Lev modig! av Debbie Ford

Lev modig!

DEBBIE FORD

! g i d o m Lev

gen storhet e in d i n in g o n Gå ut av frykte

al edicta Windt-V

Oversatt av Ben

Debbie Ford Originalens tittel: Courage: Overcoming Fear and Igniting Self-Confidence Copyright © 2012 by Debbie Ford Published by arrangement with HarperOne, an imprint of HarperCollins Publishers.

Norsk utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39537-7 1.utgave, 1. opplag Omslag: C-Form, Cecilie Forfang Sats: Type-it AS, 2013 Trykk og innbinding: UAB Print-it, Litauen Satt i Sabon 11/13 pkt. og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillat gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle de tapre kvinnene i verden og alle dem som er villige til å ta sjansen på å gå inn i sitt tapreste jeg Og til min fantastiske søster, Arielle Ford, som alltid har inspirert meg med sitt mot og sin selvtillit

uhemmet vi vil kanskje aldri få vite hvordan vi rommer alt det vi kan eller hvordan lyset fanger oss når vi ikke har mer pust igjen det er et tegn på helbredelse å føle noe igjen det virkelige gjennombruddet kan bare oppstå gjennom hjertesorg det som gjør vondt helbreder og minner oss på at det alltid handler om å begynne og så begynne en gang til når bølgene knuser meg stoler jeg på at sanden vil slipe kantene mine glatte oppløse fornektelse avdekke virkelighet mens mot og selvtillit tenner min indre gnist

sammentrekning og utvidelse lar lyset strømme inn og stillheten etter en så røff behandling lar kroppen få lov til å vri sorgen ut når friheten flommer kan skyggene vedvare kjenn på understrømningene dine når du maner bort mørket og husk at du alltid har styrken til å velge hvordan du skal ta fatt skyene avdekker utsikten når du er rede til å klatre nå er tiden inne til å oppleve de mirakuløse øyeblikkene i ditt liv mens de inntreffer dette er utformingen av meg og vi skal vandre modig inn i daggryet fra natten mens lysene våre skinner sammen – Nancy Levin, forfatter av Writing for My Life

Innhold

Forord

11

Et brev til leseren

17

Innledning

29

Forvandling

39

del i Et nytt paradigme Skurken

49

Guddommelig selvtillit

67

Den tapre kjærlighetskrigeren

87

del ii Overføring fra hodet til hjertet Forskriften for guddommelig veiledning

105

Forskriften for overgivelse

125

Forskriften for emosjonell frihet

145

Forskriften for oppriktig medfølelse

163

Forskriften for et kjærlig hjerte

183

Forskriften for en inspirert visjon

205

Forskriften for enestående skjønnhet

227

Den tapre krigerens mandat

251

Forfatterens takk

257

Om forfatteren

263

Forord

I

denne innsiktsfulle boken har min venn og kollega Debbie Ford gitt en detaljert fremstilling av en svært inspirerende og praktisk anvendelig plan for å leve et modig liv.

Når du leser boken, vil du oppleve hvordan den ukuelige ærligheten hennes folder seg ut for deg i det ene kapittelet etter det andre. Hun har virkelig dekket alle situasjoner.

Mellom permene på den boken du nå holder i hånden, finner du en grundig gjennomgang av alt du noen gang vil få bruk for når du skal begynne å leve på en trygg og selvsikker måte.

Debbie skriver levende og engasjerende om sin egen personlige forvandling, der hun går fra å ha en fryktbasert tilnærming til håndteringen av affærene i sitt eget liv, til å bli en sterk og modig kvinne. Hun legger ikke fingrene imellom, holder ingenting tilbake, og jeg ble behagelig overrasket da jeg oppdaget at de støtene hun nå setter inn, er rettet mot hennes eget tidligere, panikkslagne jeg, samtidig som hun gir deg muligheten til å dra fordeler av den fryktsomheten som plaget henne før i tiden. Jeg føler ikke behov for å tilføye noe som helst i denne introduksjonen til Debbies 13

bok. Hun legger frem en grundig og gjennomarbeidet plan for hvordan man skal leve et liv basert på personlig mot.

Etter hvert som du leser og tar til deg den rike lærdommen hun byr på, kan jeg garantere at du vil oppdage at du blir stadig bedre utrustet til å takle utfordringene i livet ditt fra et nytt og sterkere ståsted, med nok av selvtillit og, ja, mot også.

Jeg vil gjerne si noen ord om den måten Debbie Ford selv bruker denne forestillingen om mot på. Da jeg leste denne boken, ble jeg forbauset over å se at Debbie var villig til å kaste all forsiktighet over bord. Her på disse sidene har Debbie bokstavelig talt lagt alle kortene på bordet. Hun har utvist et mot som svært få andre forfattere ville være villige til, og særlig ikke hvis de var så velkjente som Debbie Ford. Gjennom flere tiår har jeg fortalt mine tilhørere at hvis de ønsker å komme ut over det ordinære i livet sitt, må de være villige til å forandre sin egen oppfatning av seg selv. Og for å klare det må de forstå at den oppfatningen de har av seg selv, består av alt de etter hvert har kommet til å akseptere som sannhet. Så hvis de lever et ordinært liv uten noen fornemmelse av at de lever ut sin egen guddommelige hensikt, må de innse at de indre sannhetene deres har etterlatt dem på dette stedet som kalles ordinært. Hvis du skal klare å løfte livet ditt, må du derfor utfordres til å forandre din oppfatning av deg selv – og det innebærer at du må forandre på det du tidligere har ansett for å være sant.

Dette krever en form for mot som få er villige til, eller i det hele tatt i stand til, å mønstre. Å si: «Det jeg før har ansett som en grunnleggende sannhet, har vist seg å være en feiloppfatning fra min side», er bokstavelig talt det samme som å gi slipp på din egen personlige historie. Det betyr at du ikke bare skal forandre din nåværende oppførsel, men også akseptere et nytt sett av sannheter, noe som krever at du innrømmer at de gamle sannhetene virkelig 14

var løgner – løgner som opprettholdt en livsstil som nesten alltid førte til en eller annen form for katastrofe. Det krever virkelig mot å innrømme at du har levd på falske overbevisninger, og i stedet tilegne deg nye sannheter, og spesielt for en så vellykket og offentlig person som forfatteren av den boken du nå skal begynne å lese. Debbie Ford har gjort nettopp dette i den ærlige og modige boken hun har skrevet. Hun har ikke bare skiftet oppfatning av seg selv og tilegnet seg nye sannheter. Hun har også utarbeidet en utmerket plan for hvordan du kan gjøre det samme. Den brutale ærligheten hennes gir henne mot.

For kort tid siden besøkte jeg Omega Institute i New York, der jeg fikk anledning til å iaktta dette motet fra et meget personlig utsiktspunkt. Både Debbie og jeg har fått tildelt muligheten til å se dypt inn i oss selv, opprette kontakt med vårt guddommelige, høyere jeg – guden inne i oss – og påta oss våre tildelte roller som lærere og formidlere av åndelige sannheter til dem som leser bøkene våre og lytter til foredragene våre. Debbie bodde i en hytte ved siden av den jeg delte med Mira, min åndelige partner, da vi traff den mystiske læreren John of God, som var på besøk fra Brasil, og mottok guddommelig healing fra ham. Hver dag sto vi ved siden av Debbie mens hun lå i sengen og kom til krefter etter den åndelige kirurgien. Vi hadde begge vært vitne til det ufattelige motet hun utviste da kroppen hennes, som var herjet etter mange års angrep av en sjelden kreftform, gjennomgikk inngrepene ved hjelp av John of Gods guddommelige formidling.

Debbie beklaget seg aldri og var alltid like takknemlig for hvert eneste øyeblikk av livet, selv om det var tydelig at hun hadde mye ubehag. Hun var villig til å være åpen og ærlig om sin lange kamp med denne kreftsykdommen som hun tidligere hadde holdt i bakgrunnen fordi hun var redd for å bli overveldet av folks holdninger og projiseringer – men ikke nå lenger. Frykten var erstattet av kjærlig15

het, en ny, himmelsk form for kjærlighet som ble fremkalt bare gjennom motet til å være seg selv og verdsette sin egen storslagenhet. Vi sto som én ved siden av sengen hennes og så på at denne vakre kvinnen omsatte i praksis det hun har skrevet så inntrengende og så omfattende om her i denne boken – alt oppsummert i det gamle utsagnet: «Frykt banket på døren, kjærlighet åpnet, og det var ingen der.»

Følg Debbies kloke råd. Gi slipp på dine gamle sannheter, som bare var illusjoner. Her er din sannhet. Du har Gud inne i deg. Lev ut fra den erkjennelsen, så vil alt bli bra. Dette er mot. Jeg er virkelig begeistret for denne boken. Jeg er begeistret for måten den er skrevet på. Og sist, men absolutt ikke minst: Jeg setter uendelig stor pris på deg, Debbie Ford. Du inspirerer meg.

– Wayne Dyer

Forordet er datert 2012. På nyåret 2013 døde Debbie Ford. O.a.

Et brev til leseren

D

en 24. september 2010 visste jeg ikke at jeg la ut på en reise inn i et helvete jeg aldri ville ha vært i stand til å forestille meg. Jeg tenkte på meg selv som en sterk, modig kvinne som hadde selvtillit nok til å håndtere det som dukket opp i min vei. Jeg hadde kjempet meg gjennom rusavhengighet da jeg var i tyveårene, klart meg gjennom en hjerteskjærende skilsmisse i tredveårene, og et knusende svik i førtiårene. Jeg trodde at femtiårene mine og årene videre fremover ville bli en ren lystseilas. Ikke bare hadde jeg kommet helskinnet igjennom disse traumatiske opplevelsene, men jeg hadde også det privilegium at jeg fikk bruke mine egne erfaringer til å hjelpe andre til å blomstre.

Det begynte med at jeg måtte vente i dagevis på at legen min skulle klarere meg for en flyreise til Istanbul, der jeg skulle ha en ukes ferie i forkant av en foredragsturné i Europa. Men i stedet for å få grønt lys fra legen fikk jeg en helt annen type tilbakemelding. Legen min, dr. Paul Speckart, som alltid pleide å si at jeg hadde mer mot enn fornuft, var redd jeg ikke skulle ta en fornuftig avgjørelse.

Han gjorde det klart for meg at hvis jeg satte meg på et fly for å reise noe sted i det hele tatt, ville de hente meg ut fra 19

flyet hvor det nå enn hadde landet, og sende meg rett på sykehuset. Jeg hadde avtalt å treffe vennene mine, Leinia og Stephen, og reise på båttur med dem i Egeerhavet, og etterpå skulle jeg undervise i København og Holland. Jeg var fortvilet ved tanken på at jeg ikke kunne holde disse avtalene.

Når jeg ser tilbake på dette nå, skjønner jeg at jeg burde ha blitt urolig over det bekymrede uttrykket i øynene til legen, men det ble jeg ikke. Jeg trodde at jeg var uovervinnelig, at jeg ville klare meg fint, og at ingen andre forsto dette. Jeg hadde vært til noe jeg oppfattet som en rutineundersøkelse etter et tilfelle av mykoplasmalungebetennelse, som jeg trodde bare var en plagsom forkjølelse. Da jeg fikk beskjed om at jeg måtte legges inn på sykehus, klarte jeg ikke helt å fatte alvoret i situasjonen. Jeg var opprørt og sint fordi jeg følte at legene og familien la press på meg, og det var høyst motstrebende at jeg lot moren min kjøre meg til sykehuset. Jeg ble lagt inn, og de sa at de bare ville beholde meg i et par dager.

Før det hadde gått fireogtyve timer, befant jeg meg i en operasjonssal, lamslått over at de var nødt til å stikke slanger i meg for å tappe fire liter væske ut av brystet på meg.

Da jeg lå i sengen etter inngrepet, klarte jeg ikke å forstå hvordan dette kunne ha skjedd, hvordan noe så enkelt som en forkjølelse kunne påføre systemet mitt så store skader. Jeg kunne ikke begripe hvorfor de utallige legene som gikk ut og inn av rommet mitt og studerte journalen min, så på meg med så mye alvor og bekymring. Hvorfor følte jeg meg verre når det var meningen at jeg skulle bli bedre?

Hvorfor ble jeg svakere for hver dag som gikk? Var det fordi jeg, til tross for alle mine iherdige anstrengelser for å fornekte det, slippe bort fra det eller fortrenge det, faktisk hadde kreft?

I 2001 oppdaget legene en svulst i buken min på størrelse med en kantaluppmelon, og den fjernet de. De for20

klarte at svulsten var ondartet, men at den var «innkapslet», og det betydde at når de fjernet svulsten, fjernet de også kreften. Derfor trengte jeg ikke å gjøre annet enn å møte opp til en skanning hvert år, for å kontrollere at svulsten ikke kom tilbake. Jeg tenkte aldri over at svulsten faktisk kunne dukke opp igjen, eller at det virkelig var snakk om kreft, selv om de forklarte meg det mange ganger. Når jeg fylte ut medisinske skjemaer, krysset jeg aldri av for «kreft». Etter fire og et halvt år dro jeg for å ta enda en ny skanning. Etter undersøkelsen ringte legen til meg og sa: «Jeg vil at du skal løfte venstre arm og kjenne på armhulen der.» Han sa: «Du har en svulst i vekst der, og tre til – én i milten og to i bukhulen.» Jeg klarte ikke å ta inn over meg at svulstene var tilbake igjen, og jeg bagatelliserte det overfor de få personene som kjente til hemmeligheten min. Selv om jeg ikke aksepterte at jeg hadde kreft, oppsøkte jeg flere forskjellige healere. Min venn Deepak Chopra sendte meg til en meget hellig onkolog, dr. Daniel Vicario, som ba sammen med meg og foreskrev medisiner som jeg ikke tok, og behandlingsopplegg som jeg ikke fulgte. Da jeg fikk tid til overs, fløy jeg sammen med Deepak og dr. David Simon til Dana-Farber Cancer Institute for å snakke med andre eksperter om disse underlige svulstene som ingen tilsynelatende visste noe om. Da jeg ikke likte det legene der hadde å si, eller de medisinene de anbefalte, fløy jeg alene til MD Anderson, det andre fremtredende kreftsenteret, og dro derfra igjen fordi håret mitt var tykt og kraftig, og fordi jeg ikke virket like syk som alle de andre menneskene, ettersom tradisjonell kjemoterapi ikke ville fungere i mitt tilfelle.

Rent teoretisk visste jeg at jeg burde være bekymret og engstelig, og at helsen min burde komme først, men jeg klarte aldri å føle det slik. Jeg klarte fremdeles ikke å ta situasjonen inn over meg. Som barn var jeg alltid syk av en rekke forskjellige lidelser. Jeg var kjent som den lille, 21

tynne «bønnestengelen», en svekling på førti kilo, mens søsteren og broren min var store, sterke og muskuløse.

På et eller annet tidspunkt i løpet av tenårene hadde jeg tatt en bestemmelse om at jeg aldri ville bli syk igjen.

Så bortsett fra familien min og noen svært nære venner og medarbeidere var det ingen som visste at jeg hadde denne sjeldne bløtvevskreften, hemangiopericytoma, fordi jeg ikke engang ville erkjenne det for meg selv. Fornektelsen – også kjent som «jeg er ikke engang klar over at jeg lyver» – var fremdeles i full aktivitet. Og for hvert år som gikk, skjøv jeg tilstanden lenger og lenger ned i underbevisstheten.

Mens jeg lå på sykehuset, fikk assistenten min, Julie, beskjed fra legene om at væsken i brysthulen min og den svulsten jeg hadde i brystveggen, som allerede hadde spist seg gjennom flere av ribbeina mine, hadde forårsaket kollaps i den ene lungen min, og at dette var en av grunnene til at jeg hadde fått lungebetennelse. Selv om de ikke kunne gi noen fullgod forklaring på væsken de hadde tappet fra brystet mitt, hadde de en teori om at svulsten lekket væske inn i brysthulen. Så selv om det var lungebetennelsen som hadde ført til at jeg ble innlagt på sykehuset, var det kreften som holdt meg der. Min egen onkolog var for langt borte til å komme og undersøke meg, så Dan Bressler, som var far til min sønn Beau og en velrenommert indremedisiner, oppfordret meg til å treffe den nyeste og dyktigste onkologen i staben – dr. Marin Xavier. Da jeg traff henne, opplevde jeg henne som oppvakt, positiv, svært bekymret og villig til å kjempe denne kampen sammen med meg.

Hun forsikret meg at hun var innstilt på å sørge for at vi hadde en plan for å gå løs på denne uhelbredelige og sjeldne kreftformen.

Mot slutten av sykehusoppholdet fikk jeg besøk av en spesialist på lindrende medisin, en lege som konsentrerer seg om å lindre og forebygge smerter og ubehag hos pasi22

enten. Denne legen omtalte meg som en døende pasient.

Han sa at han bare stakk innom for å trekke opp linjene for hospicepleien. Jeg stirret på ham som om han skulle være gal. Jeg var blitt innlagt på sykehuset for lungebetennelse, og jeg trodde fremdeles ikke at dette hadde noen sammenheng med kreften. Jeg sendte assistenten min et blikk som sa: «Har denne mannen gått fra vettet?» Han sa at han visste at jeg drev på med såkalt positiv tenking, men at noen måtte snakke rett fra leveren til meg. Han ville vite om jeg hadde snakket med sønnen min, min vakre, dyrebare Beau, og om han var klar til å gi slipp på meg. Han var ikke i tvil om at jeg ville være borte i løpet av noen uker eller høyst en måned. Da han fortsatte å snakke, holdt jeg plutselig hånden i været. «Jeg vil ikke ha denne samtalen med deg. Hvordan i all verden kan du tro at du kan fortelle meg hvor lenge jeg har igjen å leve? Er du Gud?» Han så helt bestyrtet på meg og forklarte at jeg var i fornektelse.

Jeg gjentok: «Denne samtalen interesserer meg ikke.» Etter at han var gått, spurte jeg Julie, som satt i rommet sammen med meg: «Kommer jeg til å dø?» Det jeg tenkte, var: «Ingen har fortalt meg dette!» Så ringte jeg til min forhenværende mann og spurte ham om han trodde at jeg kom til å dø. Han sa: «Vi kommer til å dø, alle sammen, Debbie. Det er bare et spørsmål om når.» Så spurte jeg ham om han trodde at jeg kom til å dø snart, og han sa: «Nei.» Da jeg hadde snakket med ham, ba jeg Julie om å ringe til dr. Xavier, den nye kameraten min, og jeg spurte henne: «Tror du at jeg kommer til å dø? Det var nettopp en fyr her som mente at jeg burde legge meg inn på et hospice og forberede meg på døden.» Hun sa: «Absolutt ikke.»

Jeg forteller alt dette fordi det omsider har gått opp for meg at fornektelse ikke lenger er en mulighet jeg har. Universet har prøvd å få meg til å fjerne skylappene og konsentrere meg om helsen min og livet mitt.

Da jeg lå der på sykehuset, kunne jeg knapt nok gå. Jeg 23

var så svak og trett. Jeg var tilbake i den kroppen jeg hadde hatt som tiåring, bortsett fra at denne gangen hang alt på meg, selv om jeg var mager. Det eneste jeg kunne gjøre nå, var å overgi meg, gi slipp og lytte til dr. Xavier. Tårene fortsatte å flomme.

Jeg kunne nesten ikke tro at jeg hadde vært i så god form for bare en måned siden, selv om jeg hadde visst om de fire svulstene som vokste i meg. Alt hadde endret seg så fort.

Da jeg endelig kom hjem, fjorten dager senere og ti kilo lettere, gikk jeg inn i en tung depresjon. Det var øyeblikk da jeg ikke brydde meg om hvorvidt jeg levde eller døde.

Jeg kunne ikke forestille meg at sønnen min, Beau, skulle være nødt til å forsone seg med at jeg var borte. Men bortsett fra Beau kunne jeg overhodet ikke se noen grunn til å leve. Det virket som om jeg hadde fullført mitt oppdrag om å gi tilbake til verden, og jeg hadde vært heldig nok til å få lov til å hjelpe flere hundre tusen mennesker gjennom åtte bøker og noen hundre seminarer.

I månedsvis lå jeg i sengen og forsøkte å komme til krefter igjen, forsøkte å gå, forsøkte å finne en eller annen energikilde, forsøkte å finne viljen til å leve. Mens jeg lå der i sengen, ble den personen jeg kjente meg selv som, langsomt skrellet av meg. Det som hadde hatt betydning for meg, det jeg hadde fylt dagene mine med, måten jeg hadde levd livet mitt på – alt ble borte. Jeg kunne ikke mønstre energi nok til å holde iPhonen min. Jeg hadde ikke engang energi nok til å snakke i telefonen. Jeg hadde ikke energi til å sende en tekstmelding, og langt mindre til å undervise, skrive eller ta kontakt med vennene mine. Det som tidligere hadde vært så enkelt, som å gå opp trappen til soverommet mitt, ble en utfordring. Før hadde jeg klart å samle krefter nok til å lede et seminar, uansett hvor syk jeg var. Men her, flere måneder senere, klarte jeg ikke å skrape sammen tilstrekkelig energi, eller for den saks skyld bry meg om å gjøre det. Selv speilbildet mitt begynte å for24

andre seg, kroppen min forandret seg. Jeg så ut som en narkoman hentet rett inn fra gaten. De medisinene jeg tok, gjorde at jeg lett fikk blåmerker. Håret mitt endret struktur. Magen ble oppsvulmet. Ansiktet svellet ut til en rund form, kjent som «måneansikt». Det var det verste av det hele – at jeg mistet utseendet mitt, at jeg så et utvendig bilde av mitt indre forfall. Jeg følte avsky for oppgaver jeg tidligere hadde vært glad i. Jeg kunne ikke forestille meg hva jeg skulle gjøre med livet mitt, selv om de skulle klare å finne en kur for denne kreften. Jeg levde i en verden av total ensomhet og isolasjon, stengte meg ute fra de fleste mennesker og holdt kreftsykdommen skjult. Kroppen min, hjernen min og ånden min var like svake. Og viljen min hadde ingenting å si lenger.

I denne sårbare og svekkede tilstanden ble jeg overveldet av frykt i stedet for å la meg fylle med den vanlige entusiasmen og livsgleden min. Fryktens stemme gjenlød i sinnet mitt om natten og advarte meg. Den sa: «Hvem trenger dette? Du har ingenting å leve for. Du kommer aldri til å klare deg gjennom dette. Det er disse medisinene som gjør deg syk. Du er ikke sterk nok. Ingenting kommer til å fungere for deg.» De erfaringene andre lærere hadde gjort med svulster som forsvant på mirakuløst vis, kunne ikke – eller ville ikke – skje meg.

Til slutt ba jeg min kjære venninne Cheryl Richardson om hjelp og støtte. Vi bestemte at hun skulle støtte meg og begynne å sende meg bekreftelser, uten å vente å få noe tilbake. Hver dag skulle hun sende meg en vakker bekreftelse full av smilefjes, der hun oppmuntret meg til å tenke positive tanker, til å sette opp lister over alt som var godt i livet mitt, til å velge tro og tillit. Dag for dag forandret jeg meg som en kameleon – opp den ene dagen, ned den neste, av og til midt imellom.

Når jeg ser tilbake på denne perioden et og et halvt år senere, forstår jeg at jeg trodde jeg var tapper. Jeg trodde 25

jeg kunne stå oppreist og bekjempe hva som helst. Men i virkeligheten var jeg stivnet i frykt, ute av stand til å riste av meg den høyrøstede, indre skvaldringen eller den dype følelsen av resignasjon.

Langsomt spredte ryktet seg til kollegene mine. Snart følte jeg deres kjærlighet og vennlighet, og hver enkelt av dem ga meg hardt tiltrengte visdomsord. Men til tross for all den kjærligheten som strømmet mot meg, ble jeg fremdeles trukket ned av stemmene inne i hodet mitt.

Da jeg fikk styrken tilbake, klarte jeg å holde et foredrag under en «Jeg kan gjøre det!»-konkurranse i regi av Hay House. Det var en forbløffende opplevelse. Mens jeg var der, traff jeg Wayne Dyer, som på det tidspunktet var mer en bekjent enn en venn. Men en felles venn av oss sa at jeg måtte snakke med Wayne. Så jeg gikk bort til ham, og Wayne så på meg med utrolig kjærlige, gudfryktige øyne.

Han ga meg en varm, omsorgsfull klem og sa: «Det er en del ting jeg gjerne vil dele med deg.»

Wayne fortalte meg om sin opplevelse da han var sammen med John of God, en brasilianer med sterke evner som medium og healer, og om hvordan han hadde åpnet hjertet sitt. Vi ble enige om å reise til Omega Institute sammen og oppleve John of Gods nærvær. Det var i løpet av denne kraftfylte weekenden, da jeg fikk kontakt med Wayne Dyer og den hellige healeren hans, at jeg begynte å endre holdning – jeg begynte å se etter en kur i stedet for å lete etter en årsak.

Jeg innså også at jeg faktisk manglet mot. Jeg var ikke lenger fryktløs. I stedet var jeg fryktsom. Jeg hadde undervist om selvtillit, styrke og visjoner i årevis, jeg hadde skrevet om dem og lært opp andre mennesker til å klare seg gjennom vanskelige tider. Og her hadde jeg kjørt meg fast midt i min egen kamp, uten å logge meg på mine egne sannheter – sannheter som jeg kjente så godt.

Det var ved hjelp av den kunnskapen som er samlet i 26

denne boken, Courage, at jeg klarte å ta kontroll, at jeg ble i stand til å se at jeg ikke gjorde noe annet enn å velge frykten, og at jeg hadde arbeid å gjøre, både i og utenfor meg selv.

Det er så mange lekser man må lære. Det er ingen tvil om at jeg løp altfor fort og intenst, og at jeg hadde så liten respekt for min egen helse at jeg overså alle tegn på og signaler om at jeg trengte å slappe av. Selv når jeg fikk noen ledige øyeblikk, skyndte jeg meg å fylle dem med et nytt prosjekt og skyve mine egne behov enda mer i bakgrunnen og min egen helse enda lenger inn i fornektelsen. En av de viktigste lærdommene jeg fikk mens jeg lå til sengs i nesten et år, var å ta imot kjærlighet. Å oppleve at folk bare elsket meg og velsignet meg og ba for meg fra alle kanter av verden, har forandret livet mitt. Jeg trodde ikke det var mulig for noen å gråte så mye som jeg gjorde, men tårene skyldtes den inderlige gleden jeg følte over oppvåkningen.

Jeg skjønte hvor nedkjørt jeg hadde vært.

Jeg lærte at jeg var en person som gjerne vil gjøre andre til lags. Jeg trodde jeg var det motsatte. Jeg ville stoppe opp og hjelpe andre før jeg i det hele tatt tenkte på å ta vare på meg selv. Det gikk opp for meg at alt det jeg hadde forelest om i alle disse årene, var noe jeg selv trengte å høre. Som jeg skrev i den første boken min, Attend your own lecture – lev som du lærer. Det har vært en mirakuløs oppvåkningsprosess.

Bare redaktøren min, Gideon Weil, ville ha bedt meg om å skrive en bok om mot før noe av alt dette skjedde. Jeg trodde det ville være en enkel sak – et tema jeg visste noe om. Lite ante jeg at jeg ville bli nødt til å finne en ny type selvtillit og mot for å gjennomføre det. Etter at jeg hadde levert boken til Gideon uten å nevne et ord om kreft, ringte han til meg og spurte om jeg ville være åpen for å snakke om min kamp med kreften. Det var flere måneder til boken skulle utgis, og jeg regnet med at jeg ville være klar til å gå 27

offentlig ut med historien om denne sykdommen, ettersom jeg ikke lenger fortrengte den.

I dag, et og et halvt år senere, er jeg i stand til å se den hellige planen bak sykdommen min. Jeg ser at da jeg ble tvunget til å holde meg hjemme og ikke hadde energi til å arbeide, fikk jeg anledning til å reflektere over hva som var viktig for meg, hva jeg ønsker å bruke fremtiden min til, hvilke mennesker jeg ønsker å bruke tid og energi sammen med, og hva slags grenser jeg er nødt til å trekke. Selv om jeg har avskåret meg fra det man kanskje kunne kalle min store, indre krets, får jeg nå næring fra de få personene jeg har et nært forhold til. Jeg har lært at jeg ikke kan brenne mitt lys i begge ender. Jeg har oppnådd et av de dypere målene mine, som var å være hjemme med sønnen min, Beau, de siste to årene før han begynte ved universitetet. Jeg har innsett at hvert eneste valg har betydning. Hvert eneste valg – hva jeg spiser, hva jeg sier, hva jeg tenker, hvem jeg stoler på, og hvilke prosjekter jeg arbeider med. Ja, det spiller til og med en rolle hvor jeg bor.

Jeg har omsider flyttet, etter sytten år og ni hus i en by jeg ikke likte. Den kontakten jeg har etablert med min tapre, indre kriger, har gitt meg friheten til å si: «Nei», «Nei, jeg kan ikke», og: «Nei, jeg vil ikke». Og tilgivelse er viktig for alle.

Når jeg stoler på intuisjonen min, når jeg lytter til stemmen fra mitt modige jeg, hører jeg at det viktigste av alt er å ta vare på meg selv først, deretter sønnen min, deretter familien og staben min, og deretter alle andre. Jeg vinner dette slaget én dag om gangen, fordi jeg velger å gjøre det.

Vi er alle sterkere enn vi selv er i stand til å forestille oss.

Hvert eneste valg betyr noe, fra og med i dag. Og i dag velger jeg å leve.

– Debbie Ford