Muleum

UTGIVELSER Romaner: Vareopptelling (2013) Fvonk (2011) Stille dager i Mixing Part (2009) Muleum (2007) Volvo Lastvagnar (2005) Doppler (2004) Fakta om Finland (2001) L (1999) NAIV.SUPER. (1996) Tatt av kvinnen (1993) Bildebøker: Rumpemelk fra Afrika (2012) Den store røde hunden (1996) Maria & José (1994) Bøkene om Kurt: Kurt kurér (2010) Kurtby (2008) Kurt koker hodet (2003) Kurt 3 (2001) Kurt quo vadis (1998) Kurt blir grusom (1995) Fisken (1994) Gjendiktninger: Adam Mansbach: Sov for helvete (2011) Hal Sirowitz: Sa terapeuten min (1998) Hal Sirowitz: Sa mor (1997) Filmmanus: En helt vanlig dag på jobben (2010) Nord (2009) Folk flest bor i Kina (2002) Filmene om AP og Frp Detektor (2000) Sakprosa: Organisten (2006) Jotunheimen, bill.mrk.2469. Med fotografier av Bård Løken (2000)

Erlend Loe

Muleum Roman

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2007 Utgitt i heftet utgave første gang i 2008 av CAPPELEN DAMM AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42640-8 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Vi styrter.

Elsker deg.

Gjør hva du vil.

Pappa. (sms sendt fra luftrommet over Sentral-Afrika i april 2005)

15. desember 2005 Det er ikke min stil å skrive dagbok, men alle sier jeg bør gjøre det og nå får jeg ikke sove igjen, og jeg ligger og kjenner at jeg akkurat nå er sint nok, eller lei meg nok, eller hva det nå kan være, til å gjøre noe så rart som å skrive og han fyren med skjegget der nede i lavlandet, på klinikken, som i snart et halvt år har mast om at jeg må våge å kjenne på min egen sorg og alt det der, blir sikkert glad nå.

Jeg er drittlei av folk som vil meg godt. At alle syns synd på meg. Det er ingen grenser. Ingen kan se på meg uten å få stakkars-liten-blikket. Jeg hater det mer og mer. Jeg kan være enig i at det er litt synd på meg, men det er i så fall min egen sak. Jeg blir gal av å være stakkars liten 5

hele dagen. Som om ikke andre opplever triste og vanskelige ting. Som om jeg er den eneste i hele verden som har mistet familien sin.

Frøken Meyer har alltid vært en bitch, men etter at jeg ble alene kvitrer hun bare og det er ikke måte på hvor greit det er at jeg ikke har gjort leksene og jeg hadde nesten foretrukket at hun fortsatt var en bitch, men det kan jeg liksom ikke si, og Constance, stakkars, hun vet ikke hvordan hun skal ta meg. Her om dagen var det til slutt kommet så langt at jeg så meg nødt til å be henne stikke hestene sine opp i rumpa. Vi tok banen hjem fra KG og da vi nærmet oss Besserud, tok hun hendene mine og nærmest tryglet meg om å bli med til Sørkedalen og ri. I månedsvis har hun mast om at jeg må bli med og ri, for det å ri skal visstnok være så bra for alt, ifølge Constance, bare jeg kommer meg opp på en hest så spiller det liksom ingen rolle hvor mange familiemedlemmer jeg har mistet eller hvordan det skjedde, for hesten, med sin varme og sterke kropp, etc, kurerer meg og bringer meg tilbake til livet, men så spurte jeg Constance om det hender at hester går gjennom isen på Bogstadvannet og går ned med mann og mus og Constance svarte at det hender aldri og da sa jeg at jeg ikke gidder å bli med og så kikket hun på meg med dådyrøynene sine, som om hun syntes uendelig synd på meg og da kikket jeg med mine dådyrøyne på henne og syntes enda mer synd på henne og så sto vi der med dådyrøynene våre og syntes uendelig synd på hverandre helt til hun skjønte at jeg gjorde narr av henne og da gikk hun av t-banen og jeg ropte etter henne at hun kunne stappe de hestene et visst sted og i går gadd jeg ikke å gå på skolen, så nå tror hun sikkert at vi er uvenner eller noe og jeg kjenner at jeg ikke bryr 6

meg og jeg er faktisk i stand til å innse at det er en nokså trist ting, at jeg ikke bryr meg, altså.

17. desember Nå skriver jeg jammen igjen. Jeg vet ikke hvorfor, men det kan jo også være det samme. Hvorfor interesserer meg plutselig ikke, merker jeg. Jeg registrerer bare at ting skjer. Fly faller ned. Det kan være det samme hvorfor.

Men det gjør på en merkelig måte godt å skrive, selv om jeg har problemer med å gi psykogeir med skjegget rett.

Han tror han er så jævlig sjef og vet alt om hvordan folk som har det tungt tenker og om hvordan de kan hjelpes tilbake til en tilnærmet normal tilværelse, som han sier, og for et par uker siden spurte jeg om han noensinne hadde mistet familien sin i en flyulykke, men det hadde han ikke, og så spurte jeg om hvordan han da kunne være så skråsikker på hvordan jeg hadde det og så sa han at han hadde lang erfaring og at han dessuten har gått på skoler og universiteter både i Norge og andre land og at han hadde snakket med dusinvis av folk i min situasjon og jeg ba ham dra til helvete og han smilte overbærende og varmt i skjegget og klarte på en måte å virke sympatisk tross alt og det er nesten det verste. Han sier det aldri, men likevel skjønner jeg hver gang jeg er der at det er han som har rett og at det er min holdning som er problemet, men det skulle vel også bare mangle, for hvor mange er det som har en åpen og herlig holdning noen måneder etter at familien deres har falt ned med fly i Afrika og snart er det faenmeg jul. Min første jul alene i dette sinnssykt svære og tomme huset. Jeg har sikkert fått femten invitasjoner til å feire julen hos tanter og onkler og venner av mamma og pappa og foreldre til mine venner, men jeg lyver og sier at jeg allerede har takket ja 7

til å være hos Constance og hennes foreldre. Og til dem sier jeg at jeg skal være hos Trond og Bitten. Det er bra det, sier de. For det viktigste er at jeg ikke sitter alene.

Folk er så full av bullshit. Det er tusener som sitter alene på julaften. Og hva skal jeg med jul? Jeg har uansett ikke tenkt å leve så fryktelig mye lenger. Det er ikke det at jeg har bestemt noe ennå. Vi får se.

20. desember Da jeg satt ved panoramavinduet nå nettopp, husket jeg en samtale jeg overhørte mellom Tom og pappa en gang jeg lå på sofaen og de trodde jeg sov. Det var mens Tom var sammen med Keramikk-Renate og spilte i band og skulle bli forfatter og kunstner og alt mulig. Han ville til og med slutte på KG. Pappa tok ham for seg og jeg husker jeg lå og smilte for meg selv. Jeg var helt på pappas lag. Typisk meg. Pappa var helt rolig og sa bare at slike som oss driver med viktigere ting enn å spille musikk og fjase og være det noen kaller kreative. De fleste som kaller seg kreative, sa han, er alt annet enn kreative. De bare ikler seg attributtene til de som virkelig er kreative og koker sammen noe piss som ikke interesserer noen. Det er det enkleste i verden å posere som skapende og spennende, sa han. Mens de som virkelig er nyskapende de er det bare. De gjør ikke noe nummer utav det. Og så sa han at dersom Tom sluttet på KG, kom han til å kutte pengestrømmen og Tom kom til å bli nødt til å klare seg etthundre prosent på egen hånd. Hvis han derimot fullførte henholdsvis gymnaset og jusstudiet og etterpå ville skrive eller lage keramikk eller hva faen han ville, så fikk det bli hans sak, det kom ikke pappa til å legge seg borti.

Jeg husker hvor blek Tom ble i løpet av den samtalen.

Pappa pekte ned på byen og sa at Tom skulle la de som 8

bor der nede skrive og tøyse og holde på. Vi som bor her oppe i åsen, sa pappa, vi skriver ikke, vi sørger for at hjulene går rundt, vi skaper verdier, og for øvrig syns jeg ikke Renate er noe å samle på, hun er for vill for deg, for svevende, snakker jeg tydelig nok, forstår du hva jeg sier? Tom forsto.

Han ble ferdig jurist tre måneder før flyet falt ned.

Og nå er det jeg som skriver, pappa. Selv om du sa at slike som oss ikke skriver. Du tok feil. Det at jeg skriver dette beviser at du tok feil. Og det er din skyld at jeg skriver. Det er din fuckings skyld.

21. desember Constance tror selvfølgelig at solen snur i dag. Jeg forsøkte å forklare at den overhodet ikke snur, men at den fra i dag kl. 19.35 beveger seg gradvis høyere opp på himmelen. Solen merker ingenting til dette, forklarte jeg.

Det er vi som merker det. På nyttårsaften kommer dagen her i Oslo til å ha blitt seks minutter lengre. Men solen merker altså ingenting og den har aldri i hele sitt liv snudd. Constance tåler ikke å bli rettet på og hun ble irritert og sprang for å ri i Sørkedalen og jeg møtte ikke opp til solfesten hun skulle holde nå i kveld. Det skal være en kald dag i helvete før jeg har tenkt å feire at dagene blir lengre. Så korte dager som overhodet mulig er mitt mål. Ikke før har jeg våknet så må jeg legge meg igjen. Det hadde vært det ideelle. Constance har faktisk problemer. Hun vet ingenting om noe. Hun aner aldri hvilken vei klokken skal stilles når det blir sommertid. Hun kommer til å havne på kjøret den dagen hun forstår at hun ikke kan leve av å være hestejente.

9

Forsøkte å overtale Krzysztof til ikke å dra hjem til jul.

Jeg sa jeg syntes det var ubehagelig å være alene i huset. Men han ville hjem. Jeg betalte ham godt slik at han kommer tilbake. Det ville pappa også ha gjort. Krzysztof gjør en utrolig god jobb. Den andre poolen er snart ferdig. Jeg har fått ham til å fullføre den i pappas ånd.

Små, mørkeblå fliser med åttekantet form, de samme som i bassenget på hotellet vi bodde på i Berlin i påsken i fjor. Som mamma antakelig ikke ville ha godkjent. Hun hadde alltid så bestemte meninger om slikt. Men nå er det mine meninger som teller. Krzysztof er et funn. Han jobber for småpenger og bor på det minste rommet i huset og alt han vil ha er et ullteppe og et askebeger. Jeg skjønner ikke at ikke Polen hevder seg bedre i den store sammenhengen. Kanskje fordi de ber hele tiden. Det gjør Krzysztof også. Jeg aner ikke hva han ber om. Og ikke vil jeg vite det heller. Da paven døde la han ikke en flis hele dagen. Men han har lagt mange både før og etter.

Hvorfor skriver jeg egentlig dette?

24. desember Et mas uten like. Det er ingen i familien, verken mammas eller pappas, som ikke har vært innom med gaver og trøstende ord. Alle later som om de syns det er i orden at jeg ikke har pyntet til jul, men de syns kjempesynd på meg og er bekymret. Med god grunn vil jeg vel nesten si.

Hva hadde de trodd.

Da sistemann hadde dratt, tok jeg Jaguaren, ja, du hørte rett, pappa, jeg tok selveste Jaguaren, for den er jo min nå, eller hva, alt dette er mitt, er det ikke slik, så jeg tok Jaguaren og kjørte ned til Alternativ Jul i Folkets Hus med alle gavene jeg hadde fått, for det hadde jeg lest om i Aftenpostens aftenutgave, at de trengte gaver. Jeg 10

har jo strengt tatt ikke lov til å kjøre ennå, men jeg regnet kaldt med at politiet ikke vil finne på å stoppe en så fin bil en time eller to før julen ringes inn, som det så fint heter. Det føltes bra. Men da jeg kom hjem, fant jeg en gave til. Fra Krzysztof. Han må ha satt den på peishyllen før han dro. Han er søt. Det var en cd hvor en mann som heter Antony synger på en trist måte at han skulle ønske han var kvinne. Jeg har hørt på den flere ganger allerede og jeg hører på den nå, mens jeg skriver dette og det er hudløst, det er lengsel på høyt nivå, og selv om hans problemer ikke er de samme som mine, så hjelper det på et vis likevel, det er smerte, og det holder for meg, all smerte kan brukes. Krzysztof ligger hele dagen og legger fliser og er katolikk, men han er på ingen måte tapt bak en vogn.

Og det dør omtrent 155 000 mennesker hver eneste dag, fant jeg ut nå nettopp. Det blir 57 millioner i året.

6458 i timen. 108 i minuttet. Jeg spør meg om det er en trøst. På en måte ja. På en måte nei.

25. des Det er natt igjen og jeg får ikke sove og jeg ligger og er så inni helvete forbannet på deg, pappa. Afrika har bare 3 prosent av passasjerflytrafikken i verden, men nesten 40 prosent av dødsulykkene. Det er ustabile samfunn, gamle fly, dårlig vedlikehold. Alt dette visste du utmerket godt. Men selvfølgelig måtte du likevel ta med deg Tom og mamma og fly skranglete innenriksruter der nede. Meg ville du ikke ha med. Jeg skulle være hjemme alene og gå på skolen og så skulle mamma og du og jeg ta en lignende tur når jeg var ferdig med jussen om noen år. Det var det du sa. Og den meldingen du sendte da du skjønte at dere var på vei ned. Hva tenkte du på. Trodde 11

du det ville gjøre ting lettere for meg. Det har gjort det verre, skjønner du ikke det. Det gjør det verre fordi det får meg til å forstå at dere visste hva som skjedde, dere visste at dere ikke hadde en sjanse og det at du midt i panikken var åndsnærværende nok til å tenke på meg, på hvordan jeg kom til å reagere og på hvordan mitt videre liv skulle bli, er fryktelig å vite, det er grotesk, pappa. Jeg har ikke noe lyst til å leve. Og jeg spiser de fleste av mine måltider på Holmenkollen Restaurant for tiden. Jeg orker ikke å handle eller lage mat. Jeg vet du ikke likte deg der. Magasinet i Dagbladet kalte det en overpriset turistfelle. Det lo du av. Du likte ikke sjefen der. Men du forklarte aldri hvorfor. Det kan uansett være det samme.

Meg smiler han til hver gang jeg kommer inn. Og han kler av meg med blikket når han tror jeg ikke legger merke til det. Til gjengjeld lar han meg alltid få rabatt.

Som om det spiller noen rolle. Når jeg får lappen kommer jeg til å kjøre ham ned og stikke av. Hit and run, heter det. Jeg har alle mulige merkelige tanker i hodet. Det er ikke sikkert jeg burde skrive dem ned.

26. des Constance kom innom i dag. Hun har forstått at jeg lurer alle og tilbringer julen alene. Men hun sier ingenting.

Det er omtenksomt av henne. Hun hadde med julemat og jeg overrasket meg selv med å spise både ribbe og pinnekjøtt. Jeg fikk nesten et slags kick av at maten var fet.

Jeg ville aldri rørt slik mat før, men nå merker jeg at jeg ikke bryr meg om figuren lenger. Hva skal man med figur når man er død. Og hun spurte om jeg ville ha en rolle i teaterstykket som KG-teateret setter opp i januar.

KG er selvfølgelig omtrent den eneste videregående skolen i Oslo som ikke har revy. Ledelsen tror helt sikkert 12

at revy betyr fitteprat og det går jo ikke på prektige KG, men teater er lov, og Jeanette som skulle ha spilt en ørliten rolle, fikk allikevel ikke lov av faren sin, fortalte Constance, det har visst vært mye frem og tilbake, men faren er kristnere enn de fleste og nå har jeg altså tilbud om å debutere på scenen. Det er visst en veldig liten rolle. Jeg skal bare si et par replikker og komme ut av en dør, men Constance mener jeg vil ha godt av å se litt folk og delta i et eller annet, samme hva, nesten, tror jeg hun mener, for hvis jeg bare omgås litt med mennesker eller dyr så kommer jeg til å bli glad igjen, eller noe. Jeg mener egentlig ikke å gjøre narr av henne for hun mener det selvfølgelig supergodt og er snill tvers igjennom. Jeg sa jeg skulle tenke på det. Det føltes bedre enn å bare si nei sånn tvert.

28. desember Hadde kjøretime i dag. Satt bare og tenkte at hva om jeg nå trykker gassen i bånn og sikter mot fronten på den bussen som kommer imot eller hva om jeg tar til høyre i stedet for å kjøre rett frem i krysset ved Karl Johan og Ring 1 og presser bilen opp i tohundre kilometer i timen opp slottsbakken og dundrer inn i slottsveggen. Det hadde vært noe, tenkte jeg. Men så tenkte jeg at det var egoistisk av meg og at den stakkars kjørelæreren sikkert ikke ville det like mye som meg, for han har vel neppe mistet familien nylig, det er i hvert fall lite som tyder på det og dessuten har han pedaler og kunne sikkert ha bremset eller noe, men jeg likte tanken, merket jeg, selv om det var vanskelig å holde fast i den fordi kjørelæreren snakket i ett kjør om sin tid som elev ved statens kjørelærerskole i Stjørdal. Det virker som om han savner den tiden. De kjørte ofte inn til Trondheim for å øve i or13

dentlige gater med ordentlige kryss, fortalte han, og han nevnte flere ganger et kryss han kaller Prinsenkrysset.

Han sa det er det fineste krysset i Norge. I hvert fall det som er best egnet til trafikkopplæring. Han sa det ikke rett ut, men jeg tror han elsker det krysset. Jeg merket det på stemmen hans. Jeg kan merke ting på folks stemmer.

Constance kan det ikke. Hun kan bare så vidt merke om hesten hennes er blid eller sur. Jeg kunne kanskje ha blitt en god psykolog eller noe. Hvis det var det jeg hadde lyst til, mener jeg. Men jeg kommer jo neppe til å være her når den tiden kommer, så, jaja, den som lever får se, som det heter. Og den som ikke lever får ikke se. Nokså urettferdig i grunnen. Eller hva, pappa? Nå kan du angre. Det er egentlig utrolig corny at jeg henvender meg til deg når jeg skriver dette. Som en liten jentunge på film som har mistet moren eller faren sin og som snakker til dem som om de kan høre henne og alle som ser filmen vet at alle filmer om barn som har mistet noen ligner hverandre og likevel godtar de at det er sånn på enda en film. Det må være fordi vi har en voldsom respekt for døden og vi syns så synd på dem som mister noen. Døden, liksom. DØDEN. Som om den er så fuckings spesiell. Wow, liksom.

Og det går tross alt ikke an å skrive til døde folk. Jeg vet jo det. Man kan ikke skrive til de døde. Altså er det meg selv jeg skriver til.

Så gjennomsiktig.

Jeg ser rett gjennom hele opplegget med denne dagboken. Og likevel skriver jeg og har en slags glede av det.

Det er som det rommet med speil på alle veggene og rosa badeballer i som Constance dro meg inn i på Nasjonalgalleriet. Vi kunne se oss selv i alle retninger for alltid.

Eller speilboksen på Teknisk museum som pappa og jeg har vært inne i mange ganger. Man kan se seg selv inn14

over og innover uendelig mange ganger og alle sammen er en selv og man kan ikke slippe unna og ikke ha noen hemmeligheter.

Jeg vet ikke om det er tiden på døgnet som gjør at jeg blir så dyp eller om det bare er at jeg er uvant med å skrive eller om det er det at jeg skal dø. Antakelig blir man dypere enn vanlig hvis man vet at man skal dø.

Nå må jeg slukke lyset før det tar helt av her.

1. januar 2006 Krzysztof kom tilbake i går morges. Merkelig tidspunkt å komme tilbake på. Og han begynte å legge fliser med én gang. Jeg kunne merke at det var noe i veien, så jeg stoppet ham og påpekte at det var nyttårsaften og at man tross alt ikke legger fliser på nyttårsaften, men han sa at det var en helt vanlig ting å gjøre i Polen, men jeg trodde ikke på ham, så jeg bød ham på middag på Holmenkollen Restaurant og bestilte vin og takket ham for julegaven og fortalte at det er den fineste musikken jeg har hørt på lenge og det gikk ikke lang tid før han gråt og forklarte at kjæresten hadde funnet seg en annen og jeg spurte hva han hadde ventet seg når han bor hele året i Norge, sånn er damer, sa jeg, og det er patetisk at du tror du kan være borte i årevis og legge fliser og ha askebeger på gulvet ved hodeputen mens hun bare skal sitte et eller annet sted i Polen og vente som en annen idiot.

Jeg liker når gutter gråter og er fortvilet.

Senere på kvelden klatret vi opp i Holmenkollbakken og satt på hoppkanten og kikket på fyrverkeriene og forsøkte å ligge med hverandre, men Krzysztof var for full og det var antakelig like greit, men det ble uansett en ganske fin nyttårsaften. Jeg oppdager at det fine med å 15

se dystert på tilværelsen er at jeg mye lettere blir positivt overrasket.

Mitt eneste nyttårsforsett er å forsøke å dø. Jeg skjønner bare ikke hvordan jeg skal klare det. De tradisjonelle metodene virker så vulgære. Å henge eller skyte seg og den slags. Det er ikke meg, liksom. Helst vil jeg falle ned med fly jeg også. Men fly faller jo ned så altfor sjelden.

Med mindre jeg drar til Afrika, naturligvis. Men det virker kanskje litt masete igjen. Jeg må tenke på det.

2. januar Statsministeren talte til meg i går kveld. Til andre også, sannsynligvis, men jeg merket jo mest at han snakket til meg. Han sa at jeg kan vinne over meg selv. At hver og en av oss har seire som venter. Han sa at det er dette det handler om; å gi rom for drømmene sine og å skape muligheter for at de kan bli virkelighet. Det var nesten skremmende. Det var som om han har skjønt hva jeg pønsker på og han støtter det helhjertet. Han støtter mitt ønske om å dø. Og så pratet han en masse tøys om Ibsen.

3. januar Krzysztof har unngått meg i går og i dag. Han har ikke villet møte blikket mitt. Og så spurte jeg om hvorfor og så skjønte jeg at han har dårlig samvittighet fordi vi nesten lå sammen på nyttårsaften. Han er redd for at jeg skal føle at han presset meg eller noe og for at jeg skal være sint og for at han ikke skal få jobbe her lenger. Jeg måtte nesten le. Så søtt av ham. Jeg ba ham slappe helt av. Jeg vet ikke hvordan det er i Polen, sa jeg, men dette er Norge. Dette er 2006. Gutter og jenter ligger med hverandre før ekteskapet hele tiden, man kan vel nesten 16

si at det først og fremst er før ekteskapet at de ligger med hverandre, og jeg ligger jo heller med deg enn med vestkantguttene og deres idiotiske pannebånd.

Han virket lettet etterpå. La fliser til sent på kveld. Jeg lurer på om han til og med holder på fortsatt. Det virker litt stusselig, men hva vet jeg.

4. januar Constance trakk meg med på årets første øving med KGteatret. Det er premiere om bare et par uker og jeg har vel omtrent sagt ja til å være med. Det virker enkelt. Jeg skal gå ut på scenen og si noen setninger før første akt og så skal jeg gjøre det samme før andre akt og igjen, for tredje og siste gang, helt på slutten av stykket. Jeg binder det hele sammen, tror jeg regissøren sa. Jeg er fortelleren, eller noe. Samme for meg. Jeg husker ikke engang hva stykket heter. Det spiller heller ingen rolle. Det viktigste er vel, som Constance sier, at jeg kommer meg litt ut og treffer noen folk eller dyr.

10. januar Tung uke.

Ikke vært på skolen.

Har bare sittet hjemme og tenkt på hva som skal skje når jeg er borte. Tenkt på om jeg skal rydde her. Pakke alt i kasser. Sortere og fikse. Eller om jeg skal la andre ta den jobben. Men disse andre vil i så fall finne en masse personlige eiendeler som ikke vil bety noe for dem. Brev.

Bilder. Og de vil kaste dem og det er vanskelig å tenke på. Jeg burde gjøre denne jobben selv, men jeg makter det ikke, holder ikke ut tanken. Hvis jeg skulle fortsette å leve, kunne jeg ha latt alt ligge og tatt det om noen år, men det skal jeg jo ikke. Jeg burde med andre ord rydde 17

og selge huset og gi pengene til noe bra. Men jeg har ikke krefter til det heller. Jeg tror nesten det får bli som det blir. I så fall blir det vel tantene og onklene som arver det hele. Da blir de sikkert glade. Med mindre mamma eller pappa har barn de ikke har fortalt om. Det ville ikke ha overrasket meg. Det er nokså vanlig, har jeg lest. Antakelig ikke mamma, tipper jeg. Men pappa … Jeg utelukker det i hvert fall ikke. Men hva raker det meg. Jeg kommer jo uansett ikke til å være her og den som ikke er her har ikke noe ord med i laget. Jeg tenker en del på dette for tiden. Man må liksom være her for å telle. Ved å dø setter man seg selv på sidelinjen på en nokså bastant måte. Jeg har selvfølgelig kikket en del på selvmordssider på nettet. Jeg trodde jeg skulle finne likesinnede, men jeg syns det hele er frastøtende. Mange virker yngre enn meg, og grunnene deres til å ville dø virker helt uholdbare. De er for umodne til å ville dø på ordentlig. De er litt nedfor uten at de vet hvorfor, eller kjæresten har gått fra dem, eller de vil hevne seg på foreldre som ikke forstår noen ting. De har et romantisk forhold til det å dø, som om det er noe storslagent, som om døden er starten på noe stort, som om det å dø kan være en hevn, jeg tror ikke de aner hva de lefler med. Barnerumper.

Og Constance ringer og maser om teaterøvinger og hester og andre dyr (mindre om hester enn før, riktignok, men likevel) og jeg sier at jeg har lært meg mine replikker for lenge siden, men det har jeg naturligvis ikke.

Jeg leste litt i manuset, men begynte å kjede meg etter tre sekunder, i hvert fall lenge før det hadde gått ti.

11. januar Snakket med psykogeir i dag. Skjegget hans blir stadig større. Han sa at han syns jeg er flink til å møte til våre 18

avtaler og at det er et godt tegn og dessuten syns han at jeg virket bedre og at det var godt å se. Han skulle bare vite. Han sa at han en god stund hadde fryktet at jeg var suicidal og han hadde lurt på om han skulle iverksette tiltak, som han kaller det. I forhold til den voldsomme utdannelsen han skilter med og den lange erfaringen med slike som meg, er han fryktelig lett å lure. Jeg sier at han har rett i at jeg har vurdert å ta livet av meg, men at jo mer jeg tenker på det jo mer skjønner jeg at jeg elsker livet.

Jeg er jo ikke dum. Å bli sperret inne fordi psykogeir tror jeg utgjør en fare for meg selv er det siste jeg trenger.

15. januar Øvde med teateret i går. Premieren er den 20. altså om fem dager. Folk er kjempestresset. Som om det spiller noen rolle hvordan det går. De andre er så kortsynte.

Når de er glade så er de glade på en dum og irriterende måte og når de er stresset så er de stresset på en dum og irriterende måte og når de er sinte så er det også dumt og irriterende. Jeg syns vel egentlig rett og slett at de er dumme, at de ikke aner hva noe dreier seg om. De tror de er udødelige. Det er nesten utrolig å tenke på at jeg var som dem for mindre enn ett år siden.

Mens jeg sto på scenen og terpet på den siste teksten, fikk jeg en idé. Det er en idé jeg er i ferd med å bli glad i, selv om den er veldig dramatisk og kanskje til og med barnslig. Jeg sier ikke hva den er. Må tenke litt mer på den først. Men den er djevelsk.

16. januar Kjøretime. Hadde en fin opplevelse, eller erfaring, eller hva jeg nå skal kalle det. Kjørelæreren syntes jeg kjørte 19

litt nervøst, og det gjorde jeg, for jeg satt og tenkte på det jeg skal gjøre om fire dager, så han begynte å spørre meg om forskjellige ting for å få meg til å tenke på noe annet og jeg kjørte med én gang mye bedre, men det som var fint var at jeg ikke fortalte noe om hva som har skjedd. Jeg bare lot som om det gamle livet fortsatt var det som gjaldt. Og kjørelæreren merket ingen forskjell.

Jeg fortalte om mamma som har vært hjemme i mange år med Tom og etterpå med meg og som aldri riktig har fått brukt den spennende utdannelsen sin som hun alltid snakker om, men at hun nå er i ferd med å åpne en møbelbutikk på St. Hanshaugen sammen med en venninne og at de har opprettet kontakt med et firma utenfor Roma og det er eksklusive og dyre ting, skap og bord og slikt, men at hun har sondert terrenget og føler seg sikker på at en slik butikk trengs og pappas firma stiller startkapital til rådighet, og om Tom som ble ferdig jurist for litt over ett år siden og som snart skal begynne å jobbe i pappas firma og om pappa og hans firma og hvor bra det går og når jeg nevnte noen av klientene hans så nikket kjørelæreren og plystret og jeg kjørte dødsbra og kjørelæreren sa at vår familie virker veldig sammensveiset og fin og jeg sa at det er akkurat det den er.

17. januar Jeg har bestemt meg. Det er en stor lettelse. Er allerede godt i gang med forberedelsene.

Kjøpte tyve meter tau på Skandinavisk Høyfjellsutstyr i dag. De sa det var det beste de hadde. Lett og solid og ørlite elastisk. Grønt. De hadde andre farger også, men det er noe med grønt, antakelig på grunn av mammas kjole. Den hun alltid har hatt. Det var på en måte da hun var mest mamma. Når hun hadde den kjolen. Selgeren 20

sa at tau er ferskvare og holder ganske lenge, men at jeg ikke kan stole på det for alltid. Jeg sa at det ikke var noen fare, at jeg skulle bruke det med det samme. Og så ikke mer.

Jeg vet at jeg for litt siden skrev at jeg ikke har sansen for disse vulgære selvmordsmetodene, men etter at denne nye tanken dukket opp, har jeg rett og slett skiftet mening. Jeg er overrasket selv.

Jeg skal gjøre det på premieren. Helt på slutten. Jeg er alene på scenen og jeg står helt stille og sier det jeg skal si, men mens jeg sier det skal jeg signalisere til Waldemar som står oppe og styrer følgespoten min, og så skal han hive ned tauet som jeg på forhånd har festet i taket, og Waldemar kommer garantert til å gjøre det for han har i to og et halvt år sett på meg på en måte som ikke er til å misforstå, han vet at han ikke har en sjanse, men han er villig til å gjøre hva som helst for å kunne fortsette å leve i et slags håp, og deretter skal jeg stille og rolig klatre opp på bokhyllen som er en del av scenografien, og så står jeg der oppe til jeg har snakket ferdig og så legger jeg løkka rundt halsen og hopper og jeg regner med at kroppsvekten vil knekke nakken min når tauet rykker til, jeg har sjekket litt om det på nettet, det skulle holde med god margin hvis jeg har regnet rett.

Dette er planen. Og det gir meg et slags kick at jeg skal gjøre det foran hele lærerkollegiet og foreldrene som naturligvis i all hovedsak består av hovedstadens kristneste og beste mennesker og de vil bli sjokkerte, til og med rystet, og de vil tenke at noen ikke har gjort nok for å hjelpe meg gjennom denne vanskelige tiden og det kommer til å gå gjetord om meg.

Jeg liker også at denne ideen er så lite typisk for meg.

Hvem hadde trodd at jeg var i stand til å få en slik idé.

21

Hvem hadde trodd at jeg har gått rundt med en sånn dramaqueen i magen.

18. januar Jeg hadde forventet å bli full av uro hvis jeg noen gang klarte å bestemme meg for å gjøre det jeg nå har bestemt meg for å gjøre, men jeg er helt rolig. Jeg føler meg avslappet og avklart. Har ikke hatt det så bra på lenge.

Constance kommenterte det i dag. Hun sa jeg så mye bedre ut. Jeg sa takk. Og så spurte hun om jeg kanskje etter hvert begynner å bli klar for å ri. Jeg sa at det kan godt være og foreslo at vi kunne ri i neste uke, etter at teaterpremieren er overstått.

Jeg har lest at de som tenker på å ta livet sitt blir nokså egoistiske. At de ikke tenker på hva andre kommer til å føle av skyld og anger og alt slikt og det stemmer. Jeg ofrer det omtrent ikke en tanke. Jeg har ikke vært så ubekymret på flere år.

Droppet andretimen og gikk usett ned i gymsalen for å feste tauet i lysriggen. Knuten ble dødssolid. Holder garantert.

Lette etter Waldemar for å avtale om tauet, men noen sa at han var gått hjem fordi lillesøsteren var syk og foreldrene sitter på Stortinget eller noe så han måtte stille opp. Typisk Waldemar. Han virker så bløthjertet. For god for denne verden, på en måte. Kommer sikkert til å havne på kjøret om noen år akkurat som Constance.

Jeg har tenkt at jeg må skrive et brev til familien. Det er helt sikkert Trond og Bitten som låser seg inn her først.

Da må det ligge et brev på bordet. Men bare om praktiske ting. Ikke noe sentimentalt om sorg og savn og ikke 22

noe med å ta farvel. Bare helt kaldt og enkelt. Og det skal stå at familien gjerne må dele på inventar og ting, men at huset deretter skal selges og med pengene skal det opprettes et fond eller legat eller hva det heter i mitt navn, som folk kan søke til og få penger fra hvis de er lei seg. Det er ikke nok å være bare litt lei seg. Man må være kjempelei seg, på nippet til å gjøre det som jeg nå skal gjøre om to dager. Da får man penger slik at man for eksempel kan reise litt og få noen nye impulser, eller kjøpe seg en oppvaskmaskin eller en liten påhengsmotor eller noe annet som kan gjøre en litt glad. De som forvalter fondet skal ikke legge seg opp i hva pengene skal brukes til, de skal bare sjekke om de som søker er så lei seg som de sier de er. De kan for eksempel ringe til søkernes venner og høre litt. Man må legge ved referanser og ellers skrive litt om seg selv. Julies legat for suicidale.

Eller noe slikt. Jeg liker tanken på å kunne være med i legathåndboken som halvparten av alle på skolen sitter og blar i for tiden. Det fins alle mulige dustete legater i den.

Jeg ringte en megler i går og fortalte hvor huset mitt ligger og når det var bygd og hvor stort det var og hvilken utsikt det har, etc, og han sa han ikke kunne si noe sikkert sånn over telefon, men at det hørtes ut som om vi snakket om et hus til 15–20 mill. Jeg fikk bakoversveis og tenkte først at jeg kunne ha solgt det og levd i sus og dus i årevis, flyttet til Karibien eller noe, men så kjente jeg at det var en hul og tom tanke og jeg tenkte at jeg ville helt sikkert ha like mye lyst til å dø der borte som her og jeg vil tross alt ikke dø på et fremmed sted hvor jeg ikke kjenner noen og ikke vet hvem som finner meg og alt slikt og at det beste er at jeg bare holder meg til planen og blir ferdig med det.

23