Dødsspillet. En biografi om Gregers Gram

Bernt Rougthvedt

Dødsspillet En biografi om motstandsmannen Gregers Gram

© CAPPELEN DAMM AS 2013 Forfatter har fått støtte fra NFFO og Fritt Ord til å skrive manuskriptet til denne boken.

ISBN 978-82-02-42142-7 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Forsidefoto: Familien Ryggs familiealbum Sats: Type-It, Trondheim Trykk og innbinding: Print-It, Litauen 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Prolog

Om kvelden den 13. november 1944 hadde Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gjort en avtale med to tyske desertører, som hevdet at de ønsket å gå inn i den norske motstandsbevegelsen.

De norske SOE-agentene gikk først til en dekkleilighet, hvor Tallaksen ødela alle papirer han hadde på seg. Gram bestemte seg for å beholde et notat han hadde i brystlommen. Notatet inneholdt de hemmelige adressene til to beryktede angivere, Einar Dønnum og Kaare Torgersen, som Gram hadde fått av en av Oslogjengens kontakter i Statspolitiet, Leif Strenge Næss. Planen var at Dønnum og Torgersen skulle likvideres et par dager etter møtet på Plasskafeen.1 Fremme ved Plasskafeen blir de to enige om at Gram skal vente utenfor kafeen, mens Tallaksen går inn og ser om de tyske desertørene er på plass. Han kommer ut igjen et øyeblikk senere: Alt virker greit. Gram og Tallaksen går mot inngangsdøren til Plasskafeen. Ingen av dem har lagt merke til en norsk gestapoagent, som kom ut fra kafeen noen minutter etter Tallaksen, og som nå var underveis for å varsle kriminalsekretær Emil Clemens fra Gestapo om at desertørenes norske kontakt hadde innfunnet seg.

Inne på kafeen ser to norske gestapoagenter at Gram og Tallaksen slår seg ned hos tyskerne. Nordmennene sitter med ryggen til inngangsdøren. Følgelig blir de totalt overrumplet da Clemens i spissen for fire andre gestapister kommer inn i lokalet noen minutter senere.

Clemens går rett mot Gram og Tallaksen og roper «Hendene i væ5

ret!» Et par gestapoagenter følger ham hakk i hæl, mens to andre ber de andre gjestene i lokalet stille seg med ansiktet mot veggen. Et øyenvitne fortalte senere: Jeg reiser meg […] fra bordet og går litt fram på gulvet så jeg kan se hele kafeen. Clemens er i nærkamp med den største av nordmennene, Tallaksen, jeg ser en revolver blir holdt i været, men om det er Clemens’ eller Tallaksens, vet jeg ikke. Det første skudd blir fyrt av, men å se hvem som skyter er umulig i det kaoset som oppsto. Clemens og Tallaksen slåss for livet og jeg ser Tallaksen synke om i den ene kroken, på høyre side av disken – i det samme øyeblikk snur Clemens seg rundt, holder seg for den ene siden og sier: − Jeg er truffet.2 Mens Clemens og Tallaksen slåss for livet, har en av de norske angiverne angrepet Gram. Han kaster seg over SOE-agentens stol bakfra og velter ham ned på gulvet. Så vidt et øyenvitne kan se, blir Gram fratatt en stor Colt-revolver. En tysk gestapoagent trer støttende til.

Han bøyer seg rolig over Gram og skyter flere skudd i magen på nordmannen. Da han senere ble kritisert fordi han «muligens ikke hadde behøvd å gjøre bruk av pistolen», unnskylder han seg med at Gram hadde forsøkt å detonere en håndgranat han hadde i lommen.

Gregers Gram døde kort tid etter.3 – Det ville aldri ha skjedd hvis Max Manus og jeg hadde vært i Oslo!

Den nylig avdøde motstandshelten Gunnar Sønsteby ga et klart svar, da jeg for et par år siden spurte ham om den skjebnesvangre dagen da hans to gode venner Gregers Gram og Johan Edvard Tallaksen gikk i bakholdet på Plasskafeen.

Her var de mest elementære forholdsregler forsømt, forklarer Sønsteby. Tallaksen hadde avtalt møtested med to tyskere uten å gjøre seg kjent med lokalet på forhånd, det var heller ikke ordnet med Milorg-observatører inne på og utenfor Plasskafeen i god tid før avtaletidspunktet – observatørene ville i så fall ha forstått at Gestapo var i ferd med å legge en felle.

Sønsteby hadde mest sannsynlig nedlagt veto mot møtet med tys6

kerne. Det var ganske enkelt for risikabelt. Men Tallaksen og Gram hadde lenge vært på utkikk etter tyskere de kunne rekruttere til såkalt «svart propaganda», og når anledningen endelig så ut til å by seg, ble de for ivrige.4

1

Et møblert hjem

Da Gregers Gram ble bisatt i Det nye krematorium i Oslo den 1. august 1945, sa sogneprest Olaf Strømme følgende i sin tale: Gram hadde alle de egenskaper som vi har lært å sette pris på, uforferdethet, mot og en selvdisiplin som vi står beundrende overfor. Hans innstilling og hans innsats kjenner alle nu, han kjempet tappert og intenst for vårt land, og hans karakter tjener som mønster for venner og bekjente. Hans gjerning vil leve etter ham.1 Gregers Grams var en av heltene fra den militære motstandskampen mot den tyske okkupasjonsmakten under Den andre verdenskrig; fra våren 1943 utførte han en serie dristige sabotasjeaksjoner mot skipsfarten i indre Oslofjord sammen med Max Manus, deretter ble han en del av «Oslogjengen» («The Oslo Detachment»), som ble opprettet i mai 1944. Denne gruppen besto av 10 sabotører utdannet av Special Operations Executive (SOE) i Storbritannia, og samarbeidet tett med Jens Chr. Hauge og Milorgs sentralledelse. Da Gram falt i et tysk bakhold på Olaf Ryes plass i november 1944, hadde han til sammen deltatt i seks sabotasjeaksjoner − SOE betegnet fire av dem som vellykkede. Gregers Gram var også involvert i likvidasjoner av angivere og svart propaganda rettet mot tyske soldater («Operasjon Derby»).2 De som ble kjent med Gram under krigen, bekrefter alle som én sogneprest Strømmes karakteristikk av ham. «Jeg vurderte ham som kanskje den beste av alle U.K.-karene (SOE-karene)», sier Os9

logjengens leder Gunnar Sønsteby. «Og jeg tror ikke at det er noen av dem som ikke vil underskrive på det».3 Gram sparte aldri seg selv, han var usedvanlig modig og klarte i forbløffende grad å beholde roen i farlige situasjoner. Samtidig var han på mange måter en outsider − en som stakk seg ut i gjengen. Han forholdt seg taus når de andre snakket om jenter og fest, eller la store planer for hva de skulle gjøre etter krigen. Gregers Gram følte seg mer komfortabel når han kunne diskutere samfunnsspørsmål, kultur, krig og fred på tomannshånd. Han var «så dannet av seg», mener Max Manus. En av Oslogjengens gode hjelpere som bare kjente ham under dekknavnet «Karl Johan», beskriver ham som «vennlig, snill og høflig». Hun skjønte straks at han kom fra «et møblert hjem».4 Det kan man trygt si. Gregers Winther Wulfsberg Gram var nemlig vokst opp i en svært tradisjonsbundet embetsmannsfamilie.

Hans far var Harald Gram (1887–1961), byfogd i Oslo, og hans farfar var Gregers Winther Wulfsberg Gram (1846–1929), norsk statsminister i Stockholm i to perioder og Norges første store, internasjonale jurist.

Da Gregers Gram ble født den 15. desember 1917 i Aker, hadde norske embetsmannsfamilier i over hundre år vært landets overklasse. I 70 år – fra 1814 til 1884 – hadde det praktisk talt vært kun embetsmenn i Kongens råd, og embetsmennene hadde hegemoni på Stortinget. De var, som historieprofessor Jens Arup Seip uttrykte det, «statens herrer». Denne gullalderen tok slutt med at Stortinget i 1869 begynte å møtes hvert år, noe som ga større innflytelse til embetsmennenes opposisjon; bønder, lærere, sakførere og funksjonærer. I 1884 ble parlamentarismen innført som konstitusjonell sedvanerett. Dermed var ikke regjeringen lenger et upolitisk topporgan i embetshierarkiet, nå var det stortingsvalget som avgjorde hvem som fikk sitte i den. Embetsmennene og borgerskapet dannet partiet Høyre og deres opposisjon Venstre.

Gregers’ far, Harald Gram, holdt embetsmannstandens tradisjoner stolt i hevd. I 22 år – fra 1914 til 1936 − var han generalsekretær i Høyre, en grå eminense som hadde betydelig innflytelse på partiets politikk. Men arbeidet ble med årene et nervepress for Ha10

rald, som måtte se på at arbeiderbevegelsen hadde store fremganger samtidig som Høyre slet med dårlig økonomi. Til sist orket han ikke mer, det var grunnen til at han søkte seg over i en mer anonym tilværelse som byfogd i Oslo.5 Men Harald Gram var ikke bare interessert i politikk, han var embetsmann også i den forstand at han verdsatte høyere utdannelse og boklig lærdom. Som sin far var han jurist, og etter at han i 1929 overtok farens staselige hjem Askely i Guldbergs vei, bygget han opp et privat bibliotek på 5–6000 bind.

Hovedinteressen var imidlertid ikke jus – men historie: Harald kunne både paverekken og flere kongerekker på rams. Slektsgransking var en annen lidenskap, og også dette skyldtes standsbevissthet. Embetsslekter hadde i århundrer vært spredd utover hele Norge, men hadde nære sosiale og ikke minst familiære forbindelser. Gram hadde full oversikt over generasjoner med inngifte, og «var det noe man lurte på, var det bare å ringe Harald», sa man i familien.6 Sønnen Gregers kastet seg over hjemmebiblioteket så snart han lærte å lese. Værelset hans var alltid i vill uorden. Overalt fløt bøker, som han enten holdt på å lese, hadde lest eller skulle lese. «Gregers leste alt unntagen leksene», sa faren litt oppgitt − men med et glimt

Statsminister Gregers Gram utenfor villaen Askely i Guldbergs vei.

11

Harald og Ingrid Gram.

i øyet. Kjempebiblioteket i Askely ble etter hvert en attraksjon i Gregers’ vennekrets. Det strakte seg fra stuen gjennom mellomstuen til spisestuen og hele veien var det bøker fra gulv til tak. Harald måtte benytte stige for å få tak i bøkene øverst oppe. Stigen var sammenleggbar, etter bruk kunne den foldes sammen til en stokk. En av Gregers’ kamerater mente at Harald hadde så mange bøker bare for å vise seg − ett menneske kunne ikke rekke å lese alle sammen, sa han.

Gregers var ikke like sikker. Faren hadde en fenomenal hukommelse, og han kunne svare på alt han ble spurt om.7 Hver søndag inviterte Harald Gram og hans kone Ingrid Meyer, født Sønderaal, til familiemiddag.8

12

Gjestene var Haralds søsken, Ida Wollebæk og Herman Hoë Brodtkorb Gram med ektefeller og barn. Askely var den perfekte ramme omkring dette viktige ritualet. Det var omgitt av en stor eplehage som strakte seg fra Guldbergs vei til Krematoriesiden, i enden av en lang allé lå huset med søyler på begge sider av trappen opp til inngangsdøren. Interiøret var fra statsminister Gregers Winther Wulfsberg Grams dager; en Murano-lysekrone i mellomstuen, biedermeiermøbler og en kopi av et Murillo-bilde over den store, røde sofaen. Det

Antoinette («Tusse»), Sofie («Fia») og Gregers («Ba») Gram.

13

var dekket på små barnebord til slektens yngste generasjon. Der satt Gregers Gram sammen med søstrene Sofie («Fia») og Antoinette Augusta («Tusse») og fettere og kusiner. Gregers hadde fått kallenavnet «Ba», mest av praktiske årsaker. Også en av Herman Hoë Brodtkorb Gram sønner var nemlig oppkalt etter sin berømte farfar.9 Søndagsmiddagene på Askely var ikke eneste faste samlingspunkt for statsminister Grams barn, deres ektefeller og barn. Familien tilbrakte også ferier sammen, på Hurumlandet eller i Vågå. Hytta på Hurumlandet – «Skovly» i Ersvika − var en villa som Gregers Winther Wulfsberg Gram og hans hustru Antoinette hadde kjøpt i 1918.

Her tilbrakte «Ba» somrene sammen med søstre og søskenbarn, de badet, dro på båttur eller spaserte langs veier dekket av rød grus.

Sommerstedet i Vågå het opprinnelig «Hammarseter», men da statsminister Gram kjøpte den som sølvbryllupsgave til hustruen i 1903, omdøpte han seteren til «Kom-el-dik». Dette eksotisk klingende navnet var lånt fra Gregers Winther Wulfsberg Grams embetsbolig i Alexandria, hvor han arbeidet som internasjonal voldgiftsdommer i årene 1879-1882. Kom-el-dik skal bety «Hanekamhaug» eller «Hanehaug», og statsminister Gram fikk laget kopper, asjetter og eggeglass med hanesymbol til bruk på hytta. Etter at Harald og Ingrid arvet stedet på 1930-tallet, ble «Kom-el-dik» det faste samlingspunktet for hele familien, både sommer og vinter.10

2

«Gregers Gram Haraldssønn»

På Kom-el-dik finner vi en av ikke altfor mange skriftlige kilder som Gregers Gram etterlot seg. På døren til ett av uthusene har han nemlig risset inn sitt navn med tollekniv: «Gregers Gram Haraldssønn».

Vi vet ikke når innrissingen fant sted, men det kan godt ha skjedd mens Gregers var i meget ung alder; han ble nemlig tidlig klar over at som sønn av Harald Gram, var det meste av livskursen hans staket ut på forhånd.

Gregers var Haralds store stolthet, forteller familien. Det var en selvfølge at han skulle gå i sin far og farfars fotspor, både når det gjaldt

Gregers og Harald Gram på Kom-el-dik.

15

utdannelse og politikk. Imidlertid viste det seg snart at Gregers Gram ikke var noe skolelys. Han var både intelligent og vittig, men doven.

Resultatet var at han var middels i alle skolefag, med ett unntak: Han var en kløpper i historie.

Gram ble også tidlig interessert i politikk. Han meldte seg inn i Unge Høyre, og klassekameratene husker best hans utfall mot kommunismen. Ved slike anledninger opptrådte han usedvanlig selvsikkert. «Det var ikke lett å påvirke Gregers», forteller en, «han hadde sine egne meninger». En annen husker Gram som en gutt med jevnt godt humør, men som holdt seg mye for seg selv: Han var flink på spissformuleringer, kunne være sarkastisk. Han var ikke interessert i mennesker som ikke hadde samme syn på livet og politikk.1 Noen komplett enstøing var han likevel ikke. Blant annet ble han tidlig med i idrettsklubben Njård, og det til tross for at han var «beskjeden i fysisk utfoldelse». Han hadde ikke kropp til det, forklarer en av hans venner. Gregers Gram var ikke direkte tykk, han virket satt og dessuten var han makelig anlagt. I Njård var han verken med i langrenn eller hopp. Han spilte på bandylaget et par ganger, ellers

Den unge Gregers Gram var makelig anlagt.

16

var det som organisator og taler på medlemsmøter at han gjorde seg bemerket.

Njård ble et viktig innslag i Gregers Grams oppvekst. Han interesserte seg for klubben helt fra den tiden da den besto av «en rekke jevnaldrende kamerater som tilbrakte en vesentlig del av døgnet sammen. På skolen om formiddagen, på kino eller idrettsplassen om ettermiddagen. Utallige er de improviserte generalforsamlinger som i våre spede barneår fant sted på Heggeli holdeplass.»

Njård var et forum for idrett og kameratskap blant ungdommen rund Smestaddammen, skriver Gram i julinummeret av Njårdposten 1938: Da Njård ble stiftet i 1924, var det utvilsomt behov for et idrettslag i strøket. Stiftelsen av Njård var en naturlig løsning av den i strøkets oppløpne gutter iboende trang til organisert å utøve sin idrett. Heggeli-gutta følte og tenkte felles, og et sunt, forpliktende og realt kameratskap ble allerede fra starten av det fundamentale i Njård. På idrettsplassen gjorde de iherdige Heggeli-gutta seg snart bemerket, og fra et sportslig synspunkt sympatisk bemerket. «Idrett for idrettens skyld, ikke hardkokt premiejag», har alltid vært Njårds motto.2 Gregers Gram ble valgt til styremedlem i Njård 20. desember 1933 – bare 16 år gammel. Han ble gjenvalgt året etter, og da ble han også med i klubbens bandyutvalg, hvor han ble valgt til formann to år senere. Våren 1938 fikk han det øverste vervet i Njård, da var han 20 år.3 I sin formannstid måtte Gregers Gram «kjempe med de indre virkningene av en ærgjerrig fasade», skriver en klubbkamerat. Han oppdaget at medlemstallet var uekte, mange hadde ikke betalt kontingenten på flere år. Gram gikk trøstig i gang med å «sanere boet», som han sa, og etter å ha strøket og i ekstreme tilfeller ekskludert ikke-betalende, oppdaget han at Njård besto av bare 124 medlemmer.

Også den administrative siden var blitt forsømt de siste årene, den hadde nemlig den generalfeil at den hadde vært basert på skippertak. «Vi står i publikums bevissthet som den unge driftige klubben 17

på Heggeli, som alltid lager bøljer og gjennomfører forhåndsdømte tiltak til suksess. Vårt ry er uomtvistelig, men begynner snart å bli litt ufortjent.»4 Etter vel et halvt års formannsvirksomhet valgte Gram å konsentrere seg om det daglige klubbarbeidet. Nå skulle det bli slutt på skippertaksmentaliteten! Han utarbeidet direktiver om idrettsutvalgenes plikter, også når det gjaldt økonomi og egne arrangementer. Hovedstyret skulle stille strenge krav til egen arbeidsinnsats.5 Gregers Gram frasa seg gjenvalg som formann i Njård på klubbens årsting i Wergelandsveien 5 den 19. desember 1939. Men før det skrev han seg for alvor inn i klubbens historie med et «Jubileumsårets renessansepotpurri» i Njårdposten − det var nemlig 15 år siden klubben ble stiftet. Potpurriet gir oss et bilde av Grams humor, som alle som kjente ham i oppveksten har merket seg. Han gir en rekke kjappe beskrivelser av kjente fjes i Njård-miljøet, fra Lollo og Odd Berg («våre trofaste bandytilskuere, som frøs seg gjennom alle vinterens Njård-kamper») via Hedvig og Thorgny Haanes («de skal spille to av hovedrollene i den åpningsfilmen jeg skal lage til Njård-palasset») til Johan Haanes («som av hensyn til Njårds økonomi forlangte penger for å få spille en oppvisningskamp i Sverige»). Potpurriet avsluttes med en hilsen og oppmuntring til Njårds unge ballgutter og idrettsgutter: «Vi var misfornøyde til å begynne med vi også!»6 Harald Gram var formodentlig noe ambivalent til sønnens engasjement i Njård. Selv var han ikke spesielt idrettsinteressert, men gledet seg over at Gregers viste at han både hadde lederegenskaper og talegaver. For Harald var det selvsagt enda viktigere at sønnen også visste å utnytte disse talentene til å gjøre politisk karriere. I april 1936 ble Gregers Gram styremedlem i Ullern Unge Høyre, og i mars året etter ble han formann.

Likevel var Harald Gram bekymret for sønnens fremtid. Gregers brukte altfor mye tid på Njård og Unge Høyre – det var nødt til å gå ut over utdannelsen.

3

Russeformann i Oslo

Høsten 1934 begynte Gregers Gram ved reallinjen på Akers kommunale gymnasium. Skolen lå på hjørnet av Pilestredet og Universitetsgaten, med et stort valnøtt-tre i skolegården, og hadde ungdom både fra øst- og vestkanten som elever.

Henrik Frisak Fürst gikk i samme klasse som Gregers. Han husker godt den lyse gutten på første benk på vindusrekken, alltid blid og hyggelig, men ikke særlig interessert i undervisningen. Unntaket var historietimene, da var Gregers i en klasse for seg og fikk mye skryt av lektor Fredrik Christian Wildhagen. Og Wildhagen var ingen hvem som helst, ved siden av lærerstillingen på Akers kommunale gymnasium var han ansatt i NRK som leder av foredragsavdelingen, i tillegg til at han hadde skrevet bøker og artikler for aviser og tidsskrifter.1 Gregers Gram gjorde seg også bemerket som taler og debattant i gymnassamfunnet «Akerriksa». «Det var nok å snakke om, og følelsene var sterke og temperaturen høy i det overfylte klasserommet hvor vi holdt våre møter,» forteller Hans H. Engebrigtsen, som også var elev ved Aker kommunale gymnasium i årene 1934–36: I Akerriksa ble den sosialistiske «front» ledet av elever fra Østre Aker, støttet av Erik [Sunde] og meg, mot elever fra Nasjonal Samling og andre reaksjonære fraksjoner, som Fedrelandslaget og Leidangen, med de mer moderate konservative i midten i flertall. Forsvarssaken, fredssaken og fascismen var hete temaer.2

19

«De mer moderate konservative i midten» var trolig ingen stor gruppering; Henrik Frisak Fürst kan ikke husker andre Høyre-gutter ved skolen enn Gregers Gram. På midten av 30-tallet var det de politiske ytterpunktene som tiltrakk seg norsk ungdom, man var enten kommunist/sosialist eller høyre-elitist/fascist. Høyre ble ansett for å være «gubbete», forklarer Frisak Fürst.

Det var møte i Akerriksa hver lørdag. Gregers Gram var ofte på talerstolen, hvor han svingte svøpen både over kommunister og nazister. Det antinazistiske engasjementet var slett ikke nytt, Svein Bøyesen, som vokste opp på Heggeli, husker godt Grams reaksjon på Hitlers maktovertagelse i 1933: Han fulgte mye med på tysk politikk, og da Hitler kom til makten var han fly forbanna. Han syntes det var hårreisende at folk ikke kunne skjønne, at de ikke så! Der var han forut for sin tid.3 Grams skepsis til Hitlerregimet ble ikke noe mindre av «De lange knivers natt», som fant sted rett før han begynte på Akers kommunale gymnasium. Den 30. juni–2. juli 1934 ga Der Führer ordre om å arrestere og henrette flere personer innen SA-ledelsen, angivelig fordi de hadde planlagt statskupp. Hendelsen ble flittig debattert i Akerriksa, og de fleste mente at Hitlers oppgjør med ytterliggående elementer i eget parti var bevis for at han ledet et gangsterregime. Dette var da også et forvarsel om det som skulle komme: SA-oppgjøret var en forsmak på den råskap og kynisme som Hitler senere skulle oppvise i håndteringen av Nazi-Tysklands utenrikspolitikk.

Våren 1935 var det et annet tema som igjen satte nazismedebatt på dagsordenen i Akerriksa. Verdensopinionen arbeidet for at den radikale pasifisten Carl von Ossietzky, som hadde sittet i en av Hitlers konsentrasjonsleirer siden Riksdagsbrannen i februar 1933, skulle få Nobels fredspris. I Norge var det Dagbladet og Arbeiderbladet som sterkest støttet Ossietzkys kandidatur, mens de borgerlige avisene oppfattet ham som en landsforræder; de mente at en tildeling av fredsprisen ville være en demonstrasjon mot Tyskland. Men Grams antinazistiske engasjement var så sterkt, at han for en gangs skyld gjorde felles sak med sine politiske motstandere på venstresiden. «Erik, Gregers og jeg sto sammen med den sosialistiske fron20

ten og støttet Nobelkomiteens nominasjon av Carl von Ossietzky til fredsprisen», forteller Hans H. Engebrigtsen.4 Ossietzky fikk da også Nobels fredspris for 1935, men den ble først utdelt året etter – da Gregers Gram hadde sluttet ved Akers kommunale gymnasium. Høyreavisen Aftenposten skrev: «Det norske folk har ikke hatt noe med utdelingen å gjøre. Fredsprisen er blitt brukt som en utfordring og et kårdestøt mot annerledes tenkende». Hitler nektet Ossietzky å reise til Oslo for å motta prisen, og kong Haakon valgte å utebli fra seremonien.

Det var Harald Gram som forlangte at Gregers skulle slutte ved Akers kommunale gymnasium. Våren 1935 hadde sønnen nemlig fått karakter «Nokså godt» til tysk artium, og Harald mente at han hadde godt av et miljøskifte. Dermed åpnet han lommeboken for at Gregers skulle begynne på engelsklinjen ved Sophus Jensens Artiumskurs, som ble avholdt ved Kristelig Gymnasium. Dette var et toårig kurs hvor undervisningen foregikk på kveldstid, og hvor elevene måtte betale 2-300 kroner i skolepenger pr. måned. Her var det ikke mye tid til gymnassamfunnet og politiske debatter. «Jensen-russen» varierte i alder fra 19 til 44 år, og de fleste hadde fullt arbeid ved siden av skolegangen. Alle sammen var lydhøre og lærevillige elever med ett mål for øye, nemlig å oppnå en god artium.5 Selv om Gregers Gram aldri fant seg helt til rette med strebermentaliteten ved «Jensen artiumskursus», så var det andre sider ved skolen som gjorde at han trivdes. Han var nemlig svært glad i å sove lenge om morgenen, og da var det perfekt med undervisning fra klokken 16.45 til 21 på virkedager, og fra 16 til 20 på lørdager. Og når han var ferdig med skoledagen, reiste han hjem til Hans H. Engebrigtsen i Tuengen Allé, hvor kjellerstuen var blitt «det nye politiske forum».

Gregers Gram var elev på «Jensens artiumskursus» i årene 1935–37. Den 10. februar 1937 var representanter for russen i Oslo og Aker samlet på Den Gule Kro for å velge styre. Aftenposten hadde sendt en medarbeider for å dekke valget, og han var mest opptatt av at det ikke var kvinner med i det nye russestyret. Ingen kunne huske at det hadde hendt før. Men i korridorene var likevel folk tilfreds med styrevalget − ikke minst med årets formann, som var Gregers 21

Aftenposten mente at Gregers Gram hadde «et ekte sportsansikt».

Gram. Han «ga et umiddelbart sympatisk uttrykk», mente Aftenpostens utsendte: […] høy, lys og med hele ungdommens optimisme lysende over et ekte sportsansikt, 19 år, grei og liketil med ordet i sin makt. Ikke si mer enn du kan stå ved − det var inntrykket efter en kort samtale om russetiden.6 Russeformann Gram avslørte seg også som en svært seriøs ung mann. Han ville reformere russetiden, og i stedet for barnslige løyer ville han arrangere kulturreiser til Eidsvold og Lillehammer. «Vi vil vise oss i vårt beste humør», uttalte han, «men vi vil more oss selv – ikke by og bygd!»

Intervjuet har ikke vart mange minutter, før det blir avbrutt.

En av Grams klassekamerater fra «Jensen artiumskursus» kommer 22

Russestyret i Oslo 1937.

løpende: − Gregers, faren din er i telefonen. «Nyheden var nådd frem,» skriver Aftenposten, «og vi forstår godt at han øieblikkelig avbryter intervjuet.»7 Men Gregers ante nok at faren ikke bare hadde ringt for å gratulere. I slutten av februar 1937 hadde han nemlig fått utvidet sitt ansvarsområde innen Ullern Unge Høyre, da han ble valgt inn i styret i Veststrøkets distriktsforening. Dessuten var han fortsatt formann i Njårds bandyutvalg. Og nå hadde han på toppen av det hele blitt russeformann. Harald Gram fryktet at det ble liten tid til pensum.

Gregers tok oppgaven som russeformann på alvor. Natt til 17. mai var russen fra Oslo og Aker samlet til fest på Tryvann. Gregers gikk omkring og prøvde å dempe alkoholkonsumet – det skulle ikke være noe tull! Selv var han svært måteholden den natten – både når det gjaldt alkohol og kvinner. «Jeg tror han var mer beundret enn omsvermet av damer,» sier Svein Bøyesen. «Han var nok avstandsforelsket i en del jenter, men hadde ingen dame – ikke engang på festen oppe på Tryvann. Han inviterte ikke til det.»8 Den 17. mai var det regn, oljehyrer, klissvåte flagg og tunge faner.

Ved Wergelandsstatuen sto folk og ventet på russetoget. Jubelen var enorm da Gregers Gram steg opp på sokkelen for å holde sin tale.

23

Men også ved den anledning var han litt for opptatt av å poengtere at russefeiring ikke var synonymt med tull og klovnestreker: Det var en frisk og velment tale – men den var ikke så spekket med morsomheter som man venter russetalen skal være. Selvfølgelig fikk de eldre generasjoner gjennomgå – vi fikk høre om åreforkalkingen og alle andre skrøpeligheter som gjør oss uforstående overfor dem som stormer inn i livet med rosenrøde forhåbninger og seierevnen over alle vanskeligheter. Alvoret hadde også fått sine gloser med i orkesteret – og den unge lyslokkede formann la all sin charme bak lyse og mørke ord. Men allikevel savnet vi smilet – det fikk vi bare som et pust-ut da talen var forbi og de lykkelige røde brøitet sig vei gjennem menneskemassen – op til lapskausen i Studentersamfundet.9 Men alle aktiviteter utenom skolearbeidet hadde kostet. Gregers Gram strøk til examen artium. Harald Gram mente at det var bare én løsning på problemet. Gregers Gram ble tvangsforflyttet til Fredrikstad, hvor verken Njård, Ullern Unge Høyre eller kamerater kunne hindre ham i å konsentrere seg om pensum.