Osirislabyrinten

Osiris-labyrinten

Paul Sussman

Osiris-labyrinten Oversatt av Frank Lie

Paul Sussman Originalens tittel: The Labyrinth of Osiris Oversatt av Frank Lie © Paul Sussman 2012 Kart © Neil Gower 2012 Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 © J.W. Cappelens Forlag AS 2013 / © N.W. Damm & Søn AS 2013 ISBN 978-82-02-39619-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: mycdesign/Marc Cohen Omslagsfoto: landskap © Menahem Kahana/Getty Images; scarabe © Alex Kalmbach/Shutterstock.com Forfatterfoto: © Johnny Ring Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2013 Satt i Sabon 9,5/12 og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Team Sussman – Alicky, Ezra, Jude og Layla Med evig kjærlighet

PROLOG

Luxor i Egypt: På Nilens vestbredd, 1931

Hadde ikke gutten bestemt seg for å prøve en ny fiskeplass, ville han aldri ha hørt den blinde piken fra nabolandsbyen eller sett monsteret som angrep henne.

Vanligvis fisket han i en liten bukt rett bak de store sivbankene nedenfor stedet der Nil-fergen la til. Men etter et tips fra fetteren, Mehmet, som påsto at han hadde sett stimer med store bultier gli gjennom vannet inne på grunnene, hadde gutten i kveld gått lenger oppover elven, forbi Ba’irats ytre sukkerroemarker, til en smal sandbanke som lå skjult bak en tett doum-palmelund. Stedet ga ham en god følelse, og han gjorde et kast med det samme. Kroken hadde bare så vidt truffet vannet da han hørte pikens stemme. Svak, men hørbar. «La, minfadlak!» Nei, vær så snill!

Han løftet hodet og lyttet, elvestrømmen trakk i fiskesnøret.

«Vær så snill, ikke gjør det», lød stemmen igjen. «Jeg er redd.»

Så var det noen som lo. En mann.

Han la fra seg fiskestangen, klatret opp mudderskrenten langs elvebredden og beveget seg inn i palmelunden. Stemmen hadde kommet fra den søndre enden av lunden, og han styrte den veien, fulgte en smal grussti, trådte varsomt for ikke å lage noen lyd eller forstyrre hornhoggormene, som lurte i krattet og hadde et dødelig bitt.

«Nei», lød stemmen igjen. «For guds skyld, jeg ber deg!»

Mer latter. Grusom latter. Ertende.

Han bøyde seg og plukket opp en stein, klar til å forsvare seg dersom det skulle bli nødvendig, og fortsatte fremover, fulgte 11

stien som snodde seg gjennom den midtre delen av lunden og tilbake mot elvebredden. Han kunne skimte Nilen til venstre for seg, bevegelige, kvikksølvfargede spiler bortenfor palmestammene, men han kunne ikke se piken eller overfallsmannen noe sted. Først da han kom frem til ytterkanten av lunden og trærne ikke lenger sperret for utsikten, kunne han endelig se overfallet klart og tydelig.

Et bredt tråkk som gikk fra sukkerroemarkene til høyre og ned til elven, krysset forbi rett foran ham. Det sto en motorsykkel der. På den andre siden, godt synlig i det sølvfargede månelyset, så han to skikkelser. Den ene, og klart største av de to, sto på knærne med ryggen til gutten. Han var kledd i en vestlig dress – bukse, støvler, en nedstøvet skinnfrakk, til tross for at kvelden var varm – og holdt en langt mindre skikkelse iført djellaba suda i bakken. Det virket ikke som om hun strittet imot, hun bare lå der helt stiv, med ansiktet skjult av overfallsmannens store kropp.

«Vær så snill», stønnet hun. «Jeg ber deg, vær snill mot meg.»

Gutten ville rope høyt, men var redd. I stedet snek han seg fremover og huket seg ned bak en oleanderbusk, fremdeles med steinen i hånden. Han kunne se piken ordentlig nå og kjente henne igjen. Iman el-Badri, den blinde piken fra Shaykh Abd al-Qurna. Hun som alle lo av fordi hun tilbrakte dagene i de gamle templene, der hun gikk og dunket med stokken og strøk fingrene over den utskårne bildeskriften, som folk sa hun kunne forstå ganske enkelt ved å kjenne på den, i stedet for å gjøre hva piker burde gjøre – vaske hus og klær og lage mat.

Heksen Iman kalte de henne. Iman den dumme.

Nå da han stirret ut mellom oleanderbladene mens mannen krafset på henne, angret han på at han hadde ertet henne, selv om de hadde gjort det alle sammen, til og med hans egne brødre.

«Jeg er redd», gjentok hun. «Vær så snill, ikke gjør meg vondt.»

«Jeg skal ikke det hvis du gjør som jeg sier, lille pike.»

Det var de første ordene mannen hadde sagt, eller i hvert fall de første gutten hadde hørt. Stemmen hans var brysk og guttu12

ral, og han snakket arabisk med kraftig aksent. Han lo igjen, dro av henne hodesjalet og strøk en hånd gjennom håret hennes. Hun begynte å hulke.

Vettskremt som han var, skjønte gutten at han måtte gjøre noe. Han vurderte avstanden mellom seg og skikkelsene han hadde foran seg, trakk armen bakover og var klar til å kaste steinen mot voldtektsforbryterens hode.

Før han rakk å gjøre det, reiste mannen seg plutselig og snudde seg slik at ansiktet hans ble badet i månelys.

Gutten gispet. Det var ansiktet til en ond ånd. Øynene var ikke ordentlige øyne, bare små, svarte hull; ingenting der nesen skulle vært. Det fantes ingen lepper, bare tenner, unaturlig store og hvite, som en dyrekjeft. Huden var gjennomskinnelig blek, kinnene var innsunkne, som om de trakk seg tilbake i avsky fra det groteske bildet de var med på å danne.

Gutten skjønte hvem han var nå, for han hadde hørt ryktene: en hawaga, en utlending, som arbeidet i gravkamrene og bare hadde et tomt hull der ansiktet hans skulle ha vært. En ond ånd, sa folk, som streifet omkring om natten og drakk blod og forsvant ut i ørkenen i uker om gangen for å kommunisere med andre demoner av samme slag. Gutten skar en grimase og bet i seg trangen til å skrike.

«Allah, beskytt meg», mumlet han. «Kjære Allah, hold ham unna.»

Et øyeblikk var han redd for at han var blitt hørt, for monsteret kom et skritt frem og stirret rett mot busken; han la hodet på skakke som om han lyttet. Sekundene tikket og gikk, pinefulle sekunder. Så, med en lav og raspende klukklatter som minnet om lyden fra en pesende hund, gikk mannen bort til motorsykkelen. Offeret hans kravlet seg opp fra bakken, fremdeles hulkende, men ikke så høyt som før.

Da mannen kom bort til motorsykkelen, dro han en flaske opp av frakkelommen, trakk ut korken med tennene og helte i seg av innholdet. Han rapet og drakk igjen, så la han flasken tilbake i den ene lommen mens han trakk noe opp av den andre. Gutten kunne bare se stropper og spenner og formodet at det var en skinnhjelm. I stedet for å sette den på hodet ristet mannen på gjenstanden, ga den et klask og løftet den opp til 13

ansiktet før han førte hendene bak hodet for å tre stroppene i spennene. Det var en maske, en lærmaske som dekket ansiktet hans fra pannen og nesten ned til haken, med hull til øynene og munnen. På sett og vis gjorde masken ham enda mer grotesk enn han var når deformitetene den var lagd for å skjule, var synlige; og enda et forskrekket gisp slapp ut av gutten. Igjen stirret mannen i hans retning, hvite øyne beveget seg bak læret, myste ut som inne fra en hule. Så snudde han seg, grep tak i motorsykkelstyret og satte foten på kickstarteren.

«Du forteller ikke dette til noen», ropte han til piken, på arabisk denne gangen også. «Forstår du? Ikke til noen. Dette her er vår hemmelighet.»

Han tråkket ned, og motoren våknet til live med et brøl. Han vred på gassen et par ganger, ruset motoren, så lente han seg over til siden og lette i en av sideveskene som hang bak ham på sykkelen. Der fant han noe som så ut som en pakke eller liten bok – gutten kunne ikke si det sikkert – og gikk tilbake til piken, grep tak i djellabaen hennes og stappet gjenstanden inn i foldene i det svarte stoffet. Til guttens ergrelse krummet han deretter hånden bak pikens hode og dyttet ansiktet hennes fremover, presset det mot sitt eget. Hun snudde seg hit og dit, og det å kjenne lærmasken mot huden syntes å få henne til å gispe av vemmelse, helt til mannen trakk seg unna igjen og gikk tilbake til motorsykkelen. Han sparket opp støtten foran og bak, tok på seg et par briller, svingte benet over setet, og idet han ropte «Vår lille hemmelighet!» en siste gang, satte han sykkelen i gir og brølte oppover tråkket og ble borte i en støvsky.

Gutten var så vettskremt at det tok flere minutter før han våget å røre seg. Og først da lyden fra motoren hadde dødd helt bort og natten var blitt taus igjen, reiste han seg. Nå hadde piken plukket opp hodesjalet sitt og skjult håret igjen. Hun mumlet for seg selv og utstøtte små, skarpe lyder som gutten kunne tatt for å være latter, om han ikke hadde sett det hun nettopp var blitt utsatt for. Han ville gå bort til henne og si at alt var bra, at prøvelsene hennes var over, men noe sa ham at dersom hun fikk vite at noen hadde vært vitne til dette, ville det bare forsterke den skammen hun følte. Derfor ble han stående der han sto, og se på at hun lette i gresset etter stokken sin og 14

begynte å dunke seg frem, oppover tråkket, bort fra elven. Hun gikk 50 meter, så stanset hun plutselig og snudde seg og så rett på ham.

«Salaam», ropte hun mens hun tviholdt beskyttende i djellabaen. «Er det noen der?»

Han holdt pusten. Hun ropte igjen, de blinde øynene anstrengte seg, så gikk hun videre. Han lot henne gå, ventet til hun hadde rundet en sving og var kommet nesten inn mellom sukkerroene. Så skyndte han seg tilbake gjennom palmelunden, svingte inn på stien som gikk langs Nilen, og begynte å springe. Fiskestangen var glemt. Han visste nøyaktig hva han måtte gjøre.

Med en 488 kubikk ensylindret motor og Sturmey Archer girkasse med tre trinn kunne en Royal Enfield Model J komme opp i en hastighet på over 95 kilometer i timen. På de asfalterte hovedveiene i Europa hadde mannen hatt den oppe i 110.

Her i Egypt, hvor selv de beste veiene ikke var stort mer enn oppskrytte tråkk, var det sjelden han kjørte i mer enn 50. Men denne kvelden var annerledes. Spesiell. Alkoholen og euforien gjorde ham uvøren, og han presset speedometeret opp i over 70 og brølte nordover mellom sukkerroe- og maismarker. Nilen ble borte til høyre for ham mens Theban-massivet fulgte ham som en kjempebølge på venstre side. Han tok stadig nye slurker av whiskyflasken og sang skingrende falskt for seg selv, alltid den samme sangen.

«It’s a long way to Tipperary, It’s a long way to go.

It’s a long way to Tipperary, To the sweetest girl I know!

Goodbye, Piccadilly, Farewell, Leicester Square!

It’s a long, long way to Tipperary, But my heart’s right here!»

De fleste av de små landsbyene på vestbredden lå øde som spøkelsesbyer, fellaheen-innbyggerne hadde gått til ro for lenge siden, teglsteinsbygningene var mørke og tause som gravkamre.

Bare i Esba var det tegn til liv. Det hadde vært en moulid her tidligere på kvelden, og noen få sene etternølere hang fremdeles igjen ute: et par gamle menn som satt på en benk og dampet på shishapiper; en flokk barn som kastet stein på en kamel; en karamellselger som trasket hjemover med tom kjerre. De så opp idet motorsykkelen passerte, og betraktet føreren med mistenksomme blikk. Karamellselgeren ropte til ham, og et av barna lagde al-shaitan-tegnet – djeveltegnet – ved å sette pekefingrene til pannen. Mannen brydde seg ikke om dem – han var vant til den slags fornærmelser – og kjørte videre, ut av landsbyen, med en flokk hunder jagende etter seg.

«Skabbete kjøtere!» brølte han og snudde seg og snerret mot dem.

Han kom til et veikryss og svingte til venstre, styrte vestover, rett mot det tronende fjellmassivet som glødet som matt tinn i måneskinnet. Små stier gikk i sikksakk som hvite årer i overflaten. Noen av dem var de samme stiene som de gamle gravkammerarbeiderne måtte ha benyttet når de krysset høydene for mer enn 3000 år siden, på vei til Wadi Biban al-Moluk, Kongenes dal. Han hadde gått de stiene mang en gang i årenes løp, til stor forvirring for arkeologene og andre personer fra Vesten som befant seg her ute, og som ikke kunne forstå hvorfor han ikke bare tok et esel hvis han ville nyte utsikten. Carter var den eneste som virkelig forsto, og selv han begynte å bli nokså besteborgerlig. All smigeren hadde gått til hodet på ham. Han hadde begynt å kokettere. Stahet og temperament kunne mannen klare, men ikke koketteri. Herregud, det var bare et gravkammer. De var noen store tosker, alle sammen.

Han skulle vise dem. Han hadde vist dem, de visste det bare ikke ennå.

Han kom frem til Amenhotep Colossi, senket farten og hevet flasken til en hånlig skål, satte opp farten igjen og fulgte veien der den svingte nordover, forbi de sammenraste gravtemplene som lå på rekke og rad langs foten av massivet. De fleste av dem var ikke annet enn skyggefulle hauger av knuste blok16

ker og teglstein som det nesten ikke var mulig å skjelne fra det omkringliggende landskapet. Bare de til Hatshepsut, Ramses II og, lenger fremme, Seti I hadde fremdeles noe av sin opprinnelige storslagenhet i behold, aldrende kurtisaner som fremdeles trakk veksler på erindringen om en forgangen ungdoms skjønnhet. Og selvfølgelig, ved Medinet Habu bak ham i sør, det store templet til Ramses III, det fornminnet han likte aller best i hele Egypt, der han hadde fått øye på den blinde piken for første gang og alt hadde forandret seg.

Jeg skal gjøre henne til min egen, hadde han tenkt den gangen mens han sto bak en søyle og spionerte på henne. Vi skal alltid være sammen.

Og nå kom de til å bli det. I all evighet. Det var det som hadde holdt ham gående i alle de ensomme månedene under jorden, erindringen om ansiktet hennes, det lille, parfymerte lommetørkleet han hadde tatt med seg. Han kalte henne «min lille juvel». Mer strålende enn alt gull i hele Egypt. Og mer dyrebar. Og nå var hun hans. Å, for en gledens dag!

Her var veien bra, grusoverflaten var plan og kompakt på grunn av all trafikken som Tutankhamon-oppdagelsen hadde medført, og han presset Enfielden opp i 80 kilometer i timen så støvet sto som en sky etter ham. Først da han kom til Dra Abu el-Naga – en sprikende gruppe teglsteinshus og kveer som lå i skråningene over veien ved den nordlige enden av massivet – sakket han på farten og stanset. Til venstre for ham snodde et blekt bånd av et tråkk seg innover i åsene mot Kongenes dal. Oppe på en liten høyde rett fremfor ham lå en enetasjes villa med vinduslemmer og kuppelformet tak. Han løftet på motorsykkelbrillene og stirret på det, så kjørte han videre, duret opp til forsiden av huset, der han slo av motoren, tok av seg motorsykkelbrillene og lente sykkelen mot en palmestamme. Han slo støvet av frakken og støvlene, tok en ny, stor slurk av whiskyflasken og marsjerte bort til døren, en smule ustøtt på grunn av alkoholen.

«Carter!» brølte han og hamret på døren. «Carter!»

Ikke noe svar. Han hamret igjen, så tok han et par skritt tilbake.

«Jeg fant den, Carter! Hører du meg? Jeg fant den!»

17

Bygningen lå taus og mørk, ingen lys var å se bak de lukkede lemmene.

«Du sa den ikke eksisterte, men det gjør den. Den får det lille gravkammeret ditt til å fortone seg som et dukkehus!»

Stillhet. Han helte i seg resten av whiskyen og slengte flasken ut i nattemørket; så snublet han rundt utenfor huset og hamret og banket på vinduslemmene. Da han kom til forsiden igjen, hamret han på døren en siste gang – «Et forbannet dukkehus, Carter! Bli med meg, så skal jeg vise deg noe virkelig imponerende!» – før han returnerte til motorsykkelen. Han satte på seg brillene og tråkket ned kickstarteren.

«Han var bare en guttunge, Carter!» skrek han gjennom brølet fra motoren. «Bare en dum, liten rikmannsgutt. En ni meter lang korridor og fire elendige rom. Jeg fant kilometervis … du ville ikke tro det … kilometervis!»

Han vinket med den ene hånden og kjørte nedover bakken, og hørte ikke det dempede ropet som kom inne fra huset bak ham: «Dra til helvete, Nåleputa, din forbannede, fordrukne jødevalp!»

Ute på veien igjen satte han kursen sørover, tilbake samme vei som han var kommet. Han var trett nå og kjørte langsommere, uten å synge. Han gjorde et kort stopp ved Deir elMedina for å se hvordan det gikk med Bruyère og franskmennene i den gamle arbeiderlandsbyen – den slags vakte alltid mer begeistring enn gravkamre og faraoer – og deretter ved Medinet Habu. Templet var et spektakulært syn i måneskinnet, en magisk sølvby som ikke var av denne verden. Et drømmested, tenkte han mens han sto inne i første pylon og forestilte seg piken og alt han ville gjøre med henne. Han måtte le når han tenkte på hvor lite Carter og de andre visste om ham. De trodde han var én ting, men i virkeligheten var han noe ganske annet. Gjett om de kom til å bli sjokkerte når de fikk vite sannheten!

«Jeg skal vise dere», skrek han. «Jeg skal vise dere, alle sammen, arrogante jævler!»

En høy og bjeffende latter slapp ut av ham, så gikk han tilbake til motorsykkelen og kjørte den korte veien til losjiet sitt i Kom Lolah mens han nøt tanken på å skulle få en god natts 18

søvn for første gang på tolv uker. Han parkerte Enfielden i det gruslagte smuget bak losjiet og bøyde seg frem for å hekte av sykkelveskene. I samme øyeblikk kom det noe mot ham fra venstre. Han skulle til å snu seg, men en arm la seg om halsen på ham og dro ham bakover. Hender grep tak i ham, sterke hender, mange, minst tre menn, selv om han ikke kunne være helt sikker i mørket og forvirringen.

«Hva i …»

«Ya kalb!» hveste en stemme. «Vi vet hva du har gjort mot vår søster. Og nå skal du få svi for det.»

Noe tungt smalt mot bakhodet hans. Han sank sammen, kavet med armene, fikk et nytt slag, og alt ble svart. Angriperne slepte ham ut av smuget, lempet ham opp i en eselkjerre og slengte et teppe over ham.

«Hvor langt?» spurte en.

«Langt», svarte en annen. «La oss dra.»

De satte seg opp i vognen, pisket eslet og skranglet av sted, inn i nattemørket. Bak dem hørtes en svak stønning under teppet, men det var nesten ikke mulig å legge merke til den i skramlingen fra trehjulene.

1972

Den siste dagen av bryllupsreisen på Nilen ga Douglas Bowers sin brud, Alexandra, en overraskelse hun aldri kom til å glemme, om enn ikke helt på den måten Douglas hadde forestilt seg.

I to uker hadde de vært på cruise fra Aswan opp til Luxor, og Alexandra følte at de hadde besøkt hvert eneste tempel og hver eneste ruin og forblåste haug med gamle teglsteiner på veien, slik at hun omtrent ikke hadde fått tid til å gjøre det hun egentlig ville, hvilket var å dovne seg i solen og nippe til limonade og lese en god, romantisk roman.

De fire dagene de hadde vært i Luxor, hadde vist seg å bli spesielt anstrengende, for Douglas insisterte på at de skulle starte ved daggry slik at de virkelig skulle få anledning til å glede seg over stedene før det kom hele busslaster med det han stivt beskrev som «den gemene hop». Tutankhamons gravkammer hadde vist seg å være litt spennende, om ikke annet så fordi Alexandra faktisk hadde hørt om Tutankhamon, men alt annet hadde vært drepende kjedelig – en endeløs rekke av klaustrofobiske gravkamre og hieroglyfdekkede vegger som ville ha fått henne til å grøsse om det ikke hadde vært så kvelende varmt. Selv om hun aldri ville sagt det høyt, kunne ikke Alexandra annet enn å føle en snev av lettelse nå da bryllupsreisen nærmet seg slutten, og de snart skulle vende tilbake til den monotone forstadsnormaliteten i London sør.

Men så gjorde Douglas noe uventet som lyn fra klar himmel – noe som fikk Alexandra til å huske hvilken snill og omtenksom person han var, og hvorfor hun hadde giftet seg med ham i utgangspunktet.

20

Det var den siste morgenen deres. På Douglas’ instruks sto de opp enda tidligere enn ellers, allerede før natten hadde overgitt seg til morgengryet, og krysset Nilen. På vestbredden fraktet en ventende taxi dem til parkeringsplassen foran Hatshepsuts tempel, der Douglas to dager tidligere hadde brukt hele ettermiddagen til å ta mål med det uttrekkbare målebåndet som han alltid hadde med seg. Alexandra så vemodig for seg en repetisjon av forrige besøk. I stedet for å gå inn i templet styrte imidlertid ektemannen henne inn på en smal sti som snodde seg oppover i åsene bak monumentet. De travet oppover og oppover. Himmelen over dem fikk en stadig blekere gråfarge, og det ble stadig lenger ned til bunnen av Nildalen.

Til slutt, etter at de hadde klatret oppover i over en time, og Alexandra så smått hadde begynt å tenke at det tross alt kanskje ikke ville vært så ille å se på at ektemannen målte steinblokker, kavet de seg opp en siste bratt stigning og frem til toppen av Qurn – den pyramideformede tinden som dominerte søndre ende av Kongenes dal. En piknikkurv sto og ventet på dem.

«Jeg fikk en av folkene på hotellet til å bære den opp hit», forklarte Douglas mens han åpnet kurven og fant frem en halvflaske med nedkjølt champagne. «For å være ærlig forbauser det meg at ingen har rappet den.»

Han skjenket i to glass, fant frem en rød rose fra kurven og stilte seg på kne foran henne.

«Må din sjel leve», messet han. «Må du som elsker Theben, tilbringe millioner av år sittende med ditt ansikt vendt mot nordenvinden og skue lykken.»

Det var så vidunderlig romantisk, så til de grader ulikt Douglas, at hun begynte å gråte.

«Ikke tenk på kostnadene, jenta mi», skjente han. «Jeg kjøpte champagnen tollfritt. Utrolig billig.»

De satte seg på en stein og nippet til glassene og så på at solen sto opp over ørkenfjellene. Alt var vidunderlig taust og stille, den dyrkede jorden langs Nilen var et disig slør av grønt langt der nede, som i en liten modellverden. Etter at frokosten var spist, kysset de litt, så pakket de kurven og lot den bli stående der den var – «Noen kommer opp og henter den», forklarte 21

Douglas – og begynte å følge stien som gikk langs ryggen av fjellet på baksiden av toppen.

«Ifølge han fyren på hotellet – du vet hvem jeg mener, Rupert-hva-det-nå-enn-var-han-het, hoven fyr, store nesebor – kan vi gå rundt toppen av platået og komme ned i nærheten av veien inn til Kongenes dal hvis vi følger denne stien.»

Douglas tegnet en stor sirkel med armen.

«Det skulle ikke ta mer enn en times tid, og hvis vi sparker litt fra, klarer vi lett å være tilbake til lunsj.»

Nå hadde Alexandra kommet til hektene igjen etter klatreturen, og selv om lange spaserturer i ulendt terreng ikke var det hun satte mest pris på, følte hun seg – ikke minst takket være champagnen – eventyrlysten, og pliktskyldig trasket hun etter mannen sin. Stien var smal og steinete, og på enkelte steder var det vanskelig å gå, men som den gentleman han var, hjalp Douglas henne over de vanskelige partiene, og til sin egen forbauselse måtte hun innrømme at hun hadde det ganske fint.

Et ordentlig ørkeneventyr, tenkte hun. Bare vent til jeg forteller det til Olivia og Flora!

De gikk lenger og lenger, dypere og dypere inn mellom åsene. Nilen var ikke lenger mulig å se bak dem, landskapet var så nakent og øde at det kunne minne om månens overflate – bare steiner og sand og en blek, hvit himmel. Det gikk en time, halvannen, og selv om Douglas hadde tatt med ekstra mat og vann i en ryggsekk, begynte Alexandra å bli trett da de hadde gått i to timer og det fremdeles ikke var noen ende i sikte. Føttene verket, varmen var blitt ubehagelig, og verst av alt, hun måtte på toalettet.

«Jeg skal snu ryggen til», tilbød Douglas seg da hun gjorde ham oppmerksom på situasjonen.

«Jeg akter ikke å tisse under åpen himmel», glefset hun; humøret hennes var ikke like bra som det hadde vært.

«Men snille deg, da, det er jo ingen som kommer til å se deg!»

«Jeg tisser ikke ute i friluft», gjentok hun. «Jeg vil ha en smule privatliv.»

«Vel, enten får du holde deg, eller så får du gå bort dit, bak 22

den store steinen. Noe bedre tilbud finner du ikke her ute, jenta mi.»

Desperat gjorde hun som ektemannen foreslo. Trampet 30 meter vekk og rundt til baksiden av en steinblokk som stakk opp av den grusaktige ørkenoverflaten som en gigantisk sopp.

Bakken skrånet bratt nedover her, ned i en traktformet, liten dal, men det var akkurat nok flat grunn rett bak steinen til at hun kunne dra opp skjørtet og sette seg på huk.

«Ikke lytt», ropte hun.

Det knaste under føttene da Douglas beveget seg lenger vekk og begynte å plystre. Alexandra støttet seg til steinblokken med den ene hånden og stirret hardt inn i steinmassen mens hun forsøkte å slappe av. Steinen var gul og støvete og preget av en rekke merkverdige skrapemerker, som hun etter noen sekunder skjønte at ikke var skrapemerker i det hele tatt, men halvveis utviskede rester av noe som så ut til å være en slags hieroglyfisk tekst. Hun vagget litt bakover for å få et bedre inntrykk av det hele, og trusen strammet seg rundt anklene hennes. Det var noe som så ut som en hare og en bølget linje, et par armer og andre symboler som hun kjente igjen fra de mange monumentene hun var blitt slept med rundt omkring for å se i løpet av de siste par ukene.

«Elskede», ropte hun og slepte føttene noen flere centimeter vekk, både forlegenheten og behovet for å måtte tisse var glemt på et blunk. «Jeg tror jeg har funnet –» Hun kom ikke lenger. Plutselig mistet hun fotfestet og tumlet baklengs nedover den bratte skrenten bak steinen, mens grus og støv sto til værs rundt henne, og bena sparket desperat i den sammensnørte løkken trusestrikken utgjorde. Hun nådde bunnen av skrenten, opplevde en kort, forunderlig fornemmelse av å brase gjennom en mengde kvister og grener, og så falt hun igjen, gjennom løse luften denne gangen, i noe hun opplevde som en evighet, før hun smalt ned i noe mykt og mistet bevisstheten.

Langt oppe over henne hørte Douglas Bowers sin egen bruds skrik og kom stormende rundt steinblokken. «Å, herregud!» skrek han og stormet nedover skrenten mot det gapende hullet i bunnen. «Alexandra! Alexandra!»

23

En dyp, rektangulær sjakt åpnet seg foran føttene hans, den skar seg vertikalt ned i den hvite kalksteinen. Veggene var glatte og vakkert uthogd, helt åpenbart lagd av menneskehender. I bunnen, nesten seks meter under ham, så vidt synlig i støvskyen som fylte kanalen, lå et virvar av kvister og grener som i sin tid måtte ha tettet igjen sjaktåpningen. Konen sin kunne han ikke se noe sted. Først da støvet begynte å legge seg, fikk han et utydelig glimt av en arm, og så en sko, og så konens blomstermønstrede kjole.

«Alexandra! Å, vær så snill, kan du høre meg! Alexandra!»

Det fulgte en lang og grufull stillhet, den verste stillheten Douglas noen gang hadde opplevd, så kom det et svakt stønn. «Å, gudskjelov! Elskede! Kan du puste? Har du smerter?»

Flere stønn.

«Det går bra.» En omtåket stemme steg opp fra hullet. «Jeg lever.»

«Ikke rør deg! Jeg skal hente hjelp.»

«Nei, vent, la meg …»

Bevegelser og kvister som brakk.

«Det er en slags … dør.»

«Hva?» «Her nede i bunnen. Det er som et …»

Den knasende lyden ble kraftigere.

«Du har fått en hjernerystelse, Alexandra. Bare ligg stille. Vi skal få deg opp derfra på et blunk!»

«Jeg kan se et lite rom. Det er en som sitter …»

«Vær så snill, elskede, du har slått hodet, du hallusinerer.»

Om hun gjorde det, så var det åpenbart særdeles virkelig for henne, for akkurat da begynte Alexandra Bowers å skrike hysterisk, og det var ikke mulig for mannen hennes å si eller gjøre noe som kunne få henne til å roe seg igjen. «Å gud, få meg ut! Få meg vekk fra ham! Vær så snill, få meg vekk fra ham før han gjør meg noe! Å gud! Å gud! Å gud!»

Nåtid

Ingen kunne si med sikkerhet hvor den årsakskjeden som kulminerte i kollisjonen, faktisk begynte.

Det var ingen tvil om at Nil-lekteren var ute av kurs. Likeledes skulle prammen aldri ha vært ute på elven, ikke etter mørkets frembrudd og med lekkasje i bunnen, og så avgjort ikke med bare én fungerende åre.

Dette var de mest åpenbare hovedtrekkene ved ulykken.

Verken hver for seg eller kombinert kunne man imidlertid si at de utgjorde den absolutte årsaken. Det var så mange andre tilfeldige elementer som måtte til for å forvandle en potensielt farlig situasjon til en tragedie.

Hadde ikke en av politiets motorbåter svingt forbi og beordret prammen tilbake til land, ville den kanskje aldri ha havnet rett foran lekteren. Hadde utkikken i baugen på lekteren ikke nettopp kjøpt seg en ny radio, ville han ikke vært oppslukt av det lokale fotballoppgjøret i Kairo og ville kanskje slått alarm tidligere. Hadde tankvognen som kom med diesel til lekteren ved reisens begynnelse, ikke vært forsinket, ville den ha lagt fra land til planlagt tid og allerede vært mye lenger nord på det tidspunktet da prammen og de som satt i den, plasket seg ut på vannet.

Det var så mange forskjellige ledd, kjeden var så floket og sammenfiltret og mangedelt, at det i den endelige analysen var umulig å isolere en enkelt, åpenbar årsak, eller å plassere skylden helt klart og entydig på ett sted.

Bare to ting kunne fastslås med sikkerhet.

For det første: Cirka klokken 21.15 en klar og skyfri kveld skjedde det en grusom ulykke på Nilen, omtrent én kilometer 25

sør for Luxor. Mannskapet om bord på politiets motorbåt og en egyptisk familie som satt og nøt en aftenpiknik i måneskinnet på østbredden, var vitner til ulykken.

For det andre: I etterkant av ulykken kom de involvertes liv aldri mer til å bli som før.