Innsjøen

Innsjøen

Banana Yoshimoto

Innsjøen Oversatt av Anne Lande Peters, MNO

Banana Yoshimoto Originalens tittel: Mizuumi Oversatt av Anne Lande Peters, MNO MIZUUMI by Banana Yoshimoto Copyright © 2005 by Banana Yoshimoto Japanese original edition published by Foil Co., Ltd Norwegian translation rights arranged with Banana Yoshimoto through ZIPANGO, S.L. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-37091-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Utgitt med støtte fra Japan Foundation

Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Omslagsfoto: © Fumiya Sawa Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2013 Satt i Sabon og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Første gang Nakajima overnattet, drømte jeg om min døde mamma.

Kanskje fordi det var første gang på lenge jeg sov på samme rom som et annet menneske.

Sist jeg sov i samme rom som andre, var da pappa, mamma og jeg sov sammen på sykehuset.

Hver gang jeg våknet, ble jeg beroliget av at mammas pust ikke hadde stoppet, og så sovnet jeg igjen. Sykehusgolvet var faktisk ganske støvete, og blikket mitt festet seg på en støvdott som alltid lå på samme plass.

Jeg sov aldri godt, og når jeg fløt opp til bevissthet igjen, hørtes alltid lyden av sykesøstrenes skritt i gangen. Og da tenkte jeg: Her er det mange som holder på å dø, og derfor er det tryggere her enn utenfor sykehuset.

Når man er på bunnen av bunnen, er det en helt egen søthet som bare finnes der.

Jeg drømte om mamma for første gang siden hun døde.

Selv om det hadde hendt at hun kort dukket opp i en flyktig drøm, var det første gang hun var så tydelig og 5

lenge i en drøm at det nesten kjentes som jeg hadde møtt henne igjen på ordentlig.

Det er litt rart å si dette om en som er død, men det var slik det føltes.

Man kunne godt si at min mamma hadde to skikkelser i seg. Og de to skikkelsene var nesten som to forskjellige personligheter som kom og gikk inni henne.

Den ene skikkelsen var sosial og glad og verdensvant av typen lever-her-og-nå og veldig kul, den andre skikkelsen var følsom og skjør, som en blomst som svaier mykt og i store bevegelser og nesten mister kronbladene av svake vindpust.

Blomsterskikkelsen var ikke lett å skjønne seg på, så min mamma, som alltid gjorde sitt beste for å behage andre, dyrket bare den maskuline og ukompliserte delen.

Den skikkelsen vokste, med hennes mange kjærlighetsforhold som vann og andres verdsettelse som gjødsel.

Mamma var ikke gift med pappa da hun fikk meg.

Pappa var sjef i en liten import-eksport bedrift i en liten by utenfor Tokyo, og mamma var den ganske vakre innehaveren – «Mama-san» – av en luksusklubb i den samme småbyen.

En gang ble pappa invitert dit av en forretningsforbindelse og falt pladask for mamma. Mamma likte også pappa veldig godt. De to gikk og spiste koreansk mat etter stengetid, de skrattet og lo mens de moret seg og bestilte alt mulig og spiste sammen som to gode venner.

Og kvelden som fulgte og kveldene som fulgte etter det, og også da det snødde, kom pappa til mammas klubb, og da det var gått to måneder, var de to blitt kjærester. Når man tenker over hvordan de to ble kjent med hverandre, 6

og at det tok hele to måneder, tenker jeg at det var ekte kjærlighet.

Hver gang jeg spurte: «Hvorfor lo dere så voldsomt den gangen?» svarte både pappa og mamma: «Det var en restaurant hvor det aldri kom japanere, et sted vi endelig fant etter å ha vimset rundt midt på natten. Og fordi vi ikke kunne lese menyen, bestilte vi bare tilfeldig, og da kom det retter vi aldri hadde sett før, retter som var fryktelig sterke, og de kom i slike overraskende mengder og det var så morsomt.»

Noe slikt sa de da i kor, men det tror jeg ikke noe på.

Jeg tror de to bare var glade for å være sammen, og det gjorde dem fjollete og lattermilde. De hadde nok ikke alltid lett for å bli akseptert, sosialt sett, når de var ute blant andre, men sammen med meg var de alltid veldig søte. De kranglet ofte, men alltid bare slik barn krangler.

Og fordi mamma hadde lyst på barn, ble jeg til nesten med en gang, men mamma og pappa ble aldri offisielt gift. Det var egentlig ganske merkelig, for pappa hadde verken kone eller barn, og har det ikke nå heller.

Likevel var motstanden fra pappas familie overveldende, og pappa ville ikke vikle mamma inn i det, så jeg vokste opp som et erkjent, men uekte barn.

Historier som dette hører man jo ofte, men i mitt tilfelle var pappa mer hjemme enn han var borte, så det var absolutt ikke synd på meg.

Men at jeg innerst inne var drittlei alt det som omgav meg, det skal være sikkert.

Drittlei hele byen, hele settingen, alt. Hadde bare lyst til å glemme alt sammen. Nå som mamma er død, har jeg nesten lyst til å si at jeg aldri mer vil dra dit. Hadde det ikke vært for at jeg ville treffe pappa, var det ingenting som trakk meg til stedet. Huset mamma og jeg bodde i, 7

solgte pappa med en gang for at det ikke skulle bli dratt inn i familiefeiden, og pengene satte han på min konto.

Jeg likte det ikke, jeg opplevde det som skadeserstatning, men det var samtidig arven etter mamma. Med dette ble alle mine spor visket helt og endelig bort fra denne byen.

Men det gjorde meg ikke trist.

Ta for eksempel mammas bar. Gikk jeg dit på dagtid, var det småskittent og dunkelt, og man kunne ane lukten av røyk og alkohol som ennå hang igjen. Det gav meg en forferdelig følelse av tomhet. Når mammas prangende klær kom tilbake fra renseriet, så de tynnslitte og billige ut i sollyset.

Alle disse følelsene var min følelse for den byen.

Til og med nå som jeg nærmer meg tretti, har ikke det forandret seg.

Sist vi møttes, så pappa på meg med tårer i øynene. Jeg begynner å likne mamma.

«Det var jo nå alt skulle begynne, vi som hadde gledet oss til å ta det med ro på våre gamle dager, kose oss og reise sammen. Vi snakket om å seile verden rundt.

Hadde jeg visst at det var slik det skulle gå, skulle vi aldri ha unnskyldt oss med at pappa ikke kan reise fra jobben og at mamma ikke kan stenge nattklubben. Vi skulle bare ha reist av gårde det forteste vi kunne.»

Pappa tåler mye alkohol og er en sosial type som er glad i å være ute blant folk, så han var nok litt av en playboy da han var ung, men jeg tror ikke han hadde noen seriøse forhold med andre etter at han ble sammen med mamma. Han er av den typen som er fast bestemt på at han må gi inntrykk av å være Don Juan, men det er bare utenpå, og bak fasaden er han egentlig ikke mer enn en skallet småbyolding som er klossete i alt han gjør og ikke eier et fnugg av noe som overhodet kan kalles sexy. Han 8

er totalt ukul. Hvis en ekte playboy så ham, ville han ledd seg i hjel. Så skikkelig er pappa.

Innerst inne er pappa en enkel sjel, men som arving til familiebedriften har han hele sitt liv vært tvunget inn i dette med status. Og siden han ikke har hatt noen synlig trang til å rive seg løs, har han gjort sitt beste i å spille rollen som har vært forventet av ham, en rolle alle vil kunne kjenne igjen. Sønn i en familie med røtter tilbake til den tidligere landeierklassen. Sjef for en handelsbedrift i en provinsby.

Mamma var det eneste han hadde, hun var blomsten som duftet av frihet.

Pappa blandet aldri andre inn i den verdenen han delte med mamma. Den han egentlig ville være, var den han var der. Når han kom hjem, reparerte han taket, eller stelte i hagen, eller gikk ut og spiste med mamma, eller hjalp meg med leksene, eller reparerte sykkelen min.

Men de to vurderte aldri å reise bort fra den byen for å finne et liv som bare var deres. Å leve sammen midt i dette, nettopp det var deres måte å leve på.

Jeg tror at det pappa frykter aller mest nå, er at jeg skal bryte fullstendig med ham.

Jeg mener ikke at han virkelig er redd for det, men jeg tror at tanken av og til streifer ham og sender en svak gysning gjennom ham.

Han frykter at jeg kanskje en dag vil si: «Vi har jo uansett aldri hatt samme etternavn, så fra nå av er vi totalt fremmede for hverandre.»

Noen ganger setter pappa penger inn på kontoen min eller sender mat til meg uten noen spesiell grunn. Jeg ringer for å takke. Pappas frykt er følbar gjennom telefonrøret.

9

Vi er fortsatt far og datter, ikke sant? Den følelsen.

Jeg takker ham, og jeg tar imot pengene, men har aldri sagt direkte til ham at forelder–barn forholdet vårt skal fortsette på den måten man kanskje forventer. Jeg føler ikke at forholdet vårt er av den typen der man er nødt til å si noe sånt. Hva pappa enn måtte føle som resultat av den skyldfølelsen han bærer på, og selv om jeg faktisk skulle bryte all kontakt med ham, vil pappa fortsatt være pappa.

Når det gjelder akkurat det, er jeg den som er minst berørt.

Jeg ville ikke hatt vansker med å ta imot hjelp skulle det bli nødvendig. Men samtidig visste jeg at om han kjøpte noe virkelig stort til meg, så vil det føre til at uvedkommende mennesker, drevet av misunnelse og grådighet, ville komme for å glo (og at det eneste de menneskene vil, er å glo, har jeg også skjønt), og det gidder jeg ikke å forholde meg til.

Alt som bandt meg til den byen, var brysomt. Jo mindre av det, desto bedre.

Jeg tror ikke de opplevde det slik selv, men for meg var det som om føttene til pappa og mamma var festet med lenker til den byen.

Derfor var det alltid viktig for meg at jeg når som helst kunne stikke av. Skulle jeg få en kjæreste, og før jeg visste ordet av det bli viklet inn i et seriøst forhold, og holde flott bryllup på et hotell eller noe sånt i den byen, eller skulle jeg være så uheldig å bli gravid, ja da er alt ute, tenkte jeg. Så når klassekameratene naivt og uskyldig forelsket seg og drømte om å gifte seg, forholdt jeg meg kjølig. Jeg handlet alltid ut fra hva ting kunne resultere i. Og det at jeg ville studere på et universitet i Tokyo så snart jeg var ferdig med gym10

naset, brukte jeg som unnskyldning til å dra hjemmefra.

Kroppen min visste det. Den kjente fordømmelsen som omgav meg. Ikke brennende, men tydelig tilstede allikevel.

Hun er kanskje datter av en fremstående, lokal mann, men til syvende og sist er hun jo bare et uekte barn han fikk med en mama-san på en bar, ikke sant? En sånn stemning presset mot meg, styrken proporsjonal med fars kjendisgrad, som bare gjaldt i den byen.

Da jeg flyttet til Tokyo og ble en anonym kunststudent, kom det en letthet over meg som nesten fikk meg til å sveve.

Følelsen da alle menneskene, fulle av nysgjerrighet, interesse og sjalusi kom for å se mamma i kisten, i sine obligatoriske svarte klær, svøpt i falskt alvor, trist ansikt med falske, grådige øyne – trangen til å danse naken foran dem, til å rive ned den glatte, falske fasaden, den kommer jeg aldri i livet til å glemme.

Uten å svertes av de skitne blikkene ble mammas døde kropp renset av ilden. Jeg ante ikke at mammas kremasjon ville bringe en slik lettelse. Mammas klær, hennes skjønnhet, og begravelsen som pappa med stor innsats hadde arrangert uten å spare på noe, så ut til å mette deres grådige nysgjerrighet.

Som nærmeste pårørende hilste jeg, smilte, av og til tørket jeg en tåre og lot ingen se raseriet som kokte i meg.

Følelsen var ren, edel, et friskt vindpust, en følelse mennesker som sliter seg i hjel med å prøve å gi det uformelige livet en form, aldri kan forstå.

Men det var også godt å ha muligheten til å dele en hyggelig stund med damene i nabolaget og de få vennene 11

mamma hadde. Ta en kopp varm te sammen med disse damene, som gav meg varme. Livet har også alltid en god side. Når noe vondt skjer, så blir den gode siden tydeligere, ja dessverre er det faktisk slik. Selv om det ikke ble uttalt i ord, sa øynene deres: Vi vet at du har det vondt.

Men allikevel – da jeg så pappa som klamret seg til kisten og storgråt, tenkte jeg: «Du vinner.» Pappa så bare mamma, mens jeg satt og plaget meg med helt uviktige saker.

Der stod jeg, vitne til århundrets kjærlighetshistorie, (selv om det bare var foreldrene mine som så det slik,) allikevel var jeg ikke annet enn en liten jente som stod og skalv av sorg over tapet av sin mor. Men så er jo kanskje dette nettopp forskjellen på det å være ektefelle og datter.

Og – den mammaen som kom til meg i drømmen min den natten, var mamma i sin blomsterskikkelse.

Den mammaen jeg hadde savnet, som liksom stod sjenert og tilbaketrukket i skyggen av de tynne, bevrende kronbladene.

Så snakket mamma. I sykehusrommet der hun tilbrakte de siste dagene. Mot slutten hadde hun vært sengeliggende en lang stund, så da jeg så henne sittende i sengen, tok jeg meg i å tenke at det var lenge siden jeg hadde sett henne slik.

Fra vinduet kom en bris, lyset glitret og bølget, og i den rosa pysjamasen så mamma ut som en gymnasjente på skoletur, det var som om hun var innhyllet i en vakker dis. Blomstene på nattbordet så ut til å løse seg opp i lyset hun omgav seg med.

Mamma gav fra seg et så sterkt lys at jeg bare stirret rett på støvet i vinduskarmen. Så snakket hun.

12

«Min kjære Chihiro, tar du ett feil steg, kan du komme til å angre resten av livet, slik jeg har gjort. Det at man alltid skjenner og durer i vei, er tegn på at man til sjuende og sist er avhengig av de andre.»

Jeg skjønner, jeg skjønner, mamma, du er egentlig ikke typen som skjenner på andre, som bøyer hodet for stamgjestene for at forretningen skal gå bra, som skjeller ut pappa på telefonen fordi han har det for travelt til å komme, og da plumper ut med «ja, jeg får vel bare ta til takke med dette, for jeg er jo ikke noen ekte kone uansett, vi er jo papirløse». Nei, du er ikke en sånn en som har fått et forvrengt blikk på livet, ja, for mamma, du er egentlig ikke engang en vanlig markblomst, men en blomst som blomstrer høyt oppe der ingen kommer, og bare fugler og dådyr ser deg der du forsiktig blomstrer på toppen av stupet, med din skremmende varhet og klarhet, ikke sant, mamma, tenkte jeg.

Dette var pappa fullt klar over. Det tror jeg. På sin egen måte så han akkurat dette.

Ja, for når du slappet av med pappa, var du alltid som en ungjente. Dere to var som barn. Det var bare det at samfunnet og verden omkring dere og alt slikt ikke lot dere to få være i fred. Ikke sant, mamma?

Og dere hadde ikke det motet som trengtes for å bare være dere to, hadde dere vel? Og da alt sluttet, hadde du laget et uvirkelig liv der hvor det virkelige livet skulle ha vært, ikke sant?

Jeg bare tenkte dette inni meg, men det er her det er lettvint når man drømmer, for mamma nikket. Og så sa hun: «Egentlig ville jeg ikke ha det sånn. Egentlig liker jeg ikke sminke og skjønnhetsoperasjoner, jeg er redd sykehus, jeg var redd for å se mennesker som kom til syke13

husene for å bli vakre. I det hele tatt følte jeg smerte hele tiden, jeg var alltid redd. Når de tilbød meg det, følte jeg liksom at det ble forventet av meg, det var bare derfor jeg gjorde det. Og når jeg hadde gjort det, så var jeg redd fordi jeg hadde gjort det, og for å skjule min egen frykt, lo jeg og spøkte med det, men inni meg var jeg såret.

Og jeg ville ikke være den som hele tiden skjente på pappa. Men jeg var alltid redd for at pappa skulle gli bort fra meg, og derfor tviholdt jeg på ham. Selv om jeg jo visste at det var flere måter å gjøre dette på enn å være sint. Uten å være klar over det var jeg kommet inn på dette sporet, og det var et spor jeg ikke kunne komme ut av igjen. Frykt førte mer frykt med seg, og når jeg spilte mitt skuespill, frambrakte det mer respons, og det gjorde meg populær. Jeg greide ikke å stoppe meg selv. Og så døde jeg.

«Vet du, Chihiro, når jeg ser på alt dette her fra hvor jeg er nå, ser jeg mangt så tydelig. Det er ikke det at jeg angrer eller noe sånt, men jeg ser at jeg ikke hadde behøvd å være bekymret. Skjønner du?» sa mamma.

Hvor jeg er nå – er det himmelen? Finnes det en himmel? tenkte jeg, men mamma bare smilte vagt. Så fortsatte hun.

«Det er sant, for meg som liksom skulle være så tøff, var det for mange ting jeg var redd for, og for å beskytte meg selv kunne jeg ikke gjøre annet. Men du må ikke bli slik. Hold alltid navlen din varm og god, slapp av i både kropp og sinn slik at blodet ikke raser til hodet og du mister fatningen. Lev som en blomst. Det er en rettighet.

Det er noe du med sikkerhet kan gjøre mens du lever.

Mer trenger du ikke.»

Mamma smilte blidt, og jeg tenkte, å, ja – det med å 14

holde navlen varm, det var jo noe mamma sa da jeg var liten fordi jeg pleide å sove med navlen pekende ut i luften, og hver gang hun dro dyna over meg, sa hun alltid det, – da jeg kom på det, fikk jeg tårer i øynene, i søvne.

Jeg husker som liten at jeg gløttet på øynene midt på natten og så mamma som mykt klappet navlen min før hun rettet på pysjamasen og dro dyna over meg.

Det er dette som er å være elsket. At andre tenker Jeg vil røre ved deg, jeg vil være god mot deg. Min kropp kjenner enda den følelsen. Derfor gir ikke kroppen noen reaksjon når kjærligheten er falsk. Kroppen er laget slik.

Dette er et tegn på at man er vokst opp i kjærlighet.

Mamma, jeg vil så gjerne treffe deg en gang til. Jeg vil røre ved deg, lukte deg.

Jeg savner til og med nattklubben, som er småskitten om dagen, nå som jeg vet at den ikke lenger er der.

Selv om det ikke var noe vakkert sted, så var det der jeg vokste opp. Det var en verden som luktet mamma.

I all sin tristhet hadde det en myk varme. Jeg var fremdeles et lite barn som trengte en mor, men jeg var plutselig helt alene. I drømmen ble sorgen fordoblet og frykten forstørret. Tyngden knuste meg.

Da jeg våknet, rant fremdeles tårene.

Jeg hadde våknet med et rykk, Nakajima lå i dyp søvn ved siden av meg. Armen han hadde slengt ut på tatamigolvet, så kald ut, så jeg dro i dyna og la den over ham.

Nå som jeg var tilbake i den virkelige verden, var drømmen egentlig ikke så trist. Bildet av mamma ble igjen i meg, godt og varmt. Men jeg følte ikke noe savn etter byen jeg ble født og vokste opp i.

Hvorfor ble jeg et barn igjen i drømmen? tenkte jeg med forundring. Det må være noe bitte lite inni meg som 15

ikke er ferdig med fortiden. På det tidspunktet var jeg alt kommet såpass tilbake til virkeligheten at jeg var i stand til å analysere drømmen.

Det eneste jeg savner litt, er det rommet som ikke lenger er der. Jeg kan godt tenke meg å bli barn igjen og dra tilbake til det rommet – fantaserte jeg.

Det er søndag morgen, og jeg hører lyden fra tv-en med programmer i et så rolig tempo at man nesten ikke kan forestille seg det lenger i dag. Pappa sitter og slapper av og venter på et måltid som er blitt frokost og lunsj i ett, og mamma er på kjøkkenet og lager en eksotisk matrett med alle slags importerte ingredienser. En lykkelig atmosfære henger i luften – begge er litt i bakrus, og når jeg nå tenker etter, så hang det en doven elskovssøthet over dem. Og denne dovenheten gjorde dem snille og trøtte i mine øyne. Jeg var barn da, og skuet ut over dette bildet fra sengen der jeg lå og syntes det var fantastisk.

Jeg ville ikke hatt noe imot å dra tilbake til byen slik den var da.

Så legger jeg igjen merke til at Nakajima ligger ved siden av meg. Jeg skvetter til. Hva? Hvorfor er Nakajima her? Dersom dette er en drøm, ikke våkn opp! Å jo, nå husker jeg det. Vi ble enige om at han skulle overnatte.

Gradvis kommer minnet tilbake.

Og så kunne jeg ikke unngå å også bli minnet om den gravalvorlige sexen vi nettopp hadde sjauet oss igjennom, og ble litt flau. Nå lå vi her som om ingenting var skjedd, og begge hadde vi klær på oss. Det er som om vi har bodd på denne måten fra gammelt av, og samtidig blir jeg overrasket fordi Nakajima er her. Det var en rar følelse, jeg var forvirret og avslappet på samme tid. Det var kanskje derfor jeg drømte om mamma.

16

Det er ikke ofte jeg får besøk av et så uvanlig menneske.

Dessuten hadde jeg helt uten grunn antatt at Nakajima var en mann som ikke tilbrakte mye tid sammen med andre mennesker. Jeg hadde sett en som kunne ha vært kjæresten hans på rommet hans, men av en eller annen grunn hadde jeg følelsen av at de ikke var sammen hele tiden.

I går kveld hadde Nakajima gråtende fortalt at lot han denne muligheten gå fra seg, kunne det hende at han aldri ville ha sex igjen. Jeg sa at det var vel å overdrive litt, men så begynte jeg å synes så synd på ham som hadde gjort seg så sårbar ved å si noe slikt, og da ble jeg også trist og melankolsk.

Og hva skjedde etter det? Gikk vi hele veien, eller?

Gjorde vi ikke det?

Jeg hadde ikke engang drukket, men jeg kunne bare huske fragmenter. Nå ja, det gjør ikke noe. Han har jo ikke akkurat stukket av eller noe slikt, tenkte jeg.

Da streifet bildet av mamma tankene mine. Å, for en trist men nydelig drøm, tenkte jeg.

Der, i drømmen hadde hun vært den mammaen jeg hadde savnet, den siden av henne som så sjelden kom til syne.

Mamma snakket alltid bombastisk, lo allting vekk, var stolt, og spilte helt avslappet når andre lente seg mot henne, så til og med jeg hadde holdt på å glemme den virkelige mamma – hun som stille skjulte seg under overflaten.

Men jeg husker fra jeg var liten – at hun kunne le en myk og luftig latter, hvordan hun var da vi varmet hverandres frosne føtter under dyna, og da vi gikk tur i nysnøen og laget fotavtrykk og moret oss og lo en morgen 17

det var kommet snø – i slike stunder kom den virkelige skikkelsen til mamma fram. Hun var som en liten jente – som forble en liten pike for alltid.

Slik lå jeg og tenkte mens jeg fraværende så på brystkassen til Nakajima som hevet seg, senket seg. Det var som om jeg gradvis kom under hypnose, og jeg ble roligere.

Nakajima, Nakajima – Nakajima som ser så rar ut.

De vertikalt flate neseborene, håndledd som tynne kosteskaft, de lange fingrene, den åpne, sovende munnen, de nesten besynderlige linjene som tegnet nakken, de runde kinnene som likner et barns, måten det fine håret legger seg over øynene på, de smale øynene og de lange øyevippene som skjuler seg under hårlokkene, alt dette elsker jeg, ja, jeg elsker det intenst. Selv når den dagen kommer da denne pusten stopper opp og Nakajima blir til en stjerne (Dette er noe jeg har hørt et sted, men det passer så perfekt. Det å bli til en stjerne bare kler ham altfor godt. I det hele tatt er følelsen av at han lever, altfor tynn.), vil jeg fremdeles være sammen med Nakajimas sjel. Dette er mer enn kjærlighet. Det er noe større og mer skremmende. Derfor kan jeg ikke ta det inn over meg, men blir bare liggende og stirre på det.

«Han er her i dag også, han er ikke blitt borte. Og jeg føler det samme!» tenker jeg.

Nakajima. Det er så friskt og nytt hver dag å få føle denne uopphørlige dragningen mot denne merkelige Nakajima. Siden jeg ble sammen med ham, er jeg kommet helt ut av rytme. Jeg som var så selvsentrert, bare var opptatt av at jeg skulle ha det på min måte, bare skjøt i strak linje mot det som skulle bli min ideelle framtid, og som hadde samlet all min oppmerksomhet mot å komme meg vekk fra den byen. Jeg var et rotløst gresstrå, men 18

Nakajima var så fryktelig sterk, og nå overveldet han meg og dro meg etter seg.

Her eksisterte ingen tid. Her var vi avskåret fra verden. Det føltes som om ingen menneskealder, og ingen tidsalder, eksisterte når Nakajima og jeg var sammen.

Det hendte til og med at jeg spurte meg selv om det er dette som er lykke?

Når tiden har stoppet og jeg ser på Nakajima og ikke behøver noe mer.

Da kjenner jeg at ja, dette er lykke.

Jeg hadde levd et ganske vanlig liv, ja, på den ene siden var jeg jo et uekte barn i en provinsby hvor alt ble til rykter, og man kan jo si at det er nok til å gjøre meg ekstraordinær, men det var virkelig ikke noe spesielt ved meg som person.

Så for meg var det et faktum at den litt merkelige Nakajima av og til kunne bli litt for mye, og i forholdet vårt var det en del av meg som alltid hadde bakdøren åpen, klar til å stikke av.

Det eneste jeg vet om Nakajimas fortid, er at den har vært vanskelig, men vi har ikke snakket noe dypere om det.

Nakajima elsket virkelig sin avdøde mor, og han gråt hver gang han snakket om henne. Jeg kjenner ikke til detaljene, men at han på slik en ærlig og ukomplisert måte er i stand til å si at han var glad i henne, sier noe om hvordan han ble oppfostret, og at hans forhold til kjærlighet ikke er forvrengt på noen måte.

Jeg kan heller ikke forestille meg at det finnes et annet menneske på denne jord som er i stand til å elske Nakajima på samme måte som moren hans.

Kanskje var det nettopp derfor, fordi jeg visste at jeg ikke kunne stille opp mot noe så enormt, at jeg 19

greide å forholde meg så avslappet til ham som jeg gjorde.

Hvor lang tid kan det ha tatt før Nakajima begynte å sove hos meg? Minst ett år.

På et tidspunkt, uten at noen av oss gjorde noe stort poeng ut av det, begynte han, helt av seg selv, å komme hit om kveldene.

Det var et lett og luftig forhold der han kom om kvelden hvis jeg var der, og så gikk han hjem igjen når det passet ham, rundt midnattstider. Dette varte kanskje i tre måneder, men jeg er ikke sikker.

Det var litt som om vi delte leilighet, som om vi hadde hvert vårt rom litt atskilt fra hverandre, og det føltes i det hele tatt ikke som om vi var samboere eller noe slikt.

I forholdet mellom oss fantes det ikke spor av press. Det var heller motsatt, for hver gang Nakajima var der, var det som om en god varme spredde seg fra dypt inne i brystet.

Da alt dette startet, bodde jeg her, og Nakajima bodde i en leilighet skrått over på den andre siden, i andre etasje.

Jeg pleide å stå i vinduet og se ut, og det samme gjorde Nakajima, så vi la merke til hverandre der vi stod i hvert vårt vindu, og litt etter litt begynte vi å hilse til hverandre. Kanskje er mennesker som står i et vindu og hilser på andre som står i et annet vindu, sjeldne i en storby.

Men der hvor jeg kom fra var det helt vanlig, og Nakajima var ikke en som brydde seg om normer. Han bar på et slags alvor. Et alvor som finnes i mennesker som ikke er redde for å dø, som lever på bunnen av bunnen.

Det var vel derfor jeg følte at vi kom til å gå godt sammen.

20

I tillegg til at den slanke figuren hans i vinduet var slikt et vakkert bilde. Når jeg av og til så den tynne armen henge ut over vinduskarmen, var det så vakkert som om den skulle tilhøre en vill apekatt.

Etter hvert begynte jeg å åpne vinduet og se bort på Nakajimas vindu hver morgen. Jeg brydde meg ikke om hva jeg hadde på meg eller om hvordan jeg så ut på håret.

Han der borte er en snill person, tenkte jeg, og dessuten er han en del av utsikten. Av en eller annen grunn trodde jeg aldri at vi to skulle nærme oss hverandre.

Og selv om jeg ikke kunne se Nakajimas skikkelse, så jeg for eksempel klesvasken som var hengt opp så ordentlig (han hengte opp klesvasken så nydelig at man nesten kunne kalle det kunst. En klesvask man bare kan ta inn og ta på seg med en gang uten å bruke strykejern.

Til sammenlikning er min måte å henge opp klesvask på helt useriøs, mer klasket sammen og slengt ut av vinduet), eller konturene av en voksen kvinne som slappet av i vinduskarmen, og da tenkte jeg: «Oi, nå har kjæresten overnattet, jaså ja, han driver på.»

Slik nærmet vi oss hverandre gradvis, millimeter for millimeter.

Selv når vinteren kom og det ble kaldt, likte jeg å sitte nær vinduet, og vi vinket ofte til hverandre.

Når jeg sa «står til?»

Så formet munnen hans ordene «bare bra!» selv om jeg ikke hørte stemmen, og så fulgte et smil.

Det var som om dette var en skjebne som fulgte med det å bo her, og ingen andre kunne dele denne følelsen vi delte med hverandre. Fordi vi så hverandres vindu hver eneste dag, var det nesten som om vi levde sammen. Når lyset ble slått av, tenkte jeg: «Å, Nakajima har alt lagt seg, da tror jeg at jeg også så smått legger meg.» Kom jeg 21

tilbake etter å ha vært hjemme en tur, kom Nakajima ut i vinduet i det øyeblikket jeg åpnet mitt, og det var som om han sa «velkommen hjem!»

At vi på sånn en naturlig måte la merke til hverandres bevegelser, at vi hadde den sensitiviteten som gjorde at ørene hørte forskjell på lydene av vinduer som åpnes, at alt dette i seg selv var begynnelsen på forelskelsen, det var det ingen av oss som tenkte på.

Og så kom tiden da jeg måtte gå den lange, lange veien som førte til avskjeden med mamma. For meg som stadig var i bevegelse til eller fra hjembyen, var det en lettelse å komme tilbake til rommet mitt og se lyset hos Nakajima.

I de tunge dagene var dette det eneste som gav meg glede.

Vi hadde skapt mange gode minner sammen, mamma som snart skulle dø, pappa og jeg. Det er sant. Men der jeg stod på perrongen om natten for å ta toget hjem til rommet mitt, var jeg alene. Mammas eneste barn. Det var ingen jeg kunne dele sorgen med, jeg måtte gå denne veien alene.

Da jeg stod på perrongen om natten, kom realiteten i at mamma snart skal dø og minnene og blandet seg med den luften av kjedsomhet som omgir mennesker som lever vanlige liv, og gjorde meg forvirret. Hvor hører jeg til? Er jeg voksen, er jeg barn? Hvor bor jeg og hvor har jeg røttene mine? Alt dette snurret rundt og rundt inne i hodet mitt.

Jeg hadde absolutt ikke kapasitet til å tenke tanker som: «Kan du ikke bli forelsket i Nakajima, da?» eller «Kan du ikke få ham til å trøste deg, da?» eller «Kan du ikke la ham være din støtte?» eller «Tenk om denne silhuetten i vinduet hadde kommet nærmere, hadde ikke det vært fint?».

22

På den tiden var Nakajima akkurat på det beste stedet han kunne være. Hadde han vært nærmere, eller lenger borte, tror jeg det aldri hadde gått.

De to vinduene var ganske langt fra hverandre, med en gate mellom, men slik føltes det ikke. Det var nesten som om de var knyttet sammen. Og selv om biltrafikken burde ha gjort det umulig for oss å høre hverandres stemmer, følte jeg merkelig nok at jeg kunne høre stemmen hans klart og tydelig. Ingenting kunne trøste meg mer enn synet av Nakajimas hvite ansikt og hans sorgløse smil der det liksom fløt i mørket.

Jeg tok ikke noe spesielt initiativ for å fortelle Nakajima at mamma var død.

Det kunne hende at vi tok en kopp kaffe sammen når vi tilfeldigvis traff hverandre på gaten, og det var det som skjedde da jeg kom tilbake etter begravelsen. Jeg hadde vært borte i nesten tre uker, så jeg hadde gjort rent og handlet mat på supermarkedet da jeg plutselig støtte på ham. Vi gikk på Starbucks og satte oss ved siden av hverandre ved baren langs vinduet som vendte ut mot gaten.

Den livlige stemningen, lukten av kaffe, stemmene til de unge som pratet med hverandre, det var så lenge siden jeg hadde vært del av det at jeg kjente meg svimmel. Det er nok dette vanlige hverdagslivet til de levende man savner mest når man blir gjenferd, tenkte jeg da. Det er nok det ordinære og meningsløse man lengter aller mest etter.

«Nå trenger jeg ikke å reise hjem mer i helgene. I hjembyen er det nesten ingen slektninger igjen, så det blir nok bare en reise sånn i ny og ne.»

Nakajima laget en grimase da han tok en slurk av den brennende kaffen. Så sa han: «Er moren din død?»

23

«Hvordan visste du det?»

Jeg skvatt til.

«Du har vært så mye borte i det siste, jeg bare hadde det på følelsen –» sa Nakajima. Det var absolutt ingen forklaring. Han gjettet det sikkert ut ifra min kraftløse væremåte. Han er en som føler slikt på seg, tenkte jeg.

I vinduet så jeg meg selv i en størrelse mindre enn vanlig.

Som om jeg hadde krympet og falmet. Sant nok, dersom folk visste hva de så etter, ville de med en gang skjønne at her var det en jente som hadde mistet en av foreldrene sine.

«Da betyr det at jeg ikke er ensom mer i helgene. Unnskyld, det er ikke fint å si det slik, men jeg er glad. Både sist uke og uka før det var vinduet ditt helt mørkt og det var så kjedelig. Vet du, du har et helt nydelig vindu.

Man ser det med en gang man sammenlikner det med de andre. Ditt er ikke bråkete, det er ikke forstyrrende og du har et stille lys.»

«Virkelig?»

Ja, hva gjør man med en som er glad for at ens forelder er død, tenkte jeg, men for meg som ikke hadde hørt annet enn politisk korrekte kondolanser den siste tiden, var ærligheten hans rørende.

«Når det ikke er lys i vinduet ditt, Chihiro, så er det så trist og ensomt.»

Hver gang Nakajima sa navnet mitt, var det som om det glitret. Som en skatt. Jeg tenkte med undring: Neimen? Nå glitret det. Si navnet en gang til! Men jeg kunne jo ikke si det, så jeg spilte det om og om igjen inni meg, drøvtygde på måten han sa det på. Og for første gang kjente jeg noe som fikk hjertet til å banke. En erotisk spenning i det å være sammen med ham. Men ikke bare det, også noe som løftet meg opp og gav meg stolthet.

24

«Da var det kanskje godt at jeg kom tilbake, da?» sa jeg, og greide ikke å holde tilbake tårene.

«Ikke sant, det er fælt når mor dør. Det var fælt for meg også,» sa Nakajima.

Jeg som ikke kjente noe til bakgrunnen hans, tenkte bare: Å. Han har heller ingen mor.

«Ja,» sa jeg, gråtende. «Men det er en vei alle mennesker må gå.»

Jeg sa det mens jeg klemte rundt den store koppen med chai. Og da var det plutselig som om alt det jeg hadde opplevd den siste tiden, og frykten jeg bar for om at jeg kanskje ikke lenger hadde familie og et hjem å gå tilbake til, liksom slapp taket litt, og jeg kjente at jeg ble fri og lettet.

Omtrent to helger etterpå begynte Nakajima å stikke innom med jevne mellomrom. Det var som om han i stedet for å være i det ene vinduet der, bare hadde flyttet seg til det andre vinduet her, og det føltes ikke annerledes eller uvant.

En dag, da vi igjen traff hverandre tilfeldig på gata, spurte han: «Du, Chihiro, har du kjæreste?»

«Jeg har ingen nå. Jeg var sammen med en travel forlagsmann som bare hadde tid i helgene, men da jeg måtte se til min syke mamma og vi ikke kunne treffe hverandre mer, slo han opp,» svarte jeg.

«Sier du det. Moren din var med andre ord viktigere enn den fjompen, altså?»

Jeg måtte smile av ordet fjompen.

Alt Nakajima gjorde var så søtt. Jeg hadde alltid en svakhet for ham. Vi hadde tatt oss god tid til å se på hverandre fra hvert vårt vindu, og alle disse øyeblikkene 25

hadde langsomt lagt seg oppå hverandre et sted dypt inne i hjertet. Det hadde skapt en forbindelse mellom det innerste i oss, og det var ingen bølger på overflaten.

«Ja, jeg tror det. Derfor var det egentlig ikke så trist.

Det var så mye vanskeligere å snu og vende på tiden for å få til å møtes. Jeg var nesten lettet da han forsvant. For jeg trengte å være alene, og jeg hadde behov for å sove,» sa jeg. «Å, ja –» Nakajima nikket. Han hadde som vane å rynke litt på pannen når han nikket.

Og fra den kvelden begynte han å komme innom og være hos meg.

Vi spiste sammen, gikk og kjøpte yakitori (ingen av oss, og særlig ikke Nakajima, likte å spise ute, så vi tok oss aldri en øl på noe utested), byttet på å bade, drakk øl etterpå og pratet, eller satt stille sammen.

Når Nakajima var i rommet, lysnet det opp på et mystisk vis, og det var som om jeg for første gang i livet følte: Jeg har en venn. Jeg er ikke alene.

Jeg innbilte meg at Nakajima var homo, at den kvinnen som av og til kom bare var en venninne, og at alt slikt som å tilfredsstille behov var noe han hadde i ordnede forhold utenfor hjemmet.

Han gav ikke inntrykk av å ha noen sterk kjønnsdrift, og han er jo så tynn, han spiste virkelig nesten ingen ting, selv om det også må sies at han en sjelden gang kunne overraske med å spise enormt. I alle fall hadde jeg konkludert med at han nok generelt sett hadde lav energi, og at forholdet til den kvinnen som kom og gikk ikke var så seriøst, så de gangene han gikk ut om kvelden, tenkte 26

jeg at det sikkert var til de delene av byen der likesinnede mennesker møtes.

Eller kanskje tenkte jeg slik for å verne om min egen stolthet. For han virket bare så totalt uinteressert i meg.

Han ville nok ikke engang rødme dersom jeg tok av meg klærne rett framfor øynene på ham.

Ved midnattstider i går kveld virket det som om Nakajima ikke hadde det minste lyst til å gå hjem igjen.

Han kom med så mange unnskyldninger at det til slutt bare plumpet ut av meg: «Sitter det kanskje en skatteoppkrever eller en ekskjæreste og venter på deg der hjemme?»

«Jeg har på følelsen at noe fælt skjedde på denne dagen for lenge siden, og jeg kan bare ikke slappe av.

Sterke minner sitter i hodet, og på slike dager blir jeg alltid så oppstyltet,» sa Nakajima. «Og jeg er så lei for det, men jeg kan ikke snakke om det nå. Begynner jeg å tenke på detaljene, blir det bare enda vanskeligere for meg å slappe av.»

Jeg hadde lyst til å si at dette er faktisk mitt rom, hvem tror han at han er, er det ikke litt egoistisk å bare bli værende på denne måten? Men han var så alvorlig, og det han snakket om virket så tungt, så jeg bestemte meg for ikke å bry meg om det, og ikke spørre mer.

Derfor sa jeg bare «vil du overnatte?», og da han nikket, tenkte jeg: ok, da. La gå.

Vi la futonmadrassene ved siden av hverandre og lot lyset være på. Jeg leste i en bok, og Nakajima spurte om det var i orden at han tittet på en film på tv. En lang stund pratet vi ikke med hverandre. Da filmen var over og Nakajima skrudde av tv-en, tenkte jeg at det kanskje var på tide at også jeg la meg og lukket boken mens jeg 27

tenkte, så fint å ha noen i rommet, man slapper liksom av av de lydene som andre lager. Da kom det fra Nakajima: «Egentlig er det ikke så lett for meg å ha sex.»

Han kikket opp i taket mens han snakket. «Å, ja –?» sa jeg. Jeg følte en lett overraskelse, det var som om han nettopp hadde erklært sin kjærlighet for meg. Jeg trodde jo hele tiden at han virkelig gjorde sitt beste for å unngå akkurat dette samtaleemnet.

Jeg var fortsatt i en fase hvor jeg måtte innse at man ikke har lyst på sex når man mister et kjært menneske.

Det er som om man blir tømt for alt vann som finnes i kroppen. Hadde Nakajima vært tent på meg og prøvd seg, hadde jeg helt sikkert sendt ham på dør. Jeg hadde nemlig også glatt og elegant prøvd å unngå disse samtaleemnene og en slik stemning.

Jeg var også redd for å miste ham om ting skulle skjære seg på grunn av noe slikt, for da ville jeg synke dypt.

Utslitt etter all sorgen over mamma følte jeg at det ville ta lang tid før jeg kom til å få lyst til å ligge med noen igjen.

Kanskje var det også fordi jeg dag ut og dag inn ikke hadde sett noe annet enn rumper og potter og urinflasker og slikt. Dessuten hendte det ofte at mamma måtte til undersøkelse når jeg var på sykehuset, og i de ledige stundene hadde jeg også tatt meg av den gamle mannen som lå i sengen ved siden av henne.

Jeg tror jeg også var blitt litt trøtt av dette med at mennesker er kjøtt, kjøtt fylt med vann.

Da jeg skulle skifte pysjamas på mamma, kjente jeg noe som ikke kan kalles annet enn vannlukt som oste opp fra under kragen hennes. Jeg savner det nå, jeg skulle ønske jeg kunne lukte det igjen – dra tilbake til den 28

tiden og ta inn denne lukten for evig – men da tenkte jeg bare: Å, mennesket er laget av vann, og ble tung til sinns.

Jeg sa det ikke til Nakajima, men en av grunnene til at min eks og jeg gikk fra hverandre, var at han ville ha sex og jeg ikke gav ham det.

Når vi bare kunne møtes i helgene, var det ikke til å unngå at han plutselig dukket opp ved midnattstider på en ukedag eller søndag kveld. Så ble det til at vi lå sammen, men jeg ble bare ikke tent. Han var en sånn type som var full av energi, som hadde lyst morgen og kveld, alltid og overalt. Når man er opplagt er dette gøy, men har man andre ting å tenke på, er det alt annet enn gøy.

Med andre ord var jeg ikke glad i denne mannen i det hele tatt. Han var som en sex-venn som jeg hadde truffet en gang jeg tilfeldigvis hadde lyst. I all den spenningen som fulgte med det nye forholdet, hadde jeg tatt spenningen for å være kjærlighet.

Dette visste jeg ikke selv, men det gikk opp for meg da jeg merket at jeg aldri hadde lyst til å åpne vinduet når han var her. Da skjønte jeg det.

Jeg ville ikke at Nakajima skulle se dette mennesket sitte og hygge seg på rommet mitt.

Når det er slik, kommer det aldri til å gå bra. Uansett hvem det gjelder.

Og samtidig så har jeg altså Nakajima her, han er en gutt jeg virkelig liker, og likevel går det ikke – nei, slike ting kan man altså ikke gjøre dersom man ikke har krefter til det, tenkte jeg. Og det undret meg. Her var jeg med en ung gutt, men følte ingen spenning. Og jeg holdt meg ikke engang tilbake. Det falt meg derfor ikke inn å tenke på hva han følte inni seg.

29