Page 1


Mørketid


Michelle Paver

Mørketid Oversatt av Kurt Hanssen


Michelle Paver Originalens tittel: Dark Matter Oversatt av Kurt Hanssen Opprinnelig utgave: Copyright © Michelle Paver 2010 First published by Orion, London Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-40894-7 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Rune Kårstad-Hærnes Trykk og innbinding: UAB Print-It, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Embleton Grange Cumberland 24. november 1947

Kjære dr. Murchison, Tilgi at jeg svarer så sent på Deres brev. Jeg er overbevist om at De forstår hvorfor jeg syntes det var vanskelig å behandle forespørselen Deres med glede. For å si det enkelt, De vekket ubehagelige minner som jeg i ti år har forsøkt å glemme. Ekspedisjonen gjorde en venn av meg til krøpling, og en annen omkom. Det er ikke noe jeg ønsker å vende tilbake til. De nevnte at De arbeider med en monografi om «fobiske lidelser», med det går jeg ut fra at De mener frykt. Jeg beklager at jeg ikke kan tilføye noe som kan være til hjelp for Dem. I tillegg forstår jeg ikke hvordan «saken» (som De uttrykker det) til Jack Miller kan bidra med passende materiale til et slikt arbeide. De innrømmet i brevet at De vet lite om Spitsbergen, og også om alle andre steder i det som gjerne kalles Det høye nord. Det er som forventet. Få gjør det. Men tilgi meg hvis jeg stiller spørsmål ved hvordan De da kan forsøke å forstå hva det gjør med et menneske som overvintrer der. Man må

5


kjempe mot ensomhet og ødslighet – ja, selv med de mange bekvemmeligheter som vår moderne tid kan by på. Mer enn noe annet må man holde ut det uendelige mørket. Og selv om omstendighetene dikterte, var det en ulykke for Jack å være der alene. Jeg tror aldri vi kommer til å få vite sannheten om det som skjedde ved Gruhuken. Men jeg vet nok til å være overbevist om at noe forferdelig fant sted der. Og hva det enn var, dr. Murchison, var det virkelig. Det var ikke et resultat av en eller annen fobisk lidelse. Og i den anledning vil jeg legge til at før jeg begynte i politikken, studerte jeg vitenskap noen år, og dermed føler jeg meg berettiget på to punkter til å være forholdsvis godt skikket til å vurdere bevisene. Dessuten har det aldri vært sådd tvil om min mentale tilstand, og ingen har heller foreslått å ta med min «sak» i en monografi. Jeg vet ikke hvordan De fikk vite at Jack Miller førte dagbok om ekspedisjonen, men De har rett, han gjorde det. Jeg så ham skrive i den mange ganger. Vi pleide å erte ham for det, og han tok det med godt humør, selv om han aldri viste oss innholdet. Denne dagboken ville utvilsomt, som De antyder, forklare en god del av det som skjedde. Men den har ikke overlevd, og jeg kan ikke spørre Jack. Derfor frykter jeg at jeg ikke er i stand til å hjelpe Dem. Jeg ønsker Dem lykke til med arbeidet. Men jeg må be Dem om ikke å kontakte meg igjen. Ærbødigst, Algernon Carlisle

6


1

Jack Millers dagbok 7. januar 1937 Alt er over, jeg drar ikke. Jeg kan ikke tilbringe et år i Arktis med den gjengen der. Først avtaler de at vi skal «møtes til en drink», deretter griller de meg og gjør det temmelig klart hva de synes om en gymnasiast med eksamen fra London. I morgen skal jeg skrive og fortelle dem hvor de kan gjøre av den fordømte ekspedisjonen sin. Måten de så på meg på da jeg kom inn på puben. Den lå like ved The Strand, så det var ikke mitt vanlige vannhull, og den var full av velsituerte folk med høy utdannelse. Det luktet whisky og stinket av dyr sigarrøyk. Til og med bardamen var et hakk over gjennomsnittet. De fire satt ved et hjørnebord og fulgte med mens jeg albuet meg gjennom mengden. De var iført vide bukser og tweedjakker, slitt på den elegante måten som man bare oppnår i weekenden på landstedet. Selv gikk jeg i slitte sko og en Burton-dress til seks guineas. Først da så jeg drinkene de hadde på bordet og tenkte, herregud, jeg må spandere en runde, og jeg har bare en toskilling og en trepenny. 7


Vi sa hei og hallo, og de slappet litt mer av da de hørte at jeg faktisk uttalte h-en i ordene, men jeg var så opptatt med å tenke på hvordan jeg skulle ha råd til drinkene at jeg brukte litt tid på å finne ut hvem som var hvem. Algie Carlisle er feit og fregnete, med lyse øyevipper og sandrødt hår. Han er en som følger etter mer enn en leder, en sånn som satser på at kompisene forteller ham hva han skal mene. Hugo Charteris-Black er tynn og mørk, med ansiktet til en inkvisitor som ser frem til å tenne på enda en kjetter. Teddy Wintringham har utstående øyne, han tror sikkert han har et gjennomtrengende blikk. Og Gus Balfour er en kjekk, blond heltetype som er hentet rett fra Boy’s Own Paper. Alle er i midten av tjueårene, men streber etter å virke eldre: Carlisle og Charteris-Black har bart, Balfour og Wintringham har en pipe mellom tennene. Jeg visste at jeg ikke hadde en sjanse, derfor tenkte jeg bare, helvete heller, si det som det er: Du kan bare by deg frem som et annet offerlam (hvis lam kan snerre). Dermed gjorde jeg det. Bexhill gymnas, stipend til UCL. Den økonomiske krisen tok knekken på drømmene mine om å bli fysiker, etterfulgt av sju år som eksportekspeditør hos Marshall Gifford. De hørte på i taushet, men jeg så hva de tenkte, Bexhill, så forferdelig middelklasse – alle de gyselige liksomTudor-husene ved havet. Og University College … det er vel ikke akkurat Oxbridge? Gus Balfour spurte meg om Marshall Gifford, og jeg sa: «De lager kontorutstyr av høy kvalitet, som eksporteres over hele verden.» Jeg kjente hvordan jeg rødmet. For guds skyld, Jack, du høres ut som Mr. Pooter. 8


Deretter spurte Algie Carlisle, den tykkeste av dem, om jeg jaktet. «Ja,» svarte jeg skarpt. (Vel, jeg kan skyte, takket være gamle Mr. Carwardine, DO, pensjonert, fra Malaya Protectorate, som pleide å ta meg med til The Downs for å jakte på kaniner – men det er ikke den sorten jakt denne gjengen er vant til.) Carlisle tenkte utvilsomt det samme, for han spurte med tvil i stemmen om jeg hadde mitt eget gevær. «Militærrifle,» sa jeg. «Ikke noe spesielt, men den er helt grei.» Det fikk dem til kollektivt å rykke til, som om de aldri hadde hørt slang før. Teddy Wintringham nevnte radiotelegrafi og spurte om jeg kunne sakene mine. Jeg sa at jeg skulle tro det, etter seks år på teknisk kveldsskole, både det grunnleggende kurset og det for viderekommende – jeg ville lære meg noe praktisk som gjorde at jeg holdt kontakt med fysikken. (Mer Mr. Pooter. Slutt å gjøre deg til.) Wintringham så at jeg følte meg utilpass, og smilte tynt. «Har ikke anelse om hva noe av det der betyr, min gode mann. Men jeg har fått høre at vi visstnok vil trenge en sånn som deg.» Jeg sendte ham et jovialt smil mens jeg så for meg at jeg skjøt hull i brystet hans med den før nevnte riflen. Men det kan ikke ha vært så jovialt, for Gus Balfour – den velbårne Augustus Balfour – merket at ting var i ferd med å spore av, og begynte å fortelle meg om ekspedisjonen. «Det er to mål med den,» begynte han og virket veldig oppriktig og var mer skolegutthelt enn noensinne. «Det første, å studere arktisk biologi, geologi og isdynamikk. For å få til det, må vi etablere en base ved kysten, og 9


en annen oppe på selve isbreen – og derfor trenger vi et hundespann. Det andre, og viktigste, er de meteorologiske undersøkelsene, hvor vi skal sende observasjoner tre ganger om dagen i et år til myndighetenes værmeldingstjeneste. Det er derfor vi får hjelp fra admiralitetet og krigsministeriet. Det virker som om de tror at våre data vil komme til nytte hvis – vel, hvis det skulle bli en ny krig.» Det ble en urolig pause, og jeg skjønte at de håpet at vi ikke ville bli avsporet og begynne å diskutere situasjonen i Spania og Nederlands nøytralitet. Jeg vendte ryggen til storpolitikken og sa: «Og dette har dere tenkt å oppnå med bare fem mann?» Dette førte til skarpe blikk fra de andre, men Gus Balfour tok det med godt humør. «Jeg vet det er en svær oppgave. Men vi har vurdert dette, forstår du. Planen er at Algie skal være fangstmann, hundekjører og geolog. Teddy er fotograf og lege. Hugo er glasiolog for alt det med isbreen. Og alle skal hjelpe til med det meteorologiske. Jeg skal være biolog og, øh, ekspedisjonsleder. Og du skal være–» Han avbrøt seg selv med en beklagende latter. «Unnskyld, vi håper du vil bli vår kommunikasjonsmann.» Han virket virkelig ivrig etter å overbevise meg, og jeg kunne ikke annet enn å føle meg smigret. Men så ødela Hugo Charteris-Black, inkvisitoren, det hele med å forlange å få vite hvorfor jeg ville bli med, og om jeg var helt sikker på at jeg forsto hva jeg ga meg ut på? «Du skjønner vel hvordan vinteren kommer til å bli?» sa han og satte det kullsvarte blikket i meg. «Fire måneder med mørke. Tror du at du takler det?» Jeg skar tenner og sa at det var derfor jeg ville dra: for utfordringens skyld. 10


Å, det likte de. Jeg går ut fra at det er sånt man lærer på kostskoler. Jeg var glad for at jeg ikke hadde fortalt dem den egentlige grunnen. De ville blitt dypt skuffet hvis jeg sa at jeg var desperat. Jeg kunne ikke lenger utsette å spandere en runde. Halvlitere til Algie Carlisle, Teddy Wintringham og Hugo Charteris-Black (til sju pence stykket), et glass øl til meg (det var ytterligere tre og en halv penny). Jeg skjønte at jeg ikke kom til å klare det, da Gus Balfour sa: «Ingenting til meg.» Han gjorde det på en meget overbevisende måte, men jeg skjønte at han forsøkte å hjelpe meg. Det gjorde meg skamfull. Deretter var alt helt ok en stund. Vi arbeidet oss gjennom drinkene, før Gus Balfour kikket på de andre og nikket, og sa til meg: «Vel, Miller. Har du lyst til å bli med på ekspedisjonen vår?» Jeg er redd for at jeg fikk en klump i halsen. «Æ, ja,» sa jeg. «Ja, jeg tror faktisk det.» De andre så bare lettet ut, men Gus Balfour virket direkte fornøyd. Han begynte å klappe meg på ryggen og si, «Bravo, bravo!» Jeg tror ikke han gjorde seg til. Deretter avtalte vi neste møte, og så tok jeg farvel og satte kurs mot døren. Men i siste øyeblikk kikket jeg meg over skulderen – og fikk med meg grimasen til Teddy Wintringham og den fatalistiske skuldertrekningen til Algie Carlisle. Ikke akkurat en sahib, men jeg går ut fra at det får klare seg. Det var dumt å bli så sint. Jeg hadde lyst til å marsjere inn igjen og knuse trynene deres ned i de overprisede drinkene. Vet dere hvordan det er å være fattig? Å skjule mansjettene, sverte hullene i sokkene? Vite at man lukter fordi man ikke har råd til å bade mer enn én gang i uka? Tror dere at jeg liker det? 11


Da forsto jeg at det var håpløst. Jeg kunne ikke delta i ekspedisjonen deres. Hvis jeg ikke holder ut med dem i et par timer, hvordan skal jeg da holde ut i et år? Det ville ende med at jeg drepte noen. Senere Jack, hva fanden er det du gjør? Hva fanden er det du gjør? På hjemturen var tåken over The Embankment forferdelig. Busser og drosjer sneglet seg forbi meg, ropene til avisguttene ble dempet. Gatelyktene var bare grumsete, gule dammer, som ikke lyste opp noe. Herregud som jeg hater tåken. Stanken, de rennende øynene. Den smaker som galle i halsen. Det var en sammenstimling på fortauet, derfor stoppet jeg. De så på mens et lik ble trukket opp av elven. Noen sa at det helt sikkert var enda en stakkar som ikke fant seg arbeid. Jeg lente meg over rekkverket og så tre menn på en lekter dra en bylt med gjennomvåte klær opp på dekk. Jeg kunne se et vått, rundt hode, og en underarm som var revet opp av en båtshake. Vevet var grått og rufsete, akkurat som istykkerrevet gummi. Jeg ble ikke skrekkslagen, jeg har sett døde mennesker før. Jeg var nysgjerrig. Og mens jeg stirret ned i det svarte vannet, lurte jeg på hvor mange andre som hadde omkommet der, og hvorfor det ikke hadde flere gjenferd. Man skulle kanskje tro at denne nærkontakten med døden ville satt ting mer i perspektiv, men det gjorde det ikke. Jeg sydet fortsatt av raseri da jeg kom til undergrunnsstasjonen. Jeg var faktisk så sint at jeg kjørte 12


forbi min stopp og måtte gå av på Morden og spasere tilbake til Tooting. Tåken var enda tykkere i Tooting. Det er den alltid. Mens jeg famlet meg opp til veien min, følte jeg meg som det siste mennesket som var i live. Trappen opp til fjerde etasje luktet kokt kål og desinfiseringsmiddel. Det var så kaldt at jeg kunne se ånden min. Rommet mitt var ikke stort bedre, men sinnet holdt meg varm. Jeg rev til meg dagboken min og fikk spydd ut alt sammen. Til helvete med dem, jeg blir ikke med. Det var en stund siden. Rommet mitt er iskaldt. Gassbrenneren gir fra seg et vassent lys som skjelver hver gang et tog tordner forbi. Ikke har jeg kull, bare to sigaretter og to og en halv penny som skal vare til lønningsdag. Jeg er så sulten at magen min har sluttet å rumle fordi den vet at det ikke er noe poeng i det. Jeg sitter på sengen med frakken på. Den lukter tåke. Og den lukter av turene jeg har tatt to ganger om dagen, seks dager i uka, i sju år sammen med alle de andre grå folkene. Og av Marshall Gifford, hvor de kaller meg «College» fordi jeg har universitetseksamen, og hvor jeg får fire pund i uka for å holde orden på papirforsendelser til steder jeg aldri kommer til å få se. Jeg er tjueåtte år gammel og hater livet mitt. Jeg har aldri tid eller energi nok til å finne ut hvordan jeg kan forandre det. Om søndagene subber jeg rundt i et museum for å holde varmen, eller fortaper meg i en bibliotekbok, eller fikler med radioen. Men mandagen tårner allerede opp foran meg. Og jeg har alltid en panikkaktig følelse fordi jeg vet at jeg ikke kommer noen vei, at jeg bare holder meg selv i live. 13


Over peisen har jeg hengt et bilde som heter «Polarstemning», som jeg klippet ut av Illustrated London News. Et enormt, snøkledd landskap og et svart hav med isfjell her og der. Et telt, en slede og noen store hunder. To menn i Shackleton-utstyr som står over skrotten av en isbjørn. Det bildet er ni år gammelt. For ni år siden klippet jeg det ut og hengte det opp over peishyllen. Da gikk jeg mitt andre år på UCL, og jeg hadde fortsatt drømmer. Jeg skulle bli vitenskapsmann, dra på ekspedisjoner og oppdage universets opprinnelse. Eller atomets hemmeligheter. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg ville velge. Det var da det slo meg: akkurat nå, mens jeg stirret på «Polarstemning». Jeg tenkte på liket i elven og jeg sa til meg selv, Jack, din idiot. Dette er den eneste sjansen du kommer til å få. Hvis du sier nei til den, hva er da poenget med å fortsette? Blir du på Marshall Gifford i et år til, kommer de til å fiske deg ut av Themsen. Klokken er fem om morgenen, og melkebilene skrangler forbi nedenfor vinduet mitt. Jeg har vært oppe hele natten, og jeg føler meg fantastisk. Kald, sulten, svimmel. Men fantastisk. Jeg ser for meg ansiktet til gamle Gifford. «Men Miller, dette er da galskap! Om et par år kunne du blitt eksportleder!» Han har rett, det er galskap. Gi avkall på en sikker jobb i disse tider? Og en trygg jobb. Hvis det skulle bli en ny krig, blir jeg fritatt for militærtjeneste. Men jeg kan ikke tenke på det nå. Når jeg kommer tilbake, vil det antagelig være en ny krig, så da kan jeg dra ut og slåss. Eller, hvis det ikke er det, kan jeg dra til Spania og slåss. Det er rart. Jeg tror krigen vil komme, men jeg tenker 14


ikke noe på det. Det eneste jeg føler, er lettelse over at far ikke lever og får oppleve den. Han vil aldri få vite at han kjempet forgjeves i Den store krigen. Og som jeg sa, den føles ikke virkelig. Dette ene året har jeg tenkt å flykte fra livet mitt. Jeg skal se midnattssol og isbjørn og seler som glir ned fra isfjellene og ut i det grønne vannet. Jeg skal til Arktis. Det er seks måneder til vi seiler til Norge. Jeg har brukt hele natten på å legge planer. På å finne ut når jeg kan levere oppsigelsen og fortsatt overleve til det blir juli. På å gå gjennom prislisten til Army & Navy og finne utstyr. Jeg har skissert opp en treningsplan og en leseliste, for det har slått meg at jeg egentlig ikke vet stort om Spitsbergen. Bare at det er en øygruppe halvveis mellom Norge og Nordpolen, litt større enn Irland, og stort sett dekket av is. Da jeg begynte på denne dagboken, var jeg overbevist om at jeg ikke ville bli med på ekspedisjonen. Nå skriver jeg fordi jeg har behov for å notere ned det nøyaktige øyeblikket da jeg bestemte meg for å gjøre dette. Liket i elven. Hadde det ikke vært for den stakkars jævelen, ville jeg ikke dratt. Så takk skal du ha, du navnløse lik, og jeg håper du har fått fred nå, hvor du enn er. Jeg skal til Arktis. Jeg har akkurat lagt merke til noe med bildet over peishyllen. Det er en sel i forgrunnen. I alle disse årene har jeg trodd det var en bølge, men det er faktisk en sel. Jeg kan skimte det runde, våte hodet som kommer opp fra vannet. Og ser på meg. Jeg tar det som et godt tegn.


2

24. juli, Grand Hotel, Tromsø, Nord-Norge Jeg hadde ikke lyst til å skrive mer før vi kom til Norge, i frykt for å utfordre skjebnen. Jeg var overbevist om at det ville skje noe som torpederte ekspedisjonen. Det holdt det nesten på å gjøre. To dager før vi skulle reise, døde faren til Teddy Wintringham. Han etterlot seg et gods i Sussex, «litt landsbyeiendom», et virvar av fond og en mengde folk som var økonomisk avhengige av ham. Arvingen var «aldeles fryktelig bedrøvet» (på grunn av ekspedisjonen, ikke faren sin), men selv om han følte seg «helt grusom», ville det ganske enkelt ikke la seg gjøre at han skulle være borte i et helt år, derfor måtte han trekke seg. De andre snakket faktisk om å avlyse. Ville det være «ansvarlig» å reise uten lege? Jeg måtte streve for ikke å bli sint. Til helvete med «ansvarlig» – vi er unge og friske! Dessuten, skulle noen bli syke, er det lege i Longyearbyen – og det er bare, la meg se, to dager fra leiren vår. Det viser seg at Hugo og Gus var enige med meg, for da vi tok en avstemning, stemte bare fettklumpen Algie imot. Og siden han er den siste til å stikke seg frem, 16


trakk han seg så snart han innså at han var i mindretall. Etterpå dro jeg hjem til rommet mitt og kastet opp. Så tok jeg frem Spitsbergen-kartet. Kartet kaller det «Svalbard» fordi det er det nye navnet, men alle bruker det gamle, som også er navnet på den største øya. Det er dit vi skal. Jeg har markert basen vår med rødt. Der, i det øverste nordøstlige hjørnet, på spissen av odden der. Gruhuken. Gru-huken. Jeg tror «huken» betyr krok eller nes. Jeg er ikke helt sikker på «Gru». Det er ingenting der. Bare et navn på kartet. Jeg elsker det. Og jeg elsker det faktum at ingen av de tre tidligere ekspedisjonene hadde slått leir der. Jeg vil at det skal være vårt. Alle var nervøse på toget til Newcastle. Masse friske universitetsvitser som jeg ikke skjønte. Gus prøvde å forklare dem, men da følte jeg meg bare enda mer utenfor. Til slutt ga han opp, og jeg fortsatte å stirre ut av vinduet. Vi hadde en forferdelig kryssing med postskipet til Bergen og videre oppover norskekysten, og Algie og Hugo ble sjøsyke. Hugo kastet pent opp, som en katt, men feite Algie sprutet ut over bagasjen vår. Gus tørket opp etter ham uten å klage – de hadde visstnok vært bestevenner siden de gikk på forberedende skole. Takk gud for at jeg har en mage av stål, da trengte jeg i det minste ikke bekymre meg for å bli dårlig. Men hver eneste natt når jeg rullet rundt i køya, drømte jeg at jeg var tilbake hos Marshall Gifford. Hver morgen våknet jeg, dryppende av svette, og måtte si til meg selv at det ikke var sant. Og nå er vi her i Tromsø. Tromsø, der Amundsen tok av i flybåten sin for ni år siden og aldri ble sett igjen. Tromsø: Femti mil nord for polarsirkelen. Mitt første møte med midnattssola. 17


Bortsett fra at det ikke er noen. Det lette, gjennomtrengende yret har vart i flere dager. Tromsø er en fin, liten fiskerby: trehus som er malt røde, gule og blå, akkurat som byggeklossene til et barn, og jeg er blitt fortalt at det ligger vakre, snøkledde fjell rundt den. Det kan jeg ikke skrive under på, for jeg har aldri sett dem. Men det gjør ingenting. Jeg elsker alt med dette stedet, fordi det ikke er London. Fordi jeg er fri. Jeg elsker skrålingen til måkene og havet som slår mot bryggene. Jeg elsker den salte luften og lukten av tjære. Og mer enn noe annet elsker jeg dette myke, vasne, uendelige lyset. Hugo sier at det antagelig er slik katolikkene ser for seg skjærsilden, og det har han kanskje rett i. Det er verken morgengry eller skumring. Tiden har ingen mening. Vi har forlatt den virkelige verdenen og gått inn i drømmenes land. Selvsagt klager måkene både dag og natt, siden de ikke ser forskjell, men selv det gjør meg ingenting. Jeg skriver dette med gardinene fratrukket mot den merkelige, perleaktige «natten» som ikke er noen natt. Jeg får ikke sove. Ekspedisjonen er virkelig i gang. Alt vi gjør, alt, gjør den bare enda mer virkelig. Jeg hadde rett i at Gus var en virkelig Boy’s Own-helt. Han har ikke kraftig hake og klare, blå øyne for ingenting – han tar også det å være ekspedisjonsleder på alvor. Det morsomme er at jeg ikke synes det er irriterende – kanskje fordi jeg har følelsen av at ekspedisjonen betyr nesten like mye for ham som for meg. For flere måneder siden engasjerte han den britiske visekonsulen her som agenten vår. Han heter Armstrong, og han har vært aktiv. Han har chartret et skip som skal frakte oss til Gruhuken. Han har kjøpt kull, båter og bygningsmateriale til hytta vår, og fått det levert på 18


kysten, hvor det skal plukkes opp senere. Han har kjøpt en slede og et hundespann, og skaffet oss tillatelse til å overvintre fra de norske myndighetene. Han har til og med leid rom til oss på Grand Hotel – som faktisk er ganske storslått. Han har også oppfordret oss til å ta en prat med skipperen vår, Mr. Eriksson, som har et eller annet problem med Gruhuken. Det virker som om han ikke synes at det er «riktig» å slå leir der. Jeg er glad for å si at ingen av oss har følt behov for å diskutere saken med Mr. Eriksson, ellers takk, og Gus har i det stille gjort ham oppmerksom på det. Vi valgte Gruhuken etter mange ukers studier av tidligere ekspedisjoner. Ingen norsk selfanger skal ødelegge planene våre. Så lenge han får oss opp dit til august, så vi får satt opp den andre leiren på isbreen før vinteren, kan han anse jobben sin som gjort. 26. juli Vi bruker så mye penger at det er helt skrekkelig! I London hadde Hugo ansvar for å skaffe finansiering, og jeg må si at han har gjort en god jobb. Han har en nesten advokataktig evne til å overtale folk, han skaffet oss rabatter fra firmaer som håper å bli omtalt, og overtalte krigsministeriet til å donere radioutstyret helt gratis. Alt annet kommer fra ekspedisjonsfondet, som består av bevilgninger fra University Exploration Club, Royal Geographical Society og «individuelle bidragsytere» (tanter, har jeg mistanke om); totalt: 3000 pund. Gus sier at vi må «være forsiktige», det er derfor vi kjøper mesteparten i Norge siden det er så mye billigere der. «Å være forsiktig» betyr imidlertid ikke det samme for ham som for meg. 19


I Newcastle kjøpte vi alt det vi ikke ville få tak i i Norge: eggepulver, Fry’s spisesjokolade og – siden Norge er «tørrlagt» – sprit, tobakk og sigaretter. Det var da jeg oppdaget at de rike har andre prioriteter. Billetter på tredje klasse til Norge – deretter en kasse Oxfordmarmelade, og to flasker champagne til jul. I Tromsø har vi vært som barn som er sluppet løs i en godtebutikk. Store fjell av syltetøy, te, kaffe, mel, gjær, sukker og kakao; hermetisk frukt, tørkede grønnsaker, smør (ikke margarin – jeg tror ikke de andre noensinne har smakt det), og kasser med noe som kalles «pemmikan», som er en slags tørket kjøtt: én kvalitet til oss, en annen til hundene. Og så utstyret vårt! Langt silkeundertøy (silke!), ullstrømper, votter, skjerf og gensere; kapokvester, kordfløyels- og vanntette shackletonbukser; «anorakker» (en slags vindjakke med hette), gummistøvler, hesteskinnshansker og finlandshetter. Til det kaldeste været har vi kjøpt skinnstøvler som samene har laget, ordentlig tjæret og med spiss tå som peker oppover. Man må kjøpe dem altfor store, så man kan stappe tørket gress i dem når de skal brukes. Hugo fikk leverandøren til å ta et bilde av oss iført vinterutstyret. Vi ser ut som ekte oppdagere. Algie er rund som en eskimo; Hugo og jeg er begge tynne og mørke, som om vi har tilbrakt flere måneder på harde rasjoner; og Gus kunne vært skandinavisk, kanskje Amundsens yngre bror. Men det var da vi kjøpte resten av utstyret at det virkelig gikk opp for meg hva vi skulle i gang med. Telt, soveposer, ammunisjon, reinsdyrskinn (som teltbunn, viser det seg). Og mer enn noe annet, en formidabel haug med parafinlamper, hodelykter og elektriske lykter. Det 20


er vanskelig å forstå nå, i dette endeløse dagslyset, men det kommer en tid når det er mørkt hele døgnet. Når jeg tenker på det, kjenner jeg det krible i magen. På en måte klarer jeg ikke å vente. Jeg vil finne ut om jeg takler det. Ikke det at vi skal leve primitivt på Gruhuken. Vi har med oss en kasse bøker og en grammofon, og til og med et Royal Doulton-servise, donert av Algies mamma. Noen ganger skulle jeg ønske at det ikke skulle være så lett. Det er som om vi skal leke at vi er i Arktis. At det ikke er på ordentlig. Og når vi snakker om ordentlig, i morgen tidlig skal vi om bord på skuta vår, Isbjørn, og møte skipperen, Mr. Eriksson. Han er en hardbarket fangstmann som har overvintret på Spitsbergen minst ti ganger. Jeg har aldri møtt en fangstmann før, men jeg har lest om dem og kan min Jack London. De er på ordentlig. De kjemper mot elementene, skyter sel og isbjørn. I Norge ser folk opp til dem og kaller dem «ekte jegere». Og alt det synes jeg er litt skremmende. I bøkene står det at fangstmennenes gullalder var da Spitsbergen var ingenmannsland. Det kommer jeg fortsatt ikke over. Tanken på at det inntil for noen få år siden fantes en villmark ikke så langt fra Europa som ikke tilhørte noen: at en mann bokstavelig talt kunne slå seg ned hvor han ville, uten å spørre en levende sjel om tillatelse. Det høres vidunderlig ut. Men alt tok slutt i 1925, da øyene ble en del av Norge. Og de historiene de forteller fra de dagene! Isbjørner på plyndringstokt. Dødelige ulykker på isen. Menn som ble gale av mørket og ensomheten, drepte hverandre, skjøt seg selv. Det finnes til og med et navn for det. De kaller det rar. Armstrong trekker på skuldrene og sier at det er 21


noe «merkelig» som skjer med en del mennesker når de overvintrer i Arktis. Han sier at det ganske enkelt er snakk om litt underlige vaner, som at de samler fyrstikker eller sjekker forsyningslagrene helt manisk. Men ut fra bøkene vet jeg at det er verre enn som så. Og så snakker de om noe som kalles Ishavet kaller, det virker som om det er en ekstrem form for rar. Det er når en pelsjeger ramler utfor en klippe uten grunn. En gang, for ikke så lenge siden, fant man fire mann på Barentsøya, de hadde sultet i hjel i hytta si, til tross for at de hadde hauger med ammunisjon og geværer som fungerte perfekt. Mannen som skrev boken, sier at de hadde vært for redde til å forlate hytta – av redsel for tomheten utenfor. Det er en god historie. Men hvordan kunne han egentlig vite det? Rar. Ishavet kaller. Brakkesyke. Nervepåkjenninger. Jeg kan godt skjønne at det skjedde i gamle dager, da man virkelig var avskåret, men det er annerledes nå. Vi har både grammofon og radio. Og kanskje er det, tross alt, til det beste. Jeg mener, sammenlignet med fangstfolkene er vi amatører. Algie er den eneste av oss som har vært i Arktis før, og det var bare seks uker på jakt på Grønland. Ingen vits i å gape over for mye. 27. juli, Isbjørn, et eller annet sted i Norskehavet Jeg skriver dette i lugaren min. Lugaren min. Ok, det stinker selspekk, og den er bare en brøkdel større enn en likkiste. Men likevel. Isbjørn er vakker, en stilig liten seilskute, akkurat slik jeg forestilte meg den i MobyDick – bare med en 50 hk dieselmotor som spyr ut skitten, svart røyk. Hugo, som alltid skal være så pirkete, 22


har forklart meg at hun er en nitti fots selfangerslupp (hva nå det måtte bety), og at utkikken, tre fjerdedeler oppe i masten, viser at det er en selskute. Innvendig er hun stort sett lasterom, med fire små lugarer ved siden av den lille salongen (jeg er i en av dem). Jeg vet ikke hvor mannskapet sover, eller hvor mange de er, siden jeg ikke ser forskjell på dem. Alle er av den flotte, nordiske typen med voldsomt skjegg og forbløffende rene overaller. Mystisk nok stinker det ikke selspekk av dem, men det gjør alt annet. Den harske, oljeaktige lukten har trengt inn i treverket. Man kjenner smaken av det i drikkevannet. Hugo og Algie er grønne i fjeset, og jeg føler meg litt småkvalm selv. På et eller annet vis klarte vi å få alt om bord, og mannskapet mistet ikke en eneste av radiokassene mine i bakken. Nå er de trygt plassert i lasterommet, takk gud, ikke på dekk sammen med bikkjene. De jævla bikkjene. Jeg vet godt at vi trenger dem til leiren på isbreen, men jeg skulle ønske at vi ikke gjorde det. Ifølge Algie (vår selvutnevnte jeger og hundekjører), er eskimohuskyer den rasen som er tøffest og best egnet til å holde ut i kulden, og derfor har vi fått fraktet dem hit helt fra Grønland. Åtte beist: skitne og overspente etter å ha sittet innestengt i ni uker i lasterommet på diverse skip. For overklassen er hunder en religion, og Gus, Hugo og Algie forguder allerede våre. De forklarer meg at de «egentlig er veldig vennlige» og at de ga sine nye herrer en begeistret mottakelse. Ikke vet jeg, jeg var ikke til stede. Jeg liker ikke hunder, og de liker ikke meg. Gus sier at denne gjengen kommer til å overbevise meg til slutt, men jeg har ikke tenkt å vedde på det. De lig23


ner mest på en ulveflokk. Rufsete, med tenner som kan tygge gjennom en stekepanne, og med overraskende isblå øyne. I tillegg er de slu. Mens mannskapet bar dem om bord, klarte én å klore opp bolten på kassen sin og flykte. Etter en voldsom jakt rundt på bryggene falt den i sjøen, svømte rundt i sirkel og klynket til den ble reddet. Algie sier at havet er det eneste som kan skremme en husky. Vel, da burde den vel ikke ha falt uti, da. Jeg gikk ut fra at de skulle være i lasterommet, men det la de andre ned veto mot og sa det var mishandling, derfor går de løse rundt på dekk: De krøller seg sammen på taukveiler eller sniker mellom kassene. Jeg ser ikke frem til å måtte bane meg vei gjennom et kratt av hoggtenner de neste fem dagene. Jeg har lest et eller annet sted at hvis en hundekjører på Grønland snubler foran hundene sine, spiser de ham levende. Algie sier at det bare er vås. Men hvordan kan han vite det? Samme dag, senere Jeg er fortsatt plaget av det som skjedde, derfor vil jeg prøve å få det ned på papiret. Vi hadde ikke sett stort til skipperen før han kom og spiste middag med oss, så til å begynne med var vi litt skremt av ham. Han ser ut som en viking: skarpe, grå øyne og et rufsete skjegg. Håndtrykket hans er som en skrustikke, og han kaller meg «Professor». Han kaller oss alle «Professor». Jeg vet ikke om han gjør narr av oss eller ikke. Vi fire satt som skolegutter som spiste med rektor. Salongen er trang, varm og illeluktende, det dunker konstant fra maskinen, men alt er ekstremt rent. Middagen 24


var en smakfull fiskegryte, med kaffe servert slik nordmennene vil ha den: forferdelig sterk, og uten lettsindigheter som melk eller sukker. Skipper Eriksson er et ekte mannfolk, det skal være sikkert. Han kan sikkert drikke tett og fortelle grisevitser hvis man blir kjent med ham. Men jeg liker ham. Jeg respekterer ham også. Han ble født fattig. Ikke middelklassefattig som meg, men inn i det virkelige slitet og strevet til fattige på bygda. Han har vært på selfangst siden han var elleve, og har jobbet seg opp til å bli skipper og deleier i Isbjørn. Men han behandler oss verken med misunnelse eller forakt, det skal han ha, bare helt enkelt som rike, unge «yentlemen» som merkelig nok finner glede i å tilbringe et år i villmarken for å studere været. Temaet Gruhuken ble bare tatt opp én gang, og det var Gus, som ekspedisjonsleder, som brakte det på bane. «Så, Mr. Eriksson,» sa han mot slutten av måltidet, «vi er glade for at den fabelaktige skuten din skal være vårt hjem hele veien til Gruhuken.» Han sa det høflig, men bestemt, og meldingen var klar. Vi har tenkt å dra til Gruhuken, og vi vil ikke ha noen protester fra din side. Nordmannens smil ble borte, men han tok ikke imot utfordringen. Han senket blikket og gned tommelen over leppen. «Hun er en bra skute, ja. Jeg håper dere vil like henne.» Jeg vekslet blikk med de andre, og Gus nikket tilfreds. Bra. Da er det avgjort. Men senere, mens de andre snakket, så jeg at Mr. Eriksson fulgte med på dem. Ansiktet hans var alvorlig. Blikket hans flyttet seg til meg. Jeg smilte. Han smilte ikke tilbake. Hvilke reservasjoner han enn måtte ha når det gjelder 25


Gruhuken, så håper jeg han holder dem for seg selv, for jeg har ikke lyst til å høre dem. Jeg vil ikke at noe skal komme i veien for planene våre. Over sigarer (Hugos diplomatiske måte å bryte isen på) hadde jeg planlagt å spørre skipperen om hvordan det er å overvintre i villmarken, men av en eller annen grunn klarte jeg det ikke. Jeg hadde den samme følelsen som jeg fikk da jeg var gutt, og lengtet etter å spørre far om Den store krigen. Jeg fikk det ikke til da, og jeg fikk det ikke til nå, kanskje fordi jeg merket at det ikke ville nytte, at han ikke ville fortelle meg det jeg egentlig ville vite. Heldigvis hadde ikke feite Algie slike betenkeligheter. Akkurat som en stor russet-labrador buste han bare rett på og spurte. Og til min store overraskelse åpnet Mr. Eriksson seg med en gang. Eller, det virket i hvert fall sånn. Men jeg la merke til at historiene hans alltid handlet om andre, ikke om ham. Den beste handlet om en fangstmann som overvintret sammen med en partner i en bitte liten hytte på kysten av Nordaustlandet. Midt i det Mr. Eriksson kaller «mørketiden» ble den andre mannen syk og døde. Fangstmannen kunne ikke begrave ham, fordi det var tele i bakken, og han kunne ikke bygge en steinrøys over liket i frykt for å tiltrekke seg isbjørn. I stedet hadde han det sammen med seg i hytta. To måneder sammen med et lik. Da våren kom, ble han reddet av et forbipasserende skip. Det ble en respektfull taushet da Mr. Eriksson var ferdig. «Og da de fant ham,» sa jeg til slutt, «var han – den overlevende – var alt bra med ham?» «Ja, selvsagt,» sa Mr. Eriksson kvikt. «Men i to måneder … Hvordan klarte han seg?» 26


«Han sang. Og leste i Bibelen.» Han spiddet meg med blikket og klukket av latter. «Ikke alle blir gale, Professor.» Jeg rødmet. «Jeg mente bare at det må ha vært tøft.» «Tøft? Ja.» Han sa det på den skandinaviske måten, på innpust, som på merkelig vis får det til å minne om et gisp. «Men det jeg vil vite,» sa Hugo, som bøyde seg fremover og festet det mørke, inkvisitoriske blikket sitt på nordmannen, «er hvorfor? Hvorfor vil man gå gjennom noe sånt når risikoen er så enorm, og utbyttet så usikkert?» Eriksson trakk på skuldrene. «Noen mennesker er fattige. Noen har problemer. Noen vil ha respekt.» «Hva med deg?» sa jeg. «Hvorfor gjorde du det?» Han rynket øyenbrynene. «Ach, det vet jeg ikke. En mann kan puste med begge lungene i åpent landskap.» Gus nikket. «Og jeg går ut fra at det må ha vært enda bedre når det ikke tilhørte noen.» «Ingenmannsland,» sa jeg. Jeg spurte Mr. Eriksson om han savnet den tiden. Det var da det skjedde. Nordmannen stivnet med kaffekruset halvveis til munnen og så på meg. Han ble stram i ansiktet. De små øynene ble tomme. Det var skremmende. Alle la merke til det, selv Algie. Jeg ble urolig, lurte på om skipperen var sint. Jeg hadde helt klart inntrykk av at han mistenkte meg for å ha et skjult budskap. «Jeg mente bare at det måtte gi stor frihet,» skyndte jeg meg å si. «Å kunne dra hvor man vil. Gjøre hva man vil. Det – det må vel ha vært helt vidunderlig?» Mr. Eriksson senket blikket. Han ristet på hodet. «Nei.» 27


En ubehagelig stillhet. Men så begynte Hugo å konversere om noe annet, og like etter satte Mr. Eriksson fra seg kruset og gikk tilbake til broen. Jeg beskriver dette i detalj, fordi jeg prøver å forstå det. Jeg liker skipperen. Det kunne ikke falle meg inn å fornærme ham. Og jeg kan ikke for mitt bare liv skjønne hvordan jeg gjorde det. Hadde jeg truffet et ømt punkt? Eller er det ganske enkelt at han tror vi er dumme: gale, unge «yentlemen» som er ute på dypt vann? Det var kanskje derfor han fortalte historien om fangstmannen. Som en advarsel. Men vi er ikke dårlig forberedt, og vi er ikke ute på dypt vann. Og uansett hvor mange historier han forteller oss, er jeg ikke redd for hva vi har i vente når vi kommer til Gruhuken. Jeg ser frem til det.

Mørketid  

Roman av Michelle Paver

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you