En duft av kanel

Samar Yazbek

En duft av kanel Oversatt av Anne Aabakken

Samar Yazbek Originalens tittel: (Ra'ihat al-Qirfah) Oversatt av Anne Aabakken Copyright © 2008 by Samar Yazbek, Dar al adab, Beirut, Lebanon Translation copyright © 2013 by Cappelen Damm AS This book is published by arrangement with Raya Agency for Arabic literature, France, and Literary Agency Wandel Cruse, France.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41038-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Elisabeth Vold Bjone Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, 2013, Litauen 2013 Satt i Sabon-Roman og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5 Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Nawwar … Da vi to alene ble oppslukt av denne sinnssyke verden

En lysstrime!

Døren sto på gløtt. Hadde det ikke vært for lyset som skrådde mot speilet i gangen, ville ikke Hanan al-Hashemi ha lagt merke til hviskingen der hun tasset barbeint etter å ha hoppet ut av sengen som om hun var stukket av noe. Hun hadde drømt at hun var blitt forvandlet til en kvinne med fem armer og tre bryst.

Hun var fremdeles i ørske. Befølte kroppen sin. Dro i den vinrøde nattkjolen som klistret seg til brystet. Lette etter utvekster og nye armer. Kunne ikke tro at hun fortsatt var som hun pleide. Derfor gikk hun ned tretrappen og skyndte seg bort til det høye speilet hun hadde beholdt blant møblene i utvandrernes gamle hus. Hun visste at speilet aldri ville lyve for henne, og ville berolige henne med at ingen tynne, skumle armer buktet seg rundt kroppen hennes.

Men det var en lysstrime!

Lysstrimen som delte gangen i to, var det som vekket henne fra marerittet og fikk henne til å legge merke til at hun var barbeint, og hun hørte hvisking fra ektemannens rom.

Som forsteinet ble hun stående, med vidt oppsperrede øyne. Beveget ikke føttene for å få greie på hva som fore7

gikk inne på rommet hun ikke hadde vært i på mange år, og som hun ikke husket hva inneholdt. Hun var overhodet ikke nysgjerrig når det gjaldt stedet der hennes ektemann sov, men ventet bare på at han skulle gå bort.

Isteden tok hun noen skritt mot speilet og ble stående blottstilt etter å ha slått på lyset i gangen. Det eneste som dekket henne, var den korte nattkjolen. Hun stirret inn i speilet. En plutselig innskytelse gjorde henne intenst nysgjerrig på hva mannen drev med. Er jeg blitt gal? undret hun.

Hun gransket ansiktet i speilet. Øynene glitret. Hun strøk seg over hoftene og holdt pusten. Gliste og følte seg lykkelig. I noen øyeblikk glemte hun lydene fra rommet, overveldet av henrykkelse over å utforske kroppen sin foran speilet. Hun heiste opp den korte kjolen og betraktet interessert rumpeballene som om det var en annen kvinnes kropp hun så. Hun berørte speilet, så flyttet hun fingrene til ansiktet og strøk seg over kinnet. Fornøyd merket hun at det var nesten like glatt som speilflaten.

Det var så hun måtte le, og som en sjenert skolejente la hun hånden over munnen.

Hun strakte ut hånden, slo av lyset og tenkte på skyggen hun ville se foran speilet etter å ha forsikret seg om at ansiktet fremdeles var som det skulle være. Brått befant hun seg imidlertid i stummende mørke, og la merke til at lyset som hadde sivet ut fra ektemannens rom, var borte, og at døren som hadde stått på gløtt, var lukket.

Det støkk i henne.

Hun forsøkte å ta seg sammen. Den eneste forklaringen hun kunne komme på, var at en tyv hadde brutt seg inn i villaen. Hun kvalte et skrik og famlet etter veggen. Det var vanskelig å puste. Hun tenkte at hun måtte komme seg bort til den nærmeste telefonen, for hun var 8

sikker på at mannen hennes ikke var våken så sent på natten. Og skulle han mirakuløst nok være det, ville han ikke brått ha slått av lyset når han hørte skrittene hennes.

Hun sto så tett inntil veggen at hun ble en del av den.

Gjorde seg så liten hun kunne, holdt pusten. Etter noen minutter på denne måten kom det lys fra rommet, og hviskingen ble gjenopptatt. Øm hvisking, lav knising og hete stønn. Hun forsøkte å gjette hva som var opphav til denne lyden mens hun sakte og forsiktig listet seg bort. Kroppen skalv voldsomt. Hun stanset foran dørhåndtaket, grep om det og rev opp døren. Så sto hun ansikt til ansikt med det som foregikk i rommet, som var forvandlet til en mørk teaterscene opplyst av en svak lyskilde. All farge forlot ansiktet hennes, og porene over hele kroppen – fra isse til fotsåle – ble til skarpe knivspisser som ga henne gåsehud.

Den nakne ektemannen hennes lå utstrakt på sengen, med et ansikt forvridd av smerte. Vel, ikke smerte, akkurat. Det var et uttrykk hun ikke kjente fra før. Han var ugjenkjennelig, ikke seg selv, men likevel mannen hennes. Midt i lyskjeglen fantes også noe som minnet om en dyp tunnel, det var … Aliya.

Dette var altså ikke en drøm? Hun lå ikke i sengen sin, badet i svette på grunn av marerittet. Det var Aliya, som hun kjente bedre enn seg selv! Det var henne!

Aliya som krøllet seg kokett inntil mannen. Da hun fikk øye på fruen, stivnet kroppen brått, men hun fortsatte trassig å møte blikket hennes. Begge fanget opp en tynn strime av det ulmende lyset. Den festet seg i øyehviten deres og gjennomboret kroppens porer som en sverdegg. Ingen av dem ytret et ord. Mellom dem lå mannens kropp urørlig i all den nakenheten hun ikke kjente.

9

Hun hadde levd sammen med ham hele sitt liv, og hadde trodd at han var konturløs. Selv når hun følte tyngden av kroppen hans oppå seg, var det ikke følelsen av å være feminin under vekten av en mann. Det kjentes bare tungt. Men nå var han naken! Han stirret tomt ut i luften, og virket likegyldig til det som foregikk rundt ham.

Hendene hvilte rolig på magen, og han trakk pusten dypt inn, som om han var klar til å stupe ned i dypet. Raskt lot Hanan blikket gli over kroppen hans, så fortsatte hun å se Aliya inn i øynene og granske kroppen hennes. Fingrene hun kjente så godt, var tørre og nesten helt blå, og de grønnaktige årene dirret idet hun forsøkte å slippe den slappe kjøttslintren. Hanan gned fingrene mot hverandre og kjente hvor tørre de var. Aliya så ut som hun sto på startstreken til et langt løp, bøyd og på spranget oppå sengen. Hun våget ikke rette seg opp, men følte at ryggen ville brekke dersom hun forble i denne stillingen ett sekund til. Hun holdt pusten, for hun fryktet at hvis hun pustet, ville det skje en katastrofe, og husets vegger ville ramle i hodet på henne. Hanan derimot, som hørte det hamrende hjertet sitt, pustet så høyt at det minnet om ralling. Hun grep tak i sengeenden og tok et skritt frem.

Idet hun løftet hånden, gled Aliya ned fra sengen og ålte seg som en firfisle mellom beina på Hanan. Det lyste av øynene hennes, og hun løp mot rommet sitt mens hun hostet kraftig etter å ha trukket pusten. Hun var nesten blitt kvalt.

Hanan betraktet ektemannens heslige lem. Det hang som en fille. «Aliya!» brølte hun. Hun visste ikke hvor stemmen kom fra, om det var fra strupen eller fra de prikkende porene. Eller kanskje de kom fra brystene eller armene som brått fløy gjennom rommet!

Det var smaken av det overraskende sviket som gjorde 10

henne så vanvittig. Som en gal begynte hun å dundre på tjenestejentas låste dør. Peste og skrek. Plutselig bestemte hun seg for å ta seg sammen, sluttet å gå løs på døren og tasset mot sitt eget rom. Men først ga hun tjenestejenta streng beskjed om å ha seg vekk.

Hun lukket døren. Satte seg og forsøkte å få kontroll over den hivende pusten som igjen var blitt høylytt. Hun bestemte seg for å slette Aliya fra livet sitt for evig og alltid, som om hun ikke hadde tilbrakt en eneste dag der.

Hun skulle viske henne ut lik et ord notert med svak blyantskrift, klart til kjapt å bli visket bort. Hun hørte de listende skrittene hennes i gangen da hun snek seg bort som en tyv, tilbake til det smale, skitne smuget hun hadde kommet fra, mellom stabler av blikkplater og gråtende, barføtte barn. Halvnakne unger som slikket i seg snørr og hang fra toppen av søppelkassene, lik brente greiner på et appelsintre.

Hun følte seg lettet, slik man gjør når man våkner fra et mareritt, da hun hørte porten knirke. Så ble alt stille. Brått sprang hun bort til vinduet, trakk gardinene til side og speidet engstelig ut. Hun fulgte Aliyas flimrende skikkelse med blikket og håpet at også denne skikkelsen var en drøm, akkurat som lysstrimen. Med skjelvende hender forsøkte hun å åpne vinduet, men ble til en saltstøtte. Hun forkastet ideen om å rope på Aliya og be henne komme tilbake. Tanken slo henne et øyeblikk, men i samme stund bestemte hun seg for å stå fast ved beslutningen hun hadde tatt. Igjen spente hun seg så hardt at det knaket i knoklene, og fikk bekreftet at hun var et menneske av kjøtt og blod.

Hun fortsatte å holde øye med Aliyas flimrende skikkelse i den blå gryningen, og lot blikket gli ut i det fjerne.

Der la hun merke til en flokk merkelige fugler. Det var 11

som om de tok farvel med den vesle, snublende skikkelsen. Da Aliya forsvant ut av syne, trakk Hanan for gardinene og krøp til sengs. Hun kjente duften av forrige natts lakener: duften av kanel.

En lysstrime!

Lyset som skulle gjøre nettene hennes stupmørke, etter at hun hadde glemt å låse døren til fruens rom før hun listet seg ned fra overetasjen til herrens rom.

Da Hanan al-Hashemi gikk ned trappen, skalv Aliya av redsel. Hun trodde at fruen hadde fulgt etter henne og omsider ville oppdage hva hun holdt på med. Derfor rørte hun ikke på seg mens hun ventet på at døren skulle gå opp og gi henne et glimt av skyggen som beveget seg bak den. Hånden ble tørr. Hun veltet seg av herren og falt sammen ved siden av ham, men klarte ikke å rive løs fingrene som krampaktig holdt rundt dingsen hans. Hun vurderte å hoppe ut av vinduet eller gjemme seg under sengen, men maktet ikke å røre seg. Det var som å være i en drøm. Til slutt var det lysstrimen som fikk henne til å åle seg som en firfisle mellom beina på Hanan al-Hashemi.

Hun var forbløffet over hvor raskt hun kom seg fra herrens seng og til rommet sitt. Idet hodet hennes traff gulvet, trodde hun at hun befant seg midt i et mareritt der hun falt ned i et bunnløst hull. Men skrittene som nærmet seg rommet hennes, overbeviste henne om at det som hendte, var virkelig. Da fruen begynte å dundre på 13

den låste døren, kom hun seg opp og innså at leken var ugjenkallelig over. Hun visste at fruen gjerne skulle ha revet henne i fillebiter med tennene, for lyden av tenners gnissel var hørbar. Det lød som knirkingen i en gammel dør. Fruen hulket som et barn. Skrek og kalte henne en heslig tigger med svarte byller.

Før hun tok på seg nattkjolen og gikk fra fruens rom til sitt eget, slik Hanan al-Hashemi hadde bedt henne om, hadde hun følt en hemmelig fryd fylle kroppen med deilig sitring når hun tenkte på hvordan Hanans øyne hadde glitret av glede og kjærlighet.

Så hvordan kunne hun nå kalle henne en heslig tigger? Hvordan kunne de vakre øynene bli til ild? Leppene hennes begynte å bevre mens hun samlet sammen klærne sine. Alle lemmene hennes avga en merkelig kulde. Merkelig fordi sommeren var på sitt varmeste, og da pleide salte svetteperler å velle frem på huden. Aliya skalv over det hele, overveldet av bildene i sitt forvirrede hode, fremkalt av fortellinger om en kald død midt i en folketom gate eller på et møkkete fortau. Derfor hadde hun tilbrakt dagene sine med å drømme om den natten som skulle forvandle henne til en dronning. Hun tenkte på alle detaljene, detaljene om den natten hun elsket og ventet på. Natten da fruen skulle sende bud på henne etter å ha kommet hjem fra en kveldstilstelning. En natt med en samhørighet sterk nok til å treffe henne i hjerteroten.

I den første halvdelen av natten grep hun septeret sitt.

Berørte sin makts usynlige krone, døste litt. Når hun våknet, slumret hun litt til i sengen sin, klar til å bli tilkalt av fruen.

I den andre halvdelen listet hun seg ned til herrens rom. Lå naken ved siden av ham og masserte det slappe kjødet hans. Så gikk hun tilbake til rommet sitt. Han be14

klaget seg ikke over hennes håndtering av kroppen hans når hun ikke klarte å gjenopplive noe av manndommen, noe som ikke plaget henne det ringeste, ettersom hun foretrakk å ligge i armene hans og lytte til den varme pusten. Dette gjorde hun hver gang, og like før soloppgang vendte hun tilbake til rommet sitt. Hun vasket seg og falt i tung søvn, for hun visste at den kommende dagen ville rive magiens kappe av henne, og hun ville gå tilbake til å motta befalinger.

Hun ante ikke at lysstrimen hun uforvarende hadde glemt, skulle komme til å legge kongeriket hennes i ruiner, selv om tronen hennes der ikke hadde krevd særlig kyndighet etter at hun hadde lært å takle livet og hvordan hun skulle klare å bli den sterkeste i sengen. Det var ikke i hennes tanker at fruen, helt på tampen av natten, plutselig skulle tusle ned i underetasjen etter at Aliya hadde forlatt henne i dyp søvn.

Idet hun så gnistene i fruens øyne, ble hun slynget inn i minner om frykt. De gjenoppvekket den fullstendig.

Frykten for noe ukjent, noe hun aldri hadde ant omfanget av, selv om smaken av frykt hadde satt seg i hennes indre for lenge, lenge siden. Et slør hadde imidlertid pleid å skjerme henne, et flortynt slør som ikke ville bli kraftigere av prøvelsene hun skulle komme til å oppleve i årene fremover. Det var nemlig risset inn helt innerst i hjertet. Årene som skilte henne fra barndommens rike, hadde verken maktet å viske ut den sitrende frykten i øynene hennes eller rykningene i ansiktet. Rykninger som Hanan al-Hashemi syntes var det mest tiltrekkende ved henne. Det var de samme rykningene som, i enkelte øyeblikk, gikk over til å bli rykninger av en ren og skjær skrekk som gjorde ansiktet forvridd. Høyre kinn bulte ut, mens venstre sank inn, og leppene blottla de små ten15

nene. Deretter bet hun seg i leppen og blunket febrilsk for å holde tårene fra å renne. De kvalte henne nesten.

I denne flyktige stunden som varte i hundre år mens hun flyktet til rommet sitt, tenkte hun på hvordan lyset hadde sluknet i øynene hennes og hvordan hun naken hadde flyktet fra den gamles rom. Hun følte at hun stupte ned i avgrunnen, så hun låste døren, kastet seg ned på flisene og brast i gråt. Gråten ble stanset av stemmen til Hanan al-Hashemi som befalte henne å dra sin vei.

Hun hadde tenkt at hvis hun forlot rommet sitt og kastet seg i fruens armer, ville hun vende magien mot magikeren og gjøre henne myk om hjertet. Natten var fremdeles natt, morgenen ville ikke gry med det første, og hun var fremdeles den eneste dronningen. Når dagen grydde og hun igjen ble til en tjenestejente, ville saken stille seg annerledes. Fordi hun stolte på nattens magi, tenkte hun at hun ville klare det, men vreden hun hadde sett i fruens øyne, stanset henne, så hun grep rolig vesken sin og smatt ut av villaen uten å se seg tilbake. På vei bort la hun ikke merke til at Hanan al-Hashemi fremdeles sto i vinduet.

Det var bare lysstrimen som viste Hanan veien til avgrunnen og fikk henne til å ta farvel med Aliyas skikkelse fra sin plass bak gardinene. De åpne øynene var som grotter, og hun presset hendene mot skuldrene for å høre hvordan det knaket i knoklene og for å forsikre seg om at hun ikke drømte. Så krøp hun til sengs i full forvissning om at hun kom til å føle seg bedre når hun våknet.

Men det var også lysstrimen som ble til et mareritt, til en svøpe av ild som pisket henne til kjøttet revnet og knoklene ble blottlagt. En slange av lys, som kom ut av døren som sto på gløtt og endte ved Aliyas hode mens hun grep om en slapp kjøttslintre mellom ektemannens lår. Kjøttslintren vokste og ble til en orm. Aliya satte seg over skrevs på den. Et par vinger vokste ut på ormen, og den fløy, kretset rundt henne og slo vingene mot Hanans ansikt.

Hun våknet av marerittet. Igjen spratt hun ut av sengen som om hun var stukket av noe, og kikket ut gjennom gardinene. Kanskje det hadde vært et mareritt?

Hun var lei av alt sammen, og drømmer var noe herk!

Hun mumlet for seg selv og veivet med armene, feide bort gjenferdene rundt seg og hadde på følelsen at hun 17

hadde sovet i tusen år, selv om hun visste at det ikke var mer enn en time. Så skyndte hun seg bort til speilet.

«Jeg kommer ikke til å bli til en statue av skrekk. De stygge lemmene mine vil bli borte. De slutter å vokse hvert øyeblikk. Alt jeg trenger å gjøre er å ta meg sammen. Din stygging!» Hun klasket til det brede speilet på veggen.

«Hvor var du før? Jeg er speilet, og hvem av oss kjenner ikke seg selv bedre enn det andre gjør? Snart vil det ikke være tid til å snakke.»

«Jeg vet at jeg fantaserer, og at alt som skjer, er en drøm. Nei, ikke en drøm. Bare en forbigående forestilling for underbevisstheten.»

Mens hun sto på sengekanten og stolt betraktet seg selv i den blanke speilflaten, som om hun i det fjerne speidet etter en person hun ikke visste hvordan så ut, sa hun: «Jeg har ikke kastet henne ut. Jeg kan ikke ha gjort det. Hun sover fortsatt på rommet sitt og venter på at det skal bli dag, sånn at hun kan begynne arbeidet.»

Hun slo hendene mot speilet. Stirret inn i de bønnfallende øynene og ristet voldsomt på hodet.

«Jeg har ikke vært ute av rommet mitt. Det er bare bilder som surrer rundt i det trette hodet mitt.»

Hun slo seg for brystet og knep leppene sammen.

Strøk seg over armene og brystene. Grep om speilet med begge hender og presset det inntil seg. Ropte.

«Han snorker ennå. Den gamle krokodillen. Hun kan umulig ha lagt seg inntil ham eller klynget seg til ham på den måten. Hun kan da vel ikke få kroppen sin til å smyge seg inntil den kalde skrotten?»

Hun gikk bort fra speilet, tente en sigarett og trakk fra gardinene. Betraktet fuglene som hadde endret form 18

og var blitt til prikker i ulike farger. Det var også mange hvite skyer i forskjellige former. Et øyeblikk forestilte hun seg at en eller annen satt oppå skyene og iakttok henne. Hun trakk for gardinene igjen og hoppet opp på sengen. Med strake bein stirret hun dumt inn i speilet.

Fikk øye på en annen kvinne som lignet henne selv, og nærmest hveste mot henne: «Men lyver du for seg selv? Du er sjalu på henne.

En tjenestejente uten noen form for herkomst. Hun har fått deg til å snakke med deg selv. Hvem er sjalu på en mager og ynkelig tjenestejente som ligger med en olding og suger på pikken hans som en … gatepike? Hun eter deg opp innvendig, borrer seg inn som en mark og gomler i seg nektaren din.»

Hun hulket hest og skrek: «Jeg vil holde henne inntil meg!»

Huden klødde. Hun lot hendene gli mot skrittet, nappet hardt i hårene der og hylte av smerte. Sprang bort til vinduet. Innbilte seg at hun hørte noen rope på henne. Hun trakk fra gardinene og åpnet vinduet. Mellom skyene så hun øyne betrakte henne. Igjen dro hun for gardinene og trakk inn duften av lakenene.

«Er du blitt gal? Jeg så henne med mine egne øyne.

Hun lå i sengen hans. Og hva med underbevisstheten din, ditt ludder? Du vet hva underbevisstheten kan gjøre med en kvinne som er blitt sjokkert av noe avskyelig.»

«Det er ikke noe avskyelig, men vevre, myke Aliya. Og hun har ingen å gå til. Hun kommer til å bo på gaten.»

Den andre kvinnen, hun i speilet, skrek: «Hun er bare et par hender. Bytt dem ut med noen andre.»

Hanan sto på tå og ristet løs håret mens hun skjelvende forsøkte å knipe sammen leppene for å slippe å høre det som kom ut av munnen på henne. Hun gikk 19

tett inntil speilet og skjulte skikkelsen sin med håndflatene.

Så forlot hun speilet og gjemte seg i sengen. Krøllet seg sammen som en ball. Trakk teppet over hodet. Lot de åpne øynene bli igjen i speilet, knep dem sammen og begynte å hulke og skjelve. Hun presset teppet mot ørene, men stemmen steg.

«Det var ingen drøm, bare skynd deg ned i underetasjen. Det er fremdeles spor av spyttet hennes på den grove huden hans. Spor etter leppene hennes på huden hans. Se på deg selv, din stakkar. Du kan gråte så mye du vil, for dagene dine er blitt til mareritt.»

Hun kastet teppet ned på gulvet og reiste seg i sengen, så falt hun om og forsøkte nok en gang å reise seg.

Sengen var blitt til en pøl med kvikksand. Så snart hun hadde kommet seg opp, skalv den under føttene hennes, og hun falt nok en gang om. Hun truet speilet.

«Jeg vil ikke høre et knyst fra deg. Snakk ikke til meg om lidelse, for det vet jeg mer om enn deg. Jeg oppbevarer den i dette fløyelskledde skrinet. Se på meg! Press deg inntil hjertet mitt, så skal du få vite det før jeg knuser deg og gjør deg til splinter. Tror du at du har levd? Du er bare luft. Du har aldri eksistert, men du skal få slippe lidelsene dine hvis du gjør noe godt og gjennomborer hjertet ditt med den fristende spydspissen. Kom igjen, gjør det!»

Hun slo mot hjertet sitt i speilet. Lo høyt og fikk et frydefullt drag over ansiktet. Plutselig rynket hun pannen og knep leppene sammen.

«Det kommer jeg aldri til å gjøre. Jeg er ikke sikker på noe.»

«Løgner. Du lyver, og det har du gjort helt siden du var barn. Du lyver og strør om deg med bleke smil, slik at alle skal kretse om deg og klappe for deg. Men ser du 20

nå hva det er blitt av deg? Du holdes fanget av en ussel tjenestejente.»

«Vær så snill, ha deg vekk. Hva er disse gule øynene for noe? Og hvorfor er håret ditt blitt til digre slanger?»

Omsider kom hun seg opp av kvikksanden og tok noen forsiktige skritt. Følte seg som en liten maur, mens størrelsen på det som omga henne, økte og utvidet seg.

Sengen ble på størrelse med et tog, speilet som en himmel, og gulvet under henne ble et hull hun sank dypere ned i for hvert skritt hun tok. Hun maktet ikke å beholde roen, men begynte å skjelve ukontrollert.

Hanan falt om på sengen.

«Jeg klarer det ikke. Jeg lengter etter henne. Hvorfor kastet jeg henne ut? Jeg må da ha gått fra forstanden for å kunne gjøre noe sånt? Kanskje hun kommer tilbake.

Om noen minutter banker hun sikkert på døren. Hun har ikke noe annet sted å gå til her i verden.»

«Så brenn i den ilden som vil fortære deg, og gjør henne til husets nye frue. Da kommer du ikke til å kjenne deg selv igjen.»

Nok en gang sprang hun opp og hamret på speilet som ga fra seg en høy lyd, ledsaget av et vindpust som fikk gardinene til blåse inn i rommet. Morgenbrisen overrasket henne midt på sommeren!

«Du lyver, og vet at jeg ikke har krevd noe av livet. Jeg vil bare at hun skal komme tilbake.»

Hanan satt på gulvet. Ut av speilet kom en eldre kvinne som lignet henne selv. Det var bildet av moren som trådte ut av dets indre og skulte strengt på datteren.

Hanan ble redd og trakk teppet over hodet igjen, akkurat slik Aliya hadde gjort da hun flyktet fra lysstrimen.

Atter en gang hørte hun vinden. Moren forsvant sammen med gardinene.

Fra tid til annen snudde Aliya seg og stirret mot fruens vindu. Håpet at det brått skulle bli slått opp, og at Hanan al-Hashemi skulle vinke og be henne komme tilbake. Men vinduet forble lukket, og de høye hælene bidro ikke til at hun gikk støtt.

Hun merket at kulden fikk huden hennes til å nuppe seg. Vesken var tung, og hun visste ikke helt hva hun hadde slengt opp i den før hun gikk sin vei. Hun husket imidlertid at hun først hadde gjemt bildet – det gulnede bildet som var frynsete i kantene – og fire gamle bind av favorittboken hun hadde tatt vare på gjennom alle de årene hun hadde vært i fruens tjeneste. Det var Tusen og en natt som hun i smug hadde stjålet fra biblioteket de hadde forbudt henne å gå inn i, og som hadde lært henne hvordan man former fortellinger ved hjelp av bilder. Hun hadde gitt den navnet «bestemor» etter at hun på TV hadde sett hvordan bestemødrenes rolle ble til hverdagsmagi når de fortalte eventyr til barnebarna.

Aliya hadde drømt at hun var et forkjælt barnebarn med en bestemor som tok på seg gullinnfattede briller, satte seg ved siden av messingsengen hennes og fortalte historier. Sent på kveld overførte hun drømmen til den virkelige verden.

22

Denne drømmen hadde fått henne til å oppføre et lite skuespill på sengen. Som en rolig og fattet bestemor grep hun boken, kremtet lett og leste lavmælt, men likevel hørbart. På nesen hadde hun brillene hun hadde rappet fra fruens kommode. Det var et problem, for de var solbriller med brune glass, noe som gjorde det vanskelig å lese. Derfor måtte hun ha dem på nesetippen for å kunne se over de brune glassene. Fra tid til annen stoppet hun opp mellom et avsnitt og det neste, kikket til venstre og snakket til det innbilte barnebarnet Aliya. Når hun hadde snakket ferdig, la hun boken fra seg, strakte seg ut på sengen og tryglet bestemoren om ikke å slutte å lese før natten var omme og morgenen innhentet Sheherazad. Hun hadde memorert alle fortellingene i boken, kjente alle skikkelsene og gråt mye over de vakre prinsessene og de elskende. Dag for dag ble hun mer og mer fascinert av Sheherazads skikkelse. Hun ønsket at hun kunne gjøre som henne, men hvem ville vel lytte til Aliya?

Hun kunne ikke bare gjenfortelle historiene, men ble en mester i både å tegne og spille dem. Av og til mumlet hun besvergelser hentet fra boken for å jage bort onde ånder og føle seg trygg. Hun gikk inn i rollen som den onde heksa og var dyster hele dagen, kikket engstelig og mistenksomt rundt seg og fløy av og til i flint. Dette fikk kokka til å holde seg unna henne og forsikre mannen sin at den fæle, svarte tjenestejenta var gal og besatt av djinner. Boken ble den hemmelige hagen hennes, og det var ikke snakk om å la den bli igjen, selv om den var tung og sidene fillete, og selv om hun fryktet at herskapet skulle anklage henne for tyveri. Det spilte ingen rolle, med skulle den. Hun pakket den inn i noen bluser og slengte den nederst i vesken. Oppå la hun alle il23

lustrasjonene hun hadde tegnet og tatt vare på, og som hun hadde pleid å gjemme under madrassen sammen med den gullkantede boken i rød fløyel. Den hadde hun passet godt på helt siden hun begynte å skrive om dagene sine i huset, og helt siden det gikk opp for henne at hun måtte nedtegne minnene hun hadde fra al-Ramlstrøket. Det var etter at hun hadde begynt å tilbringe den fritiden hun hadde, i det flotte biblioteket som vendte ut mot en stor balkong. Der inne oppbevarte Hanan og Anwar en mengde bøker av forskjellige slag og størrelser.

Aliya begynte å forlyste seg med bøkene når hun tørket støv i biblioteket. Etter hvert som tiden gikk, leste hun mange av dem før herskapet ble oppmerksomme på at tjenestejenta som forsvant på slutten av dagen, pleide å knaske i seg bøker som en mus. Da forbød de henne å oppholde seg i biblioteket, så hun tydde til et knep, nemlig å bære med seg bøker under kjolen, ta dem med seg opp, låse døren og frydefullt sluke dem. Om morgenen brukte hun den samme fremgangsmåten for å få dem på plass igjen.

Hun begynte å notere ned alt som hendte henne, og ta godt vare på notatene i den fløyelsinnbundne boken hun hadde stjålet fra det samme biblioteket. Den samme boken hun pleide å la gli over kinnet de mange kveldene hun i ensomhet tilbrakte med å vente på moren sin. Hun mente at den myke berøringen mot kinnet minnet om gleden hun følte velle i brystet når hun så morens bleke smil.

Hun stakk det frynsete bildet inn i fløyelsomslaget og gikk planløst i gang med å stappe ned alt hun kunne få tak i av pyntesakene som fruen hadde hatt med til henne fra Beirut, og de broderte nattkjolene i chiffon som fylte 24

skapet. Mens hun stappet ned alle disse tingene oppdaget hun at hun ikke eide mer enn ett par jeans og én hvit bluse. Bortsett fra disse to plaggene, var alle klærne som fylte opp skapet hennes, enten nattkjoler eller arbeidsantrekk.

Midt oppe i den børen som tynget henne, var det ikke noe hun ønsket like sterkt som det fillete bildet. Bildet var det eneste håndfaste bevis på at hun ikke dukket opp fra tomme intet en dag, og at hun en gang hadde tilhørt en familie, selv om det livet med en innbitt stahet hadde utfoldet seg i hodet hennes.

Hun gjenkalte detaljene i bildet og sjokoladebiten, så presset hun fingrene mot vesken. Stanset opp. Kastet et blikk over skulderen. Vinduet virket mindre enn for bare noen øyeblikk siden. Vesken holdt hun i armene. Hun satte seg under et tre inntil en marmormur. Åpnet vesken og bestemte seg for å hvile i noen minutter til. Kanskje ville fruen ombestemme seg og åpne vinduet!

Igjen fiklet hun med tingene sine. Fjernet alt som lå rundt bildet og la det forsiktig i håndflatene. Fremdeles var det bare så vidt begynt å gry av dag, og bildet så ut til å være gråblått og mørkegult, men det var det samme bildet hun nå holdt i med skjelvende fingre, og som sammen med henne ventet på en eller annen bevegelse i det lukkede vinduet.

Hun betraktet sin egen skikkelse, gjemt blant familiemedlemmene. Der var hun fremdeles fire år gammel, svært mørkhudet, kledd i en ullgenser som bare dekket deler av den vesle kroppen. Albuene var synlige, og den hadde raknet på midten, slik at den lille magen stakk ut øverst. Heller ikke de mørkebrune buksene dekket den, ettersom de var for vide for den magre midjen og blottla den ene siden av magen, mens den andre siden ble dek25

ket av kroppene til dem som sto tett inntil henne. Alle på bildet stirret inn i kameraet. Aliya, de fem søsknene, faren og moren. Og den som så på dem, kunne se forskrekkelsen i ansiktene deres. Aliya husket at dette var det eneste bildet som var tatt av familien hennes, av en kvinnelig journalist som trasket rundt i smugene, fotograferte, strødde om seg med smil og kjøpte sjokolade til barna.

Dette minnet hadde aldri forlatt henne, ikke på grunn av sjokoladen hun ikke hadde fått smake, og heller ikke på grunn av bildet, men fordi hun fremdeles husket smerten og de harde slagene faren hadde tildelt henne.

Om kvelden den dagen hadde barna fulgt etter journalisten. De hadde ledd mot henne, og gjemt seg i mødrenes skjørter når hun kom bort til dem og glodde som en tomsing på klumpene av kjøtt som krøkte seg sammen mellom beina på kvinnene og i armene deres, og på de bulende magene.

Aliya dro i håret sitt og tvinnet de tette krøllene med nervøse bevegelser mens hun stirret på journalistens korngule hår. Fra tid til annen hoppet og spratt hun i et forsøk på berøre det. Det var nemlig første gang hun hadde sett blondt hår, ettersom hun i løpet av sitt fire år lange liv aldri hadde vært utenfor disse smugene. Den gang hadde hun tenkt at denne unge kvinnen snart kom til å sette seg hos nabokona som eide et lite fjernsynsapparat, så kom hun til å hoppe inn i det og bli forvandlet til en plastdukke eller kanskje en tegnefilm.

Det skarpe blikket hennes – med kritthvite øyehviter rundt de svarte irisene – og den tørre, brune huden i ansiktet, fikk henne til å se ut som et lite villdyr. De andre barna var redde for å terge henne, av frykt for de dype 26

kloremerkene hun ville påføre dem dersom de våget å gå mot henne.

Dagen da bildet ble tatt, husket hun nå, alene i den blå grålysningen. Hun hadde fått tak i en anselig mengde sjokolade, og flere av barna kretset om henne og forsøkte å få tak i sin andel. Hun hadde sneket seg vekk fra dem, men de tok opp jakten. Da de fikk tak i henne, begynte en slåsskamp som ikke endte før mødrene lot slagene hagle over hodene deres i et forsøk på å skille kamphanene, samtidig som de nedkalte forbannelser over blondinen som hadde ødelagt dagen for dem. Da Aliya kom tilbake fra slåsskampen, hadde alle sammen tråkket på sjokoladen mens de forsøkte å snappe den til seg.

Dermed fikk ingen av dem det de ville ha, for sjokoladen var omgjort til en klissete masse som gjorde klærne deres enda skitnere, men de strakte ut tungen og slikket litt av de møkkete fingrene.

Dagen var over, og guttene var lei av å løpe og hoppe.

De fleste av dem snek seg ut hjemmefra og bort til gravlunden for å røyke sigarettene eller sneipene de hadde klart å tuske til seg eller stjele, eller sneipene som de levende på besøk hos de døde, hadde etterlatt seg.

Gravlunden var det hemmelige gjemmestedet til strøkets gutter. Deres eget kongerike som de på sitt vis delte opp. Noen av jentene fikk av og til lov til å være der, særlig de som var gode til å holde på hemmeligheter, røykte sammen med guttene og konspirerte mot de andre nabolagenes gutter. Aliya var en av jentene som ikke hadde tilgang til gravlundens hemmeligheter, for ikke røykte hun sneiper, ikke lot hun guttene gni seg mot baken sin, og ikke likte hun å gjøre det rent rundt gravene før guttene med eiendomsrett kom. Derfor var de fleste av strøkets gutter fiendtlig innstilt til henne, og de fant en gyl27

len anledning til å gyve løs på henne da hun heseblesende flyktet med en sjokoladebit som hadde gått i oppløsning.

Hun strakte ut tungen og slikket i seg så mye hun kunne av den rennende sjokoladen som hadde blandet seg med snørret som rant ned i munnen hennes. Hun svelget, men kjente ikke noen søtsmak. Da bekmørket senket seg over nabolagene som kun ble opplyst av et blekt lys fra de små vinduene, ble de fleste jentene redde og forsvant inn i husene sine.

To jenter pleide å hjelpe Aliya i de mange kranglene med guttene. Den ene var ett år eldre enn Aliya og så liten at hun lignet en mus, med armer og bein som pipestilker, oppblåst mage og tennene på tørk. Hun holdt Aliya i hånden under kranglene. Hoppet på guttenes rygg og bet dem i baken. Den andre jenta var høy og hadde hender som minnet om en voksen manns. Selv om hun var pur ung, var hun med storesøsteren for å gjøre tjeneste i forskjellige hjem. Når hun kom hjem, hadde hun gjemt mange fine ting i brystlommen: sukkertøy, noe hun kalte seigmenn, en enslig dukkesko, en fargerik kam og plastblomster hun hadde stjålet fra de store stuene som hun hjalp søsteren å vaske, og som hun pyntet vinduene hjemme med.

De to jentene pleide å kveile seg som tau rundt Aliyas kropp, og spytte i ansiktet på guttene som senket hendene og gjorde obskøne bevegelser i retning jentenes lår. De ble helt avsindige av raseri og overøste guttene med en munnbruk som var mer obskøn enn bevegelsene de hadde brukt. Men da de to hørte stemmene til sinte menn, flyktet de likevel og lot Aliya stå alene igjen med guttene som kretset rundt henne og ville bemektige seg det hun skjulte i hånden. Aliya fortsatte flukten og skjente gjennom smugene. Før hun fikk øye på stedet der 28

hun kunne hoppe og svinge, var guttene over henne. En av dem holdt henne i håret mens en annen bet den knyttede hånden, den hun åpnet da tredjemann vred armen hennes. Stor var overraskelsen da de etter alt det strevet oppdaget at hun ikke hadde noen sjokoladebit i den, og at de bare satt igjen med en sur smak etter å ha slikket håndflaten. De begynte å spytte, sparke og skjelle henne ut. Først forholdt hun seg rolig og underkastet seg, men så snart hun kom seg unna, pekte hun på rumpene deres, forulempet mødrene deres, forbannet det ufyselige stedet de kom fra da de ble satt til verden, og begynte å hyle: «Bare et skikkelig mannfolk kan få tak i meg.» Denne setningen var nok til å få guttene som løp etter henne, til å gå fra konseptene. De truet henne mens hun spurtet av sted, godt hjulpet i flukten av den magre, vevre kroppen og sitt kjennskap til smugenes svinger og buktninger. Hun hadde kurs mot hjemmet sitt for å komme seg i sikkerhet før de klarte å få tak i henne. I farten la hun ikke merke til at moren til en av guttene hadde huket tak i ham på veien, gitt ham noen lusinger og dratt ham inn i huset. Da var det to igjen, og de var redde.

Mørket ble tettere, svarte katter med lysende gule øyne klatret opp på veggene, og det fantes ikke lys. Dessuten ulte vinden som spøkelser gjennom de trange smugene.

Likevel trakk de seg ikke tilbake, for fra tid til annen snudde Aliya seg og gestikulerte mot rumpene deres. Sinnet kokte nemlig i henne etter å ha gått glipp av den utenlandske sjokoladebiten som hadde en smak hun aldri hadde kjent.

Før hun kom til begynnelsen på smuget som ledet til rommet hun bodde i sammen med familien, knaket det i blikktakene, kattene mjauet høyere, og et lett regn begynte å falle, så hun sakket farten og ventet på at fien29

dene skulle komme. Hun ventet ikke lenge, for noen øyeblikk senere dukket de to guttene opp og stilte seg foran henne. Hun peste som en hund, satte hendene i siden og stirret trassig på de to guttene som kretset rundt henne.

De hadde bestemt seg for å torturere henne på mange slags vis, men hun hadde bare én tanke i hodet: Hvordan hun skulle komme seg opp på ryggen til en av dem, klamre seg fast og bite ham i nakken. Hun hadde sett kattene gjøre dette, og hadde en gang prøvd det ut på noen gutter. Det virket, og etter denne manøveren var guttene blitt redde for henne.

Etter å ha snodd seg mellom beina hans, hoppet hun opp på ryggen til den ene gutten, flerret skjorten hans og satte tennene i nakken på ham. Gutten begynte å illskrike. Den andre lugget henne, men hun klamret seg så hardt inntil den første guttens kropp at hun ble en del av den. Han hylte ustoppelig, og naboene kom ut. De ble forbløffet over synet av den vesle jenta som hang fra guttens nakke. Hun knep igjen øynene, spente musklene og viklet beina rundt midjen hans. Hadde det ikke vært for skrikene til mennene og kvinnene rundt henne, og i særdeleshet ørefikene fra guttens mor, ville hun ha fortsatt å bite seg fast. Hun åpnet imidlertid ikke øynene, men hoppet brått ned da hun etter de voksnes inngripen innså at hun hadde gått for langt. Så snart hun slapp taket, var informasjonen på vei til hjemmet hennes, for de to guttenes familier og naboene tok henne med seg dit og hamret så hardt på døren at bølgeblikktaket over Aliyas familie skramlet.

Aliya skalv og oppdaget at hun hadde døst av. Hun speidet mot horisonten. Bare noen skyer forsøkte å hindre solen i å stå opp under dem. I motsatt retning, ikke langt 30

fra muren hun lente seg mot, var vinduet fremdeles lukket. Hun betraktet bildet en god stund og sukket. Så stappet hun det ned i vesken og lukket den. Hun frøs så tennene klapret. Reiste seg, plukket opp vesken og fortsatte å gå.