Haikeren av Lee Child

KRITIKERROS TIL LEE CHILD: «Child er en mesterlig spenningshåndverker som sjonglerer mange plott på en gang, og mange kroker som leseren biter på, igjen og igjen (...) Best av alt, dette er en sjelden serieroman som også kan leses som en enkeltstående bok. Alt du trenger å vite om Jack Reacher finnes på disse sidene. Og det er stor sjanse for at du vil oppsøke nye Reacher-eventyr i samme sekund som du blir ferdig.»

Entertainment Weekly «Lee Childs bøker er umulige å legge fra seg (...) man blir rett og slett avhengig av dem.»

Independent on Sunday «Lee Childs helteskikkelse Jack Reacher er blitt så populær at han fremstår som en moderne, omreisende amerikansk frelser.»

Berit Kobro, VG «Childs bøker er både vanedannende og bemerkelsesverdig feilfrie, og han er en ekspert i å skru opp spenningen mens han deler ut ulike former for spesifikk informasjon.»

Los Angeles Times «Child har på en eller annen måte klart å smi den hellige gral: En ny og troverdig helt (...) For en bragd det er å gi oss Child-avhengige et nytt og hypnotisk skudd, når vi trodde alle heltene allerede var diktet opp.»

Observer «Lee Childs Jack Reacher-bøker er blant de mest populære krimromanene akkurat nå – de er stor underholdning og super-nervepirrende.»

Heat Magazine «Gjør deg selv en tjeneste – bli avhengig av disse bøkene.»

Cleveland Plain Dealer

«Jack Reacher er den kuleste tilbakevendende seriehelten i omløp.»

Entertainment Weekly «Beundres bredt av andre forfattere som en mesterhåndverker innenfor actionthrilleren.»

Wall Street Journal «Lee Child er selve idolet i dagens amerikanske spenningslitteratur.»

Los Angeles Times

CV – JACK REACHER FORNAVN: Jack MELLOMNAVN: Ingen ETTERNAVN: Reacher FØDT: 29. oktober VITALE MÅL: Høyde: 1,95 m, vekt: 100–113 kg, brystvidde 127 cm, 3XL jakke HÅRFARGE: Skittenblondt ØYENFARGE: Isblå SPESIELLE KJENNETEGN: Arr i venstre øyekrok, arr på overleppen UTDANNING: Militærets skoler i Europa og Østen; West Point Militærakademi TJENESTE: 13 år som militærpoliti; CO i 110. divisjon, degradert fra major til kaptein i 1990, dimmet med majors grad i 1997.

MILITÆRE UTMERKELSER: Høyeste grad: Silver Star, Defense Superior Service Medal, Legion of Merit. Mellomste grad: Soldatmedaljen, Bronze Star, Purpurhjertet. Laveste grad: «Søppelmedaljer» ADRESSE: Ukjent FAMILIE: Mor: Josephine Moutier Reacher, fransk, død 1990. Aktiv i den franske motstandsbevegelsen. Far: US Marine-soldat, død. Tjenestegjorde i Korea og Vietnam. Bror: Joe Reacher, død, tjenestegjorde fem år i USAs militære etterretningstjeneste, økonomiavsnittet.

SÆRLIGE EVNER: Ekspert på håndvåpen, spesialist på alle bærbare våpen og i nærkamp.

SPRÅK: Flytende engelsk og fransk, brukbar spansk.

HAR IKKE: Førerkort, kredittkort, trygd (vil ikke ha det), selvangivelse (vil ikke levere), noen å stå til ansvar for.

HAR DU LEST ALLE? SYNDEBUKK

FIENDEN

Jack Reacher går av bussen i en liten by i Georgia. Og havner i det lokale fengselet for et mord han ikke begikk.

Under Reachers tid i hæren blir en general funnet død mens Reacher har vakt.

FELLEN

ETT SKUDD

Reacher er låst inne i en varebil med en kvinne som hevder å være fra FBI. Og fraktes tvers over Amerika til et helt nytt land.

En ensom snikskytter skyter og dreper fem mennesker i en by i Midtvesten.

Men den anklagede sier: «Skaff meg Reacher.»

SLAKTEREN

HARDT MOT HARDT

Reacher graver svømmebassenger i Key West når en detektiv dukker opp med en del spørsmål. Så ender detektiven opp død.

En kaffe i en travel New York-gate leder til et væpnet oppgjør fem hundre mil unna, på landet i Norfolk.

GJESTEN

REACHERS HEVN

To nakne kvinner blir funnet døde i et badekar fylt av maling. Begge er ofre for en mann som er helt lik Reacher.

En av Reachers kompiser blir funnet død i ørkenen i California, og Reacher må sette sammen sin gamle enhet fra hæren igjen.

HAIKEREN

INGENTING Å TAPE

I heten i Texas møter Reacher en ung kvinne med en mann som er i fengsel.

Når han slippes ut, vil han drepe henne.

Reacher krysser grensen mellom en by ved navn Hope og en by ved navn Despair.

UTEN SVIK En kvinne fra Washington ber Reacher om hjelp. Jobben hennes? Å beskytte visepresidenten.

LIVVAKTEN En kidnapping i Boston. En purk dør.

Har Reacher mistet sin fornemmelse for rett og galt?

DET ØYET IKKE SER På New Yorks undergrunnsbane teller Reacher ned de tolv tegnene på en selvmordsbomber.

61 TIMER I iskalde Sør-Dakota får Reacher haik på en buss med kurs mot problemer.

Lee Child

Haikeren Oversatt av Hans Marius Stormoen

Lee Child Originalens tittel: Echo Burning Oversatt av Hans Marius Stormoen Opprinnelig utgave: Copyright © 2001 by Lee Child All rights reserved Norsk utgave: © N.W. Damm & Sønn AS, 2005 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41195-4 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: www.henrysteadman.com Omslagsfoto: Lyle Leduc / Getty Images Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Folk tror at skriving er et ensomt yrke, men det stemmer ikke. Det er gruppearbeid, og jeg er heldig nok til å ha talentfulle og sjarmerende mennesker på min side overalt der bøkene mine blir utgitt. Derfor, hvis du noen gang har arbeidet med, eller solgt en av bøkene mine, er denne boken tilegnet deg. Dere er for mange til å nevnes hver for seg, men for viktige til ikke å bli nevnt i det hele tatt.

1

De var tre som holdt oppsyn, to menn og en gutt. De brukte langkikkerter, ikke feltkikkerter. Det kom av avstanden. På grunn av terrenget var de over halvannen kilometer unna. Det fantes ikke dekning nærmere. Landskapet besto av lave, bølgende åser, brunsvidde av solen, gresset så vel som klippene og sanden. Det nærmeste sikre skjulestedet var den brede kløften de befant seg i, skapt for én million år siden av et annerledes klima, den gangen det hadde vært regn, bregner og fossende elver der.

Mennene lå på vakt i støvet med morgenens hete i ryggen og øynene klistret til langkikkertene. Gutten krabbet rundt på knærne, hentet vann fra kjøleren, holdt utkikk etter våknende klapperslanger og skrev opp kommentarer i en notisbok. De hadde kommet før soloppgang i en støvete, liten lastebil, etter å ha kjørt en lang omvei gjennom ødemarken mot vest. Bilen var dekket med en skitten presenning som ble holdt på plass av steiner. De hadde sneket seg opp til randen av kløften og satt opp langkikkertene idet den lave morgensolen steg opp i øst bak det røde huset halvannen kilometer unna. Det var fredag, den femte morgenen på rad, og de hadde omtrent sluppet opp for samtaleemner.

«Hva er klokken?» spurte en av mennene. Stemmen hans var nasal på grunn av at det ene øyet var lukket mens det andre var åpent.

Gutten så på klokken.

«Ti på sju,» sa han.

«Det skjer når som helst nå,» sa mannen med langkikkerten.

Gutten åpnet notisboken og forberedte seg på å ta de samme notatene han hadde tatt fire ganger allerede.

9

«Lyset er tent på kjøkkenet,» sa mannen.

Gutten skrev det opp. 6.50, lyset er tent. Kjøkkenet lå vendt mot dem, i vestlig retning, vekk fra morgensolen, så det var mørkt der inne selv etter soloppgang.

«Er hun alene?» spurte gutten.

«Som vanlig,» sa den andre mannen mens han myste.

Hushjelpen lager frokost, skrev gutten. Objektet ligger fremdeles i sengen. Solen steg, centimeter for centimeter. Den dro seg oppover og gjorde skyggene kortere og kortere. Det røde huset hadde en høy skorstein som hevet seg over kjøkkenfløyen som viseren på et solur. Skyggen av den flyttet seg og ble kortere. Klokken var sju, og det var allerede hett. Klokken åtte ville det bli brennende.

Ved nitiden ville det bli nesten uutholdelig. Og de var der hele dagen, til mørket gjorde det mulig å komme seg usett bort.

«Soveværelsesgardinene trekkes fra,» sa den andre mannen, fremdeles mysende. «Hun har stått opp.»

7.04. Soveromsgardiner fratrukket, skrev gutten.

«Hør etter,» sa den første mannen.

De hørte brønnpumpen starte med et lite, mekanisk klikk før den begynte å dure. Lyden var svært svak siden den var halvannen kilometer unna.

«Hun dusjer,» sa mannen.

Gutten skrev. 7.06, objektet begynner å dusje.

Mennene hvilte øynene. Ingenting kom til å skje mens hun var i dusjen. Hvordan kunne det? De la fra seg langkikkertene og blunket mot sollyset som skar dem i øynene. Etter seks minutter slo brønnpumpen seg av. Stillheten virket høyere enn lyden av brønnpumpen hadde vært. 7.12. Objektet er ute av dusjen, skrev gutten.

Mennene så inn i langkikkertene igjen.

«Hun kler vel på seg,» sa den første mannen.

Gutten fniste. «Kan du se henne naken?»

Den andre mannen lå seks meter lengre mot sør. Derfra hadde han bedre utsyn mot baksiden av huset, der soveværelset hennes lå.

«Du er vemmelig,» sa han. «Er du klar over det?»

7.15, hun kler antagelig på seg, skrev gutten. Så: 7.20, hun er sannsynligvis nede og spiser frokost.

10

«Hun kommer til å gå tilbake og pusse tennene,» sa han.

Mannen til venstre flyttet litt på seg. «Sikkert,» sa han. «Hun er en pertentlig liten pike.»

«Hun trekker for gardinene igjen,» sa mannen til høyre.

Det var vanlig om sommeren i Vest-Texas, spesielt hvis rommet vendte mot sør, slik dette gjorde. Med mindre du hadde lyst til å komme inn i et rom varmere enn en pizzaovn når du la deg om kvelden.

«Vær klar,» sa mannen. «Jeg vedder ti mot én på at hun kommer til å gå inn på låven nå.» Det var ikke noe veddemål noen av dem aksepterte, fordi hun hadde gjort akkurat det fire ganger av fire hittil, og overvåkere blir betalt for å merke seg vaner.

«Kjøkkendøren blir åpnet.»

7.27, kjøkkendøren blir åpnet, skrev gutten.

«Her kommer hun.»

Hun kom ut i en blå, knekort kjole med bare skuldrer. Håret var knyttet i en hestehale. Det var fremdeles fuktig etter dusjen.

«Hva kalles en sånn kjole?»

«Ermeløs,» sa mannen til venstre.

7.28, hun kommer ut i en blå, ermeløs kjole og går mot låven, skrev gutten. Hun gikk over gårdsplassen med små, nølende skritt over de ujevne sprekkene i den solsvidde bakken. Det var kanskje sytti meter dit. Hun åpnet låvedøren og forsvant inn i halvmørket.

Gutten skrev. 7.29, objektet er i låven.

«Hvor varmt er det?» spurte mannen til venstre.

«Kanskje trettisju grader,» svarte gutten.

«Det blir snart storm. Så varmt som det er, må det bli storm,» sa mannen til høyre.

«Her kommer bussen for å hente henne,» sa mannen til høyre.

Flere kilometer mot sør sto det en støvsky fra veien. En bil kjørte langsomt og stødig nordover.

«Hun er på vei tilbake,» sa mannen til høyre.

7.32, objektet kommer ut av låven, skrev gutten.

«Hushjelpen står i døråpningen,» sa mannen.

Objektet stoppet ved kjøkkendøren og tok imot matpakken sin fra hushjelpen. Det var en blå plastboks med en tegneseriefigur på 11

siden. Hun stoppet et øyeblikk. Huden hennes var lyserød og fuktig på grunn av varmen. Hun bøyde seg og trakk opp sokkene før hun småløp til grinden, gjennom den og ut på veikanten. Skolebussen senket farten og stoppet, og døren åpnet seg med en lyd overvåkerne hørte tydelig i tillegg til motoren som gikk på tomgang.

Det glimtet i det forniklede dørhåndtaket, refleksen fra sollyset.

Eksosen fra dieselmotoren hang drivende i den stillestående, hete luften. Objektet la fra seg matpakken på trappetrinnet, tok tak i det blanke håndtaket og gikk inn. Døren lukket seg, og overvåkerne så det korngylne håret hennes bevege seg i høyde med den nederste delen av vinduet. Så ble motorduren dypere, sjåføren skiftet gir og bussen satte seg i bevegelse mens en ny støvsøyle steg til værs bak den. Veien nordover var snorrett, og gutten så på bussen helt til heten i horisonten forvandlet den til en flimrende, gul prikk. Da lukket han notisboken og slo en gummistrikk rundt den. I det røde huset gikk hushjelpen inn igjen og lukket kjøkkendøren bak seg.

Halvannen kilometer unna la overvåkerne fra seg langkikkertene og brettet opp kragene for å beskytte seg mot solen.

Sju over halv åtte, fredag morgen. Åtte over halv.

Klokken ni over halv åtte, mer enn førtifem mil mot nordøst, klatret Jack Reacher ut av vinduet på motellrommet sitt. Ett minutt tidligere hadde han vært på badet og pusset tennene. Enda et minutt før hadde han åpnet døren til rommet sitt for å sjekke utetemperaturen.

Han hadde latt den stå åpen, og skapet i gangen hadde en speildør.

Barberspeilet på badet sto på en bevegelig arm, og ved en optisk tilfeldighet hadde han fått øye på fire menn som kom ut av en bil og gikk mot motellresepsjonen. Ren flaks, men en så observant mann som Jack Reacher har mer flaks enn gjennomsnittet.

Bilen var en politibil. Den hadde et merke på siden, og på grunn av det skarpe sollyset og det doble speilbildet kunne han tydelig lese hva som sto på det. Øverst sto det Lokalpoliti, i midten var det et forseggjort våpenskjold, og under det sto det Lubbock, Texas.

Alle de fire som gikk ut bar uniform. De hadde klumpete belter med våpen, radioer, køller og håndjern festet til dem. Tre av men12

nene hadde han aldri sett før, men den fjerde kjente han igjen. Det var en høy tungvekter med kjøttfullt ansikt og gul crewcut, stiv av hårgelé. Denne morgenen var det kjøttfulle ansiktet delvis dekket av en aluminiums-skinne langs en brukket nese, omhyggelig tapet fast. Den høyre pekefingeren var spjelket og bandasjert.

Kvelden før hadde ikke fyren hatt noen av disse kvestelsene. Og Reacher hadde ikke hatt noen anelse om at han var snut. Han så bare ut som en vanlig idiot i en bar. Reacher hadde gått dit fordi han hadde hørt at de spilte god musikk der, men det stemte ikke, så han hadde gått vekk fra scenen, satt seg på en barkrakk og sett på den spanskspråklige TV-sporten på et apparat med avslått lyd, høyt oppe på veggen. Det var fullt der, så han ble sittende med en kvinne på venstre side og tungvekteren med piggsveisen til høyre for seg. Han ble lei av å glo på sport og snudde seg for å se utover i rommet. Da han snudde seg, la han merke til hvordan fyren spiste.

Fyren hadde på seg en hvit basketballtrøye og spiste kyllingvinger. Vingene var fete, og fyren var en gris. Fettet dryppet fra haken og fingrene, ned på trøyen. Mellom armene dannet det seg en mørk tåre som raskt spredte seg til å bli en imponerende fettflekk.

Men god barskikk tilsier at du ikke lar blikket dvele ved sånt, og fyren oppdaget at Reacher så på ham.

«Hvem er det du glor på?» spurte han.

Han sa det lavt og aggressivt, men Reacher ignorerte ham.

«Hvem er det du glor på,» gjentok fyren.

Reachers erfaring var at hvis de sier det én gang skjer det kanskje ingenting. Men hvis de gjentar det, er det bråk i vente. Det grunnleggende problemet er at hvis du ikke svarer, oppfatter de det som om du er redd. At de vinner. Men de vil ikke høre svaret ditt uansett.

«Er det meg du glor på?» sa fyren.

«Nei,» svarte Reacher.

«Ikke sitt og glo på meg, gutt,» sa fyren.

Måten han sa gutt på, fikk Reacher til å tro at han kanskje var formann på et sagbruk eller bomullsspinneri. Et hvilket som helst kroppsarbeid som var vanlig i traktene rundt Lubbock. Tradisjo13

nelt arbeid som hadde gått i arv gjennom generasjoner. Ordet snut falt ham ikke inn i det hele tatt. Men han hadde ikke vært i Texas særlig lenge.

«Ikke glan på meg,» sa fyren.

Reacher snudde seg og så på ham, uten egentlig å ville hisse ham opp, mer for å ta mål av ham. Livet inneholder en endeløs rekke overraskelser, så han visste at han en dag ville komme til å stå overfor sin likemann, fysisk sett. En eller annen ville komme til å bekymre ham. Men han skjønte at det ikke var i dag det kom til å skje. Så han smilte bare, og så en annen vei.

Så stakk fyren fingeren i siden på ham.

«Jeg ga deg beskjed om ikke å glo på meg,» sa han, og stakk igjen.

Det var en kjøttfull pekefinger, dekket av fett. Den etterlot et tydelig merke på Reachers skjorte.

«Ikke gjør det,» sa Reacher.

Fyren stakk igjen.

«Sier du det?» sa han. «Har du tenkt å gjøre noe med det?»

Reacher så ned. Nå var det to merker der. Fyren stakk igjen. Tre stikk, tre merker. Reacher bet tennene sammen. Hvilken betydning hadde tre flekker på en skjorte? Han begynte å telle langsomt til ti. Før han hadde kommet til åtte, stakk fyren finger i ham igjen.

«Er du døv?» sa Reacher. «Jeg ba deg om å slutte med det.»

«Har du tenkt å gjøre noe med det?»

«Nei,» svarte Reacher. «Jeg vil bare at du skal slutte, det er det hele.»

Fyren smilte. «Da er du bare en hvitlevra feiging.»

«Hvis du sier det,» sa Reacher. «Bare hold fingrene dine unna meg.»

«Og hvis ikke? Hva har du tenkt å gjøre?»

Reacher begynte å telle igjen. Åtte, ni.

«Har du lyst til å bli med utafor?» spurte fyren.

Ti. «Hvis du rører meg én gang til, kommer du til å finne det ut,» sa Reacher. «Jeg har advart deg fire ganger.»

Fyren var stille et øyeblikk, men så begynte han selvfølgelig 14

igjen. Reacher grep fingeren og brakk den ved det første leddet.

Han bøyde den bare oppover som om den skulle ha vært et dørhåndtak. Og så, fordi han var blitt irritert, ga han fyren en springskalle midt i fjeset. Det var en godt utført bevegelse, men med omtrent halvparten av kraften den kunne ha hatt. Det var unødvendig å få en fyr til å havne i koma på grunn av fire fettflekker på en skjorte.

Han flyttet seg litt for å la fyren få plass til å falle, og støtte borti kvinnen til høyre for seg.

«Unnskyld,» sa han.

Kvinnen nikket vagt, forvirret av støyen, og konsentrerte seg om drinken sin igjen uten å være klar over hva som hadde skjedd.

Den digre fyren falt rolig ned på gulvplankene, og Reacher brukte skosålen til å rulle ham over på siden. Så stakk han skotuppen inn under haken på ham og dro hodet tilbake for at han skulle ha åpne luftveier. Gjenopplivningsstillingen kaller førstehjelpere det. Den hindrer deg fra å bli kvalt mens du er bevisstløs.

Så betalte han for drinkene sine og gikk tilbake til motellet uten å ofre ham en tanke, helt til han så ham i speilet på badet iført politiuniform. Da tenkte han så hardt og fort som han klarte.

Det første sekundet brukte han på å kalkulere speilvinklene. Hvis jeg kan se ham, betyr det at han kan se meg? Svaret var ja, selvfølgelig kan han det hvis han ser i den riktige retningen, hvilket han ikke hadde gjort ennå. Det neste sekundet tilbrakte han med å være sur på seg selv. Han burde ha oppfattet signalene. Hvem andre enn en med beskyttet status ville finne på å stikke fingeren inn i siden på en mann med hans kroppsbygning? En som hadde en slags innbilt usårbarhet? Han burde ha skjønt det.

Hva gjør jeg nå? Fyren var en snut på hjemmebane, og Reacher var lett gjenkjennelig. Om ikke annet hadde han fremdeles fire fettflekker på skjorten, og et splitter nytt blåmerke i pannen.

Sannsynligvis hadde de rettsmedisinere som kunne sammenligne det med politimannens brukne neseben.

Så hva gjør jeg nå? En sint snut som var oppsatt på hevn kunne skape vanskeligheter. Masse vanskeligheter. En voldelig arrestasjon i all offentlighet, det var sikkert nok, kanskje med noen skudd som ble avfyrt. I tillegg noen fire mot en-leker i en avsondret celle 15

på politistasjonen der du ikke kunne kjempe imot uten at siktelsen ble enda mer alvorlig. Det ville bli stilt en mengde vanskelige spørsmål fordi Reacher vanligvis ikke gikk med identitetspapirer på seg. Som regel hadde han ikke annet enn tannbørsten sin og et par tusen dollar i bukselommen. Derfor ville han bli ansett som en mistenkelig person. Det var omtrent sikkert at han ville bli anklaget for å ha angrepet en politimann, noe som antagelig var en alvorlig sak i Texas. All slags vitner ville komme for å sverge på at det var ondsinnet, og fullstendig uprovosert. Han kunne bli dømt og havne i fengsel så lett som bare det. Havne med en sju til ti års straff i en røff anstalt. Det sto definitivt ikke øverst på ønskelisten hans.

Så diskresjon gikk foran vågemot. Han stakk tannbørsten i lommen, gikk gjennom rommet, åpnet vinduet, løsnet myggnettingen og slapp den ned på bakken. Så klatret han ut gjennom vinduet, lukket det og satte myggnettingen på plass igjen. Han gikk tvers over en ledig tomt til nærmeste gate, og så seg om etter busser. Det var ingen der. Han prøvde å finne en drosje, men hadde ikke hellet med seg der heller. Derfor strakk han ut tommelen. Han regnet med at han hadde omtrent ti minutter på seg til å få haik før de hadde gjort seg ferdig med motellene og begynte å lete i gatene.

Ti minutter, maksimum ett kvarter.

Det innebar at han ikke kom til å klare det. Det var umulig. Klokken var halv åtte om morgenen, og det var allerede over trettisju varmegrader. Det ville ikke være mulig å få haik i det hele tatt. I en slik hete fantes det ikke én sjåfør i hele verden som var villig til å åpne bildøren lenge nok til å slippe ham inn, for ikke å snakke om å begynne å spørre om hvor han skulle. Det ville bli umulig å unnslippe i tide. Fullstendig umulig. Fordi han var så sikker på det begynte han å tenke på alternative løsninger, men det viste seg at han tok feil. Hele dagen kom til å by på en rekke overraskelser.

Det var tre leiemordere, to menn og én kvinne. De var fagfolk fra en annen delstat, nærmere bestemt fra Los Angeles, som kunne kontaktes via en mellommann i Dallas som så videreformidlet kontakten til en stråmann i Las Vegas. De hadde vært i bransjen i ti 16

år, og var veldig dyktige i faget sitt, som gikk ut på å løse problemer hvor som helst i det sørvestlige USA, overleve, bli betalt og gjøre det igjen så ofte som noen ba dem om det. Ti år, og aldri en antydning til vanskeligheter. De var et godt team. Omhyggelige og oppfinnsomme, kort sagt perfeksjonister. Så gode som det går an å bli i deres merkelige lille verden. Og de passet utmerket til jobben. De var pregløse, lette å glemme, hvite og anonyme. Når man så dem sammen, virket de som om de tilhørte en underavdeling av et eller annet fotokopifirma på vei til en kongress.

Ikke det at de noen gang ble sett sammen, bortsett fra av ofrene sine. De reiste hver for seg. En kjørte, de to andre tok fly, men med forskjellige reiseruter. Den som kjørte var alltid en av mennene, fordi målet deres var å være usynlige, og det var tross alt lettere å legge merke til en enslig kvinne som kjørte lange strekninger enn en mann. Bilen var alltid en leiebil, leid i skranken på flyplassen i Los Angeles, som har verdens travleste bilutleie. Det var alltid en nøytral familiebil som lignet på alle andre. Førerkortet og bankkortet var alltid ekte, utstedt i en annen delstat i navnet til en person som aldri hadde eksistert. Sjåføren ventet utenfor og stilte seg i køen når passasjerene fra et fullt fly kom strømmende ut i bagasjeutleveringen, når han bare ville være et ansikt i mengden.

Han var liten, mørk og lett å glemme, hadde en reiseveske på hjul, en skulderbag og et plaget uttrykk i ansiktet, som alle andre.

Han fylte ut papirene i skranken og tok matebussen bort til bilutleveringen det han fant bilen han var tildelt, la veskene i bagasjerommet, ventet ved utkjørselen og kjørte ut i solskinnet. Der brukte han førti minutter på å kjøre formålsløst rundt i storbyen for å forsikre seg om han ikke ble forfulgt. Så dro han inn i West Hollywood og stoppet ved en låst garasje i et smug bak en undertøyforretning. Han lot motoren gå på tomgang mens han låste opp garasjeporten og byttet ut reiseveskene med to store kofferter av tykk, svart nylon. Den ene av dem var svært tung. Den tunge kofferten var grunnen til at han kjørte istedenfor å fly. Den inneholdt utstyr skannerne på flyplassen helst ikke skulle se.

Han låste garasjen og kjørte ut på Santa Monica Boulevard før han svingte sørover på vei 101, satte seg vel til rette bak rattet for 17

den to dager lange turen helt til Texas, og svingte østover på I-10.

Han røyket ikke, men tente atskillige sigaretter og strødde asken ut over gulvet, dashbordet og rattet før han stumpet dem i askebegeret. På den måten forsikret han seg om at utleieselskapet måtte støvsuge bilen grundig, sprøyte den med luftrenser og vaske vinylen. Det ville fjerne alle spor etter ham, fingeravtrykkene også.

Den andre mannen var også på farten. Han var høyere, kraftigere og lysere, men det var ikke noe minneverdig ved ham. Han stilte seg i køen sammen med ettermiddagsrushet på flyplassen ved arbeidsdagens slutt og kjøpte billett til Atlanta. Da han kom dit, byttet han ut lommeboken sin med en av de fem andre han hadde liggende i reisevesken, og en helt annen mann kjøpte en ny billett til Dallas-Fort Worth.

Kvinnen dro dagen etter. Det var hennes privilegium, fordi hun var gruppelederen. Hun var nesten middelaldrende, middels høy og middels blond. Det var ikke noe spesielt ved henne bortsett fra at levebrødet hennes var å drepe mennesker. Hun satte fra seg bilen sin på langtidsparkeringen ved Los Angeles’ flyplass. Det var ikke farlig, fordi bilen var registrert i navnet til et barn fra Pasadena som hadde dødd av meslinger tretti år tidligere. Hun tok matebussen til flyplassterminalen og brukte et forfalsket Mastercard for å kjøpe billetten, og et ekte førerkort fra New York til fotoidentifikasjonen i gaten. Hun gikk om bord i flyet omtrent samtidig som sjåføren begynte sin andre dag på veien.

Etter at han hadde stoppet for å fylle bensin for andre gang den første dagen, tok han en omvei inn i New Mexicos høydedrag og fant en støvete veikant, der han satte seg på huk i den tynne, kjølige luften og skiftet ut bilens nummerskilt fra California med noen fra Arizona, som han hadde i den tunge kofferten. Han kronglet seg ned til hovedveien igjen og kjørte en time til før han stoppet ved et motell, betalte med kontanter, oppga en adresse i Tucson og lot resepsjonisten fylle ut registreringsskjemaet med Arizonabilnummeret.

Han sov i seks timer med klimaanlegget på lav styrke, var tidlig på veien igjen og kom frem til Dallas-Fort Worth flyplass ved slutten av den andre dagen. Der parkerte han på langtidsparke18

ringsplassen, tok med seg koffertene og tok matebussen til avgangshallen. Så dro han ned til ankomsthallen med rulletrappen og stilte seg i køen ved Hertz-skranken. Han valgte Hertz fordi de leier ut Forder, og han trengte en Crown Victoria. Han fylte ut papirene og brukte legitimasjonspapirer fra Illinois. Det var en fullstendig anonym Crown Victoria, med stålgrå, metallisk lakk, verken lys eller mørk. Det var han fornøyd med. Han la koffertene inn i bagasjerommet og stoppet i nærheten av det nye idrettsanlegget på veien mellom Fort Worth og Dallas, sjekket inn ved hjelp av de samme identitetspapirene fra Illinois, spiste, og sov noen timer.

Han våknet tidlig og møtte de to partnerne sine i morgenens voldsomme hete utenfor motellet, nøyaktig samtidig som Jack Reacher strakk ut tommelfingeren for første gang, i Lubbock, mer enn 60 mil unna.

Morgenens andre overraskelse, etter at snuten hadde dukket opp, var at han fikk haik før det hadde gått tre minutter. Han hadde ikke engang begynt å svette, skjorten hans var fremdeles tørr. Den tredje overraskelsen var at det var en kvinne som stoppet for å ta ham med. Den fjerde og største overraskelsen var den vendingen samtalen deres tok.

Han hadde haiket mesteparten av de siste tjuefem årene, i flere land enn han kom på i farten, og tre minutter var den korteste tiden mellom å strekke ut tommelfingeren og bli plukket opp han kunne huske. Som transportmåte var haiking i ferd med å dø ut. Det var hans konklusjon, basert på masse erfaring. Nyttetrafikantene fikk forsikringsmessige problemer med det, og vanlige mennesker ble nervøse. Hvem visste hva slags gærning du var? For Reacher var det enda verre enn for de fleste, spesielt nå. Han var ikke noen pertentlig liten fyr, velkledd og ufarlig. Han var en kjempe på 198 cm, høy og grovbygd, og veide nærmere 120 kilo. På nært hold så han vanligvis lurvete ut, som regel ubarbert og med ustelt hår.

Folk ble redd ham, og holdt seg unna. Nå hadde han i tillegg dette ferske blåmerket i pannen. Derfor ble han så forbauset over å få haik før det var gått tre minutter.

Det var derfor den kvinnelige sjåføren også overrasket ham. Det 19

er som regel en slags hakkeorden, basert på en underbevisst vurdering av risikoen. Øverst på rangstigen sto en ung pike, som lett ville få haik med en eldre mann, for hvor ligger trusselen der? Men nå, siden noen unge jenter var blitt utpressere og forlangte hundre dollar for ikke å anmelde dem for falske overgrep, var dette også blitt vanskeligere. Uansett, nederst på stigen sto en diger, lurvete manns sjanse for å få haik med en slank, velstelt ung kvinne i en luksusbil. Men det hadde skjedd. Før det var gått tre minutter.

Han hadde fortet seg sørvestover fra motellet, overveldet av varmen, og var vanskelig å få øye på i de skarpe skyggene, med venstre tommel desperat utstrakt, da hun stoppet ved siden av ham med det bløte hvinet fra bildekk mot varm asfalt. Det var en stor, hvit bil, og refleksen fra solskinnet på panseret blendet ham. Han snudde seg, og hun dro ned det elektriske vinduet.

«Hvor skal du?» spurte hun, som om hun var drosjesjåfør, ikke en alminnelig bilist.

«Hvor som helst,» svarte han.

Han angret seg umiddelbart. Det var et tåpelig utsagn, ikke å ha noe fast bestemmelsessted gjorde vanligvis alt vanskeligere. De tror du er en formålsløs omstreifer, noe som gjør dem mistenksomme, og gir dem følelsen av at de aldri kommer til å bli kvitt deg. Det gir dem følelsen av at du kommer til å henge på dem helt hjem.

Men denne kvinnen nikket bare.

«Greit,» sa hun. «Jeg er på vei sørover, forbi Pecos.»

Han nølte et øyeblikk, forbauset. Hun så opp på ham gjennom vinduet fra den lave stillingen i førersetet.

«Flott,» sa han.

Han gikk ned fra fortauskanten, åpnet døren og satte seg inn.

Det var iskaldt der inne. Klimaanlegget sto på for fullt, og skinnsetet føltes som en isklump. Hun lukket vinduet med knappen på sin side, og han slo igjen døren.

«Takk,» sa han. «Du aner ikke hvor stor pris jeg setter på dette.»

Hun svarte ikke, gjorde bare en slags avvergende gest mens hun så bort og bak over skulderen mot trafikken. Folk har sine grunner for å ta med haikere, alle er forskjellige. Kanskje de har vært haikere selv da var yngre, og nå som de har slått seg til ro 20

og lever godt, har de lyst til å betale tilbake. Eller kanskje de har et veldedig sinnelag. Noen føler seg vel ensomme og har lyst til å prate.

Men hvis denne kvinnen hadde lyst til å prate, hadde hun det ikke travelt med å sette i gang. Hun ventet bare til et par trailere hadde kommet seg forbi, og kjørte ut bak dem. Uten et ord. Reacher så seg om inne i bilen. Det var en todørs Cadillac, lang som en båt og overdådig utstyrt. Et par år gammel kanskje, men skinnende ren.

Skinnsetene hadde samme farge som gammelt ben, og vinduene hadde samme farge som tomme, franske vinflasker. På baksetet lå det henslengt en notisbok og en liten dokumentmappe. Notisboken var pregløs og svart, kanskje innbundet i plast. Dokumentmappen var lagd av værbitt skinn, av den typen som ser antikk ut allerede når du kjøper den. Glidelåsen var åpen, og det lå masse sammenbrettede papirer i den, slike papirer du ser på et advokatkontor.

«Skyv setet bakover hvis du vil,» sa kvinnen. «Så får du bedre plass.»

«Takk,» sa han igjen.

Han tuklet med noen knapper på døren, som var myk som en sofapute. Nesten lydløse motorer skjøv setet bakover og lot seteryggen gli ned. Så senket han setet for å gjøre seg mindre oppsiktsvekkende. Motorene snurret. Det var som å sitte i en tannlegestol.

«Det ser bedre ut,» sa hun. «Mer komfortabelt.»

Hennes eget sete var skjøvet nært rattet, fordi hun var liten. Han vred seg i setet for å kunne se på henne uten å stirre. Hun var kortvokst og slank, mørkhudet, med fine trekk. En liten skikkelse på alle måter. Under femti kilo, kanskje tretti år gammel. Langt, svart og bølgete hår, mørke øyne og små, hvite tenner som syntes bak det anspente halvsmilet. Han tippet at hun var meksikansk, men ikke den typen meksikaner som svømmer over Rio Grande på jakt etter et bedre liv. Denne kvinnens forfedre hadde nytt et bedre liv i hundrevis av år, det var tydelig. Det lå i genene hennes, som om hun stammet fra aztekernes kongeslekt. Hun hadde på seg en enkel bomullskjole med et lyst, trykt mønster. Ikke prangende, men den så dyr ut. Den var ermeløs, og rakk ikke til knærne. Armene og leggen var mørke og glatte som om de var polerte.

21

«Hvor er du på vei?» spurte hun.

Så tok hun seg i det, og smilet ble bredere. «Nei, det har jeg jo spurt om allerede. Du virket ikke som om du var på vei til noe bestemt sted.»

Tonefallet hennes var rent amerikansk, kanskje mer preget av veststatene enn av sørstatene. Hun holdt begge hendene på rattet, og han så ringer på fingrene. En tynn giftering og en platinasak med en svær diamant.

«Hvor som helst,» svarte Reacher. «Der jeg ender opp er bestemmelsesstedet mitt.»

Hun smilte igjen. «Er du på flukt fra noe?» sa hun. «Har jeg plukket opp en farlig rømling?»

Smilet viste at spørsmålet ikke var alvorlig ment, men Reacher grep seg i å tenke at det kanskje burde ha vært det. Forholdene tatt i betraktning var hun ikke så langt fra sannheten. Hun tok en risiko, den typen risiko som var i ferd med å ødelegge haiking som transportmåte.

«Jeg er på oppdagelsesreise,» sa han.

«For å oppdage Texas? Det er allerede oppdaget.»

«Som turist,» svarte han.

«Du ser ikke ut som noen turist. Turistene vi har her har på seg fritidsdresser av polyester og reiser med buss.»

Hun smilte igjen mens hun sa det. Når hun smilte, var hun vakker. Hun så selvsikker og bevisst ut, raffinert og elegant. En meksikansk overklassekvinne, med dyr kjole og tydeligvis velartikulert. Hun kjørte Cadillac. Han ble seg plutselig bevisst de korte svarene, håret, skjeggstubbene, den flekkete skjorten og de krøllete kakibuksene. Og det store blåmerket i pannen.

«Bor du i disse traktene?» spurte han, fordi hun hadde sagt turistene vi har her, og han følte at han måtte si noe.

«Jeg bor sør for Pecos,» sa hun. «Mer enn førtifem mil unna.

Jeg fortalte deg at det var dit jeg skulle.»

«Der har jeg aldri vært,» sa han.

Hun ble taus og ventet på grønt lys, før hun kjørte gjennom et svært kryss og la seg i riktig fil. Han så hvordan låret beveget seg da hun trykket på gasspedalen. Hun bet seg i underleppen og var 22

smal i blikket. Han skjønte at hun var anspent av en eller annen grunn, men hun hadde det under kontroll.

«Så, utforsket du Lubbock?» spurte hun.

«Jeg så statuen av Buddy Holly.»

Han merket at hun så ned på bilradioen, som om hun tenkte: Fyren liker musikk, kanskje jeg skulle sette på noe.

«Liker du Buddy Holly?» spurte hun.

«Egentlig ikke,» svarte Reacher. «Det blir for tamt for meg.»

Hun nikket bak rattet. «Jeg er enig. Jeg synes Ritchie Valens var bedre. Han kom også fra Lubbock.»

Han nikket tilbake. «Jeg så ham i The Walk of Fame.»

«Hvor lenge var du i Lubbock?» «Én dag.»

«Og nå drar du videre.»

«Det er planen.»

«Hvor som helst,» sa hun.

«Det er planen,» sa han igjen.

De passerte bygrensen. Det sto et lite skilt i veikanten. Han smilte for seg selv. Lokalpoliti hadde det stått på siden av politibilen. Han snudde på hodet og så faren forsvinne bak seg.

De to mennene satt foran i Crown Victoriaen. Den høye lyse kjørte for at den lille, mørke mannen skulle få en pause. Kvinnen satt i baksetet. De kjørte ut fra motellets parkeringsplass og økte farten på I-10, vestover, i retning Fort Worth, bort fra Dallas. Tanken på den enorme ødemarken i Texas virket trykkende på dem. Ingen av dem sa noe. Kvinnen hadde lest en turistguide for å forberede seg på oppdraget, og der hadde det stått at delstaten Texas utgjør hele sju prosent av De Forente Staters samlede overflate, og er større enn de fleste europeiske land. Det hadde ikke imponert henne. Alle kjenner til skrytet om at «alt er stort i Texas», og har bestandig gjort det. Men guideboken hadde også påpekt at avstanden mellom Texas’ grenser er større enn den mellom New York og Chicago.

Den opplysningen hadde gjort et visst inntrykk. Den understreket hvorfor de måtte kjøre så langt for å komme seg fra ett ubetydelig sted til et annet innenfor delstatsgrensene.

23

Men bilen var stillegående og bekvem, og det var kjølig der inne. Det var like lett å slappe av der inne som i et hvilket som helst motellrom. Uansett hadde de tid på seg.

Kvinnen senket farten og svingte svakt til høyre, i retning New Mexico, og så, halvannen kilometer senere kjørte hun rett mot sør.

Kjolen hennes var litt krøllete rundt midjen, som om hun hadde den på seg for andre dag på rad. Den diskré parfymen hennes blandet seg med den kalde luften som strømmet ut fra ventilene på dashbordet.

«Er det noe i Pecan som er verdt å se?» spurte Reacher i stillheten.

«Pecos,» sa hun.

«Ja visst, Pecos.»

Hun trakk på skuldrene. «Det minner mest om Mexico, så jeg liker meg der.»

Hånden hennes strammet grepet rundt rattet, og han så senene bevege seg under huden.

«Liker du meksikanere?» spurte hun.

Han trakk på skuldrene. «Like godt som jeg liker alle andre, antar jeg.»

«Misliker du mennesker?»

«Det kommer an på.»

«Liker du søte meloner?»

«Like godt som all annen frukt.»

«Melonene som dyrkes i Pecos er de søteste i hele Texas,» sa hun. «Derfor er de best i hele verden, etter deres mening. I juli har de en rodeo, men i år har du gått glipp av den. Og nord for Pecos ligger Loving County. Har du noen gang hørt om Loving County?»

Han ristet på hodet. «Jeg har aldri vært her før.»

«Det er det mest sparsomt befolkede fylket i hele USA,» sa hun.

«Hvis du ser bort fra noen steder i Alaska, går jeg ut fra. Men det er også det rikeste per innbygger. Befolkningen er på hundre og ti mennesker, men det er fire hundre og tjue produserende oljebrønner der.»

Han nikket. «Så slipp meg av i Pecos. Det høres ut som et festlig sted.»

24

«Det var det ekte ville vesten,» sa hun. «For lenge siden, selvfølgelig. Texas & Pacific-jernbanen anla en stasjon der, så de fikk salooner og alt mulig. Det var et sted for bråkmakere. Det ble et verb så vel som et sted. Å pecosere noen betydde å skyte dem og kaste dem i Pecoselven.»

«Gjør de det fremdeles?»

Hun smilte igjen, men annerledes. Det elegante smilet hadde veket plassen for et mer skøyeraktig. Det gjorde henne mindre anspent, mer tiltrekkende.

«Nei, de gjør det ikke så ofte nå lenger.»

«Kommer familien din fra Pecos?»

«Nei, fra California,» svarte hun. Jeg flyttet til Texas da jeg ble gift.»

«Hvor lenge har du vært gift?» spurte han.

«Litt under sju år.»

«Har din familie bodd lenge i California?»

Hun smilte igjen før hun svarte. «Lenger enn noen kaliforniere, det er sikkert og visst,» sa hun.

Fortsett å snakke, tenkte han. Hun reddet skinnet ditt.

De befant seg i et flatt og øde landskap, og hun lot den stillegående bilen øke farten bortover den snorrette veien. Den fargede frontruten ga den hete himmelen en flaskegrønn farge. Termometeret på dashbordet viste at det var førtito varmegrader utenfor, og femten inne i bilen.

«Er du advokat?» spurte han.

Spørsmålet forundret henne et øyeblikk, men så fattet hun sammenhengen, og så mot baksetet.

«Nei,» sa hun. «Jeg er klient.»

Samtalen stilnet igjen. Hun virket nervøs, og det gjorde ham beklemt.

«Hva er du, da?»

«Mor, og noens kone,» sa hun etter en liten pause. «Og datter og søster av noen, går jeg ut fra. Dessuten har jeg noen hester, det er alt. Hva gjør du?»

«Ikke noe spesielt,» svarte Reacher.

«Du må jo være noe,» sa hun.

25

«Jeg var det før,» sa han. «Jeg var sønnen til noen, en bror, og jeg hadde en kjæreste.»

«Var?» «Mine foreldre døde, min bror også, og kjæresten gikk fra meg.»

Det hørtes ikke noe særlig ut, tenkte han. Hun svarte ikke.

«Og jeg har ingen hester,» tilføyde han.

«Det beklager jeg,» sa hun.

«At jeg ikke har hester?»

«Nei, at du er helt alene i verden.»

«Snøen som falt i fjor,» svarte han. «Det er ikke så ille som det høres ut.»

«Er du ikke ensom?»

Han trakk på skuldrene. «Jeg liker å være for meg selv.»

Hun nølte. «Hvorfor gikk kjæresten din fra deg?»

«Hun fikk seg arbeid i Europa.»

«Kunne du ikke blitt med henne?»

«Hun hadde egentlig ikke lyst til at jeg skulle gjøre det.»

«Jeg forstår,» sa hun. «Hadde du lyst?»

Han tenkte seg om et øyeblikk. «Jeg tror ikke det,» sa han. «Det virket for mye som å slå seg til ro.»

«Du har ikke lyst til å slå deg til ro?»

«To netter på det samme motellrommet er mer enn nok.»

«Derfor var du bare ett døgn i Lubbock.»

«Og dagen etter er jeg i Pecos.»

«Og etterpå?»

Han smilte. «Jeg har ingen anelse. Det er sånn jeg liker å ha det.»

Hun kjørte videre i stillhet.

«Så du er på flukt fra noe,» sa hun etter en stund. «Kanskje du hadde et svært velorganisert liv tidligere, og nå er du på rømmen fra det.»

Han ristet på hodet igjen. «Nei, snarere tvert imot, faktisk. Jeg har tilbrakt hele mitt liv i hæren, noe som er veldig ustabilt. Jeg lærte meg å like den følelsen.»

«Jeg forstår,» sa hun. «Du vennet deg kanskje til å ha det kaotisk.»

26

«Antagelig.»

Hun ventet litt. «Hvordan kan et menneske tilbringe hele livet i hæren?»

«Min far var ansatt i forsvaret. Derfor vokste jeg opp på militærbaser rundt omkring i hele verden, og så gikk jeg også inn i hæren.»

«Men nå er du ute av det.»

Han nikket. «Fullstendig opplært, og ingenting å bruke det til.»

Han så at hun tenkte over svaret hans, at anspentheten vendte tilbake. Hun trykket hardere på gasspedalen, kanskje uten å være klar over det, det var muligens en ufrivillig refleks. Han hadde en følelse av at hennes interesse for ham økte, som farten til bilen.

Ford bygger Crown Victoria i fabrikken sin i St. Thomas, Canada.

De lager ti tusener av biler hvert år, og nesten uten unntak blir alle solgt til politiet, drosjeselskaper og leiebilfirmaer. Omtrent ingen selges til privat bruk. Store privatbiler er ikke lenger på moten, og de svorne tilhengerne av dem, og de som vil ha en Ford, foretrekker Mercury Grand Marquis, som er den samme bilen i lekrere innpakning til omtrent samme pris, så den tar hele salget på det markedet. Det gjør privateide Crown Victoriaer til et sjeldnere syn enn røde Rolls-Roycer, så den underbevisste tanken når du ser en som ikke har drosjeskilt på taket, eller Politi skrevet med store bokstaver langs siden, er at det må være en sivil politibil. Eller at den tilhører myndighetene. Kanskje FBI eller Secret Service, hvis det ikke er tjenestebilen til en overlege eller sjefen for brannvesenet i en stor by. Dette er underbevisste inntrykk, og det finnes metoder for å forsterke dem litt.

I det øde landskapet, halvveis til Abilene, tok den høye lyse av fra hovedveien og kjørte forbi endeløse åkre og tett skogbevokste områder til han fant en støvete avkjørsel, sannsynligvis halvannen mil unna noen som helst. Der stoppet han, slo av tenningen, og åpnet lokket til bagasjerommet. Den lille, mørke mannen løftet ut den tunge kofferten og la den på bakken. Kvinnen åpnet den, og ga den høye lyse et par nummerskilter fra Virginia. Han fant en skrutrekker, fjernet Texas-skiltene foran og bak og erstattet dem med de 27

fra Virginia. Den lille, mørke mannen fjernet hjulkapslene av plast fra alle fire hjul, så de svarte felgene kom til syne. Han la skiltene og kapslene i bagasjerommet, og kvinnen tok fire radioantenner ut av kofferten, walkietalkie-antenner og mobiltelefonantenner som de hadde kjøpt billig i Los Angeles. Mobiltelefonantennene festet hun til bakvinduet med selvklebende tape. Hun ventet til koffertlokket ble lukket før hun satte walkietalkie-antennene på lokket.

De hadde magnetiske fester, men var ikke forbundet med noe som helst. De var bare til pynt.

Den lille, mørke mannen tok sin rettmessige plass bak rattet, tok en U-sving i støvet og kjørte tilbake mot hovedveien, østover. En Crown Victoria med svarte felger, en skog av antenner og Virginiaskilter. Det kunne være tre agenter fra FBI som var ute på viktig oppdrag.

«Hva jobbet du med i forsvaret?» spurte kvinnen med en tilsynelatende svært likegyldig stemme.

«Jeg var snut,» svarte Reacher.

«Har de det i militæret?»

«Ja visst,» svarte han. «Militærpolitiet. De holder orden på sine egne rekker.»

«Det visste jeg ikke,» sa hun.

Hun ble taus igjen. Hun tenkte seg grundig om, og virket oppglødd.

«Har du noe imot at jeg spør deg om et par ting?»

Han trakk på skuldrene. «Det er du som har gitt meg haik.»

Hun nikket. «Jeg har ikke lyst til å støte deg fra meg.»

«Det ville være vanskelig, forholdene tatt i betraktning. Ute er det førtito grader, her inne er det femten.»

«Det blir snart storm. Det er det nødt til, med denne varmen.»

Han så på himmelen, som var blendende flaskegrønn og klar sett gjennom de fargede vinduene.

«Jeg ser ikke noen tegn til det,» sa han.

Hun ga ham et kort smil igjen. «Kan jeg få spørre hvor du bor?»

«Jeg bor ingen steder. Jeg streifer omkring.»

«Har du ikke et hjem noe sted?»

28

Han ristet på hodet. «Alt jeg har, er det du ser.»

«Du har ikke mye med deg.»

«Så lite jeg kan.»

De kjørte videre i stillhet.

«Er du arbeidsløs?» spurte hun.

Han nikket. «Som regel.»

«Var du en dyktig politimann? I hæren?»

«God nok, regner jeg med. De gjorde meg til major, og ga meg noen medaljer.»

Hun nølte. «Hvorfor sluttet du?»

Det virket som et jobbintervju, eller som noe i forbindelse med en forespørsel om et banklån.

«Jeg ble overflødig,» sa han. «Da den kalde krigen tok slutt, ville de gjøre hæren mindre, med færre folk, og de trengte ikke så mange politimenn til å passe på soldatene.»

Hun nikket. «Akkurat som i en by. Hvis befolkningen minsker, blir politistyrken også mindre. Det har vel noe med bevilgninger og skatteinntekter å gjøre.»

Han svarte ikke.

«Jeg bor i en svært liten by,» sa hun. «Den heter Echo, og ligger sør for Pecos, som jeg fortalte deg. Det er veldig øde der. Derfor kalte de den Echo, ikke fordi det er noe ekko der, som i et stort, tomt rom, det henspiller på den greske mytologien. Ekko var en ung pike som var forelsket i Narcissus, men han elsket seg selv, ikke henne. Derfor svant hun til bare stemmen hennes var igjen.

Derfor heter byen Echo. Det er ikke mange innbyggere der. Men det er navnet på fylket også. Et fylke og en småby. Det er ikke så øde som Loving County, men det er ikke noen politistasjon der.

Vi har bare den lokale sheriffen, uten betjenter.

Stemmen hennes hadde en spesiell klang.

«Er det et problem?» spurte han.

«Det er et veldig hvitt fylke,» sa hun. «Ikke som Pecos i det hele tatt.»

«Og så?»

«Man får følelsen av at det kunne oppstå problemer hvis forholdene tilspisset seg.»

29

«Har de tilspisset seg?»

Hun smilte ubehjelpelig. «Det er tydelig at du har vært politimann,» sa hun. «Du stiller så mange spørsmål. Det var jeg som skulle stille deg spørsmål.»

De kjørte videre i stillhet en stund til. De slanke, små hendene hennes lå lett på rattet, hun kjørte fort, men uten hastverk. Han brukte knappene på siden av døren igjen for å legge seteryggen enda litt lenger bakover, og så på henne fra øyekroken. Hun var vakker, men hun hadde det vanskelig. Om ti år kom hun til å ha dype rynker på grunn av det.

«Hvordan var livet i hæren?» spurte hun.

«Annerledes,» svarte han. «Annerledes enn livet utenfor.»

«På hvilken måte?»

«Andre regler, annerledes situasjoner. Det var svært velorganisert, men på en måte utenfor loven. Tøft og usivilisert.»

«Som det ville vesten,» sa hun.

«Jeg antar det,» svarte han. «En million mennesker som er opplært til å gjøre det som trengs. Reglene blir lagd etterpå.»

«Som i det ville vesten,» sa hun igjen. «Jeg tror du likte det.»

Han nikket. «En del av det.»

Hun ventet litt. «Kan jeg få stille deg et personlig spørsmål?»

«Ja visst. Spør i vei,» sa han.

«Hva heter du?»

«Reacher,» svarte han.

«Er det fornavnet eller etternavnet ditt?»

«Folk kaller meg bare Reacher,» sa han.

«Kan jeg få stille et personlig spørsmål til?»

Han nikket.

«Har du drept mennesker, Reacher? Da du var i forsvaret?»

Han nikket igjen. «Noen.»

«Der er hele poenget med militærvesenet, er det ikke?» spurte hun.

«Jeg antar det,» svarte han. «I bunn og grunn.»

Hun ble taus igjen. Som om hun hadde vanskelig for å ta en avgjørelse.

«Det er et museum i Pecos,» sa hun. «Et vill vest-museum. En 30

del av det er en gammel saloon, den andre delen ligger i et gammelt hotell ved siden av. Bak det er Clay Allisons grav. Har du noen gang hørt om Clay Allison?»

Reacher ristet på hodet.

«Han ble kalt Gentleman-revolvermannen,» sa hun. «Han trakk seg til slutt tilbake, men så falt han under hjulet på en høyvogn og døde av skadene han pådro seg. Det er en gravstøtte hvor det står: Robert Clay Allison 1840–1887. Det er en annen inskripsjon også. Han drepte aldri noen som ikke fortjente å dø. Hva synes du om det?»

«Jeg syns det er en god inskripsjon,» sa Reacher.

«Det er et utklipp fra en gammel avis også,» sa hun. «I en glassmonter. Fra Kansas City, ettermælet hans. Der står det: Mange av hans harde gjerninger var rettferdige, slik han tolket rettferdigheten.»

Cadillacen fortsatte sin ferd sørover.

«Et godt ettermæle,» sa Reacher.

«Synes du det?»

Han nikket. «Sannsynligvis så bra som det går an å få det.»

«Har du lyst til å få et slikt ettermæle?»

«Ikke ennå,» svarte Reacher.

Hun smilte igjen, unnskyldende. «Nei, antagelig ikke. Men ville du like å ha gjort deg fortjent til et slikt ettermæle når tiden er inne?»

«Jeg kan tenke meg verre ting.»

Hun svarte ikke.

«Har du lyst til å fortelle meg hvor du vil?» spurte han.

«På denne veien?» spurte hun nervøst.

«Nei, med denne samtalen.»

Hun fortsatte å kjøre en stund, så løftet hun foten fra gasspedalen og lot bilen gå saktere til den stoppet i veikanten. De sto var ved siden av en tørr vanningskanal, så den ble stående svært skjevt, med hans side nederst. Hun satte giret i fri med en elegant liten håndbevegelse, og lot motoren gå på tomgang mens klimaanlegget fremdeles gikk for fullt.

«Jeg heter Carmen Greer,» sa hun, «og jeg trenger din hjelp.»

31