Issuu on Google+


Hjertetrøbbel


Roy Jacobsen

Hjertetrøbbel


© CAPPELEN DAMM AS, 1984 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-38820-1 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Ingrid Skjæraasen Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1

En klar septemberdag i sitt 36. år ble Peder Lemberg klar over at han kunne dø, at han ikke var forberedt på å dø og kanskje heller aldri kom til å bli det. Klokka var litt over elleve på formiddagen. Han hadde gått ned i byen for å kjøpe noen rundstykker og befant seg på fortauet utenfor et apotek da hjertet hans plutselig sto. Livet opphørte. Han hadde ingen kontroll. Og hjelpeløsheten var nesten latterlig. Den ene armen var strukket ut for å ta imot for fallet; fingerspissene berørte såvidt en ru murvegg. Slik sto han i flere sekunder. Han så en kvinne komme ut fra apoteket. Han så at hun var svært tiltrekkende, og istedenfor å be om hjelp tenkte han at i løpet av et liv går utallige mennesker forbi uten at man får vite hvilke muligheter de tar med seg. Han senket armen og fulgte etter henne. To kvartaler lenger ned bøyde hun inn i en sidegate, krysset et fotgjengerfelt og forsvant inn i en kafé. Peder ble igjen utenfor. Han pustet tungt. Gjennom det støvete glasset så han henne forsyne seg ved disken og sette seg ved et av de innerste bordene i lokalet. Han så på sitt eget ansikt i glasset. Han så seg selv gå inn i kaféen 5


og bestille to wienerbrød for å gjøre noe med en mulighet i livet. Og han hørte samtalen som ville finne sted der inne. – Føler De Dem ikke vel? ville hun spørre. Og han, litt stivt: – Joda, bare litt svimmel. Jeg fulgte etter Dem fra apoteket der oppe … Og så videre i den retning til han våget å sette seg. Kanskje følte hun seg truet. Da ville hun forsøke å le avvæpnende, skyve den fremmede over i latterlighetens ufarlige hjørne av verden. Og han, ribbet til skinnet for ethvert fornuftig ord og så lenge uforklarlig taus at hun forlater latteren og blir irritert isteden, reiser seg og sier, kaldt og selvbevisst: – Jeg foreslår at De lar meg være i fred. Det er alt. Så går hun. Peder lente pannen mot glasset. Tilskuerne ble flere, og endelig våget noen å spørre om han trengte hjelp. Han snudde seg og smilte matt. – Nei, takk. Det er ikke alvorlig. Bare et lite anfall. Jeg har hatt det før. Ansiktene så tvilende på ham. En eldre dame spurte: – Er det sikkert det da? Han nikket energisk. Smilte like energisk. Og tilskuermengden begynte å løse seg opp. Han gikk de ti skrittene rundt nærmeste hjørne og satte seg på en trapp. Der ble han sittende til alt var så lenge siden at det like gjerne ikke kunne ha hendt. Smertene var borte.


2

En uforklarlighet var kommet inn i Peders liv. En hendelse uten årsak og sammenheng. Og som for å gjenvinne selvsikkerheten manøvrerte han overdrevent skjødesløst da han noen timer seinere kjørte hjem fra jobben. Tidligere hadde han ikke hatt behov for å overdrive noe som helst. Han hadde levd det livet han ville, sammen med den kvinnen han helst ville være gift med – i femten år. Han hadde en jobb som ingen hadde tvunget ham inn i og som var utfordrende nok til å holde ham i gang enda en tid. Ungene var ikke verre enn andre. Han hadde lange ferier, stor leilighet og spiste fornuftig. De vanene han med åra hadde lagt seg til var heller ikke så autoritære at de ikke lot seg ryste av en overraskelse nå og da. En livshistorie der svært lite pekte fram mot et sykt hjerte. Som vanlig kom han hjem ved halv fem-tida. Han hengte av seg i gangen og fant fram en kam. Ansiktet i speilet lignet det i kafé-vinduet. Det var blekt, med flere trekk enn vanlig. – Hva er det med deg? spurte Anita bak ryggen hans. – Ingenting. Ingenting. 7


Det var lett sagt. Han tenkte på kvinnen han fulgte etter fra apoteket og kjente i det samme lukten hennes. Den minnet ham om en beskjed han ikke måtte glemme. – Hvorfor var du ikke hos legen i dag? Anita var der ennå. – Legen? – Ja. Han ringte nettopp og spurte hvorfor du ikke kom til timen. For en uke siden bar Peder dattera opp trappene. På avsatsen i annen etasje fikk han krampe og sank i kne. Han ble redd og ringte straks en lege. De hadde avtalt time til i formiddag, klokka kvart over elleve, omtrent på det tidspunkt Peder befant seg utenfor kaféen og speilbildet. – Nei, jeg glemte det, mumlet han. Det var for mye å gjøre. Jeg får gå en annen dag. Ved middagsbordet tenkte han på et ektepar de hadde hatt mye omgang med i studietida. For litt over et år siden ble mannen innblandet i en bedragerisak. Han hadde angivelig underslått flere hundre tusen i firmaet han jobbet for. Men historien hadde en hake: mannen havnet på sykehus, ikke i fengsel. Det ble forklart med at han brøt sammen etter avsløringen. Også Peder syntes denne forklaringen virket sannsynlig. Selv om kona standhaftig påsto at mannen hadde vært syk i lang tid – noe ingen hadde lagt merke til – og at de kredittnotaene han av en eller annen grunn hadde skrevet ut, bare var kommet kundene til gode. Mannens egen forklaring var det ingen som hadde hørt. Han snakket ikke lenger. Han satt på sitt sykehus 8


og holdt munnen igjen. Enten fordi han var syk eller fordi han spilte. Peder oppdaget en uløselig gåte. Dersom mannen var uskyldig – altså syk – kunne han ikke godt bli frisk igjen uten å pådra seg mistanke om spill, og skyld. Han måtte faktisk fortsette å være like overbevisende syk i evig tid. Det tenkte Peder. Og kanskje sa han det høyt, for Anita og ungene så opp i det samme. – Jeg prater visst med meg sjøl, sa han med et stivt smil. – Føler meg egentlig helt gåen for tida. Lurer på hva som feiler meg. – Fattern blir sløvere og sløvere, sa sønnen. Peder så på ham. – Jasså, synes du det? – Mm. – Det syns jeg også, sa jentungen. Peder stakk en finger inn mellom ribbeina hennes og fikk henne til å le. Han la merke til at hun manglet en tann i overmunnen og kom på at han skulle ha lagt en femmer i tannglasset hennes. Han hadde glemt det. Og det hadde visst jentungen også, etter humøret å dømme. Hvis da ikke Anita hadde trådd til i siste øyeblikk. – Kanskje vi skulle ta opp igjen kontakten med Jan og Berit, sa han. – Hva? – Det er noe muffens med den bedragerisaken. Jeg er overbevist om at det må finnes en annen forklaring enn det våset om nervøst sammenbrudd og underslag. Jan er ikke typen. Han er jo enda mer borgerlig og ordentlig enn vi er. Hun trakk på skuldrene. 9


– Kan være. I den ene hånden holdt hun en cornflakes-pakke, i den andre en avis. Hun leste med ett øye og overvåket griseriet til Maria med det andre. Peder sa ikke mer. Han åt seg ferdig i taushet. Etter maten vasket han opp sammen med sønnen og hørte på en lang historie om en skolekamerat som hadde stengt læreren inne i et skap og veltet skapet og knust det med en rive og et spett og en traktor … Gutten var snart tolv og hadde nettopp begynt i ungdomsskolen. Det var Peders pedagogiske forsett å ikke legge seg for mye oppi ungenes affærer. Barn bør få utvikle seg fritt til selvstendige og ansvarsbevisste individer, skal de kunne bli et hakk «bedre» enn forrige generasjon. Og nå sto denne selvstendige sønnen og var omtrent som han selv hadde vært i tolvårsalderen. Historiene hans, karakteren, humoren, interessene, det var et skred av ubehagelig gjenkjennelse for faren. – Hør her, sa han. – Husker du den historien jeg begynte å lese for deg fra Snorre? Den om Hårek som stjal øyene til Åsmund og drepte faren hans og alle kameratene hans? – Så klart. – Hvordan tror du den historien slutter? – At Åsmund hogger hue a’n tenker jeg, a Hårek. – Hm. Ja, du har faktisk nesten rett i det. Hvordan visste du det? – Gjetta vel. – Ja men hvordan kunne du gjette det? – Næææ … jeg veit ikke … – Det var sannsynlig? – Mm. 10


– Javel. Når Åsmund Grankjellsson slår øksa i hue på Hårek, har’n vunnet da? – Så klart. – Det er vel ikke så klart, sa Peder irritert. – Når Hårek er dau og ikke kan lea en finger? Det er klart Åsmund har vinni da. – Jeg skjønner ikke hvor du har lært det der hen. Man vinner vel ikke over folk ved å hogge hue av dem. Det er noe som heter diplomati, politikk, tilgivelse …Hele Snorre burde jo vise hvor det fører når … Okey, glem det. Finnes det ikke en annen måte å vinne på da, for Åsmund? – Det veit vel ikke jeg. Han kunne banke’n opp, og brenne far hans og kameratene hans og ta igjen øyene … Kanskje … – Ja. Det var jo ikke akkurat det jeg mente. Kunne ikke Åsmund bare glemme hele historien, så slapp flere mennesker å bli drept? – Når jæværn har drept far hass?! Det hadde vært jævelig feigt a’n. – Det er vel ikke feigt å spare et menneskeliv! – Jo. Da så. Pause. – Så du kan altså ikke tenke deg noen annen avslutning på historien enn at Åsmund dreper Hårek? – Næææ … – Hjernen din er helt blåst? Tommy trakk på skuldrene. – Antar det. – Hør her. Hvis du gjør meg en tjeneste så skal jeg plukke ut og lese alle de mest spennende historiene i Snorre for deg. Du får ei uke på deg til å dikte en ny 11


avslutning på historien. Ei uke. Og det skal være noe du finner på sjøl, ikke noe du har hørt et sted. Og tenk nøye gjennom det før du forteller det. Okey? – Okey.


3

Mens en av James Lasts slappe valser lød fra en usynlig radio satt Peder på ergometersykkel og tråkket så svetten silte. Belastningen lå på fem kilo og speedometernåla skulle holdes på tredve. Overkroppen var dekket med sugekopper og ledninger i forskjellige farger. På en skjerm spratt et lysende punkt opp og ned med jevne bevegelser. – Ikke noe i veien her. Går som ei klokke, sa legen. Han var et vennlig menneske på over seksti, avholdsmann og ikkerøyker. Peder ville protestere, han hadde allerede fortalt om de to anfallene. Men det var noe ved den idrettslige atmosfæren i det lyse kontoret som fikk ham til å føle seg latterlig, latterlig svak. Han ønsket særbehandling. – Og det anfallet du snakket om. Antagelig bare innbilning eller litt lett svimmelhet. Det skjer ikke så sjelden med menn i din alder. – Innbilning? – Ja. Eller nervøse kramper, stress, spenninger, eller noe i den retning. Du maser vel for mye. Det forvirret ham at legen – en fagmann – lot til å tro at dette skulle være en trøst. 13


Han kom seg ned fra sykkelen og sugekoppene spratt av med smokkende lyder. I radioen innledet en bekymret reporter et program om utvandring. Utvandringen fra Europa var stigende. Folk fra det velutdannede og velhavende sjikt reiste. De dro til Sør-Amerika, Australia og Canada. Atomopprustning og en stadig økende krigsfare drev dem vekk. Dengang Peder hadde lyst til å reise, var det på innskytelse av Harry Martinsons intense skildringer fra de stålgrønne sauefylte slettene i Tasmania, fra det søvnige gaucholivet på pampasen og lofferlivet i Sverige. – Hør på det der, sa legen. – Folk er gærne. Og det er ikke bombenes skyld. Ingen kan lenger slå seg til ro med det de har, med det de er. De må videre, videre, ha mer, vite mer, ellers blir de frustrerte. Ja, det er ikke noe å smile av. Det er det som får folk til å reise. Europa er mett. Det kan ikke mer. – Mm, sa Peder. Han hadde ikke smilt. Han hadde oppdaget to bilringer som ble demmet opp av beltet. Fett og Forfall. – Ja nå er vi virkelig på høyden. Jeg ser resultatene hver dag her inne. Folk må videre, om så gjennom en ny krig så de kan starte på nytt igjen. – Er det noe jeg kan gjøre for å bli kvitt det? – Hva? – Det i hjertet. Legen smilte. – Tja. Du kan jo begynne å jogge. Aerobic kanskje. Du bør ihvertfall se å komme i form. Du har en elendig kondis. Du sitter for mye, eter for mye. Du røyker kanskje også? … Ikke det. Godt. Men som sagt: beveg deg. Medisiner får du ikke. 14


Under andre omstendigheter ville denne robuste jovialiteten muligens ha virket oppmuntrende på Peder. Nå tynget den ham mer enn bilringene, markerte en uoverkommelig avstand mellom hans elendige jeg og det mennesket han ønsket å være. Han betraktet noen blanke instrumenter i et glasskap ved siden av den polstrede døra og var falt i tanker da legen plutselig fant en ny tone. – Nei Lemberg, sa han. – Jeg vet hva som feiler deg. Du har mistet troen. Peder forsto ikke. – Du tror ikke på noenting. Du har ikke noe å se fram til. Han så medlidende på pasienten. Peder tenkte seg om. – Vet du hva? sa han. – Jeg har ikke lyst på kona lenger. Hun byr meg imot. Jeg tenker forferdelige ting om henne, utrolige ting. Det er helt jævlig. Legen hevet venstre øyenbryn og satte seg. – Som for eksempel? – At hun er en skinnsekk som skrumper sammen og blir til en liten tørr, rynkete, vissen klut … dum, uten hjerne, oppbrukt. – Fantaserer du om det der? – Ja. De så på hverandre. – Hm. Ja. Skrumper hun sammen? Visner hun? – Nei. Hun ser helt ålreit ut. Pen, klok … – Drømmer du dette? – Nei, jeg tenker det. Jeg sitter i en bilkø og tenker det. Jeg plukker varer ut av en hylle i supermarkedet og tenker det, vasker opp og hører gammeldans i radioen og tenker det … Det er forferdelig. 15


– Ofte? – Jeg vet ikke riktig. Jeg har ikke tenkt over det. Men, ganske ofte. Tror jeg. Legen pirket seg i øret med en ørerenser. – Hva mer tenker du? – Her om dagen satt jeg i stua og leste en bok da jeg plutselig oppdaget at jeg hadde hørt en bil ute på parkeringsplassen i flere minutter. Det var noen som hadde problemer med å parkere. De prøvde gang på gang uten å greie det … Og den bagatellen irriterte meg noe helt jævlig. Jeg holdt på å bli gal. Skjønner du det? Legen smilte. Peder smilte. – Ja jeg skjønner det. Og jeg tror ikke det er særlig alvorlig. – Neivel. – Ja? – Nei, jeg kommer ikke på mer. Peder kom på en hel del, men disse episodene gjorde det ubetydelige livet hans enda mer idiotisk. Han følte seg så trist at han kunne gråte. – For å være helt ærlig, sa legen, – så vet jeg ikke om noen kur mot det der, verken mot hjerteproblemet ditt eller fantasiene dine. Jeg har selv hatt noe av det samme hele livet. Det tar aldri slutt.


4

– Jeg feiler ingenting, sa Peder resignert. De sto tett inntil hverandre i den halvmørke gangen. Han hvisket, som diskuterte de en hemmelighet som ikke måtte røpes for ungene. – Du virker ikke særlig glad synes jeg. – Nææ … – Ja, ville du kanskje at han skulle finne noe? – Jeg vet ikke. Antagelig ikke. Men jeg ville gjerne ha en forklaring … Vite hva som foregår. Jeg har følelsen av at jeg ikke har kontrollen over meg sjøl. Som om jeg ikke greier å holde følelsene mine på plass, de flyter ut i alle retninger … – Det var da svært. – Ja det er svært. Han strøk henne over innsiden av overarmen. Hun hadde hud som en femtenåring. – Du er pen, sa han og så undrende på henne. Det svake lyset fra taklampa falt skrått nedover ansiktet hennes og la deler av det i en jevn, varm skygge. I øyenkrokene og munnvikene tegnet de første forsiktige rynkene seg og framhevet de fine trekkene hennes. Peder følte en barnslig misunnelse over et så selvfølge17


lig og selvbevisst møte med alderen. Der var ingen panikk, ikke noe tap. – Det er jo ikke sikkert det betyr så mye at du ble litt svimmel da du bar opp Maria, sa hun, og måten hun sa det på røpet hva hun tenkte, – at han var i ferd med å dyrke seg et lite bed nevroser – men sa også noe om forståelse og toleranse. – Du synes jeg er tåpelig, ikke sant? Hun smilte. – Jeg vet ikke … Litt kanskje … – Tåpelig, barnslig? Ja, jeg vet det. Peder følte seg lettere. Men etter at de hadde vært gjennom den daglige godnattseremonien med ungene og turen kom til TV-apparatet, sank han igjen ned i seg selv, fulgte ikke med i det som foregikk på skjermen og svarte i hytt og vær når Anita kommenterte en oppsiktsvekkende nyhet. Mer kapprustning, krigen i Midt-Østen, arbeidsledighet … Det var ikke lenger Peders verden. Ikke engang som tilskuer. Han befant seg i et hjørne av sofaen og verden der han ellers aldri satt, og herfra hadde han et nytt og fremmed perspektiv på tingene. Det lignet et skremmende maleri av Francis Bacon som han hadde sett i London sist sommer, i en kvelende mengde av kunstinteresserte. Ingen av blikkene vendte til sidene, mot de andre menneskene. Alle stirret på det magiske lerretet. Maleri med ramme. En krumbøyd mann i et landskap med uhyggelige dimensjoner; to hellende popler som vinden gjennom århundrer har forsøkt å presse mot jorda, en himmel med opprivende aggressive farger fra et uvær som aldri vil bryte løs men som heller aldri vil opphøre å være en trusel; og under 18


den gåtefulle mannen gled en uframkommelig vei. Ubesluttsomhetens gjørmesti. Så lenge går man i tvil om man skal snu eller bøye av at avgjørelsen tar seg selv. Peder lurte på om det et eller annet sted der ute i mørket skulle finnes en pens som kunne sjalte livet hans tilbake på rett spor. Er dette senilitet? spurte han seg. Elsker jeg Anita? Han hadde passert en usynlig, umerkelig overgang, et vannskille der ingenting renner og det bare kan gå nedover. På bordet foran ham sto en porselensvase som de hadde kjøpt i en antikvitetshandel i København, på veien hjem fra England. En idiotisk vase. Den interesserte ingen av dem. Men de var i fjollehumør og syntes det var morsomt å prute med innehaveren som løy og påsto juggelet var ekte Kina. Dessuten virket apekatten og blomstermønsteret så falskt idyllisk at det gikk over i karikatur, i sentimentalitet. Det var de siste restene av en bortkommen gymnashumor. Peder gransket vasen nøye. Lyset fra TV-skjermen skinte igjennom på de tynneste stedene, og han forsøkte å mobilisere en tankerekke om holdbarhet, kvalitet, fusk og forstillelse. Men assosiasjonene bragte ham tilbake til hendelsen på gata for litt over en uke siden – da han fulgte etter den fremmede kvinnen, tilbake til maleriet med de bedragerske dimensjonene: mannen ble av veien ledet inn i en sving han ikke så, svingen var for stor og ga ham ingen oversikt, selv i det tilsynelatende åpne landskapet. – Hva tenker du på? spurte Anita. – På ingenting. Ingenting. Han måtte le. 19


TV-kvelden var slutt. Anita skjenket mer kakao i koppene og fant fram en bok. Hun var ansatt i byens største bibliotek, var omgitt av bøker hele dagen og benyttet enhver anledning til å lese. Peder var for ukonsentrert til å lese, og for forvirret til å snakke. Han forsøkte isteden å interessere seg for sønnen sin. Gutten hadde fått brev med hjem i forbindelse med en straffelekse han nektet å utføre. Peder likte ikke læreren noe særlig og hadde kanskje indirekte godkjent opprøret. Det var det brevet handlet om. En formell og hysterisk skrivelse om en bagatell. Det kunne umulig interessere Peder i den tilstand han nå befant seg. Han hadde viktigere ting å tenke på. Han hadde problemer med hjertet.


5

Det var mørkt i soveværelset. Vinduet var en grå skygge og byens lyder redusert til en svak summing et sted langt borte. Peder lå på ryggen og lyttet til Anitas sovende og udeltagende og uvitende åndedrag. Det lå et vidstrakt steppeland mellom den syke og den friske. Så hørte han en skarp, spjærende lyd. Et skrik? Eller en kran? Det måtte komme fra leiligheten ved siden av eller fra trappeoppgangen. Et skrik! Han ville stå opp og undersøke men fikk ikke engang løftet hodet fra puta før han forsto det bare dreide seg om en ny innbilning. Det var ingen i denne respektable gården som kunne finne på å skrike midt på natta. Derfor ble han virkelig redd først da Anita våknet. Hun ikke bare våknet. Hun reiste seg straks fra senga og gikk bort til vinduet. – Hva er det? spurte han engstelig. – Jeg ville ikke vekke deg, mumlet hun mot vinduet. – Hva? – Nei, det er ingenting. Ingenting. Hun sto naken foran den mørke glassflata der ånden ble hengende som en hvit sky. Dovent for21


overbøyd, og han så brystene henge litt ut fra kroppen hennes. – Begynner du også å bli gal nå? ropte han lavt. Det skulle være morsomt, men det var ikke morsomt. – Jeg hørte noe, hvisket hun, som om heller ikke hun ville stikke hull på stillheten og mørket. – Jeg tror det var et skrik og det kom derfra. Hun pekte mot veggen med en stiv finger. Ansiktet berørte så vidt glasset, og plutselig var noe forandret. – I grunnen er det ganske deilig å stå sånn, sa hun lett. – Tett inntil det nakne glasset. Peder myste mot henne. Han kunne skimte kurvene over hoftene, den smidige bevegelsen da hun dreide rundt og lente skulderbladene mot vinduet. Hun så på ham uten at han kunne tyde blikket hennes. I vinduskarmen sto en høy, slank gummiplante, en hydra som buktet seg mot henne. Peder hostet høyt for å forstyrre en følelse fra barndommen som truet med å bli for sterk – det øyeblikk da han trodde han var ved full bevissthet og likevel kjente dyrene under dyna. Han satte seg opp. Hun sa: – Jeg hørte virkelig et skrik. Merkelig. Det var ikke du som skrek da? Du har jo ikke akkurat vært særlig stabil i det siste? – Men jeg var våken før deg, og jeg hørte det også. – Ungene? – Nei, de sover som lik. – Men da må vi undersøke det. Noen kan jo være skadd. Vi må hjelpe. – Det nytter ikke å undersøke, sa han uten å vite 22


hvorfor. Hun skulle til å svare, men i det samme hørte hun noe igjen, la hodet mot vinduet for å lytte. Det irriterte ham at hennes angst smittet over på ham. – Ser du noe? ropte han utålmodig. – Hvis du ser noe, får du faan meg si det! Hun vendte seg brått bort fra vinduet. – Nei. Så gikk hun bort til kommoden der vekkerklokka sto. – Ja, den er litt over fire. Hun hadde et opprørt uttrykk i ansiktet og han så at hun skalv. Han ble redd for at noe skulle skje med henne. – Du fryser, sa han og grep fatt i henne og dro henne brutalt ned i senga. Da de lå ved siden av hverandre, begynte hun å hulke. Hun gråt lenge og han syntes det var uutholdelig fordi det var uforståelig. Det fanget ham i en konstant vakling mellom sinne og avmaktsfølelse. Mens grålysninga ség inn i rommet sa hun at da hun hørte lyden, var hun bare litt engstelig, for de var jo sammen. Men så oppdaget hun at hans nærvær ikke gjorde henne tryggere; da først ble hun virkelig redd. Forsto han det? Han sto i vinduet og så på byen som lå som et druntende dyr for føttene hans, hyllet i et slør av gråblå luft, en luft som aldri var helt klar men som nå virket tettere og tyngre enn noen gang. Lysene var uskarpe og kraftløse som morild i en våknende fjord. På den svarte asfalten lå en livløs kvinnekropp med armer og bein i formasjon som et uregelmessig kors. Det hørtes rop, og nysgjerrige begynte å samle seg. En 23


bil stanset og føreren sprang ut, døra ble stående og svinge langsomt fram og tilbake, motoren ennå i gang. Mannen løp mot mengden som hadde samlet seg rundt kvinnen. Fra hodet hennes rant en smal, mørk bekk over brosteinene, lot seg lede av sprekker og ujevnheter i underlaget, og forsvant mellom fremmede føtter. Han kjente igjen den beige kjolen. Nå begynte flere å se seg omkring, en av dem pekte opp mot vinduet og uvilkårlig rygget han tilbake. Han måtte ut! Da han tok i dørhåndtaket i entréen kjente han at det var ødelagt. Det var knust for flere uker siden og enda det irriterte ham hver gang han tok i det, hadde han utsatt reparasjonen gang på gang. Som ventet var korridoren tom og han møtte heller ingen i trappa. Ute på gata kastet han et blikk mot mengden. Igjen så han den beige kjolen. Flere biler sto parkert i kjørebanen. Sykkelen til et avisbud lå veltet på fortauet, sykkelveskene åpne og avisene strødd utover som vannliljer på et mørkt tjern. Uten at noen tok notis av ham begynte han å gå oppover gata, i motsatt retning.


6

– Jeg drømte noe rart i morges. – Mm? – Noe forferdelig egentlig. – Ikke snakk om det. Det var en jævlig natt. Snakk heller om noe hyggelig dersom du absolutt skal snakke. Anita smurte aprikosmarmelade på en loffskive. En tørr støvete loffskive uten smør. Det ubarmhjertige taklyset avslørte et herjet uttrykk i ansiktet hennes. Vi blir ikke gamle sammen, tenkte han uten et fnugg av solidaritetsfølelse. Vi blir gamle hver for oss, kaller hemmelighetene for privatliv og løgnene for rettigheter. – Hva tenkte du på i natt? spurte han. – Jeg tenkte ikke på noenting. Jeg trodde jeg hørte noe. – Merket du at jeg lå og så på deg? – Så på meg? Når så du på meg? – Før lydene. Hun var fraværende. – Hva … Jeg skjønner ikke. Hva gjorde du? – Jeg lurte på om du kanskje merket at jeg så på deg? – Nei. Pause. Hun spurte: – Pleier du å gjøre det da? 25


Han så på de lakkerte neglene hennes, på at hun slurpet i seg noen dråper varm kaffe. Hun ventet ikke noe svar. – Liker du det ikke kanskje? At jeg ser på deg mens du sover? – Jo da, bare se du. Mer likegyldighet. Han hadde ingen innflytelse på humøret hennes. – Sa jeg noe galt? – Neida, neida. – Du er ikke særlig munter akkurat. – Munter? Hvorfor pokker skulle jeg være munter? Jeg er som jeg pleier å være. Hva er det egentlig med deg? Hvorfor er du så jævla offensiv akkurat nå? Han tidde, før han mumlet, lavt. – Jeg har bare følelsen av at blikket ditt er blitt så jævlig unnvikende i det siste. Hun smelte koppen i skåla og skulle til å protestere, men han kom henne i forkjøpet: – Du var redd, ikke sant? ropte han skurrende. – I natt. Du var livredd. – Du er paranoid. Jeg hadde mareritt og våknet med en uhyggelig følelse. – Hva for en følelse? – En uhyggelig følelse, sa jeg. – Du hadde ikke mareritt. Jeg lå og så på deg i lang tid, og du sov helt rolig. Ikke noe mareritt, hører du det! Det var noe annet, men du vil faan ikke si hva det var for noe. Og jeg skjønner ikke hvorfor. Vi lever jo sammen. Vi kjenner hverandre … Hva?! Han skrek. Med rødt ansikt. Og hun lukket seg. Full kontroll. Som alltid når grenser ble overskredet i dette hus. Han så for seg et helt register av provokasjoner: en påtatt, fjollete selv26


beherskelse som skulle være et slags fornuftens argument mot hans irrasjonelle utbrudd, en skjelvende hånd foran munnen som skulle antyde at han kanskje kunne komme til å slå, martyrens beherskede lidelse: offeret. Hans kone var redusert til en eneste stor banalitet, en kulisse av foreskrevne gester og miner som det var umulig å gjøre noe med. Hat. Det kneblet ham, kvalte ham med klaustrofobisk panikk … Han måtte ut dersom det ikke skulle skje en ulykke. Ut. Ikke en lyd nådde ham fra kjøkkenet mens han grafset til seg klær og veske i gangen.


Hjertetrøbbel