Krepsens vendekrets

Henry Miller

Krepsens vendekrets Oversatt av Axel Jensen

Miller Henry Originalens tittel: Tropic of Cancer Oversatt av Axel Jensen Opprinnelig utgave: Copyright © 1934, Henry Miller v/Agency Hoffmann, Paris Norsk utgave: © J.W. Cappelens Forlag AS, 1989 Tidligere utgitt i serien Cappelens Moderne Klassikere, 1964 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42312-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Rune Mortensen Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg bor på Villa Borghese. Ikke et støvfnugg å spore, ingen stol står galt. Vi er alene her og vi er døde.

I natt oppdaget Boris at han har lus. Så måtte jeg til med høvelen og rake armhulene på ham, men like forbannet klødde det. Hva så? Uten lusene ville det aldri blitt slik stas og forbrødring mellom Boris og meg. Det kan vi takke lusene for.

Boris har nettopp utbredt seg om verdensgåtene. Han er værprofet. Det blir fortsatt dårlig vær, sier han. Hvilket betyr fler ulykker, mer død, mer fortvilelse. Et skarve lyspunkt eller to kommer ikke på tale. Tidens kreft eter oss langsomt opp. Våre helter har forlengst skutt seg en kule for pannen – eller de lader magasinet i dette øyeblikk. Helten er altså ikke Tiden, men Tidløsheten. Og slik, taktfast, i gåsegang, marsjerer vi mot dødens fengsel. Det gis ingen mulighet for flukt. Været forandrer seg ikke.

Det er høst nå og mitt annet år i Paris. Spør du hva som drev meg hit, kan jeg bare svare at jeg begriper det ikke.

Her er jeg, pengelens, uten ressurser, uten håp. Jeg er det lykkeligste menneske som noensinne har levet! For et år siden, seks måneder siden, gikk jeg omkring og trodde jeg var kunstner. Nå tror jeg ikke lenger. Jeg vet. Jeg er ferdig med litteraturen. Gud skje lov, det finnes ikke flere bøker å skrive.

Og dette? Dette er ikke noen bok. Dette er et misantropisk smedeskrift, en uavbrutt fornærmelse, en klyse spytt 5

i ansiktet på kunsten, et nederdrektig eselspark til Gud, mennesket, tiden, kjærligheten, skjønnheten … det hele.

Jeg vil synge en sang for dere, litt falsk blir det kanskje, men synge vil jeg. Jeg vil synge mens dere piper! Jeg vil danse på de bedritne likene deres. For å synge må man først åpne kjeften. Du trenger et par lunger og en smule gehør. Du trenger ikke trekkspill og gitar. Det som teller er at man vil synge. Dette er altså en sang. Jeg synger.

Det er til deg, Tania, jeg synger. Jeg skulle ønske stemmen min var vakrere, mer melodiøs, men da ville du ikke brydd deg om å lytte, Tania. Du har hørt de andre synge, og du var like kald. De sang for vakkert, Tania, men ikke vakkert nok.

Det er visst tyvende oktober. Jeg holder ikke styr på datoene. Ville du brukt et uttrykk som «min drøm av den fjortende november»? Sant nok, det gis hvilepauser, men de oppstår mellom drøm og drøm, jeg har ingen tanker for dem mer. Verden omkring meg rakner, går i oppløsning, efterlater meg hist og her flekker av tid. Verden er en kreft som fortærer seg selv … Jeg liker å tenke at når den store stillheten senker seg over alt og alle, vil endelig musikken triumfere. Når alt som lever sovner inn i tidens livmor vil kaos bli født på ny, for kaos er den konto der virkelighetens regnskap står skrevet. Du, Tania, er mitt kaos. Og derfor synger jeg. Det er ikke engang jeg, men den gamle verden som feller ham og legger den bak seg. Jeg lever i din livmors varme omgivelser, et kaos der virkeligheten gjør sine notater.

Døser. Kjærlighetens fysiologi. Hvalen med sin to meter lange penis, det vil si; to meter slakk. Flaggermusen – penis libre. Det finnes dyr med penis stiv av brusk og knokler.

«Heldigvis for oss,» skriver Gourmont, «er knokkelstrukturen forsvunnet hos mennesket.» Heldigvis? Ja, heldigvis.

Tenk Dem hele menneskeheten valsende omkring med en knokkel mellom bena? Kenguruen har dobbelt-penis, en for søndag, en for hverdager. Døser. Et brev fra et kvinne6

menneske som vil vite om jeg har funnet en titel for boken min. Titel? Naturligvis: «Den Bedårende Lesbiske».

Ditt anekdotiske liv! Et av Borowskis uttrykk. Det er om onsdagene jeg spiser lunsj hos Borowski. Hans kone fungerer som vertinne. Hun er en inntørket ku og studerer engelsk for tiden, hennes yndlingsfrase er – filthy – Man blir straks klar over hvor møkk kjedelige Borowskiene er. Men vent …

Borowski går i stripet fløyelsdress og spiller trekkspill.

En uovertruffen kombinasjon når man tar i betraktning at fyren ikke er blottet for talent. Han utgir seg for polakk.

Løgn naturligvis. Borowski er jøde, og hans far samlet på frimerker. Hele Montparnasse kryr av jøder, eller halvjøder – hvilket er verre. Der har vi Carl og Paula, vi har Cronstadt og Boris, Tania og Sylvester og Moldorf og Lucille. Jøder hele gjengen, unntagen Fillmore. Henry Jordan Oswald viste seg å være jøde han også. Louis Nichols er jøde. Selv folk som Van Norden og Chérie er jøder. Frances Blake er jøde – eller jødinne. Titus er jøde. Alt dette er viktig.

Den deiligste av alle disse jødene er Tania, og for hennes skyld vil også jeg være jøde. Hvorfor ikke? Jeg snakker allerede som en jøde. Og jeg er stygg som en jøde. Dessuten; hvem hater jøden mer enn jøden selv?

Indigo natt, vann av glass, trærne blander sine tussmørkegrener der jernbanenettet bølger tyst og glinsende bort med vannet i Jaurès-kanalen. Kålormen, langt, lydløs, glatt, med lakkerte sider, dukker ned, ned, som en rutsjebane.

Jeg synger ikke om Paris, ikke om Coney Island. Her er Europas og Central-Amerikas byer forenet i tendert halvlys. De svarte skinnene der nede gir meg en stemning av tiden efter syndfloden, svarte og spindelvevaktige skinner, ble de noensinne planlagt, pønsket ut i en kløktig praktisk hjerne? Det virker mer som om de er stivnet i krampe, stivnet i forvirring liksom isen når den skrur seg til i polarstrøkene, og tegner seg i grader av svart på en fotografisk plate.

7

En av de ting jeg nyder ekstatisk er mat. Og i denne skjønne Villa Borghese finnes det ikke antydning til mat. Gang på gang har jeg bedt Boris sørge for brød til frokost, men Boris påstår at det vil genere ham å sette til livs et bedre måltid med meg som tilskuer. Og når han kommer tilbake fra restauranten, spankulerer han sadistisk freidig omkring og pirker tenner, og det henger rester av eggeplomme i fippskjegget på ham.

Jeg liker Van Norden, men ikke for mitt gode skinn kan jeg dele den oppfatning han har av seg selv. For eksempel, jeg kan ikke være enig i at han er filosof eller tenker. Fyren er overkåt, så enkelt er det faktisk. Og han blir aldri forfatter. Heller ikke Sylvester blir forfatter, skjønt navnet hans dirrer med femti tusen røde volt. De eneste forfattere i umiddelbar nærhet som nyder min respekt er Carl og Boris. De er besatte. De gløder med en hvit flamme. De er gale og døve. De lider.

Moldorf, derimot, som også lider på sin absurde måte, er ikke gal. Moldorf beruser seg i ord. Det finnes hverken blodkar eller årer i ham, ikke noe hjerte, ingen nyrer.

Han er en håndkoffert, full av små skuffer og skillevegger, og i skuffene ligger lapper beskrevet med hvitt blekk, brunt blekk, rødt blekk, blått blekk, corona, vermilion, safran, duegrønt, fiolett, sinober, anyx, ansjosbrunt, sildegrått, gorgonzola …

Jeg har flyttet skrivemaskinen over i det andre rommet så jeg kan se meg selv i speilet mens jeg skriver.

Tania ligner Irene. Hun venter seg lange brev, tykke brev. Men det finnes også en annen Tania, en Tania som en kraftig spire som sprer sitt blomsterstøv, gavmildt, tankeløst, for alle vinde – eller, la oss heller tenke oss et anstrøk av noe russisk, et lite stalltablå av Tolstoy der fosteret graves opp. Tania er også feber – les voies urinaires, Café de la Liberté, Place des Vosges, gilde slips på Boulevard Montparnasse, Porto Sec, Abdullha sigaretter, Sonata Pathétique, luftige seanser, bryster av brent leire, brede strømpebånd, hva-er-klokken?, gylne fasaner spekket med 8

kastanjer, taftfingre, klebrig mørke som forvandles til tornekranser, akromegali, kreft og delirium, varme slør, poker-jetonger, blodige gulvtepper, myke lår. Tania sier så enhver kan høre det: «Jeg elsker ham!» Og når Boris drukner seg i whisky sier hun: «Sett deg her! Å, Boris! … Russland! … Hva skal jeg gjøre? Jeg sprenges av det!»

Om natten når jeg betrakter fippskjegget til Boris på den hvite puten, blir jeg hysterisk. O, Tania, hvor er din varme sprotte, dine brede strømpebånd, dine myke lår? Min pikk er stiv av brusk og knokler. Jeg vil glatte ut hver skuffet rynke i din muffe, Tania, med en flod av sæd. Jeg vil sende deg hjem til din Sylvester med krampe i underlivet og med livmoren vrengt ut. Sylvester! Han er speidergutt nok for å bygge et bål, men jeg vet hvordan man setter en fitte i brann. Jeg skyter glødende jern i deg, Tania. Jeg gjør dine ovarier røde og ville og hvite. Lille Sylvester, sjalu?

Hva tror du? Han merker det, hva? Han merker sporene efter min store pikk, hva? Jeg har gjort deg større, Tania.

Efter meg kan du gå over til hingster, tyrer, bukker, drager og sanktbernhardshunder. Du kan stappe padder, flaggermus, alle slags krypdyr opp i skrevet. Du kan skite septimakkorder hvis du vil, eller spenne en gitarstreng over navlen. Jeg skal knulle deg, Tania, som du aldri er blitt knullet før. Og hvis du er redd for å bli knullet offentlig, så skal jeg knulle deg privat. Jeg skal nappe et hårstrå eller to fra din lodne matte og feste dem i skjegget til Boris. Jeg skal bite deg i klitoris og spytte to-franc-stykker.

Nattblå himmel, feiet tom for skyer. Senete, gestikulerende trær med stammer bleke som aske. Stengte butikker, gardinene trukket for. Opphøyet stillhet – helt og holdent europeisk. Røde glør røper stevnemøter. Spredte skyggeklatter over rene, utilnærmelige fasader.

Ved l’Orangerie blir jeg minnet om et annet Paris, Maugham’s og Gauguin’s Paris, George Moore’s Paris. Jeg tenker på den lystige spanieren som i sin tid forbløffet verden med sine akrobatsprang fra en stilart til en annen. Jeg ten9

ker på Oswald Spengler og hans morderiske innsikt, hans fryktinngydende spådommer, og jeg undres på om stil, virkelig stil – i den storslagne betydning av ordet – er iferd med å forsvinne. Jeg påstår at disse tankene opptar meg.

Det er ikke sant. Bare senere, når jeg har gått over broen og Seinen, når lysene myldrer et sted i byen bak meg, bare da ønsker jeg slike tanker velkommen. Nå kan jeg ikke tenke på noe – ikke annet enn at jeg er et sansende vesen, naglet fast, fortryllet og gjennomboret av natten, av trærne som luter seg frem over kanalen. Vinden påkaller glemte verdener når den fyller løvet med sin visdom. Jeg kveles av alt dette, bladene som skjelver, vannet som hvirvler forbi. Jeg kveles av det. Det finnes ingen jeg kan dele selv en brøkdel av mine følelser med …

Det sørgelige med Irene er at hun har en taske der andre har en fitte. Hun ønsker seg lange, tykke brev til å putte i sin taske. Enorme brev – avec des choses inouïes. Llona derimot, det var en fitte man skriver hjem om! Jeg kan uttale meg for hun sendte oss noen ravnsvarte hårstrå til jul.

Llona – et vilt esel som snuser vellystig mot vinden. På hver knaus og knoll lekte hun skjøge, og hvis det falt seg slik lekte hun i telefonkiosker og på toaletter. Hun kjøpte en seng til Kong Carol og en barberskål med hans initialer på. Hun lå i Tottenham Court Road og skrevet med kjolen trukket opp og pillet med seg selv. Hun brukte stearinlys, kirkelys og dørhåndtak. Landets største pikk var ikke stor nok for Llona. Mannfolk gikk inn i henne, krøp sammen og forsvant. Hun forlangte forlengede pikker, eksplosive pikker som skjøt brennende olje, voks og kreosot. Så hun sitt snitt kappet hun pikken din av ved roten og beholdt den i sitt varme indre for bestandig. En fitte blant millioner! En laboratorisk fitte som ikke noe lakkmuspapir kunne avsløre. Hun var en løgnerske også, denne Llona. I virkeligheten kjøpte hun aldri noen seng til sin kjære Kong Carol. Hun tok knekken på ham med whisky, og tungen hennes var ru av lus og glatt av løfter. Stakkars Carol, han 10

hadde ikke annet å gjøre enn å krype sammen inne i henne og dø. Trakk hun pusten dypt, falt han ut igjen som en død musling.

Enorme, tykke og lange brev, avec des choses inouies.

En taske uten håndtak. Et hull uten nøkkel. Hun hadde tysk munn, franske ører, russisk rau. Fitte: internasjonal.

Når flagget tok til å vaie, lyste det rødt hele veien opp i svelget på henne. Du steppet inn på Boulevard Jules-Ferry og sjanglet ut igjen ved Porte de la Villette. Du kastet dine avgnagde kyllingben i søppelkjerrene – røde kjerrer, på to hjul, naturligvis. Der Ourcq og Marne flyter sammen, der vannet sildrer og surkler gjennom sluser, i diker, og kanaler, under broene, i et leie av mudder og slam, mellom potteskår og splinter av knuste speil, på kanalens bunn, hviler Llona. Mimosene gråter, og det sitter en fuktig tåkefis på vindusrutene. En fitte blant millioner! Og to speilblanke rasseballer der du kan lese Middelalderens historie.

Det første inntrykk man får av Moldorf er at han er en karrikatur av et menneske. Utstående øyne, lepper à la Michélin, stemme som ertersuppe. Under vesten bærer han på en liten pære. Fra enhver synsvinkel åpenbarer han det samme panorama: snusboks fra Japan, elfenbenshåndtak, sjakkbrikke, vifte av perlemor, tempelmotiv. Han har gjæret så lenge nå at han er blitt amorf. Gjær ribbet for vitaminer.

Potte uten gummiplante.

Kvinnene avlet ham to ganger i det 9. århundre, og senere under renessansen. Han ble båret gjennom de store begivenhetene beskyttet av gule og hvite buker. Lenge før Moseloven spyttet en tartar i hans blod.

Hans dilemma er en dvergs dilemma. Han ser seg selv i perspektiv, forstørret, ja mangedoblet og som silhouett på et gigantisk lerret. Han hører tordenskrall der andre hører fottrinn.

Så var det hjernen. Den er et amfiteater der skuespilleren oppfører et stadig skiftende enedrama. Vidløftig og ufeilbarlig går Moldorf gjennom rollelisten som klovn, gjøgler, 11

slangemenneske, vellysting og svindler. Amfiteateret blir for lite. Han sprenger det i luften med dynamitt. Publikum bedøves. Han stikker det til blods.

Uten hell forsøker jeg å komme Moldorf inn på livet. Det er som å nærme seg Gud, for Moldorf er Gud – han har aldri vært annet enn Gud. Jeg sitter her og skriver ord …

Gang på gang blir jeg tvunget til å revidere min oppfatning av ham. Han har krenket meg med sin grovhet og overveldet meg med sin takt. Han kan bringe en til spypunktet med et evindelig skvaldrende snakk. Derefter stille som Jordan.

Når jeg ser ham komme imot meg, svett i øynene, med de små labbene strakt frem, merker jeg at jeg smelter …

Nei, dette holder ikke! Det er ikke slik tingene skal sies!

«Comme un œuf dansant sur un jet d’eau.»

Han har bare én stokk, temmelig ordinær. Lommene er til gjengjeld proppet fulle av resepter mot Weltschmerz.

Han er helbredet nå, men hjertet brister i det lille tyske kvinnebarnet som vasket føttene hans. Han er en Mr. Null, et ambulerende tomrom, som trekker leksikonet med seg hvor han står og går.

På Borowski ville alt dette virke ubegripelig. Borowski har en stokk for hver av ukens dager, og en ekstra for påsken.

Vi har så meget til felles at det er som å se seg selv i et knust speil.

Jeg har bladd gjennom haugen med manuskripter, side opp og side ned, oversmurt med rettelser. Den rene skjære litteraturen alt sammen. Dette skremmer meg. Det minner for meget om Moldorf. Bortsett fra at jeg er ikke-jøde og vi ikke-jøder lider på en annen måte. Vi lider uten nevroser, og den som aldri har vært hjemsøkt av nevrosen aner ikke hva ordet lidelse betyr. Sitat slutt – Sylvester.

Jeg husker tydelig hvordan jeg nød min egen lidelse.

Det var som å ta en rovdyrunge med seg under sengeteppet. Nå og da satte den klørne i en, og så ble man redd. Men det meste av tiden kjente man ikke redsel, 12

man kunne jo alltid sparke den vekk eller kappe hodet av den.

Jeg kjenner folk som ikke klarer å motstå fristelsen til å gå inn i et bur fullt av ville dyr. De lengter efter å bli revet i filler. De gjør det sogar ubevæpnet. Frykten gjør dem fryktløse …

For jøden er verden et bur fullt av ville dyr. Gitterdøren smekker i bak ham, og der står han, alene, våpenløs, ingen pisk, ingen revolver. Hans mot er så veldig at han ikke engang kjenner den stramme lukten av ekskrementer borte i hjørnet. Tilskuerne klapper, han hører det ikke. Han tror at dramaet utspilles innenfor sprinklene. Buret er altså verden. Tror jøden. Og mens han står der, oppdager han plutselig at løvene snakker et annet sprog. Ikke én av løvene har hørt om Spinoza. Spinoza? Herregud, han kan de ikke så mye som sette tennene i.

«Gi oss kjøtt!» brøler de mens jøden står der som forstenet, hans idéer rimer til, fryser fast, og hans sinnrike Weltanschauung, arme djevel, er en trapes han ikke kan nå. Et velrettet slag av løvekloen og jødens kosmologi forvandles til støv og pulver.

Også løvene er skuffet. De hadde ventet seg blod, knokler, tarmer, sener. De tygger og tygger, men dagens ord er chicle, og chicle kan ingen fordøye. Chicle er en base, man sper den ut med sukker, pepsin, timian og lakris. Når chicle samles i kurver av gummisamlere, er alt på fløyel.

Gummisamlerne kom seg over på ryggen av et sunket kontinent. De bragte med seg et algebraisk sprog. I Arizonas ørkner møtte de mongoler nordfra, og mongolenes skaller glinset av plantefett. Tidspunktet: umiddelbart efter at jorden krenget over på sin akse og Golfstrømmen skilte lag med de japanske hvirvelstrømmene. I jordens dyp fant de tufa-klipper. De broderte jordens indre med sitt sprog. De åt hverandres innvoller. Skogene lukket seg tankefullt omkring dem, om deres tufa-kniplinger, deres knokler og kranier. Her og der finner man restene av en boplass, en hodeskalle dekket med tall.

13

Hva angår dette oss, Moldorf ? Ordet på din tunge er anarki. Si det, Moldorf, si «anarki», jeg venter. Og mens du rammer ordene vakkert inn mellom leppene og spyttet gurgler i munnen på deg, har jeg gjort spranget frem og tilbake til ørkenen Gobi. Hvis jeg tok din høyst ordinære stokk, Moldorf, og drillet et passelig hull i siden på deg, ville det tyte ut nok materiale til å fylle British Museum. Vi står der i fem minutter og jafser i oss århundrer. Du er den sil som filtrerer mitt anarki, Moldorf, og oppløser det i ord.

Hvert ord utgjør en maske, og likevel blir det aldri nok til et helt nett.

Mens jeg var ute har de hengt opp gardiner igjen. De ligner tyrolerduker dyppet i lysol. Værelset skinner. Jeg sitter på sengen i en døs og tenker på mennesket før fødselen.

Med ett hører jeg klokkespill, en ujordisk, drukken, sjelden musikk, som ble jeg løftet langt, langt avsted, til steppene i Asias indre. Klokkene ruller og slår med en langtrukken, mektig tone. I neste øyeblikk er slagene korte, sære, syke rykk av lyd. Og nå er det stille igjen, den siste tonen brister som en spinkel flamme.

Jeg har truffet følgende avtale med meg selv: ikke forandre så mye som en linje av det jeg skriver. Jeg er ikke interessert i å gjøre tankene mine fullkomne, like lite som mine handlinger. Mot Turgenjevs fullkommenhet setter jeg Dostojevskijs. (Finnes det noe mer fullkomment enn Den Evige Ektemann?) Her står vi overfor to slags fullkommenhet. Men i Van Gogh’s brev møter vi en fullkommenhet som overstråler begge disse. Det er individets triumf over kunsten.

Det er bare én ting som virkelig interesserer meg nå; å nedtegne alt det som andre bøker hopper over. Såvidt jeg kan se, finnes det ikke en levende kjeft som har vært åndsfrisk nok til å stikke antennen til værs for å fange inn den melodi som forlener våre liv med retning og motiv. Bare morderen synes å cashe inn en viss tilfredstillelse som står i rimelig forhold til det han investerer. Tiden forlanger vold14

somhet, men alt vi får er aborterte eksplosjoner. Revolusjonene blir enten kvalt i fødselen, eller de bråmodnes og lykkes altfor omgående. Lidenskap er noe som hurtig vannes ut. Så faller man tilbake på idéene, comme d’habitude.

Ingenting av det man kommer med har grokraft nok til å overleve et eneste døgn. Vi lever noen millioner liv i løpet av en eneste generasjon. Av våre studier uti entomologien, i livet på havbunnen, i cellenes virksomhet, utleder vi stadig mer …

Telefonen kapper over denne tankerekken som jeg aldri hadde maktet å føye sammen. Det kommer visst en eller annen for å se på leiligheten …

Så er det vel slutt på livet her i Villa Borghese. Godt, jeg tar manuskriptet og flytter. Det skjer ting andre steder også. Alltid skjer det noe. Hvor jeg står og går blir det drama. Folk ligner lus, de borer seg inn under huden på deg, og der blir de. Du klør og klør, klør til du blør. Men det er håpløst å bli helt og holdent avluset. Overalt hvor jeg ferdes ser jeg folk rote i stykker livet sitt. Enhver har sin private tragedie. Det er gått dem i blodet nå – uhell, apati, sorg og selvmord. Atmosfæren dirrer av katastrofe, stillstand, håpløshet. Klø! Klø! Klø alt dere orker! Klø til det ikke finnes så mye som en hudfille igjen på kroppene deres!

På meg virker det i høyeste grad oppkvikkende. Istedenfor å bli motløs eller deprimert nyter jeg det. La oss få flere katastrofer, større ulykker. La oss få den helt ut enestående fiaskoen! Jeg ser gjerne at hele verden ramler av hengslene.

Jeg vil at hver bidige jævel skal klø seg til døde!

Jeg lever så fort og desperat for tiden at jeg knapt har tid til å rable ned disse fragmentene. Efter telefonoppringningen fikk vi besøk av et ektepar. Jeg gikk ovenpå og la meg for å avvente forhandlingene. Lå der og grublet over neste trekk på sjakkbrettet. Én ting er i det minste bombesikker; jeg går ikke tilbake til soperen, ligge der i sengen hans og orme seg natten lang og knipse brødsmuler bort med tærne. Den ekle lille sodomitten! Hvis det finnes noe verre enn en so15

per, så må det være en gnier. En fryktsom, pipende liten rompejeger som levet i stadig frykt for at han skulle våkne en morgen og oppdage at han var pengelens – den 18. mars kanskje, eller nøyaktig den 25. mai. Kaffe uten fløte.

Stek uten saus. Eller i det hele tatt ingen stek. Uten ditt og uten datt. Den sleske lille pengepugeren, en morgen åpner han skrivebordskuffen og finner penger i en strømpe. Over to tusen francs, og en bunke sjekker som han ikke hadde brydd seg om å gå i banken med. Selv det der kunne jeg tilgitt ham hvis det ikke alltid hadde vært kaffebønner i alpeluen min og søppel på gulvet, for ikke å glemme det yndige geleddet med cold-cream-krukker og håndklærne som stod av seg selv og ned slagskummen gjenstoppet med dritt. Jeg sverger, sopersvinet stinket ille, hvis han ikke dynket seg med eau de cologne. Han var møkkete i ørene, han hadde møkk i øynene og møkk i rasstappen. Han var leddløs, asmatisk, lusete, fet og trist. Alt dette kunne jeg godtatt hvis han bare hadde servert en anstendig frokost. Men en fyr som har to tusen francs stukket bort i en sur strømpe og som klynker hvis han blir oppfordret til å legge litt smør på brødskivene, en slik fyr er ikke bare soper, han er ikke engang en gnier – han er åndssvak.

Til helvete med soperen. I øyeblikket holder jeg ørene stive for det som foregår i etasjen under. En viss herr og fru Wren. Låter som om de overveier å ta leiligheten. Men heller ikke mer – de overveier. Gud skje lov. Fru Wren har en melen kattelatter – se opp for steinsprut! Akkurat nå er det herr Wren som fører an. Stemmen er sandpapiraktig, drønnende, en tung, butt rambukk av en røst.

Boris vil vise meg frem. Han gnir seg i hendene som en pantelåner. Man snakker om herr Wrens noveller, et eller annet om en åreforkalket hest.

«Men jeg trodde herr Wren malte?»

«Selvfølgelig,» sier Boris, og blinker med øynene.

«Men om vinteren skriver han. Og han skriver godt …

Knakende godt.»

Jeg strever for å få fru Wren på gli, til å si noe, hva som 16

helst, gjerne noe om den åreforkalkede hesten. Men herr Wren maser ivei med sitt. Når han forsøker å gjenoppvekke disse vintermånedene som pennens mann, blir han uforståelig. Måned efter måned går opp i røyk uten at han fester så mye som et ord på papiret. (Og det er tross alt bare tre måneder i en vinter). Hva er det han brygger på slik måned efter måned hele vinteren igjennom? Jeg kan ikke forestille meg den fyren som forfatter! Og likevel kan fru Wren fortelle at når han omsider setter seg til for å arbeide, ja da flyter han simpelthen over av inspirasjon.

Samtalen lunter avsted. Det er vanskelig å følge herr Wrens tankebaner, delvis fordi det han sier beløper seg til null. Han tenker som han puster, slik forklarer fru Wren det. Fru Wren har en evne til å sette alt som angår herr Wren i det mest flatterende lys. «Han tenker som han puster,» ytterst pikant, virkelig pikant, som Borowski sier, men i bunn og grunn nokså nedstemmende, særlig når man husker at tenkeren ikke er annet enn en åreforkalket hest.

Boris gir meg penger til vin. Allerede på veien til vinhandleren er jeg beruset. Jeg vet nøyaktig hvordan det hele vil utvikle seg når jeg kommer hjem igjen. Mens jeg slentrer avsted, begynner den store monologen å gurgle inne i meg – gurgle akkurat som latteren til fru Wren. Det forekommer meg at hun allerede må ha fyrt opp med en drink eller to. Hun lytter praktfullt slik i småfylla. Alt er slapt og liketil, luften sprudler, full av kremtopper, klosettet gurgler og suser. Jeg vil at fru Wren skal høre på meg …

Boris gnir seg i hendene igjen. Herr Wren banker og hakker med rambukk-røsten. Selv holder jeg en flaske klemt mellom knærne og driver korketrekkeren inn. Fru Wrens munn er blank, halvåpen, forventningsfull. Vinen plasker frem mellom knærne på meg, sollyset plasker inn til oss gjennom den store speilglassruten, og i blodårene mine plasker tusen avsindige sprellende ting som fosser ut av meg i en eneste strøm. Jeg brenner løs som det faller seg, alt som har korket seg opp inne i meg, og som fru Wren har åpnet for med den varme, melne kattelatteren. Med 17

vinflasken mellom knærne og solen plaskende gjennom det store vinduet, opplever jeg nok en gang hine dagers herlige elendighet da jeg første gang kom til Paris, en fortvilet, utarmet jævel som reket omkring på boulevardene som et spøkelse i en herremiddag. Alt vender tilbake, som tidevann – toalettene proppet igjen med lort og papir, prinsen som pusset skoene mine, Cinema Splendide der jeg sov på frakken til direktøren, jernsprinklene i vinduene, følelsen av å bli kvalt, de fete kakerlakkene, fyll og spetakkel, Rose Cannaque og Neapel døende i solen. Danse gatelangs på tom mage og nå og da slenge innom vilt fremmede mennesker – Madame Delorme, for eksempel. Hvordan jeg slapp inn til Madame Delorme er og blir en gåte, men inn slapp jeg, forbi hovmesteren, forbi stuepiken med det yndige, hvite lille kniplingsforkleet, like lukt inn i palasset, iført dongerybukser og vindjakke og uten en eneste knapp i buksesmekken. Selv nå kan jeg fornemme den gylne rammen om Madame Delorme der hun tronet i all sin maskuline prakt – snusende gullfisker, antikke kart, de utsøkte bokryggene. Jeg kjenner den bydende hånden hennes på skulderen og stivner i redsel over hennes lesbiske vesen. Føler meg adskillig mer hjemme i den tjukke vellingen som velter inn mot Gare St. Lazare, ludrene på hjørner og i portrom, mineralvannsflaskene på alle bord, en tjukk flod av sæd i rennestenene. Ingenting kan måle seg med dette å drive med strømmen slik ved fire-fem tiden, følge efter et par legger, et par høye hofter, og la tankene surkle omkring som de vil. Ingen ber deg til middag, ingen timetabell, ingen avtaler, blakk. Den gylne tiden da jeg ikke hadde så mye som en eneste venn. Hver morgen den triste jammergangen til American Express og hver morgen det samme triste svaret fra mannen bak skranken. Frem og tilbake som en sengeloppe. Samle opp sigarettstumper, undertiden fordekt som en tyv, undertiden frekt og åpenlyst.

La seg gli ned på en benk og presse tarmene mot mellomgulvet for å stagge den evindelige knurringen nede i magen, eller luske gjennom Jardin des Tuileries og få ståpikk av 18

statuene. Om nettene fulgte jeg Seinen, gikk og gikk, drevet til vanvidd av skjønnheten omkring meg, trærnes dirrende speilbilleder, rolige hvirvler av vann under broene, blodrøde lykter, kvinner som sover i portrom, sovende på et leie av avispapir, sovende i regnet; fra alle smug og sidegater ser du katedralenes jordslåtte bueganger, tiggere og lus og mannslinger med sanktveitsdans, håndkjerrer stablet opp som vintønner, lukten av bær i markedshallene og den aldrende kirken i en ramme av frukt og grønnsaker og blå buelamper, rennestenen sleip av søppel og kvinner på syltynne hæler som vakler hjem fra nattens utskeielser gjennom utøy og møkk. Place St. Sulpice, så fredfull, så velsignet blottet for menneskemas; hit kom kvinnen med den ødelagte paraplyen og det absurde sløret. Hver natt sovnet hun på benken i ly av paraplyen sin, spilene sprikte mot himmelen over henne, kjolen grønn av elde, gamle, knokkelaktige hender, lukten av olding. Og om morgenen satt jeg der selv og duppet av i solvarmen, mens jeg forbannet duenes griske og nærsynte jakt på brødsmuler. St. Sulpice! De tungsindige klokketårnene, de grelle plakatene over portalen, dempet lys inne i den mugne skumringen mellom benkeradene. Anatole France’s yndlingsplass med den liturgiske mumlingen fra alteret, plaskingen i fontenen, duekurr (smulene forsvinner som ved trolldom) og den hule rallingen i de utsultede tarmene mine. Her kunne jeg sitte dag efter dag og drømme om Germaine og den snuskete bakevjen ved Bastillen hvor hun bodde, og hviskingen og tiskingen bak alteret, bussene som tordnet forbi, solen som bakte mot asfalten, og asfalten som arbeidet seg inn i meg og Germaine inn i asfalten og hele Paris i de store, fete klokketårnene.

Og det var nedover Rue Bonaparte Mona og jeg bare året i forveien pleide å spasere hjemover hver kveld efter de vanlige besøkene hos Borowski. St. Sulpice hadde ikke fått noe innhold for meg da, like lite som alt annet i Paris. Utkjørt av snakk. Trett av ansikter, katedraler, palasser, monumenter. Plukket ut en bok i det røde soveværelset. Kurv19

stolen vond å sitte i. Trett av å sitte slik på raua dagen lang, trett av røde tapeter, trett av å høre så mange snakkesyke folk snakke seg hese om ingenting. Det røde soveværelset og kofferten som aldri ble lukket, kjolene hennes som fløt omkring i et delirium av rot. Det røde soveværelset med kalosjer og stokker, notatbøkene som jeg aldri rørte og manuskriptene som lå der kalde og døde. Paris! Hvilket betød Café Select, Le Dôme, Loppemarkedet og American Express. Paris! Hvilket betød Borowskis spaserstokker og Borowskis hatter, Borowskis klattmalerier, Borowskis prehistoriske fisk – og Borowskis prehistoriske vitser. Fra Paris i 28 står dette klarere i minnet enn noe annet: kvelden før avreisen til Amerika. En sjelden aften, Borowski småfull og gretten fordi jeg danset med hver eneste sneie innen rekkevidde. Men imorgen reiser vi! Dette omkvedet lirer jeg av meg til den blonde med øyne som agater. Imorgen reiser vi! Og mens jeg synger mitt omkved, tar hun hånden min og presser den inn mellom lårene sine. Inne på do står jeg med en gigantisk reisning, lett og tung på samme tid, som et stykke bly med vinger på. Og mens jeg står der, seiler to sneier inn – amerikanerinner. De blunker hyggelig til meg og seiler videre. Mens jeg knepper buksesmekken, legger jeg merke til at en av dem står der og venter på at venninnen skal gjøre seg ferdig. Musikken spiller uten stans, og sett nå at Mona tar en tur for å se efter meg, eller Borowski med den gullbeslåtte stokken, men vi er allerede i klinsj, og jeg gir lysegult faen i hvem som kommer og hva som vil skje. Vi vrikker oss inn på do, og der inne presser jeg henne opp mot veggen, borer grovt i henne, inn, inn, nytter ikke, går ikke. Ned på dolokket med oss, prøver, prøver – nytter ikke. Samme hva vi gjør, det nytter ikke, vi får det ikke til.

Og hele tiden klamrer hun seg til pikken min som var den et livbelte. Nytter ikke, vi er altfor kåte nå, altfor ivrige.

Musikken smatrer løs, vi valser ut i vestibylen, og mens vi danser omkring i det digre susende toalettet går det for meg over hele kjolen hennes, og hun er sur som pokker. Sjangler tilbake til bordet, og der har vi ganske riktig det rød20

mussete fjeset til Borowski og Mona med et misbilligende blikk. Og Borowski sier: «La oss dra til Bryssel imorgen!»

Og vi er enig. Og da vi kommer tilbake til hotellet, spyr jeg overdådig over det hele, spyr i sengen, spyr i vaskevannsfatet, spyr over kjoler og undertøy og kalosjer og stokker og notatbøkene som jeg aldri skrev i og manuskriptene som lå der kalde og døde.

Noen måneder senere. Samme hotell, samme rom. Fra vinduet ser vi ned på de parkerte syklene i bakgården, og der har vi det usle kvistværelset hvor en eller annen halvtomset snobb spiller grammofon dag som natt, mens han gauler løs på nusselige små døgnmelodier for full hals. Jeg sier «vi», men i virkeligheten har Mona vært borte lenge nå, og det er nettopp idag jeg skal møte henne ved Gare St. Lazare. Utpå kvelden en gang står jeg der med ansiktet presset inn mellom jernsprinklene. Ingen Mona. Om og om igjen leser jeg telegrammet, men det hjelper så lite. Så driver jeg innover i Latinerkvarteret og klarer faktisk å svelge ned et drabelig måltid. Senere på kvelden, idet jeg passerer Le Dome, ser jeg et tungt, blekt ansikt, to brennende øyne – og den velkjente drakten av fløyel som jeg alltid har elsket, for under det myke stoffet er brystene hennes, varme og levende bryster, og de kjølige marmorhvite lårene. Hun dukker opp fra et hav av ansikter og omfavner meg, klamrer seg lidenskapelig fast – tusen øyne, neser, fingre, ben, flasker, vesker, glass og kopper glor og glor på oss mens vi knuger hverandre. Så sitter jeg plutselig ved siden av henne og Mona snakker, velter det av seg, skjærende toner av hysteri, perversitet, spedalskhet. Jeg hører ikke et ord av det hele, for hun er vidunderlig og jeg elsker henne og nå er jeg lykkelig og rede til å dø!

Vi går nedover Rue du Château og leter efter Eugene, videre over jernbanebroen der jeg så ofte har stått og stirret ned på togene, hudløs og syk på innsiden, av lengsel efter henne. Nå er alt godt, blomsterstøvaktig, der vi svever over broen sammen. Vi merker semaforene prikke i blodet, det banker mot skinnegangen, damphvite skyer paffer 21

opp mellom bena på oss. Hun er så nær meg nå, så helt ut min, jeg må stoppe og legge hånden over den varme fløyelen. Alt omkring oss smuldrer bort, og den varme kroppen under den varme fløyelsdrakten verker av lengsel efter meg …

Tilbake i det samme rommet – femti francs rikere, takket være Eugene. Jeg ser ut mot bakgården, men grammofonen er stille nå. Kofferten er allerede åpnet, tingene hennes flyter over det hele, alt er som før. Hun har slengt seg på sengen med tøyet på. En gang, to ganger, tre ganger, fire ganger … jeg er redd hun skal gå fra vettet. Inn under teppet nå, herregud hvor deilig det kjennes å føle kroppen hennes inn mot seg igjen. Men vil det vare denne gangen?

For hvor lang tid? Jeg har en synkende fornemmelse av at våre timer allerede er talte.

Hun snakker så feberaktig som om det aldri skulle bli en dag efter denne. «Vær stille, Mona … Se på meg … Ikke snakk.» Søvnen tar henne, og jeg trekker armen forsiktig bort fra nakken hennes. Øynene lukker seg. Kroppen hennes ligger ved siden av min egen … slik vil den vel ligge til imorgen … Det var februar og forrykende snestorm da skipet la ut fra havnen i New York. Det siste glimt av Mona: Hun presser ansiktet mot vinduet og vinker ut til meg. På den andre siden av gaten står en mann. Hattebremmen trukket ned over øynene, haken klemt mot frakkeslagene.

Et foster som står der og vokter på meg. Et foster med sigar i munnviken. Mona vinker og vinker, hvitt, tungt ansikt, håret i ville strømmer om hodet hennes. Og nå ligger hun her og puster i dette rommet som er gjennomtrengt av søvn, og saften renner mellom lårene hennes med en varm duft som av fuktig pelsverk. Så rolig hun puster. Jeg lukker øynene. Vi ligger tett sammen og ånder varmt inn i munnen på hverandre. Amerika kan ikke skille oss ad nå. Amerika er tre tusen miles borte. Jeg vil aldri se det igjen. Å ha henne her i sengen hos meg, at hun ånder mot meg, at håret hennes lever mot munnen min – jeg regner det for litt av et mirakel. Fra nå av til imorgen kan intet skje …

22