«L»

UTGIVELSER Romaner: Vareopptelling (2013) Fvonk (2011) Stille dager i Mixing Part (2009) Muleum (2007) Volvo Lastvagnar (2005) Doppler (2004) Fakta om Finland (2001) L (1999) NAIV.SUPER. (1996) Tatt av kvinnen (1993) Bildebøker: Rumpemelk fra Afrika (2012) Den store røde hunden (1996) Maria & José (1994) Bøkene om Kurt: Kurt kurér (2010) Kurtby (2008) Kurt koker hodet (2003) Kurt 3 (2001) Kurt quo vadis (1998) Kurt blir grusom (1995) Fisken (1994) Gjendiktninger: Adam Mansbach: Sov for helvete (2011) Hal Sirowitz: Sa terapeuten min (1998) Hal Sirowitz: Sa mor (1997) Filmmanus: En helt vanlig dag på jobben (2010) Nord (2009) Folk flest bor i Kina (2002) Filmene om AP og Frp Detektor (2000) Sakprosa: Organisten (2006) Jotunheimen, bill.mrk.2469. Med fotografier av Bård Løken (2000)

Erlend Loe

L Roman

© J.W. Cappelens Forlag AS, 1999 Utgitt i CUB-serien første gang i 2000 av J.W. Cappelens Forlag AS Heftet utgave: CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: ©CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42638-5 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Dere sier at den store fortellingen er død?

Dere vil ha små fortellinger?

Det skal dere faen meg få.

Takk til Thor Heyerdahl, Kon-Tiki-museet, The Explorers Club, The National Geographic Society, Daniel J. Boorstin, Magne Risa, Taio Shipping, Roger på Atiu, Mii-Metua Williams, Tuaine Rio, Nera, Helsport, REAL Turmat og Dagbladet.

Takk til Åse og Carl Eirik, som jeg aldri kan få takket nok, og til Alice, og til Even, Egil, Kim, Yngve, Martin og Roar, som raust har stilt seg til disposisisjon, så vel i virkeligheten som i fiksjonen.

Prolog

På noen få dager nær, er det i skrivende stund nøyaktig syv hundre år siden genoveserne og venetianerne braket sammen i et bittert sjøslag om handelsrettighetene på Middelhavet. Genoveserne vant og det ble tatt syv tusen fanger.

En av disse var Marco Polo, som nettopp hadde vendt tilbake etter å ha tilbragt tjuefire år på reise i Det fjerne Østen. Han hadde jobbet for Kublai Kahn, samlet seg rikdommer og sett mennesker, ting og steder ingen europeer hadde sett før ham. Det må ha vært et kick.

Genoveserne fengslet ham, og han kom til å dele celle med eventyrforfatteren Rustichello. Denne førte Marco Polos beretninger i pennen, og enkelte har ment at resultatet ble en bok som utvidet europeernes horisont mer enn noen annen bok har gjort før eller etter. Man har spekulert i at Marco Polos historie sannsynligvis ville ha gått tapt hvis det ikke hadde vært for Rustichello.

Selv har jeg aldri deltatt i noe slag, verken til lands eller vanns, om handelsrettigheter eller noe annet. Jeg er ikke engang interessert i handel.

Jeg befinner meg alene på et lite sted hvor jeg ikke kjenner noen. Jeg må være her et stykke tid. Det er kontraktfestet. Om formiddagen jobber jeg noen timer på skolene i området. Etter det er jeg overlatt til meg selv. Dømt til lediggang. Jeg sitter på mitt hotellrom og ser utover en elv og et stykke vei og en li hvor fargene er høstlige.

Jeg har vært på apoteket og kjøpt noen Menthol & Eu7

calyptus-pastiller som jeg suger på for å lindre en hoste som har plaget meg de siste dagene.

Jeg kjeder meg litt. Jeg var nettopp borte på Statoilstasjonen og vasket bilen som var blitt skitten etter en ganske hard tur på grusvei over fjellet. Det var vel strengt tatt ikke helt nødvendig, men det fikk tiden til å gå. Jeg valgte den grundigste vasken, med høytrykksspyling, understells- og dekkvask, voksing og tørking. Og jeg satt inne i bilen mens det pågikk. De store, roterende børstene, som i dette tilfelle var blå og røde, er alltid like fine å se på.

Her om dagen trøstekjøpte jeg et par basketsko på det lokale kjøpesenteret. De var satt ned fra tusen til fire hundre kroner. Gode sko. Litt glorete, men gode. Jeg har tatt dem på meg. Og jeg har sett plakater som tyder på at det litt senere i uken arrangeres konsert med Arija Sajonmaa på scenen i den lokale kinoen. Sjansen er sikkert stor for å få høre «Jag vill tacka livet, som gett mej så mycket …». Men det krasjer med en viktig kamp i Champions League. Jeg blir nødt til å prioritere den. Rosenborg spiller mot et lag nede i Europa. Rosenborg er mitt lag. Jeg har TV på rommet.

Da jeg var mindre lekte jeg med tanken på å søke om å få ta i bruk «Marco Po» som mellomnavn. Det ville ha passet bra til navnet mitt, syntes jeg. Men det var naturligvis bare en tankelek, en spøk, uten rot i virkeligheten. Jeg søkte aldri om det. Og jeg sammenligner meg ikke med Marco Polo. Han og jeg har lite til felles. Han var ganske sikkert tøffere enn meg. Og han levde i en annen verden enn jeg gjør. En uoppdaget, mystisk og åpen verden.

I min verden fins det ikke lenger hvite flekker på kartet.

Hvis jeg bygger meg en flåte og lar meg flyte med strømmen i elven som renner forbi her ute, vil jeg komme til henholdsvis Höljessjön, Klaraälven og Vänern, i Sverige. Dette vet jeg selv om jeg aldri har gjort det. Det fins gode kart nå for tiden. Nøyaktige kart. Man vet hvor saker og ting er. Og hva de heter. Höljessjön er sikkert en grei sjø. Ikke 8

et vondt ord om den. Men dens tiltrekningskraft er liten.

Den pirrer meg ikke.

Mulighetene for å oppdage noe som ingen før har oppdaget er mer begrensede for meg enn de var for Marco Polo. I hvert fall innenfor jordens grenser. Og det er tross alt innenfor disse grensene jeg lever mitt liv. Men to ting har jeg til felles med Marco Polo; jeg har også vært på reise til fjerne strøk. Ikke like langvarig som hans, men en reise like fullt.

Og dessuten er jeg, som ham, bundet til et rom på et fremmed sted. Jeg sitter riktignok ikke fengslet. Jeg er fri til å bevege meg som jeg vil. Men hvis jeg går ut, er en hamburgerkiosk det eneste naturlige målet som peker seg ut. Og hamburgerne der er dyre og litt vonde.

Kveldene faller meg lange. Jeg er lei av å sitte uvirksom og jeg har fått det for meg at jeg vil forsøke å nedtegne en historie som vil gå tapt for ettertiden hvis ingen forteller den. Det er ingen i nærheten som jeg kan diktere til, ingen eventyrforfattere som kan føre min beretning i pennen. Derfor må jeg gjøre det selv. Jeg har få illusjoner om at denne boken vil utvide europeernes horisont mer enn noen annen bok har gjort før den, men det får ikke hjelpe.

Horisont er ikke alt.

Erlend (Marco Po) Loe, Trysil-Knut Hotell, Trysil, september 1998.

Del 1

Gör barnen snabbare Man borde rimligen kräva att våra ungdomar som söker til gymnasieskolan ska kunna klara minst 12 sekunder på ett hundra meter. För dem, som inte klarar denna gräns måste alla ressurser sättas in, för att denna nivå ska kunna uppnås. Det är naturligtvis ett problem, som både lärare och föräldrar måste arbeta med, men det är ju våra politiker, som bär det största ansvaret för denna brist hos våra ungdomar.

12 sekunder är en lägsta gräns för att vi med framtida krav på förflyttningshastighet, ska kunna klara att bli nyttiga medborgare. Inga andra förmågor och anlag är viktigare än snabbhetskriteriet och hur ser då de resurser ut, som måste til?

Naturligtvis är det i första hand pengar, som våra politiker, måste ställa til förfogande, men forskningen på detta område maste också få resurser, så vi får reda på varför senfärdigheten är så utbredd.

(Leserinnlegg i Dagens Nyheter, 1998)

Vi som ikke bygde Norge

Her sitter jeg og er 29 år gammel. I Norge. Kjempers fødeland.

Jeg er i min beste alder. Stor og sterk er jeg. I god form.

Og jeg spør meg; hva har jeg bygd? Hva har jeg, Erlend, 29 år, i Norge, egentlig bygd?

Ikke stort.

Jeg har bygd en vegg. En temmelig stor vegg. 3,40 x 5 meter. En vegg på 17 kvadratmeter. Først festet jeg to solide totom/fire-stendere i gulv og tak. Det var ingen lett jobb. Jeg måtte bore i betong. Knallhard betong. Deretter banket jeg opp et reisverk av tre, isolerte det med steinull, satte inn en dør og dekket reisverket med gipsplater.

Jeg sparklet og pusset skjøtene mellom platene og til slutt malte jeg det hele hvitt.

Det er en god vegg. Den står den dag i dag. Den utgjør skillet mellom kjøkkenet og oppholdsrommet i leiligheten jeg bor i. Jeg overrasket meg selv ved å bygge den veggen.

Den er litt skjev, men den duger.

Det var min første vegg.

Hva mer har jeg bygd?

Jeg har bygd en sykkel. Med litt godvilje kan man si at jeg har bygd en sykkel. For noen år siden kjøpte jeg en sykkel på politiauksjon. Jeg tok den fra hverandre, del for del.

Renset det hele. Kjøpte noen nye vaiere. Lakkerte rammen gul og sort. Satte alt sammen igjen. Jeg kan ikke hevde at jeg bygde den helt selv. Noen hadde bygd den før meg. Jeg bygde den en gang til. Etter ett års tid brakk den. Inne ved 15

kranken. Det er den eneste sykkelen jeg har bygd. Og den eneste jeg har hatt som har brukket.

Har jeg bygd enda mer?

Noen hytter i trærne da jeg var mindre. To, kanskje tre hytter.

Og en del småting på sløyden. Noen fjøler til å skjære brød på. Med navnet mitt sirlig brent inn. Og en dråpeformet skål som det tok meg et halvt år å hule ut, med tappjern. Til slutt tappet jeg meg gjennom bunnen. Den oppgitte læreren, en klippe av tålmodighet, limte et stykke tre på undersiden, så jeg kunne tappe videre. Jeg brukte så lang tid på denne skålen at jeg aldri rakk å begynne på lampefoten som alle de andre lagde. Jeg fikk aldri dreid en lampefot. Jeg kom ikke så langt som til dreiebenken. Jeg ønsket tappjernet til helvete.

Og modellfly. Jeg har bygd modellfly. Av balsa og av glassfiber.

Det er det jeg har bygd. Det er ikke mer. Er det nok? Jeg tror ikke det. Jeg føler et visst press. Noe bør bygges.

Ingen av mine byggverk har betydd noe for samfunnet. Økonomisk har det vært en nitrist affære. Det jeg har bygd har aldri bidratt til bruttonasjonalproduktet. Det har aldri vært i nærheten av å bidra. For meg og mine nærmeste har det naturligvis betydd noe. Den dråpeformede skålen ble en fin gave. Men samfunnet har ikke hatt nytte av den.

Og Norge? Hvem har bygd Norge?

Noen vil kanskje svare at det er Gud. Jeg tror ikke på det. Hvem tror på Gud nå for tiden? Det kan ikke være mange. Jeg innser naturligvis at det fins ting jeg ikke forstår, fenomener som går oss hus forbi, saker vi aldri vil få en forklaring på. Men Gud? Det er en forenkling. Norge, altså landet, geografien, har bygd seg selv. Isen og vannet og tiden har bygd Norge. Og vinden. Prosessen pågår fremdeles. Det er lite vi kan gjøre, fra eller til.

Men bebyggelsen? Systemene?

De har menneskene stått for. Mennene og kvinnene. De tusener på tusener som har levd før oss, og sikkert mange 16

av dem som lever i dag. Man har stilt spørsmål, resonnert, prøvet og feilet. Tatt tiden til hjelp. Man har funnet ut av saker og ting. Hogst. Lafting. Melking. Såing. Fisking. Lover og regler. Litt etter litt har ting falt på plass. Ideene har kommet herfra og derfra. Fra kontinentet. Fra tidligere sivilisasjoner. Fra mange steder. Men mye har man i klare øyeblikk funnet på selv. En heldig assosiasjon. Mer skal det ikke til. Det er nok. Noen ideer har naturligvis vist seg ikke å fungere. De dårlige ideene. Dem har man forkastet.

Men de gode. De gode har man foredlet. Alltid denne foredlingen. Man har trukket det beste ut av det bestående.

Destillert ideene og sendt dem videre. Man har sendt kunnskap videre. Gjennom generasjoner. Jeg lærer dette til deg, så bruker du det i en femti-seksti år og gir det videre til dine barn. Og skulle du finne på noe nytt underveis, så skader ikke det. Dette har vært omkvedet. Og så har man gitt ungdommen et klaps på skulderen og trukket seg stille tilbake. Forsvunnet. Med vissheten om at ting hele tiden går fremover. Sakte, sakte. Men alltid fremover.

Man har bygd og bygd. Det ene huset har tatt det andre.

Og veiene. Tusenvis av mil med vei. Man har brutt land.

Brutt og brutt. Fløtet tømmer, bygd demninger, togskinner, fabrikker, båter. Man har rodd, sprengrodd. Trukket ledninger på kryss og tvers. Sprengt en helvetes masse tunneler. Utdannet leger. Alltid leger. Slik at andre folk har kunnet holde seg friske nok til å bygge. Og ingeniører. Satt opp høyspentmaster. Målt og veid. Børsnotert. Man har børsnotert. Trukket i uniform. Pløyd jorda og sådd. Hvert eneste år har man sådd. Hvete, bygg, poteter. Man har sett været an. Alltid været. Ustabilt. Man har høstet og pløyd igjen. Olje. Man har funnet olje og satt penger i banken.

Noen har jobbet for å få dette landet på beina. Det er helt sikkert.

Noen har jobbet som faen.

Jeg var nettopp nede i hotellbaren og kjøpte en pils. Det var full fest der nede. Midt i uken. Pensjonister på busstur 17

fra trøndelagstraktene. I fine klær. Noen spilte trekkspill og pensjonistene danset. Jeg så på dem. Eldre mennesker er ofte så fine. De slapper av på en god måte. Jeg kunne se at de har bygd sitt. De kan ta det med ro nå. Ta seg en fest med god samvittighet. De har bygd sine hus. Delt brød og surrogatkaffe med hverandre. Plukket sin andel med blåbær og multer. Løftet i flokk.

Men jeg, Erlend, 29, i Norge, kjempers fødeland, har ikke løftet i flokk. Jeg kan ikke ta det med ro. Jeg må bygge. Det som skal bygges av meg er ubygd.

Infrastruktur så langt øyet rekker. Og jeg har bidratt med en vegg.

17 kvadratmeter norsk vegg.

Og jeg hadde en lignende opplevelse da jeg kjørte fra Oslo til Trysil for å ta fatt på dette kontraktfestede oppdraget, eller jobben, som jeg liker å kalle det. Jeg måtte stå opp grytidlig. Kvart over fem var jeg oppe. Det gikk helt greit.

Og jeg kjørte ut av Oslo klokken seks. Jeg hadde trodd at jeg skulle ha veien for meg selv. Men nei. En strøm av biler møtte meg. Klokken seks. En strøm av biler. Jeg satt og tenkte: Hvor skal de? Herregud, hvor skal alle sammen så tidlig? Så slo det meg plutselig at det må være disse som trekker lasset. Det norske lass. BNP-lasset. De står opp tidlig og kjører hit og dit for å trekke lasset. Og jeg fikk meg ikke til å tro at dette var en spesiell dag. Det var en dag som alle andre. En mandag. Sannsynligheten for at de også er oppe og kjører andre dager er antakelig veldig stor.

Dette er naturligvis en påstand som må sjekkes og underbygges før den kan spikres helt fast, men la meg i det minste si det slik; jeg ser ikke bort ifra at disse menneskene også kjører på den veien på tirsdager og de øvrige tre dagene som utgjør det vi kaller en arbeidsuke. Selv har jeg aldri hatt fast jobb. Jeg kan helt sikkert få én, det er ikke det. Jeg har jo utdannelse og vet litt om både det ene og det andre. Men jeg liker best å pusle for meg selv. Sånn er jeg bare. Jeg har 5,6 pensjonspoeng. Andre har kanskje mer.

18

Jeg vet ikke. Men sjokket over å oppdage at alle disse var oppe så tidlig, var stort. Sju og halv åtte er også ganske tidlig, men seks. Jeg syntes det var helt vilt. Selv står jeg opp så tidlig bare to eller tre ganger i året. Hvis jeg skal ta et tog eller noe. Men etter at jeg hadde vent meg til tanken, begynte jeg å like den. Jeg var også oppe. Jeg. Våken. Og jeg kjørte bil akkurat som de andre. Jeg kjørte riktignok i motsatt retning, men for alt de visste var det vel også der et lass som skulle trekkes. I en kort stund var jeg en av dem.

Jeg føler meg ikke sikker på at jeg har fått overlevert alt det nødvendige fra generasjonene før meg. Hvis det er min tur nå, vet jeg ikke hva jeg skal gjøre. Men er det egentlig min tur? Hvordan kan jeg vite om det er min tur? Ingen har bedt meg om å løfte. Hvis jeg ble syk, ville det knapt nok merkes på bruttonasjonalproduktet. Det er ikke jeg som bestemmer. Jeg bare er her. Forsøker å være grei.

Ser etter noe å bygge. Hva skal jeg bygge? Alt fins jo fra før.

Og hva har mine venner bygd?

Jeg er redd det ikke er mye å snakke om. En jeg kjenner har bygd en hytte på Sørlandet. Det brukte han en sommer på. En annen har bygd opp en filmklubb. Den fungerer ganske godt. Folk kommer dit og ser film. Det liker de.

En jente jeg kjenner perifert har startet en cafe. Hun sliter litt med den så vidt jeg forstår.

Meg og mine.

Vi vokste opp med tekster av typen: Are ser sol.

Are ser los.

Los ser sol. Åge ser ål.

Sara ser same.

Jeg vet ikke hva det kan ha gjort med oss. Vi lar oss ikke imponere. Vi går på fester. Vi snakker. Vi ler. Vi studerer på universitetet. Vi syns boligmarkedet er håpløst. Vi syns mange ting. Vi har mange felles venner. Vi har ingen fiender.

En gang iblant tenker jeg at vi kanskje skulle hatt oss en fiende. En skruppelløs faen som ødela tingene våre og truet oss på livet fra tid til annen. En riktig jævel. En lumsk faen som kanskje gjemte seg i skogen. En vi ville banke opp.

Sammen. Gå ut i skogen for å banke ham.

Overnatte i skogen. Mangle noe. Løsne skudd. Bli skadet. Hjelpe hverandre.

Hjelpe hverandre.

Bruke et år eller to på å få has på ham. Komme ned fra skogen igjen. Tynne og utslitte. Glade. Med håret i uorden.

Kanskje med skjegg. Gå gjennom gatene og rope. Omfavne noen tilfeldig forbipasserende. Kanskje skrive et dikt om mødrene våre. Og fedrene.

Det er en farlig tanke. Jeg tenker den bare av og til.

Bach lagde sin musikk for Gud. Hvis vi lager musikk er det for å få fitte. Eller noe tilsvarende.

Vi som ikke bygde Norge.

Det er oss.

20

Jeg har det bra. I Norge.

Jeg har det jeg trenger og vel så det. Det er ingen ytre krefter som truer meg. Renta går litt opp og ned, men jeg føler ikke at det angår meg. Jeg har ikke lån. Jeg er ikke etablert. Ikke på den måten. Jeg leier en leilighet i hovedstaden.

Billig og bra. Her om dagen så jeg på nyhetene at aksjekursene på noen timer hadde falt mer enn på mange år. I Norge og i resten av verden. Jeg kunne se at børsmeglerne svettet under armene. De lå over pultene sine og var fortvilte. De syntes alt var trist og leit. Nyhetsoppleseren sa det hadde vært en svart dag. Jeg merket ikke noe til det.

Jeg svettet ikke mer enn vanlig. For meg hadde dagen vært helt fin. En fin dag.

Jeg syns Norge er et ganske bra land. Jeg er født her. Har gått på barnehager og skoler her. Lært det jeg trenger å vite for å fungere rimelig godt med andre mennesker. Vært på turer i skog og mark. Med klassen. Sett på maur som jobber. Bartrær og løvtrær. Jeg er takknemlig. Vet ikke helt overfor hvem. Kanskje det hele. Ting kan naturligvis bli bedre. Det kan de alltid. Det er vanskelig å overskue. Jeg gir min stemme til det politiske partiet jeg syns representerer mine tanker og ideer best. Det er en grei ordning. På den måten er jeg litt med, jeg også.

Men hva skal jeg bidra med? Hva skal jeg bygge? Jeg leste om en organisasjon som kaller seg «Vi som bygde Sverige». Den består av folk som føler at de har bygd Sverige, og når riksdagen vedtar ting de ikke liker, så sprenger de noe. De føler at de eier Sverige. De har bygd det, dermed har de også lov til å sprenge det. Jeg er faktisk i stand til å se at denne holdningen inneholder en slags sjarmerende logikk. Men jeg har altså ikke bygd noe særlig, verken i Sverige eller i Norge. Dermed kan jeg heller ikke sprenge. Jeg har ikke engang helt lov til å bli opprørt når ting ikke fungerer som jeg syns de burde. Jeg har ikke bidratt med noe, og derfor bør jeg gå stille i dørene. Slik 21

føles det. Ting fungerer rundt meg, ikke på grunn av meg, men på tross av meg. Det er ikke bra. Jeg vil gjøre noe til gjengjeld. Noe for Norge. Som en gest. Som en takk. Det skulle bare mangle. Her lever jeg i trygghet og materiell velstand. Når jeg blir syk, får jeg hjelp. Det plager meg ikke å betale egenandeler til helsevesenet. En egenandel her og en der. Det tar jeg meg råd til. I Danmark betaler de riktignok enda mindre for helsetjenestene. Men så betaler de også mer skatt. Ikke at jeg har noe imot å betale skatt, slett ikke. Misforstå meg ikke. Jeg betaler min skatt med et smil om munnen. Jeg nevner det med Danmark bare for å vise at jeg er klar over at andre land gjør ting på andre måter. Jeg følger med. Leser litt om andre land. Fremmede kulturer. Ingen hindrer meg i å flytte til Danmark. Hvis jeg bor der lenge nok, kan jeg til og med bli dansk statsborger. Jeg vil kunne fråtse i billige helsetjenester. Men jeg er selvfølgelig ikke interessert i det. Jeg liker Norge bedre.

Danmark er så regulert og flatt. Og alle jentene har lungekreft.

Jeg vil gjøre noe for Norge.

Helst vil jeg oppdage noe. Det å oppdage står for meg som gloriøst og bra. Noen er født til å bygge, andre til å oppdage. Og siden jeg altså ikke har bygd stort annet enn en vegg, passer jeg kanskje til å oppdage. Jeg utelukker det ikke. Det kan jeg slå fast med det samme. Uten å ta munnen for full. Jeg utelukker det ikke. Men hva gjenstår å oppdage?

Ikke Amerika. Definitivt ikke Amerika.

Vikingene, de toskene, oppdaget Amerika uten å skjønne at det var Amerika de hadde oppdaget. De kom litt ut av kurs og fant et sted på New Foundland som de syntes så greit ut. Der slo de seg ned i en kort periode.

Bygde noen hus og hadde seg. Etter hvert dro de tilbake til Grønland og Island. Det foregikk mer der. Det var mer å ta seg til. Noen andre oppdaget Amerika 500 år senere.

Vedkommende trodde han hadde kommet til India. Alle ville på død og liv til India.

22

Jeg kan ikke oppdage Amerika.

Noen har vært der allerede.

Noen har vært overalt.

Silkeveien. Kapp Det Gode Håp. Nordøstpassasjen. SørAmerika. Afrika. Mengder av land. Og Dr. Livingstone, I presume. Og Vasco Da Gama til India. Og Bering med sin lille stripe av vann mellom Nord-Amerika og Asia. Han kalte den opp etter seg selv, dansk som han var. Magellan.

Lewis og Clark. Og Pytheas, den luringen, som seilte oppover kysten av Europa flere hundre år før Jesus ble født.

Armstrong på månen. Amundsen med sin sydpol og sin nordvestpassasje. Og Nansen. Alltid Nansen. De var aldri inne på tanken på å bremse litt. Holde litt igjen. Vi stopper her og lar de kommende generasjoner få litt av moroa.

Nei. De kjørte på. Tar jeg den så tar jeg den.

Og hva sitter vi igjen med?

En verden som er oppdaget. Rett og slett. Det måtte jo skje før eller siden. Det var et spørsmål om tid. Verdens utstrekning er tross alt begrenset. Etter et visst antall år, vil man ha kartlagt den. Det sier seg selv. Det har med folketall og teknisk utvikling å gjøre. Det kan sikkert beskrives i en formel.

Man har gjort det vanskelig for oss. For oss som ikke bygde Norge.

Jeg må ty til vitenskap for å bidra med noe nå. Eller kunst.

Men jeg er ingen kunstner. Tankene mine er ikke spesielt originale. Jeg ser ikke sammenhenger og paralleller der folk flest bare ser vanlige ting. Jeg ser vanlige ting. Jeg føler meg ikke i stand til å kommentere noe som helst. Dessuten liker jeg å legge meg tidlig. Og jeg har ingen interesse av å provosere folk unødig. Folk har problemer nok allerede. Så det må bli vitenskap. En vitenskapelig bragd. En tour de force. Det hadde vært det beste. Men selv innen vitenskapen er det ikke lett å se hva som gjenstår. Man vet ikke hva som gjenstår. Hvordan kan man vite det? Man kan ikke ha oversikt over hva man ikke vet. Vi må bare 23

håpe på at heldige assosiasjoner kan bringe oss videre med tid og stunder. Og personlig er mitt eneste håp at jeg er disponert for slike assosiasjoner. Det vet jeg ikke om jeg er.

Foreløpig ser det tynt ut.

Jeg ser på menneskenes liv her på jorden som et endeløst stykke gruppearbeid. Oppgaven, formulert i tidenes morgen, er som følger: Grei ut om det dere ser rundt dere. Finn ut hvordan dere på beste måte kan organisere dere og ta naturen i bruk. Beskriv, med deres egne ord, hvordan det er å være menneske. Ta rede på hvordan alt henger sammen og hvorfor dere er her. Bruk den tiden dere trenger.

Ikke noe enkeltmenneske kan løse denne oppgaven alene.

Det beste vi kan håpe på er å komme med et bitte lite innspill som noen andre kan nøste videre på, generasjoner, generasjoner. Slekter skal følge slekters gang. Også vi når det blir krevet … etc. Mange har prøvd å gå snarveier. Vi har vært bomturen innom religionene. Det kom det lite ut av.

Om tusen år er de forhåpentligvis borte. Da kan det kanskje begynne å skje ting. Jeg ser frem til den dagen da verdens religiøse overhoder i fellesskap sender ut en pressemelding hvor de sier at de ikke lenger kan gå god for innholdet i de gamle skriftene. De har ikke dekning for noe av det de har sagt de siste par tusen årene. Tanken har vært god. De trodde folk ikke kom til å holde ut tanken på at de var alene.

Men bløffen er avslørt. Det har vært oppspinn fra ende til annen. De beklager at de har ført folk bak lyset. Fra nå er det everyman for himself. Den dagen vil det store gruppearbeidet komme et stort skritt videre. Poenget med gruppearbeid er at det ikke fins snarveier. Man kan ikke lure seg unna på samme måte som man kan det når man jobber alene.

Man må lytte til alles meninger. Snakker man tull, vil noen arrestere en. Det er en trygghet i systemet. Snakke. Snakke.

Evaluere. Kvesse kompetansen. Åpne seg for andres forslag.

Også de som er helt på jordet. De hører også med til gruppen. Over tid vil de gode forslagene sannsynligvis seire.

24

Allerede på skolen hatet jeg gruppearbeid. Jeg var elendig på samarbeid. Jeg syntes det gikk for sakte, at de andre var tosker, at ingenting ble gjort hvis jeg ikke gjorde det selv. Jeg var antakelig et helvete å havne på gruppe med.

Det førte til at jeg resignerte litt. På samme måte som jeg nå har resignert litt i forhold til den store gruppeoppgaven. Jeg vil gjerne bidra med noe, men må altså slå fast at mange har kommet meg i forkjøpet, at jeg ser ut til å være født relativt sent i menneskenes utvikling, for sent til å påvirke samfunnsstrukturene i nevnelig grad, for sent til å oppdage land eller sentrale fenomener, og i en tid hvor folk på min alder, og i min del av verden, har det vi trenger i et samfunn som fungerer sånn nogenlunde uten vår inngripen, hvilket gjør oss i stand til å tenke på helt andre ting, f.eks. snowboard, eller sex, hele dagen.

En og annen vitenskapelig oppdagelse gjenstår naturligvis.

Teorien om alt, for eksempel. Den gjenstår. Superformelen som beskriver det hele. Den kan jeg alltids lete etter, hvis jeg får ånden over meg. Ellers er ting stort sett oppdaget.

Hjulet. Kruttet. Atomet. Vi kan se atomet. Isolere det og leke med det. Medisiner. Vi har dem. Og vi får stadig flere. Jorden går rundt solen. Kalendere. Matematikk.

Semmelweis med sitt tips om at vi bør vaske oss på hendene etter at vi har obdusert lik, og spesielt hvis vi skal inn og forløse en fødsel. Instrumenter. Alskens instrumenter. Vi kan måle hva det skal være. Og veie. Bakterier. Vi vet at de fins og hva de bedriver tiden med. Lyspæren. Utviklingslæren. DNA. Mikroprosessoren. Barn i prøverør.

Flyet. Herregud, jeg holdt på å glemme flyet. Det er naturligvis mange ting man kan gjøre. Tanker å bestride. Vonde vaner å vende. Men det krever en spesialisering som ikke pirrer meg. Spesialisering er lite tiltrekkende. Jeg vil heller vite noe om alt. Renessansemennesket. Universalgeniet.

Som trekker linjer hit og dit. Ser helheten. Det er slik jeg helst vil bli sett.

Men jeg er utålmodig.

25

Jeg vil sette Norge på verdenskartet. Noen vil kanskje argumentere med at vi er på kartet allerede, men det er feil.

Vi har jo noen berømtheter, det er ikke det, polfarere og skiløpere og Liv Ullmann og en og annen kjent forfatter, og vi trodde lenge at en nordmann hadde oppfunnet bindersen, men nå viser det seg at det ikke stemmer. Vi har riktignok en El-bil som er kjøpt opp av Ford, og en professor ved den tekniske høyskolen i Trondheim som skal ha funnet opp noen helt runde kuler, altså; helt helt runde, ikke bare tilsynelatende runde, nei, trill runde, og det vekker en del internasjonal begeistring, men allikevel. Det tar liksom ikke av. Det har det aldri gjort. Hva med Lillehammer OL? kan man kanskje si, men det holder ikke. Det var en fest, en folkefest, ok, en bragd, men ikke av den typen som setter skapet på plass en gang for alle. Det var en bra fest, men det var ikke et vitenskapelig høydepunkt eller et kvantesprang. OL på Lillehammer var et relativt stort skritt for Norge, men dessverre et ganske umerkelig skritt for menneskeheten. Det er den harde sannheten. Hvis vi forsøker å hevde noe annet, så lurer vi bare oss selv. Vi må gjøre noe bedre enn det.

Norge må på verdenskartet. En gang for alle. Og helst så fort som mulig.

Jeg må lage en teori. Og deretter bevise den.

Det er det som skal til.

En teori som vil noe. Og en blendende bevisførsel.

Jeg har lyst til å oppdage noe. Noe skal oppdages.

Av meg.