Æresordet

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 3

28-09-11

15:32

Side 2

ÆRESORDET Haakon & Maud . V

Del 0 - side 1-14

Tor Bomann-Larsen

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 1

Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond Det må ikke gjengis bilder fra denne bok uten skriftlig tillatelse fra rettighetshaverne 1. utgave, 1. opplag 2011 © CAPPELEN DAMM AS, 2011 For- og ettersats: © Det Kongelige Slott Oslo og Øyvind Arntsen Omslagsfotografier © Det Kongelige Slott Oslo Omslagsdesign: Ingeborg Ousland Brev fra The Royal Archives © H. M. Dronning Elizabeth II Sats: Oz Fotosats As/Vidar Grimshei Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2011 Repro: Narayana Press, Danmark Satt i Sabon 10,4/13,5 pkt. og trykt på Munken Print Cream 1,5 ISBN 978-82-02-30374-7 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

28-09-11

15:32

Side 8

1905 – Duellen på Hesselø (1985) Fridtjof & Hjalmar (1986) Drama i Bayern (1987) Den perfekte politiker (1989) Adolfs menn (1990) Da det gjaldt (1990) Olavs første skitur (1990) De fleste har nok med å leve (1991) Turen til Nordpolen (1991) Roalds tur (1992) Den evige sne (1993) Lille Sonjas store pappa (1993) Roald Amundsen (1995) Den siste prinsen (1996) Det usynlige blekk (1997) Livlegen (1999) Sporet fra ødemarken (2001) Kongstanken – Haakon & Maud I (2002) Folket – Haakon & Maud II (2004) Vintertronen – Haakon & Maud III (2006) Makten – Haakon & Maud IV (2008)

Del 0 - side 1-14

TIDLIGERE UTGIVELSER:

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 7

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 6

Takk

Norges kongefamilie ble grunnlagt da prins Carl og prinsesse Maud giftet seg på Buckingham Palace en sommerdag i 1896. Det var den 22. juli. I år fikk datoen en ny betydning.

Hendelsene som rammet Norge 22. juli 2011, knyttet uvilkårlig an til en annen dato i vår historie: 9. april 1940. Folkets reaksjon hadde klangbunn i en felles erfaring. Etterhvert kommer perspektivet også til å snu. 22. juli vil kaste nytt lys over 9. april.

Historikeren skal ikke bare forstå fortiden, men bidra til at samtiden får mening og fremtiden retning.

Bind V av dette verket vil som de foregående, avdekke en rekke nye historiske kilder, knyttet til Det kongelige Slott i Oslo. Nok en gang skylder jeg H.M. Kong Harald V stor takk for adgang til dette materialet.

I 2010 avsluttet Det kongelige Hoff sitt Arkivalieprosjekt. Denne omfattende registreringen har i betydelig grad lettet mitt arbeide. Jeg vil rette en takk til prosjektets leder, Lise Harlem, for godt og tillitsfullt samarbeide gjennom seks år. Et siste meget viktig kildefunn er kong Haakons omfattende notatsamling knyttet til regentskapet. Med dette supplementet til hans dagbøker, må Haakon VII’s arkiv kunne betraktes som på det nærmeste fullstendig.

Jeg står også i takknemlighetsgjeld til H.M. Dronning Elizabeth II for adgang til The Royal Archives i Windsor og til H.M. Kong Carl XVI Gustaf for adgang til Bernadotteska Arkivet i Stockholm. Nytt i 7

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 5

dette bindet er anvendelsen av kronprins Olavs korrespondanse med sine engelske fettere, Edward VIII og George VI. Knyttet til disse kongelige arkiver går min takk også til Miss Pamela Clark og Ingemar Carlsson.

Siden jeg begynte arbeidet har jeg møtt tre hoffsjefer på Slottet i Oslo. Alle har vist meg forståelse og imøtekommenhet. Denne gang har jeg hatt gleden av å samarbeide med hoffsjef Åge Bernhard Grutle.

Slottets fotograf og arkivar, Jan Haug, har bidratt med sin faglige ekspertise i utvalg og bearbeidelse av bildematerialet som H.M. Kongen har vært så vennlig å stille til rådighet. I tillegg til flere av Slottets medarbeidere, skal bibliotekar Elin Rognan og Sven Gj. Gjeruldsen være spesielt takket for sine tjenester.

Mange forskningstimer er gått med i Håndskriftssamlingen på Nasjonalbiblioteket og Riksarkivet i Oslo. Begge steder skylder jeg medarbeiderne takk for omfattende hjelp og assistanse. Det samme gjelder Auswärtiges Amts arkiv i Berlin.

For adgang til benyttelse av Nini Roll Ankers dagbøker takker jeg Bente Thommessen og Per Thommessen, tilsvarende takk rettes til Håkan Wahlquist, forstander for Sven Hedins Stiftelse i Sverige. Historikeren Tom Kristiansen har meget generøst latt meg anvende sitt forskningsmateriale fra Foreign Offices arkiver i London. Det samme gjelder redaksjonssjef Morten Kasbergsen. Også Schibsteds historiker, Andreas Norland, har gitt meg innsyn i sitt materiale.

I tillegg til kongelige samlinger og offentlige arkiver i inn og utland, har jeg hatt vesentlig nytte av dagbøker og historiske papirer på private hender. Jeg takker for den tillit som er vist meg av Ole Anker-Rasch, Morten Berg, Haakon Bredrup, Georg Andreas Broch, Johan DitlevSimonsen, Carl Dunker, Bernt Julius Fossum, Helen Gerner Holager, Ulla Ording, Jan Olav Aamlid og Tertit Aasland. Takket være dem har privat materiale gitt verdifulle bidrag til å belyse vår felles historie.

På enkelte områder har jeg hatt behov for særlig faglig assistanse.

Knyttet til dronning Mauds sykdom har jeg fått anledning til å konsul8

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 12

tere kreftforskeren, professor Gustav Gaudernack, og kirurgen Totto Hølmebakk. For kong Haakons del har jeg støttet meg til professor Tore Henriksen. Angående kongeparets forretningsmessige forhold har jeg holdt meg til nærværende ekspertise hos min bror, siviløkonom Per Bomann-Larsen. Jeg er dem alle takknemlig for faglige innsikter, men står alene ansvarlig for de analyser og vurderinger som fremkommer i boken.

Jeg kan ikke nevne alle som enten på min henvendelse eller uoppfordret har gitt meg råd og opplysninger underveis. La alle være takket. Nevnes må likevel Lars Roar Langslet, Øyvind Arntsen og Hans Didrik Schou.

I arbeidet med manuskriptet har jeg som i de tidligere bøkene, nydt godt av min venn, filmskaperen Stig Andersens like kvalifiserte som kritiske lesning. Helge Vold har stått for en særlig samvittighetsfull gjennomgang av teksten. Min kone Hilde Diesen skal også ha takk for litterære råd, dessuten har hun bistått meg med forskning, bildesøk, register og mye mer. Her kommer uansett ord til kort.

Jeg har gjentatte ganger mottatt kjærkommen støtte fra Det faglitterære Fond. Likevel ville det ikke vært mulig å fullføre dette verket, dersom jeg ikke i 2009 var blitt tildelt statsstipend. Min takk går til statsråden for innstillingen og til Stortinget for vedtaket.

Til sist må jeg lovprise mitt forlag Cappelen Damm som denne gangen har ventet ekstra tålmodig på resultatet. Det har vært ydt betydelig innsats av både interne og eksterne medarbeidere. Det gjelder språklig bearbeidelse, design, teknisk produksjon og alt som skal til for å få budskapet frem til den viktigste av alle, nemlig leseren.

Takk til min mangeårige forlegger og betrodde førsteleser, Anders Heger.

Drammen, september 2011 Tor Bomann-Larsen

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 11

28-09-11

15:32

Side 10

DEL I

•

1928–1933

1 Seilerprinsen .............................................

2 En ny union ..............................................

3 Folkefesten................................................

4 Lystslottet .................................................

5 Brannen ....................................................

6 Fortidslandet ............................................

7 Grunnstenen .............................................

8 Østkysten eller døden ...............................

9 Tilbake til Coburg.....................................

10 Dommen...................................................

DEL II

•

17 25 31 38 46 56 65 71 78 86

1933–1938

11 Førergeniet................................................

12 Konstitusjonens vokter .............................

13 Systemskiftet.............................................

14 Brevet fra Skaugum ..................................

15 Døden på Sandringham ...........................

16 Fredsteateret .............................................

17 Revolusjonens gjenferd .............................

18 Tomme stoler ...........................................

19 En uvirkelig konge ...................................

20 Prins Harald .............................................

11

93 100 106 114 122 128 138 146 154 160

Del 0 - side 1-14

Innhold

28-09-11

15:32

Side 9 •

1938

21 Krigens terskel ..........................................

22 Herrefolket ...............................................

23 Talen på Bygdø ........................................

24 Til Chamberlains pris ...............................

25 Førerens forlovede ...................................

26 Skuddene i Paris........................................

27 Lord Dawsons pasient .............................

28 Døden i London........................................

29 Folkets sorg ..............................................

DEL IV

171 179 186 194 200 205 211 218 228

1939–1940

•

30 Farvel til Appleton ....................................

31 Et land forsvinner .....................................

32 Atlanterhavet............................................

33 Djevelpakten.............................................

34 Fredsfølerne .............................................

35 Kronprinsens punkter ...............................

36 Konger i Stockholm ..................................

37 Guds diplomat ..........................................

38 Førerens sendemann .................................

39 Terje Vigens kjølvann................................

40 Biskop i Karinhall .....................................

DEL V

•

241 249 256 262 270 278 284 290 299 309 317

1940

41 Betongtårnet ............................................ 327 42 I Finlands skygge ..................................... 336 43 Oppgjøret med England............................ 343 12

Del 0 - side 1-14

DEL III

28-09-11

15:51

Side 16

DEL VI

•

1940

47 Flukten ....................................................

48 Kriserådet .................................................

49 Hamar for fall...........................................

50 Siste vers ..................................................

51 Våpenhvile? ..............................................

52 Tilbaketoget..............................................

53 Førerens forbund ......................................

54 Æresordet.................................................

55 Folkets nei ................................................

56 Nybergsund ..............................................

57 Hjerkinn 18.14 ........................................

58 Dovre faller ..............................................

59 Gravkammeret .........................................

60 Engelskmannen.........................................

61 Mørkerommet ..........................................

DEL VII

•

1940

62 Kongeriket Hålogaland.............................

63 Oslo bispedømme ....................................

64 Vestfronten ..............................................

65 Nasjonaldagen .........................................

66 Rormannen...............................................

67 Sammenbruddet........................................

68 Krigsfangen ..............................................

13

377 384 389 396 403 410 416 422 426 433 441 450 456 463 470

479 486 492 498 505 512 522

Del 1 - side 15-90

44 Fremmede skip ......................................... 352 45 Saganatten ................................................ 360 46 Kongebanneret ......................................... 370

28-09-11

529 535 543 552

15:51

Side 15

Litteratur ...................................................... 557 Kilder og noter .............................................. 563 Personregister ............................................... 616

el 1 - side 15-90

69 Brevet fra Trangen ....................................

70 Avgjørelsen ..............................................

71 Intet eller alt .............................................

72 Kongstanken.............................................

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

1928–1933

DEL I Side 14

Del 0 - side 1-14

28-09-11

15:32

Side 13

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 20

1

Seilerprinsen

«Alt i orden». Telegrammet nådde kongeparet søndag den 12. august 1928. Det var sendt fra Amsterdam og signert «Olav». Meldingen var kryptisk, men hverken kong Haakon eller dronning Maud var i tvil om hva den betydde. «Olav forlovede sig!» – kongen skrev hemmeligheten ned i dagboken.1 I fem måneder skulle kjærlighetslivet forbli privat.

Samme dag som telegrammet ble mottatt på Bygdø entret kronprins Olav kongetribunen på Olympiastadionet i Amsterdam. Foran 45 000 tilskuere mottok han – fra dronning Wilhelminas lubne hånd – Norges eneste gullmedalje under lekene som ble avsluttet samme dag. Det var i ly av denne internasjonale sportsbegivenhet at forlovelsen fant sted.

De niende olympiske leker var blitt åpnet i slutten av juli. Fra 2. til 9. august deltok kronprinsen i daglige regattaer på den grunne Zuidersjøen utenfor Amsterdam. Tretten nasjoner kjempet i seksmetersklassen. Kronprinsens Norna sikret seg førsteplassen i tre av syv konkurranser. «Da Norna således for tredje gang kom inn som nr. 1,» skrev Aftenposten, «blev den hilst med dampsirener og en veldig begeistring fra tilskuerbåtene som heiste norske flagg.»2 Mens presse og publikum rettet all oppmerksomhet mot de mer enn 3000 kvinner og menn fra 46 nasjoner som tevlet på de sportslige arenaer, ankom prinsesse Märtha over grensen fra nabolandet Belgia. Hun var ledsaget av sin far prins Carl og onkelen prins Eugen.

17

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 19

Bortsett fra en og annen dronningvisitt kunne hun vie seg spennende regattaer, romantiske kanaler og fetteren som jaktet på den store gullmedaljen.

Forlovelsen hadde kronprins Olav ordnet helt på egen hånd. Sammen med Märtha. Men ved siden av ham under medaljeoverrekkelsen raget rormannen på Norna, den 57 år gamle Johan Anker. Det var han som hadde ført tronfølgeren frem til den andre av ukens to store triumfer.

Seilingen var blitt kronprins Olavs sportslige lidenskap. Sin første båt fikk han til 15-årsdagen. Den het Teddy. Den neste het Teddy II. Da var han atten. I 1925 hentet han sin første kongepokal med seks-meteren Oslo. Året etter vant han regattaen i Cowes med Oslo II. I 1928 hadde han kvalifisert seg til de olympiske leker med Norna. Alle båtene var konstruert og levert av Johan Anker.

I seilsporten var båten alt – som bilen på en racerbane, som jaktlagets hund. De innledende heat av en regatta ble utkjempet på konstruktørenes tegnebrett. «Intet land i verden kan fremvise en mann som Johan Anker,» het det i en dansk artikkel fra 1920-tallet. «Og naar norsk seilsport og norsk baatbygning i vaare dager rager over den engelske, der saa lenge seilsporten har eksistert altid har staat som noget uopnaaelig, saa skyldes det denne manns arbeide og geni.»3 Johan Anker var en herre av betydelig herkomst. Til farsarven hørte skogområder i Østfold og kullforekomster på Spitsbergen.

Utdannelsen hadde han hentet på den tekniske høyskolen i Charlottenburg utenfor Berlin. Men ikke for å stille seg til industriens disposisjon. Det langstrakte renessansemennesket var en mann av ånd.

Ingeniør Anker engasjerte seg for kunstnere som Edvard Munch og Gustav Vigeland, selv skulle han vie sitt liv til lystseilasens ekstravagante utfordringer.

Sammen med sin annen hustru, forfatterinnen Nini Roll, etablerte Anker seg i Vollen ved Asker. Der anla han sitt eget verft for regattabåter i stilsikker utforming. Basis for virksomheten var hans personlige 18

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 18

Gullvinnerne i Amsterdam. Fra venstre Nornas konstruktør og rormann Johan Anker, båtens eier og teamets leder kronprins Olav, Haakon Bryhn og rormannens sønn Erik Anker. (KSO)

triumfer og renommé ved roret, som kaptein, arrangør og organisasjonsmann, men først og fremst som konstruktør. Bestillingene kom i triumfenes kjølvann, fra Norden, England, Tyskland, Frankrike og Spania.

I 1915 overtok Johan Anker formannsvervet i Kongelig Norsk Seilforening etter industrimagnaten Sam Eyde. Slik ble han på alle nivåer inkarnasjonen av en idrett der sjøfartsnasjonen Norge var toneangivende – og der landets tronfølger snart skulle delta med uforlignelig engasjement.

Da kronprins Olav hadde kvalifisert seg til de olympiske leker i 1928 og tilbød Johan Anker å føre roret på Norna, uttrykte det en dyp hengivenhet for læremesteren og inspiratoren. Selv nøyde rederen seg med en plass blant mannskapet.

Båten var det viktigste – båten, flagget og prinsessen.

19

el 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 17

«Johan tror, Märtha bliver vor vordende dronning, skjønt Olavs nærmeste er imot det».4 Denne betroelsen noterte Nini Roll Anker etter rormannens hjemkomst fra Amsterdam. Den svenske prinsessen hadde deltatt som flittig, men lite påaktet tilskuer under lekene, ikke minst under regattaene. Johan Anker hadde fått sans for henne som «en søt og enkel dame».5 Ingen utover den aller nærmeste familie visste at forlovelsen allerede var stadfestet. Men rormannens utsagn antyder at kronprinsen hadde måttet kjempe for sin kjærlighet.

Hverken kong Haakon eller dronning Maud hadde noen sterk dragning mot Sverige. Dronningen hadde ikke besøkt nabolandet en eneste gang. Selv da hennes engelske kusine, kronprinsesse Margaretha, døde i 1920, lot hun sin mann reise alene til begravelsen i Stockholm. Under verdenskrigen hadde dronning Maud likefrem nektet å ta imot Sveriges dronning i Norges hovedstad.

Motviljen mot bernadottene hadde bakgrunn i 1905, men også i et dypere, historisk fundert fiendskap til stormakten Tyskland. Wilhelm II hadde stått høyt i kurs både hos Oscar II og Gustaf V. Først etter keiserrikets sammenbrudd, freden i Versailles og båndleggelsen av de tyske armeer var situasjonen blitt en annen. Den bismarckske stormakt var blitt avløst av nye trusselbilder. Nå var det ikke tyske panserskip, men kommunistiske paroler som truet de nordiske kongerikene. I et nytt og ustabilt verdensbilde lå Sverige godt plassert som et østlig bolverk mot bolsjevismen.

Med 1905 på en generasjons avstand var en svensk ekteskapskandidat ikke lenger å forakte – politisk sett. Det var en helt annen kjøl som hadde ligget til hinder mellom kronprinsen og den «vordende dronning».

Märtha ble født den 28. mars 1901 som prinsesse av Sverige og Norge. Hun var mellomste datter av kong Oscars nest yngste sønn, hertugen av Västergötland, prins Carl. Moren, prinsesse Ingeborg av Danmark, var kong Haakons yngre søster.

Under feiringen av deres felles bestemor, enkedronning Louise, som 20

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 24

fylte 70 år høsten 1921, fikk den norske kronprinsen øynene opp for sin to år eldre kusine og forsto at han «kunne komme til» å bli forelsket.6 To år senere var forventningene innfridd. Men en dynastisk allianse handlet ikke bare om følelser. Det var også et spørsmål om politikk og fornuft. Det vil si – om gener.

Foruten et beskjedent vesen, et vennlig lynne og et godt utseende måtte et velegnet dronningemne også dokumentere «god helse».7 De fysiske forutsetninger for slektens videreføring måtte være i orden.

Kronprinsens mor satte nådeløst fingeren på dette punkt.

Dronning Maud pleide å prioritere synet av løvets fall fra Appletons trekroner fremfor svigermor «Svanens» fødselsdager i oktober. Men hun besøkte Danmark ved kongeparets sølvbryllup, våren 1923. Her opplevde hun søstrene Västergötland. «Ingeborg’s tre piker er sjarmerende, så pene manerer & så velkledde, men ikke veldig sterke, særlig Märtha (nummer to) & mitt gudbarn, ser så sart ut, hun har en operasjon etter den andre, for ørene & nese & hals.»8 Operasjonsbordet var ikke noe godt fundament for den som skulle bygge et nytt dynasti.

Den ellers så tiltalende prinsessen hadde skrantet igjennom de siste årene med sykdommer som gulsott, skarlagensfeber og migrene. Tre argumenter mot et rojalt ekteskap. Årene mellom atten og tyve ble regnet som normal alder for å tre inn i den fyrstelige ektestand. Prinsesse Märthas eldre søster, Margaretha, hadde giftet seg 20 år gammel med sin mors fetter, prins Axel, i 1919.

Det skulle likevel trekke i langdrag med den nest eldste.

Først da hertugfamilien ble invitert til Bygdø til selskapelig samvær høsten 1925 (det var første gang prins Carl hadde besøkt Norge siden unionsbruddet) ante man en viss fremdrift i de svensk-norske forbindelser. Straks oppsto rykter om en forestående forlovelse, ikke med den allerede halvgamle Märtha, men mellom Norges kronprins og den yngste søsteren, prinsesse Astrid. Hun var knappe 20 år og dermed den mest nærliggende kandidaten – sett fra samtidens redaktørkrakker.

21

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 23

Dronningemner ved flygelet. Prins Carls og prinsesse Ingeborgs døtre var barnebarn av Christian IX og Oscar II. De lærte seg kokingens kunst på Jenny Åkerströms husmorskole, men behersket også mer artistiske sysler. Her er prinsesse Märtha (ved tangentene) og prinsesse Astrid fotografert hjemme på Friedheim i 1923. (KSO)

For å dempe forlovelsesryktene fant den tyske sendemann å måtte melde hjem at det bare handlet om et ordinært familiebesøk. Tanken på et svensk dronningemne ble «i og for seg» sett på med velvilje i Norge; andre årsaker talte imot. Den «svært nære graden av slektskap mellom kronprins og prinsesse vakte adskillig betenkeligheter».9 Inngifte var ingen ukjent foreteelse innen de europeiske fyrstehus, men etter herskerdynastienes sammenbrudd sto ikke lenger blått blod som noen opplagt garantist for edle arveegenskaper. Snarere tvert imot, man betraktet de «degenererte» slekter med mer eller mindre vitenskapelig skepsis. «Hvad slags barn?» skrev Nini Roll Anker i sin dag22

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 22

bok. «Naar man ser stamtræet, kan det nok spørges.»10 Brud og brudgom var fetter og kusine, det samme var brudgommens foreldre, mens brudens mor var gift med sin mors fetter.

Den konservative advokaten Per Rygh holdt tankene om «Slægtskabet» for seg selv. «Men hvis Resultatet af hans Ægteskab skulde blive en indskrænket eller utiltalende Tronarving er jeg meget ræd for at det, kan blive Monarkiets dødstød i Norge.»11 Intet monarki i det 20. århundre kunne overleve uten en tillitvekkende tronfølge. Verden hadde sett det russiske imperium falle fra hverandre, ikke bare på grunn av krig og vanstyre, men også fordi dronning Mauds kusine, tsarina Alexandra, hadde skjenket landet en tronfølger dødsmerket av hemofili. Samtidig var Europa vitne til hvordan det spanske kongehuset vaklet mot undergangen. Det styrket ikke dynastiet at dronning Ena (en annen av Mauds kusiner) hadde født Alfonso XIII to blødere og en døvstum sønn. Troen på det spanske kongedømmet hadde fått en uhelbredelig knekk.

Genetiske betenkeligheter tårnet seg opp mellom kronprins Olav og den svenske prinsessen. «Jeg vet at Dronningen var meget mot egteskapet av disse slegtskapsgrunner,» konstaterte kongens adjutant, den senere hoffmarskalk, Peter Frederik Broch.12 Besøket fra Sverige gjentok seg året etter, i 1926. Hertugparet Västergötland med de to giftemodne døtrene ble en hel uke hos slektningene på Bygdø. Det kom følgelig ikke som en fullstendig overraskelse da det tre uker etter avreisen ble erklært forlovelse. Men brudgommens navn skapte forundring. Prinsesse Astrid av Sverige skulle gifte seg med kronprins Leopold av Belgia.

Under familienavnet de Rethy hadde den høyvokste belgiske tronfølgeren vært på besøk i Stockholm året før – sammen med sin mor, dronning Elisabeth. 25-åringens reisefølge ga en klar indikasjon på ekspedisjonens målsettinger.

Halvannen måned etter at forlovelsen var bekjentgjort, reiste Norges konge og kronprins til Stockholm for å delta ved den borgerlige 23

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 21

vielsen 4. november. Mens kongen returnerte til Oslo, fulgte kronprinsen med brudefølget til Brussel, der han bivånet den katolske vielsen.

Hverken i den ene eller den andre hovedstaden røpet han sine følelser overfor brudens eldre søster. Kronprinsens personlige adjutant, Nikolai Ramm Østgaard, næret en viss bekymring for ungguttens «mangel paa interesse for det andet kjøn».13 Men kronprins Olav hadde gjort sitt valg. Han hadde «aldrig vært gla i andre end hende».14 Syv år etter at Märtha og Olav hadde ant sine første gryende følelser, gikk de til angrep på det seilerprinsen senere skulle omtale som «skjær i sjøen».15 I et så mytebelagt terreng som arvelighetslæren besluttet paret selv å bringe saken på det rene. De henvendte seg til professor i anatomi, genetikeren Otto Lous Mohr. Den 43 år gamle professoren var en mann med bred internasjonal erfaring. Han vek ikke unna for å tilbakevise dikt og tåketale innen moderne arvelære. Osvald Alving var eksempelvis offer for syfilitisk smitte, ikke for faderlig arv, «som Ibsen trodde». Fenomener som blått blod og degenererte slektstrær definerte han også til diktingens myteverden. «For en biologisk betraktning er slike stamtavler nærmest humoristiske.»16 Det var en fordomsfri professor Mohr som ga råd til Norges vordende kronprinspar.

«Slektskapsavl er i seg selv ikke skadelig,» slo Mohr fast i et av sine verker. «Hvis arveanleggene i en familie er gode, gir selv meget intens slektskapsavl verdifullt avkom.»17 Han ville ikke «fraråde» forbindelsen mellom den norske kronprinsen og hans svenske kusine «av genetiske årsaker».18 Vitenskapen hadde gitt kjærligheten sin velsignelse.

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 28

2

En ny union

Både kong Haakon og kronprins Olav var til stede da Kongelig Norsk Seilforenings årlige fest gikk av stabelen i Handelstanden den 8. oktober 1928.

Formannen Halfdan Hansen talte for sesongens pokal- og medaljevinnere. «Han konkluderte med en skål for norsk seilsport, adressert til Johan Anker som svarte med en tale for mannskapene, hvori han særlig fremhevet det eksempel H.K.H. Kronprins Olav hadde gitt ved å vise den resignasjon å overlate ham roret, som han sikkert så gjerne hadde beholdt selv. Men han lot hensynet til landet og foreningen gå foran.»19 Neste formiddag ble statsminister Johan Ludwig Mowinckel kalt til Slottet i ekteskapelige anliggender. «Talte med ham om Olav,» noterte kongen, «men bad om at det ikke omtaltes til nogen foreløbig, mente naar Stortinget mødte at det var mere beleiligt for alle Parter.»20 Dronning Maud hadde forlatt landet to dager tidligere og skulle komme tilbake ved juletider. Folkets representanter viste seg ikke før på nyåret. Kjærligheten hadde fortsatt tre måneder å vente.

Det gikk et voldsomt uvær over Norge den andre helgen i januar 1929. Fartøyer drev til havs eller ble knust til pinneved langs kysten.

To båter som lastet kull til hurtigruten, gikk til bunns i Tromsø havn.

En sjekte som hadde levert melk i ishavsbyen, forliste med tre roere ombord. En kraftig snøstorm raste over Dovre.

25

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 27

Kronprins Olav og prinsesse Märtha, fotografert ved forlovelsen i Stockholm.

(Foto: Jaeger, KSO)

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 26

Tåken lå tett over et kaldt, men snøfattig Oslo lørdag den 12. januar. Hovedstadens borgere løftet så vidt på hatten da statsoverhodets gallavogn passerte militærvakten langs Karl Johans gate. Begivenheten var langt fra oppsiktsvekkende: Åpningen av det 78. ordentlige storting.

En halv time senere kjørte vognen tilbake til Slottet. Kongen hadde utført sin årlige funksjon som grunnlovsfestet seremonimester. Han var ledsaget av landets 26 år gamle kronprins. Nasjonalforsamlingen var på plass. Norges dronning var vendt tilbake fra England to dager før jul.

De dynastiske begivenheter kunne begynne å rulle.

Søndag den 13. januar ble nattoget til Stockholm rutinemessig inspisert av stasjonsmesteren før avgang fra Østbanestasjonen. Han merket seg kaptein Østgaards elegante skikkelse i kupé 22, vogn nr. 73.

Den kjente vintersportsmannen og skilederen, som også var kronprinsens adjutant, reiste i sivil og tilsynelatende alene. For øvrig bare ordinære passasjerer, folk ved navn som Olsen, Karlson, Fredriksen, Håkonsson …

Ingen registrerte «en enslig person, sportskledd med et par blå briller og med luen trukket ned i pannen».21 Det var reservert plass til ham i vogn nr. 73, kupé 19. Reisepasset var utstedt på Olav Håkonsson. Navnet var alminnelig, men ikke uten historisk klang. Olav IV Håkonsson var den siste i den gamle, norske kongerekken. Den siste av sagakongene. Etter ham kom Kalmarunionen og nasjonale nedgangstider under Danmark og Sverige.

«Jeg er nettop paa vei til Stockholm for aa forlove mig med Märtha,» skrev kronprins Olav til barndomsvennen Jacob Mostue, som han hadde vært sammen med kvelden før uten å røpe togbilletten.22 Tronfølgeren skrev også til mannen han skyldte så mange sportslige triumfer. Johan Anker hørte til de innviede: «dette er vel ingen overraskelse for dig, som saa oss to sammen både i Sandhamn og i Amsterdam».23 27

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 25

Prinsesse Märtha hadde vært indirekte til stede i Vollen den siste tiden. «Jeg synes, prins Olav er blit svært utviklet dette aaret, det er noget fast omtænksomt ved den maaten han sier sin mening paa, og han læser meget,» skrev Nini Roll Anker etter at kronprinsen hadde vært på besøk til klokken ett om natten. «Undres om ikke hans forhold til prinsesse Märtha – det er sikkert meget varmt – gjør sit.»24 Olav Håkonsson reiste i sitt eget ærend, men han var også kurér mellom de to nordiske kongehusene. Brevet han medbrakte skulle først overrekkes etter at kong Gustaf hadde godkjent forlovelsen. Det inneholdt noe så særsynt som en lovprisning av svenskekongen, ført i pennen av hans norske kollega: «Naar jeg seer tilbage paa de 23 Aar jeg har været her, saa er det unægtelig et glædeligt Tegn paa, at det er lykkedes at skabe et godt Forhold de to Lande sig imellem, hertil har Du været en god Hjælper, først ved at tage Kongemødet i Malmö og senere ved at komme til Oslo, ogsaa for dette ønsker jeg at bringe Dig en varm og oprigtig Tak, ved denne glædelige Begivenhed.»25 To trekongemøter hadde beredt grunnen for at en ny union kunne proklameres.

«Jag tackar Dig hjertligst för ditt vänlige bref som jag idag mottog genom Olav», skrev kong Gustaf, mandag den 14. januar. Statsoverhodet hadde samtykket i å avgi en svensk prinsesse til Norge. «Måtte denna förbindelse blifva till nytta för Ditt land och till glädji för oss alla!»26 Klokken 10.30, ennå før forlovelsen ble bekjentgjort i Stockholm, møtte ministeriet Mowinckel til ekstraordinært statsråd på Slottet i Oslo. Et kvarter senere bega ministrene seg i løftet stemning til Stortinget.

Folkets kårne reiste seg da presidenten fremførte Hans Majestet Kongens meddelelse om tronfølgerens forlovelse med prinsesse Märtha av Sverige. Hambro var blitt «helt confidentielt» orientert tre dager tidligere.27 For egen regning konstaterte høyrelederen det storartede i at forbindelsen var sluttet mellom «to folk, som står hverandre så nær og 28

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 32

forstår hverandres tale og tanke». Man var havnet i den lykkelige situasjon at «hjertenes valg bekreftes av folkets følelser».28 Som ved den belgiske tronfølgerens bryllup ble det tatt for gitt at vielsen skulle foregå etter konvensjonen, i brudens hjemby. Aftenposten kunne raskt slå fast at seremonien ville bli forrettet av den vidgjetne biskop Nathan Söderblom. Det kom derfor som en stor overraskelse da man den 18. januar fikk vite at begivenheten skulle finne sted i Oslo. «Stor begeistring her & alle er lykkelige over at hun er svensk, som kjenner språket og har samme religion, så alt er perfekt», rapporterte Norges dronning til England.29 Intet var galt med nabolandet i øst. Bare man slapp å reise dit.

«Dronning Maud hadde bestemt at bryllupet skulle være i Oslo og dermed ble det,» konstaterte adjutant Broch.30 Hun kunne bøye seg for vitenskapelig genetikk, men vek ikke en kilometer i kampen mot svenskene. Dronningen slo fast at «alle nordmenn er begeistret over at det skal være her i Oslo».31 Der tok hun munnen for full.

«Det norske arbeiderpartiet har alltid tatt avstand fra deltagelse i festligheter holdt av eller for kongehuset,» het det i et centralstyrevedtak fra landets største politiske parti.32 Kronprinsbryllupet kunne kanskje anvendes til å bygge ned gammelt fiendskap mellom landene, men ikke mellom samfunnsklassene. Tvert imot, det ga Arbeiderpartiet en kjærkommen anledning til å signalisere at partiet fortsatt holdt revolusjonens fane høyt.

Samtidig som Det norske Arbeiderparti hadde erobret stadig større velgerandeler sto det i indre kamp om sin politiske sjel. Partiet betegnet seg fortsatt som kommunistisk og utdefinerte det moskvatro Norges Kommunistiske Parti under den nedlatende betegnelsen «nykommunister». Episoden Hornsrud hadde både demonstrert partiets evne til å danne regjering, og de borgerlige partienes frykt for å la sosialistene bli sittende. Men de atten vinterdagene ved Kongens bord hadde ikke representert noe varig brudd med revolusjonær ideologi.

29

Del 1 - side 15-90

28-09-11

15:51

Side 31

Kommunevalget høsten 1928 hadde styrket posisjonen fra stortingsvalget og gitt Arbeiderpartiet ordførerverv i 140 av landets kommuner (inklusive hovedstaden, dronning Mauds bryllupsarena). Våren 1929 nedsatte partiet en komité under ledelse av professor Edvard Bull. Gjennom et nytt program, basert på «den marxistiske erkjennelse», skulle arbeiderbevegelsen finne frem til «øket klarhet og styrke».33 Partiorganet holdt fast ved at kongevalget 23 år tidligere ikke hadde vært annet enn et «folkebedrag», tvunget igjennom ved borgerskapets slu «fantestreker». Sosialistene måtte likevel innrømme at det norske folk hadde sluppet «forholdsvis heldig». Annet kunne ikke engang Martin Tranmæl hevde, året etter at kongen overhørte sine borgerlige rådgivere og ga Arbeiderpartiet deres første regjeringsoppdrag. «Den konge vi fikk har nemlig vist sig som en klok og taktfull mann.»34 Ingen kongelig klokskap, ingen rojal romanse kunne likevel endre det ideologiske faktum at monarkiet var «uforenlig med et virkelig arbeiderstyre».35 Oslos partiordfører, Adolf Indrebø, skulle holde seg på behørig avstand av bryllupsfeiringen. De av partiets stortingsrepresentanter som i ureflektert festrus hadde reservert plasser i kirken, ble oppfordret av centralstyret til å gi «avkall på billettene».36 Det var like fullt grunn til å frykte at folkets masser var dårligere politisk disiplinert og skolert enn ledelsen i Folkets Hus og redaksjonen i Arbeiderbladet kunne ønske.

Den 11. mars bega Norges kronprins seg – for annen gang på kort tid – til Stockholm. Det gjensto fortsatt å hente bruden hjem til Norges røde hovedstad.