Issuu on Google+


Mysteriet i Mercy Close


Marian Keyes

Mysteriet i Mercy Close


© 2013 CAPPELEN DAMM AS (norsk utgave) © Marian Keyes, 2012 ISBN 978-82-02-40784-1 1. opplag 2013 Originalens tittel: The Mystery of Mercy Close Oversettelse: Linda Marie Vikaune Omslagsdesign: Johanna Blom Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Tony


Det hadde ikke vært meg imot – jeg mener, det er det som er den store ironien her – men jeg er den eneste jeg vet om som ikke synes at det hadde vært deilig å ‘dra et sted’ for å ‘hvile seg’. Du skulle ha hørt min søster Claire snakke om det, som om det å våkne opp på et mentalsykehus en morgen hadde vært den deiligste opplevelsen hun kunne tenke seg. «Jeg har en fantastisk idé,» erklærte hun til venninnen Judy. «Vi kan ha nervesammenbruddene våre samtidig!» «Genialt!» sa Judy. «Vi kan få dobbeltrom. Det blir helt herlig.» «Fortell meg mer.» «Tjaaaa. Snille mennesker … myke hender som ønsker oss velkommen … dempede stemmer … hvitt sengetøy, hvite sofaer, hvite orkideer, alt er hvitt …» «Akkurat som i himmelen,» sa Judy. «Akkurat som i himmelen!» Slett ikke som i himmelen! Jeg åpnet munnen for å protestere, men de var ikke til å stoppe. «… lyden av rennende vann …» «… duften av sjasmin …» «… en klokke som tikker et sted i nærheten …» «… singlende toner fra en liten bjelle …» 7


«… oss to som ligger i sengen, helt hinsides på Xanax …» «… og stirrer drømmende på støvfnugg …» «… eller leser Grazia …» «… eller kjøper Magnum Gold fra mannen som går fra avdeling til avdeling og selger iskrem …» Men det er ingen menn der som selger Magnum Gold. Og ingen av de andre fine tingene heller. «En klok stemme vil si …» Judy gjorde en teatralsk pause. «’Legg fra deg byrdene, Judy’.» «Og en nydelig, velduftende sykepleier avlyser alle avtalene våre,» sa Claire. «Hun ber alle om å la oss være i fred. Hun forteller alle de utakknemlige drittsekkene at vi har nervøse sammenbrudd, og at det var deres feil, og at de må være mye snillere mot oss hvis vi noensinne kommer ut igjen.» Både Claire og Judy hadde grufullt travle liv – unger, hunder, ektemenn, jobber og en tyngende og tidkrevende trang til å se ti år yngre ut enn de faktisk var. De suser stadig vekk rundt i familiebiler og leverer sønner på rugbytrening, henter døtre hos tannlegen, raser tvers gjennom byen for å rekke møter. Simultankapasitet var en kunstform for dem – de benyttet seg av frisekundene mens de ventet på grønt lys til å gni anklene inn med falsk brunfarge, de svarte på e-post fra kinosetet og bakte røde cupcakes med hvit glasur midt på natten, og tenåringsdøtrene deres kalte dem ‘den patetiske, feite, gamle kjerringa’. Ikke et eneste øyeblikk gikk til spille. «De kommer til å gi oss Xanax.» Claire var tilbake i drømmen sin. «Å, herrrrlig.» «Så mye vi vil ha. Det øyeblikket rusen begynner å dabbe av, trykker vi bare på en ringeknapp og så kommer det en sykepleier og fyller på.» «Og vi trenger aldri å kle på oss. De kommer med nye bomullspysjer hver dag, helt nye, rett fra pakken. Og vi kan sove seksten timer om dagen.» 8


«Å, søvn …» «Det blir som å være pakket inn i en diger marengskokong; vi kommer til å føle oss helt vektløse og lykkelige som i en drøm …» Det var på tide å påpeke den ene store, stygge feilen i den deilige drømmen deres. «Bortsett fra at dere kommer til å være på et psykiatrisk sykehus.» Både Claire og Judy så fullstendig himmelfalne ut. Til slutt sa Claire: «Jeg snakker ikke om et psykiatrisk sykehus. Bare et sted hvor man drar for å … hvile seg.» «Det stedet folk drar for å ‘hvile seg’ er et psykiatrisk sykehus.» De ble stille. Judy tygget på underleppen. Det var tydelig at de tenkte på dette. «Hva trodde dere at det var?» spurte jeg. «Tja … et slags spa,» sa Claire. «Bare med … reseptbelagte midler.» «De har gale folk der inne,» sa jeg. «Ordentlig gale folk. Syke folk.» Det ble stille en stund til, og så vendte Claire det ildrøde ansiktet mot meg. «Herregud, Helen,» utbrøt hun. «Du er så kjip. Kan du aldri la oss ha noe fint i fred?»


TORSDAG


1

Jeg tenkte på mat. Det er det jeg gjør når jeg sitter i bilkø. Det er det alle normale mennesker gjør, naturligvis, men nå som jeg tenkte på det, hadde jeg ikke fått i meg noe å spise siden klokken sju i morges, for rundt ti timer siden. En Laddz-låt strømmet ut fra radioen for andre gang i dag – snakk om uflaks – og mens de vemodige, sirupssøte harmoniene fylte bilen, fikk jeg en kortvarig, men intens trang til å kjøre rett i en påle. Det var en bensinstasjon like foran meg på venstre side, det røde skiltet som varslet forfriskninger hang forlokkende i luften. Jeg kunne tråkle meg ut av korken og gå inn og kjøpe meg en smultring. Men smultringene de solgte på slike steder var like smakløse som svampene man finner på havbunnen; jeg hadde fått mer glede av å vaske meg med den enn å spise den. Dessuten sirklet en flokk med enorme, svarte gribber over bensinpumpene, og det fikk meg til å miste lysten. Nei, avgjorde jeg, jeg fikk heller vente og … Vent nå litt! Gribber? I en by? Over en bensinstasjon? Jeg kikket opp på dem igjen, og det var ikke gribber. Bare måker. Helt vanlige, irske måker. Og så tenkte jeg: Å, nei, ikke nå igjen. 13


Et kvarter senere svingte jeg inn foran huset til foreldrene mine, brukte et øyeblikk på å ta meg sammen, og så begynte jeg å romstere etter en nøkkel for å låse meg inn. De hadde prøvd å få meg til å gi den fra meg da jeg flyttet ut for tre år siden, men som den strategen jeg er, hadde jeg beholdt den. Mamma hadde ymtet frampå om å skifte lås, men hun og pappa hadde brukt åtte år på å bestemme seg for å kjøpe en gul bøtte, så hva var oddsene for at de skulle klare noe så komplisert som å skaffe seg ny lås? De satt inne på kjøkkenet, ved bordet, og drakk te og spiste kake. Gamle mennesker. For et fabelaktig liv de hadde. Selv de som ikke driver med tai chi. (Som jeg vil komme tilbake til.) De så opp og stirret på meg med dårlig skjult avsky. «Jeg har nyheter,» sa jeg. Moren min fikk tilbake talens bruk. «Hva gjør du her?» «Jeg bor her.» «Det gjør du ikke. Vi ble kvitt deg. Vi malte rommet ditt. Vi har aldri hatt det bedre.» «Jeg sa jo at jeg hadde nyheter. Det er det som er nyheten. Jeg bor her.» Nå begynte frykten å krype inn i ansiktet hennes. «Du har din egen leilighet.» Hun sa det bestemt, men hun hadde begynt å vakle. Hun måtte jo ha forventet dette. «Det har jeg ikke,» sa jeg. «Ikke fra og med i dag. Jeg har ikke noe sted å bo.» «Er det boliglånet?» Hun var askegrå i ansiktet. (Under den obligatoriske, oransje underlagskremen alle irske mødre blir utstyrt med.) «Hva er det som foregår?» Pappa var døv. Og ofte forvirret. Det var vanskelig å si hvilken av de to hemningene som til enhver tid var verst. «Hun har ikke betalt BOLIGLÅNET,» sa mamma inn i det gode øret hans. «Leiligheten hennes har blitt INNDRATT.» «Jeg hadde ikke råd til å betale boliglånet. Du får det til å høres ut som det er min feil. Dessuten er det mer komplisert enn som så.» 14


«Du har en kjæreste,» sa mamma med håp i stemmen. «Kan du ikke bo sammen med ham?» «Den katolske pipa har fått en annen lyd, hører jeg?» «Vi må følge med i tiden.» Jeg ristet på hodet. «Jeg kan ikke flytte inn hos Artie. Jeg får ikke lov av ungene hans.» Det stemmer ikke helt. Det gjelder bare Bruno. Han hatet meg dypt og inderlig, men Iona var hyggelig nok, og Bella forgudet meg faktisk. «Dere er foreldrene mine. Betingelsesløs kjærlighet, husker du? Greiene mine er i bilen.» «Hva! Alt sammen?» «Nei.» Jeg hadde tilbrakt dagen sammen med to fyrer som tok svarte penger. De siste få møblene jeg eide, var nå stablet inn på et digert lager ute ved flyplassen og ventet på gode tider. «Bare klærne og jobbgreiene mine.» Ganske mye greier, faktisk, siden jeg hadde vært nødt til å si fra meg kontoret for over ett år siden. Og ganske mye klær også, selv om jeg hadde kastet tonnevis mens jeg pakket. «Men når skal det ta slutt?» sa mamma klagende. «Når skal vi få nyte alderdommens otium?» «Aldri,» sa pappa med plutselig overbevisning. «Hun er del av et syndrom. Boomerang-generasjonen. Voksne barn som kommer tilbake for å bo i barndomshjemmet. Jeg leste om det i Grazia.» Det er umulig å argumentere mot Grazia. «Du kan bli i noen dager,» sa mamma storsinnet. «Men jeg må advare deg, det kan hende vi selger huset og drar på cruise i Karibia.» Slik eiendomsprisene var, ville de sannsynligvis ikke få råd til en båt ut til Aran-øyene engang, men jeg bestemte meg for ikke å strø salt i såret, og gikk ut til bilen for å begynne å lempe inn kassene med ting. De ga meg tross alt tak over hodet. «Når er det middag?» Jeg var ikke sulten, men jeg ville vite hvordan timeplanen så ut. «Middag?» 15


Det var ingen middag. «Vi bryr oss ikke egentlig med det lenger,» innrømmet mamma. «Ikke nå som det bare er oss to.» Dette var oppskakende nyheter. Jeg hadde dårlig samvittighet nok som det var uten at foreldrene mine plutselig skulle oppføre seg som om de satt inne på dødens venteværelse. «Men hva spiser dere, da?» De så overrasket på hverandre, og deretter på kaken på bordet. «Tja … kake, for eksempel.» Denne ordningen ville ha passet meg utmerket tidligere i livet – gjennom hele oppveksten hadde de fire søstrene mine og jeg ansett det som en høyrisikoaktivitet å innta noe som mamma hadde laget – men jeg var ikke meg selv. «Så når er det kake?» «Når du vil.» Det var ikke godt nok. «Jeg trenger en tid.» «Klokka sju, da.» «Ok. Hør her … jeg så en flokk med gribber over bensinstasjonen.» Mamma spisset leppene. «Det finnes ikke gribber i Irland,» sa pappa. «Sankt Patrick drev dem vekk.» «Det stemmer,» sa mamma bestemt. «Så du så ingen gribber.» «Men …» Jeg stoppet. Det var ingen vits. Jeg åpnet munnen for å trekke inn litt luft. «Hva er det du gjør?» Mamma hørtes skremt ut. «Jeg …» Hva var det jeg gjorde? «Jeg prøver å puste. Brystkassen min har låst seg. Det er ikke nok plass til å få inn luft.» «Selvfølgelig er det plass. Å puste er den naturligste ting av verden.» «Jeg tror ribbena mine har krympet. Sånn som beina krymper når man blir gammel, vet du.» «Du er bare trettitre. Vent til du blir så gammel som meg, du, så skal du få merke at beina krymper.» 16


Selv om jeg ikke visste hvor gammel mamma var – hun løy konstant og detaljert om det, den ene gangen kunne hun nevne den viktige rollen hun hadde spilt under Påskeopprøret i 1916 («Jeg hjalp til med å renskrive Uavhengighetserklæringen for unge Pádraig før han leste den på trappen utenfor hovedpostkontoret»), andre ganger kunne hun mimre om tenårene, da hun danset jive til The Hucklebuck den gangen Elvis kom til Irland (Elvis var aldri i Irland og sang aldri The Hucklebuck, men hvis du prøver å fortelle henne det, blir hun bare verre, og insisterer på at Elvis var innom på hemmelig visitt på vei til Tyskland og at han sang The Hucklebuck fordi hun hadde bedt ham om det) – virket hun større og mer robust enn noensinne. «Inn med pusten der, kom igjen, kom igjen, alle klarer det,» lokket hun. «Et lite barn klarer det. Så hva skal du gjøre i kveld? Etter … kaken? Skal vi se på TV? Vi har tatt opp tjueni episoder av 4-stjerners middag.» «Ah …» Jeg hadde ikke lyst til å se på 4-stjerners middag. Vanligvis så jeg minst to episoder per dag, men plutselig var jeg lei av det. Artie hadde sagt jeg kunne stikke innom når jeg ville. Ungene hans skulle være der i kveld, og jeg var ikke sikker på om jeg hadde styrke til å snakke med dem, for ikke å snakke om at deres nærvær innebar at jeg ikke hadde full og fri seksuell tilgang til ham. Men han hadde jobbet i Belfast hele uken, og jeg hadde … ja, ut med det, kan like gjerne innrømme det … jeg hadde savnet ham. «Jeg drar nok hjem til Artie,» sa jeg. Mamma lyste opp. «Kan jeg få bli med?» «Selvfølgelig ikke! Jeg har advart deg!» Mamma hadde en forkjærlighet for huset til Artie. Du har sikkert sett typen, hvis du leser interiørmagasiner. Fra utsiden ser det ut som et arbeiderklassehus med begge beina på jorda, sammenkrøpet like ved veien, hilser til lua og kjenner sin plass. Skifertaket er skakt og ytterdøren er så lav at den eneste som kan seile 17


gjennom den i full overbevisning om ikke å få skader på kraniet, er en fullblods dverg. Men når du kommer inn i selve huset, oppdager du at noen har slått ut hele bakveggen og erstattet den med et futuristisk eventyrland av glass og flytende trapper og fritthengende soverom som minner om fuglereir og takvinduer i det fjerne. Mamma hadde vært der bare én gang, ved et uhell – jeg hadde advart henne om at hun skulle bli sittende i bilen, men hun trosset meg – og det hadde gjort så stort inntrykk på henne at hun hadde satt meg i voldsom forlegenhet. Jeg ville ikke la det skje igjen. «Greit, greit, jeg blir ikke med,» sa hun. «Men jeg må be deg om en tjeneste.» «Hva?» «Kan du bli med meg på gjenforeningskonserten til Laddz?» «Har du gått helt fra vettet?» «Om jeg har gått fra vettet? Og det sier du, som ser gribber!»


2

Arbeiderklassehus i dvergstørrelse er vel og bra, bortsett fra at de ikke har hendige parkeringsplasser i underetasjen. Det tok mer tid å finne en parkeringsplass enn det hadde gjort å kjøre de tre kilometerne hjem til Artie. Langt om lenge kilte jeg min Fiat 500 (svart med svart interiør) inn mellom to gedigne SUV-er, og så låste jeg meg inn i den himmelske pleksiglasskokongen. Jeg hadde min egen nøkkel – det var bare seks uker siden jeg og Artie hadde foretatt den høytidelige utvekslingen. Han hadde gitt meg nøkkel til huset sitt, og jeg hadde gitt ham nøkkel til leiligheten min. For den gangen hadde jeg fremdeles en leilighet. Blendet av junikveldssolen fulgte jeg lyden av stemmer gjennom huset og ned de magiske, frittflytende trinnene ut til terrassen, hvor en gjeng pene, lyshårede mennesker hadde samlet seg rundt – av alle familiehyggelige ting – et puslespill. Artie, min vakre viking Artie. Og Iona og Bruno og Bella, de vakre barna hans. Og Vonnie, den vakre ekskona hans. Hun satt ved siden av Artie så den magre, brune skulderen hennes dultet mot hans store, brede. Jeg hadde ikke forventet å se henne, men hun bodde i nærheten og stakk ofte innom, vanligvis med Steffan, partneren sin, på slep. Det var hun som først merket at jeg var der. «Helen!» utbrøt hun med stor varme. 19


Et kor av hilsener og blitslampesmil ble rettet mot meg, og jeg ble trukket inn i et hav av åpne armer for å bli kysset av alle. Familien Devlin var vennligsinnede folk. Det var bare Bruno som holdt igjen, og han måtte ikke tro at jeg ikke la merke til det. Jeg holdt mentalt regnskap over de mange, mange gangene han hadde krenket meg. Jeg fikk med meg alt. Vi har alle våre nådegaver. Bella, som var kledd i rosa fra topp til tå og oste av kirsebærtyggis, ble henrykt over min ankomst. «Helen, Helen.» Hun kastet seg mot meg. «Pappa sa ikke at du skulle komme. Kan jeg få ordne håret ditt?» «Bella, gi Helen fem sekunder,» sa Artie. Ni år gamle og kjærlig innstilte Bella var det yngste og svakeste medlemmet i gruppen. Likevel ville det være uklokt å gjøre seg til uvenns med henne. Men først hadde jeg viktige ting å gjøre. Jeg stirret mot området hvor Vonnies overarm møtte Arties. «Flytt deg,» sa jeg. «Du sitter for nært ham.» «Hun er kona hans.» Brunos ladyboy-kinneben glødet indignert … hadde han på seg rouge? «Eks-kone,» sa jeg. «Og jeg er kjæresten hans. Han er min nå.» Og så la jeg raskt og påtatt til: «Hahaha.» (Slik at hvis noen skulle finne på å kalle meg egoistisk og umoden og sa: «Hva med stakkars Bruno?» kunne jeg alltids svare: «Herregud, det var en spøk. Han må lære seg å tåle en spøk.») «Det var faktisk Artie som lente seg mot meg,» sa Vonnie. «Det var det ikke.» Denne kvelden var jeg ganske lei av dette spillet jeg alltid måtte spille med Vonnie. Jeg fikk knapt nok fram ordene som måtte til for å fortsette leken. «Du prøver deg alltid på ham. Men du kan bare gi opp, Vonnie. Han er gal etter meg.» «Å, men da, så.» Vonnie flyttet seg godlynt bortover så det ble masser av plass mellom henne og Artie. Det var ikke min stil, men jeg kunne ikke annet enn å like henne. Og hva så med Artie midt oppe i alt dette? Jo, han konsentrerte seg intenst om det nedre, venstre hjørnet av puslespillet. Han hadde 20


alltid et anstrøk av ‘taus, sterk mann’ over seg, men når Vonnie og jeg begynte med alfakvinneknuffingen vår, hadde han lært seg – på mine instrukser – å trekke seg helt unna. I begynnelsen hadde han prøvd å beskytte meg mot henne, men jeg ble dødsens fornærmet. Jeg sa: «Det er jevngodt med å si at hun er nifsere enn meg.» Men faktisk var det tretten år gamle Bruno som var det virkelige problemet. Han var mer infam enn den mest utspekulerte jente, og ja, jeg visste at han hadde god grunn til det – foreldrene hans hadde gått fra hverandre da han var bare ni år gammel. Nå var han en tenåring i sinnehormonenes klør, noe som ga seg uttrykk i en fascistisk motesans: tettsittende, svarte skjorter; smale, svarte bukser stukket ned i blanke, svarte, knehøye skinnstøvler; veldig, veldig blondt hår klippet veldig kort, bortsett fra en stor, sidetung åttitallslugg. Han brukte mascara, og nå så det ut til at han hadde begynt på rougen også. «Så!» Jeg smilte en smule anstrengt mot alle ansiktene rundt meg. Artie så opp fra puslespillet og stirret på meg med intense, blå øyne. Herregud. Jeg svelget tungt. Jeg ønsket umiddelbart at Vonnie skulle gå hjem og ungene skulle legge seg så jeg kunne få være litt alene sammen med Artie. Hadde det vært ufint å be dem om å stikke av? «Lyst på noe å drikke?» spurte han uten å slippe blikket mitt. Jeg nikket taust. Jeg hadde forventet at han skulle reise seg så jeg kunne følge ham ned til kjøkkenet og få et raskt sniff av ham. «Jeg skal hente,» sa Iona drømmende. Jeg bet i meg et frustrert ul og så henne flagre ned de flytende trinnene til kjøkkenet, hvor drikkevarene holdt til. Hun var femten. Jeg syntes det var utrolig at hun kunne bli tiltrodd oppgaven med å bære et glass vin uten å styrte det i seg. Da jeg var femten, drakk jeg alt som ikke var spikret fast. Det var bare det du gjorde, det var det alle gjorde. Kanskje det var mangelen på lommepen21


ger, ikke vet jeg, men jeg forsto meg ikke på Iona og hennes pålitelige, måteholdne likemenn. «Er du sulten, Helen?» spurte Vonnie. «Det er en salat med fennikel og Vacherin i kjøleskapet.» Magen min knyttet seg; det var ikke snakk om å få noe ned dit. «Jeg har spist.» Det hadde jeg ikke. Jeg hadde ikke engang klart å tvinge i meg et stykke av mamma og pappas middagskake. «Sikker?» Vonnie betraktet meg slu. «Du ser litt tynn ut. Jeg vil ikke at du skal bli tynnere enn meg!» «Ingen fare.» Men kanskje det var det. Jeg hadde ikke spist et ordentlig måltid siden … tja, på lenge – jeg husket ikke egentlig, men det måtte ha vært en uke siden, kanskje litt lenger. Kroppen så ut til å ha sluttet å informere hjernen om at den trengte næring. Eller kanskje hjernen min var så full av bekymring at den ikke klarte å håndtere informasjonen. De få gangene beskjeden faktisk hadde kommet fram, hadde jeg vært fullstendig ute av stand til å foreta meg noe som kunne kalles komplisert, som å helle melk over Cheerios, for å døyve sulten. Selv å spise popkorn, som jeg hadde prøvd i går kveld, slo meg som en underlig ting. Hvorfor skulle noen frivillig spise disse ru, små isoporkulene som skar en i munnen og gned salt i såret samtidig? «Helen!» sa Bella. «Kom og lek!» Hun dro fram en rosa plastkam og en rosa Tupperwareboks med rosa hårspenner og rosa, lodne strikker. «Ta plass.» Å, herregud. Frisøren. Men jeg skulle vel være glad for at det ikke var Bilregistreringsdamen. Det var den aller verste av lekene våre – jeg måtte stå i kø i timevis mens hun satt bak glasset i en innbilt skranke. Jeg fortalte henne stadig vekk at vi kunne gjøre det på nett i stedet, men hun protesterte og sa at da var det ingen lek lenger. «Her er vinen din,» sa hun og hveste mot Iona: «Kom igjen, gi henne den – ser du ikke at hun er stresset?» Iona rakte meg et beger med rødvin og et høyt, kaldt glass som klirret av isbiter. «Shiraz eller hjemmelaget valerian-iste. Jeg visste ikke hva du foretrakk, så jeg tok med begge deler.» 22


Et øyeblikk vurderte jeg vinen, men bestemte meg for å la være. Jeg var redd for at jeg hvis jeg først begynte å drikke, ville jeg aldri klare å stoppe, og jeg fikset ikke tanken på en bakrus. «Ingen vin til meg.» Jeg stålsatte meg mot kakofonien som vanligvis etterfulgte den typen utsagn: «Hva? Ingen vin? Sa hun ‘ingen vin’? Er hun blitt gal?» Jeg forventet at Devlin-familien skulle reise seg som én skapning og bryte meg inn i et knipetak jeg ikke kom meg ut av, slik at de kunne helle i meg Shiraz ved hjelp av en trakt, men det kom ikke en eneste kommentar. Jeg hadde glemt at jeg ikke var sammen med min egen familie. «Har du lyst på Cola Light i stedet?» spurte Iona. Herregud, Devlin-familien var det perfekte vertskap, selv en småsprø og flagrende type som Iona. De hadde alltid Cola Light i kjøleskapet til meg, selv om ingen av dem drakk det. «Nei, nei takk, det går bra.» Jeg tok en slurk av valerianteen – ikke ugodt, men ikke godt heller – og så senket jeg meg ned på en diger gulvpute. Bella knelte ved siden av meg og begynte å stryke meg over hodet. «Du har nydelig hår,» sa hun lavt. «Tusen takk skal du ha.» Men når sant skal sies, så syntes hun at alt ved meg var nydelig, så hun var ikke akkurat et pålitelig vitne. Mens de små fingrene hennes kjemmet og delte opp håret, begynte skuldrene mine å synke. For første gang på rundt ti dager følte jeg lettelsen over et ordentlig innpust, følelsen av lungene som fylte seg helt med luft og så slapp det rolig ut igjen. «Herregud, så avslappende det er …» «Fæl dag?» spurte hun medfølende. «Du skulle bare ha visst, min lille, rosa amiga.» «Fortell, da,» sa hun. Jeg var på nippet til å begynne å fortelle hele den triste historien, men så husket jeg at hun bare var ni år gammel. «Jo …» sa jeg og anstrengte meg veldig for å få alt til å virke 23


muntert. «Jeg hadde ikke klart å betale regningene mine, så jeg måtte flytte ut av leiligheten min …» «Hva?» sa Artie sjokkert. «Når?» «I dag. Men det går greit.» Jeg snakket mer til Bella enn til ham. «Men hvorfor har du ikke fortalt meg det?» Ja, hvorfor hadde jeg ikke fortalt ham det? Da jeg ga ham nøkkelen for seks uker siden, hadde jeg advart ham om at det var en mulighet, men jeg hadde fått det til å høres ut som om jeg spøkte – hele landet hadde jo forfalte boliglån og gjeld oppetter ørene. Men han hadde hatt ungene sist helg, og han hadde vært bortreist hele uken, og jeg syntes det var vanskelig å ha vanskelige samtaler på telefonen. Og dessuten hadde jeg ikke fortalt noen hva som foregikk. I går morges, da jeg innså at jeg hadde kommet til veis ende – at veien faktisk hadde tatt slutt for en stund siden, men at jeg hadde nektet å innse det og håpet at veivesenet skulle komme settende med asfalt og hvit maling og lage et par kilometer til – ordnet jeg bare i all stillhet med to flyttemenn til i dag. Det var nok skammen som hadde fått meg til å tie. Eller sorg? Eller sjokk? Ikke lett å si for sikkert. «Hva skal du gjøre?» Bella hørtes opprørt ut. «Jeg har flyttet inn hos moren og faren min igjen for en stund. De går gjennom en gammel fase for øyeblikket, så det er ikke mye mat, men det går kanskje over …» «Kan du ikke bo her?» spurte Bella. Brunos lille ferskenansikt begynte umiddelbart å lyse av raseri. Han var så sint til vanlig at man skulle tro han hadde vegg-til-veggkviser, en ekstern manifestasjon av hans indre eder og galle, men han hadde faktisk veldig myk og sart hud. «Fordi faren deres og jeg bare har vært sammen en kort stund …» «Fem måneder, tre uker og seks dager,» sa Bella. «Det er nesten seks måneder. Det er et halvt år!» Jeg så engstelig på det ivrige, lille ansiktet hennes. 24


«Og dere er fine sammen,» sa hun entusiastisk. «Det sier mamma. Ikke sant, mamma?» «Det stemmer, det gjør jeg,» sa Vonnie med et tørt smil. «Jeg kan ikke flytte inn.» Jeg gjorde mitt beste for å virke munter. «For da kommer Bruno til å knivstikke meg midt på natten.» Og etterpå kommer han til å stjele sminken min. Bella så forferdet på meg. «Det gjør han ikke.» «Jo, det gjør jeg,» sa Bruno. «Bruno!» ropte Artie mot ham. «Beklager, Helen.» Bruno visste hvor grensen gikk. Han snudde seg vekk, men ikke før jeg hadde sett ham mime ordene Dra til helvete, fittetryne. Jeg måtte mønstre alt jeg hadde av selvkontroll for ikke å mime tilbake Dra til helvete selv, fascistfaen. Jeg var nesten trettifire år gammel, minnet jeg meg selv på. Og Artie kunne se det. Jeg ble avledet av at det blinket på mobilen min. En ny e-post, rykende fersk. Med den interessante tittelen: På vei til korset på alle fire. Men så fikk jeg se hvem den var fra: Jay Parker. Jeg holdt på å slippe hele maskineriet. Kjæreste Helen, min snadderdeilige lille grinebiter. Selv om jeg hater å innrømme det, så trenger jeg din hjelp. Kan vi ikke la fortid være fortid, og så tar du kontakt? Det tok meg mindre enn et sekund å taste inn svaret: Nei. Jeg lot Bella styre med håret mitt, nippet til valerian-teen min og så på at Devlinene la puslespillet sitt og ønsket at alle sammen – bortsett fra Artie, naturligvis – skulle ha seg vekk. Kunne vi ikke i det minste gå inn og sette på TV-en? I huset der jeg vokste opp hadde vi behandlet ‘ute’ med stor mistenksomhet. Selv midt på sommeren hadde vi ikke egentlig forstått vitsen med hager, spesielt siden 25


ledningen til TV-en ikke rakk så langt. Og TV-en hadde vært viktig for familien Walsh, så viktig at uansett hva som skjedde – fødsler, dødsfall eller bryllup – så sto TV-en alltid, absolutt alltid, på i bakgrunnen, aller helst med en høylytt såpeopera. Hvordan holdt Devlinene ut all denne evinnelige samtalen? Kanskje det ikke var dem som var problemet, slo det meg. Kanskje det var meg. Det virket som om evnen til å snakke med andre mennesker lekket ut av meg som luft ut av en gammel ballong. Jeg var verre nå enn jeg var for en time siden. Bellas myke fingre spilte over hodebunnen min, og hun klukket og styrte og kom til slutt fram til en slags løsning hun var tilfreds med. «Perfekt! Du ser ut som en mayaprinsesse. Se.» Hun stakk et håndspeil opp i ansiktet på meg. Jeg fikk et raskt glimt av håret mitt i to lange fletter og en slags håndvevd greie over panneluggen. «Se på Helen,» sa hun til forsamlingen. «Er hun ikke vakker?» «Veldig vakker,» sa Vonnie og virket helt oppriktig. «Som en mayaprinsesse,» understreket Bella. «Et det sant at mayaene oppfant Magnum?» spurte jeg. Det ble en kort, sjokkert stillhet, og så fortsatte samtalen som om jeg ikke hadde sagt noe som helst. Jeg var langt utenfor bølgelengden her. «Hun ser akkurat ut som en mayaprinsesse,» sa Vonnie. «Bortsett fra at Helen har grønne øyne, og en mayaprinsesse ville sikkert hatt brune. Men håret er perfekt. Flott jobb, Bella. Mer te, Helen?» Til min store overraskelse hadde jeg – i hvert fall for øyeblikket – fått mer enn nok av Devlinene, av skjønnheten deres og verdigheten og manerene deres, av brettspillene deres og de vennskapelige skilsmissene og de halve glassene med vin som barna fikk til middag. Jeg ville voldsomt gjerne ha Artie for meg selv, men det kom ikke til å skje, og jeg klarte ikke engang å oppvise energi nok til å bli sur – det var jo ikke hans feil at han hadde tre unger og en krevende jobb. Han visste ikke hvordan dagen min hadde vært i dag. Eller i går. Eller hvordan uken min hadde vært, for den del. 26


«Ikke mer te, Vonnie. Jeg må nesten komme meg av gårde.» Jeg reiste meg opp. «Drar du?» Artie så bekymret ut. «Jeg ser deg i helgen.» Eller når det var Vonnie hadde ungene neste gang. Jeg hadde mistet oversikten over turnusen deres, men det var en veldig komplisert turnus. Det grunnleggende prinsippet var at de tre barna skulle tilbringe på minuttet nøyaktig like mengder tid hjemme hos hver av foreldrene, men hvilke ukedager det var snakk om varierte fra uke til uke avhengig av om Artie eller Vonnie (mest Vonnie, spør du meg) dro på miniferier, brylluper på landet osv. «Alt i orden?» Artie begynte å se engstelig ut. «Ja da.» Jeg kunne ikke gå inn på det nå. Han grep tak i håndleddet mitt. «Kan du ikke vente en liten stund?» Og med lavere stemme la han til: «Jeg skal be Vonnie om å gå. Og ungene blir nødt til å legge seg før eller siden.» Men det kunne ta flere timer. Artie og jeg la oss aldri før dem. Jeg var ofte der om morgenen, så det var åpenbart at jeg hadde ligget over, men vi – alle fem – lot som om jeg sov i en imaginær gjesteseng og at Artie hadde tilbrakt natten alene. Selv om jeg var Arties elskerinne, oppførte vi oss ofte som om jeg bare var en venn av familien. «Jeg er nødt til å gå.» Hvis jeg måtte sitte enda lenger på terrassen og vente på å få Artie for meg selv, vente på å få sjansen til å ta klærne av den flotte kroppen hans, kom jeg til å eksplodere. Men først: avskjeden. Det tok omtrent tjue minutter. Jeg har ikke sans for langtrukne farvel; hadde det vært opp til meg, hadde jeg heller mumlet noe om å gå på do og bare snike meg ut og være halvveis hjemme før noen merket at jeg var borte. Jeg synes det er nesten uutholdelig kjedelig å ta avskjed. Inne i hodet mitt har jeg allerede dratt, så det virker så bortkastet å holde på med «God tur hjem» og «Takk for nå» og all smilingen og det der. Enkelte ganger har jeg lyst til å rive hendene deres fra skuldrene 27


mine og bare løpe min vei. Men Devlinene likte å gjøre et stort nummer av det – klemmer og doble kyss – selv fra Bruno, som tydeligvis ikke klarte å rive seg helt løs fra middelklasseoppdragelsen sin – og kvadruple kyss (begge kinn, pannen og haken) fra Bella, som foreslo at vi skulle ha pysjamasfest på rommet hennes snart. «Du skal få låne pysjen min med Jordbær-Matilde på,» lovet hun. «Du er ni år gammel,» sa Bruno superhånlig. «Og hun er gammel. Hvordan skal hun få på seg pysjen din?» «Vi er like store,» sa Bella. Og det rareste var at vi var praktisk talt like store. Jeg var kort for alderen, og Bella var høy. Alle Devlinene var høye, de fikk det fra Artie. «Er du sikker på at det er lurt at du er alene?» spurte Artie idet han fulgte meg til døren. «Du har hatt en skikkelig dårlig dag.» «Nei da, det går så fint, så.» Han tok hånden min og gned håndflaten mot T-skjorten sin, over brystmusklene, og så ned mot magemusklene. «Stopp.» Jeg trakk meg unna ham. «Ingen vits i å starte noe vi ikke kan fullføre.» «Oookay. Men vi kan i hvert fall ta av deg denne før du drar.» «Artie, jeg sa jo at—» Han løsnet ømt hårbåndet som Bella hadde festet på meg, viste meg det med en storslått bevegelse og lot det falle på gulvet. «Å,» sa jeg. Og så sa jeg «Å,» igjen, da han lot hendene gli innunder hårfestet og over den stakkars, lidende hodebunnen min og begynte å løsne de to flettene. Jeg lukket øynene et øyeblikk og lot hendene hans jobbe seg gjennom håret. Han lot tomlene sirkle rundt ørene mine, over pannen, på nyven mellom øyenbrynene mine, over det stramme punktet hvor nakken møtte hodebunnen. Ansiktet mitt begynte å mykne og kjevehengslene mine løste seg opp, og da han sluttet, var jeg så ør av nytelse at en mindre steil kvinne ville ha veltet over ende. 28


Jeg klarte å bli stående oppreist. «Siklet jeg på deg?» spurte jeg. «Ikke denne gangen.» «Ok, da drar jeg.» Han bøyde seg ned og kysset meg, et kyss som var mer tilbakeholdent enn jeg hadde ønsket meg, men det var best å ikke starte noen branner. Jeg lot hånden gli opp til baksiden av hodet hans. Jeg likte å vikle fingrene inn i håret i nakkegropen hans og trekke i det, men ikke hardt nok til at det gjorde vondt. Ikke egentlig. Da vi trakk oss fra hverandre, sa jeg: «Jeg liker håret ditt.» «Vonnie sier at jeg må klippe det.» «Og jeg sier at du ikke må det. Og det er jeg som bestemmer.» «Ok,» sa han. «Få deg litt søvn. Jeg ringer deg senere.» Vi hadde fått en – tja, jeg antar at det var en rutine – i løpet av de siste par ukene, vi pleide å ta oss en rask, liten prat før vi sovnet. «Og hva spørsmålet ditt angår,» sa han, «så er svaret ja.» «Hvilket spørsmål?» «Om det var mayaene som oppfant Magnum.» «Åh …» «Ja, selvfølgelig var det mayaene som oppfant Magnum.»


Mysteriet i Mercy Close