Fakta om Finland

Erlend Loe

Fakta om Finland Roman

© J.W. Cappelens Forlag AS, 2001 Utgitt i CUB serien første gang i 2002 av J.W. Cappelens Forlag AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-42639-2 1. utgave, 1. opplag, 2013 Omslagsdesign: Egil Haraldsen & Ellen Lindeberg | EXIL DESIGN Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Jeg drømmer om vann igjen. Drømmer at vannet er på meg og i meg og rundt meg, og at det flyter og flommer og drypper, og jeg har hørt at det å drømme om vann betyr forandring og hver gang jeg drømmer om vann tenker jeg; satan, forandring nå igjen. Skal det aldri ta slutt?

Og for tredje år på rad blir bilen min tauet inn under vårrengjøringen av hovedstaden. For tredje vår på rad står min røde Citroën fra slutten av åttitallet innerst i Seilduksgata akkurat på det tidspunktet hvor kommunens folk kommer for å spyle og feie gaten slik at byens befolkning og eventuelle besøkende utenbys fra skal kunne ha glede av den på 17. mai og i tiden etter.

Jeg syns selv jeg har parkert bilen etter alle kunstens regler. I år som i fjor. Og som året før der igjen. Men kanskje spesielt i år. Den står så tilforlatelig plassert og gjør ingen fortred. Jeg mener tvert imot at det er en eksemplarisk, nærmest perfekt parkering. Sist jeg brukte bilen, det kan vel være en liten uke siden, kjørte jeg den stille inn i gaten, fant en luke og rygget meg forsiktig på plass. Deretter ble jeg sittende og høre ferdig en sending fra engelsk radio, generøst videreformidlet av NRK Alltid Nyheter, om en forsker som var blitt dømt for å behandle sine mus uten den påkrevde skånsomheten og som til like var blitt fra7

tatt sine mus og dermed satt flere år tilbake i sine undersøkelser om hvordan det forholder seg med gjenoppbygging av skadet hjernevev. Først når denne forskeren, og musene, og det britiske rettssystemet hadde fått sine pass påskrevet og programmet var ferdig og jeg følte meg sikker på at dekkene på bilen var kant i kant med fortauet, stanset jeg motoren og gikk ut. Jeg husker at jeg var usedvanlig godt fornøyd med å forlate bilen på nettopp denne plassen. Barnehagen på den andre siden av gaten ligger ørlite for langt borte til at ungene kan klare å kaste stein på bilen, og det avstengte krysset, som gjør gaten til en blindvei og hvor abonnementsavisene oppbevarer trillevognene sine, ligger også tilstrekkelig langt unna til at jeg følte meg trygg på at avisbudene ikke ville finne på å skrape opp lakken med de mange nøklene sine når de, grytidlig, suller forbi mens bileierne sover og ikke har noen mulighet til å overvåke hvordan bilene deres har det der de står, ganske alene, i morgengryet.

Når jeg kommer for å bruke bilen, er den der ikke. Forsmedelige syn. Det står en annen bil på det som var min plass og for tredje år på rad er min første tanke at bilen må være stjålet, at noen har tatt den, brutt den opp, koblet ledningene og kjørt av gårde med den. Et simpelt brukstyveri, tenker jeg at det er. En eller annen narkoman person må ha fått det for seg at han burde bevege seg til en annen kant av byen, utvilsomt for å besøke noen med narkotika til overs, og så må han ha gått forbi min bil og med sin irrasjonelle hjerne tenkt at det ville ha vært praktisk for ham å kjøre i stedet for å gå, det går jo så fort å kjøre og så langsomt å gå, i og for seg et godt poeng, og så har han knust et vindu og resten kan man fore8

stille seg etter behag og i eget tempo. Poenget er i hvert fall at bilen ikke står der. Den står et annet sted, helt sikkert skjødesløst parkert og med flatt batteri fordi lømmelen eller lømlene har forlatt den med lysene på, mest sannsynlig på østkanten av byen, men også muligens på vestkanten. Nå for tiden brukes det sentralstimulerende midler både her og der. Det er ikke godt å si hvor bilen står.

Det passer meg riktig dårlig at bilen er borte. Jeg er på vei til en avtale i den finske ambassaden, angående et oppdrag, en jobb, jeg trenger en jobb, og penger, som alle andre, til den finske ambassaden, altså, som jeg ikke engang vet helt sikkert hvor ligger, og kartboken er i bilen, var i bilen da jeg sist parkerte, jeg satt til og med og bladde distré i den mens jeg hørte slutten på programmet om forskeren som var ugrei med musene sine. Jeg mener å huske at jeg på tross av distraksjonen festet meg ved at formen på Frognerparken minner litt om et afrikansk land, vilkårlig oppdelt med linjal, blant mange uforlikte menn og hyppige ukvemsord på en dårlig dag for lenge lenge siden, og jeg la merke til, på tross av at radioen altså durte og gikk, at gaten med Finlands ambassade begynte i ett av hjørnene til parken, men jeg husker ikke hvilket.

Og jeg har knapt med tid, som vanlig, kan man kanskje si, selv om det fins godt med eksempler på at jeg har hatt god tid, eller i hvert fall nok tid, til og med tid til overs enkelte ganger, til overs, tenk på det, tid som jeg har kunnet bruke helt på meg selv, mellom slagene, så å si, men nå er situasjonen den at jeg har knapt med tid. Det ville ha gått med et nødskrik dersom bilen hadde stått her, og når den nå ikke står her, kan jeg omtrent bare drømme 9

om å komme frem i tide, og hvem vet hvordan finnene reagerer på det? Jeg aner det ikke. Er ikke finner ganske romslige mennesker, uformelle og herlige? Det har jeg i hvert fall hørt, men man hører jo så mangt, og ofte kan det motsatte like gjerne være tilfelle, og dessuten er det store variasjoner fra person til person. Noen finner tar helt sikkert lett på forsinkelser og slendrian, det er som ingenting for dem, de lar det passere og tenker tilforlatelig på noe helt annet, mens andre tar det veldig veldig tungt og blir fryktelig sinte, kanskje mister de til og med kontrollen og begynner å slå rundt seg, febrilsk og farlig, men slike får nok ikke jobb i utenrikstjenesten, trøster jeg meg med, de får kanskje slett ingen jobber overhodet, og hvis de får jobb er det i hvert fall ikke på ambassaden her i Oslo, har du hørt så galt, det skulle ha tatt seg ut, de kunne jo ha satt forholdet mellom Norge og Finland i fare, det gode gode, men allikevel skjøre, forholdet som, for alt jeg vet, alltid har vært ganske godt og som alle naturligvis ønsker skal fungere slik et naboforhold på sitt aller beste kan fungere, nemlig med gjensidig hjelp og forståelse og hvis du klør min rygg så klør jeg din og milde fine stemmer under diskusjoner og fri flyt av varer og tjenester og alt det øvrige som kan flyte fra land til land, og det er ikke lite, det flyter, det flyter, som vann, og vann er forandring. Skal vi mennesker aldri få ro?

Det er ti minutter til jeg er ventet på Finlands ambassade.

Hva gjør jeg? Det føles ekstravagant å ta en drosje, hva kan det koste, kanskje en hundrings, kanskje noe mer, og jeg har dårlig råd for tiden, jeg har sant å si nesten ingen penger, kanskje bare akkurat nok til en tur med drosje. Og jeg skal ganske langt av gårde, til en helt annen 10

bydel, jeg tar ikke i for hardt når jeg hevder det er på den andre siden av byen. Fra øst til vest. Riktignok er ikke Oslo så stor, det fins dem som mener den er direkte liten, særlig hvis man tar i betraktning at den er hovedstaden i et helt land, altså Norge, men det bor tross alt, ja, hva kan det være, la oss si en halv million mennesker her, pluss minus, og det er ikke lite, jeg syns ikke det er lite.

Det er mange hus i Oslo. Og gater. Byen strekker seg ut.

Det fins avstander. Og de er store nok til at forskjellen mellom f.eks. øst og vest må tas i betraktning, den er i hvert fall ikke ingenting, den kan ikke ignoreres. Og det tar tid å flytte på seg, og særlig når man ikke har bil, jeg har jo bil, men den er borte, antakelig stjålet, tenker jeg igjen, så i praksis har jeg ikke bil, og nå har jeg allerede slumset bort verdifull tid på å tenke på hva jeg skal gjøre, så nå må jeg ta en taxi. Hadde det vært mer to i meg, hadde jeg kastet meg på trikken i samme sekund som jeg oppdaget at bilen var borte, men jeg ble handlingslammet, trist og handlingslammet, nærmest fjetret, hvem ville ikke ha blitt det i samme situasjon, en bil er jo noe man knytter seg til, gjennom år, den er som en del av familien, eller for meg som ikke har familie – en venn. Jeg stopper en drosje og setter meg inn. Normalt tar jeg lite drosje. Jeg foretrekker å gå fremfor å ta drosje. Finlands ambassade, sier jeg. Og sjåføren må slå opp i kartboken, den samme som ligger, eller lå, i bilen min, en utmerket kartbok som viser Oslos gatenett i detalj og dessuten flere av kommunene utenfor. Sjåføren leter på kartet. Han snur kartboken opp ned og vrir på hodet.

Thomas Heftyes gate, sier han til slutt og setter bilen i gang. Klampen i bånn, sier jeg tilsynelatende spøkefullt, 11

men allikevel med en tone som gjør at sjåføren forstår at jeg mener det. Og han kjører elegant på de helt riktige gatene, de som bare taxisjåfører vet om og gjør samtidig mine fordommer til skamme og forteller at Thomas Heftye, den tusenkunstneren, i sin tid gjorde sitt for å utvikle den trådløse telegrafen og han var politiker og medlem av den internasjonale olympiske komité og jeg vet ikke hva, det er nytt for meg, både opplysningene om Heftye og det at en drosjesjåfør forteller meg om annet enn høye bensinavgifter og at f.eks. en somalisk kvinne har stukket av fra Ullevål sykehus med resistent tuberkulose, og vet du hva det innebærer, min venn, det innebærer at hvis du treffer henne så er det kroken på døra, det er slutten, det er bare å legge seg ned, og slike gir vi opphold her i landet og kaster penger etter dem, mens våre gamle ligger på korridorer og det flyter overalt, det er forandring i luften, ting endrer seg, og det flyter, som vann, og det gjelder å henge med.

Jeg kommer bare ørlite for sent til avtalen og finnene tar det med stor ro. Det er to som skal snakke med meg, to finner, ville det ikke vært nok med én, spør jeg meg selv.

Men to kan kanskje også være ok, de har sikkert ulike arbeidsområder og skal si forskjellige ting. Det skal lages en brosjyre. Om Finland. For nordmenn. Det er saken.

Finlands ambassade har fått det for seg at antallet nordmenn som besøker Finland er for lavt og at det forholdsvis enkelt burde kunne la seg gjøre å mangedoble det, for Finland har som kjent mye å by på, ja, svært mye, hvor skal vi starte, sier den ene, og han nevner i fleng både vann og skog og utallige fornøyelser i tilknytning til disse, f.eks. padling, og hvis det er storby man er ute etter, ja, 12

så har Finland også det, med natteliv og mat og, de ser på hverandre, shopping, sier den andre. Og sauna, altså badstu, som vi like gjerne kaller sauna, heter jo sauna hos oss nettopp fordi det heter sauna på finsk, ordet kommer derfra, og da kan man jo selv tenke seg hvor viktig det er for finnene å gå i badstu, de har millioner av badstuer, ser jeg for meg, og de drikker vodka og pisker seg med bjerkeris og det er stor stor stemning, og det er synd at ikke flere nordmenn, og andre folkeslag, selvfølgelig, men et sted må man starte, oppdager Finlands mange gleder og forlystelser og legger ferien sin dit.

Den rette brosjyren vil kunne gjøre underverker, sier de, og det er her jeg kommer inn. Jeg har ord på meg for å lage gode brosjyrer, jeg vil ikke skryte, det er best om det kommer fra andre enn meg, men jeg kan brosjyrer, jeg gjør det. Jeg tar brosjyrer på alvor. Problemet er at jeg ikke vet noe om Finland. Men jeg trenger pengene, og jobben, det har med selvfølelse å gjøre, jeg føler meg bedre med meg selv når jeg jobber enn når jeg ikke jobber, og det er en stund siden jeg gjorde en brosjyre nå, jeg levde lenge på den forrige, og til dels stort, men nå er pengene oppbrukt og jeg har kommet dit at det er på høy tid å lage brosjyre, det er brosjyretid, så jeg lar være å si for mye om at jeg ikke kan noe om Finland og gir i stedet inntrykk av å kunne ett og annet om Finland. Jeg nevner vinterkrigen. Og Edith Södergran, arme menneske, jag har en port för döden – den står alltid öppen. Og Vinterpalasset. Nei, ikke Vinterpalasset. Det er St. Petersburg.

De stormet det i 1917, bolsjevikene, kommunistene, de var fryktelig sinte. Med rette, vil jeg hevde, de hadde god grunn til å være sinte. Tsaren satt på toppen av et ekstremt 13

urettferdig system. Det var livegenskap og faenskap over hele linjen, og nå tok de skjeen i egen munn, eller heter det hånd, det kan være det samme, men Vinterpalasset måtte stormes. Det var ingen vei utenom, og Eisenstein laget en film om det. Jeg har sett den på en eller annen filmklubb for mange år siden. Han pyntet nok litt på virkeligheten, den godeste Eisenstein, men hva så? Herregud, det er jo film, det er løgn, hva spiller det for rolle, hvem bryr seg? Hva mer har Finland? De har Lahti, hvor man jukser på ski, og ekteparet Kirvisniemi, hva heter hun igjen, hun het noe annet først og så giftet hun seg og han, var det Harri? Og tusen sjøer, og Jean, den store Sibelius, og design, kanskje først og fremst design, og Nokia, herregud, det mest innbringende selskapet i hele Europa, jeg har en Nokiatelefon selv, den er pålitelig som pokker og har en infrarød utgang for den som trenger det, men det gjør ikke jeg, jeg liker ikke infrarøde utganger, jeg liker ikke infrarøde saker overhodet, de minner meg om sykdom, om kreft, og død, og død er forandring, som vann, og døden flyter, som vann, den er forandring mer enn noe annet, og det liker jeg ikke, til helvete med det.

Og finnene har Kalevala, visst pokker har de Kalevala, et urtidsepos, eller hva det er, jeg har sett det på tv, snålinger med skjegg løper rundt og synger og ofrer kvinner og hverandre til gud og hvermann. Og de har reinsdyr, de har mengder av doble vokaler, de har sprit.

Jeg kan masse om Finland.

Er det venstrekjøring der borte? spør jeg, og de to finnene ser på meg på en måte som forteller meg at finner kjører på høyre side av veien, og jeg beklager, selvfølgelig er det 14

ikke venstrekjøring, sier jeg, jeg vet ikke engang hvorfor jeg spurte, det må ha vært fordi jeg kom til å tenke på bilen min igjen, jeg er oppkavet på grunn av at den er borte og tenker ikke klart. Har du overhodet vært i Finland? spør de nå, vi fikk inntrykk av at du hadde vært der ganske ofte, sier de, var det ikke en slektning du pleide å besøke? Jovisst sier, jeg. Det er min mormor, hun er finsk, men hun kjører ikke bil, og jeg var der mye i julen som barn, sier jeg, men det er løgn, jeg vikler meg inn i løgner, jeg må ha løyet da jeg pratet med den ene finnen i telefonen, jeg skulle selge meg inn og kom i skade for å si et par ting jeg ikke helt har dekning for, og han husker det, finner husker som faen, som elefanter, og jeg sier at jeg tok feil når det gjaldt dette med venstrekjøring, men at slik er det av og til med minner, de glir over i hverandre, for jeg har jo også vært mye i England, som barn, altså, men det er løgn igjen, jeg har ikke vært i England, verken som barn eller voksen, men der kjører de vitterlig på venstre side, og jeg skjønner ikke at det går bra, sier jeg, det er jo helt uforsvarlig, på venstre side, har du hørt så galt, det er en gåte at de ikke bare krasjer og krasjer, jeg var jo så mye både i England og i Finland som barn, minnene er tåkete, jeg skiller dem ikke fra hverandre, dere vet jo hvordan barn er, de tar det de får, det er det samme for dem, de har ikke peiling, England, Finland, det er som en grøt, sier jeg. Ja, nå ser vi jo helst at du klarer å holde dem fra hverandre mens du jobber med brosjyren, sier finnene. Klart, sier jeg. Det vil ikke by på problemer.

Jeg lever tross alt av å lage brosjyrer, både tekst og bilder, lager jeg, jeg er allsidig, verbal og visuell på samme tid, visuell kommunikasjon, det var jo det jeg studerte en 15

gang i tiden, og med god karakter, var det 2.1 jeg fikk, og så snakket jeg meg opp til 1.9, eller der omkring, på muntlig, og sensoren var imponert, han var fra Bergen, tror jeg, fin by, forresten, ikke ulik Helsinki, gjetter jeg, de er som to dråper vann disse to byene, fantastiske byer, men det er et pussig karaktersystem de opererer med på universitetet, jo lavere tall, jo bedre, man skulle tro det var tvert om, det ville vært mye mer logisk, og det er vel annerledes i Finland, hva, ja, jeg tenkte nesten det. Og jeg er dypt konsentrert når jeg jobber, står tidlig opp og setter meg ved skrivebordet og går inn i en dyp jobbetrance, og ikke tar jeg telefonen, tar du ikke telefonen? sier den ene, hvordan skal vi da få tak i deg for å høre hvordan arbeidet skrider fremover? Å, det hender vel jeg tar den hvis jeg tror det er viktig, jeg tar den sikkert oftere enn jeg tror, og det er løgn, men jeg hører i hvert fall ikke på radio, bare jobber intenst, intenst, jeg gir alt og står på, dag og natt, mest dag, forresten, men jeg er ikke fremmed for å jobbe om natten, ja hele døgnet, i innspurten, det har hendt, det har det, men det beste er jo å jobbe om dagen, som alle andre, og sove om natten, og vet dere hva som hendte i natt? spør jeg nå, for det gjelder å sette premissene for samtalen, være frempå, det lærer man på alle jobbsøkerkurs, og finnene rister på de finske hodene sine. Jo, nå skal dere høre, sier jeg, for det som skjedde i natt var at bilen min ble stjålet, og det er nok derfor jeg kanskje fremstår som litt stresset for vanligvis er jeg lite stresset, jeg er rolig, en klippe, i hvert fall var jeg det før jeg begynte å drømme om vann, tenker jeg. Jeg har god erfaring med å innrømme ting, komme anklagene i forkjøpet, det øker forståelsen, har jeg opplevd, derfor sier 16

jeg det som det er. Finnene sier at det var leit å høre, fine folk, disse finnene, empatiske, det må jeg huske å få med i brosjyren; Finnene er fine folk, kan jeg skrive, gjestmilde og tolerante, og har du et problem, så løser de det. Det er kanskje å gå litt langt, men det handler jo tross alt om å få nordmenn til å reise til Finland, det må være greit å ta litt i, sjangeren oppfordrer nærmest til det, og jeg må følge sjangerkonvensjonene, en brosjyre skal se ut som en brosjyre, den skal selge noe, det er tilbud og etterspørsel her som overalt ellers. Noe helt annet ville det naturligvis ha vært hvis finnene syntes det var for mange nordmenn som reiste til Finland, da ville de ha hyret meg for å lage en brosjyre som skulle frata nordmenn lysten til å reise til Finland, og da måtte jeg ha konsentrert meg om det negative ved Finland, hva det nå kan være, kriminalitet, kanskje, hjerteinfarkt og lave fødselstall, nærheten til russiske kjernekraftverk, alkoholisme, det er sikkert nok å ta av, men nå er jeg på villspor, jeg er stresset, jobbintervjuer har aldri vært min styrke, og bilen er borte. Det er ille at folk stjeler biler, sier jeg, men samfunnet har skylden, for forskjellene bare øker og øker. Mange får det bedre, for all del, men noen, kanskje flere og flere, faller utenfor og begynner med stoff og slendrian og da står ikke bilene trygt, det er vel det samme i Finland, prøver jeg, det stjeles vel biler i Finland også? Finnene svarer ikke på dette. I stedet vil de vite om jeg snakker finsk. Ojoj, tenker jeg, har jeg gått glipp av noe her, er det en betingelse at jeg skal snakke finsk, jeg kan ikke huske at det ble nevnt i telefonen, men det ble det kanskje, hva skal jeg si? Jeg forstår en del, sier jeg, men det er løgn igjen, å, jeg vikler meg inn i et nettverk av løgner 17

her, det er ikke bra, jeg forstår litt, sier jeg. Kan du gjøre deg forstått selv? spør de. Forstått og forstått. Det er jo tross alt et finsk-ugrisk språk, sier jeg, det ligner ikke på norsk, det ligner vel knapt nok på noe som helst, nei, jeg kan ikke gjøre meg forstått, jeg buser ut med det, jeg kan ikke finsk, jeg skjønner ikke et ord. Men mormoren min, som i løgnen fortsatt bor og virker i Finland, snakket mest norsk med meg, sier jeg, for mannen hennes, altså min morfar, var norsk, så min mor, som har bodd i Norge i hele sitt liv, snakker bare norsk, ikke engang engelsk, snakker hun, hun har elendig språkøre, min mor, men hun er en god mor på andre måter, man må jo ikke snakke finsk for å være en god mor, eller hva? Om jeg har tenkt å reise til Finland i forbindelse med brosjyren?

Javisst har jeg det, sier jeg, men angrer med det samme.

Pokker heller, nå må jeg flytte på meg, reise, jeg liker ikke å reise, reise er forandring, det er vann, det flyter, og nå må jeg reise til Finland bare for en skarve brosjyres skyld, og så forandrer jeg meg, det er uunngåelig, man blir aldri helt den samme etter en reise, jeg liker det ikke, men jeg må svare ja her, det føles avgjørende at jeg svarer ja på dette, det er klart jeg må gjøre noe research, sier jeg, jeg kan bo hos min mormor, hun kan jo også hjelpe meg litt, hvem vet, hun kan sikkert gi meg noen små innspill, hun er riktignok gammel, men hun kan jo Finland på fingerspissene, særlig maten, jeg må jo skrive noe om den finske maten, som er veldig god, forresten, jeg elsker den og legger alltid på meg når jeg er Finland, og det er løgn, for jeg har veid det samme i tyve år og aldri vært i Finland, men mormor koker mat hele tiden, hun er alltid i ferd med å koke noe, hun har kokt sitt, 18

mormor, jeg savner henne, og er det ikke aspik de spiser, er aspik stort i Finland? Uansett, hun kan sikkert bidra med noe. Hvis jeg reiser må jeg ta vare på kvitteringene, sier de. Soleklart, sier jeg. Jeg er nøye med kvitteringer.

Klistrer dem rett inn i en stor perm som jeg alltid har med meg, løgn igjen, ja, ikke akkurat nå, da, sier jeg, for jeg hadde jo ikke tenkt å kjøpe noe, jeg skulle jo bare hit, altså til ambassaden, og hjem igjen, rett hjem, det vil si, det var tanken, i utgangspunktet, men bilen var jo stjålet, den sto ikke på plassen sin, enda jeg hadde parkert samvittighetsfullt og bra, som alltid, og derfor måtte jeg, ble jeg tvunget til, å ta en drosje, og dermed fikk jeg en kvittering, jeg viser dem kvitteringen, og jeg får kanskje en ny når jeg skal hjem, hvis jeg ikke velger å gå, jeg får med andre ord to kvitteringer, i verste fall to, altså burde jeg ha tatt permen med meg, og nå har jeg lært, så neste gang tar jeg den med, uansett om jeg bare skal gå en tur i parken, for man vet aldri hva som kommer til å skje. Jeg svetter litt nå, det er ikke til å unngå. Men jeg har et slags sportsundertøy som skal suge opp all svette og transportere den til neste kleslag og genseren utenpå er mørk, så svetten vises ikke, men kanskje i pannen, tenker jeg, og i håndflatene, og jeg må passe på ikke å forsegle denne avtalen, hvis det blir noen avtale, med et håndtrykk, kanskje jeg kan prøve med en klem, en god gammeldags klem, det har finnene sikkert sansen for, for har de ikke noe slavisk i seg, tenker jeg, og slaviske folkeslag er vel ganske fysiske, det har jeg sett på TV, presidenter og prester og mannen i gaten, de er ikke redde for å bli fysiske, det må jeg notere meg bak øret, det må med.

19

Godt, sier finnene omsider og kommer med kontrakten.

De kjøper meg. De kjøper hele idéen om at jeg skal lage brosjyren deres, gud vet hvorfor, de har kanskje tidsnød og kjenner ikke så mange i brosjyremiljøet, det kan være det samme, det spiller ingen rolle, jeg har fått oppdraget og er under kontrakt. Fire uker har jeg på meg. Det er alt jeg trenger, det er rikelig, fire uker er masser av tid, det er et kretsløp, månen sirkler en hel gang rundt jorden, menstruasjoner kommer og går, brosjyrer ser dagens lys.

Og jeg tar dem i hånden, begge to, hvilken rolle kan det spille at jeg er litt svett på hendene, tenker jeg, kontrakten er jo underskrevet, jeg har fått min gjenpart allerede.

Den har min signatur og en finsk signatur som ikke kan leses, et corny finsk navn, men det gjør ingenting. Jeg har jobb igjen. Jeg er utenfor fare og under kontrakt og jeg elsker å være under kontrakt.

Jeg står utenfor ambassaden og har klart det igjen. Jeg har fått en ny brosjyrejobb. Det så slemt ut en stund, men det ordnet seg, som det nesten alltid gjør. Jeg kan betale regningene og kanskje til og med unne meg noe ekstra, hva kan det være, tenker jeg, noe nytt, noe som blir bare mitt, kanskje noe unødvendig, noe som jeg strengt tatt ikke trenger, en cd, kanskje, eller noe til bilen, en slik pute med førstehjelpsutstyr, eller et par små plasthunder som kan stå i bakvinduet og nikke mens jeg kjører, vi får se. Bilen, ja, den hadde jeg nesten glemt, men den er borte, den er stjålet, tenker jeg, og setter meg på en benk. Det har vært en hektisk morgen, en trist morgen, med en glad vri på ambassaden, og så trist igjen, slik er livet, det er en runddans, det er et vell av motstridende følelser som skal få plass i en dag, og en parkeringsvakt 20

passerer, og jeg ser på henne, at hun har gode sko, for hun går sikkert mye, så hun må ha gode sko, hun kan vel trekke dem fra på skatten, tenker jeg, og jeg ser på henne og med ett demrer det for meg at bilen muligens slett ikke er stjålet, men tauet inn. Som i fjor og året før der. Hele formiddagen har jeg vært for oppkavet til å tenke så langt, men naturligvis er det det som har skjedd.

For tredje år på rad. Det er riktignok sløvt og utilgivelig, men det er samtidig bra, det er utrolig bra, for det betyr at bilen min med stor sikkerhet står oppe ved Ullevål stadion, landskamparenaen, Norges storstue, så å si, på kommunens biloppsamlingsplass og den blir passet på av kameraer og personell og mannskaper og kartboken ligger helt sikkert der jeg la den fra meg, på passasjersetet foran, der ligger den, oppslått på den siden jeg studerte sist, den med Frognerparken, jeg ser det for meg. Jeg kan dra opp dit og hente bilen når jeg vil, det koster det hvite i øyet, og det koster mer for hver dag man ikke henter den, men nå får jeg jo snart penger igjen. Og jeg bestemmer meg for ikke å krangle denne gangen. Sist gang sto jeg der så lenge og maste så mye at en av de ansatte til slutt kom ut av glassburet sitt og pekte på §12 i Forskrift om offentlig parkeringsregulering og parkeringsgebyr, hvor det står, svart på hvitt, som det heter, at Senest 24 timer etter at parkeringsregulerende skilt er oppsatt, må fører/ eier av kjøretøyet rette seg etter de nye bestemmelsene, og det er nøyaktig denne forordningen jeg nå har brutt for tredje år på rad. Det går for seg som følger: Trafikketatens fotfolk sniker seg rundt i ly av mørket og trekker plast over parkeringsskiltene og på plasten står det at gaten vil bli vasket f.eks. fra klokken 00.00-07.00 neste natt, og 21

hvis man da om morgenen henter bilen sin for å kjøre til jobb, så ser man skiltet og vokter seg vel for ikke å parkere samme sted etter arbeidstid, men for slike som meg, som ikke bruker bilen daglig, fordi jeg ikke behøver den daglig, jeg jobber hjemmefra, har alt jeg trenger der, pc og printer og skanner og telefon, har jeg, og vannkoker – for slike som meg er §12 skjebnesvanger, og jeg føler det som en urettferdig straff, jeg gjør det, jeg straffes fordi jeg ikke bruker bilen daglig, samtidig som man hele tiden forsøker å gjøre privatbilismen mindre utbredt, man har kampanjer for å få folk til å sykle til jobben, for å få folk til å ta buss og trikk, og jeg, som egentlig går foran med et godt eksempel ved å la bilen stå de fleste hverdager, skal straffes. Det er dobbeltmoral og urimelig, men kanskje ikke mer urimelig enn mange andre ting, når det kommer til stykket, for det er mangt som er urimelig, og det er lite jeg kan gjøre med det, så i beste fall vil det, på en god dag, avføde et leserinnlegg i avisen, hvis jeg nå skulle være i det lynne, på baksiden av Aftenpostens aftennummer, f.eks., hvor de trykker både spørsmålet og svaret samtidig, og jeg kan omtrent høre ordlyden i svaret som de har fått en funksjonær i trafikketaten til å gi, helt sikkert pr. telefon, og hun siterer §12 og har dermed sitt på det tørre og avslutter med en generell anmodning til det bileiende publikum om å holde øye med sine lokale parkeringsskilt så lenge vårrengjøringen av hovedstaden pågår, og avisen vil også snike inn pengesummen som kommunen regner med å tjene på biler som taues inn, og det dreier seg om millioner, jeg garanterer dere, det er millioner, en million er tusen ganger tusen, og flere millioner blir flere tusen ganger tusen, og det eneste som vil 22

skje hvis jeg skriver dette innlegget, er at jeg påfører meg selv ytterligere belastning, for tredje år på rad, som nevnt.

Og det er i virkeligheten ingen fordel å jobbe hjemmefra.

Man styrer riktignok sin egen tid, det er så, men man er alene, mutters alene, og bilen taues inn en gang i året, og man har ikke rett til sykepenger og betalte ferier og den slags ting, og teposene flyter overalt. Og allikevel er jeg nokså fornøyd med tilværelsen. Jeg godtar livet mitt slik det har blitt etter hvert. Det er rutine og oversiktlighet.

Den ene brosjyren følger den andre, og det er nitid arbeid, ingen må tro noe annet, og jeg liker det. Jeg ønsker det ikke annerledes. Men nå har jeg drømt om vann i flere uker, og jeg tenker; satan, forandring nå igjen.

Jeg ringer kommunen og får bekreftet at bilen min er tauet inn. Det er en gladmelding, men det koster penger å hente ut bilen. Femhundre i parkeringsbot og femtenhundre i inntauingsgebyr. Det er naturligvis urettferdig.

Ikke bare får man bilen fjernet mot sin vilje, man må også betale for det. Det er et sykt system i en syk verden, og det betyr at jeg må vente med å hente bilen til forskuddet for brosjyren har kommet inn på kontoen. Det tar utvilsomt en dag eller to. Eller enda lenger tid. Bankfolkene, de svinepelsene, liker å sitte på pengene i så mange døgn som mulig før de gjør dem tilgjengelige for oss som eier dem. På den måten håver de inn renter, det er ikke mye å hente i en enkelt transaksjon, men til sammen, alt legges jo sammen, adderes, som på barneskolen, og summen av transaksjonene blir penger, det er dette bankene lever av, blant annet, ser jeg for meg, men hva vet jeg, jeg vet nesten ingenting om banker, eller om Finland, for den saks skyld, men jeg har gjort meg noen tanker om dem 23

allikevel, jeg har mine tanker om banker, og om Finland, som alle andre. Og finske banker. Jeg tør ikke engang tenke på det. Der er jeg helt blank.

Jeg spaserer hjemover fra ambassaden. Gjør meg en tur innom Frognerparken, som jeg forresten aldri har forstått meg på, kanskje er det all nakenheten som gjør meg forlegen, tenker jeg, mens jeg funderer på oppgaven jeg har foran meg. Jeg må grave frem informasjon om Finland. Kortene skal på bordet. En brosjyre skal informere og inspirere. Man skal få lyst til å plukke den opp og ta den med hjem. Man skal få lyst til å reise. Herregud, folk er så enkle. De tror at alt blir bra bare de reiser til andre land. Hvis jeg skulle ha laget en brosjyre for egen regning, ville jeg ha oppfordret folk til å bli hvor de er.

Det er billigere, og det er minst like mye å hente. Men nå har jeg påtatt meg å få dem til Finland. Det strider imot det jeg står for. Jeg horer for Finland. Men noe må jeg leve av. Jeg må starte med det samme, tenker jeg, skrive tekst og ta bilder. Kanskje kan jeg ta naturbilder i Nordmarka. Få vil se forskjell. Vann er vann og flyter på samme måte uansett hvor i verden man tar bilde av det, og trær ser likedan ut i alle de nordiske landene. Og de som er i stand til å se forskjell trenger ikke brosjyren.

De kommer ikke til å lese den.

Jeg kommer hjem og er sliten. Det har vært en opprivende formiddag. Jeg legger meg og sover helt rundt. Til neste dag.

Når jeg våkner skjer det som nesten alltid skjer om morgenen når det er kaldere ute enn inne. Jeg går ut fra det kjølige soverommet og inn på det varme kjøkkenet.

Leiligheten har sentralvarme som er inkludert i husleien.

24