En ny start

En ny start

Karin Slaughter

En ny start Oversatt av Gry Sønsteng

Karin Slaughter Originalens tittel: Broken Oversatt av Gry Sønsteng Copyright © 2010 by Karin Slaughter Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2012 ISBN 978-82-02-34665-2 1. utgave, 1. opplag 2012 Omslagsdesign: Jan Erik Birkelid Omslagsfoto: Ayal Ardon / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2012 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Victoria

Prolog

Allison Spooner ville dra fra byen før Thanksgiving, men hun hadde ingen steder å reise. Det var ingen grunn til å bli værende, men det var i det minste billigere. Hun hadde i det minste tak over hodet. Varmeovnen i den usle leiligheten fungerte i det minste av og til. Og hun kunne i det minste spise et varmt måltid på jobben. Det var mange «i det minste». Hvorfor handlet livet hennes alltid om det minste? Ville det komme en tid da det dreide seg om det meste?

Vinden ble sterkere og hun knyttet nevene i lommene på den tynne jakken. Det yrte mer enn det regnet, det var kaldt og vått, som om hun befant seg i nesen på en hund.

Det iskalde gufset fra Lake Grant gjorde det ikke bedre.

Hver gang vinden økte, var det som om små, sløve barberblader skar gjennom huden. Dette skulle liksom være det sørlige Georgia, ikke den pokkers Sørpolen.

Mens hun strevde for å finne fotfeste langs stranden der trærne vokste tett ved, følte hun at hver bølge som slo mot leirgrunnen fikk temperaturen til å synke en grad. Hun lurte på om de tynne skoene klarte å forhindre at hun fikk frostskader. Hun hadde sett en mann på TV som hadde mistet alle fingre og tær i kulden. Han sa at han var glad for å være i live, men folk sa jo hva som helst for å komme på TV. Slik livet hennes var nå, var nok kveldsnyhetene det eneste programmet hun ville ende i. De ville vise et bilde av henne – sannsynligvis det grusomme fra årboken på high school – ved siden av teksten «Tragisk dødsfall».

7

Ironisk nok var hun altså mer interessant for resten av verden hvis hun var død. Det var ingen som brydde seg om henne nå – eller om den lille lønnen hun klarte å skrape sammen, eller den evige kampen for å holde tritt med skolearbeidet mens hun forsøkte å klare alt annet i livet. Men ikke noe av det ville bety noe for noen andre, med mindre hun endte dypfrossen på bredden av innsjøen.

Vinden ble sterkere igjen, og Allison snudde ryggen mot kulden. Det føltes som om iskalde fingre strøk henne over ribbena og klemte til rundt lungene. Det gikk en grøsning gjennom henne. Det kom frostrøyk da hun pustet. Hun lukket øynene og ramset opp problemene sine med klaprende tenner: Jason. Skolen. Penger. Bilen. Jason. Skolen. Penger. Bilen.

Mantraet fortsatte etter nok et gjennomtrengende gufs.

Allison åpnet øynene og så seg rundt. Solen gikk ned raskere enn hun hadde trodd. Hun snudde seg og så mot colleget. Skulle hun gå tilbake? Eller fortsette?

Hun valgte å fortsette, og bøyde hodet mot den ulende vinden.

Jason. Skolen. Penger. Bilen.

Jason – kjæresten hennes som var blitt en drittsekk over natten.

Skolen – hun kom til å stryke hvis hun ikke brukte mer tid på studiene.

Penger – hun ville ikke ha noe å leve av, eller kunne gå på college hvis hun jobbet mindre.

Bilen – det hadde kommet røyk fra den i morges da hun startet den, noe som egentlig ikke var noe problem, det hadde skjedd i flere måneder, men denne gangen kom røyken innenfra – gjennom varmeapparatet. Hun ble nesten kvalt da hun kjørte til skolen.

Allison trasket videre og la «frostskader» til listen idet hun rundet en sving ved innsjøen. Hver gang hun blunket, kjentes det som om øyelokkene skar gjennom tynne lag med is.

8

Jason. Skolen. Penger. Bilen. Frostskader.

Faren for frostskader var nok mest overhengende for øyeblikket, selv om hun ikke ville innrømme at jo mer hun bekymret seg for det, desto varmere følte hun seg. Kanskje hjertet slo fortere eller kanskje hun gikk raskere fordi solen begynte å gå ned, og det gikk opp for henne at sytingen om å dø av kulde kunne bli virkelighet hvis hun ikke fikk opp farten.

Allison rakte ut hånden og støttet seg mot et tre for å komme forbi en kveil med røtter som lå halvveis nede i vannet. Barken var våt og svampaktig under fingrene hennes. En kunde hadde sendt tilbake en hamburger i lunsjen i dag fordi brødet var for svampaktig. Det var en stor og kraftig mann i fullt jaktutstyr, ikke den typen du ville tro kunne bruke et uttrykk som «svampaktig». Han hadde flørtet med henne og hun flørtet tilbake. Da han gikk, la han igjen 50 cent i tips for et måltid som kostet ti dollar.

Han blunket faktisk til henne da han forsvant ut av døren, som om han hadde gjort henne en tjeneste.

Hun visste ikke hvor mye lenger hun klarte å holde ut.

Kanskje bestemoren hennes hadde hatt rett. Jenter som Allison gikk ikke på college. De begynte å jobbe på dekkfabrikken, traff en fyr, ble gravid, giftet seg, fikk et par unger til og skilte seg. Noen ganger i den rekkefølgen, andre ganger ikke. Og hvis hun var heldig, slo ikke mannen henne så mye.

Var det et liv hun ønsket å leve? Det var et liv som nærmest lå i blodet. Moren hennes hadde levd det livet. Bestemoren hadde gjort det samme. Og tante Sheila – helt til hun rettet en hagle mot onkel Boyd og nesten skjøt hodet av ham. Alle tre Spooner-kvinnene hadde på et eller annet tidspunkt kastet bort alt på en håpløs mann.

Allison hadde sett det skje så ofte med moren at da Judy Spooner lå på sykehuset for siste gang, fullstendig spist opp av kreft, klarte ikke Allison å tenke på annet enn hvor bortkastet livet til moren hadde vært. Hun var helt utslitt. I en alder av 38 år var håret hennes blitt tynt og 9

nesten helt grått. Huden var blek. Hendene var forkrøplet etter arbeidet på dekkfabrikken – hun hadde tatt dekkene av samlebåndet, trykktestet dem før hun la dem på samlebåndet igjen og tok tak i et nytt dekk. Om og om igjen, over 200 ganger om dagen, så hvert ledd i kroppen verket når hun la seg om kvelden. Hun var 38 år og hadde sett på kreften som en lettelse.

Noe av det siste Judy hadde sagt til Allison, var at hun var glad for å dø, glad hun slapp å være ensom lenger. Judy Spooner trodde på det å komme til himmelen og på frelsen. Hun trodde gullbelagte gater og mange herregårder en dag ville erstatte en grusbelagt vei til en husvogn. Alt Allison trodde, var at hun aldri hadde vært nok for moren. Glasset til Judy var alltid halvtomt, og all den kjærligheten Allison hadde øst over henne i årenes løp var ikke nok til å fylle det.

Judy satt for langt nede i gjørma. Den kjedelige jobben.

Den ene håpløse mannen etter den andre. Babyen som hemmet henne.

College skulle bli Allisons redning. Hun var god i fysikk. Det ga ingen mening med tanke på familiebakgrunnen, men på et eller annet vis forsto hun hvordan kjemikalier fungerte. Hun hadde en grunnleggende forståelse for syntesen av makromolekyler, og studiet av syntetiske polymerer passet henne som hånd i hanske. Og enda viktigere – hun visste hvordan hun skulle studere effektivt.

Hun visste at det alltid fantes – et eller annet sted på jorden – en bok med et svar, og den beste måten å finne svaret på var å lese hver eneste bok du kunne få tak i.

Da hun gikk det siste året på high school, klarte hun å holde seg unna gutter og drikking og metamfetaminen som hadde ødelagt livet til nesten hver eneste jente på hennes alder i den lille byen hun kom fra – Elba i Alabama. Hun ville ikke bli en av de sjelløse, utslitte jentene som jobbet nattskift og røykte mentolsigaretter fordi de trodde de var stilige. Hun hadde ikke tenkt å ende med tre barn med tre forskjellige fedre før hun var fylt 30. Hun ønsket ikke 10

å våkne en morgen og ikke klare å åpne øynene fordi en manns knyttneve hadde gitt henne et par blåveiser kvelden før. Hun hadde ikke tenkt å dø ensom i en sykeseng som moren.

Det var i alle fall det hun tenkte da hun flyttet fra Elba for tre år siden. Fysikklæreren hennes, Mayweather, hadde trukket i alle tråder for å få henne inn på et godt college.

Han ville ha henne så langt vekk fra Elba som overhodet mulig. Han ønsket at hun skulle få en fremtid.

Grant teknologiske høyskole lå i Georgia, og om ikke det var så langt borte i kilometer, var følelsen av å være langt hjemmefra der. Colleget var enormt sammenlignet med hjembyens high school, der avgangsklassen besto av 29 elever. Allison hadde tilbragt den første uken på universitetsområdet med å undre seg over hvordan du kunne forelske deg i et sted. Forelesningene var fulle av ungdommer som hadde vokst opp med alle muligheter og som aldri hadde vurdert å ikke gå på college rett etter high school.

Ingen av medstudentene kniste da hun rakte opp hånden for å svare. De trodde ikke du smisket hvis du faktisk hørte etter når læreren snakket, og forsøkte å lære noe annet enn å sette på falske negler eller flette extensions inn i håret.

Og området rundt colleget var så pent. Elba var tørt og vissent, selv til det sørlige Alabama å være. Heartsdale, byen Grant teknologiske høyskole lå i, lignet noe du bare så på TV. Alle stelte i hagen. Det var blomster langs hele Main Street om våren. Fremmede mennesker vinket til deg og smilte. På kafeen der hun jobbet, var alle vennlige, selv om de ikke var flinke til å gi tips. Byen var ikke så stor at hun gikk seg bort. Og den var dessverre ikke så stor at hun unngikk å støte på Jason.

Jason.

Hun hadde møtt ham det andre året på college. Han var to år eldre enn henne, mer erfaren og mer sofistikert enn guttene hun hadde truffet før. Et romantisk stevnemøte for ham var ikke å snike seg inn på kino og få seg 11

et kjapt nummer på bakerste rad før de ble kastet ut. Han tok henne med på restauranter med tøyservietter på bordet. Han holdt henne i hånden. Han hørte på det hun sa.

Og da de hadde sex, forsto hun omsider hvorfor det ble kalt å elske. Jason var ikke bare opptatt av å tilfredsstille seg selv, han ville ha med seg Allison. Hun hadde trodd at de hadde et seriøst forhold, hun hadde brukt de to siste årene på å bygge opp noe med ham. Og så var han plutselig blitt en annen person. Plutselig var alt som hadde vært fint ved forholdet deres, det som nå var grunnen til at det raknet.

Og i likhet med moren hennes, hadde Jason fått det til at alt var Allisons feil. Hun var kald. Hun var fjern. Hun var for kravstor. Hun hadde aldri tid til ham. Som om Jason var en kjærlig helgen som brukte dagen på å finne ut hvordan han skulle gjøre Allison lykkelig. Det var ikke hun som gikk på rangel med venner hele natten. Det var ikke hun som begynte å vanke sammen med merkelige mennesker på skolen. Og det var pokker ta ikke hun som hadde satt dem i kontakt med den dusten inne i sentrum.

Hvordan kunne det være hennes feil når hun ikke engang hadde sett ansiktet hans?

Allison skalv igjen. For hvert skritt hun tok rundt den helvetes innsjøen, virket det som om strandlinjen ble hundre meter lenger bare for å ergre henne. Hun så ned på den våte bakken. Det hadde vært dårlig vær i ukevis.

Kraftig regn hadde fått veier til å rase ut og revet ned trær.

Allison hadde aldri vært flink til å takle dårlig vær. Hun reagerte på mørket, det var som om det trakk henne ned.

Hun ble humørsyk og tok lett til tårene. Hun ønsket bare å sove til solen kom frem igjen.

«Helvete,» hveste Allison og unngikk så vidt å gli. Buksebretten var full av gjørme og skoene våte. Hun så ut mot den sydende innsjøen. Hun hadde regndråper i øyevippene. Hun strøk håret bakover med fingrene og så på det svarte vannet. Kanskje hun bare skulle gli. Kanskje hun bare skulle gli ned i innsjøen. Hvordan ville det fø12

les å bare la seg falle? Hvordan ville det kjennes når understrømmene tok henne med ut mot dypet der hun ikke kjente grunn under føttene og lungene ikke fikk luft?

Det var ikke første gang hun tenkte på det. Det skyldtes sannsynligvis været. Det evige regnet og den grå himmelen. Alt virket mer deprimerende når det regnet. Og enkelte ting var mer deprimerende enn andre. Det hadde stått en artikkel i avisen på torsdag om en mor og barnet hennes som druknet i en Folkevognboble tre kilometer utenfor byen. De befant seg rett utenfor Third Baptist Church da en flom av vann skylte over veien og dro dem med seg.

Det var noe ved designet på de gamle Folkevognboblene som fikk dem til å flyte, og denne nye modellen fløt også.

Til å begynne med.

Kirkegjengerne som akkurat var ferdig med kirkekaffen, var hjelpeløse. De kunne ikke gjøre noe uten å risikere å bli tatt av vannmassene og så skrekkslagne på bilen som spant rundt før den tippet over. Bilen ble fylt med vann, og mor og barn ble tatt av strømmen. Kvinnen som ble intervjuet i avisen sa at hun resten av livet ville se for seg hånden til det tre år gamle barnet hver gang hun sovnet og hver gang hun våknet – hånden som strakte seg opp av vannet en siste gang før barnet ble trukket under.

Allison klarte heller ikke å la være å tenke på barnet, selv om hun hadde befunnet seg på biblioteket da det skjedde.

Selv om hun aldri hadde møtt kvinnen eller barnet eller kvinnen som ble intervjuet, så hun for seg den lille hånden hver gang hun lukket øynene. Noen ganger ble hånden større. Av og til var det moren som strakte ut hånden for å få hjelp. Noen ganger våknet hun av at hun skrek fordi hånden dro henne med under.

Hvis hun skulle være ærlig, hadde Allison tenkt deprimerende tanker lenge før avisartikkelen. Hun kunne ikke skylde helt og holdent på været, men det stadige regnet og den grå himmelen gjorde henne motløs. Ville det være lettere å bare gi opp? Hvorfor skulle hun reise tilbake til Elba og bli en tannløs, hulkinnet gammel kvinne med 18 13

unger å fø på, når hun bare kunne gå ut i innsjøen og for en gangs skyld ha kontroll over sin egen skjebne?

Hun begynte å bli så lik moren så raskt at hun nesten kunne kjenne at håret ble grått. Hun var like ille som Judy – hun hadde trodd at en gutt var forelsket i henne når han bare var interessert i det hun hadde mellom bena. Det var dét tante Sheila hadde sagt på telefonen i forrige uke.

Allison hadde beklaget seg over Jason og lurt på hvorfor han ikke ringte henne tilbake.

Tante Sheila hadde tatt et dypt drag av sigaretten. «Du høres ut akkurat som moren din,» sa hun da hun blåste ut røyken.

Det hadde vært bedre om hun hadde stukket en kniv i hjertet på henne og vridd rundt. Men det verste var at hun hadde rett. Allison elsket Jason. Hun elsket ham for mye.

Hun elsket ham så mye at hun ringte ham ti ganger om dagen, selv om han aldri tok telefonen. Hun elsket ham så høyt at hun trykket på «hent e-post»-knappen på den idiotiske PC-en hvert andre minutt for å se om han hadde svart på en av de hundre e-postene hennes.

Hun elsket ham så høyt at hun befant seg her ute midt på natten for å ta seg av møkkajobben han ikke hadde mot til å gjøre.

Allison tok et skritt nærmere innsjøen. Hun kjente at hælen begynte å gli, men kroppens automatiske selvoppholdelsesdrift tok over før hun falt. Men hun kjente vannet nippe til skoene. Sokkene var allerede gjennomvåte.

Tærne var så kalde at det gikk en skarp smerte gjennom knoklene. Var det slik det ville kjennes – en langsom nummen følelse før hun sank ned i en smertefri tilværelse?

Hun var livredd for å bli kvalt. Det var problemet. Hun hadde likt å være ved sjøen da hun var barn, men det forandret seg da hun ble 13 år. Den idiotiske fetteren hennes, Dillard, hadde en gang holdt henne under vannet i et basseng på et offentlig bad. Nå likte hun ikke engang å ta karbad fordi hun var redd for å få vann i nesen og få panikk.

14

Hvis Dillard hadde vært her, ville han sannsynligvis ha dyttet henne ut i vannet uten at hun trengte å be ham om det. Den gangen han holdt hodet hennes under vann, viste han ingen tegn til anger. Allison hadde kastet opp lunsjen.

Hun hulket og skalv. Det sved i lungene. Alt han gjorde var å le litt, lik en gammel mann som kløp deg i armen bare for å høre deg klynke.

Dillard var sønnen til Sheila, og hennes eneste barn. Han var en større skuffelse for henne enn faren hans, hvis det var mulig. Han sniffet så mye malingspray at nesen hans forandret farge for hver gang du så ham. Han røykte crack.

Han stjal penger fra moren. Det siste Allison hadde hørt, var at han satt i fengsel for å ha forsøkt å rane en spritsjappe med vannpistol. Mannen bak disken hadde slått hull i hodet på ham med en baseballkølle før politiet kom. Resultatet var at Dillard ble enda dummere enn før, men han ville likevel ikke ha gått glipp av den gode muligheten til å dytte henne hodestups ut i vannet. Han ville ha brukt begge hender og ikke gjort annet etterpå enn å le litt mens hun veivet med armene i et forsøk på ikke å drukne.

Hvor lang tid ville det ta før hun mistet bevisstheten?

Hvor lenge måtte hun leve i frykt før hun døde? Hun lukket øynene igjen og forsøkte å forestille seg hvordan vannet omsluttet henne, slukte henne. Det ville være så kaldt at det først føltes varmt. Du ville ikke klare deg lenge uten luft. Du ville besvimt. Kanskje panikken tok overhånd og sendte deg inn i en slags hysterisk bevisstløshet. Eller kanskje du følte deg levende – full av adrenalin der du kjempet som et ekorn fanget i en papirpose.

Hun hørte at en gren knakk bak henne. Allison snudde seg overrasket.

«Herregud!» Hun gled igjen, og denne gangen skled hun virkelig. Hun veivet med armene. Knærne ga etter under henne. Smerten slo pusten ut av henne. Hun havnet med ansiktet i gjørma. En hånd grep henne rundt nakken og tvang henne til å bli liggende. Allison inhalerte den bitre kulden fra jorden, den våte, stinkende leiren.

15

Hun begynte instinktivt å kjempe, mot vannet, mot panikken som overmannet henne. Hun kjente et kne presse så hardt mot korsryggen at hun ikke klarte å røre seg. Hun hadde en sviende smerte i nakken og blodsmak i munnen.

Hun ville ikke dø. Hun ville leve. Hun måtte leve. Hun åpnet munnen for å skrike så høyt hun bare kunne.

Så ble alt svart.

Mandag

1

Vinterens vær betydde heldigvis at liket på bunnen av innsjøen ville være godt bevart, men kulden på stranden gikk gjennom marg og bein. Det fikk deg til å anstrenge deg for å huske hvordan det hadde vært i august. Solen som skinte mot ansiktet. Svetten som rant nedover ryggen. Luftkondisjoneringen i bilen som blåste ut en tåke fordi den ikke klarte å holde tritt med heten. Lena Adams anstrengte seg for å huske, men alle tanker om varme forsvant denne regnfulle morgenen i november.

«Fant henne,» ropte lederen for dykkerne. Han ledet mennene sine fra strandkanten og stemmen ble dempet av lyden fra det konstant pøsende regnet. Lena vinket mot ham og kjente regnvann sildre nedover ermet på den tykke parkasen hun hadde tatt på seg da telefonen ringte klokken 3 om natten. Det regnet ikke kraftig, men pøste ned hele tiden og tappet insisterende mot ryggen hennes og paraplyen som hvilte mot skulderen. Sikten var omtrent ti meter, alt bortenfor det var en disig tåke. Hun lukket øynene og tenkte på den varme sengen sin, den enda varmere kroppen som hadde ligget tett inntil henne.

Den skingrende ringetonen fra en telefon klokken 3 om natten var ingen velkommen lyd, spesielt ikke hvis du jobbet i politiet. Lena hadde våknet fra dyp søvn med hamrende hjerte og automatisk snappet til seg røret og presset det mot øret. Det var hun som var førstebetjent på sovende vakt, og det var hun som i tur og orden måtte begynne å ringe rundt til forskjellige steder i den sørlige delen av Geor19

gia. Politisjefen. Liksynsmannen. Brann- og redningsetaten.

Georgia Bureau of Investigation måtte underrettes om at et lik var blitt funnet på statlig grunn. Georgia Emergency Management Authority, som hadde en liste over ivrige frivillige som var klare til å lete etter lik på kort varsel.

De var nå samlet ved innsjøen, men de smarteste ventet inne i bilene med varmeapparatet på full styrke mens en iskald vind fikk kjøretøyene til å bevege seg lik vuggen til en baby. Dan Brock, som eide det lokale begravelsesbyrået, jobbet også som byens liksynsmann og satt og sov i bilen. Han satt med hodet mot nakkestøtten og sov med åpen munn. Selv ambulansepersonellet befant seg trygt inne i ambulansen. Lena så ansiktene deres gjennom vinduene i bakdørene. Av og til kom en hånd ut og gloen fra en sigarett glødet i grålysningen.

Hun holdt en plastpose av den typen som ble brukt til bevismateriale i hånden. Den inneholdt et brev som var blitt funnet ved strandkanten. Papirbiten var blitt revet av fra et linjert ark og var cirka 15 x 20 centimeter. Ordene var skrevet med kulepenn og med store bokstaver. Det var bare én setning, og ingen underskrift. Ikke det vanlige tragiske og ynkelige farvel, men budskapet var klart nok: JEG VIL HA SLUTT PÅ DET. Selvmord var på mange måter vanskeligere å etterforske enn drap. Når en person ble drept, fantes det alltid noen du kunne klandre. Det fantes ledetråder du kunne følge opp og som førte deg til gjerningsmannen, et klart mønster du kunne legge frem for familien når du skulle forklare hvorfor en av deres kjære var blitt revet bort. Og om du ikke hadde funnet ut hvorfor, så visste du i det minste hvem drittsekken som hadde ødelagt livet deres, var.

Når det gjaldt selvmord, var offeret også drapsmannen.

Den du kunne klandre var også den som var blitt revet bort.

De var ikke til stede og kunne ta beskyldningene når det gjaldt sin egen død og det naturlige sinnet som følger med et tap. Den døde etterlater seg i stedet et tomrom som all verdens smerte og sorg aldri kunne fylle. Mødre og fedre, 20

søstre og brødre, venner og andre slektninger – ingen av dem hadde noen de kunne straffe for tapet de hadde lidd.

Og folk ønsket alltid å straffe en eller annen når et liv brått ble tatt.

Det var derfor det var etterforskerens jobb å sørge for at hver eneste centimeter av åstedet ble undersøkt og registrert. Hver eneste sigarettstump, hver papirbit, det minste søppel skulle noteres, undersøkes for fingeravtrykk og analyseres på laboratoriet. Værforholdene ble skrevet ned i den innledende rapporten. Politibetjentene og ambulansepersonellet på åstedet ble loggført. Hvis det fantes tilskuere, ble det tatt fotografier. Bilnumre ble sjekket. Livet til selvmordsofferet ble etterforsket like nøye som ved et drap. Hvem var vennene hennes? Hadde hun noen elskere? Hadde hun en ektemann? Guttekjæreste? Jentekjæreste? Fantes det noen sinte naboer eller misunnelige kolleger med i bildet?

Lena visste bare det de hadde oppdaget så langt: Et par joggesko som tilhørte en kvinne, størrelse 39, som var plassert oppå selvmordsbrevet. Inni den venstre skoen lå det en billig ring, 12 karat gull med en matt rubin i midten.

I den høyre skoen lå det en hvit Swiss Army-klokke med falske diamanter i stedet for tall. Under skoen lå den sammenbrettede lappen.

JEG VIL HA SLUTT PÅ DET. Ikke mye til trøst for de etterlatte.

Det lød et plutselig plask da en av dykkerne kom opp til overflaten. Kollegaen hans dukket opp ved siden av ham.

Begge kjempet mot mudderet på bunnen av innsjøen da de halte liket ut av det kalde vannet og opp i det kalde regnet. Den døde jenta var liten, noe som fikk anstrengelsen til å virke overdreven, men Lena oppdaget raskt grunnen.

Hun hadde en tykk kjetting rundt livet, og en gul hengelås hang lavt, lik en beltespenne. Det var festet to betongblokker til kjettingen.

Enkelte ganger oppsto det små mirakler i politiarbeidet.

Offeret hadde tydeligvis sørget for at det ikke fantes noen 21

vei tilbake. Hvis det ikke hadde vært for betongblokkene som holdt henne nede, ville strømmen sannsynligvis ha ført liket ut til midten av innsjøen og gjort det nesten umulig å finne henne.

Lake Grant var en 3200 kvadratmeter stor, menneskeskapt innsjø som enkelte steder var 90 meter dyp. Under overflaten fantes det tomme hus, små hytter og skur der folk hadde bodd før området ble gjort til et reservoar. Det fantes butikker, kirker og et bomullsspinneri som hadde overlevd Borgerkrigen bare for å bli nedlagt under Depresjonen. Alt hadde forsvunnet i vannmassene fra Ochawahee-elven slik at Grant County kunne få en pålitelig elektrisitetskilde.

National Forestry Service eide det beste området av innsjøen, over 10 000 kvadratmeter som var formet lik en munkehette. Den ene siden lå nær området der de mest velstående bodde, den andre ved Grant teknologiske høyskole, et lite, men populært statlig universitet med nesten 5000 studenter.

Seksti prosent av innsjøens 130 kilometer lange strandlinje tilhørte State Forestry Division. Det mest populære stedet var det lokalbefolkningen kalte Lover’s Point. Turgåere fikk lov til å sette opp telt der. Tenåringer kom dit for å feste, og etterlot seg som regel tomme ølbokser og brukte kondomer. Av og til ble det varslet om et bål som var kommet ut av kontroll, og en gang var det blitt rapportert om en rabiessmittet bjørn. Det viste seg imidlertid å være en tilårskommen, brun labrador som hadde forvillet seg bort fra leirstedet til eieren.

Noen ganger ble det funnet lik der også. En gang var en jente blitt levende begravet. Noen menn, som regel tenåringer, hadde druknet på grunn av ren, skjær dumhet. I fjor sommer hadde et barn brukket nakken da hun stupte ned i det grunne vannet i bukten.

De to dykkerne tok en pause og lot vannet renne av liket før de fortsatte. Til slutt nikket mennene og dro den unge kvinnen opp på stranden. Betongblokkene laget en 22

dyp fure i sand og leire. Klokken var 6.30, og det så ut som om månen blunket til solen da den steg langsomt opp over horisonten. Dørene på ambulansen ble åpnet. Ambulansesjåførene bannet mot den bitre kulden da de trillet ut båren. En av dem hadde en avbitertang over skulderen.

Han klasket neven mot panseret på bilen til liksynsmannen. Dan Brock våknet brått og veivet komisk med armene. Han ga mannen et skarpt blikk, men ble værende i bilen. Lena klandret ham ikke – det var ingen grunn til å gå ut i regnet før du var nødt. Den døde jenta hadde ikke tenkt seg andre steder enn på likhuset, det var ingenting som hastet.

Lena gikk bort til liket mens hun brettet plastposen med selvmordsbrevet forsiktig sammen før hun la den i jakkelommen. Hun tok frem en penn og spiralblokken, og holdt paraplyen mellom nakke og skulder. Hun skrev ned dato, tidspunkt, værforhold, antall dykkere og ambulansepersonell, biler og politibetjenter og hvordan terrenget var. Hun noterte også alt annet ved åstedet, som at det ikke fantes noen tilskuere – alle detaljer som senere skulle utgjøre politirapporten.

Offeret var omtrent like høy som Lena – 1,65 – men hun var mer spedbygd. Håndleddene var syltynne. Fingerneglene var ujevne og bitt langt ned. Hun hadde mørkt hår og usedvanlig hvit hud. Hun var sannsynligvis i begynnelsen av 20-årene. De åpne øynene var sløret. Leppene var litt sprukne, som om hun hadde bitt seg i dem av nervøs uvane. Eller kanskje en fisk var blitt sulten.

Kroppen hennes var lettere nå som den var ute av vannet, og det trengtes bare tre dykkere for å legge henne ned på båren. Mudder fra bunnen av innsjøen dekket henne fra topp til tå. Det dryppet vann fra klærne – en blå dongeribukse, svart fleeceskjorte, hvite sokker, ingen joggesko, en mørkeblå vindjakke med Nike-logo foran der glidelåsen ikke var trukket opp. Idet båren beveget seg, falt hodet hennes til siden.

Lena stoppet å skrive. «Vent litt,» ropte hun, da hun 23

forsto at noe var galt. Hun stakk notisblokken i lommen og tok et skritt nærmere liket. Hun hadde sett noe som blinket ved nakken til jenta – noe i sølv, kanskje et halskjede. Sjøgress lå over halsen og skuldrene hennes lik et sjal. Lena brukte tuppen på pennen til å skyve vekk de sleipe, grønne slyngtrådene. Noe beveget seg under huden til jenta, på samme måte som regnet laget krusninger på tidevannet.

Dykkerne la også merke til bølgebevegelsen og bøyde seg frem for å se nærmere etter. Huden beveget seg i noe som så ut som en scene fra en skrekkfilm.

«Hva i –» sa en av dykkerne.

«Herregud!» Lena gjorde et raskt byks bakover da en liten ørekyte gled ut fra en sprekk i huden i nakken til jenta.

Dykkerne lo på den måten menn gjør når de ikke vil innrømme at de har tisset i buksa. Lena la en hånd mot brystet og håpet at ingen hadde lagt merke til at hun nesten hadde fått hjertestans. Hun trakk pusten. Ørekyten lå og sprellet i gjørma. En av mennene tok den opp og kastet den ut i innsjøen igjen. Lederen for dykkerne klarte ikke å la være å komme med en spøk om fiskelykke.

Lena ga ham et skarpt blikk før hun bøyde seg ned mot liket igjen. Sprekken der fisken hadde kommet ut, var på baksiden av nakken, til høyre for ryggraden. Hun gjettet seg til at såret var omtrent to og en halv centimeter langt.

Huden var rynkete etter tiden i vannet, men såret hadde en gang vært smalt og presist – den type kutt som ble laget av en veldig skarp kniv.

«En eller annen må gå og vekke Brock,» sa hun.

Dette dreide seg ikke lenger om etterforskningen av et selvmord.