Korsene

OGSÅ AV JEFFERY DEAVER:

Tungetale Jomfrugraven Djeveltåre Dødsfellen Villdyrenes hage Lincoln Rhyme-thrillerne: Knokkelsamleren Kistedanseren Insektgutten Steinapen Den forsvunne mann Det tolvte kortet Kald måne Det knuste vinduet Kathrin Dance-thrillerne: Sovedukken Korsene

Jeffery Deaver

Korsene Oversatt av Tor Edvin Dahl

Jeffery Deaver Originalens tittel: Roadside crosses Oversatt av Tor Edvin Dahl Opprinnelig utgave: Copyright © 2009 by Jeffery Deaver All rights reserved.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2011 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41959-2 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Marius Renberg Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

FORORD

Ett tema i denne romanen er den uklare grensen mellom den «syntetiske verden» – livet på nettet – og den virkelige verden. Hvis du finner noen nettadresser i denne boka, kan du derfor bli fristet til å skrive dem inn på nettleseren din for å se hvor de fører deg. Du trenger ikke å se innholdet på disse nettstedene for å ha fullt utbytte av romanen, men kan oppdage noen ekstra spor som vil hjelpe deg å avdekke mysteriet.

Det kan også tenkes at du helt enkelt blir interessert – eller forskrekket – over det du finner.

Internettet og nettets dyrking av anonymiteten utstyrer alle som ønsker å si noe om andre, med en slags immunitet. I den sammenhengen er det nødvendig å påpeke: Det kan knapt tenkes noen mer moralsk forkastelig utbytting av ideen om det frie ord.

Richard Bernstein i The New York Times

MANDAG

Kapittel 1

Passer ikke inn her.

Politimannen med det strittende gule håret under den stive uniformslua myste gjennom frontvinduet på sin Crown Victoria Police Interceptor, der han kjørte sakte sørover langs Highway 1 i Monterey. På høyre side sanddyner, på venstre side noen beskjedne forretningsbygg.

Det var noe som ikke passet inn her. Men hva?

Han tilhørte California Highway Patrol, klokka var fem om ettermiddagen og han var på vei hjem etter avsluttet skift.

Han studerte veien foran seg. Det var sjelden han skrev ut fartsbøter på denne strekningen, den slags overlot han til de lokale politifolkene – en høflighetsgest, rett og slett – men det hendte han sjekket opp folk som kom kjørende i en tysk eller italiensk bil, hvis han var i det humøret. Dette var for øvrig den veien han alltid kjørte når han var ferdig for dagen, så han kunne strekningen godt.

Der … der var det. Noe fargerikt fire hundre meter lenger borte, plassert på siden av veien nederst ved en sanddyne som gjorde det umulig å se ned mot Monterey Bay. Men hva var det?

Han satte på blålyset – det var obligatorisk – og kjørte inn på den høyre siden. Så parkerte han fronten på Forden slik at den pekte ut mot trafikken. På den måten ville bakdelen av bilen bli skjøvet vekk fra ham og ikke over ham i tilfelle et sammenstøt. Deretter gikk han ut. Han så et kors stukket i sanden rett nedenfor sanddynen – et minnesmerke.

Det var omtrent en halv meter høyt og hjemmelaget, snurret sammen ved hjelp av den typen ståltråd som blomsterbindere 11

bruker. Selve korset besto av to mørke, brukne kvister. Røde roser lå i en spredt bukett ved foten av korset. Midt i korset var det et pappstykke, og her var datoen for ulykken skrevet med blått blekk. Det sto ikke noe navn verken foran eller bak.

Offisielt ble folk oppfordret til ikke å sette opp slike minnesmerker over trafikkofre, for det hadde hendt at noen ble skadet, ja til og med drept, mens de la fra seg blomster eller utstoppete dyr, eller satte opp et kors.

Vanligvis var minnesmerkene smakfulle og gripende. Dette var uhyggelig.

Det merkeligste var i grunnen at han ikke kunne huske at det hadde skjedd noen ulykke her. Faktisk var dette en av de sikreste strekningene på Highway 1 i California. Sør for Carmel ble motorveien den reneste hinderløype, og for en del uker siden hadde det skjedd noe virkelig tragisk – to jenter var blitt drept på vei hjem fra en eksamensfest. Men her besto motorveien av tre filer og var for det meste helt rett, med noen slake svinger forbi Fort Ord, som nå var et college, og noen handelssentra.

Politimannen tenkte at han burde fjerne korset, men kanskje ville de sørgende vende tilbake for å sette opp et nytt, og dermed utsette seg for fare nok en gang. Det var best å la korset stå. Av ren nysgjerrighet kunne han spørre en av sine overordnede neste dag, for å få vite hva som hadde skjedd. Han gikk tilbake til bilen, slengte lua fra seg på setet og klødde seg i det kortklipte håret. Så svingte han ut på motorveien igjen og tenkte ikke mer på trafikkulykker. I stedet tenkte han på hva kona ville servere ham til middag, og om han skulle ta med seg ungene til bassenget etterpå.

Og når kom broren hans til byen? Han kikket på datovinduet på klokka si, og rynket panna. Stemte det? Han kastet et blikk på mobiltelefonen og fikk bekreftet at jo da, i dag var 25. juni.

Det var underlig. Hvem det enn var som hadde satt opp korset langs veien, hadde gjort en feil. Han husket datoen som var blitt skrevet opp på pappstykket. Det var 26. juni, tirsdag.

I morgen.

12

Kanskje hadde de stakkars sørgende som satte opp minnesmerket, vært altfor oppskaket da de skrev datoen.

Men så bleknet bildet av det uhyggelige korset, selv om det ikke ble helt borte, for da politimannen kjørte videre bortover motorveien, kjørte han ekstra forsiktig.

TIRSDAG

Kapittel 2

Det bleke lyset – lyset fra et spøkelse, blekt grønt på farge – danset akkurat utenfor rekkevidde.

Hadde hun bare kunnet nå det.

Hvis hun greide å få tak i spøkelset, ville hun være trygg.

Lyset fløt rundt i mørket i bagasjerommet, hang ertende rett over føttene hennes. De var bundet sammen med bred teip, akkurat som hendene.

Et spøkelse …

Hun hadde bred teip over munnen også, og måtte trekke inn den tunge lufta gjennom nesa, rasjonere den, som om bagasjerommet i Camryen ikke hadde mye luft igjen.

Et smertefullt smell da bilen kjørte over et hull. Hun utstøtte et kort, dempet skrik.

Andre glimt av lys dukket opp fra tid til annen: det svakt røde skinnet hver gang han tråkket på bremsen, blinklyset.

Utenfor var alt mørkt, for klokka var nærmere ett om natta.

Det lysende spøkelset beveget seg fram og tilbake. Det var nødhåndtaket i bagasjerommet, og det selvlysende håndtaket var blitt utstyrt med det komiske bildet av en mann som hoppet ut av bilen.

Men hun greide ikke å nå håndtaket med føttene.

Tammy Foster hadde tvunget seg selv til å slutte å gråte.

Hulkene hadde begynt like etter at angriperen hadde kommet bakfra på den halvmørke parkeringsplassen klubben hadde, presset teipen mot munnen hennes, bundet hendene bak på ryggen hennes og dyttet henne ned i bagasjerommet. Deretter hadde han bundet føttene hennes også.

Stiv av skrekk hadde syttenåringen tenkt: Han vil ikke at 17

jeg skal se ham. Det er bra. Det betyr at han ikke vil drepe meg.

Han vil bare skremme meg.

Hun hadde stirret rundt i bagasjerommet og oppdaget det dansende spøkelset. Hun hadde prøvd å få tak i det med føttene, men det hadde glidd vekk mellom skoene hennes. Tammy var i god form, spilte fotball og var med på heialaget. Men vinkelen var vanskelig, og hun greide bare å løfte føttene noen få sekunder av gangen.

Spøkelset kom seg unna.

Bilen kjørte videre. For hver meter kjente hun seg mer og mer fortvilet. Tammy Foster begynte å gråte igjen.

Ikke gråt! Du blir bare tett i nesa! Du vil bli kvalt!

Hun tvang seg selv til å stoppe.

Hun skulle vært hjemme ved midnatt. Moren kom til å savne henne – hvis hun da ikke lå full på sofaen, forbannet på grunn av en eller annen uoverensstemmelse med den nyeste kjæresten sin.

Søsteren ville også lure på hvor det ble av henne, hvis hun da ikke surfet på nettet eller pratet i telefonen. Hvilket hun helt sikkert gjorde.

Dunk.

Den samme lyden som forrige gang, et metallisk smell som fortalte at han slengte noe ned i baksetet.

Hun tenkte på noen av skrekkfilmene hun hadde sett. Noen av de virkelig ekle. Tortur, mord. Ved hjelp av alskens redskaper.

Ikke tenk på det. Tammy konsentrerte seg om det dinglende, grønne spøkelset som fortalte at bagasjelokket kunne åpnes.

Så hørte hun en ny lyd. Havet.

Endelig stoppet bilen, og han slo av motoren.

Lyset ble borte.

Bilen vugget da han flyttet på seg i forsetet. Hva drev han med? Hun hørte de hese skrikene fra selene ikke langt borte.

De lå på stranda, for på denne tida på døgnet var den fullstendig øde.

En av dørene ble åpnet og lukket. Deretter ble en annen 18

åpnet. Nok en gang hørte hun smellet av metall fra baksetet.

Torturredskaper.

Døra ble slått hardt igjen.

Og Tammy Foster brøt sammen. Hulkene overmannet henne og hun kjempet for å trekke inn den elendige lufta. – Nei, vær så snill! ropte hun, men ropene ble filtrert gjennom den brede teipen og ble ikke annet enn en slags stønn.

Tammy prøvde å huske hver eneste bønn hun hadde lært, mens hun ventet på å høre klikket fra bagasjelåsen.

Bølgene dundret mot stranda. Selene ropte.

Hun kom til å dø.

– Mamma.

Men så … ingenting.

Bagasjelokket ble ikke vippet opp, bildøra ble ikke åpnet igjen, og hun hørte ikke fottrinn som kom nærmere. Etter tre minutter hadde hun fått kontroll over gråten. Panikken ga seg.

Fem minutter gikk, og han hadde fortsatt ikke åpnet bagasjerommet.

Ti. Tammy utstøtte en svak, fortvilet latter.

Noen ville bare skremme henne. Han kom ikke til å drepe henne eller voldta henne. Alt var bare en dårlig spøk.

Hun smilte faktisk under teipen, da hun merket at bilen vugget litt. Smilet bleknet. Camryen beveget på seg nok en gang, en forsiktig dytting, men sterkere denne gangen. Hun hørte et plask, og kjente at hun gyste. Tammy skjønte at en bølge hadde truffet fronten på bilen.

Herregud, nei! Han hadde etterlatt bilen på stranda, og nå kom tidevannet!

Bilen sank ned i sanden etter hvert som havet gravde vekk det som var under dekkene.

Nei! Hun hadde alltid vært ekstra redd for å drukne. Bli stengt inne i et lite rom som dette … det var utenkelig. Tammy begynte å sparke mot lokket.

Men det var selvfølgelig ingen som hørte henne, bortsett fra selene.

Vannet plasket mot sidene på Toyotaen.

19

Spøkelset …

På en eller annen måte måtte hun greie å få trukket i utløserhåndtaket. Hun fikk av seg skoene og prøvde på nytt.

Presset hodet mot teppet og greide så vidt å løfte føttene mot den lysende spaken. Hun fikk en fot på hver side, presset hardt og kjente at magemusklene dirret.

Nå!

Beina hennes verket mens hun dro spøkelset mot seg.

Et klikk.

Ja! Det gikk!

Men så stønnet hun av skrekk. Håndtaket hadde glidd ut av føttene, uten at lokket var blitt åpnet. Hun stirret på det grønne spøkelset som lå rett ved siden av henne. Han hadde kuttet av metalltråden! Etter at han hadde slengt henne ned i bagasjerommet, hadde han kuttet den av. Utløserspaken hadde dinglet i festet sitt, men var ikke lenger forbundet med utløsningsmekanismen.

Hun var fanget.

Vær så snill, ba Tammy nok en gang. Hun ba til Gud, til en mulig forbipasserende, til og med til kidnapperen, i håp om at han ville ha medfølelse med henne.

Men den eneste responsen hun fikk, var den likegyldige gurglingen av saltvannet som begynte å sive inn i bagasjerommet.

Peninsula Garden Hotel ligger ikke så langt fra Highway 68 – den ærverdige motorveien som er et to og en halv mil langt diorama, «Montereys mange ansikter». Veien slynger seg vestover fra nasjonens salatbolle – Salinas – svinger innom de grønne, himmelske beitemarkene, den mektige racerbanen Laguna Seca, gedigne kontorbygg, deretter det støvete Monterey og den furu-og-hemlokkgranbekledde Pacific Grove. Motorveien ender med å avlevere sjåførene – i alle fall dem som er bestemt på å følge med fra start til mål – ved den legendariske Seventeen Mile Drive, der det bor en gruppe mennesker det er ganske mange av her omkring: De Med Penger.

– Ikke dårlig, sa Michael O’Neil til Kathryn Dance da de gikk ut av bilen hans.

20

Gjennom de smale brilleglassene med grå innfatning studerte kvinnen hovedbygget og et halvt dusin tilstøtende bygninger, alle i spanskpåvirket art deco-stil. Bygget var flott, om enn noe slitt og rufsete i kantene. – Koselig. Jeg liker det.

Mens de sto der og betraktet hotellet med glimt av Stillehavet i bakgrunnen, prøvde Dance, som var ekspert på kroppsspråk, å lese O’Neil. Men fullmektigen ved etterforskningsavdelingen til Montereys sheriffkontor var ikke lett å analysere. Han var kraftig bygget, midt i førtiårene og hadde salt-og-pepperhår, var omgjengelig, men stille hvis han ikke kjente deg. Selv overfor kjente var han sparsommelig med gester og uttrykk.

Han røpet ikke mye rent kinetisk.

Akkurat da fastslo hun at han i hvert fall ikke var nervøs, på tross av grunnen til at de hadde kjørt hit.

Mens hun, på den annen side, var det.

Kathryn Dance var en flott kvinne i trettiårene og hadde satt det mørkblonde håret sitt opp i en flette, der den fjærformede enden var festet med et lyseblått bånd datteren hennes hadde valgt ut denne morgenen, og knyttet omhyggelig i en sløyfe.

Dance hadde langt, plissert skjørt og matchende jakke over en hvit bluse. Hun hadde svarte støvletter som nådde henne til anklene og var utstyrt med to tommer høye hæler – fottøy hun hadde beundret i månedsvis, men som hun hadde greid å la være å kjøpe, helt til de endelig kom på salg.

O’Neil var i en av sine tre eller fire sivile varianter: kakifargete bukser, en lyseblå skjorte og ikke noe slips. Jakka var mørkeblå og hadde et skotskrutet mønster.

Dørvakten var en munter latinamerikansk mann. Blikket hans fortalte at han syntes de så ut som et hyggelig par. – Velkommen. Håper dere vil trives.

Så åpnet han døra for dem.

Dance smilte usikkert til O’Neil da de gikk inn gjennom den luftige gangen bort til resepsjonen.

Fra hovedbygget drev de rundt i det store hotellkomplekset på jakt etter rommet de hadde fått.

– Dette hadde jeg aldri trodd jeg ville få oppleve, sa O’Neil.

Dance lo lavt. Det moret henne å registrere at blikket hen21

nes fra tid til annen gled over dører og vinduer. Dette var en kinetisk reaksjon som fortalte at personen ubevisst var opptatt av å kunne flykte – det vil si, følte stress.

– Se der, sa hun og pekte på nok et svømmebasseng. Det virket som det var fire i alt.

– Disneyland for voksne. De sier at det bor massevis av rockemusikere her.

– Er det sant? Hun rynket panna.

– Hva er det?

– De har bare én etasje. Det kan umulig være noe moro å bli stein og kaste tv-en og møblene ut av vinduet.

– Dette er Carmel, påpekte O’Neil. – Det villeste folk finner på her, er å slenge returflasker i søppelkassa.

Dance grublet over et mulig svar, men holdt munn. Denne samtalen gjorde henne bare enda mer nervøs.

Hun stoppet ved siden av et palmetre med blader skarpe som våpen. – Hvor skal vi?

Fullmektigen så på et lite ark, fant ut hvordan han skulle holde kartet, og pekte mot en av bygningene et stykke bort.

– Der. O’Neil og Dance stoppet utenfor døra. Han pustet ut og hevet et øyebryn. – Så er vi altså framme.

Dance lo. – Jeg føler meg som en tenåring.

Fullmektigen banket på døra.

Etter en liten pause ble den åpnet, og de så en slank mann på nærmere femti som var iført mørke bukser, hvit skjorte og et stripete slips.

– Der er dere jo begge to. Presise som bare det. Kom inn.

Ernest Seybold var karriere-statsadvokat og jobbet i Los Angeles. Han nikket dem inn i rommet. Der satt det en rettsreferent ved siden av en dikteringsmaskin på tre bein. En annen ung kvinne reiste seg og hilste på de nyankomne. Seybold forklarte at hun var assistenten hans.

Tidligere denne måneden hadde Dance og O’Neil etterforsket en sak i Monterey – de hadde jaktet på den dømte kultlederen og morderen Daniel Pell, som flyktet fra fengselet, men ble værende på halvøya på jakt etter ofre. En av dem som 22

hadde vært involvert i saken, viste seg å være helt annerledes enn det Dance og de andre etterforskerne hadde regnet med.

Konsekvensene hadde ført til nok et mord.

Dance var fast bestemt på å få denne forbryteren dømt.

Men de var utsatt for et hardt press om ikke å gjøre noe – fra flere mektige organisasjoner. Dance tok ikke nei for et svar, og mens statsadvokaten i Monterey nektet å ha noe med saken å gjøre, hadde hun og O’Neil fått vite at forbryteren hadde drept tidligere – i Los Angeles. Seybold, som ofte samarbeidet med Dance og hennes folk i California Bureau of Investigation, og dessuten var en god venn av Dance, hadde lovet å fremme saken i L.A. Flere av vitnene, inkludert Dance og O’Neil, befant seg imidlertid i Monterey-området. Derfor hadde Seybold kommet hit for å få vitneprovene deres. Alt hemmelighetskremmeriet rundt møtet kom av at forbryteren både var velrenommert og hadde mange kontakter. Faktisk brukte de foreløpig ikke det riktige navnet på morderen. Internt ble saken kjent som Staten mot J. Doe. Mens de satte seg, sa Seybold: – Vi har muligens et problem.

Det er like godt jeg forklarer dere hva det går ut på.

Sommerfuglene Dance hadde merket tidligere – et varsel om at noe kunne gå galt og saken bli henlagt – kom tilbake.

Etterforskeren fortsatte: – Forsvaret har fremmet et forslag om at saken må avvises på grunn av immunitet. Jeg er faktisk ikke sikker på hvor stor sjansen er for at de vil lykkes. Spørsmålet vil bli behandlet i retten om to dager.

Dance lukket øynene. – Å, nei.

Ved siden av henne pustet O’Neil tungt av sinne.

Alt arbeidet de hadde nedlagt …

Hvis han kommer seg unna, tenkte Dance … men innså at hun ikke hadde en fortsettelse til setningen, bare denne: Hvis han kommer seg unna, taper jeg.

Hun kjente at hun skalv rundt munnen.

Men Seybold sa: – Jeg har en gruppe som arbeider på et svar. De er flinke. De beste vi har.

– Uansett hva, sa Dance, – jeg vil se ham i fengsel. Det mener jeg virkelig oppriktig.

23

– Det er det mange som gjør, Kathryn. Vi skal gjøre så godt vi kan.

Hvis han kommer seg unna …

– Og jeg vil fortsette arbeidet, som om vi kommer til å vinne.

Tonefallet virket sikkert, noe som beroliget henne litt. De kom i gang, Seybold stilte et titall spørsmål om forbrytelsen – hva Dance og O’Neil hadde opplevd, og hva slags bevis de hadde.

Seybold var en erfaren statsadvokat og visste hva han gjorde.

Etter at han hadde snakket med dem i en time, lente den tynne mannen seg tilbake og sa at det var nok i denne omgangen.

Han ventet et annet vitne når som helst – en lokal politimann – som også hadde sagt seg villig til å avgi en vitneforklaring.

De takket statsadvokaten, som lovet å ringe dem straks dommeren hadde bestemt seg hva angikk immunitetsspørsmålet.

Da Dance og O’Neil gikk tilbake til resepsjonen, satte han ned farten og rynket panna.

– Hva er det? spurte hun.

– La oss skulke.

– Hva mener du?

Han nikket mot den vakre hagerestauranten som hadde utsikt mot en dal og havet nedenfor. – Det er tidlig på dagen.

Når fikk du siste gang servert Egg Benedict av en person i hvit uniform?

Dance tenkte. – Hvilket år er vi i?

Han smilte. – Kom igjen. Vi rekker det fint.

Hun kastet et blikk på klokka. – Jeg vet ikke.

Kathryn Dance hadde ikke skulket på skolen, og heller aldri sluntret unna i sin tid som etterforsker i CBI. Men så sa hun til seg selv: Hvorfor nøle? Du liker Michael, og du får nesten aldri vært sammen med ham på jobben.

– Ok. Hun følte at hun var tenåring igjen, og at det kjentes godt.

De satte seg ved siden av hverandre på en benk helt ved enden av restauranten, med utsikt over fjellene. Sola hadde nettopp stått opp, og junimorgenen var klar og ren.

Kelneren – han hadde ikke noen uniform, men gikk i en meget finstivet hvit skjorte – kom med menyene og serverte 24

kaffe. Dance kikket bort på den siden i menyen der restauranten skrøt av sine berømte mimosa-cocktailer. Ikke tale om, tenkte hun og kikket opp, bare for å oppdage at O’Neil så på nøyaktig det samme.

De lo.

– Når vi drar til L.A. for å forklare oss for storjuryen, sa han, – eller under selve rettssaken, satser vi på champagne.

– Det er en avtale.

I det samme ga telefonen til O’Neil fra seg en trall. Han kikket på displayet. Dance merket øyeblikkelig at kroppsspråket hans forandret seg – skuldrene ble løftet, armene presset inn mot kroppen og blikket rettet mot noe like bortenfor telefonen.

Hun visste hvem som ringte, allerede før han sa muntert: – Hallo, elskede.

Av samtalen med kona, som het Anne og var fotograf av yrke, skjønte hun at Anne nettopp hadde måttet si ja til en forretningsreise og ville sjekke med ektemannen for å høre om det var ok.

Endelig brøt O’Neil forbindelsen, og de satt en stund og ventet på at stemningen skulle bli mer avslappet, slik at de kunne fortsette studiet av menyene.

– Riktig, sa han. – Egg Benedict.

Hun skulle til å bestille det samme, og kikket opp på kelneren. Men akkurat da begynte hennes telefon å vibrere. Hun så på tekstmeldingen, rynket panna, leste meldingen en gang til, fullt klar over at hennes eget kroppsspråk forandret seg brått. Hjertet slo fortere, skuldrene hevet seg og foten slo fort mot gulvet et par ganger.

Dance sukket, og signalet til kelneren ble forvandlet fra en høflig forespørsel til en melding om at hun gjerne ville betale.