Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

KRITIKERROS TIL DET SISTE DU SKAL SE ER ET ANSIKT AV KJÆRLIGHET: «Eivind Hofstad Evjemo gjenskaper livet i Norge 2012 ned til aller minste detalj i en tungtveiende søknad til ‘den store norske romanen’.»

Bjørn Gabrielsen, Dagens Næringsliv «Dermed er det slik at Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet er både satirisk morsom, riktig klok og iblant akkurat så foruroligende at den blir virkelig interessant.»

Leif Ekle, NRK P2 «Forfatteren har gjort research og skriver troverdig. Han er dessuten ikke ondskapsfull, men hans ironiseringer er rammende (…) Hofstads poetiske skrivemåte fikk meg en stund til å tro at forfatteren forskjønner tilværelsen mer enn han har dekning for, men det stemmer ikke. Hofstad skriver dobbeltbunnet og dypt.»

Atle Christiansen, Aftenposten «Einskildmenneske og lokalsamfunn blir skildra i ein kvardagsleg malstraum i Eivind Hofstad Evjemos svært gode roman nummer to. (...) I eit både realistisk og poetisk språk viser Evjemo fram korleis tida hjartelaust glir gjennom samfunn og menneskeliv. Slik blir Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet eit innsiktsfullt bilde av eit lite stykke Noreg.»

Margunn Vikingstad, Dag og Tid «Romanen river og sliter i fasader og tomme klisjeer rundt vellykkethet. Den går inn dit der menneskene er, tett forbundne med hverandre.(...) I ei tid der forfatterne konkurrerer om å beskrive sine egne, individuelle liv er det herlig å få i hendene en roman som insisterer på å beskrive hvordan hvert enkelt menneske er så inderlig forbundet med andre mennesker.»

Guri Hjulstad, Trønderavisa

«Denne romanen får meg til å tenke over både hvordan vi systematiserer og organiserer samfunnet vårt, og hvordan vi egentlig handler mot hverandre i landet som får toppkarakterer på indekser som måler livskvalitet og lykke. At boka setter i gang slike refleksjoner i leserens hode, viser at teksten tar et langt steg i retning samfunnsengasjert litteratur, og det er flott gjort i disse selvutleverende og intimitetsforherligende tider.»

Astrid Fosvold, Vårt Land «Det er en lengsel Evjemo får fint frem i denne lavmælte romanen, som er størst når den tar de minste ting helt på alvor. Det er en ydmyk og veldig norsk innsikt.»

Carl Joakim Gagnon, Morgenbladet

Eivind Hofstad Evjemo

Det siste du skal se er et ansikt av kjærlighet

© CAPPELEN DAMM AS, 2012 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-41918-9 1. utgave, 1. opplag, 2013 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2013 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

1

A

lt det som skal bygges. Tomteoppryddingen på nordsiden av det kommunens menn håper skal bli et nytt populært boligfelt, slik at feltene kan utvide seg og strekke sine lyslinjer lenger opp i de mørke åsene. Tomter selges for halv pris, prospektene med kraftig forbedret billedkvalitet trykkes opp, og eiendomsvedlegget i lokalavisa blir bare tykkere og tykkere, og endelig: Befolkningsratene stiger, man har spist bløtkake på rådhuset og fått gratulasjoner fra hovedstaden, og det til tross for at opposisjonen fremdeles minner om at muggen gnager på barneskolene, at kommunens veier desperat trenger en dampveivals, at det ikke foreligger noen løsning på problemet med enslige asylbarn.

Og en ny idrettshall skal prioriteres, et nytt tjuefemmeters basseng med stupetårn, boblebad, sklie, varmebasseng og sauna, ei storstue menneskene som bor her kan hegne om og være stolte av. 2800 kubikk med betong skal kjøres inn ved hjelp av 350 betonglastebiler. 60 000 fliser skal legges side om side, noe som tilsier 350 baderom, om man bruker kommunens husstander som utgangspunkt. Og man kommer til å trenge 250 tonn med armeringsjern, en mengde til7

svarende strekningen Jørpeland-Arabygdi. Det handler om å bygge noe som betyr her og nå, for skoleelevene, for kommunens idrettslag fra begge sidene av elven. Men samtidig for alle andre også. For de som selv ikke ser verdien i å konkurrere, men bare ønsker å få seg et vaffelhjerte, kanskje en kaffekopp, og stå og heie fram ungene sine i fellesskap med andre. Det handler tross alt om å bygge allianser. Finne trygghet i en hverdag. Legge til rette for et sterkt og fint nærmiljø.

Alle skal ha tilgang. Alt skal tenkes og tuftes på prinsippet om universell utforming. De bevegelseshemmede skal få sine tilpassede fortauskanter, og det skal snekres ramper utenfor utestedene. Det skal være lett å ta seg en svømmetur en søndags formiddag. Det skal monteres heiser som kan senke de muskelsyke ut i bassenget, de eldre skal få egne hjelpere til å forstå låsesystemet på skapene i garderobene, og man skal ansette ekstra øyne for å overvåke hver en krok av barnebassenget. Politikerne har også argumentert for at det er idiotisk at skoleelevene skal måtte kjøre buss for å komme til vann, og svømmeopplæring har igjen blitt et prestisjeord etter en sommer med urimelig mange drukningsulykker. En representant fra svømmeforbundet påstår at det å kunne svømme er mye viktigere enn å være god i for eksempel matematikk, for: Hva skal man med algoritmer når man bakser på fem meters dyp?

PS: En skuespiller/koreograf med utdannelse fra Nederland søker statlig støtte for å spille politisk dukketeater i landets førtiåtte tørrlagte bassenger. PS: Slutt.

Og mange ser et håp i endelig å få en svømmehall til sitt nærmiljø. Å slippe spinning og bodypump, og, i stedet for å løpe runder på kommunens kulturstier og skitne 8

til joggeskoene sine, ha muligheten til å oppsøke vektløsheten i vann, sitte i badstua og føle hvordan alt overflødig renner av dem: stressrynker, tankene på bunkene med norskstiler som skal rettes, varene til hverdagsmiddagene som ennå ikke er handlet inn, ærender på hjelpemiddelsentralen, ubetalte purregebyrer på biblioteket osv. Og for én gangs skyld ikke bry seg om at ens egen kropp er fullt eksponert, bare være lukket i seg selv, være varm og til dels lykkelig. For så å dusje, stående med ryggen til rommet, uten dårlig samvittighet med hensyn til strømprisene.

For funksjonshemmede skal det også være høyderegulerende stellebord. Hårfønere skal være plassert i forskjellige høyder, noe som også gjelder for knaggene til håndklær, og alle speil skal henge mellom 90 og 190 centimeter over gulvet. Det skal være håndlister i rustfritt stål for å lette kommunikasjonen mellom garderobe og dusj, og for synshemmede og blinde skal de fungere som ledelist for bassenget.

De skal være 95 centimeter over gulvet. Også bassengets personell skal bli instruert til ikke å være for dogmatiske når en støttekontakt har vært uheldig og glemt ledsagerbeviset.

Det finnes håp om endret livskvalitet, og mange er takknemlige for at kommunen investerer i et kultursted som går rett inn i sin tid, legger til rette for at alle dens beboere skal få et noen prosenter rikere og bedre liv.

Samtidig: Bilene som passerer i 80 kilometer i timen på E6, som ligger som et belte utenfor sentrum. De utenlandske sjåførene som sover i sine lastebiler nede ved havna, en amerikaner med overlesset sykkel, som tråkker seg forbi på vei til Nordkapp, eller de som passerer i et Emirate Air i ti tusen fots høyde og kaster et kort blikk ut av vinduet og kan 9

skimte lys langt der nede, før de legger hodet mot vinduet og sovner på nytt. * Dragene av høst nedover de vindskurte sentrumsgatene, traktens værhaner vender mot nord. Rykkvis trafikk gjennom byen. Parkeringsplassene allerede i ferd med å fylles opp. Det er tidlig morgen, og Kjersti står som vanlig på trappa utenfor skyvedøra og venter på Siri, en funksjonshemmet jente på fjorten, som hun er primærkontakt for.

Kjersti har på seg crocs, lyse olabukser og ei kortermet hvit skjorte. I halsen ei tynn uanselig sølvlenke. Hun nikker til dem som kommer gående, som er tidlig ute, sier «god morn», med antydning til frostpust, eller muntrere «god morn, god morn!» Over glasskulen som omgir utelyset, vanker stankelbein og småfluer som nok langsomt begynner å innse at denne guden ikke svarer. Allerede mange døde langs listverket. Elevene som er busset inn fra de omkringliggende småbygdene, kommer gående i flokk under trærne. Holdeplassen ligger ved bensinstasjonen, der flere av dem har benyttet muligheten til å kjøpe seg noe søtt til frokost, som de bærer i knitrende, hvite papirposer. Ei jente snubler i fortauskanten og faller framover på knærne, og ranselen slår inn i bakhodet hennes, men ingen orker å le, og jenta reiser seg, stapper øreproppene i ørene og er raskt tilbake i verdenen der Jack Johnson fremdeles synger «cause when the pretty girl walks, she walks so proud, and when the pretty girl laughs, oh man, she laughs so loud».

Kantinedama står og løfter landgang og karbonadesmørbrød med ei klype fra et brett og over i monteren. Hun stiller 10

en glassbolle foran betalingsterminalen, fylt med epler, appelsiner og bananer til fem kroner stykket. Hun setter fram God morgen-yoghurt, ei skål med müsli som hun har brent og sukret på eget kjøkken, samt noen esker med sjokolade, lakrisbåter og annet snop. Kantinedamen har nettopp rundet seksti og ble fryktelig rørt da elevene plasserte henne på en stol og sang bursdagssangen i langfriminuttet. Det ble så synlig, syntes Kjersti, når hun tenker på det, så altfor synlig at det betydde noe for henne, mens det ikke gjorde det for andre. Kjersti kan ofte ta seg selv i å forakte. Og ofte retter denne følelsen seg mot mennesker som på en eller annen måte forsøker å forstørre livene sine, for eksempel ved å oppvise overdreven takknemlighet når noe positivt skjer med dem, som om det på en eller annen måte ga dem større anseelse innenfor det sosiale. Men det er noe Kjersti arbeider med; hun framstår ikke som, og vil ikke være, en person som forakter.

Alt samarbeider. De som er ute nå, har god tid; ungene er for lengst sendt på skolen med matpakker, kjøkkenbenkene er nyvaskede og blanke. Det er de som skal til papirfabrikken, det er hun som skal åpne skobutikken, og de som tar en ekstra dagvakt på sykehjemmet for å legge seg opp penger til en uke i Agadir. Det er brøytepinnestikkere som har jobbet hele natta og skal hjem og legge seg under dyna, og det er pleieren som spriter hendene etter å ha utført en plukkejobb på en beboer på sykehjemmet. Kjersti vet at hun har tatt på seg altfor lite klær. Kjente det allerede da hun gikk ut døra og fremdeles hadde sjansen til å snu, men hun mente bestemt at det var mulig å gå seg varm, noe det ikke var, for uansett hvor mye hun slengte med armene, hjalp det ikke. Ja, for hun hadde bestemt seg for å 11

få en frisk start på dagen, likte å komme tidlig, ha litt farge i kinnene, men nå angrer hun mest på at hun ikke bare gjorde det enkelt og kjørte i stedet, gruer seg til motbakkene hjem.

Høsten hadde som vanlig overrumplet henne. Først merket hun det ved at hun måtte stå opp om natta for å lukke vinduet. Så merket hun det på basilikumen, som bare overlevde én dag i vinduskarmen. I det hele tatt å håpe på flere soldager nå ville bare være å lure seg selv. Sommeren som lå bak henne, hadde vært varm og ensom. Hun hadde mest av alt sittet i solsteiken på balkongen, eller hun hadde syklet ned til fjæra nedenfor kalkovnene, med smørbrød og saft i veska si og lagt seg ned med hodet på ei dunpute, som etter hvert som dagene gled forbi, ble tung av svette og solkrem.

Hun hadde svømt over bukta, knipset bilder av tærne sine.

Hun hadde lest ei bok som hun måtte innse overgikk hennes kapasitet som leser, ja på en hel sommer hadde hun bare kommet hundre sider ut i Vargas Llosas Bukkefesten. Men hun hadde fått mye glede av det lille hun hadde lest, og det var tross alt det viktigste. På kveldene drakk hun flaskeøl foran tv-en og smurte beina med fete, luktfrie salver, eller så bare lå hun og så opp i taket og lyttet til kveldsprogrammene på P1. Men nå kjentes det som om sommeren lå under ei glassklokke; hun kunne se inn i den, se seg selv, tumle barføtt rundt i hagen, men ikke lenger føle det. Hun kunne bare suge høstlufta inn, fylle munnen og lungene med den, og innse at tiden igjen hadde gått fra henne uten å sette dypere spor.

Geografilæreren stikker hodet ut av bilen, og med et raskt klyv følger kroppen etter. Han har kneppet skjorta feil i halsen, og jakka ser litt sjuskete ut. Han spør: «Står du her 12

halvnaken?» Kjersti har merket seg at til tross for at han har jobbet i over tjue år som lærer, virker han fremdeles nervøs og usikker når han står foran elevene og underviser. Ingen har tall på hvor mange linjaler han har brukket, hvor mange verdenskart han har revet ned eller kaffekopper han har knust, for han har et fryktelig temperament. Kjersti har flere ganger tenkt at hun burde melde det videre opp i systemet, men kjenner på seg at geografilæreren ikke er en som tåler slik kritikk. En gang stilte han seg med ryggen til klassen, etter en eller annen situasjon med en elev, og pulveriserte et kritt mellom tommelen og pekefingeren. Klassen tittet vekselvis på ham og på Kjersti, som de nok mente burde gå inn og dempe situasjonen. Men hva skulle hun si?

Hva skulle hun gjøre? Det begynte med at geografilæreren anklaget en elev for å sitte med tyggis i timen, men da han hadde ytret ønske om at gutten skulle åpne munnen og vise fram tyggegummien, hadde selvfølgelig eleven svelget den og sagt at det ikke var en tyggis, men bare en papirbit, «og det er vel ikke ulovlig?» Geografilæreren ble så sint over bevismaterialet som forsvant rett foran øynene på ham, og over at denne eleven tillot seg å frekke seg, at han slo linjalen så hardt i kateteret at den knakk på midten. Og så stilte han seg altså med ryggen til klassen, begynte å pulverisere krittet mellom fingrene, mens elevene tittet bort på Kjersti med blikk som sa: Gjør noe. Og Siri tok hånda til Kjersti under bordet, for hun likte ikke at mennesker ropte til hverandre. Men heldigvis, til slutt snudde geografilæreren seg på eget initiativ, mumlet en setning som inneholdt et, riktignok godt kamuflert, «Unnskyld», dro ned verdenskartet og pekte ut Gobi-ørkenen, og alle var veloppdragne nok til å late som ingenting. Kjersti har også merket seg at geografi13

læreren ikke forsøker å inkludere Siri i undervisningen ved å gi henne ansvar og oppmerksomhet eller la henne fullføre en hel tankerekke selv om det ikke har noe med det aktuelle temaet å gjøre, han overser henne, gjør henne ubetydelig i rommet og tar dermed, slik Kjersti ser det, ikke sin del av ansvaret.

De som er for seint ute, sitter i krysset utenfor bensinstasjonen der de vekselvis forsøker å tenne sigarettene sine med sigarettenneren og tuter på bilen foran dem i køen. Det strømmer på med elever. Votter og luer og ransler og fotballskjerf. Kjersti hilser på noen av dem. «God morn», sier hun, «god morn, god morn.» Rektor parkerer bak geografilæreren. Hun har tatt på seg koften med symboler, som skal minne henne og alle omkring om hennes samiske stamtavle, det løper en bue av strikkede rein og jegere over rektorens rygg. Hun benytter enhver situasjon av betydning til å understreke denne tilhørigheten, sniker gjerne inn noen samiske gloser i en personaltale, eller så starter hun med et lengre sitat for etterpå å si: «Ja, sånn høres det altså ut på samisk!»

Kjersti ser på klokka. Når Siri er sein, er det et tegn på uro hjemme. Kjersti har ofte diskutert Siris temperament med foreldrene. Da hun var ni, tvang hun et Widerøe-fly til å mellomlande i Brønnøysund fordi det ikke var Hobby i pilotbagen. Først nå flere år seinere tillot moren seg å le av dette. «Jeg har grått i så mange år», sa hun en gang til Kjersti, «grått, grått og grått, nå må jeg begynne å le, ikke sant?» En annen gang slo Siri Kjersti så hardt i ansiktet at hun begynte å blø neseblod. Og blod ble alltid mottatt med ærbødighet blant ungdommene i spesialklassen. Peder, med Downs syndrom, snurpet munnen sammen slik han pleier 14

når noe stresser ham. Pia, med sin svært sjeldne muskelsykdom, begynte å tute febrilsk med den særdeles kompliserte Permobilen sin, mens Redam, en pakistansk jente med CP, kylte en blyant mot vinduet, der den ble hengende i en fold i gardinen. Gråt og blod hadde alltid stor innvirkning på energinivået deres, en blanding av angst og aggresjon, som om de plutselig følte de måtte forsvare seg. Kjersti husker hvordan Siri avventet situasjonen, helt klart denne lille forsamlingens isdronning. Alle visste jo at Siri kunne være fryktelig utspekulert og sjelden inngikk forlik der hun skjønte at hun kunne få alt. Men blod gjorde alt mye mer komplisert. Siri var som alle andre livredd for blod etter selv å ha blitt gjennomhullet av sprøytespisser gjennom store deler av barndommen. Så hun sa: «Unnskyld Kjersti, unnskyld, det var ikke meningen.» «Du vet du ikke skal.» «Jeg vet det, Kjersti», sa hun. Og så stappet Kjersti fuktet dopapir i hvert nesebor, og alle begynte å le.

Kjersti hadde sittet i et utall lange, trettende møter med spesialpedagoger og diskutert tiltak, skrevet punkter på ark, og mot møtets slutt hadde de samlet seg om en slags strategi.

Men like fort som de ble satt ut i livet, fant Siri en sprekk i rutinen, og rektoren måtte kalle inn til nye møter med spesialpedagogene, noe som igjen førte til at nye sprittusjer ble lagt fram, nye kjekspakker ble tygd opp mellom kontordamens tenner, og nye skjeer Nescafé espresso ble løst opp i glovarmt vann. Det eneste som så ut til å fungere, var ideen om meldeboka som skulle være «det offentliges samtalekanal med det private». Det hjalp Siri med å skape forutsigbarhet, et ord som ofte ble gjentatt i disse møtene, sammen med mestringsfølelse, trygghetssone og individplan. Meldingen Kjersti skrev fra dagen da Siri slo henne, ble: «I dag 15

har Siri vært urolig, hun slo blant annet meg samt en klassekamerat til blods. Spiste sandkake og tegnet i siste time.»

Men den meldingen angret Kjersti mye på seinere, for det med klassekameraten var jo en løgn.

Kjersti går inn og venter ved telefonautomaten, men må gå lenger inn i rommet for at bevegelsessensorene i skyvedøra skal slutte å registrere henne. Elevene som kom tidlig med bussen, ser ikke lenger like ensomme ut, noen sover riktignok med hodet i hendene, andre har gjemt seg under jakka.

Jenta med ørepluggene fargelegger neglene med svart tusj.

Vaktmesteren står og vekselvis dytter på brusautomaten og rister på hodet, for rektoren har besluttet at man bare skal få kjøpe brus på fredager, for å kutte ned på sukkertilgjengeligheten i ungdommenes hverdag. Vaktmesteren synes dette er helt idiotisk, for det rammer jo også ham. Men rektoren har stått på sitt og til slutt beseiret opposisjonen.

Hun har også tatt seg tid til å ringe til ulike bedrifter og oppmuntret dem til å gjøre det samme. «Si nei til sukker!» har budskapet vært. «Snu sukkerautomatene mot veggen!»

Hun opprettet også ei gruppe på internett og rakk å få fire medlemmer før hun glemte innloggingspassordet og ikke så verdien i å gjøre alt på nytt.

Klokka tikker, og timene begynner, men stadig ingen Siri.

Kjersti begynner derfor å mistenke at det er faren som har ansvaret for morgenstellet. Da kommer Siri ofte for seint, og mange av de essensielle tingene som Siri virkelig trenger, er ikke lagt med. Kjersti har ikke tall på hvor mange ganger hun har måttet kjøpe mat til Siri fordi faren ikke har sendt med matpakke. Og Siri vil bare ha landgang og Cola og Japp king size. Og det igjen stred mot morens anbefaling

om å kutte ned på kaloriene, da hun med alle hormonendringene raskt la på seg. Eller hvor mange ganger har hun ikke måttet låne klær fra gjenglemtesken når Siri har hatt et uhell, selv om hun har skrevet «NB! Husk skift» i meldeboka. Kjersti reagerte også på den gangen faren bare rullet henne inn i gangen og dro uten å ha forsikret seg om at noen kom ut og møtte henne. Og da Kjersti gikk ut, så hun at Siri satt ved telefonautomaten med sekken sin i fanget, klar for en ny dag i livet sitt. Hun hadde hodet bøyd framover, slik hun hadde som vane når hun ble usikker i en situasjon, tittet av og til opp over brillene. Og Kjersti merket hvor glad hun ble når noen endelig kom og sa navnet hennes og tok henne med seg.

Taxien, en sølvgrå Mercedes, tikker seg ut på hovedveien nøyaktig 08.46 og gasser seg gjennom den buede strekningen forbi kjøpesenteret i åttiåtte kilometer i timen, og så vokser taxien jevnt og trutt i størrelse jo nærmere den kommer skolebygget. Den svinger så av ved bensinstasjonen, forsvinner bak noen busker før den igjen blir synlig ved resirkuleringsboksene og kommer inn i skolegården i full størrelse, med singel knitrende under dekkene. Ut kommer først Morgan, den svenske taxisjåføren. Han strekker seg og sier «Halå der». Kjersti går ned på asfalten og åpner døra, ser Siri sitte der, bøyer seg ned.

«God morgen. Glad, eller ikke særlig glad?»

Et tungt utpust.

«Jeg er litt sur i dag.»

I stedet for å forstyrre undervisningen låser Kjersti opp døra til naturfagsrommet, og de går inn. Det lukter grønnsåpe, gulvene glinser. På kateteret står en potteplante, et stativ 17

med et enkelt reagensrør og et økosystem i en gigantisk glassflaske, av den typen som Kjersti setter plommevin i hver høst og som får kjellerstua til å ose av mugg og blomstervann. Øverst på tavla synes rester av tall, brøker og halvt utviskede formler, der vaskeren åpenbart ikke har nådd opp. Kjersti triller henne inntil en av pultene. Langs veggene står store skap, og oppå dem utstoppede dyr: en mår, en rev, et ekorn, en jerv og en and. I et kjøleskap som brukes til å oppbevare organiske materialer, som kuøyne, tang og rumpetroll, finner hun et glass med HaPå og et fat med plommer. Siri har i mellomtiden lagt hodet på pulten, men titter opp da Kjersti bøyer seg ned og hvisker i øret hennes med franskaktig aksent: «Vil du ha en plommé?» Siri nikker, tar imot det hun blir gitt og biter. Får et rart grin over ansiktet, for plommen er skrekkelig sur.

«Jeg er ikke i humør, jeg er litt sur», gjentar hun.

«Sur som en plomme», sier Kjersti.

Siri senker hodet så haka treffer brystet. Irriterer seg helt sikkert over at Kjersti ikke tar av henne ytterjakka. Pannebåndet er festet med borrelås på hodet, og bekrefter mistanken om at det er faren som har hatt ansvaret for morgenstellet, for Kjersti vet at moren synes dette pannebåndet er helt gyselig. Siri tar selv av seg vottene og legger den ene på bordet. Den andre slipper hun ned på gulvet og ser på Kjersti, synes vel det er rart at hun ikke plukker den opp for henne.

Men Kjersti vil ikke være Siris tjener. Det har ingen av dem godt av. En pedagog sa det på følgende måte: «Siri må ikke få følelsen av at hun kan herske over andre. Du skal ikke tjene, du skal lede.»

18

Kjersti ser for seg foreldrene som to timer tidligere vekker henne og løfter henne opp av senga, ser for seg faren som setter henne på toalettet, moren som kommer inn på badet og tar over for å utføre de mykere tjenestene. Moren som kler henne i bukser uten strikk i livet så sømmen ikke skal presse mot magen, vide skjorter som er lette å ta av og på.

Kjersti synes aldri Siri er så søt som i de øyeblikkene hodet hennes glir ut av genseren, når de elektriske ladningene samler seg i håret hennes og utløses i form av en lav knitring. Hun ser for seg faren som i mellomtiden skrur på radioen, legger ei skive brunost på en brødskalk, for Siri elsker skalker, og ser for seg moren, som kommer ut med Siri flyttet over i rullestolen, begge svette etter å ha stått inne på det varme badet. Og moren setter på kaffetrakteren, blar opp i avisa, forsøker å forstå det som står der. Og mens taxien venter utenfor, kaster Siri såpestykket innunder badekaret for å sabotere den allerede pressede morgentiden og gjør seg tung når faren forsøker å få tak under armene hennes.

«Kan vi ikke lese hva som står i meldeboka i stedet for å være sure da?»

Siri nøler, rister på hodet, men etter en liten stund bøyer hun seg allikevel over på siden og henter meldeboka som ligger i lillelomma på utsiden av ranselen hennes.

«Les du», sier Siri.

Kjersti tar boka og blar opp. Farens skrift: «Tøff morgen, mye gråt, ville ikke på skolen. Fikk en sjokoladekjeks, og det hjalp litt. Gruer seg til å synge i skolekantina i morgen. Det er kanskje noe dere kunne snakke om. Hilsen far.»

«Så du skal synge, du da?»

19

Hun ser ned i fanget sitt, forsøker å få Kjersti til å synes synd på henne, noe hun slett ikke gjør.

«Hva skal du synge, da?»

«Den fyrste song.»

«Men den er da veldig fin.»

Siri ser opp.

«Tror du jeg får applaus?»

Og så: Jernhammeren som brått begynner å hamre inne i metallklokka som henger like utenfor naturfagsrommet.

Siri som skvetter og legger hendene over ørene, tander som hun er for brå, høye lyder. Kjersti ser på henne. Hun visste at det kom til å skje. Det ringer lenge, sikkert over ti sekunder, om ikke mer. Hun presser hendene mot ørene. Men da den omsider stopper, slipper ikke Siri, men fortsetter å holde hendene over ørene mens hun kniper igjen øynene.

Kjersti reiser seg, kaster restene av plommen i søpla, huker seg så ned ved siden av Siri og spør lavt, hviskende: «Så, skal vi dra til bassenget, da?»

Og med en finger stryker Kjersti Siri over kinnet, og da åpner hun øynene. Hun legger en finger under det ene brilleglasset og sukker. Blir sittende slik, i et kort øyeblikk, før hun lener seg framover, løser opp bremsene på rullestolen og slik, slik lar seg bli ført ut av rommet. * Bussen venter på elevene. Aksel går mot holdeplassen. I posen har han badeshortsen, håndkleet og alt-i-ett-såpen samt et undertøysbytte. Han setter seg på et av setene midt i bussen. Lukker seg mens de andre elevene kommer inn. Han tenker hele tiden på hvordan han skal greie å være den første ut i bassenget, uten å virke desperat. For han vil ikke 20

virke som det. Kjenner hjertet, legger ei hånd til brystet og liksom kjenner på det fra utsiden. Ser ut i landskapet, sine egne øyne helt inntil i gjenskinnet i vinduet. Dunk. Dunk.

Allerede før bussen stopper, har Aksel forlatt setet sitt og stilt seg klar i trappa, slik at han når dørene flipper opp, umiddelbart kan trå ut. Han kan bare krysse fingrene for at ikke videregående har friminutt, for de eldste guttene liker å spenne bein på ungdomsskolens gutter, eller dytte dem inntil veggen og smekke en pinne over lårene deres. Og da dørene går opp, løper han. Noen roper: «Se på han, se på Aksel!», i hvert fall oppfatter han at noen roper det. Og han griper hardere rundt posen sin. Ser at videregående ikke har friminutt, ser hodene til elevene som stikker opp i vinduene i klasserommene, lærerne som snakker uten lyd mens de kritter på tavla. Men han løper allikevel, for han vil være først ute i vannet. Inne i garderoben skifter han raskt, pakker klærne i posen, slenger posen inn i et skap, låser og går til dusjene. Der skyller han vekk lukta under armene og i skrittet, og mens han går mot døra, presser han svømmebrillene nedover det våte håret, skyver døra opp.

Først en kald trekk som får døra til å slå igjen bak ham. Så ingenting. Heisen for bevegelseshemmede henger over dypet. Flytebrett og synkeringer ligger fordelt i ulike plastesker på hylla langs veggen. Sprengte badeballer og Siris gule hjelm på benken. Dykkermasker der festestroppene har røket. Et massasjebord. Han blir stående og se utover bassengvannet. Han fornemmer at det nylig har vært noe her, en annen klasse, fra en annen skole, som liksom nettopp hadde dratt og lagt igjen disse små sporene: en kladdebok på benken under vinduene, en ball flytende rolig i vannoverflata.

Da han ser ut av vinduene som vender ut mot en åker, blir 21

han oppmerksom på en traktor og en bonde i blå overtrekksdress med en spade over skulderen. Han arbeider med å fylle ei bøtte med et eller annet, og når den er full, lemper han den opp på lasteplanet. Så klyver han inn i førerhuset og kjører vekk med den svarte røyken pumpende ut av traktorpipa. Aksel ser samtidig toget: Det kjører inn mellom fotballbanen og boligfeltet og bremser seg inn på stasjonen, men da han så hører slukene rundt bassenget, hvordan vannet surkler i dem, dras han tilbake inn i rommet og kommer på hvor han er. Han kjenner at badebuksa strammer rundt livet, at svømmebrillene gnager i bakhodet. Men så får lyden av tusener av hviskende dusjstråler mot flisgulvene Aksel til å tråkke ned stigen og kaste seg uti.

Toget kjører samtidig ut av stasjonen og forsvinner. Videre skal veibommene komme til å senke seg minst elleve sekunder før toget kommer, alt etter farten på strekningen.

Seks elger har blitt drept, bare i løpet av den siste måneden. * Kjersti og Siri kjører egen bil til svømmehallen, men cdspilleren fungerer dårlig, noe som gjør Siri fryktelig irritert.

I sekken sin har Siri alltid med seg cd-mappa fylt opp med cd-er hun har brent, med norsktopp og julemusikk som hun liker, men som gjennom årene har fått såpass røff behandling at mange har blitt tildels uspillbare. Så i stedet blir de sittende og høre på en skurrete radio. Siri slår hånda hardt i dashbordet slik hun har sett sin far behandle tv-en hjemme, men uten at det hjelper.

Når Kjersti hjelper Siri ut av bilen, ligger Aksel allerede på dypet av dypet. Han later som han er en attraksjon i et akvarium; at bak fliseveggene står det japanere, tyskere, 22

amerikanere og en og annen afrikaner og ser på ham og knipser bilder med små digitalkameraer. Museumsvakten prikker i glasset med enden av håndvåpenet sitt for å få ham til å gjøre kunster, men Aksel blir liggende like stille og vil ikke lystre. Det inngår ikke i hans natur å gjøre seg til. Han tilhører havet.

Aksel stiger til overflata for å trekke luft idet Kjersti låser seg inn på do og dermed lar Siri sitte alene i garderoben, omgitt av de andre jentene i klassen. Siri har lagt fingeren på kjønnet sitt og stryker den fram og tilbake utenpå trusa. De andre jentene fniser og prikker henne på hånda, sier: «Pst, Siri, pst, ikke sånn», og Siri drar hånda til seg.

Når Kjersti kommer ut, har de andre jentene gått i dusjen, og Siri har igjen lagt hånda ned i skrittet og gjør det godt for seg selv. Kjersti har snakket om det med moren, som synes det er beklemmende at datteren onanerer offentlig, og de bestemte seg for å si til henne at «å kose med seg selv er noe man gjør på rommet sitt», selv om Kjersti synes det er naturlig at Siri også får uttrykke denne lysten, noe som gjør det vanskelig å være konsekvent og streng, for gjør det egentlig noe?

Den første jenta som kommer ut av garderoben, lister seg forsiktig bort til utstyrshylla, der hun velger seg et flytebrett og går bort til kanten. Først setter hun seg med beina i vannet, før hun hopper uti. Denne jenta svømmer aldri på dypet og foretrekker å ha flytebrettet strukket framfor seg og bruke beina som propeller. Så kommer perlevenninnene ut av døra. De går sjelden mer enn fem meter fra hverandre, bader i T-skjorter om de absolutt må bade, men har som oftest en eller annen unnskyldning for å sitte på kanten. Hamid har lagt seg i skjul borte ved bassengtrappa i venstre 23

hjørne og følger jentegarderobens dørhåndtak med den aller største oppmerksomhet. Sminken renner nedover ansiktet til en av jentene. Når døra går opp og det er Lones hode som stikker ut, vokser det i Aksel. Hun holder hendene i kryss foran seg for å dekke magen, selv om hun, slik Aksel ser det, ikke trenger å skjule noe som helst. Hun setter seg på kanten inne på grunna og spretter uti vannet, slår hendene én gang hardt ned i overflata, stryker seg under øynene, vifter en av venninnene til seg. En gang overhørte Aksel en diskusjon mellom noen av guttene i garderoben om hvorvidt Lone kom til å bli modell når hun ble stor, at en av dem spurte, men er hun fin nok?

Når Kjersti kommer trillende med Siri, har læreren allerede blåst i fløyta og samlet ungdommene inntil kanten.

«Du også!» roper han til den ene av perlevenninnene, som forsøker å skjule seg under vann. Når de kommer opp, har de latterkrampe som bare de to ser ut til å forstå. Mariam er den siste som kommer ut av garderoben. Hun har en heldekkende badedrakt med store hvite prikker og går bortover kanten med hendene krysset foran seg. Det er ingen som noen gang har sett henne løpe fritt med armene slengende. I gymtimene kan hun riktignok av og til våkne til liv når hun tvinges til å kaste en ball, men hun tar seg raskt i det, stikker en finger i munnen, biter på den og er uendelig lett å skyte ut av leken. Hver dag blir Mariam kjørt og hentet av sin storebror. Hun er, som de fleste afrikanske skolejentene i kommunen, som strøket vekk fra jordens overflate etter skoletid; de er verken å se i byen, på kjøpesenteret eller utenfor idrettshallen der annen innvandrerungdom møtes.

Men like sikkert: Hver morgen er Mariam gjenoppstått og sitter på sin faste plass bakerst i klasserommet, på pulten: 24

et syltetøyglass med kulepenner og en kort, taggete Donaldlinjal.

Mariam setter seg på kanten, dypper føttene i vannet.

Ei jente som nesten ikke kan svømme, utropes til hai, og det blir ikke lettere for henne at både torsk og sardin har baser i hjørnene på dypet. Aksel er sardin. Lone torsk. Til slutt må en annen gutt gå inn og hjelpe til, og da tar det ikke lang tid før han får tak i T-skjorta til en av de flyktende perlevenninnene og trekker henne inn i haisirkelen. Den andre lar seg derfor straks bli tatt hun også, skrekkslagen av denne brå adskillelsen. Aksel synker igjen ned til bunnen for å kunne følge alt fra undersiden. Han kan holde pusten lenge og tenker på perledykkerne. Han ser at en av guttene nesten får revet av seg shortsen. Han ser at Mariam holder seg i kanten. Han ser Hamid og alle de andre som kjemper, enten for å ta andre eller for å flykte, brusende vann. Leter etter Lones kropp og finner den: Hun holder seg hele tiden i beleilig avstand til torskenes hjørne.

Han ser at Siri har kommet uti, men holdes utenfor leken. Når han stiger til overflata, ser han at Lone i mellomtiden har blitt til hai og står og glefser mot fiskene som tripper rundt. Og når læreren roper: «Haien kommer!», skyter hun ut og fanger Aksel som har stilt seg til rette for nettopp å kunne bli tatt av henne. Det var riktignok like før en av de andre guttene tok ham først, men det er Lone som tar æren, og hun synes tydelig det er veldig morsomt å trekke ham med seg, mens hun ler høyt og svelger vann. Til slutt blir Hamid, som har ligget bemerkelsesverdig stille bak en av trappene, tatt, og hele klassen er omgjort til hai.

Resten av timen går med på å svømme lengder. Lone holder seg med de andre jentene på grunna. Kjersti har også til25

trukket seg Aksels oppmerksomhet. Han synes hun er pen i ansiktet. Hun har lagt Siri tilbake på rygg, så hun kan se opp i taket. Av og til slår Siri ut med hendene og ler høyt.

Mariam holder seg i kanten og trener fraspark. Læreren sier «ja» eller «bedre» eller «sånn ja, Mariam!» Når hun forsøker et svømmetak uten å holde seg fast, synker hun til bunns og får vann i nesa. Hun snyter seg i hånda og skyller den i vannet. Ei jente roper: «ÆSJ! Så du det! Mariam snøyt seg i vannet!» Aksel legger seg på bunnen igjen. Akvariet er stengt nå, og det er ingen på den andre siden som ser på ham. Han ser Siri som dupper i overflata. Mariam som står ved kanten. Hamid som svømmer fram og tilbake i utkanten. Hører lyden av ei fløyte, stemmer og ekko, alle som trekker opp i de ulike hjørnene, en og en som klatrer opp.

Først da stiger Aksel.

I løpet av noen små minutter tømmes rommet, badetøy skylles i vasken og klaskes mot veggene inne i garderobene, dusjer skrus på, men ebber ut med ujevne intervaller alt etter slitasjen rundt trykknappen. Aksel står og trykker seg inntil den. Det kjennes som om en pistolmunning presser seg inn i ryggen hans. Han tenker på hvordan guttene lo da de kom inn i dusjen etter å ha lært om Auschwitz, og lot som om det var gass og ikke vann som kom ut gjennom dusjhodene: hvordan alle sank ned langs veggene og ble sittende på gulvet med tunga hengende ut av munnen, noen med overdrevne, teatralske dødskramper. Da historielæreren demonstrerte hvordan også barn ble sparket inn i togvognene ved å sparke til søppelspannet så hardt at melkekartonger og papir fløy veggimellom, satt guttene for én gangs skyld ytterst på stolene og sitret. Men det var først og fremst krop26

pene på bildene historielæreren hadde vist fram, som Aksel så for seg etterpå; hvordan de klynget seg til hverandre, de formløse, vridde ansiktene, bildene av likene av barn og voksne som hadde blitt veltet ned i massegravene. Og han husket schæferhunden til en SS-soldat, også den slått i hjel og siden forlatt, siden avbildet. Han snur så ryggen til rommet og sørger for at strålene renner over ørene og avsondrer ham fra rommet. Og ingen vet at på den andre siden av veggen står Hamid allerede og sikter de fuktige beina ned i dongeribuksa, da han ikke vil vise sin nakenhet for de ikke-troende. * Den beste stunden på dagen er når hun og Siri får bassenget for seg selv. Da knepper hun av hjelmen, kaster den opp på kanten og legger henne over på rygg. Kjersti ser hvordan vannet glir over øynene hennes, ser hvordan Siri virkelig suger til seg inntrykkene av rommet, lysspillet langs veggene, som skapes av formiddagslysets refleksjoner mot krusningene i vannet. Å bade, har Kjersti lært, gir mennesker med funksjonshemninger en følelse av å kunne orientere seg bedre i sine omgivelser; det befrir dem fra vekten av sin egen kropp, gir dem tilgang til erfaringer som ikke ellers er dem tilgjengelige. De får muligheten til å bli kjent med rommet som fortsetter utenfor det de selv kan se, over hodet, bak ryggen.

«Strekk på armene nå», sier Kjersti og Siri strekker på dem, mens Kjersti støtter bakpå ryggen.

«Bra!» sier Kjersti. «Og én gang til!»

Kjersti trenger bare dytte henne forsiktig, like før hun skal til å duppe under, og så holder hun seg flytende på egen 27

hånd. Kjersti tenker ofte på makten som ligger i dette, hva som ville ha skjedd om hun bare slapp henne og gikk opp av bassenget, stilte seg i dusjen som om ingenting hadde hendt, tok på seg klærne og kjørte hjem, laget seg middag og satte seg og ventet på politiet. Det at Siri er så overlatt til Kjersti, gjør henne av og til vettskremt. Hun kan våkne om natta og se for seg at Siri ligger død i armene hennes, og alt er hennes skyld. Hvem hadde i det hele tatt besluttet at hun var egnet til en slik oppgave? Kunne man egentlig stole på henne?

Hun kan ha dårlige dager, hun også. Hun kan være slem, tenke stygt om andre. Ofte er hun også sløv, dømmende og ukonsentrert, og hva kan ikke skje i et av disse øyeblikkene hvor hun glir ut av seg selv?

Kjersti nusser Siri på pannen. Én og to og tre ganger, sier: «Og én gang til!» og lyden av Siris jubel brer seg ut i rommet.

Svømmelæreren stikker hodet ut fra guttegarderoben og kommer ut med et håndkle rundt livet. Han må bøye seg ned for å plukke opp svømmebrillene han har glemt igjen på bassengkanten, og akkurat idet han skal til å nappe dem til seg, skimter Kjersti de grå ballene mellom beina hans.

«Så flink du er, Siri!» forsøker han seg mens han rygger ut med det litt for korte håndkleet stramt festet rundt livet.

Bussen stopper på holdeplassen og døra slås opp. Hamid er først inn og setter seg i setet rett bak sjåføren. Mariam er den neste og setter seg på den andre siden, slår opp bordet foran seg og hviler hodet på det. Dråper renner ned i nakken til Aksel, vinduet blir vått når han lener seg mot det. Og det er da Kjersti hvisker inn i Siris høyre øre at: «Nå må vi snart begynne å bevege på oss.» Siri later først som hun ikke 28

hører henne. «Siri», sier Kjersti igjen, «Siri, hørte du hva jeg sa?»

«Ja da!» roper hun. «Ikke mas!»

Kjersti får hjelp av vaktmesteren til å få Siri opp av vannet og over i badestolen. Siri er varm på huden og har fått røde, irriterte øyne. Da Kjersti legger hånda til brystet hennes, kan hun kjenne hvor tungt hjertet arbeider der inne i kroppen hennes. En gang lyttet hun til det med et stetoskop og syntes lyden minnet mer om en malende katt, enn om dunkingen fra et menneskehjerte. Da Siri selv fikk høre på hjertet sitt, begynte hun bare å le. Vaktmesteren hjelper til med å dytte stolen, og Siri må holde seg godt fast i armlenene for ikke å falle ut, for han dytter med uforholdsmessig stor kraft. Kjersti legger ei hånd på Siris skulder for at hun ikke skal gli ut eller slå et bein i en dørkarm, hun får jo så lett blåmerker.

Arret begynner over Siris ribbein og strekker seg til under det venstre brystet. Kjersti husker hvor redd hun ble første gang hun så det. Siri la ikke merke til det, at Kjersti måtte se bort hver gang hun kledde henne om, sa ifra at hun syntes Kjersti brukte for lang tid på å få av og på henne klærne, at hun rullet altfor sakte opp rampene og sa altfor mye nei til ting hun ville gjøre, som å ligge på trampolinen mens andre hoppet og ga henne sprett, eller sitte i boblebadet. Men Kjersti var redd for at det ville være for store påkjenninger for hjertet hennes. Den første skoledagen hadde Siri en liten gul gåstol, som hun manøvrerte seg rundt i skolegården med. Hun gjorde seg kjent med skolen ved konsekvent å falle ned i grøfter, krasje inn i søppelspann og snuble ned de mange totrinnstrappene. Men før dagen var over, ble 29

hun nesten påkjørt av skolebussen. Siden har hun aldri gått på holdeplassen alene, redd for å høre en buss som bremser kraftig, etterfulgt av en sjåfør som ikke kjenner henne og tillater seg å rope. Kjersti var kanskje den som aller tydeligst hadde observert overgangen i Siri, fra å være barn til å bli ungdom. Ikke var hun lenger barnet som likte å heve seg opp bak rullestolen og gå over skolegården, slik hun gjorde i syvende, men hadde i stedet blitt en tyngre, alvorligere ungdom som helst bare ville sitte i rullestolen og bestemme selv hva hun ville og ikke ville. Dessuten var hun ikke lenger like ettergiven mot fremmede og likte seg best omgitt av mennesker hun kjente stemmene til. Og slik, kunne Kjersti tenke, forberedte hun seg på en annen tilværelse, der hun ikke lenger hadde noen opphøyet funksjon som gledesspreder eller som et populært tilskudd på en minikonsert, nei hun forberedte seg på å bli overlatt til seg selv i en eller annen omsorgsbolig, der Kjersti for lengst var okkupert i arbeidet med en annen ungdom, og telefonene aldri ringte lenger, og kanskje ingen så henne på den måten man burde.

I garderoben tar Kjersti badedrakten av Siri og må fremdeles se bort for å slippe å forholde seg til arret. Men for Siri er det ikke noe hun bryr seg om, arret er en hvilken som helst del av kroppen hennes, så hun sier bare «skru på vannet!» Hun lar Siri selv kjenne etter med hånda til hun synes vannet har passelig temperatur, før hun gir henne dusjhodet. Kjersti står i avlukket ved siden av og dusjer som alltid i svært varmt vann. Hun såper inn seg selv før hun hjelper Siri. Siri markerer at hun er ferdig ved å kaste dusjhodet fra seg så det blir liggende og vri seg på baderomgulvet. Kjersti hører samtidig lyden av at garderobedøra slås opp, og innser at hun helt har glemt tiden. Snart vil garderoben være 30

full av damer, som etter hva Kjersti har fått med seg, bedriver en eller annen form for vannakrobatikk som visstnok skal fungere godt mot leddplager. Kjersti henter håndkleet og triller dusjstolen ut i rommet, buster til håret hennes.

Litt avføring på håndkleet når hun tørker henne bak, ser på det.

«Hva er det?», spør Siri.

«Ingenting», sier Kjersti.

Kjersti tørker seg selv og knyter håndkleet over brystene, tar tak i Siri og fester håndkleet på samme måte rundt henne, støtter henne ut i garderoben, der det ganske riktig står damer i gang med å vri av seg klærne.

«God dag, god dag», sier en.

Rundt midjene har de røde merker etter belter og bukser, og det er ruglete spor etter bh-ene over brystene, som om ingen av dem går i klær som egentlig passer. Kjersti sier: «unnskyld, unnskyld», mens hun fører Siri gjennom rommet. Hun legger et nytt håndkle på benken og setter Siri på det så hun ikke skal gli. Mens Kjersti åpner skapet, henvender en av damene seg til Siri: «Har du svømt, du da?» Hun smiler.

Det lukter innestengt og støvete av haugen med klær, Kjersti legger såpen i en pose så ingenting skal renne ut i sekken.

«Det er du sikkert god til», svarer derfor damen seg selv.

Siri legger en finger til øyet selv om hun ikke har brillene på. Ser ned.

«Ja», sier hun bare, «ja, ja.»

Damen rufser henne litt i håret før hun går nynnende inn i dusjen, der det i samme øyeblikk utløses en latterkule, da en av damene har bevæpnet seg med Siris dusjhode og 31

skrudd på iskaldt vann som hun spruter på de andre med.

Flere kvinner kommer inn i garderoben, det knitrer i strømpebukser som trekkes over ubarberte legger, det slås i skapdører. Og langsomt blir ungpikeparfymene erstattet av de mektigere duftene disse kvinnene legger igjen, av talkum og rododendron. Flere forsøker å henvende seg til Siri, men Siri ser en annen vei. Vil verken si ja eller nei til spørsmålene om hun liker å bade eller om hun liker å gå på skolen, og sier bare så vidt navnet sitt til en dame med utslett i valkene på magen, som setter seg ved siden av henne. Imens sitter Kjersti på huk og fintørker Siri mellom tærne slik faren ettertrykkelig har bedt henne om.

Mens Kjersti kler på seg, lar hun Siri trykke på mobiltelefonen sin med tastelåsen på. På veien ut av garderoben ser hun imidlertid at Siri har greid å trykke inn låsekoden og ringt tre personer på telefonlisten hennes. Onkel Roar, taxisentralen og Mamma. På vei til bilen får hun en oppringning fra Mamma, men lar telefonen ringe seigpinet ut nede i lomma. Og hun vet at hun burde ringt henne for lenge siden og at Siri bare minnet henne på det.