Page 1


Mitt navn er Mary Sutter


Robin Oliveira

Mitt navn er Mary Sutter Oversatt av Linda Marie Vikaune


Robin Oliveira Originalens tittel: My name is Mary Sutter Oversatt av Linda Marie Vikaune Opprinnelig utgave: Copyright © Robin Oliveira, 2010 All rights reserved Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42307-0 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Jim Tierney Dame med hatt: Liz Dalziel / Trevillion Images Øvrige bilder: Library of Congress Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Kapittel 1

«Er De Mary Sutter?» Flere timer hadde gått siden James Blevens sendte bud på jordmoren. All slags rop og tumulter strømmet inn fra gaten, så han hadde åpnet døren til legekontoret sitt med en viss vaktsomhet, men den unge kvinnen som sto foran ham var et fengslende skue: hun var høyere og bredere enn det som vanligvis ble ansett som tiltrekkende, og hadde en lite flatterende hatt festet til en vilter masse av krøller, men en fascinerende klarhet i blikket veide opp for alt dette. «Mary Sutter, jordmoren?» spurte han. «Ja, jeg er Mary Sutter.» Den unge kvinnen så fra adressen hun hadde skrevet ned samme ettermiddag i den lille, skinnbundne notisboken sin til den værbitte mannen som sto foran henne, og lurte på hvordan i all verden han kunne vite hvem hun var. Han var kantete, og den skarpe haken ga inntrykk av en disiplinert mann, selv om det ukjemmede håret og den ukneppede vesten var fuktige av svette. «Å, takk Gud,» sa han, tok tak i albuen hennes, trakk henne inn og slo døren igjen mot det kalde aprilregnet og den skingrende, villfarne tonen av et signalhorn et sted i det fjerne. James Blevens kjente Mary Sutter utelukkende av omtale. Hun er god, enda bedre enn moren sin, sa folk. Nå fikk han et uutslettelig inntrykk av at hun var tiltrekkende, selv om det ikke var noe tiltrekkende ved henne. Trekkene hennes var altfor grove, håret altfor uryddig og 5


hadde allerede et islett av sølv. Folk sa at hun var ung, men det kunne du ikke se på henne. Hun var en underlig en, denne Mary Sutter. En parafinlampe flakket i halvmørket denne sene ettermiddagen, og kastet lys over hyllene med medisinske instrumenter: vektskåler, tenger, hengslede fødselstenger, øre- og bryststetoskoper, krukker med grisunger på sprit, asurblå eterflasker med glasstoppere, et lårben strippet rent med syre, et menneskelig kranium, krukker med medisiner, en apotekers morter og støter. Mary klarte knapt å rive blikket løs fra denne skatten. «Her er hun, endelig,» sa mannen over skulderen. Mary Sutter myste inn i halvmørket og så en ung kvinne ligge på et undersøkelsesbord med et ullteppe slengt over den svulmende magen, umiskjennelig utmattet av fødselens siste stadium. «Unnskyld, men ventet De meg?» spurte Mary. «Ja, ja,» sa han og viftet spørsmålet hennes irritert vekk. «Sendte ikke gutten min Dem hit?» «Nei, jeg kom hit for å treffe Dem. Er De dr. Blevens?» «Selvfølgelig er jeg det.» Nå som tiden hadde kommet, følte Mary seg nesten sjenert, knuget av ydmykelsen fra tidligere på ettermiddagen og drevet av sinnet som hadde ført henne hit, på jakt etter en siste sjanse. På veien hadde hun trengt seg gjennom folkemengden, vagt oppmerksom på noe oppstyr, løftet skjørtene opp fra gjørmen, kjempet seg forbi garveriet og stallen, før hun endelig hadde kommet frem til den toetasjes trebygningen med den umalte døren og den smale, bratte trappen, så ulik marmorhallene hvor hun nettopp hadde blitt nektet adgang. Og hele tiden hadde avisguttene ropt «Ekstra!», og strømmer av mennesker hadde rislet mot Capitol, og likevel hadde hun fortsatt. «Dr. Blevens, jeg kom hit i dag–» Mary stoppet og pustet ut. Alt håpet hun hadde hatt det siste året rant over der hun snublet i ordene. «I dag satt jeg i lobbyen på det medi6


sinske instituttet i fire timer og ventet på dr. Marsh, og han var ikke engang høflig nok til å treffe meg.» Mary stengte ute minnet om ettermiddagen hun hadde tilbrakt inne i det lite innbydende Albany medisinske institutt, hvor den korpulente sekretæren etter flere timer hadde hvest: «Dr. Marsh ønsker ikke lenger å motta flere søknadsbrev fra Dem, så De bes herved avstå fra ytterligere henvendelser.» «Da han nektet å treffe meg, bestemte jeg meg for å komme og spørre Dem om noe,» sa Mary. «Har De noe imot å spørre meg senere?» spurte Blevens, og føyset Mary mot den unge kvinnen. «Jeg trenger din hjelp. Dette er Bonnie Miles. Ektemannen hennes kjørte henne hit tidlig i ettermiddag. Han sa at hun har mistet et barn før – hennes første. Jeg tror barnets hode har kilt seg fast.» Mary glemte ærendet sitt med det samme, trakk av seg hanskene og viklet av seg sjalet og konsentrerte seg helt og fullt om kvinnens utmattelse og ungdom. Bonnie var spedbygd, hele skikkelsen var ørliten og altfor ung, tenkte Mary, kanskje femten, kanskje sytten. Hoftene hennes var for smale, som kunne være grunnen til problemet dr. Blevens hadde støtt på. «Har fødselen vart lenge?» spurte Mary. Legen svarte for henne, med raske og nervøse ord. «Hun er ikke sikker. Siden i natt, minst.» Mary snudde ansiktet bort fra piken for å kaste et kjølig, støtt blikk på legen. «Ingen kloroform, ingen fødselstang?» «Hvorfor tror De jeg sendte bud på Dem? Jeg har sett mer enn nok av hvilken skade de kan gjøre. Jeg er kirurg, kvinne, ikke slakter. Vær så snill,» sa legen, «jeg trenger din hjelp.» I den seneste tiden hadde kirurger gått inn i svangerskapsgeskjeften, men det hadde forekommet altfor mange feilgrep til at han følte seg helt trygg. Han likte ikke å bruke kloroform for å lette morens smerter, fordi sped7


barn kunne ende opp med å vansmekte inne i livmoren, og så måtte leger inn og lete etter dem med tang. Altfor mange kvinner hadde blødd, altfor mange spedbarns kranier hadde blitt knust. Han ville holde seg til menns skader: øksehugg og brannsår fra industrien. «Vil du hjelpe meg?» spurte piken. Mens Mary glattet over pleddet, tenkte hun at piken minnet henne om Jenny, selv om hun manglet Jennys særegent klare hud. Men øynene som lå så langt fra hverandre, de høye kinnbena og de røde leppene hadde kommet fra samme kilde som Marys tvilling. En gang, da Mary var svært ung, hadde hun spurt moren sin hva ‘tvilling’ betydde, og moren, som hadde forstått grunnen til spørsmålet, hadde svart: Gud gir ikke samme gaver til alle, ikke engang dem som har delt et mors liv. «Den forrige døde,» hvisket Bonnie og trakk Mary nærmere. Ansiktet som var preget av febril ørske fortrakk seg i ren sorg. «Unnskyld?» «Barnet før dette,» sa Bonnie med halvlukkede øyne. «Jeg visste ikke at det var fødselen som startet, skjønner du.» Slik uvitenhet! Det var nøyaktig som med Jenny. Men Jennys uvitenhet var noe helt annet, en motstand mot å engasjere seg, mot å anstrenge seg. En mangel på nysgjerrighet. Utenfor, over ståket av vogner og kjøpmenn, hørtes den harde klemtingen av brannklokken, og ropende stemmer: «Sett kursen mot sør!» Blevens løp bort til vinduet og rev det opp, mens Mary hvisket til Bonnie at hun ikke skulle være redd. De stigende tonene av et korps fulgte signalhornet, og satte i en feststemt, skingrende marsj som lokket folk med seg. En stigende folkemengde skyndte seg langs veien, med skuldrene og ullhattene bøyd mot regnet. I det fjerne lød det flate smell av geværild. 8


«Du der! Hallo? Kan du fortelle meg hva som skjer?» ropte Blevens. En mann som hadde stoppet for å ta på seg en oljet jakke, så opp med glinsende, arret ansikt, ganske sikkert merket ved jernverket, tenkte legen, hvor det sprakende metallet ofte merket arbeidernes ansikt. «Har du ikke hørt det?» ropte mannen. «Carolinerne skjøt på Fort Sumter!» «Har Lincoln bedt flere verve seg?» spurte legen, men mannen med det arrete ansiktet smeltet inn i strømmen av skuelystne som hastet etter musikken nedover den gjørmete veien som om noe trakk dem dit. James Blevens stengte vinduet med et smell og snudde seg. «Jeg kan ikke tro det,» sa han. «Det er krig.» Bonnie grep Marys håndledd, og Mary sa: «Prøver De å skremme henne?» «Beklager,» sa Blevens, men han var opphisset og gløttet enda en gang mot vinduet. «Jeg trenger en saks, fett og alle de fillene De har,» sa Mary. «Og vann.» Blevens kastet et siste blikk over skulderen før han skyndte seg å samle sammen sakene hun hadde bedt om. Bonnie falt i den dype søvnen som kunne overmanne kvinner mellom veene. Mary trykket på magen hennes for å prøve å finne barnets ryggrad. Det var ofte barnets stilling inne i mors liv som forårsaket forsinkelsen. Det var også andre grunner, verre grunner, som Mary ikke ønsket å tenke på ennå. Let først etter det vanligste, sa moren hennes alltid. Bonnie var tynn – på grensen til underernært – men selv under magens tynne hinne klarte ikke Mary å finne den repaktige ryggraden hun lette etter. «Bonnie.» Piken våknet fra døsen og festet blikket på Mary. «Jeg er nødt til å stikke hånden min inn i deg. Forstår du det? Jeg er nødt til å bekrefte hvor barnets hode er.» 9


Piken nikket, men Mary visste at hun ikke forsto. «Bare fortsett å se på meg, forstår du? Ikke lukk øynene.» Mary stakk hånden inn i Bonnies kropp som i en varm hanske, og begynte å føle på barnets hode for å finne den avslørende V-formasjonen, hvor kraniets suturlinjer møtte kantene i bakhodet. Vannet hadde ennå ikke gått, så Mary arbeidet forsiktig, presset varsomt mot den svulmende hinnen rundt barnets hode, passet på at hun ikke tok hull på den. Jo, der var det en V. Hun lot hånden følge linjene, mens hun hele tiden holdt Bonnies blikk festet med sitt eget, og smilte oppmuntrende mens hun søkte etter en hindring. «Bonnie,» sa Mary vennlig idet hun trakk hånden til seg og tørket den på en fille. «Barnet ditt kommer ut med ansiktet opp. Det er derfor du har så store problemer. Jeg er nødt til å snu barnet. Det vil gjøre det lettere for dere begge. Det vil bli ubehagelig, men jeg skal gjøre det raskt.» Mary nikket mot dr. Blevens; da han fikk tegnet, gikk han bort til Bonnie og tok hendene hennes i sine. Mary lot hånden gli inn i Bonnie nok en gang og la fingrene langsomt på plass rundt barnets hode. Med den andre hånden følte hun gjennom morens hud for å finne barnets armer og ben. Hun tok grep. Hun sto oppreist nå, med den ene hånden dypt inne i Bonnie og den andre på magen hennes. Den bølgende rien strammet grepet. Bonnies munn beveget seg, men det kom ingen lyd. Dr. Blevens lente seg forover slik at ansiktet var bare noen tommer fra Bonnies, og hvisket beroligende ord inn i øret hennes. Idet rien slapp taket, grep Mary barnets hode og gjorde en rytmisk bevegelse med den venstre hånden, slik at barnet ble rullet som av en bølge. Bonnie buktet og vred seg under denne behandlingen, ryggen sto i en bue opp fra bordet, og så falt hun ned igjen. Gjennom tidevannsbølgene av de neste to sammentrekningene holdt Mary barnet på plass, låste det i den nye stillingen, mens musklene i morens liv klemte mot 10


fingrene hennes. Fra utsiden kunne Mary høre flere rop, men ikke engang det kunne bryte konsentrasjonen hennes. Alle bevegelsene, alle avgjørelsene og tankene hennes kom fra et sted dypt inne i henne. Da hun var sikker på at barnet ikke ville rulle tilbake igjen, trakk hun hendene forsiktig til seg, og resten av nedkomsten gikk sin gang. Mary så bare på Bonnie, tenkte bare på Bonnie og barnet. Hun var bestemt da Bonnie ga opp, streng når hun fikk panikk, og klippefast da Bonnie skrikende fødte en gutt i en bølge av fostervann. Mary tørket den lille manndommen hans slik hun tørket resten, og svøpte ham i et teppe som legen rakte henne. Det var ingen deformasjon. Barnet var perfekt, om enn lite. Hun anslo at han hadde gått ni måneder, men kanskje mindre. «Utrolig. Jeg var overbevist om at hodet var for stort,» sa Blevens. «Det er en ganske vanlig feiltakelse.» Mary utførte arbeidet sitt effektivt, men omsorgsfullt, og opptrådte samtidig uformelt. Hun la det klynkende spedbarnet godt til rette i Bonnies takknemlige armer og knyttet navlestrengen etter at etterbyrden hadde glidd ut. Det var lite blod. Piken hadde ikke engang fått en rift. «Det er fettet,» sa Mary og tørket de gjennomvåte skjørtene med et håndkle. «Masser det inn på forhånd, litt av gangen.» Blevens stakk på plass endene av ullteppet som hadde glidd ned, men han visste at det var en ubetydelig handling, noe en ugift tante kunne ha gjort etter at faren var over. «Du må la meg betale deg,» sa han, men Mary viftet forslaget vekk med en håndbevegelse. «Hvor er mannen hennes?» spurte Mary. «Jeg vet ikke. Han kom løpende inn med henne, og så dro han.» Blevens så seg om i rommet som om gutten plutselig kunne dukke opp. «Men hvor skal hun gjøre av seg?» 11


Blevens trakk på skuldrene. Behandlingsrommet hans var ikke egnet til å ha pasienter over natten. «Jeg kan ta henne med hjem til meg, om De vil. Moren min og jeg har et overnattingsrom for pasienter. Hun kan bli hos oss til hun har kommet seg.» Han protesterte, og Mary ristet det av seg som om det var ingenting, men James Blevens visste at det ikke var ingenting. Piken og mannen hennes var fattige bønder. James hadde skjønt såpass da unggutten hadde levert Bonnie hos ham. De ville aldri bli i stand til å betale for legehjelp, for ikke å snakke om kost og losji. Tilbudet hennes var svært gavmildt, mer gavmildt enn James hadde noen rett til å forvente tatt i betraktning at hun ble kalt inn i siste øyeblikk. Men nå husket han den tidligere forvirringen. «Miss Sutter, hva var det De ønsket å spørre meg om i ettermiddag?» Mary tørket hendene på de ødelagte skjørtene. Fødselsforkleet hennes lå igjen hjemme, sammen med resten av medisinene hennes, gummilakenene, saksene og fillene. «De har allerede sett meg snu et barn. Jeg er like kyndig med previa eller tvillinger. Men jeg vil mer enn det. Jeg vil studere. Jeg vil vite mer om anatomi, om psykologi. Om dette noe jeg ikke kan se.» Dette var talen hun hadde forberedt for dr. Marsh. Hun begynte å snakke fort, så ordene tumlet ut. «For eksempel hvorfor enkelte kvinner får anfall i barselseng. Jeg vet at hodepine og overfølsomhet for lys kommer forut for det, men utløser de det også? Er det som andre spasmelidelser? Jeg vet at det kan skyldes en rask tilstrømning av blod til hodet, eller en for tung opplevelse av fødselen, men hvorfor? Jeg leste i Forløsningsprosessen–» Dr. Blevens vendte seg om for å se på bokhyllen sin, og så snudde han seg mot henne igjen. «Er det ikke nok for deg å forløse barn?» Marys blikk var lidenskapelig. «Jeg ønsker å forstå alt,» 12


sa hun. «Er ikke alt forbundet? Er ikke kroppen et system? Hvordan kan jeg forstå en del om jeg ikke forstår helheten?» Mary kjente igjen Blevens’ reaksjon: hodet på skakke, det vantro blikket. Hvorfor ble folk alltid så overrasket over henne? Da hun var barn, hadde faren hennes ofte møtt spørsmålene hennes – Er Hudson-elvens tidevannsendringer en fordel eller en ulempe for transporten? Hvor høyt er verdens høyeste fjell? Hva er det egentlig som utgjør jordens sentrum? – med forbløffede sukk. «Miss Sutter, hva er det egentlig De ønsker?» «Jeg ønsker å bli lege. Men Albany medisinske institutt nekter å ta meg som elev. Jeg vil at De skal lære meg.» «Hva behager?» «Mange gode leger har bare studert hos andre–» «Miss Sutter–» «Tenk på hva De nettopp så, hva jeg nettopp gjorde for Dem. Jeg arbeider hardt. De vil ikke bli skuffet. Og jeg kunne lære deg jordmorkunsten!» Det er nå eller aldri, tenkte Mary. Jeg er nødt til å overbevise denne mannen. Blevens kunne forstå den unge kvinnens entusiasme for medisin, og han undret på hva William Stipp ville mene om henne. Hun var nesten like forblåst og desperat som Blevens hadde vært for et tiårs tid siden, da han henvendte seg til Stipp på omtrent samme måte som Miss Sutter henvendte seg til ham selv. Blevens sukket og sa: «Jeg er fryktelig lei for det, men det De foreslår er umulig.» «Det er ikke umulig.» «Det er det. Jeg skal verve meg. De vil trenge kirurger.» «Men De vet ikke hva som vil skje. De vet ikke. Kanskje dette er slutten, kanskje alt er over–» «Har De gått fra forstanden? Krigen har nettopp startet!» Barnet begynte å gråte, og James Blevens bannet. De hadde hvisket for ikke å forstyrre Bonnie. 13


Blevens sa: «Jeg er ytterst takknemlig for din hjelp i dag, og jeg vil betale deg, men jeg kan ikke–» «Men De kan,» sa Mary. «Dr. Blevens, hvis De lar meg få–» Han sukket tungt. «Miss Sutter, selv om det ikke var noen krig, og om vi skulle gjøre dette, så ville De ikke få noen forelesninger. Ikke noe dissekeringslaboratorium. Du ville ikke få se noen operasjoner, bortsett fra de få jeg sporadisk utfører her. Og så, etter at jeg hadde lært deg det jeg kan, ville De ikke ha noen papirer–» «Vær så snill,» sa hun. «Vær så snill. Det er alt jeg vil.» Parafinlampen kastet skygger over veggene og gulvet. I det flakkende lyset sto Mary Sutter og James Blevens steilt mot hverandre, der de like før hadde vært forent. Bare den lave jamringen fra barnet brøt stillheten. James Blevens kunne føle denne kvinnens intense målbevissthet. Det var som et ekko av minnene om hans egen fortid, hans egne desperate bønner da han begynte, da det å komme seg inn på medisinstudiet hadde virket som en umulig drøm. «Jeg beklager, jeg kan ikke,» sa dr. Blevens. «Jeg forstår.» Mary forsøkte å legge stemmen i et nøytralt leie, men det lot seg ikke gjøre. Lengsel og hjertesorg blandet seg med utmattelse, og da hun snudde seg mot Bonnie, pliktoppfyllende som alltid, og husket å sjekke Bonnies mage for å forsikre seg om at livmoren fremdeles trakk seg sammen, sa hun: «Det ville ikke koste Dem noe å lære meg. Ingenting.» «Er De alltid like standhaftig?» «Alltid,» sa Mary. «Miss Sutter, De hjalp meg umåtelig i dag. Det er jeg takknemlig for. Bonnie er utvilsomt også takknemlig. Du demonstrerte stor dyktighet. Bemerkelsesverdig dyktighet. Men jeg kan ikke hjelpe Dem å bli lege. Det De ber meg om, er umulig.» «Ja vel,» sa Mary og nikket, og befalte seg selv å ikke si 14


Takk for at De tok deg tid til å snakke med meg eller andre slike idiotiske ting. Ikke gi opp, tenkte hun. Hold ryggen rak. «De må hjelpe meg å få Bonnie hjem. Jeg har ingen vogn.» James Blevens betraktet skuffelsen i kvinnen som hadde hjulpet ham, og følte nok en gang at han var håpløs med kvinner. Han forsto dem ikke. Hans kone, Sarah, som bodde i Manhattan City, ville være enig. Han burde få ros for at han hadde sendt etter en jordmor; ingen annen lege i Albany ville ha gitt fra seg kontrollen på den måten, men hvis Sarah noensinne fikk høre om dette, ville hun bare si at han hadde mislykkes nok en gang. «Vognen min er i bakgården. Jeg kjører den frem,» sa han. Blevens festet en beskjed til den forsvunne ektemannen på døren, og så gikk han inn igjen for å hente Bonnie. Mary fulgte etter ham med barnet, svøpt mot regnet. Han hadde allerede lagt hestedekken på benken i den åpne vognen for Bonnies skyld, og idet han la henne på plass, merket Mary hvor omtenksom han var mot henne, som om han visste hvordan det var å være kvinne. Røkeriet på slakterhuset like ved var sluknet for kvelden, men luften føltes tung og fuktig i det tiltagende regnet. I retning State Street glødet det gult fra gasslyktene, og en tromme forkortet avstanden fra folkemengden til vognen deres, med messingblåserne i kjølvannet. Mary Sutter og James Blevens sa ikke et ord mens hesten trasket gjennom gatene. De som hadde vært vitne til noe inderlig intimt, kunne ikke nå finne på noe å si, bortsett fra å kommentere og bekrefte hvor de skulle. Det var vanskelig å ha snakket om lengsler, innsikter, skuffelser. Bare noen kilometer skilte Dove Street fra dr. Blevens’ legekontor, men det føltes som å kjøre hundre. Familien Sutters hjem var et av de nye rekkehusene bygd av sten fra bruddene i nærheten: dype heller enn brede, 15


med vinduene plassert like over hverandre i tre nette rekker, et rekkverk i smijern som fulgte trappen opp fra skiferhellene på fortauet. Dr. Blevens tjoret hesten og bar Bonnie i armene; Mary holdt barnet tett inntil seg og gled opp trappen bak ham og lot tjenestepiken åpne døren. Innenfor steg en åpen trapp opp til neste etasje, og en tredje over den igjen. En stolpe sto vakt, og balustere holdt oppe et gelender i utskåret valnøtt. Fra gangen gikk franske dører inn til en stue; på et lite bord sto det tulipaner i en glassvase. Blevens hadde ikke forventet velstand. «Er moren min hjemme?» spurte Mary og viklet av seg sjalet med den ene hånden mens hun holdt barnet med den andre. «Ute, miss, hun ble tilkalt.» Tjenestepiken gransket rolig de tre gjestene. «Skal jeg dekke på til to til?» «Et brett til den nye moren, er du snill, ovenpå,» sa Mary og begynte å gå opp trappen. Blevens fulgte etter. Talglys brant i lysholdere på veggen; i trappen holdt messingstaver en mørkerød trappeløper på plass. Mary fikk Bonnie plassert under en tykk dyne i en bred seng i et rom øverst i trappen, mens dr. Blevens ventet i gangen utenfor. En bokhylle i valnøtt strakte seg langs den lange korridoren, som løp åpen fra trappen. Hyllene inneholdt et misunnelsesverdig medisinsk bibliotek: Grays Anatomi, En farmakologi, og den tidligere nevnte Forløsningsprosessen. Blevens holdt teksten åpen da Mary kom ut ti minutter senere. «Wellons bokhandel,» sa Mary. «Han skaffer meg alt jeg ber om.» «Du har lest alle disse?» «Selvfølgelig.» Hun unnskyldte seg og forsvant inn på et soverom. Da hun kom ut, hadde hun skiftet klær. Hun hadde på seg en ren og meget enkel, høyhalset kjole. Det var som om hun ikke brydde seg om skjønnhet, selv om det var tydelig at noen i hjemmet gjorde det. 16


Blevens fulgte etter Mary ned trappene. «Tar De ofte inn unge kvinner?» «Bare sjelden. Og bare når de er ubemidlede.» Nede i entreen tok Mary Blevens’ hatt fra stativet og holdt den frem for ham mens hun åpnet døren. Det ville ikke bli noen middag på ham i huset Sutter i kveld, til tross for at tjenestepiken hadde tilbudt seg å dekke på. Utenfor trommet regnet på de røde lærsetene i vognen hans, på brostenen, på stentrappen, på husene på den andre siden av gaten. «God kveld, dr. Blevens.» «Du må forstå, miss Sutter,» sa Blevens, «at jeg ikke har mulighet til å hjelpe deg.» Unnskyldningen lød stakkarslig. Jeg har ikke mulighet til å hjelpe. «Men med dine ressurser, vil De vel kunne–» Han gjorde en vag gest mot en elegant krystallvase, som om dens tilstedeværelse på et polert valnøttbord i entreen hennes på noe vis skulle kunne overtale dr. Marsh til å ta henne inn som elev ved instituttet. «Man kan ikke kjøpe det man ønsker seg mest av alt, dr. Blevens. Har De ikke lært det ennå?» Blevens trakk myntpungen opp fra jakkelommen. «Jeg insisterer på å betale deg.» «Du kan ikke kjøpe meg heller.» «Jeg mente bare å takke deg.» «Far vel.» Blevens sukket, stakk myntpungen tilbake, tok på seg hatten og mumlet et farvel. Han skulle gjerne ha hjulpet henne, og han ville ha gjort det, om han bare kunne. Men det var krigen. Selv nå tenkte han på å følge lyden av korpset som fremdeles spilte i det fjerne, til tross for regnet, som hadde tiltatt i styrke, og vinden kom i kast inn gjennom døren. Han skulle til å sette foten over terskelen da en åpen vogn stoppet utenfor og to kvinner og en mannlig ledsager tumlet ut, innhyllet i hestedekken. Et tordenskrall jaget dem oppover trappene og inn i entreen, hvor 17


kvinnene børstet vann fra puffermene på kåpene sine og ristet på dryppende paraplyer. Teppene var gjennomvåte, og kvinnene lo mens de viklet seg ut av dem og begynte å fjerne hårnålene i hatter som var langt mer elegante enn den Mary Sutter fremdeles hadde på hodet for å temme de viltre krøllene. (Blevens tenkte: Hun har ikke tanke for seg selv, hun forsømmer selv de aller enkleste påkledningsritualer.) Det var opplagt at disse to var beslektet på et eller annet vis, selv om det var bare en svak likhet – de hadde den samme, lange nesen, de store øynene og den kantete haken som Mary, men de var mer nøyaktig og mer tiltrekkende utført, spesielt på den yngre av de to kvinnene, selv om den eldste av dem var ungdommelig og livlig, med strålende hud og krøller som var tammere enn Marys. «Er dette en venn av deg, Mary?» Den eldste av kvinnene smilte og strakte ut en behansket hånd, men da hun merket at den var dryppende våt, trakk hun leende hansken av seg og strakte ut hånden på nytt. «Jeg er Amelia Sutter, Marys mor.» Om hun ble overrasket over å se en fremmed mann i sin egen entré sammen med sin datter, viste hun det ikke. Tvert imot virket hun henrykt. «Hyggelig å møte deg.» «Hyggelig å møte Dem. Mitt navn er James Blevens, og datteren Deres reddet meg i dag. Hun tok over midt i en vanskelig fødsel, og har også tatt moren og barnet inn for natten. Jeg skulle akkurat til å gå.» Mary ble med ett rasende over den høflige tonen hans, som om de slett ikke hadde kranglet bare noen øyeblikk tidligere. Amelia så bort på Mary og deretter tilbake på Blevens. «Underviser De ved medisinsk institutt?» «Nei, miss Sutter kom meg til unnsetning da en ung, svanger kvinne uventet dukket opp på døren til legekontoret mitt.» Amelia så spørrende på Mary, men Mary ristet på hodet. En uuttalt forståelse passerte mellom dem, og et med18


lidende uttrykk gled flyktig over Amelias ansikt. Mary trakk på skuldrene og øyeblikket forsvant, men James Blevens visste at moren hadde visst om Marys avtale. «Vel,» sa Amelia. Hun så ut, hvor James Blevens’ vogn ble pisket av regnet og hesten sto og skalv. «Å, kjære vene. Dette er håpløst. De kan ikke dra nå. Været er grusomt. De kommer til å bli gjennomvåt. Og vi har nettopp kommet fra folkemøtet. Det er ingen igjen, ikke engang uteliggere. Bare korpset, som søkte tilflukt i søylegangen på Capitol. Og alle listene som folk skrev seg på for å verve seg, er så oppbløtte at de falt fra hverandre. Som De forstår, så er det nytteløst. De må bli til middag.» Hun trakk av seg kåpen, og under hadde hun en sørgekjole i dypeste sort. Den vennlige fremtoningen hennes sto i slik kontrast til bekledningen at Blevens lurte på om hun simpelthen likte fargen. «Det er svært vennlig av Dem, men jeg vil ikke være til bry.» «Han skulle akkurat til å gå, mor,» sa Mary. «Det ville være uhøflig å hindre ham.» «Ja, jeg–» Blevens gjorde en gest mot regnet. «Men dette går da virkelig ikke an. Jenny, vil du være så snill å–» Amelia snudde seg, og da hun så sin andre datter vente tålmodig, sa hun: «Tilgi meg. La meg få presentere min andre datter, Jenny. Hun er Marys tvilling. Og naboen vår, Thomas Fall.» Hun lot en hånd hvile på skulderen til de to unge menneskene ved siden av seg. «Min sønn Christian kommer etter oss; han kunne bare så vidt rive seg løs fra alt oppstyret til tross for at han holdt på å drukne. Han blir nødt til å slutte seg til oss etter hvert, er jeg redd.» Amelia klappet Jenny på skulderen og sa: «Jenny, vennen min, vær så snill å be piken om å sende sønnen sin for å lede legens hest til vognstallen. Han må tørkes og gis høy.» Jenny gikk lydig for å overlevere beskjeden før Blevens rakk å protestere. Det var umulig å høflig avslå invita19


sjonen Mary så åpenbart hadde holdt tilbake. Men han hadde ikke lyst til å bli. Hans nærvær kunne bare irritere henne. Han tenkte lengselsfullt på ensomheten i den leide leiligheten på State Street og så for seg at Mary Sutter skjelte på familien sin for den tankeløse invitasjonen etter at han var dratt. Han hadde nektet henne en tjeneste han etter hennes mening kunne gi henne uten at det kostet ham noe, og det var umulig å gjøre det godt igjen. Amelia vendte oppmerksomheten mot Mary. «En fødsel, sier du? Hvordan står det til med henne? Gikk alt bra? Har du noen spørsmål?» Denne ordflommen skylte selskapet nedover korridoren til spisestuen, hvor ilden brant i den store peisen og tjenestepiker allerede hadde trukket ut bordet for å gjøre plass til flere. Det var dekket på til seks rundt det lindekkede bordet. Mary tok sin plass, med ryggen til ilden, og så ikke på Blevens. Jenny og Amelia vekslet blikk og forsøkte å tyde av Marys uttrykksløse taushet hvordan dagen ved medisinsk institutt hadde endt med en middagsgjest hun overså fullstendig. Thomas Fall, den eneste som så ut til å være uvitende om dagens forventede betydning for Marys fremtid, trakk ut stolen sin og snakket ivrig om folkesamlinger og Lincolns oppfordring til å verve seg. Det var et tema Blevens mer enn gjerne ville diskutere. Men det var vanskelig å diskutere noe som helst. Det var noe uferdig over Thomas Fall, tenkte Blevens idet den unge mannen begynte å snakke. Samtalen hans ga lite rom for avbrytelser, selv om den unge mannen uttalte seg med en selvsikkerhet som tydet på at han hadde blitt akseptert og oppfordret ved dette bordet tidligere. Den idealistiske og ambisiøse Fall snakket om krigen med like deler intelligens og naivitet: «Lincoln vil ha syttifem tusen menn umiddelbart, for å beskytte Washington City,» begynte han. Avisen Argus hadde, viste det seg, trykket en spesialutgave med Lincolns oppfordring til å verve seg. Virginia truet fra sør; rebellene kunne angripe byen hvert øyeblikk. 20


Hvis de tok Washington, ville krigen være over. Et kupp. Slaveriet ville fortsette for all tid. Fall var overbevist om at rebellene snart ville bli beseiret, noe Blevens også trodde, for Nordstatene hadde fordelen av fabrikker og jernbaner, men det var et glimt av oppgløddhet, en flamme av iver som kom til syne da Fall bablet om ære på slagmarken, som avslørte hans unge alder, selv om klærne hans var av bedre snitt enn Blevens, noe som tydet på større velstand. Mens han snakket, ble det tydelig at Falls selvsikkerhet ikke var tilfeldig; alle de tre kvinnene overlot samtalen til ham, og ikke bare av vertskapelig høflighet. Den yngre søsteren, Jenny, var henført. Men Mary deltok kanskje mer intenst, om enn på en mer fordekt måte. Hun sendte ham blikk fulle av skarp beundring, og ansiktet myknet. Det var øyeblikk da hun glemte å spise og bare stirret på ham, og så tok seg i det og sendte saltet eller smøret, selv om ingen hadde bedt om dem. Da Fall langt om lenge spurte hva Blevens mente, sluttet Mary å høre etter. Blevens nevnte muligheten for et større blodbad enn Fall forventet, men han ønsket ikke å være ufin eller gjøre kvinnene opprørt, derfor snakket han heller om nødvendigheten av å kontrollere jernbanene, noe som lød kjedelig selv i hans egne ører. Christian Sutter, broren, dukket opp da de var kommet til hovedretten. Han var høy, med krøller, en sky av hår, et smil, selvsikker, yngre enn de to søstrene sine. Det virket som om sjarm hadde skaffet ham alt i livet, deriblant morens beundring. Han tok plass ved enden av bordet. Ingen hadde nevnt noen far. De kunne ikke ha mistet ham nylig, avgjorde Blevens. Dette var en familie som hadde tilpasset seg det tapet de måtte ha lidd. Da Christian hadde funnet seg til rette på plassen sin, sa han strålende: «Visste dere at de allerede har dannet et regiment? Det tjuefemte. Det er et godt tall, synes dere ikke det?» Amelia Sutter sendte sin sønn et fryktsomt, lengselsfullt 21


blikk. Stoltheten kneblet instinktet, men ikke uten kamp. Et plutselig smil begynte å bevre, og forsvant fullstendig idet Thomas og Christian samtykket i at umiddelbar verving var forventet av enhver nordstatsmann med respekt for seg selv. Mary, på sin side, hadde formet en mer helhetlig oppfatning av Blevens i løpet av suppen enn hun hadde vært i stand til å gjøre på kontoret hans. Fra plassen rett overfor henne ved bordet, førte han seg som en mann som var vant til både penger og diskusjon. De usle rommene hvor han utførte legegjerningen stemte ikke med denne nye oppfatningen. Thomas og Christian var uenige når det gjaldt Texas. «Hvis det skal bli noen kamp i Texas overhodet, må det skje snart, for de har nettopp tømt fortene for føderale soldater–» «Dr. Blevens skal også i krigen,» avbrøt Mary. Det var som om noen hadde erklært krig inne i spisestuen. Blevens la raskt til: «Jo, som kirurg. Man ønsker selvfølgelig ikke at det skal bli blodig, men …» «Men det gjør De da, dr. Blevens?» sa Mary. «Du vil se hva som kan skje med menneskets kropp. Du vil se innsiden av den. Du vil løse dens mysterier.» Hun hadde fått en ny skarphet i stemmen, og lagt fra seg den tunge sølvkniven. Steken var nydelig, men uviktig. «Det er ingenting man burde skamme seg over. Jeg ville ha ønsket nøyaktig det samme. Hvis jeg hadde hatt muligheten.» «Mary,» sa Amelia. «Det er ingen skam i å gjøre ens mening kjent, mor.» Hun snudde seg mot legen igjen. «Har jeg korrekt uttrykt Deres beveggrunner for å dra i krigen, dr. Blevens?» Mary Sutter krevde inn gjelden hans. Han skulle bli tvunget til å be om unnskyldning foran hele selskapet. «Miss Sutter, jeg beklager at jeg ikke kan hjelpe Dem. Men med Deres evne til pågåenhet, er jeg overbevist om at De en dag vil få Deres mulighet.» 22


«Hjelpe deg på hvilken måte, Mary?» Mary overhørte henne. «Men jeg vil bare være i stand til å gripe den hvis jeg blir tilbudt den. Si meg, dr. Blevens, etter din oppfatning, er det noen grense for hvor mye kunnskap en person har lov til å tilegne seg? Har jeg fylt min kvote?» Blevens tenkte nok en gang på rommene sine i State Street. Han kunne ha sittet ved sin egen peis i dette øyeblikk, og sett inn i mikroskopet. «Miss Sutter, De har min dypeste respekt og takknemlighet. Men jeg kan ikke hjelpe Dem.» «Dr. Blevens, har De hørt om kvinnen Florence Nightingale?» spurte Mary. «Virker jeg så ubelest?» «Har De lest hennes Notater om sykepleie?» «Ja, jeg har faktisk det.» Mary så overrasket ut, men fortsatte ufortrødent. «En av grunnene til at jeg og min mor er de beste jordmødrene i Albany, er at vi har lest den nyeste medisinske litteraturen.» «Mary, du snakker som om det vi har oppnådd, er til skade,» sa Amelia. Mary Sutter la hendene i fanget og endret ansiktsuttrykket til en tolerant gjestfrihet, men bak det vennlige ytre glitret den samme, intense målbevisstheten hun hadde vist inne i Blevens’ behandlingsrom tidligere den ettermiddagen. Hun satte blikket i ham. «Dr. Blevens, er De klar over at Miss Nightingale har nektet å forlate sitt sovekammer det siste året?» spurte Mary. «Unnskyld?» «Miss Nightingale, en glitrende foreleser, medlem av Det kongelige statistiske selskap, kvinnen som reddet den britiske hæren på Krim-halvøya, har stengt seg inne på et sovekammer i London og nekter å forlate det. Jeg sier ikke at hun er gal. Hun er etter alt å dømme fullstendig ånds23


frisk. Men avviser altså utenverdenen av en eller annen grunn.» «Det er mulig at krigen ble både begynnelsen og slutten for Miss Nightingale. Forsakelsen, vanskene–» «Det er mulig, men jeg tror Miss Nightingale har trukket seg tilbake fra verden for å bli hørt. Jeg tror hun vet at folk ikke ville lytte like oppmerksomt til henne hvis hun alltid paraderte sine prestasjoner foran alt og alle. Jeg mener selv at ingen kvinne skulle behøve å skjule seg.» Hun gjorde en pause. «Eller kanskje Miss Nightingale er gal. Det er interessant at ingen egentlig vet med sikkerhet.» Det lød klirring i glass og kremting. Jenny tørket leppene med en serviett. Den rungende tausheten rundt bordet var ikke først og fremst preget av skam, men heller en viss kjedsomhet. Mary var formidabel når hun sa sin mening, noe hele familien hennes var klar over og tilsynelatende fant beklemmende. «Unnskyld meg, men antyder De at det at jeg nektet å hjelpe Dem på et eller annet vis vil gjøre Dem gal?» sa Blevens. «Jeg kan ikke se hvordan å sammenligne kvinnelig intelligens med galskap skal kunne fremme din sak, Mary,» sa Thomas Fall, som brøt stillheten for å muntre opp sin fremtidige svigerinne. James Blevens hevet hånden samtykkende. «De ønsket ikke å ha meg ved Deres bord i kveld, Miss Sutter. De har vært nødt til å utholde mitt selskap etter at jeg skuffet Dem.» «Hvordan? Hvordan har han skuffet deg?» spurte Amelia, men Thomas Fall tok ordet nok en gang. «Vår Mary er ikke så ugjestmild som hun kan synes.» Thomas sendte Mary et mildt smil, som hun gjengjeldte med en antydning til et av sine egne. «Om De ønsker å bli vel mottatt av henne, må De bare være en kvinne i siste stadium av forløsning. Hun liker de trengende aller best, tror jeg nok.» 24


«Ja, hun var utrolig i dag,» sa Blevens. «Jeg antar at hun vanligvis er det.» Komplimenten hans ble ikke belønnet med noe smil fra Mary, som nippet til vinen og så bort. Amelia rakte hånden ut mot Mary, men Mary ristet på hodet. Thomas tok kontroll over selskapet og skiftet brått tema, tilsynelatende vant til å måtte navigere denne familiens vanskelige kyst. «Dr. Blevens, før vi alle går hver til vårt, vil jeg gjerne ta Dem med ut til Ireland’s Corner. Jeg har en fruktgård på Loudon Road. Epler og kirsebær. Jeg håper at New York Railroad en dag vil bygge en linje nordover. Forestill Dem muligheten av at frukten som blir plukket på morgenen, kan bli levert til Manhattan City samme kveld.» «Er dette en familiebedrift?» spurte Blevens. Han strakte seg etter et glass vann mens han kastet raske blikk på de andre rundt bordet, som alle plutselig satt og så medfølende på Thomas Fall. Thomas la fra seg gaffelen. «Det var det. Men min far og mor døde i en vognulykke sist oktober. Påkjørt av en rømling.» «Jeg ber så meget om unnskyldning. Det var ikke meningen å–» «På ingen måte. Spørsmålet var kjærkomment.» Jenny strakte ut hånden og dekket hånden hans med sin. «Jeg er så lei for det,» sa James. «Det er svært nylig.» «Vi hadde nettopp flyttet til byen. Far var ikke vant til trafikken.» «Så leit å høre.» Blevens ønsket at Bonnie Miles aldri hadde kommet inn gjennom døren til legekontoret hans denne ettermiddagen. Ingenting hadde gått som det skulle etter det. Ovenpå kunne han høre barnegråt, og fottrinn på vei opp trappen. En tjenestepike som gikk for å hjelpe Bonnie. Han lette etter noe å si. «Jeg håper De ikke har noe imot at jeg stiller et personlig spørsmål, men hvis De 25


ikke har noen å overlate forretningen til, hvordan skal De kunne verve Dem?» Amelia sa til Thomas: «Hvis Mr. Sutter fremdeles hadde vært hos oss, ville han med glede ha tatt vare på fruktgården til De kom tilbake. Og han ville ha bygget en liten jernbane til Dem.» Selvfølgelig, tenkte Blevens. Hvorfor hadde han ikke tenkt på det før? Dette var familien til Nathaniel Sutter, som slo seg opp på New York Railroad. Dette forklarte det nydelige hjemmet og innboet som kostet langt mer enn det to jordmødre kunne tjene. Han forsøkte å huske nøyaktig når Sutter hadde dødd. For mindre enn et år siden, han også? Sorgen deres hadde vært kort, men kanskje de hadde funnet trøst i hverandre. «Nathaniel ville ha bygget to jernbanespor,» sa Amelia og strakte en arm over den hvite linduken mot sin vakre datter. Og sin tause datter, virket det som, for Jenny hadde ennå ikke sagt et ord, selv om hun virket uberørt over sin egen taushet. Hun hadde vunnet sin prins, nabogutten, og hadde derfor ikke noen trang for å rette oppmerksomheten mot seg selv. «Jeg har en utmerket oppsynsmann,» sa Thomas, «som kjenner bransjen langt bedre enn jeg gjør selv. Jeg stoler på ham.» Kake ble servert, kaffe skjenket. Et par minutter til, i høyden et kvarter, så kunne James unnskylde seg med at han var trett. Han lurte på om Amelia nå angret på gjestfriheten sin like mye som Mary gjorde. Så langt hadde han fornærmet Mary to ganger, minnet alle om en stor sorg, og invadert en familiemiddag ved inngangen til en krig. Det virket som det ikke var mulig å gjøre noe av det godt igjen. Han så for seg familiens samtale etter at han hadde dratt – Mary, hvorfor i all verden brakte du med deg en slik underlig mann hjem? – da en tjenestepike slo opp døren. «Hun blør, ma’am.» Det raslet i skjørter idet Mary forsvant ut av rommet, 26


og Blevens løp etter henne og tok trappen to trinn av gangen. Inne på pasientværelset var Bonnies sengetøy gjennomtrukket av blod, og tjenestepiken hadde lagt barnet i trygghet på en pute. Bonnies øyne var store som tallerkener av ren forbløffelse. «Jeg kjente noe varmt,» sa hun. «En rift,» sa Mary, og tenkte på at hun hadde hatt hendene inne i Bonnie tidligere på dagen. Men dr. Blevens hadde allerede trukket Bonnies rødflekkete nattserk opp mens han dekket nakenheten hennes med et teppe. «Legg deg tilbake; ikke vær redd.» Han begynte raskt å trykke undersøkende på den løse magen, og etter et par minutter begynte han å massere den med sirklende bevegelser. Bak ham sto Mary Sutter, motvillig imponert. Han hadde lett etter livmoren, for å se om den hadde blitt avslappet, noe den åpenbart hadde, for så snart han begynte å massere den, hadde blodflommen stoppet. Massasjen fikk livmoren til å trekke seg sammen, slik at den stengte for de åpne blodkarene der hvor morkaken hadde vært festet. Dette var det første steget i enhver barselsblødning. Flommen avtok, Blevens tok Bonnies hånd og presset fingrene hennes dypt ned i magen. «Kjenner du det?» spurte han og hjalp Bonnie å finne den harde kulen av livmoren hennes under navlen. «Hva er det?» utbrøt hun. «Det er livmoren din,» sa Blevens med et smil. «Og den er litt obsternasig, av en eller annen grunn. Du blir nødt til å gni den med noen minutters mellomrom slik at den trekker seg sammen og du ikke begynner å blø igjen. Kan du gjøre det?» Han ropte på Mary over skulderen: «Har De noe meldrøye?» Mary, som nå var redusert til sykepleierske i sitt eget pasientværelse, hentet medisinen og ropte på tjenestepikene for å hjelpe henne å skifte på sengen. Mens alt ble stelt i 27


stand, løftet dr. Blevens opp barnet og trakk seg tilbake til vinduet, hvor han vugget barnet i armene. Så viste Mary Blevens inn på kjøkkenet så han kunne vaske hendene. Frakken hans var kantet med blod. «Du vet langt mer enn du ga uttrykk for i ettermiddag, dr. Blevens,» sa Mary. «Trengte De i det hele tatt min hjelp med fødselen?» Tjenestepikene skyndte seg ut og lot som de ikke hørte. Senere skulle denne samtalen bli gjenfortalt i kjøkkenene på Arbor Hill i den fattige bydelen Sixth Ward: Og så sa legen. Og så sa frøkenen. Utenfor ville griser rote i søppelet, og tjenestepikene ville si til ektemennene sine: «Og hun var så hovmodig.» Blevens sa: «Jeg fikk ikke nok trening til å føle meg trygg på barsler, men jeg er ikke fullstendig uvitende om kvinners behov. Bonnies blødning var lett å kontrollere, det var simpelthen en atoni i livmoren. Du ville ha gjort det samme.» Hun kunne knapt undertrykke ydmykelsen. Hun ville ikke ha gjort det samme, og vissheten om at hennes vanligvis ufeilbarlige intuisjon hadde feilet, gjorde henne rasende. Hun ville ha lett etter riften og kastet bort verdifull tid. «Hvorfor tror De at jeg banket på døren Deres i dag, dr. Blevens? Trodde De virkelig at jeg ville foretrekke å gå i lære hvis jeg kunne få undervisning på et medisinsk institutt? Trodde De virkelig at jeg fremdeles hadde andre valg?» Hun festet og løsnet håret sitt; krøllene var motstridige og nektet å la seg binde fast på ett sted. Latter sildret ned fra rommet ovenpå, hvor Amelia hadde gått for å holde oppsyn med Bonnie etter å ha budt Blevens høflig farvel i entreen. Jenny og Thomas hadde trukket inn i dagligstuen; de var elskere med begrenset tid. Christian hadde gått ut igjen etter å ha trykket Blevens’ hånd. «Da byr jeg Dem god kveld,» sa Blevens og bukket. Ytterdøren slo igjen bak ham – det hørtes ut som en av28


slutning. Utenfor hadde regnet ennå ikke gitt seg, og han husket for sent at hesten og vognen hans hadde blitt satt inn på vognstallen i gaten bak huset. Han burde ha gått ut fra kjøkkenet, hvor en dør førte ut til gården og gaten. Han ble stående et øyeblikk på trappen, men så trakk han skuldrene opp og gikk ned den forblåste, regnfulle gaten, dreide til høyre og svingte igjen inn i smuget bak huset, hvor han fikk øye på familien Sutters stall og førte hesten og vognen sin ut fra varmen og ut i den dystre kvelden.

Mitt navn er Mary Sutter  

Mary Sutter er en fremragende dyktig ung jordmor, som drømmer om å bli USAs første kvinnelige kirurg.