Page 1


ANGER


Roy Jacobsen

ANGER Roman


© CAPPELEN DAMM AS 2012 ISBN 978-82-02-36429-8 1. utgave, 1. opplag 2011 Omslag: Stian Hole | Blæst Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook Falun AB, 2011 Satt i 10,4/13 pkt. Sabon og trykt på Munken Premium Cream 100/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


1 Heisen sank ned i hans første dag. Klokka var ni om morgenen, og sola sto midt i gitteret. De ga ham en grå pose med klær som han ikke ville vite av for ti år siden og som han ikke ville vite av nå heller. – Kast dem, sa han og myste mot arkene de skjøv over disken. – Gjør det sjøl, sa de. Han slapp pakka uåpnet i søppelkassa. – Du får tøyle raseriet ditt nå da, Larsen. – Det er dødt, sa Larsen. – Det er tidlig, er det ikke? – To år. Hånden hans utførte det skrivearbeidet friheten forlangte, man skulle nesten tro han hadde en framtid; han rettet ryggen og stirret inn i speilet på veggen bak uniformene: feil dress, som satt som den skulle, restene av det flotte håret over bakre halvdel av hodet for å skjule arret. Han hadde stått fire uker på en skammel med ansiktet i spjeldet for ikke å ligne et nyoppstått lik. Hørselen var ikke som den skulle, så han regnet ikke med å få problemer med lydene. Synsinntrykkene ville han ikke kunne gjøre noe med, fargene, bevegelsene, tempoet, han skulle bryne seg på de nye selvfølgelighetene, friheten ville gi ham muligheter, han kom til å delta og arbeide, gjøre innkjøp, lese en avis og tenke sitt. 5


Det var planen. Fylle en serie med dager som skulle utgjøre restene av et skamslått liv. Det var hans forsett å gjøre det ubemerket, å bære buret med seg. Larsen tok avskjed med mannen i speilet, lot papirene gå samme vei som klærne – og det var bare å sette den ene foten foran den andre og liste seg ut under en himmel som falt over ham som et kaldt bad. Han grøsset. Det var det samme hver gang. Han gikk rundt et hjørne og langs en gate, naken som et barn. Beina var ustø, det myldret og bruste og munnen hans lo, trafikken hamret og en buss trakk pusten som en hval, barnelatter, raslende stemmer og knasende skritt. Han var 72 år på denne spissrotgangen inn i nok et liv. Altfor mange av disse årene hadde han ikke selv hatt herredømme over: Han hadde sonet for ran, for umotivert vold, for smugling, for svindel, det var omtrent ikke den forbrytelse Larsen ikke hadde sonet for. Men han tok det, det er alltid noe å skamme seg over, det er alltid noe å angre på, Larsen hadde ikke gjort annet. For noen tusen år siden kunne han kanskje ha vært en fetert kriger eller en samfunnsstøtte. Nå hadde han mer enn nok med å være en naturkatastrofe – på flukt inn i et billig hotell. Han stirret andpusten på resepsjonisten mens hånden hans skrev «Hamburg» i rubrikken for siste natt og «sjømann» i rubrikken for yrke, det forklarte i det minste skipssekken som hang som en pukkel over ryggen hans, muligens også de utflytende tatoveringene på venstre håndledd. Det sannsynlige burde begynne å kle Hans Larsen, og det fort. – Adresse «ingen», sa han og lo formålsløst. Kvinnen bak skanken var i slutten av tjueårene, smilte med skarpe, hvite tenner bak brede lepper og duftet av de skitneste fantasier, håret var tungt og bølgende, og hun 6


befant seg i en uniform som i sin tid kunne ha brakt Hans Larsen ut av fatning. Nå så han på henne med likegyldig lettelse. – 412. Også værelset var som det skulle. Dødt, anonymt, fargeløst, det vendte mot havna. Han låste etter seg, slapp sekken i golvet og sank overende på senga. Det store hodet hans hvilte. Det hang et speil over vasken i det lille avlukket. Hans Larsen kunne se seg selv i skrått perspektiv, med beina i kors i en fremmed seng. Han sto opp og trakk for gardinene. Han la seg igjen. Han satt. På nattbordet lå en nøkkel som passet i barskapet under vinduet. Han åpnet det og fant fram en Farris, trakk gardinene fra og sto i vinduet og så rastløse skyer drive over himmelen. Det regnet på den andre siden, overflaten lignet knust glass, et engelsk passasjerskip med horder av paraplyer på øvre dekk, en russisk rustholk og et skråstilt seil bak Havnelageret, der Larsen i sin tid hadde hatt sin første jobb, som bud. De gamle prammene, tunge og langsomme, og hodet hans tenkte på datteren, den gang hun bare rakk ham til oppunder armene. Først festet man seg ved øynene, grønne og unnvikende, så håret, langt og svart og floket med allslags blinkende spenner og bøyler. De lange, tynne fingrene, som hun likte å træ ringer inn på, ei jåle og ei dokke. Larsen hadde vært stolt av skjønnheten hennes. Han hadde lært henne å lese før hun begynte på skolen. Han hadde lært henne å ri og hadde henne med seg langs kaiene, i skogen og i gatene, han hadde henne i hodet, pekte på verden og gjorde den noen hakk bedre enn den var, de små løgnene som gjør en far til en far og en datter til en datter. Nå var det over. Det måtte det være. 7


Han våknet til et frysende ubehag og husket at legen hadde gitt ham medisiner mot øyeblikk som dette. Han plukket dem ut av sekken, leste på etiketten, tenkte seg om og skylte dem ned i vasken, åpnet en ny Farris og stirret gjennom det skitne glasset. Byen og havna og regnet som hev etter pusten, våte, hivende åndedrag gjennom det utrente blikket – Havnelageret med ny farge, noen moderne hus, noen gamle var revet. Det sto gravemaskiner i gatene. Han så jernbanelinjer, båter, lagerskur og leiligheten med barnetegningene på kjøkkenveggen, oppvasken og de grønne flisene på badet – og hva er det jeg drikker? tenkte Hans Larsen. Gjør dette vondt? Hvor går båtene? Kommer jeg til å klare det? Han så et regnvær slutte og et nytt begynne. Rushtrafikken og bylydene som brutale kjærtegn mot vinduene. Hans Larsen hadde sovet med klærne på, slått i svime av sin første dag, han hadde ligget på den ene armen og var tørr i ganen, han åpnet barskapet og trakk ut en Farris. Det var et skap der. Han åpnet skipssekken og hengte sine personlige eiendeler på plass: en gammel og nyrenset dress, en frakk og noen skjorter, to par sko og en hatt. Han hadde vært i tvil om denne hatten, hadde hatt den på og prøvd den i tankene før han bestilte den, men da den kom, var det han som ikke passet under en hatt. Det er ikke så godt å vite hva som passer mellom fire vegger, hvem man er, høyde og bredde på en personlighet. Han la den på hylla for sko og stablet sokker og undertøy i rett orden på samme hylle. Han kjente mennesker som var villig til å gi sin høyre arm for en smule orden, han kjente voksne menn som ikke kunne leve uten å vite hva de skulle gjøre klokka fire, for ikke å si fem. Hans Larsen var en sånn mann. 8


Han kledde av seg og dusjet. Han tørket seg lenge og unngikk speilet, han kledde seg langsomt og valgte et slips fra holderen i skapet. Sist det hang et slips på Hans Larsen fylte han sytti, i selskap med seg selv og en bedre middag, tre kokosboller og Jack Londons Martin Eden, det samme slipset. Han gikk rundt i rommet og hadde det på. Han tok på seg en jakke, ga ermene noen strøk med børsten i skapet og slo på radioen. Han sto midt på golvet med blikket ute blant sirklende måker og enda en regnbyge. Det var nyheter om den politiske situasjonen, om den økonomiske, det var statsbesøk og aksjer som steg og et fly som hadde styrtet ved Kinshasa uten nordmenn. Kunne Hans Larsen slå seg til ro med alt dette? Han tok seg til hodet og kjente på det. Men så kan han gå ut av dette rommet og låse etter seg. Han kan stå ute i korridoren og høre at han har glemt å slå av radioen – for det er mulig å gå ut av et rom og glemme å slå av radioen, som det er like mulig å gå inn igjen og rette opp fadesen, eller rett og slett gi faen, lytte til en radio som langsomt tappes for krefter idet man vandrer mot heisen. Så stanser han og går likevel tilbake, låser opp 412 og slår av radioen, slik det skal gjøres, også det er mulig. Jeg er fri, tenker han. I heisen ser jeg meg over skulderen idet fingeren berører den lysende knappen med tallet 1. Det er ingen som ser meg, det er ingen til å gi meg et samtykkende nikk. Dørene er ikke blokkert. På veien ned kan jeg gå ut i hvilken etasje jeg vil, vandre i ukjente korridorer og banke på fremmede dører og unnskylde meg med at jeg ganske enkelt er kommet feil, beklager, og de vil tro meg, hvorfor skulle de ikke tro meg, og det står ingen og venter idet jeg kommer ned og dørene åpner seg – automatisk. 9


– Har noen spurt etter meg? spør han skjønnheten bak skranken, det er et eksperiment. – Nei, sier hun. – Venter du noen? Larsen har ikke våget å håpe på det. Hun smiler og styrer blikket ned igjen. – Ha en hyggelig kveld. Larsen antyder et dansetrinn i den altfor romslige lobbyen – han er gammel og ingen moteløve, men har heller ingen synlige arr etter en gammel urett å hevne, han har bare seg selv å takke. Og kanskje ser jeg normal ut, tenker han vidløftig, for én gang må jo tanken slå rot, hvis dette skal bære, tanken på at han kan klare det. Han følger gatene og livet til det overmanner ham og han må kare seg inn på en mennesketom bar og folde hendene rundt et glass øl til det er for varmt til å drikkes. Han fortsetter med hendene i lomma og hodet behagelig befridd for den gjenglemte hatten. Han ser på ansikter og lys og smaker på lukter og luft. Han ser forskjell på det som er i rytme og det som står stille, det nostalgiske og det melankolske. Ungdommen som stadig er utkledd som ungdom, de gamle som fortsatt ligner seg selv, uro og verdighet, ungdommen som eier nettene og de gamle som har erobret dagen, de brutale speilene og beruselsen, alt som er blitt større, og lyden av skoene hans som klaprer mot usynlig sand på fortauet. Hans Larsen har satt opp farten. Nå løper han. Det er enda en erfaring. Hans Larsen løper og blir andpusten, stanser og kjøper en avis, bærer den under armen som en livbøye. Består også den prøven. På en ny bar lytter han til et piano og en sang. På vei ut støter han på en unggutt som roper noe etter ham. Skolissa hans er gått opp. Ja, sannelig. Larsen lar avisen falle, kneler og knyt10


ter en skolisse, retter ryggen og ser på klokka. Det er rødt lys. Dette går over all forventning. En taxi kommer ut av mørket, han står fast i en maskin av mennesker, stirrer inn i malte masker og hvite tenner til det er på tide å begynne å løpe igjen, men nå har han allerede begynt å tenke at han kan klare det, det er det bankingen betyr, hammerslagene i blodet, at han kan klare det. Det har vært vaktskifte på hotellet, og det nye mennesket vil se kvittering før hun gir ham nøkkel. Han kjenner at han har sluttet å smile, men at han er klar til å begynne igjen. På vei opp i en lydløs heis. En fri mann på 412. Låser etter seg og fester sikkerhetslenken – frivillig. Men byen sitter i klærne, eksos og sigarettrøyk, mat, støv … Han legger seg og lukker øynene, forsikrer seg om at sansene bedrar ham, løfter telefonrøret og forhører seg med anstrengt letthet om noen nå kanskje har lagt igjen en beskjed til ham, for jeg må snakke, tenker han, det er det som mangler, og å høre en stemme. – Ja vel, mumler han og setter seg opp. – Fra hvem? – Nei, det er ingen beskjed, har jeg sagt. Hans Larsen tenker seg om. – Selger dere noe å drikke? spør han. – Baren er åpen, ja, hvis det er det du mener? Hans Larsen kler seg naken og står igjen under dusjen. Han har flere klær. Han tar dem på. Det er ingen i korridoren og ingen i heisen. I baren sitter et ungt par med en kortstokk, og to middelaldrende menn med et sjakkbrett. Larsen bestiller Martini, drikker og bestiller en til. Han tenker at han ikke har spist, men slår det bort og forestiller seg hvordan det vil være å endelig åpne brevet 11


som han har voktet på i ti år – mens de tause mennene smeller brikkene mot brettet og paret med kortene fniser med pannene mot hverandre og en grå schæferhund kommer til syne i døra til kjøkkenet og ser seg om før den lusker gjennom lokalet og legger seg på teppet ved Larsens føtter. Bartenderen vil kalle den tilbake, men Larsen sier – nei, nei, la den ligge. Og ser igjen på brevet, gulnet og krøllet av all hans oppbevaring, datterens barnslige håndskrift, anklagene og bebreidelsene hennes, hver setning med et ekko, omsider også det han har fryktet. – I all verden, sier den ene sjakkspilleren. – Er du sjuk, mann? Larsen har ropt. – Unnskyld, sier han og vifter med brevet. – Dårlige nyheter. Han henvender seg til bartenderen. – Har du noe sterkere? – Whisky? – Ja ja, whisky. Er det alltid så lite folk her? – Det er tirsdag. De feilfrie setningene hennes, klare og tydelige, men med dette flerfoldige ekkoet, selvrettferdigheten og en mangel på anger som bare kan skyldes umodenhet, håper Larsen, for han elsker denne datteren som han for all del ikke må se igjen. Han hører knurring under bordet og klør hunden bak øret. – Er alt i orden? lyder det fra bordet ved siden av. – Ja da, sier Hans Larsen og reiser seg. – Jeg skal vise dere et korttriks. – Det er ikke så viktig. – Bare dette ene trikset, jeg er ingen boms? Han fører hånden opp til hodet og legger håret over arret, 12


gir seg til å stokke og dele ut i fire bunker, kremter og klarner stemmen i et desperat forsøk på å kjenne lettelse, over å være fri – de varme åndedragene som beroligende sjøvann rundt anklene.


2 Marianne nærmet seg som en engstelig katt, trykket på den bakerste knappen og rev hånden til seg – vaskemaskinene åt hendene hennes, brakk neglene, rispet opp huden og strødde såpe i sårene; hun fikk dem til å slå gnister og hoste og stanse, så en reparatør kunne komme og alltid si det samme: – Lærer du aldri detta da, jenta mi? Hun likte ikke denne jobben, den var ny og ukjent, hvor lenge hun enn hadde hatt den – på en dårlig dag. Kundene hadde gått ut og inn her i årevis, hvorfor kunne de ikke betjene maskinene selv, så hun fikk sitte på kontoret og lage regnskap og skrive bestillinger, som var avtalen da hun for seks år siden gikk inn i dette glassburet for første gang og trodde hun hadde funnet et skjulested. – Jeg er ny her, løy hun. Forvask, temperaturskalaen, tre skyllinger, bomull, ull, arbeidstøy, syntetisk i alle varianter, tørketrommel, en og annen rensefunksjon, det vanlige folk kunne trenge i de vanlige livene sine i en trøtt drabantby. Også det som måtte dukket opp av mer obskure ønsker: silke, angora, tweed, åtti prosent ull, ren bomull, et helt panel av knotter, med all verdens potensielle katastrofer. – Det går jo bra, sa Ragnhild. – Du har ikke ødelagt noe som helst. – Men hva betyr den gule der? Hun visste hva den gule betydde, men hun kunne jo også 14


ha glemt det, det har vært på hengende håret flere ganger, hun var tryggheten selv flere uker i strekk, så plutselig usikker på alt, og nå sto dette framfuse vesenet foran henne og ville tørke en sovepose, slagtørke en dunpose – på en dårlig dag. – Jeg er ikke sikker på det programmet, sa hun og stappet posen inn i maskinen. – Bare den ikke går te hælvete så? – Kanskje vi skal ta’n ut igjen? Hun så bedende på ham. – Det står jo på’n at den kan vaskes, sa han. – Maskinen da? – Den er vel i orden? – Den er vel det, sa Marianne. – Men det blir på din risiko, jeg kan ikke erstatte soveposen hvis den skulle gå … til hælvete. – Sett i gang. Hun trykket på den gule og lukket øynene. – Hvorfor gikk du ikke til et renseri? sa hun da maskinen brummet tilforlatelig. – Det er ikke noe renseri her. – Du har jo motorsykkel. – Du har lagt merke til det, ja? Marianne så forlegent ned. – Skal du på tur? – Jepp. Med dama. Han kunne være tjue, kanskje toogtjue, en pen, levende ungdom, med villskap og avmålt balanse i ett og samme blikk. – Det ser da ut til å gå bra, sa han og la en hånd på skulderen hennes. Marianne kjente et grøss og måtte inn på kontoret, iaktta ham gjennom enveisglasset i påvente 15


av noe mer selvkontroll. Han smilte bredt da hun kom ut igjen, åpnet selv døra i maskinen og rev soveposen ut, kjente prøvende på den og holdt den plutselig mot kinnet hennes. – Kjenn. Har du lyst til å bli med, kanskje? – Jeg synes du sa du skulle dra med «dama»? – Det var egentlig en overdrivelse. Men det kunne ha vært ei dame, deg for eksempel, jeg har sett på deg lenge. Hun tenkte at hun burde gjøre noe interessant med blikket, skaffe seg litt gåtefull dybde. Han hadde langt, blondt hår, som motorsykkelhjelmen hadde laget en fjong fall i, han var pen på en brutal, men uskyldig måte, gikk kledd i den aggressive ungdommens fillete fetisjer, MC-gjengens skinnjakke, slitte jeans og høye støvler. Han var mager, skjeggløs, med en senete hals som hun kunne tenke seg å berøre, hvis det bare kunne falle seg sånn, det falt seg ikke sånn, og øynene hans stirret grådig på henne. – Hvor gammel er du? spurte hun. – Fireogtjue? – Ikke vær morsom. – Toogtjue da? – «Toogtjue da.» Veit du hvor gammel jeg er? Tredve. – Det høres helt jævlig. Han smilte med hvite tenner. – Hele gjengen kommer. Det blir gøy? – Nei, har jeg sagt. – Okay. Det var bare et spørsmål. – Hva mente du med at du har sett på meg? – Kødder’u? – Du må vel ha ment noe? – Det er du som bor i femmer’n, ikke sant, med den lille ungen? Det er klart jeg har sett deg, jeg bor i åtter’n. – Herregud. 16


– Nå begynner det å ligne noe, lo han og la hånden mot halsen hennes, sendte en kald iling ned gjennom lårene og leggene. – Du blir med likevel, jeg ser det på deg, du har løst? – Herregud, sa hun igjen. Og ilingen fortsatte helt ut i fingrene. Hun prøvde å stålsette seg, men fant ikke på noe å si, eller gjøre. Og nå som han hadde fått soveposen og kjent at den var ren og tørr, nå som han hadde rullet den sammen og ikke hadde mer der å gjøre, hvorfor gikk han ikke? – Hvorfor går du ikke? sa hun. Han snudde seg og åpnet døra. – Sykt, sa han. – Skikkelig sykt. Hvordan skulle så fadesen holdes fast i den svarte boka, notisboka med klokkeslett og dato for de egentlige sannheter og ikke alt det surret hun klarte å lire av seg i løpet av en dårlig dag. Hun kunne jo prøve med – jeg dreit meg ut? Eller – jeg skulle ha sagt … Det kunne bli et alternativt liv ut av det, en mer harmonisk tilværelse, kanskje til og med sammen med denne deilige villmannen, som hun når sant skal sies hadde holdt et øye med i … ukevis. Hun gikk inn på bakrommet og lot vannet sildre over hendene og avgjorde at det ville holde med et lite minus, som i grunnen var svært dekkende for denne første samtalen, et minustegn og klokka fem over to, forsikret hun seg om med et blikk på klokka. Hun satte seg ved kaffebordet og noterte, ble sittende og se rett fram mens hun fastslo at det var lenge siden hun hadde hatt noe egentlig å drive med, et liv, noe spennende, ikke bare de søvndyssende etappene i hverdagen som hun klamret seg til som en livbåt. 17


En mann? Pennen hang som et svart nebb over det hvite arket. Hun kjente hånden hans mot halsen og gjorde et halvhjertet forsøk på å tenke at han ikke var noe for henne – i stedet kom bare det undrende smilet hans tilbake, de vakre øynene som nøt å kjæle med henne, det var ikke til å ta feil av, det var til å bli gal av, hun skrev: «Min feil. Avgjort.» Kvelden etter satt hun i leiligheten til venninna Anne-Berit, som bodde to etasjer under henne og hadde en datter på samme alder som hennes Greta. De så på TV mens jentene lekte på badet. – Han er ikke litt ung, da? sa Anne-Berit. – Jo. Og jeg har egentlig ikke lyst på en mann nå. – Du er liksom ikke kåt? – Ikke veldig. De satt ved siden av hverandre i en trang designersofa og beundret hovedrolleinnehaveren i en såpeopera, en mann i slutten av tredveårene med blendende smil, løs snipp og full kontroll. – Har du virkelig ikke løst på han der? – Han har Botox i haka, Anne-Berit. – Ærlig? – Se etter da. Anne-Berit lente seg forover, og Marianne tenkte at hun ikke hadde en venninne for å ha noen å betro seg til, men for å utsette seg for livet. Anne-Berit var livet, slik det så ut til å bli levd av single eneforsørgere på noenlunde tredve, med noenlunde økonomi og en misunnelsesverdig appetitt på hektiske forhold. – Hva er det du tenner på da? – Å reise. 18


– Du reiser jo aldri noe sted. – Jeg har flyskrekk. – Og alle reiseskildringene du leser, du kan jo mer om verden enn jeg gjør, og jeg jobber i bransjen. Marianne la hodet bakover og skulle gjerne vært litt mer mystisk, gåtefull, og ropte at småjentene skulle begynne å tørke opp etter seg på badet. – Solnedgangen over Marrakech. Eller lukta av høy. Hester. Og jeg elsker å kjøre bil. – Lukta av høy? – Ok, hester da. – Og hva er det som er så stort med å kjøre bil ? – At jeg tør det. Hverdagen – på sitt verste – kunne være en sammenstimling av urimelige oppgaver, minustegn. Selv det å sitte hos frisøren og forvandles til det bedre, for ikke å snakke om å kjøre bil, en oppgave hun hadde skjøvet foran seg under påskudd av at hun ikke hadde råd. Så vant hun penger og kom i snakk med en nabokvinne – et menneske hun hadde tillatt seg å betrakte som særdeles mislykket – som med tindrende øyne fortalte at hun tok kjøretimer, hvilken fryd det var å sitte bak et ratt og trykke på knotter og pedaler. Og Marianne var jo alene med en unge, som skulle bringes og hentes, og hva med innkjøp, turer …? Dagen etter ringte hun en kjøreskole, tilbrakte tre uker på randen av sammenbrudd og fullførte sin første time. Det gikk ikke. Men selv om hun bestemte seg for å slutte hver dag, kjørte hun opp etter enogseksti timer og sto. Med glans. To dager senere brukte hun resten av pengene på en velbrukt Volvo, satte seg bak rattet, vred om tenningsnøkkelen og kjørte altfor sakte hjem med lysene av, parkerte på anvist og til nå ubrukt plass utenfor blokk nummer fem og ble 19


sittende og gråte, som en slags premie til seg selv, før hun rygget ut igjen, snudde og rygget på plass og ble sittende og se på vindusviskerne som slepte seg fram og tilbake over den tørre frontruta. Et klart pluss. I de lyse vårkveldene kjørte hun opp i dalen der hun hadde bodd en noenlunde lykkelig tid i barndommen, gjennom frodige landskap som peste forventningsfullt i en ny årstid, med musikk på full guffe og enda en følelse av alt hun klarte, bare hun ville. Hun kjørte de få meterne til butikken, til barnehagen, hun kjørte nede i byen, behersket trafikkmaskiner, parkeringshus og rundkjøringer, en redd og habil sjåfør, uten et eneste uhell. I motsetning til Anne-Berit, som syntes det å kjøre var omtrent like spektakulært som å rusle gatelangs, som stadig rotet seg opp i uhell og fylte ut skademeldinger mens hun flørtet uhemmet med føreren av den andre bilen – hun kunne lakkere negler i tre timer, høre på den samme plata om og om igjen, og jobbet i reisebyrå fordi hun elsket å snakke med fremmede mennesker i telefonen; hun påsto at hun likte lange, dovne knull, og dovenheten lot til å være det vesentligste, en modig, moderne kvinne som merkelig nok også klarte å betale regningene sine. – Det var forresten en fyr her og spurte etter deg, sa hun noen dager senere. – Her, hos deg? – Ja, det er vel han unggutten i MC-gjengen. – Okay, og hva sa han? De så på hverandre, og Marianne måtte innrømme at hun ikke hadde tenkt på annet de siste dagene: Det blå blikket hans rett inn i balansenerven hennes. 20


– Ta det med ro, sa Anne-Berit. – Han kommer ikke tilbake. Jeg sa at du er for gammel. – Det sa du ikke? – Og så føyde jeg til at du ikke liker menn. – Morsomt. Hadde hun vært femten, kunne hun ha kalt det avstandsforelskelse, nå lignet det på noe hun burde kureres for. – Det er ikke noe, sa hun tappert. – Og det kommer aldri til å bli noe. Det var mørkt i leiligheten, et privat mørke i le av hyllene med bøker i alfabetisk orden. Notisbøker i små skuffer i skatollet hun hadde arvet etter moren, og over det hele et avlangt kart over Bajkalsjøen, som hun hadde fått av faren og som hadde hengt over senga hennes siden hun var barn. Greta sovende på barneværelset ved siden av, med grønt filtteppe, gule vegger, blått tak – som en sommerdag i Ukraina, der molefunkene levde og slo med ljå i evige kornåkrer som kunne brødfø hele Europa. Hun holdt pennen i hånden igjen, en nøktern liste over morgendagens gjøremål, som om det ikke skulle være mulig å gå i banken eller handle salat og juice uten å ha skrevet det ned først. Og et par nye svarte skinnstøvler med glidelås. Det var også på tide å fastslå at noe virkelig var på gang, eller innrømme det, driste seg til å tenke at det til og med kunne bli godt. Likevel klorte hun ned et minus – klok av skade, sitte her og brygge på noe som kunne bli godt, liksom? Marianne la seg og leste om bureatene, det åttende asiatiske naturfolk hun ikke hadde hatt den minste peiling på før hun åpnet denne boka – et folk til hest, som levde av å fange sel i Bajkalsjøen, som hadde gjennomlevd okkupasjoner og 21


overfall av tre–fire trosretninger og like mange politiske regimer og som likevel ikke hadde lagt seg på kne for noe som helst, ikke endret verken språk, tro eller livsstil. Bureatene var et folk å regne med. Til hest. Herrer i eget land, uten at myndighetene la merke til det. Mens en ny dag bygget seg opp bak persiennene. Marianne elsket søvn. Og særlig de små timene før hun falt ned i den. En personlig tid, når hun ikke trengte å være en annen, når hun ikke trengte å være noen som helst. Og nå var det bedre enn noen gang.

Anger  

Roy Jacobsens gjenskrivning av romanen Virgo

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you