Page 1


Høsten


Jan Henrik Nielsen

Høsten


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-40877-0 1. utgave, 1. opplag 2013 Seriedesign: Miriam Edmunds Omslagsdesign: © 2013 Niklas Lindblad, Mystica Garden Design AB Forfatterportrett: Observatoriet Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen2013 Trykt på 70 g Holmen Book cream 2,0. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Hilde, for all din kjĂŚrlighet


1

Nede i bunkeren er det ingen forskjell på natt og dag. Nanna ligger i sengen med åpne øyne og ser inn i mørket. I sengen ved siden av ligger Fride og sover med rolig pust. Stillheten og mørket går i ett med den varme, tunge luften, og Nanna drar den fuktige dyna til side. Alt er fuktig, gulvet og veggene, alle lekene og møblene. Huden er klam. Hun prøver å lytte ut av stillheten, ut av bunkeren, men ingenting trenger inn gjennom de tykke betongveggene. De eneste gangene det trenger ned lyder i bunkeren er hvis det er noen der oppe. Fjerne lyder av metall og knirk som forplanter seg ned gjennom veggene. Da har de fått beskjed om å ligge helt stille og vente. Noen ganger har de våknet før pappa, og lydene er enda mer skremmende da. Nanna har aldri sett dem som kommer, men hun blir liggende og prøve å se for seg hvordan de ser ut. Mørke skikkelser som roter gjennom huset. Hun blir liggende våken helt til hun hører pappa liste seg inn til periskoprommet. Det gjør dem alltid rolige, og da kan de til og med sove når det er noen der oppe. Men det er lenge siden noen har vært der nå. Det må snart være morgen, ikke at det betyr så mye, men hvis det er morgen, så er det snart frokost og Nanna kjenner at hun er sulten. 7


Endelig skjer det noe. En nesten umerkelig summing fra vekkerklokken inne hos pappa, som blir slått av med en gang, og så forsiktige skritt inn til periskoprommet. Lydene fra periskopet som dreier rundt, og pappa som roper: – Jenter! Nå er det morgen. Nanna tenner det røde nattlyset som henger på veggen over nattbordet. Fride krøller seg sammen i sengen. I den ene enden av rommet er pulten hvor de gjør lekser, og langs veggen står det glass med pensler og fargeblyanter. På de grå betongveggene har de malt trær og blomster, og på den ene blomsten har Fride malt en gul sommerfugl som hun kaller Plim. Fride kan ligge i timevis og fortelle hva Plim har gjort, og da ler de alle sammen. – Kom igjen nå. Det er lørdag. Vi må komme oss opp, sier pappa og stikker hodet inn gjennom døra. – Nanna, kan du hjelpe Fride med å finne frem tøy? Jeg går ned i lageret og henter noe mat. Nanna tar på seg den blå t-skjorten og slenger Frides rødstripete bort på sengen hennes. Buksene ligger på gulvet, og Nannas er fuktig når hun drar den på seg. Fride kler på seg, hun også, og så går de inn på det halvmørke kjøkkenet. Det er egentlig ikke et kjøkken, bare et rom hvor de har et spisebord og tre stoler. Kjøkkenet er også skole når det ikke er helg. – Det er så mørkt, roper Nanna ned til pappa. – Jeg vet det, svarer pappa fra kjelleren. – Solcellepanelene må være dekket til igjen. Vi får håpe at vinden blåser bort bladene. Nanna finner frem boksen med kjeks og en mugge med vann de har hentet i brønnrommet kvelden før. Pappa kommer opp trappen fra kjellerrommene med en gul og 8


rød hermetikkboks i den ene hånden. Den andre er inntullet i bandasje. – Se her, jenter. Makrell i tomat. – Ikke nå igjen! sier Nanna og Fride i munnen på hverandre. – Vi vil ha pannekaker. Vi har jo en pose i kjøkkenskuffen. – Den må vi spare, sier pappa. – Og vet dere, mamma elsket makrell i tomat. Hun kunne spise en hel boks til kvelds. – Vi vet det. Du sier det hver gang, sier Nanna og stønner oppgitt. – Hva har du gjort med hånden din? spør Fride. Pappa legger boksen på benken og snur seg rundt. – Det er ikke noe farlig. Jeg kuttet meg da jeg skulle fikse noe på luftekanalen i går kveld, etter at dere hadde lagt dere. Det er bare et lite sår. Han åpner boksen og forsøker å få pålegget til å ligge på uten at de vasne kjeksene går i oppløsning. – Se her, sier han og setter tallerkenen med kjeksene på bordet. Nanna tar en bit og kjenner kjeksen vokse i munnen mens hun prøver å svelge det ned så raskt hun kan. – Hva har dere tenkt å gjøre i dag? spør pappa. – Jeg vet ikke, sier Nanna. – Kanskje lese litt. Kanskje vi kan spille noe senere. – Jeg vil male Plim, sier Fride. – Hva er det Plim skal gjøre i dag, da? spør pappa. – Plim er lei av å være her. Hun vil ut. Nanna ser på pappa. Han blir stille. De spiser videre. – Når tror du vi kan gå ut? spør Nanna forsiktig. – Jeg vet ikke, sier pappa. – Når det blir trygt. Dere må ikke tenke så mye på det. Det er her vi er nå. Vi er trygge og har det bra. 9


– Men det er jo lenge siden det har vært noen oppe. Og lyset på fyret har sluknet for lenge siden. Kanskje vi bare kunne gå opp en liten tur? – Ja! sier Fride. – Det er ikke noe å diskutere, sier pappa. – Vi kan ikke vite om det er trygt og derfor kan vi ikke gå opp. Vi har snakket om dette mange ganger. En dag skal vi opp. En dag. Det er sikkert. Men dere er for små til å huske hvordan det var. Det var … Ja. Vi snakker ikke mer om det nå. Gå inn på periskoprommet og les litt, så skal jeg rydde opp etter frokosten. Pappa kremter, og bøyer seg forover mens han holder seg i bordkanten. Nanna angrer på at hun sa noe. Som oftest føler hun at de alle tre er sammen, men når de snakker om verden der oppe, så er det som om pappa plutselig blir helt alene og trist på en måte hun ikke forstår, selv om det var han som bestemte at de skulle være nede i bunkeren. Pappa begynner å rydde. Nanna og Fride går inn på periskoprommet og lukker døra etter seg. Midt i rommet står periskopet ned fra taket. Det er i blank messing og har flere håndtak og hjul man kan stille på. Nesten nederst, mellom håndtakene, stikker det ut noe som likner på en kikkert eller en dykkermaske, og det er der man ser inn. Pappa kunne fortelle at bunkeren med periskopet var der da bestefar bygde huset på øya. Bunkeren hadde blitt bygd under en krig for lenge, lenge siden, for å holde øye med skipsleia, og bestefar hadde fått kjøpt bunkeren billig fordi ingen trodde den kunne brukes til noe. Men bestefar hadde bare bygd huset på toppen og brukt bunkeren som kjeller. Periskopet satt så godt fast at de 10


måtte bygge det inn sammen med rørene i huset, og alle hadde glemt det. Helt til de måtte flykte fra byen. Veggene i periskoprommet er dekket av bokhyller, og på gulvet står det flere gamle sofaer som er fine å sitte og lese i. I det ene hjørnet står et lilla dukketeater med et rødt sceneteppe som pappa har laget av en badekåpe. Inntil den ene veggen står et skrivebord med skuffer, og der ligger loggboken oppslått. Ved siden av står døra til radiorommet på gløtt. Det er fullt av gammelt radioutstyr, og noen ganger har de lekt romskip der inne. Fantasert om at de har reist langt bort og utforsket andre planeter med sjøer og elver og mystiske skoger. Nanna går bort til periskopet, slår ut håndtakene og plasserer øynene foran de sprukne gummiringene. Inne i bunkeren er det halvmørkt og hun blendes av det skarpe lyset utenfra. – Det er fint vær, sier hun. – Få se, sier Fride og prøver å tvinge seg foran. – Vent. Du skal få se, ler Nanna. – Jeg skal bare gjøre observasjonen først. Du kan notere. – Ok. Nanna vrir sakte rundt på periskopet. – Er du klar? – Ja, sier Fride borte ved skrivebordet. – Blå himmel og sol. Vinden blåser i trærne. – Ja, sier Fride. – Ingenting er rørt i stua. Alt ligger på samme plass. Nanna vrir nesten helt rundt og følger etter med kroppen. – Ingen på fjellene og ingen i bukta. – Hvordan er trærne? spør Fride. – Ingen forandring. Bare døde blader. 11


– Ingen forandring? – Nei. Vil du se? spør Nanna. – Nei, sier Fride motløst. Nanna dreier periskopet tilbake igjen. Hun ser gjennom stua oppe i huset. Alt er som før. Den grønne sofaen og bordet står der det skal og ingen av vinduene er knust. På gulvet foran skapet i hjørnet ligger det esker og en knust glassbolle. De så at det hadde vært noen inne i huset en morgen etter at de hadde hørt lyder om natten. Men det er lenge siden nå. Alt er dekket av støv og det er ingen spor i støvet. Gjennom de store vinduene kan hun se den enorme blå himmelen over de lave øyene og det hvite fyret som ligger i havgapet. Bølgene slår inn over skjærene. Det er vakkert, og Nanna blir stående og se på bølgene en liten stund før hun vrir periskopet inn mot land. Hun blir uvel når hun ser det. Bakken er dekket av brune, råtnende gressrester og trærne står nesten nakne med bare noen få, brune blader igjen. Det er så trist. Før hadde de vært gule, røde og brune, men nå er nesten alt løvet falt av. Og furutrærne står med tørre nåler. Alt ser sykt ut, som om hele verden er i ferd med å dø. – Jeg vet ikke om jeg har lyst til å gå ut likevel, sier Fride. – Hvorfor ikke? Du har jo sagt så mange ganger at det eneste du har lyst til er å gå ut. – Det er ikke noe hyggelig der ute. Det ser alltid så trist ut. Ikke som på bilder. – Det er fint. Du aner ikke hvor fint det er. Kjenne sola og vinden, og havet. Og regnet. Og steinene og sanden nede i bukta. Du aner ikke hvor fint det er. – Kan du huske det? – Ja, selvfølgelig. Du vet jo det. Jeg var ganske stor 12


da vi måtte dra ut hit. Tenk om vi bare kunne ha vært ute en liten tur. En dag, sier Nanna. Tenk å kunne gå ut på gresset og ned i bukta. Kanskje bade? Sjøvann er sikkert helt annerledes enn vannet her inne. Der er jo salt og sikkert deilig. Nanna kan huske at de var og badet en gang på stranden i byen. Alle tre, før Fride var født. Hun husker sanden og teppet de lå på, og iskremen, men hun kan ikke huske hvordan vannet var. – Men tenk om det kommer noen? – Det er ingen som kommer til å komme. Det er så lenge siden noen har vært her nå. – Er du sikker? – Ja. – Hvordan kan du være sikker på at de ikke kommer? Er de døde? – Ja. Pappa sier jo at mange døde. – Er alle døde? – Jeg vet ikke. Nanna legger seg på den røde sofaen og begynner å lese et blad. Fride surrer litt rundt før hun setter seg opp i sofaen, hun også. – Hva er det du leser? spør hun. – Er det den om den hemmelige øya? – Ikke mas, svarer Nanna og ser ned i bladet. – Få se. – Nei, slutt å mase. Finn på noe annet å gjøre. Fride setter seg ned på gulvet og begynner å kaste kort fra en kortstokk utover gulvet. – Hvorfor gjør du det? spør Nanna og kaster bladet fra seg på sofaen. – Jeg kjeder meg. Det er ingenting å gjøre her. Vi har gjort alt før. Jeg vil ut, sier Fride. 13


– Du sa jo nettopp at du ikke hadde lyst til å gå ut likevel? – Jo, men jeg har det. – Vi kan ikke. Du vet hva pappa sier. – Jeg vet det. Men det har jo ikke vært noen her om natten på lenge. Jeg kan ikke huske det engang. Kan du? sier Fride. – Nei, egentlig ikke, bare så vidt. – Hvorfor kan vi ikke gå ut, da? Hvis alle menneskene er døde, så er det vel ikke farlig. Nanna kjenner at den vonde, uvisse følelsen kommer tilbake. Så mange ganger hun har tenkt at de snart skal komme ut. Bare de holdt ut til sommeren. Eller etter vinteren, kanskje. Men det har aldri skjedd noe, og pappa har bare sagt at en gang skal de opp. Det er bedre ikke å tenke på det. – Men vi vet jo ikke om de er døde. Det er derfor vi ikke kan gå ut. Fordi vi ikke vet, sier hun. – Men hvis vi visste, så kunne vi gå ut, sier Fride og fortsetter å kaste kortene ut i rommet. – Jo, selvfølgelig. – Jeg vil så gjerne ut. Jeg har alltid vært her inne. Før jeg fyller seks år, da skal jeg ut. Hvor gammel var du da vi kom inn hit? spør Fride. – Jeg var syv år. – Det er urettferdig. Du er tolv år nå. Du har vært lenger ute enn jeg har vært her inne. Jeg husker ingenting. Jeg var baby. Jeg rakk ikke å begynne i barnehage engang. Jeg vil uuut … sier Fride og vrir seg rundt på gulvet. Nanna ser på henne og rister på hodet. – Hvordan var det ute? Fortell det du husker, sier Fride. – Fortell det en gang til. Nanna sukker, men legger seg tilbake og forteller. 14


– Jeg husker at vi bodde i en leilighet inne i byen, og at jeg var så glad da du ble født. Og så husker jeg at alt begynte å dø. Alle bladene falt av og gresset ble brunt. Det var som om høsten kom om sommeren. Og alt stoppet opp. Jeg sluttet på skolen, pappa sluttet å gå på universitetet, bare mamma fortsatte å jobbe på sykehuset. – Og så dro vi? – Ja, en dag bare pakket vi bilen og dro. – Og mamma ble igjen og jobbet på sykehuset. – Ja. – Er det noe annet du husker? Noe du ikke har fortalt før? Hvordan var det på rommet vårt? – Vi bodde på samme rom, det husker jeg. Et blått rom med et lite vindu som det var en slags sofa eller benk under. Taket var skrått, og fra bjelkene hang det stjerner og tegninger vi hadde laget. – Hadde jeg laget tegninger? – Nei, ikke du. Jeg, og mamma og pappa. – Hadde ikke jeg noe der, da? – Du hadde sprinkelsengen din og kosedyrene. – Det hørtes koselig ut. Gikk du i barnehage? – Ja. Før jeg begynte på skolen. – Hvordan var barnehagen? – Den lå ikke så langt fra leiligheten. Den var som en liten bondegård som lå midt i byen. Et rødt hus og en båt som stakk opp av sanden. – En båt? Det går ikke an. – Jo. Den var grønn og var liksom gravd ned i sanden. – Hva gjorde dere der? – Jeg husker at vi hadde noen perler som vi kunne perle mønster med. Det var gøy. 15


– Gikk du alene til barnehagen? – Nei. Mamma fulgte meg alltid om morgenen og pappa hentet meg. – Hvorfor det? – Mamma jobbet ofte sent hvis det var noe viktig på sykehuset. Noen ganger bare måtte hun være der lenge. – Hvorfor det? – Jeg er ikke helt sikker, men hun bestemte mye. Det var alltid noen som spurte henne om ting når jeg var med på sykehuset. Nanna blir liggende og tenke. Hun prøver å tenke på hvordan det var, men det er så mye som er uklart. Hun husker at stemmen til mamma var god, men ikke hvordan den hørtes ut. Og at hun noen ganger var med henne på kontoret på sykehuset og satt og tegnet. Hun så på alle de rare bildene av kroppen på veggen eller tegnet ting fra byen. Og vennene. De som bodde i oppgangen. Her er det bare Fride. Og det blir ikke det samme. Fride er så liten. Om hun bare kunne dra tilbake til byen en dag. Slippe å være nede i bunkeren og spille de samme spillene, lese de samme bøkene. Om hun bare kunne gå ut døra, ringe på hos en venninne og være ute i lekeparken. Sitte på huskene og se på guttene spille fotball helt til det ble for mørkt og kaldt. Og så gå inn og være glad for å være inne i den varme, lyse leiligheten. Ikke den råtne og mugne bunkeren.

Høsten  

Søstrene Nanna og Fride har i flere år levd i en bunker med faren, etter at en mystisk sykdom har rammet det meste av livet på jorden. En da...

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you