sluttet seg til dem igjen. Skyldte de på skammen hans? Eller enda bedre, de trodde kanskje han hadde skiftet lag, nå som sannheten om ham var kommet for dagen.

Det var ikke rart direktøren var fornøyd med henne. Planen hennes fungerte som smurt!

Det var også grunnen til at hun var her. Ikke på det nye, luftige kontoret sitt, men på en stol i et gråskittent siderom til interneringssenteret.

9

«Frøken Vernan?» Sykepleierens stemme trengte gjennom Kerriths drømmerier. «Er du klar for å undertegne papirene?»

«Unnskyld?»

«Herr Friedmans omplasseringsdokumenter. Jeg forstår det slik at de skal overføre ham til et sted som kan håndtere problemene hans på en mer spesialisert måte.»

Kerrith kikket ned på arkene foran seg. «Avdelingen er totalt sikret, altså?» sa hun og prøvde så godt hun kunne å skjule den deilige skadefryden som dirret på leppene.

«Hundre prosent, frøken.»

«Og det finnes ingen mulighet for at han vil løslates?»

«Absolutt ingen.»

Kerrith løftet pennen. «Hva med kontakt med verden utenfor?» la hun til mens spissen kretset i luften over arket.

«De vil gi ham lov til å sende og motta brev,» sa sykepleieren, «skjønt vi kan godt insistere på at han nektes det privilegiet, hvis du vil?»

En blekkdråpe dryppet ned på arket fra pennen. «Nei. La ham få tro at han skriver til dem,» sa hun hånlig, «men les hvert eneste ord nøye.»

«De kaller dette stedet Stasjon X,» sa Smithies. «De tar feil.»

Brodie var forvirret.

«Det er ikke korrekt å bruke navnet på hele Bletchley Park.

Stasjon X er egentlig navnet på en bestemt del av eiendommen. ’Lyttestasjonen’. Stedet der fiendens meldinger ble snappet opp og avlyttet under andre verdenskrig. Tiden er inne for å vise dere stasjonen.»

Frøken Tandari ledet dem gjennom herskapshuset til en liten vindeltrapp. Ikke hovedtrappen de hadde brukt før, men en skjult trapp som snodde seg opp gjennom bygningen som en korketrekker.

«Lyttestasjonen befinner seg i tårnet til herskapshuset,» for10

klarte Sykemelding. «Den måtte plasseres høyt oppe over eiendommen for å kunne motta fiendens radiosendinger klart og tydelig.»

«Og det er nettopp for at ting skal bli tydelige for dere at vi vil vise dere rommet,» la Smithies til. «Det er på tide at dere får vite nøyaktig hva slags utfordring dere står overfor.»

Brodie var redd. Det var dette hun ønsket. Dette hun hadde bedt tynt om. At alt skulle forklares, slik at hun kunne bli klok på alt det som hadde skjedd med dem. Men nå, idet de nådde opp til toppen av trappen, kjente hun seg plutselig usikker.

Foran dem var en dør. Skiltet på døren var festet med rustne tegnestifter. «STASJON X. INGEN ADGANG.» «Er dere klare?» sa Smithies. Så vred han om dørhåndtaket og gikk inn.

Rommet var trangt og firkantet. Vinduene skuet ut mot stormen som var på vei. Bordene var dekket av gammeldags radioutstyr. En tretrapp strakte seg opp til takskjegget, og fra taket hang en gedigen tank som fikk vann gjennom irrgrønne kobberrør. Brodie prøvde å få overblikk over rommet, men veggene gjorde det veldig vanskelig å konsentrere seg.

Hver eneste vertikale flate var dekket av papir. Ikke mønstre eller farger. Men ord. Utklipp fra aviser, brev og artikler. Papirstykker festet med knappenåler og tegnestifter, uten så mye som en liten glipe imellom. Noen steder var skriften overlappende. Nye seksjoner var blitt stiftet over de gamle. Gulnede, falmede, nesten istykkerrevne ark som delvis var dekket av nytt, hvitt papir.

«Dette er vår lyttestasjon,» sa Smithies. «Vår Stasjon X. Alt er her.»

For andre gang den kvelden ble Brodie forvirret. «Hva er alt dette for noe? Hva forteller det?»

«Sannheten om det vi egentlig har begitt oss ut på.»

11

Brodie kikket nærmere. Artikler om bokbål og opptøyer.

Bilder av fanger. Rapporter om savnede personer.

«Men alt dette,» sa Tusia lavt. «Hva har alt dette å gjøre med det vi prøver å få til her?»

«Det har med nivå fem å gjøre,» sa frøken Tandari.

«Men dette er verdensomspennende saker. Katastrofer. Gedigne nyhetssaker.» Tusia stirret på en rapport om en internasjonal romfartsulykke. «Jeg trodde nivå fem handlet om koder.»

«Nivå fem handler om sannheten,» sa Smithies. «Å skjule og kontrollere sannheten. Noen ganger bruker de koder til å gjøre det. Og noen ganger …» Han tenkte seg om før han fortsatte. «… noen ganger bruker de andre virkemidler.»

Brodie gransket veggene.

«Vi har prøvd å advare dere på at dere er innblandet i noe som er mye større enn det dere har visst om. Og dette er rommet vi bruker til å lytte. Det er her vi overvåker fiendens arbeid. For vi står overfor en fiende som er høyst reell. De følger med på oss. Det vet vi nå. Derfor er det viktig at vi også følger med på dem.»

«Men hvordan vet dere at nivå fem står bak alt dette?» sa Brodie og pekte på en artikkel om en togkollisjon.

Smithies styrte henne bort til seksjonen nærmest vinduet.

«Mange års lytting. Mange års kunnskap om hvordan de jobber.»

Ved siden av vindusrammen blafret en nyhetsartikkel i den langsomme luftstrømmen som gikk gjennom rommet. Artikkelen handlet om en eksplosjon for noen måneder siden. Brodies hus var blitt lagt i grus. Hun husket pyntedragen som var blitt plassert foran huset noen øyeblikk før eksplosjonen. Hun husket koden som var skriblet over dragens mage. Hun visste at eksplosjonen var en advarsel. Og hun visste at nivå fem sto bak.

12

Hun løftet opp kanten på artikkelen. Bak den lå et eldre ark.

Papiret var gulnet. Et bilde av et bilvrak som lå knust langs veikanten i et fremmed land. Og så et annet, mindre bilde, også det gult av elde. En scene fra en begravelse. Svartkledde mennesker. Og et lite barn som holdt en eldre mann i hånden. Barnet gråt.

Halsen til Brodie snørte seg sammen, og hun klarte så vidt å svelge. Bildet var av henne, mens hun klamret seg til bestefarens hånd den dagen de begravde moren hennes. Den knuste bilen var den moren hadde dødd i.

«Jeg viste deg ikke dette rommet for at du skulle bli lei deg, Brodie.»

Hun stirret på bildet.

«Men for å minne deg på at selv om Friedman nok var til stede da Alex døde, var nivå fem også innblandet. Det vet du. Kerrith fortalte deg det i Brighton, da hun fulgte etter oss til Royal Pavilion. Ulykken, din mors død, var en del av noe større.»

Brodie kikket bort fra bildet av den gråtende jenta. Men artikkelen ved siden av gjorde bare vondt verre. Et nytt bilde.

En mann som forlot rettsalen, løslatt på kausjon i påvente av rettsaken.

«Alt dette,» sa Smithies, «er fiendens verk. Og vi kan ikke komme oss videre før vi forstår at uansett hva Friedman gjorde, så hadde han en grunn til å gjøre det.»

Brodie presset ned sinnet som brant i halsen. Hun stakk fingeren mot bildet av Friedman, så knyttet hun nevene. «Javel, men hvor er han, i så fall? De løslot ham. Han er der ute et sted. Hvorfor kommer han ikke og forklarer seg for oss?»

«Ville du ha hørt på ham hvis han gjorde det?»

Knokene hennes ble hvite.

«Jeg vet ikke hvor han befinner seg,» sa Smithies langsomt.

13

«Men vi har fått dette.» Han holdt ut et postkort. Det var adressert til Brodie, og hadde et telefonnummer på baksiden.

«Det er mulig å nå ham på det nummeret. Jeg har prøvd. En kvinne tok telefonen og noterte navnet mitt.» Han nølte. «Det er vel deg han ønsker å snakke med.»

Brodie sto urørlig.

«Jeg legger det her,» sa Smithies mildt. «Til når du er klar for å lytte.» Han la postkortet på bordet, med en liten, rund skive oppå. Føniksmedaljongen som hadde ligget gjemt i eksemplaret av Morte d’Arthur fra den forbudte avdelingen i Guildhall Library. Boken de hadde kjempet så hardt for å finne, siden de var sikre på at den ville hjelpe dem med koden. Medaljongen til Hans av Aachen.

Plutselig lynte det ute. Etter lysblaffet var det som om føniksen i medaljongen glødet. Stillheten senket seg. Brodie telte inni seg. Så kom tordenen. Stormen var fremdeles milevis unna, men kom stadig nærmere.

Hun kikket igjen på bildet av den gråtende jenta.

Ute begynte regnet å falle.

«Beklager at jeg forstyrrer, sir.»

Direktøren spant rundt i stolen.

«Jeg håper dette er viktig, Wheeler.»

Mannen i døren nølte et øyeblikk. Han var åpenbart usikker. «Det var bare det at du sa at hvis vi noen gang mottok noe, du vet, en spesiell levering, så skulle vi …» Han strevde med å gjøre seg forstått.

Direktøren hadde ikke tid til slikt. Usikkerhet, nøling, upussede sko. Slike ting var en kilde til stor ergrelse for ham.

Han knipset med fingrene som om han tilkalte en kelner. Det hadde virkelig ingen hensikt å sløse med ord i slike situasjoner.

«Jeg tenkte bare at du ville …»

14

Nå var direktøren mer enn en irritert. «Hit med den, Wheeler!»

Gjesten strakte ut hånden. Til å begynne med var det vanskelig å se hva han holdt. Et lite papirrør, en beholder av et eller annet slag? Direktøren myste. Så begynte hjertet hans å dunke hardt nederst i halsen.

Det var en skriftrull. Bundet med tynt, svart bånd.

«Det er bare det at du sa at –» Direktøren lente seg fram med et rykk. Han grep skriftrullen. «Jada, takk skal du ha, Wheeler. Bra jobbet.»

«Så det var med andre ord riktig av meg å –» «Det var alt, Wheeler.»

Direktøren hørte døren lukke seg. Han så ikke at Wheeler forlot rommet. Han fokuserte på skriftrullen og det tynne, svarte båndet.

Han brukte et øyeblikk på å lene seg tilbake i stolen og nyte hvert sekund. Men det var vanskelig å være tålmodig. Han hadde ventet så lenge.

Han plukket opp skriftrullen fra skrivebordet og strøk båndet med fingeren. Burde han knyte det opp? Burde han rulle opp skriftrullen? Han var ikke sikker. I fantasien hadde han alltid fokusert på det som befant seg på innsiden.

Det åpne båndet buktet seg som en slange over hånden hans, så gikk det et øyeblikk, en liten evighet, før skriftrullen lå flat på bordet. Han prøvde å lese langsomt. La øynene få med seg hver minste detalj.

Skriftrullen var enkel. Stiv og hvit, ikke gammel og gul. Et merke var preget inn i hvert hjørne. Fire merker, selvfølgelig, som han hadde visst han ville finne. Han lot fingertuppen streife over hvert av dem. En liten planet som spant rundt sin egen akse: Jord. En virvlende krusedull: Vind. En flamme: Ild. Og til slutt en bølge: Vann. Direktøren flettet fingrene sammen og pustet dypt ut. Så lente han seg fram og leste ordene 15

som var skrevet tvers over skriftrullen. Det var få ord. Men nok til å fortelle ham at nå var det virkelig alvor.

Du må overvåke dem, for vi overvåker deg.

Direktøren senket fingertuppen mot skriftrullen en siste gang.

Denne gangen kjente han ikke på tegnene i hjørnene, men på bokstaven som var preget inn nederst i skriftrullen.

Bokstaven «T».

«Skal du ringe nummeret, B?» Brodie stirret på postkortet.

«Ville det ikke blitt bedre hvis du bare lot Friedman forklare?»

Brodie stakk hendene ned i lommene.

Hunter plukket opp medaljongen og vred den rundt i luften. Føniksens fjær fanget lyset. «Det er ditt valg.»

«Han lot moren min …» Hun klarte ikke å fullføre setningen.

«Jeg vet det, B.» Brodie var sår i halsen. Ordene satt fast i munnen. «Jeg trodde at han var min venn.»

Hunter kikket lenge på henne før han svarte. «Vi vet ikke at han ikke var det. Vi kan ikke være sikre.»

Brodie plukket opp postkortet. Så rev hun det i to.

De sto et øyeblikk i stillhet, uten andre lyder enn vannet som skvulpet i tanken over hodene deres.

«Jeg synes vi skal ha denne med oss til enhver tid nå,» sa han, og stakk føniksmedaljongen ned i lommeboken. «Det føles feil å oppbevare den her inne.»

De snakket om følelsen rommet ga dem, og den var ikke god. Men de fire barna hadde kommet til lyttestasjonen hver dag de siste tre dagene. Brodie følte at hjernen var på nippet til 16

å sprenge. Smithies hadde lovet dem alt, og nå hadde de fått det. Fortellinger om alle livene nivå fem hadde endret. Hennes eget bilde var der fremdeles. En bitteliten jente som gråt i morens begravelse. Hun prøvde å ikke kikke på det igjen.

«Det er mye som er annerledes nå,» sa Tusia og tittet ut vinduet.

«Selvsagt er det mye som er annerledes, Tusjen. Vi har mistet en mann. Vi har fått vite mer enn vi noensinne ønsket å vite. Ting kan aldri bli som før. Du kan ikke skvise ketsjupen tilbake i flaska igjen. Er den først ute, så er den ute.»

Tusia skulte. «Jeg mener at det mye som er annerledes her i herskapshuset.»

Brodie gikk bort til vinduet og stilte seg ved siden av henne.

De kunne se portnerhuset ved siden av bakporten. Gjerdene var blitt hevet. Dessuten var de blitt strukket med piggtråd på toppen.

«Hermetisk lukket,» sa Sheldon. «Det var det Smithies sa.

Museet er stengt. Ingen får komme inn eller ut.»

«Så rart,» mumlet Tusia.

«Hva da, at Smithies prøver å gjøre det tryggere for oss enn det noensinne har vært?»

«Nei. Rart når ingen får lov til å komme inn eller ut, at det der får lov til å komme inn.»

Brodie presset seg bort til vinduet for å ta en nærmere titt.

Hun tenkte at rart absolutt var det rette ordet å bruke, omstendighetene tatt i betraktning.

17

Kryptologiens gudfar

Brodie stoppet skliende opp foran inngangen til herskapshuset, og tok en nærmere titt for å sjekke at hun faktisk så det hun så.

En vogn av et eller annet slag var innhyllet i den tjukke morgendisen. Brodie skjermet for øynene og myste. Vognen ble ikke dratt av hester. Den ble dratt av et lag sebraer.

Vognen stoppet opp, og en høy mann i lang skinnfrakk og spisse, røde skinnstøvler senket tømmene og bykset ned fra førersetet. En gyllen tann glimtet i munnen hans da han smilte.

«Fabyan,» strålte herr Bray og gikk fram for å ta ham i hånden. «Så flott å se deg igjen. Jeg trodde du var opptatt med ulike problemstillinger der borte i statene.»

«Jeg var det.» Stemmen lød en anelse trist. «Men jeg tenkte at dere trengte meg her.»

Uten Fabyans hjelp ville arbeidet på Stasjon X ha stoppet opp for lengst. Brodies bestefar hadde kontaktet ham for et par måneder siden, da myndighetene prøvde å bannlyse teamet på Bletchley. Smart bruk av loven og seriøse kontantinnsprøytninger fra den amerikanske milliardæren hadde gjort herr Fabyan til hovedeieren av hele Bletchley Park-eiendommen, og 18

det var hans penger teamet levde av nå. Men milliardærer er travle mennesker, og han hadde bare rukket å avlegge et veldig kort besøk før han reiste tilbake til Illinois.

«Knallkult hvis dere kan hjelpe meg med å bære inn tingene mine,» sa Fabyan. «Noen av sakene er gamle og verdifulle, så det er flott hvis dere er litt ekstra forsiktige med dem.»

Det tok nesten en time å laste av vognen og sørge for at sebraene var satt i stall.

«Hva er alt dette for noe?» spurte herr Bray nesten nervøst.

«Du har vel ikke med deg eggsamlingen din, eller den egyptiske mumien?»

Amerikaneren bøyde hodet tilbake og lo godt. «Nei. Jeg reiste lett, min venn. Men før jeg viser deg hva jeg har med, trenger jeg en liten oppdatering om investeringen min. En gjennomgang av alt det Veritas-teamet har holdt på med i den senere tid. Og jeg vil at dere skal få med absolutt alt. Dere må forklare meg alt helt fra start, slik at jeg blir ordentlig oppdatert. Forestill dere at jeg ikke vet noen ting. På den måten vil dere ikke utelate noen vesentlige detaljer.» Han kikket rundt seg i rommet. «Så kom igjen, da … hvem har lyst til å minne meg om hva arbeidet på Stasjon X egentlig handler om?»

Brodie la merke til at alle stirret på henne. «Meg?» sa hun.

«Vil dere at jeg skal forklare?»

«Absolutt,» sa Fabyan. «Jeg er lutter øre. Jeg må få vite alt.»

Brodie pustet dypt inn. «Okei. Jeg skal prøve.»

Hun begynte med Voynich. «En polsk boksamler fant et gammelt manuskript i en kiste. Det lå gjemt i Mondragoneslottet i Italia.»

«For hundre år siden,» skjøt Hunter inn. «I 1912. Tider og datoer er viktige, B.» «Manuskriptet er over to hundre sider langt,» sa hun, og la til sideantallet av hensyn til Hunter. «Det er skrevet i kode 19

fra begynnelse til slutt. Massevis av smarte kodeknekkere har prøvd å finne ut hva koden betyr, men ingen har klart det. Og det som er enda verre er at nivå fem i statens Svarte kammerbyrå har laget regler for å hindre at folk prøver seg på koden.

Voynich-manuskriptet har et kodenavn, forresten. Jeg glemte den biten. De kaller det MS 408. Og det er et forbudt manuskript.»

«Det var derfor Smithies opprettet Veritas-teamet i all hemmelighet,» sa Tusia. «Og det er derfor vi er her. Uten dine penger kunne nivå fem ha sparket oss ut, så vi er veldig takknemlige for hjelpen.»

Fabyan så ut til å sette pris på takken.

«Smithies startet denne operasjonen fordi det dukket opp noe helt nytt,» fortsatte Brodie. «En melding som het ’Ildfuglens kode’.»

«Vi ga den navnet siden meldingen ble funnet i en konvolutt som var forseglet med føniksens merke,» sa Tusia.

Brodie nikket og fortsatte videre. «Ildfuglens kode ble skrevet av en professor som het Van der Essen. Vi trodde først at han hadde klart å redde en kodebok til MS 408 under første verdenskrig. At han hadde gjemt den. Vi trodde vi ville finne den hvis vi bare knakk Ildfuglens kode.»

«Det var derfor vi dro til Royal Pavilion i Brighton,» forklarte Tusia. «Men vi fant ikke en kodebok. Vi fant en spilledåse i stedet.»

«Det var der jeg kom inn i bildet,» sa Sheldon. «Jeg er ny.»

Fabyan ga ham et bredt velkomstsmil.

«De ville ha meg med siden jeg har greie på musikk,» sa Sheldon. «Spilledåsen spilte en melodi av komponisten Elgar.

Og jeg visste at Elgar hadde skrevet alle slags ulike koder.»

«Vi koblet kodene til MS 408,» sa Brodie, «og løste en kodet melding som Elgar hadde skrevet.»

20

«Den handlet om former på et kart,» buste Tusia ut, som tydeligvis var ivrig etter å få med alle detaljene.

«Ja. Og svaret på Elgars kode ga oss navnet på en mann som het Hans av Aachen.»

«Han levde for så lenge siden som femtenhundretallet,» sa Hunter.

«Og alle tekstene om Hans i historiebøkene kalte ham Flammenes barn,» sa Brodie. «Det er fordi faren hans døde i forsøket på hindre at en bok ble brent. Vi var sikre på at boken måtte være kodeboken til MS 408.»

«Og vi klarte å spore den opp,» sa Tusia stolt. «Den lå bortgjemt langt nede i en bibliotek-kjeller i London. Boken heter Morte d’Arthur.»

«Den handler om Kong Artur,» sa Brodie. «Thomas Malory skrev den.» Hun ventet et øyeblikk mens hun sjekket om hun hadde fått med seg alt som var viktig.

«Du må fortelle om glyffene,» hviskeropte Tusia.

«Hva er det med glyffene?»

«Du vet, de rare krusedullene mellom bokstavene gjennom hele det eksemplaret av Morte d’Arthur.»

«Ja, nettopp. De ser ut som skriften i MS 408,» sa Brodie.

«Dermed ble vi sikre på at det må finnes en forbindelse mellom MS 408 og Morte d’Arthur. Vi har bare ikke klart å finne den ennå.» Så langt hadde hun hatt glede av å fortelle om de ulike delene av historien deres. Helt til det punktet hadde de gjort stadige framskritt. Men nå var hun kommet til den delen av historien der ting hadde gått skikkelig skeis.

Hunter smilte til henne. «Vil du at jeg skal overta, B?» Fabyan lente seg nærmere for å høre bedre.

«De jaktet på oss. I noen underjordiske ganger i London.

Agenter fra nivå fem i Det svarte kammeret førte Friedman bort. Det var ganske fælt.» Hunter nølte, men Brodie nikket for at han skulle fortsette. «Vi visste alle sammen at Friedman 21

hadde vært venner med moren til Brodie da de var unge. Vi visste at de begge hadde prøvd å finne ut hva MS 408 betydde lenge før vi samlet oss her. Men vi visste ikke at han hadde vært til stede den dagen hun døde. Heller ikke at han hadde unnlatt å gjøre noe for å redde henne.»

Fabyan så forferdet ut. «Men det må ha vært –» «Friedman benektet det ikke,» sa Brodie lavt. «Han gikk fra moren min mens hun lå der og døde.»

«Ting har vært litt vanskelige siden det skjedde,» sa Tusia.

«Men vi har ikke gitt opp.» Brodies stemme sprakk da hun avsluttet setningen.

Amerikaneren klappet henne vennlig på armen. «Men dere synes fremdeles at det er viktig å finne en måte å lese det mest mystiske manuskriptet i verden på?» sa han forsiktig.

«Ja.» På en eller annen måte følte Brodie at det var viktigere enn noensinne. De var blitt utvalgt. De hadde alle fått oppgaven å sørge for å beskytte det som MS 408 hadde å fortelle. At kunnskapen ikke ble ødelagt, fordervet eller tapt. Og at hemmeligheten ble løst når tiden endelig var inne for det.

«Okei,» sa Fabyan. «Altså fortsetter vi. Og jeg har kanskje noen ting her som kan være til hjelp.»

Fabyan skrittet forsiktig mellom tre store, runde hattesker, en gyllen pyntefuglekasse og et utvalg av mønstrede paraplyer, så fant han veien bort til den store trekisten som hadde vært stuet nesten helt bakerst i vognen.

Brodie hadde bitt seg merke i kisten helt fra start. Den var laget av en mørk tresort med en varm farge. Den hadde et innfløkt hengslesystem og en utsmykket, svart jernlås. Lokket skinte som blankpusset glass. Den minnet om kistene hun hadde lest om i sjørøverfortellinger.

Hun satte seg ned ved siden av kisten, og Sheldon kom og 23

satte seg ved siden av henne. «Jeg føler at jeg burde spille trommevirvler og fanfarer,» sa han.

Fabyan fisket opp en stor jernnøkkel av lommen, stakk den inn i låsen og vred om. Så, i en flytende, buet bevegelse, svingte lokket opp og viste fram kistens innhold.

Den var fullstappet av papirer og magasiner, pamfletter og bøker. En ordenes skattkiste.

«Herlig. Enda mer lesestoff,» sa Hunter sarkastisk. «Jeg klarer knapt å vente.»

Fabyan ga ikke noe tegn på at han hadde hørt ham, og begynte varsomt å pakke opp kisten foran dem. «Den er som en tidskapsel,» forklarte han. «Disse tingene går helt tilbake til min oldefars tid.»

«Tilhørte de den opprinnelige oberst Fabyan?» spurte bestefar.

«Var han også en skikkelig riking?» spurte Hunter.

«Oberst Fabyan var mer enn en riking. Han var kryptologiens gudfar. Det var han som ga kodeknekkingen sitt første, amerikanske hjem. George var samler. Han samlet på dyr. Det er av ham jeg har arvet min kjærlighet til sebraer, men han rakk til og med å bygge en miniatyrdyrehage hjemme hos seg selv. Han hadde bjørner og en apetropp i huset. Han samlet på ting: Egyptiske mumier, samurairustninger, til og med østersegg. Men det viktigste han samlet på så vidt vår sak angår, var mysterier.»

Brodie lot frasen sirkle rundt i hodet hennes. Mysteriesamler.

Fortellingens muligheter frydet henne.

«Han var totalt ute av stand til å la en gåte ligge.»

«Jobbet han alene med gåtene?» spurte Brodie.

«Nei,» sa Fabyan. «Han ansatte folk til å jobbe sammen med ham. Landets aller beste hjerner. Hvis Fabyan var kryptologiens gudfar, så kan de han ansatte betraktes som kodekunstens foreldre. Tre ganske så fantastiske kodeknekkere. Elizabeth 24

Wells Gallup, samt et ungt par som møttes mens de jobbet for ham. De ble forelsket i hverandre, og giftet seg etter hvert.

Elizabeth og William Friedman.»

Brodie kjente at magen knøt seg.

Fabyan så litt utilpass ut. «Jeg vet at det ikke har gått så bra her med Friedmans barnebarn. Men William Friedman var en av de beste kodeknekkere Amerika noensinne klarte å skape, helt til hans død i desember 1969. Kodearbeidet hans bidro til å forkorte andre verdenskrig. Jeg tror at det kan være viktig for oss å tenke på ham.» Han kikket på Brodie som om han ba om tillatelse til å fortsette. Hun bet seg i leppen og nikket langsomt.

«William Friedman arbeidet på Riverbank-laboratoriet sammen med oberst Fabyan. Og denne kisten med godsaker inneholder noen av tingene han jobbet med.»

«Handler alt om MS 408, mener du?» spurte Hunter.

«Aha, vel, der har vi den artige vrien. Jeg har videt ut nettet.

Jeg ønsker å introdusere dere for en hel verden av ting som har med kodeknekking og jakten på kunnskap å gjøre. Det kan godt tenkes at tingene jeg har med meg, ikke er direkte relatert til Friedmans arbeid med MS 408. Men det er nettopp der skjønnheten ligger i en slik tilnærming.» Han presset et stort album med sepiafargede bilder mot brystet. «Jeg har fått med meg alt,» sa han, tydelig lettet. «Alt jeg kunne finne som hadde med hemmelig, ikke-krigsbasert kodeknekking ved Riverbank å gjøre. Fabyan opprettet den første studiegruppen for MS 408 og Friedman opprettet den andre, dermed håper jeg at dere vil finne materiale her inne om det opprinnelige Veritas-arbeidet.

Og kanskje et par andre godsaker.»

«Andre godsaker?» spurte Tusia.

«Om Shakespeare.»

Hunters irritasjonssukk lød som dype smertestønn.

«Hva har Shakespeare med MS 408 å gjøre?» spurte Tusia.

25

«Absolutt ingenting,» innrømmet Fabyan. «Men jeg klarte ikke å la materialet ligge igjen hjemme. Det var slik Elizebeth og William først begynte å jobbe sammen for Fabyan. De trodde at Shakespeares verk skjulte alle slags hemmeligheter.

Fru Wells Gallup trodde til og med at det fantes en kodet melding på forsiden av hans samlede verker. Et anagram om en hemmelighet som lå skjult på et sted som heter Chepstow. Det ble naturligvis aldri bevist. Men uansett, den mest spennende hemmeligheten er egentlig hvem som var forfatteren av Shakespeares teaterstykker.»

Tusias skuldre sank. «Gir ikke navnet en ganske bra pekepinn?» sa hun. «Shakespeare skrev Shakespeare?»

«Oldefaren min var overbevist om at han ikke gjorde det,» sa Fabyan. «Han trodde at den virkelige forfatteren hadde etterlatt en kode om sin identitet som noen kunne finne og tyde.

Det er den første gåten Friedman senior jobbet med sammen med Fabyan. Altså tok jeg med meg litt av hans arbeid på det feltet også.» Han knappet opp skjortemansjettene og rullet opp ermene. «Og dessuten var det mens jeg pakket alt materialet Friedman og oldefaren min hadde samlet opp om Shakespeare, at jeg kom på det.»

«Kom på hva for noe?» spurte bestefar.

«Jeg husket at Riverbank-laboratoriet hadde noe aldeles enestående i sin besittelse. Noe aldeles knallkult som hadde ligget gjemt i mange tiår. Og jeg visste at hvis jeg kunne gi det nye Veritas-teamet denne tingesten som bare hadde ligget der og støvet ned, så ville dere kanskje komme nærmere et gjennombrudd.» Han snudde seg med dramatiske fakter mot en gedigen, enkel trekasse som var blitt lastet ned aller sist fra sebravognen. «Her er min gave til dere.»

27