Page 1


Lars Saabye Christensen

Amatøren Roman


Amatøren ble første gang utgitt i 1977 av J.W. Cappelen Forlag AS Billettene ble første gang utgitt i 1980 av J.W. Cappelen Forlag AS Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41012-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Anders Bergesen / Superultraplus Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


DEL I


1 HVIS DU HADDE STÅTT PÅ toppen av Kirkeveien cirka klokken fem om morgenen en eller annen gang i begynnelsen av februar, ville du sett en fyr komme gående oppover mot deg. Den fyren var meg. Jeg aner ikke hva du gjør ute så tidlig når det er dritkaldt og nesten blåser orkan og sannsynligvis ville du også lurt på hva den fyren hadde der å gjøre i det været midt på natta. Jeg kan tenke meg at du var ute og luftet en eller annen idiotisk hund og kanskje trodde du at jeg var ute i samme ærend og ble glad og lykkelig for at lille Fido skulle få en lekekamerat. Men snart så du at jeg ikke hadde noen hund i bånd og din lille Fido var allerede forsvunnet i snøstormen og du stod der alene og fortapt og lurte på hvem jeg var og hva faen jeg ville. Så tenkte du kanskje at jeg kunne være farlig, at jeg kanskje var en hensynsløs ransmann som var ute på turné. Vettskremt ville du plystre på Fido og løpe hjemover mens den tåpelige hunden din rykker og biter i lenken og du gir den et spark så den tumler inn i en snøfonn og tror det er lek og biter deg lykkelig i leggen. Du var nemlig gått da jeg nådde toppen av Kirkeveien. Det var ikke en kjeft å se. Hvis du hadde ventet til jeg hadde kommet litt nærmere hadde du helt sikkert gjettet med en gang hva det var jeg gjorde ute så tidlig. Jeg var på vei hjem. Jeg burde ha vært det for lenge siden. Det skulle ikke ha vært nødvendig å være på vei hjem i det hele tatt. Jeg burde ha holdt meg hjemme. Mer orket jeg ikke å tenke. 5


Det gjorde vondt i ansiktet mitt. Den iskalde vinden frøs det fast til en tørr ubevegelig maske som heldigvis hadde to hull jeg kunne titte ut av. Av og til skjenet jeg ut mot brøytekanten, stanset og ventet til bena hadde funnet riktig kurs igjen. Jeg har lært meg å stole på bena mine. De pleier som regel å føre meg dit jeg skal. Det gjelder bare å la dem arbeide i fred. Hva var det vi hadde snakket om? Et eller annet dikt. Om Columbus. En høytidelig hyldest til Columbus. – Det går da for faen ikke an å skrive om Columbus uten å ta med all jævelskapen den bedritne ekspedisjonen førte med seg! Georg Alt dundret neven i bordet som om han snakket til en diger forsamling og skulle understreke en revolusjonerende nyhet. Det var bare meg der. Georg var forresten en fyr jeg kjente fra Grillen på Blindern. Han var noen år eldre enn meg og drev visst på med en eller annen avhandling om språk og kommunikasjon og virkelighet og hele det der. – Hva! Det går da for faen ikke an! Det er jo bare råtten metafysikk! Georg reiste seg og tok noen runder i det trange rommet. Jeg satt i sofaen og svelget rødvin. Når Georg reiser seg er det som å ligge i et badekar og en eller annen idiot kommer oppi samtidig og vannet fosser over kantene. Armene hans gjorde noen meningsløse bevegelser opp mot taket. Jeg syntes han stod slik mistenkelig lenge. Så falt den digre kroppen hans ned i en stol som tilfeldigvis stod plassert bak ham. – Han bruker jo hele den forpulte ekspedisjonen som metafor. Hva! Georg veltet overkroppen frem mot bordet og grep rødvinsflasken. – Som metafor! Jeg syntes det var på tide å si noe. Jeg svelget det jeg hadde i munnen og prøvde å slappe av i ansiktet. – Det er den indre reise … 6


– Å herremin gud! Georgs ansikt skar noen grufulle grimaser. – Mener du at han bruker verdenshistoriens største blunder som symbol på den indre reise! Og hva faen er den indre reise. Går den fra hjertet til hjernen eller fra nyrene til munnen? Georg knakk sammen i en blanding av gråt og latter. Håret og skjegget hans ristet i takt. Jeg tente en sigarett og merket hvor vanskelig det var å formulere de enkleste setninger. Etter en stund rettet Georg seg opp, samlet sammen det store ansiktet sitt og så stivt på meg. – Jeg skal skrive en trilogi over Nansen. Den skal være et bilde på ungdommens evige søken. Han rakk så vidt å få snakket ut før rødvinen sprutet fra munnen. Jeg så for meg myriader av speidertropper, alltid på marsj, over fjell og daler, til vanns og lands, i knebukser og morsomme hatter. Jeg forsøkte å ta meg sammen. Rommet begynte å bevege seg litt. Georg fløt liksom ut, jeg fikk ikke helt tak på ham. Ordene samlet seg opp i munnen min og ble til en tykk klump jeg ikke fikk ut og ikke kunne svelge. Selv om jeg ikke hadde lyst på mer vin tømte jeg glasset likevel. Georg var i gang med å trekke opp en ny flaske. – Men det er jo vakkert, stammet jeg. – Hva er vakkert? – Diktet. – Akkurat. Diktet er forpult vakkert og det er faen skjære meg det eneste som er vakkert også. Det er det som er feilen. Skjønner du det! Georg skjenket i glasset og skålte. Jeg nippet litt til vinen og kjente noe inni kroppen som begynte å gjøre voldsom motstand. – Columbus var jo egentlig en drittsekk, var det siste Georg Alt sa før han veltet vinflasken og sank tilbake i evig ro. 7


Jeg tenkte ikke mer på Columbus. Nå hadde jeg mere enn nok med å oppdage Sogn Studentby. Jeg begynte faktisk å tvile på bena mine. Det siste stykket hadde de gjort noen merkelige bevegelser som førte meg opp i en snøfonn. Like etter hadde de nesten gått med meg inn en blindvei. Det blåste fremdeles like kraftig og snøen lå vannrett i luften. Jeg hadde ikke med meg utstyr til å grave snøhule og ikke hadde jeg nødraketter heller. Jeg kunne ikke ta noen sjanser. Jeg fulgte innbitt Sognsveien. Da jeg krysset Ringveien begynte bena mine å føle seg hjemme igjen og trakk meg fortere og fortere opp den siste bakken. Jeg forstod ikke helt hva som skjedde. Jeg merket bare at bena mine arbeidet voldsomt under meg. Tilslutt måtte jeg faktisk innrømme at jeg løp. Temmelig forundret sprang jeg opp trappen og styrtet inn i entreen. Først der falt bena til ro og jeg måtte holde meg fast i en kleshenger for ikke å ramle rett i gulvet. Det verste jeg vet er å oppleve sånne situasjoner som har gått igjen i tegneserievitser de siste hundre årene. Jeg kunne ikke finne nøkkelhullet på døren inn til rommet mitt. Jeg fikk det over meg at jeg var med i en konkurranse hvor det gjaldt fortest mulig å åpne døren og den som fikk den opp først kunne forsyne seg av alt som var innenfor. Jeg jobbet som en gal, men nøkkelen ville bare ikke inn i det idiotiske lille hullet. Nå er jeg ikke dum, så etter en stund bøyde jeg meg ned for å undersøke om det var noe galt med nøkkelhullet. Jeg kunne umulig være så full. Selvfølgelig er det lettere å treffe selve døren med nøkkelen enn låsen, men når man har prøvd et par timer skulle man etter all sannsynlighet ha fått den inn og vridd om. Jeg har også sans for humor men alt til sin tid. En eller annen hadde klebet en gjennomsiktig tapebit over nøkkelhullet. Jeg tenkte ikke noe særlig over hvem det kunne ha vært men jeg har mine mistanker nå. Jeg sa til meg selv at jeg aldri ville ha funnet på noe så gement. Jeg fikk pirket av tapen og låst opp døren. 8


Jeg var dødstrett. Hodet mitt var blytungt og dinglet fra side til side. Jeg redde opp sengen og padlet ut på badet for å pusse tennene. Det kan jeg si med en gang. Om jeg så må krype på alle fire pusser jeg tennene mine før jeg legger meg. Jeg greide så vidt å løfte tannbørsten og puttet den inn i munnen. Jeg holdt på å sovne før jeg fikk beveget den forbi fortennene. Så gikk jeg inn på rommet mitt, lirket av meg klærne og la meg. Jeg fikk ikke sove. Jeg roterte i den trange sengen og prøvde alle mulige forskjellige stillinger. Jeg syntes armbåndsuret bråkte som en hel kirkeklokke. Tilslutt ga jeg opp. Jeg la meg på ryggen og stirret trist i taket. Hjertet mitt banket som et helt kraftverk. Plutselig fikk jeg den tanken at jeg skulle dø. Akkurat nå. Det lille idiotiske hjertet mitt var igang med innspurten. Jeg lå slik en god stund. For første gang i mitt liv ble jeg redd for å dø. Jeg la hånden på brystet og kjente hvordan det rykket i huden. Nå skal jeg dø hvisket jeg tørt. Selvfølgelig skal jeg dø. Det er ingen grunn for at jeg ikke skal dø. Det dør millioner av mennesker hver eneste dag. Med et hopp kom jeg meg ut av sengen og ble stående på gulvet, svimmel og redd. Jeg følte at jeg mistet kontrollen over kroppen min. Det var som om en eller annen sinnssyk trommeslager satt der inne og dundret løs. Jeg trodde det ville vekke hele leiligheten. Jeg så for meg rasende naboer som kom og klaget og sa at nå måtte jeg for faen holde opp med det bråket. Jeg syntes jeg stod slik et par år. Endelig var det som om trommeslageren gikk lei. Noen slappe dunk strevde med å holde liv i meg. Nå skjer det, tenkte jeg. Jeg knyttet nevene, lukket øynene og ventet på det siste slaget. Etter en stund åpnet jeg øynene igjen. Jeg var ikke helt sikker på hva jeg hadde ventet å se. Grønne marker med kuer og friske budeier eller menn med horn i pannen og store protokoller under armene. Til min forbauselse så jeg bokhyllen min og den plakaten med bryster i solnedgang. Og jeg stod fremdeles oppreist. Så merket jeg at halsen min var som et ned9


lagt kloakkrør. Forlegen snek jeg meg ut på kjøkkenet og slukte tre glass vann. Jeg satte meg ved kjøkkenbordet med det fjerde glasset foran meg. Klokken var blitt godt og vel sju. Jeg var lys våken og merket allerede bakrusen. Trommeslageren krabbet opp i hodet og fant seg en bra plass bak pannen. Der begynte han noen rasende solopartier og av og til falt et orkester inn som minnet om Count Basie. Jeg syntes tiden var inne for å gjøre opp status. Jeg flyttet blikket fra avisen som lå ved siden av meg på bordet og fokuserte inn en dråpe som hang under vannkranen. Den tøyde seg lengre og lengre og med et lite sukk datt den ned i kummen. En ny dråpe stakk frem og gikk samme idiotiske skjebne i møte. Jeg begynte å tenke. Det gjorde vondt. Jeg er en idiot, sa jeg sakte og tydelig. Jeg følte en viss glede over å ha greid å formulere en brukbar setning med korrekt syntaks. Jeg er en idiot. Jeg ble sittende en stund og tygge på setningen. Så flyttet trommeslageren batteriet sitt bort til venstre tinning og begynte en jam med Count Basies orkester som hadde tatt oppstilling like over høyre øre. Alle tanker ble øyeblikkelig blåst ut av hodet mitt. De spilte noe som i begynnelsen lignet på It don’t mean a thing if it ain’t got that swing, men etterhvert gikk det hele over i tunge uregelmessige slag. – Er du allerede oppe, Christian. Stemmen kom fra døren. Jeg så dit bort. Det var Britt som bodde i rommet ved siden av. Hun stod i døråpningen med hodet på skakke og gredde det lange mørke håret sitt. Jeg forsøkte febrilsk å samle opp tankene mine. – Ja, jeg har tenkt meg på en tidlig forelesning, mumlet jeg og snudde meg mot vinduet. Jeg må innrømme at jeg ikke hadde noe videre lyst på en lengre konversasjon. – Du har glemt å kle på deg! En lys men temmelig kraftig latter fylte døråpningen. Jeg så 10


nedover meg selv og konstaterte til min store forskrekkelse at hun hadde fullstendig rett. Kroppen min var full av nupper. Først nå merket jeg at jeg frøs. Jeg reiste meg fortvilet og forsøkte å bevege meg naturlig inn mot rommet mitt. Det kokte bak pannen min. Britt stod fremdeles i døråpningen og lo som vanvittig. – Det er ikke noe å le av, prøvde jeg. En annen dør gikk opp og et pjusket hode stakk ut for å se hva som foregikk. Det var Oskar, musikkstudenten. Jeg stod midt på kjøkkengulvet og prøvde å tilrope guddommelige makter. – Han har glemt å kle på seg, hikstet Britt og pekte rett på meg som om utsagnet krevde en nærmere forklaring. Oskars tykke ansikt begynte å disse. Av en eller annen grunn la jeg merke til at pyjamasen hans var full av små bamser. – Kanskje han går i søvne, klukket han. – Han skal på forelesning, fortsatte Britt. Munnen hennes stod fremdeles åpen og lo. – Jeg er på vei hjem! falt det ut av meg. Jeg tok sats og skjøv Britt til side og løp inn på rommet mitt. Bak meg hørte jeg et unisont latterbrøl og like etter begynte Oskar å fremføre en eller annen romanse i fistel. Da jeg endelig sovnet drømte jeg at Columbus satt naken i en pram som drev meningsløst omkring på en liten stinkende innsjø.

2 – HVORFOR FAEN ER DET BARE mine ski som kladder! Jeg stumpet røyken og tok en slurk av solbærtoddyen. – Fordi jeg har glassfiberski og du to planker som du ikke har giddet å impregnere engang. 11


Iselin Fram la hånden sin over min og jeg kunne se på henne at hun hadde vanskeligheter med å holde latteren tilbake. Jeg ble enda mer irritert og tente en ny røyk. – Du røyker for mye, Christian. Jeg visste at hun ville si det og tok det som en seier. Hun hadde en slags moderlig omsorg for meg. Særlig når hun fikk de dype rynkene mellom øynene og plasserte hodet litt på skakke stod det nærmest skrevet mor med blokkbokstaver på pannen hennes. – Det går nok bedre nedover, sa hun etter en stund. – På dette føret her kan jeg gå ned unnarennet i Holmenkollbakken, prøvde jeg å si med rolig stemme. Søndag i Nordmarka. Det luktet svette og godt humør og pågangsmot. I peisen brølte flammene og varmen stod som en vegg foran ansiktet. Jeg satt taus og rotet rundt i askebegeret med en fyrstikk. Jeg hater søndagene. Var det opp til meg skulle jeg gjerne stryke dem av kalenderen, lage et nytt system, gjerne legge til en måned eller to hvis man bare kunne slippe søndagene. Helt fra jeg var liten har den dagen stått for meg som et mareritt. Søndagen er liksom ingenting, bare et tåpelig hull som man pøser de mest åndssvake ting oppi. Jeg innbiller meg at det lukter noe spesielt av søndagen, det lukter gamle mennesker og råtne møbler. Men verst av alt er søndagsmiddagene. Da skal liksom familien bevise at den fremdeles er familie. Disse evindelige bordsetningene er liksom familiens navle. Hvite duker og sakte fart og bordbønn og kjempe oppvask. Jeg mister matlysten bare jeg tenker på det. – Skiene dine har sikkert tørket nå. – Jeg skulle ønske at snøen hadde tørket i stedet. – Det er ikke noe å bli sur for selv om det kladder litt, vel! – Litt! Jeg har gått på stylter fra Sognsvann til Ullevålseter. Og for det andre er jeg absolutt ikke sur. – Du ser sånn ut ihvertfall. Når jeg er i godt humør og noen sier at jeg ser sur ut blir jeg 12


skikkelig sur. Det er temmelig vanskelig å starte en saklig diskusjon om man ser sur ut eller ikke. Nå var jeg imidlertid sur. Jeg tente enda en røyk og lukket munnen. Planen hadde vært å gjøre det slutt med Iselin idag. Jeg hadde tenkt at Ullevålseter kunne være et bra sted, på en måte nøytralt. Så kunne vi etterpå suse hver til vårt. Og så skulle det selvfølgelig bli væromslag akkurat idag. Hele situasjonen ble latterlig. Jeg så meg selv gå ned bakken med et tonn snø under skiene og forklare henne hvorfor jeg hadde gjort det slutt. Jeg fikk det bare ikke til. Og når jeg satt og så på henne visste jeg at jeg fremdeles var glad i henne. Men hun trakk meg inn i et liv som jeg prøvde å avsky. For henne var fremtiden en dyp stol, nok penger og to søte barn med pene manerer og gode karakterbøker. Det var liksom drømmen. Dit skulle man komme fortest mulig, helst løpe. Vi hadde møtt hverandre på en eller annen fest noen måneder før hos Georg. Hun var forresten sykepleier. Georg hadde bedt henne og en venninne til festen mens de forsøkte å redde fingertuppen på tommeltotten hans som han nesten hadde skåret av på en knust ølflaske. Vi ble sittende ved siden av hverandre det meste av tiden. Vi drakk og pratet og etterpå ble hun med meg hjem. Rett fra kokeboken. Jeg husker godt morgenen etter. Vi lå i sengen min og hørte på gamle Beatlesplater. Jeg husker vi sa at det var tydelig tegn på at vi begynte å bli gamle når vi kunne ligge sånn og mimre over sekstiårene. Akkurat som foreldrene våre satt og maste om krigen og Frank Sinatra. Vi forsøkte å bli kjent med hverandre den morgenen. Jeg serverte frokost på sengen og sølte jordbærsyltetøy på brystet hennes. Det smakte forresten ganske godt. Fint som faen, tenkte jeg. Og så fortsatte det. Men streken ble rettere og rettere. Jeg begynte å kjede meg. Egentlig var vel alt som det skulle være men jeg begynte å kjede meg. Nå var jeg like ved å sovne. – Kommer du og spiser middag hos oss idag? Iselin brøt tausheten mellom oss. Jeg så for meg middagsbor13


det i den digre stuen i villaen deres. Alt ble hvitt foran øynene mine. – Jeg er ikke så sulten … – Det blir du nok før du kommer hjem! Iselin lo og jeg følte på meg at jeg burde le jeg også for liksom å opprettholde balansen. Når noen har sagt noe forferdelig morsomt bør man knekke sammen i latter. – Skal vi stikke. Iselin bøyde seg over bordet og ga meg et fort kyss. De første hundre meterne gikk det ganske bra. Jeg holdt følge med de fleste. Så begynte snøen å klistre seg til skiene mine. Det rykket og nappet akkurat som om jeg gikk på singel. I bakken ned til Store Åklungen ble jeg stående bom stille med cirka en meter snø under skiene. Nede på veien stod Iselin og vinket til meg. Det var ytterst pinlig. En mengde skiløpere suste forbi meg, til og med småunger snudde seg og lo. Jeg stod slik en stund og samlet styrke. Så begynte jeg å gå ned bakken. Jeg bestemte meg for aldri mer å ta ski på mine ben. – Du behøver ikke vente på meg, sa jeg da jeg endelig nådde frem til Iselin. Hun så litt forbauset på meg. Jeg prøvde å smile og pekte på skiene mine. Med et litt sårt uttrykk i ansiktet nikket hun og tok et par stavtak. – Du kommer ved femtiden, ropte hun til meg. – Ja. Neste søndag. Vi lo litt igjen og hun staket seg videre. Jeg så henne forsvinne rundt svingen og ut på Store Åklungen. Jeg hadde en helt tydelig fornemmelse av at det ikke bare var skiene som kladdet. – Å unnskyld! Jeg fisket opp en våt potet fra duken. – Det gjør ingenting. Den må vaskes likevel. Advokat Fram viste solidarisk frem en liten flekk ved siden av tallerkenen sin. Jeg nikket til ham og sa et eller annet idiotisk. 14


Iselin og moren vekslet noen raske blikk som gjenspeilet en blanding av svak irritasjon og oppgitthet. – Vi mannfolk er litt uvørne av oss, fortsatte advokaten og skålte med meg for liksom å understreke at vi tilhørte den samme kategorien. – Hadde det vært opp til meg kunne vi like så godt ha brukt papirduk og papptallerkener så slapp man alt det tullet! Jeg mumlet noen enstavelsesord og syntes advokaten fullstendig overgikk seg selv. – Denne duken har Iselins bestemor brodert da hun var ung, sa moren og strøk hånden over bordet. – Iselin? Jeg så på moren og prøvde å svelge det jeg hadde i munnen uten å tygge. – Nei, bestemoren til Iselin. Hun broderte den da hun var ung. Det må vel ha vært omkring 1920, tror jeg. – Ja det er lenge siden, svarte jeg klokt og følte historiens sus rundt meg. – Broderer ikke unge piker mer, spurte faren og så av en eller annen tåpelig grunn på meg. – Det tar så lang tid, tok Iselin over. Hun satt fremdeles bøyd over tallerkenen. – Ja, man har dårlig tid i våre dager, fortsatte faren og la fra seg kniven og gaffelen og tørket seg om munnen med servietten. Det var helt tydelig at han skulle si noe enestående. – Alle har dårlig tid. Er ikke det egentlig litt trist? Advokat Fram rynket pannen og så på meg. – Jo, det er trist, var jeg enig. – Folk burde hygge seg litt mer, fortsatte han, oppmuntret av medgangen. Slappe av og kose seg. Hvorfor tror du så mange dør av hjerteinfarkt idag? Han så fremdeles på meg. Vi var kommet til det sentrale punkt i hans livsfilosofi. 15


– Fordi de ikke koser seg nok, svarte jeg saklig. Jeg stirret ned i tallerkenen og kjente latteren skylle opp i meg. Fram kremtet temmelig høyt, grep kniv og gaffel og tok seg god tid med å tygge maten. – Det er rart å tenke på alle de måltidene som er spist på denne duken. Moren brøt den ubehagelige tausheten og delte ut noen vennlige blikk. Jeg så for meg den endeløse rekken av måltider og ble grepet av dyp fortvilelse. Jeg tømte resten av vinglasset og skjenket opp et nytt. Iselin så forbauset på meg. Jeg prøvde å unngå blikket hennes. – Er alle forsynt. Moren så på de tomme tallerknene og vi nikket smilende. Hun og Iselin begynte å samle sammen og forsvant ut på kjøkkenet. Jeg syntes de ble borte i flere timer. Jeg sa et eller annet meningsløst om vær og snø til faren og etterpå var det stille. Han satt der som en statue og stirret majestetisk ut i luften. Jeg så opp og festet blikket på veggen rett fremfor meg hvor det hang et gyselig bilde av en elg slik at våre øyne møttes i en 90-graders vinkel over bordet. Det måtte ha sett ganske pussig ut. Selvfølgelig var det gele til dessert, rød gele. Moren plasserte fatet ved siden av meg og Iselin rakte meg en mugge med fløte. Jeg tenker alltid på hjerner når jeg ser gele, hjerner som skvulper inne i hodet. Jeg lukket øynene og la et stykke sånn omtrent på størrelse med en sukkerbit på tallerkenen. En temmelig bastant taushet bredde seg over bordet da jeg sendte fatet og muggen videre. Jeg dyttet til klumpen med pekefingeren. Jeg følte noe løsne i meg. – Hun broderte flere duker enn denne men de vet vi ikke hvor er. Moren så på meg med hjerne i munnviken. – Hvem? – Iselins bestemor. Min mor. 16


– Din manns svigermor. Akkurat ja. Jeg løftet glasset og så på moren. En nervøs latter unnslapp ansiktet hennes og geleen skalv på tallerknene. – Vi bruker den hver søndag. Det er viktig å holde på tradisjoner synes vi. – Ja, tradisjoner er viktig, skjøt faren inn. De er fundamentet i vårt samfunn. Gode, sunne tradisjoner. Jeg så for meg hvordan landet ble bygget på duker. – Hvis man ikke hadde holdt på tradisjonene hadde det ikke vært noen tradisjoner, sa jeg urimelig høyt. – Jeg synes virkelig du skal begynne å brodere, Iselin, sa moren fort. Hun nikket til datteren sin. Iselin hadde munnen full av gele og forsøkte å smile men det er temmelig vanskelig å smile hjertelig med munnen full av gele. – Takk for maten! Advokat Fram ga klarsignalet. Jeg reiste meg litt ustøtt. Iselin så bekymret på meg. Jeg la merke til at moren tok et raskt overblikk over flekkene rundt tallerkenen min. Jeg vet ikke helt hva som skjedde. Jeg tror det har noe med farger å gjøre. Jeg forbinder alltid stemninger og situasjoner med farger. Akkurat nå så jeg gult. Alt ble gult omkring meg. Ansiktene, møblene, hele stuen ble gul. Vi smilte til hverandre med skinnende gule tenner. I hvert fall gjorde jeg noe dumt. – Jeg har lært meg et artig triks, sa jeg plutselig. De andre stanset og så forbauset på meg med gule øyne. – Det er et veldig artig triks, fortsatte jeg. Et anerkjent triks over hele den siviliserte verden. Så tok jeg et godt tak i duken og dro alt jeg orket. Bestikk og tallerkener og glass fløy gjennom rommet. Jeg husker at jeg falt bakover og ble liggende på gulvet med duken over meg. 17


– Denne gangen gikk det ikke, mumlet jeg. Jeg greide å reise meg. Et stykke borte så jeg en dør og jeg bestemte meg for å gå mot den. Jeg fikk et glimt av faren. Han så ut som om han var helt paralysert. Moren gjemte ansiktet i hendene og gråt hysterisk. Jeg fant tøyet mitt ute i entreen. Jeg så meg i et speil og trodde en stund at jeg hadde skadet meg i ansiktet men det var bare gele. Jeg tok på meg frakken og luen og åpnet utgangsdøren. Da kom jeg på at jeg hadde glemt å si takk for meg. Jeg snudde meg og skulle til å gå inn igjen men Iselin stod foran meg og sperret veien. – Det er slutt, mumlet jeg. – Kom deg ut! – Det er slutt, Iselin. Jeg hørte en dør smelle hardt i bak meg. Jeg vet ikke hvorfor, men jeg begynte å le.

3 JEG ANER IKKE HVOR LANG tid jeg brukte, men jeg var i hvert fall dødssliten da jeg kom frem til Georg Alt. Da han så det var meg bukket han galant og svingte armen som en pendel langs gulvet. – Stig på, gamle ørn! Jeg nærmest løp forbi ham og inn på rommet hans. Der falt jeg andpusten ned i en stol. – Ta av deg på beina før du betrer mitt eneste og persiske teppe, ditt svin! ropte Georg ute fra korridoren. Jeg orket ikke svare. Det gikk en stund. Så smalt han døren igjen. – Er det her du er, hørte jeg Georg si forbauset bak meg. Jeg 18


fulgte sporene dine så jeg tenkte nok jeg ville finne deg. Jeg har nettopp satt over tevannet. Skal du ha en kopp? Han gadd ikke vente på noe svar og gikk plystrende ut på det vesle kjøkkenet. Etter en stund kom han balanserende tilbake med en kanne og to krus. – Jeg vil gjerne ha en kopp te, fikk jeg endelig sagt. Georg satte et krus foran meg. – Sier du det. Det var riktig hyggelig. Vi satt tause inntil teen hadde trukket ferdig. Georg skjenket i og drakk stønnende de første glovarme slurkene. Han satte kruset fra seg og så på meg. – Det virker som om du har noe på hjertet, Christian. Jeg vet ikke om jeg tar fullstendig feil men jeg har en bestemt følelse av at det er noe du vil fortelle. – Det er slutt med Iselin, sa jeg. Georgs ansikt falt sammen. – Var det alt! Kommer du stormende inn hit og ser ut som en syk mumie bare for å fortelle meg noe jeg har foreslått hver dag siden du la deg inn som pasient hos den sykesøsteren. – Jeg rev duken av bordet. – Hva sa du? – Jeg rev duken av bordet, for faen! Georg skjenket opp to mørkebrune kopper til og la hånden faderlig på skulderen min. – Fra hvilket bord har du fjernet en duk, Christian? Jeg lente meg trett bakover i stolen. Jeg orket nesten ikke svare. Av og til dukket Iselin opp på netthinnen. Noen ganger var hun veldig gammel og satt ved et lite bord og broderte på en enorm duk. – Jeg rev duken av familien Frams middagsbord. Georg så virkelig bekymret på meg. – Var bordet fremdeles dekket da du tok bort duken. – Ja. Vi ble sittende tause. Georg slurpet te og så av og til bort på meg. For hver gang ble smilet hans større og øynene smalere. 19


– Jeg synes det var en noe drastisk måte å gjøre det slutt med en jente på, sa han endelig. Jeg så nervøst på ham. – Jeg beundrer selvfølgelig ditt pågangsmot og din sans for øyeblikkets dramatikk, men jeg synes det er litt for artistisk. Har du lest noe lignende i det siste? Georg satte seg bedre til rette i sofaen og smålo og pratet videre. Det var mer seg selv han pratet til. Jeg hadde omtrent forsvunnet ned i stolen og stakk såvidt hodet opp. – Jeg tror ikke man kan se på handlingen isolert. Selve dukavrivningen er uinteressant. Først som ledd i et generelt opprør får den perspektiv og blir meningsbærende. Er du enig Christian? – Hold kjeft, ropte jeg nede fra stolen. – Men man kan også velge å se på dukfjerningen som symbol. Jeg mener, at det du gjorde var en vikarierende handling for den totale utslettelse av det borgerlige samfunn. Jeg kunne ikke la være å le. Georg satt stor og alvorlig i sofaen med et professoralt uttrykk i ansiktet. Tilslutt greide han ikke å holde seg alvorlig lenger. Vi satt krombøyde og hylte mens jeg prøvde å fremmane advokat Frams ansikt. – Han var gul i ansiktet, hikstet jeg. Fullstendig gul! – Men du har vel regnet med at det vil få økonomiske konsekvenser, sa Georg plutselig. Jeg rettet meg opp i stolen og kjente et kraftig sug i magen. – Å faen, mumlet jeg. Det har jeg ikke. – Jeg kan ikke tenke meg at Familien Fram bruker noe særlig billigere servise enn Kongelig Dansk Porselen om søndagene. – Der røyk studielånet, stønnet jeg. – Jeg skal foreslå kronerulling på neste møte i Studentersamfunnet. Georg reiste seg og tryllet frem en flaske aquavit fra vinduskarmen. 20


– En skål for ungdommens pågangsmot! Han tok en slurk og rakte flasken til meg. – Skål din dukdesperado, ropte han og tørket seg om munnen. Jeg skyllet ned en munnfull og satte flasken på bordet. Det sved i halsen og landet som en knyttneve i magen. Georg skrudde på korken igjen og satte flasken bak gardinene. – Jeg skal begynne et nytt og bedre liv, sa han alvorlig. Jeg har bestemt meg for å være edru en dag i uken. Plutselig kom noen grusomme lyder fra rommet ved siden av. Jeg så forbauset på Georg. Han løftet hendene som om han skulle til å be og sank ned i sofaen med et fortvilet stønn. – Nå begynner han igjen. Han lar meg aldri i fred! Noen skjærende fiolintoner trengte gjennom veggen. Georgs ansikt som først hadde gjenspeilet dyp smerte lyste nå av grusomt raseri. Han for opp og knyttet nevene mot den usynlige fiolinist. – Hver eneste kveld, skrek han. Hver eneste kveld spiller den fordømte amatøren på det fordømte instrumentet. Hver eneste kveld! Jeg begynte å forstå at en tragedie var ved å utspille seg. Georg ble stående en stund og vifte med armene sine. Så seg han oppgitt sammen med hendene presset mot ørene. Fiolinisten prøvde nå å spille en melodi. Jeg er ikke akkurat noe geni når det gjelder musikk men jeg tror at to katter i parringstiden lyder vakkert i forhold til det vi hørte. – En måned, en hel måned, hver eneste kveld, har han øvd på den forpulte melodien. Han lærer den aldri. Aldri! Georg strakk ut armene og lot som om han spilte fiolin. Jeg tente en røyk og så medlidende på ham. Etter en stund falt armene hans ned i sofaen og han ble sittende urørlig med blikket festet et sted hinsides den trange hybelen. – Har du ikke forsøkt å snakke med ham? sa jeg. 21


– Snakke med ham! Jeg har forsøkt alt. Godhet, list, trusler. Jeg har til og med tilbudt meg å kjøpe den fordømte fiolinen hans, men han gir seg ikke. Han vil meg til livs! Georgs stemme knakk. Med tunge bevegelser reiste han seg og gikk bort til vinduet. – Og så spør man meg hvorfor jeg drikker! Han løftet flasken og tok en dyp slurk. – Har du ikke klaget til vertinnen? Georg snudde seg brått mot meg. Munnen hans forsvant i skjegget og øynene brant som to fakler under det mørke håret. – De spiller duett! Han på fiolin og vertinnen på et elendig piano som ikke er stemt siden første verdenskrig. Fiolinistens øvelser var nå steget til et pompøst crescendo. Hvinende, fortvilte toner fylte rommet. Georg tok en slurk av flasken. Så datt han ned i sofaen og forsvant inn i fullstendig apati. Det var ikke mulig å få kontakt med ham. Jeg satt en liten stund og så på ham. Han lignet et stort, sykt barn. Da jeg kom ut i korridoren møtte jeg vertinnen, en liten pjusket dame i sekstiårene. Hun så ut som en stygg feiekost. – Er det ikke vakkert, hvisket hun og pekte mot fiolinistens dør. – Mesterlig, hvisket jeg tilbake og gikk ut. Da jeg kom ned på gaten så jeg Georg Alts ruvende skikkelse i silhuett mot vinduet. I hånden holdt han en flaske.

4 JEG VÅKNET BRÅTT. – Du må ikke sove nå, hvisket Else Bratt til meg. Jeg begynte sakte å komme til meg selv. Jeg så på piken ved siden av meg. Hun het Else. Vi kjente hverandre fra gruppeundervisningen i 22


gammelnorsk. Hun var konsentrert og våken. Den skarpe profilen hennes kuttet luften brått. Øynene var vidåpne. Jeg la merke til at hun nesten aldri blunket. – Hvor lenge har jeg sovet? spurte jeg. – Et kvarter eller noe sånt, svarte hun uten å se på meg. – Jeg kjeder meg ihjel, hvisket jeg og lente meg forover. – Hysj. Det er viktig det han snakker om nå! Jeg lukket øynene igjen og etter en stund ble foreleserens stemme til en monoton dur. Den minnet om et trekkspill. Han snakket om dialektene i Telemark. Jeg tenkte på om det virkelig gikk an å kjede seg ihjel. Kanskje man har en eller annen kjertel inni kroppen som slår seg helt vill hvis man kjeder seg for lenge av gangen. Da skulle jeg hvertfall vært død for lenge siden. Auditoriet var fullsatt. Det luktet ubehagelig av våte klær og svette. Jeg begynte å tenke på ansiktet mitt. Jeg ble mer og mer sikker på at det var helt tomt og flatt, uten nese eller noenting. – Er nesen min der? hvisket jeg til Else. – Hva? – Er nesen min der? sa jeg litt høyere. Else så forbauset på meg. – Nesen din er der! sa hun og trykket pekefingeren på den. – Takk. Og kinnene? – Ti stille! – Er haken min normal? – Hysj! Else Bratt skrev i notatblokken at det ikke var tjukk l i VestTelemark men det var det derimot i Øst-Telemark. Viktig. Strek under med rød tusjpenn. NB! Jeg tror jeg sovnet igjen. Jeg hørte foreleserens stemme langt borte og drømte et eller annet vanvittig om en gal mann som prøvde å rive av meg nesen. Da han endelig stod med den i hånden og sa triumferende at han skulle reise til Telemark og grave den ned langt inne i skogen, dultet Else meg i siden. 23


– Opp å gå på skole, din syvsover! sa hun høyt. Jeg spratt opp og så meg forvirret omkring. – Har jeg sovnet igjen? – Om du har! Du snorket så forelesningen ble avbrutt. – Er nesen min der fremdeles? – Nei. Den har falt ned på halsen. Skal du ha en kaffe? Jeg balanserte et brett med to kaffekopper og en vaffelplate bort til bordet hvor Else satt. Jeg prøvde så godt jeg kunne å la være å søle ut all kaffen men da jeg endelig kom frem var det meste rent ned på skålene. – Synes du virkelig forelesningene er så dårlige? spurte Else da jeg satte meg. – Jeg bare kjeder meg. Ganske enkelt. Hun tok kaffekoppen sin og tente en røyk. – Det er dumt hvis du skal ta den eksamenen til våren, sa hun fornuftig. Jeg smurte jordbærsyltetøy på vaffelen. Ordet eksamen satte igang en rekke ubehagelige svingninger i magen. Helt siden jeg var sju år gammel har det ordet stått i lysskrift over sengen min og holdt meg våken flere netter på rad og gjort hver vår og hver jævla jul til evige plager. Bare jeg kjenner lukten av grantrær og markblomster tenker jeg på karakterer. – Det er jo spørsmål om penger også, fortsatte hun. Det er ikke sikkert du får lån for et semester til på grunnfaget. Og det er temmelig hardt å ta fullt mellomfag. Jeg svelget det siste hjertet og dro opp et sammenkrøllet Dagblad fra lomma. – Har du sett hva som står her? spurte jeg mens jeg bladde gjennom avisen. Når jeg får den jævla eksamenen min er det høyst sannsynlig at jeg ikke får en jævla jobb. Jeg la Dagbladet triumferende foran henne. – Kanskje jeg kan bli drosjesjåfør. Eller gatefeier. Det er ikke det at jeg har noe spesielt imot hverken gatefeiere eller drosjesjå24


fører, men det skulle ikke være nødvendig å studere i hundre år bare for å lære trafikkreglene. Else Bratt stumpet sigaretten og kastet et raskt blikk på artikkelen. – Det er viktig at vi bruker det vi lærer i arbeiderklassens interesse, sa hun bare, uten å blunke. – Men ser du ikke hva som står der! De eneste som er sikret jobb i fremtiden er teknikere og ingeniører og sosialarbeidere. Den er god hva! Først får de jobb som skal legge hver eneste bekk i Norge i rør og bebygge hver gressplen fra Lindesnes til Nordkapp med banker og fabrikker. Så er det bare å pøse på med sosialarbeidere som skal ta seg av alle vrakene denne utviklinga fører med seg. Virkelig genialt! Til min store forbauselse merket jeg at jeg ble hissig. Det lignet virkelig ikke meg. Jeg tente en røyk og tok noen nervøse drag. – Det er ikke så enkelt, sa Else alvorlig. Jeg slo ut med hånden og prøvde å viske borte det jeg hadde sagt. – Jeg tror ikke du har noen særlig peiling på hvordan det kapitalistiske systemet fungerer, fortsatte hun og så rett på meg. Det du sier er temmelig banalt. Det er riktig at det blir vanskelig å få jobber, men det er likt over hele linja. Nettopp derfor er det viktig å prøve å forandre denne utviklinga. Kapitalismen er inne i en krise. Vi må stille oss på arbeiderklassens side og kjempe for sosialismen. Det nytter ikke bare å bli sur fordi arbeidsmarkedet ikke trenger akkurat deg akkurat nå. Jeg ble helt fascinert av øynene hennes. Hun blunket aldri. Jeg prøvde å se bort men merket likevel blikket hennes. – Skal du på seminaret nå? avbrøt hun. – Tror ikke jeg orker. – Du kan få låne mine notater hvis du vil. Else Bratt reiste seg og gikk. Jeg så etter henne. Borte ved trappen snudde hun seg og jeg innbiller meg at hun smilte til meg. Jeg prøvde av all kraft å smile tilbake uten å blunke. 25


Jeg føler den samme respekt for lesesaler som jeg har for legekontorer og venteværelser hos tannlegen. Med en gang jeg kom innenfor døren merket jeg den høytidelige stemningen som kjennetegner slike steder. Det er like vondt å prøve å bli klok som det er å trekke en tann eller amputere en finger. Jeg kjente at bevegelsene mine ble annerledes. Jeg prøvde å gjøre meg usynlig og uhørlig. Med forsiktige skritt listet jeg meg opp mot plassen min. Jeg måtte ikke miste kontrollen over kroppen min. Måtte for all del ikke falle eller begynne å skrike eller slåss. Jeg var helt sikker på at alle iakttok meg, passet på hver minste bevegelse jeg gjorde. Jeg kjente svetten sile ned fra armhulene. Endelig kom jeg frem til plassen min. Jeg syntes jeg hadde gått flere mil. Jeg ryddet forsiktig sammen bøkene og tok dem under armen. Nå var det bare å gå rolig mot utgangen. Jeg begynte å bevege meg. Jeg hadde ikke mot til å se meg omkring. Jeg turde ikke møte alle disse fiendtlige ansiktene. Dette er siste gangen, tenkte jeg. Jeg er på vei ut av denne lesesalen for siste gang. Tanken fór gjennom meg. Selvfølgelig visste jeg at det var løgn. Jeg er ikke mannen for plutselige oppbrudd. Mine små utskeielser er bare krydder på bedervet kjøtt. Å rive duken av middagsbordet er bare et fordømt amatørtriks. Alt dette tenkte jeg. Jeg er en fordømt amatør. Hele mitt liv er en rød tråd. Jeg vet det. Alt jeg gjør er en fortsettelse. Mer kan jeg ikke. Livet mitt ble servert på fat for tjue år siden. Værsågod. Spis godt. Håper det smaker. Hva skal De ha å drikke til? Melk. Noen ganger snakker jeg om min dobbelttilværelse. Den holder bare ikke. Jeg er nok uklar i konturene men det kommer av at jeg ikke kan sitte rolig. Forresten hater jeg de sylskarpe portrettene. Hjemme hadde vi flygelet fullt. Hele slekta. Alt fra tipp tippoldemor til gullfisken foreldrene mine kjøpte til meg en gang jeg hadde meslinger. Jeg husker hvor dårlig jeg ble i magen hver gang jeg ble dyttet ned på pianokrakken og en sur Mozart klang i rommet. Det ble aldri til noe mer. Kanskje jeg blir byttet ut med gullfisken en dag. Eller 26


kanskje jeg skulle vært en linjal. En tyve centimeters linjal av gjennomsiktig plast … Jeg hørte noen le. Plutselig oppdaget jeg at jeg stod midt i en enorm lesesal. Jeg så meg forskrekket omkring. Alle ansiktene så rett på meg. De fleste lo. Jeg forsøkte å ta noen skritt men kunne ikke komme avgårde. På de bakerste radene hadde noen reist seg og nå stod de og pekte mot meg. Jeg tviholdt på de fordømte bøkene mine. Måtte ikke miste dem i gulvet. Jeg syntes alle ansiktene lignet på hverandre. Det var som om ett eneste stort ansikt lo mot meg. Jeg likte ikke det ansiktet. Jeg kjente svetten sved i øynene. Jeg tok sats og rev meg løs. Så løp jeg alt jeg kunne mot utgangen.

5 FAREN MIN SKRUDDE PÅ FREMVISEREN og fokuserte inn bildet på skjermen. Latteren steg proporsjonalt etter som bildet ble skarpere. Den sluttet i et enormt jubelbrøl. – Se på det ansiktsuttrykket! Er han ikke søt, ropte Anne, søsteren min, før stemmen hennes gikk over i små spisse latterhulk. – Han fikk seg nok en skikkelig smell, konstaterte mannen hennes saklig. Han heter forresten Kurt og er en motbydelig fisk. Bildet forestilte meg, Christian Humle, idet jeg stikker hodet opp av en snøfonn. Armene mine er boret dypt ned i snøen og skiene stod faktisk rett til værs. Ansiktet mitt uttrykte sterk forbauselse, ikke fordi jeg hadde falt, men fordi faren min stod rett foran meg med det fordømte fotografiapparatet sitt. – Det er et av mine beste vinterbilder, sa far stolt. Jeg har tenkt å sende det inn til A-magasinets fotokonkurranse. – Du skal ikke sende det bildet til A-magasinets fotokonkur27


Amatøren & Billettene, 2 romaner i 1  

Lars Saabye Christensen

Read more
Read more
Similar to
Popular now
Just for you