Norges historie i 25 ting

Jørgen Bøckman Marlen Ferrer Dag Hundstad Ragnhild Hutchison Hallvard Notaker

NORGES HISTORIE I 25 TING

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-42165-6 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Johanne Hjorthol Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2013 Satt i 10,2/13 pkt. Sabon og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Innhold

Forord . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

1.

2.

3.

4.

5.

6.

7.

8.

9.

10.

11.

12.

13.

14.

15.

16.

17.

18.

19.

20.

21.

22.

23.

24.

25.

Steinøks (ca. 6600 f.Kr.) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Flintdolk fra Salten (ca. 2000 f.Kr.) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Barberkniv av bronse (ca. 1000 f.Kr.) . . . . . . . . . . . . . . . . .

Berlokk av gull (0–200). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Kanne fra Kaupang (850–900) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Stigbøyle fra ryttergrav (900–1000) . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Lekesverd (1175–1225). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Falsk penning (ca. 1290) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Trebein fra Røldal (1250–1550) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Drikkehorn fra Telemark (1300–1400) . . . . . . . . . . . . . . . .

Eilert Urnes ovn (1630–40). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Vektlodd fra Ole Rømers reform (1684) . . . . . . . . . . . . . . .

Barkebrødbit (1742) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Tømmermerkekart fra Bingen lenser (1790–1800) . . . . . . .

Wedgwood kaffekopp (ca. 1800) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Seremonispade fra første spadestikk på Hovedbanen (1851) P.A. Jensens lesebok (1863) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sjømannssuvenir fra Kleven ved Mandal (ca. 1880) . . . . . .

Strandpyjamas (1930) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Sjøvotter fra Hvaler (ca. 1950) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Evalet vaskemaskin (1950–1960) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Mentometerknappen (1965) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

The Saga Weekly Post (1975) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bærenett «Nei til atomvåpen» (ca. 1981) . . . . . . . . . . . . . .

Petriskål (1887–2013) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7 9 15 21 27 35 41 47 53 59 65 73 79 85 91 97 103 111 119 125 131 139 145 149 157 163

Hvor finnes de 25 tingene? . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Takk . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Litteratur . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

Bildeliste . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

169 171 173 185

Forord

Dette er en bok om ting. Store ting, små ting, kjente ting og ting vi knapt vet hva er. De ligger tålmodig og venter på oss, kanskje hjelpeløst klemt under en stein, blant skrotet i garasjen eller midt i synet på oss i farmors vinduskarm. Det de har til felles, er historiene de har å fortelle.

Denne boken kretser ikke omkring årstall, kongerekker, store slag eller viktige vedtak. Den er ingen grunnbok som durer jevnt av sted til historien er fortalt fra vegg til vegg og ingenting utelatt. Men de lange linjene er med, gjennom de 25 historiene vi har valgt oss. Kapitlene forteller om ferden fra jegersamfunnet til dagens kunnskapssamfunn, om makt og jåleri, om globalisering av handel og kultur, hvordan staten festet grepet om tilværelsen og om skiftende oppfatninger om rett og galt, sant og usant. De 25 tingene leder oss gjennom Norges historie fra en tid da menneskene var få og fjellet fortsatt i bevegelse etter istidens slutt, til det nøye opptalte, oppmålte og ordnede landet vi selv lever i. Kapitlene er kronologisk ordnet, men vi håper du vil lese dem i den rekkefølgen som passer deg best.

Gjennom tingene kommer vi i kontakt med menneskene som levde for lenge siden. Også menneskene får et slags evig liv gjennom tingene: Vi hører barnets latter der det holder et lekesverd i hånda i middelalderens Oslo. Vi forestiller oss den andpustne fredsaktivisten som sykler i et raskt tempo for å rekke et møte, mens hjulet slår mot bærenettet som er prydet med logoen til Nei til atomvåpen. Vi ser den bleke hånden som skjenker nymotens kaffe i en kopp. For ikke å snakke om en smekker damefot som lar sanden løpe mellom tærne, mens fotens eier, antrukket i nyinnkjøpt strandpyjamas, veksler noen ord med sin venninne. Og vi ser en ikke altfor gammel mann som levde for ti tusen år siden; en begavet håndverker med verktøy i stein, hugget av stein. De 25 tingene er ikke valgt fordi de er mest spektakulære, fordi eierne var berømte eller fordi de var til stede da Tore Hund stakk spydet i Olav 7

norges historie i 25 ting

den Hellige på Stiklestad eller da torpedoene fra Oscarsborg traff skutesiden på Blücher. Gjenstandene er valgt fordi de er typiske for sin egen tid og kan si noe om de dype strømmene som gjør slike enkelthendelser mulig. Stigbøylen fra middelalderen forteller hvordan krigsteknologi endret samfunnet, og vektloddene fra slutten av 1600-tallet hvordan staten gjorde seg selv mektigere ved å lage regler for mål og vekt av smør, flesk og korn. I vaskemaskinen fra 1950-tallet og dens historier om teknologi, kjønnsroller og velstand, finner vi igjen folks hverdag og arbeidsdag. Leseboka til P.A. Jensen forteller om dannelse og utdannelse, og den engelskspråklige avisen fra 1970-tallets Stavanger forteller om innvandring, olje og voldsom rikdom i det moderne Norge. Sjøvotten forteller om evig kjærlighet, men også om harde liv, fiskerbønder og tidligere tiders høsting av ressursene.

Historie er mer enn quiz-forberedende underholdning og gjenfortelling av det som har hendt; historie handler om alt som har gått foran, alt som er menneskelig. Når noen spør om vi kan lære av historien, er iblant det fleipende og avvisende svaret at man skal være på vakt for grekere som vil gi bort store trehester – det kan være soldater inni!

Men kanskje skulle vi i stedet svare et rungende «ja!». Historie gir oss muligheten til å bli klokere både på oss selv og på andre mennesker, til andre tider og på andre steder. Det gjelder også der vi må akseptere at vi ikke forstår dem. Uten respekt for det underlige og fremmede greier ingen å stille gode spørsmål.

Tingene er rause fortellere. De slipper til også dem som ikke kunne skrive, eller som levde før den slags ble vanlig. De gjør det mulig å dele fysiske erfaringer – vi kan ta, føle, lukte og – kanskje – smake på det samme som et medmenneske fra en helt annen tid. Hvis tingene overlever. Oftest, når vaskemaskiner, kniver, leketøy, klær eller kaffeservise går i stykker, sender vi dem på dynga eller – for de samvittighetsfulle – til materialgjenvinning. Kanskje dukker de opp som bruskorker, hjulkapsler eller ringpermer, som 25 nye ting, brukt, kastet og i stadig gjenfortelling. Alt henger sammen med alt, sier noen. Men sammenhengene kan være uklare, tilfeldige og nesten alltid usynlige for dem som kommer letende noen hundre år senere. Det betyr ikke at alt ligger i mørke – denne boken består av 25 kikkhull.

Forfatterne

1

Steinøks (ca. 6600 f.Kr)

Vi begynner med en stein.

Da den for få år siden ble funnet på en fjellhylle på Telemarkskysten, var den fuktig og kald slik man forventer av en hvilken som helst stein som dukker opp fra under torva i Norge. Deler av overflaten er ru, andre deler kantete, og den ene enden er så deilig glatt at det er vanskelig å slutte å gni og føle på den. Noen satt slik og strøk og kjente på denne steinen for omtrent 8600 år siden også, da den ble 9

norges historie i 25 ting

formet. Vi skal tilbake til eldre steinalder (ca. 9500–4000 f.Kr.) som er den første tiden det fantes mennesker i det området vi i dag kaller Norge.

Den 13 centimeter lange steinen er et øksehode. Den ble først grovformet ved å slå flak av emnet med en annen stein. Det krevde god teknikk og mye erfaring, for slo man feil, ville emnet knekke og bli ubrukelig. Når grovformingen var klar, ble de verste ujevnhetene hamret ut med en annen hard stein som hadde en spiss ende. Det kalles prikkhogging og etterlot en jevnere, men fortsatt ru, overflate. Til sist ble eggen formet ved å slipe øksa på en plate av rødlig sandstein som ble funnet på samme sted. Denne sandsteinen er vanligst på Ringerike, rundt 10 mil i luftlinje fra stedet den ble funnet. Øksemakeren visste nok ikke at emnet opprinnelig er vulkansk og er blitt fraktet med isen fra et annet sted. Men han eller hun visste utmerket godt hvilke egenskaper denne steintypen hadde, og i hvilke områder det var mest sannsynlig å finne den.

Betegnelsen steinalder kommer av at nesten alt vi finner fra den gangen er laget av nettopp stein. Det meste annet har for lengst råtnet og forvitret. Men for menneskene som levde den gang var steinen bare ett av mange materialer, og øksehodet var bare den farlige enden på øksa.

Det er mulig å si litt om hvordan øksa ble skjeftet selv om skaftet er borte. Øksemakeren hadde sett seg ut et godt skaftemne i skogen og tilpasset det til øksehodet med en kniv av flint eller kvartsitt. Kanskje ble hodet limt til skaftet med kvae eller bek som ble varmet på en stein ved bålet. Konstruksjonen kan ha blitt styrket ved at øksehodet først ble festet i en uthult knokkel eller bit av et gevir som kunne tåle større belastning, før det hele ble bundet til treskaftet med en stram surring av hjortesene eller reim av ugarvet skinn. Skinnreimen trakk seg sammen og ble stram og hard når den tørket inn.

Med en fornøyd mine ble den ferdige øksa vist fram. Den var litt ujevn og tydeligvis laget mer for praktisk bruk enn for pynt. Den kunne nok brukes til vedhogst, men det var neppe det den ble laget for. Øksa ble funnet på en stor terrasse som strekker seg ut av en ellers bratt og skogkledd fjellside i den trange Ønnadalen i Langangen i Porsgrunn kommune. Nå ruver dette utspringet 48 meter over havet.

Da øksa var ny, derimot, sto havet helt opp til terrassen slik at den utgjorde en beboelig strandtomt der fjellet ellers stuper bratt ned i fjor10

steinøks (ca. 6600 f.kr)

den. I skjærgården har det vært god tilgang på mat i form av fisk, sel, sjøfugl, skjell, krabber, tang og en del spiselige planter og urter på land.

Det var fullt mulig å ta med seg jakthundene og klatre opp fjellsiden og til skogen der man kunne gå på jakt etter både smådyr og større dyr som hjort, elg og villsvin. Men det var langt fra lettframkommelig oppover i dalsiden. Skulle du noe sted, var det langt lettere å dytte en båt ut på vannet og padle dit du ville. Vannet var forhistoriens motorvei.

Den rundt 50 meter lange og 10 meter brede strandtomta er ikke helt vannrett, men heller litt på skrå langs fjellet. Øverst er det ly for vinden under en kolle. Her har det stått et eller flere telt, eller kanskje en annen enkel takkonstruksjon som kunne gi ly for en gruppe mennesker. Var de 10, 20 eller 30 som bodde her? Hvor lenge? Hvor mange av dem var barn? Det er vanskelig å si. Nederst på tomta var det en fin strand som lå litt i le og var perfekt for å dra i land små båter.

På stranda lå det flere øksehoder – alle brukket og ubrukelige. De ble brukt til de ikke holdt lenger. Da forsvant de raskt under hauger med treflis og ble glemt.

En slik øks kunne brukes til så mangt, men mange var formet spesielt for å lage stokkebåter. Slike båter ble laget ved å hule ut en trestamme fra én side. Det ga en lang, smal kanoliknende båt. Det er øksehodenes runde form, og ofte buede egg, som viser at de ble laget for slik uthuling. Eggen må ha vært montert på tvers av skaftets lengderetning slik at den lå horisontalt når man sto bredbent over en stokk for å hule den ut. Slike økser kalles tverrøkser eller teksler. Mengden ødelagte økser nede ved stranda viser at det var stor byggeaktivitet der.

Og det er ikke bare ved stranda det lå økser. Rundt bålet oppe i bostedsområdet satt det folk og slo biter av stein og laget nye økser, og andre satt kanskje og spikket på økseskaft. Her var nok hele familien satt i arbeid med å lage båter og de nødvendige redskapene. Totalt lå det et 40-talls økser igjen på boplassen da den ble forlatt.

Det spesielle med denne boplassen i Ønnadalen er den tydelige storproduksjonen av båter og tilhørende verktøy. Øksetypen var egentlig ganske vanlig, men ikke i så stort antall på ett sted.

Båter har vært laget overalt hvor menneskene bodde ved vann, og det var nettopp ute ved kysten og langs vassdragene folk i steinalderen oppholdt seg det meste av tiden. Med stokkebåtene, og kanskje 11

norges historie i 25 ting

andre enkle båttyper, kunne de ferdes i et stort område for å skaffe mat og råmaterialer. For å kunne leve av jakt og sanking var man avhengig av store områder. Det anslås at hver person kan ha trengt 25–100 kvadratkilometer avhengig av lokale forhold. Selv om det kunne være mye mat ved kysten, var mattilgangen sesongpreget og noe varierende fra år til år. I tillegg kunne ressursene tømmes om det var for mange mennesker på ett sted for lenge av gangen. Så fra tid til annen pakket de det de eide i båtene og la ut på reise.

Noen ganger padlet de bare til neste fjordarm, andre ganger reiste de i dagevis før de fant en egnet plass. Om høsten og vinteren kunne kysten bli for værhard. Da pakket de heller utstyret på ryggen, kanskje med kløv på hundene, og la på vandring inn i skogen eller opp i fjellet for å jakte. Livet i eldre steinalder var et evig campingliv. De flyttet fra sted til sted, bodde i telt, i litt mer solide vinterhytter, under hellere eller i huler der det fantes. Barna bar nok tungt de også, de som ikke selv måtte bæres. Og bakerst stavret kanskje en giktisk bestemor som hadde klart å bli over 40 år. Men når en ny leir var oppslått og de var heldige med fangsten, kunne de slappe helt av, og barna hadde all tid i verden til å leke.

I hovedsak har livet fortont seg omtrent slik i nær halvparten av tida som har gått siden de første menneskene kom hit etter istiden for omtrent 11 500 år siden, selv om det også skjedde mange forandringer i løpet av så lang tid.

Det nomadiske livet gjorde at folk ikke kunne eie stort mer enn de kunne bære på ryggen eller pakke i den smale båten. De hadde et klesskift laget av skinn, og kunne ha en regnkappe av flettet gress eller liknende. De hadde pil og bue, spyd, snører av sene, skinn og planter, en samling flint og kvartsitt, en god knakkestein til å slå biter av disse, fiskekroker og harpunspisser av bein; noen skinnposer og kanskje kurver å bære det hele i. Teltduken var av skinn. Fikk de med seg de store og tunge skinnene hver gang de byttet bosted, eller måtte de satse på å skaffe nytt? Tok de med seg de tunge øksene til båtlaging når de dro på jakt innover i landet? Hvis de la det fra seg – ville de komme tilbake og hente det igjen siden?

Trolig var mange boplasser sesongbaserte, og folk vendte stadig tilbake. Noen hadde kanskje helt faste ruter de tok hvert år. Som elgen trekker mellom sommer- og vinterbeite, har også menneskene flyttet 12

steinøks (ca. 6600 f.kr)

rundt i rytme med årstidene. Det er funnet flere hele og tilsynelatende nylagde økser på små sesongboplasser ved kysten og langs vannveier i innlandet. Det er naturlig å tenke seg at de ble lagt igjen for å brukes neste gang, og noen ganger ble det aldri noen neste gang. Eller var det kanskje ikke meningen å hente dem igjen? Kanskje lot de øksene ligge igjen som et offer til kreftene på stedet som takk for at familien fikk bo trygt der en stund og høste av stedets dyr og planter.

Det å reise en fast rute har nok vært praktisk for å ha forutsigbar tilgang på mat. I steinalderen var det langt mer å leve av i skogen og langs kysten enn i dag, og store deler av året har det trolig vært rene slaraffenlivet som krevde lite innsats. Problemet med livet som jeger og sanker er at du ikke er garantert å ha mat to uker fram i tid selv om du har overflod akkurat nå. En måte å minimere risikoen for å sulte ville være å flytte mellom bostedene hvor en var vant til å finne nok mat.

En annen faktor var andre mennesker. Det er liten tvil om at det til tider har vært kamp om ressursene, og at jaktvåpnene har endt opp med å bli brukt som krigsvåpen. En måte å unngå krig om ressursene ville være å opparbeide seg hevd på områder ved å holde seg til faste ruter hvert år. Det har ikke vært veldig mange folk her i landet i eldre steinalder, og de har nok for det meste bodd veldig spredt. Men de må likevel ha hatt et sosialt nettverk, og det har vært en viktig del av hverdagen å holde orden på hvem som var hvor til ulike tider på året.

Hvis man unngikk å havne i krangel om retten til å bruke et område, var det også lettere å være sosial og dyrke vennskap med andre. På sine reiser mellom områder har det sikkert vært faste møteplasser på bestemte tider på året. Så lenge de tilreisende hadde med seg et overskudd av matvarer, var det duket for hyggelig samvær med festmat, sang og dans. De byttet ting med hverandre: smykker, våpen, fiskeutstyr, klær, råmaterialer som flint og bergkrystall til skarpe våpen, emner til økser, og sandsteinplater til sliping. Noen hadde vært på lange reiser og kanskje fått tak i store knoller med flint av beste kvalitet fra Jylland. Det ble fortalt nyheter og skrøner.

De hang smykker av skjell og klør på kroppen og festet dem til skinnklærne som også kunne friskes opp med maling av oker eller bær.

Kanskje brukte de farge i hår og skjegg også? Unge mennesker fant hverandre, og nye familier oppsto gjennom kjærlighet eller pragma13

norges historie i 25 ting

tiske avtaler. Kanskje var det på slike sammenkomster at steinaldermenneskene hogget inn bilder i fjellet sammen. Det var bilder av dyr og jakt. Noen typer jakt er lettest når mange samarbeider. Var det derfor de samlet seg; for å organisere seg?

Boplassen i Ønnadalen, der vår øks ble funnet, var etter forholdene en ganske stor boplass hvor det var en spesialisert og intensiv aktivitet med båtbygging. Lagde de båter til andre og byttet til seg andre varer, eller kan det ha vært et sted hvor flere familiegrupper kom sammen for å lage båter? Det er spor etter mange steinalderboplasser i området.

Selv om de som er undersøkt til nå er spredt over flere tusenår, er det sannsynlig at flere familiegrupper har bodd i fjorden samtidig. Ønnadalen kan ha vært et område hvor flere grupper samarbeidet om matauk på vannet.

Det er funnet hvalbein fra flere steinalderboplasser, og det er godt mulig det foregikk hvalfangst her. Stokkebåtene var alt for små til å kunne dra om bord selv små hvaler. For å få dem i land trengtes samarbeid. Med mange båter kunne de skremme flokker av småhval innover i den trange fjordarmen til de innerst i fjorden møtte en strand.

Klemt mellom stranda og jagende mennesker i båter ville hvalflokken få panikk, og noen ville sette seg fast på grunna og bli offer for jegernes skalpellskarpe flintvåpen. Til sist ble hvalen delt mellom familiene med en båtmakers øks.

JB

2

Flintdolk fra Salten (ca. 2000 f.Kr.)

Flintdolken ble funnet i Salten, innerst i fjorden innenfor Saltstraumen, omgitt av bratte, majestetiske fjell. Den kom fram fra sitt gjemmested ganske tilfeldig i 1981 ved uttak av matjord. Det at dolken ble funnet så tilfeldig gjør at vi ikke vet stort om hva annet som har vært her.

Dens historie kan langt på vei spores selv om mye av dens livsforløp er skjult. Vi vet mest om dolkens opphav, så la oss starte der.

Materialet er flint. Det er en ukrystallinsk steinsort som knuser til skarpe skår på samme måte som glass. Flinten var svært populær 15

norges historie i 25 ting

gjennom hele steinalderen fordi man med litt trening lett kunne forme skarpe redskaper og våpen ved å slå av biter med en annen stein. Flint dannes som knoller i krittholdige avsetninger på havbunnen, og over lang nok tid kan geologiske prosesser drive flintholdig havbunn opp over havoverflaten. Selv om vi ikke har slik tidligere havbunn med flint i Norge, ble en del fraktet hit fastfrosset i drivis som smeltet langs kysten på slutten av istiden. Slik strandflint er som regel ganske små knoller av variabel kvalitet. For å lage store, flotte flintdolker måtte man finne tilsvarende store knoller der flinten ble dannet. Det nærmeste stedet med slik flintholdig grunn er i Sør-Skandinavia, det vil si Danmark og Skåne i Sør-Sverige.

I dag er dolken nesten melkehvit. Hvitfargen er en patinering den har fått på grunn av den kjemiske sammensetningen i jorda som har skjult den i rundt 4000 år. Gjennom patineringen kan man fortsatt skimte flintens fargespill. Flinteksperter mener flinten er fra Danmark, nærmere bestemt fra Falster eller Lolland som er de sørligste øyene i Danmark. Det var nok her at dolken ble formet.

Flintdolkene ble laget i slutten av yngre steinalder, også kalt bondesteinalderen. Innføringen av jordbruket, med korndyrking og husdyrhold, medførte mye mer arbeid enn den tidligere livsformen med fangst og fiske. Men jordbruket hadde andre fordeler: bofasthet, eiendom, mer forutsigbart tilfang av mat, skikkelige hus, møbler, mindre arealbruk, tettbebyggelse og effektiv organisering av felles arbeidskraft.

Med ulike jordeiendommer oppsto sosiale forskjeller som ikke hadde eksistert i samme grad blant veidefolkene i eldre steinalder. Bøndene bygde store gravmonumenter som markerte slektas uangripelige rett til jorda på stedet.

Velorganisert jordbruk gjorde at ikke alle måtte jobbe med å skaffe mat, og noen ble håndverksspesialister som kanskje ikke var involvert i matproduksjon i det hele tatt. Overgangen til jordbruket i siste del av steinalderen er den største revolusjonen i menneskenes historie. Jordbruk er grunnlaget for sivilisasjon, og flintdolken fra Salten kunne ikke eksistert uten. Likevel kom jordbruket hit først etter dolken.

I Skandinavia kom jordbruket først til Danmark knappe 4000 år før vår tidsregning. Sammen med jordbruket dukket det opp nye typer gjenstander. Viktigst var kanskje keramikken. Omreisende fangstfolk hadde ikke stor nytte av tunge og skjøre beholdere, så keramikken til16

flintdolk fra salten (ca. 2000 f.kr.)

hørte de fastboende bøndenes sfære. Det kom også nye øksetyper og andre redskaper og våpen som var møysommelig utformet av en ekspert som hadde overskudd til å legge mye arbeid i det visuelle. Og de rikeste bøndene, som kanskje var jordherrer med leilendinger eller slaver under seg, hadde overskudd til å få laget de flotteste ting.

En del av de nye flotte tingene var store flintredskaper. Særlig øksene krevde store flintknoller av høy kvalitet. Flinten blir sprø og dårlig når den ligger åpent til for luft og sol. For å finne den gode flinten måtte man grave seg et stykke ned i bakken. Og fordi behovet var stort, begynte ren gruvedrift etter flint. Profesjonelle flintsmeder jobbet med å ta ut den beste flinten og forme de flotteste redskaper som vanlige folk ikke ville være i stand til å etterlikne. Det ble en industriliknende virksomhet med gruvedrift, profesjonelt håndverk og eksport.

Arkeologene kan spore hvordan jordbrukernes redskaper, våpen og keramikk spredte seg nordover langs den svenske vestkysten og inn i Oslofjord-området. Særlig øksene og pilspissene fant veien videre vestover og nordover inn i innlandet. Det var ikke bare redskaper og våpen som ble transportert nordover. Også jordbrukernes gravmonumenter av jord og stein, kalt dysser, dukket opp i Norge med to sikre eksemplarer – en i Skjeberg i Østfold, og en på Hurum i Buskerud. Selv om det kan ha vært flere dysser som ikke er funnet eller for lengst er ødelagt, så er uansett antallet dysser i Norge svært lite imponerende sammenliknet med snaut 400 i Sverige og over 7000 i Danmark.

Det var nemlig ikke alt som fulgte med på lasset da bøndenes redskaper spredde seg nordover. Noe som ikke ble med var helt grunnleggende: jordbruket.

I rundt 1600 år spredde bøndenes gjenstandskultur seg som en farsott med stadig nye bølger av «hippe» importvarer fra sivilisasjonen i Sør-Skandinavia, med både keramikk og luksuriøse flintredskaper, men vi har fortsatt ikke funnet sikre bevis på at korn, husdyr og jordbruk ble med. Noen har nok drevet litt jordbruk eller husdyrhold, men i all hovedsak fortsatte folk i det framtidige Norge å leve på små fangstboplasser langs kysten. Gjenstandene tilhørte jordbruket uten at det var bønder som brukte dem. Vi hadde «jordbrukssteinalder» nesten uten bønder. Kanskje var det for tungt å drive jordbruk her, eller kanskje var det frie livet som jeger og sanker mer forlokkende for nordboerne.

17

norges historie i 25 ting

Vår historie om flintdolken begynte i Salten i Nordland, og så langt nord kom ikke så mange av de nye flotte tingene. Men likevel hadde nok bøndenes livsform vært til inspirasjon. I hvert fall ble boplassene langs Nordlandskysten større og med stadig flere og bedre hus. Ideene modnet og bredte seg, og på et tidspunkt var det meste av Skandinavias befolkning blitt klare for det nye livet som bønder. For da jordbruket kom for alvor, spredte det seg ganske fort.

I århundrene som hadde gått uten at jordbruket fikk fotfeste i Norge, kom bronsealderen stadig nærmere og begynte å påvirke kulturen i den sørskandinaviske steinaldersivilisasjonen. Der fikk de blant annet kjennskap til de tøffeste tingene som kunne lages i bronse: sverd og dolker. Slik var det at de profesjonelle flintsmedene begynte å lage flintdolker inspirert av bronsedolkene.

Det er galt å si at de første flintdolkene var dårlig laget, for håndverket var fremragende. Likevel gjorde begrensninger i materialet at de ikke lignet så veldig på originalene i bronse. Gjennom flere hundre år utviklet den sørskandinaviske flintteknikken seg til den nådde et høydepunkt i verdenssammenheng. Bladet ble bredt og dråpeformet, bakenden av skaftet fikk utsvingt fiskehaleform, og langs skaftet var det framhevet vakkert riflede render akkurat som på eksemplaret fra Salten. Denne randen var kopiert fra bronseoriginalene der randen skyldtes skjøten i støpeformen.

Det ser ut til at flintdolkene spredte seg nordover sammen med den endelige jordbruksrevolusjonen gjennom Norge. Det er ingen som helt vet hvordan det skjedde, men brått fikk jordbruket fotfeste og spredde seg hurtig nordover fra Sør-Skandinavia, innover Oslofjordområdet, deretter vestover og nordover langs vestlandskysten til Trøndelag. Omsider havnet en av de vakreste av Sør-Skandinavias flintdolker, symbolet på den endelige overgangen til jordbruk, i Salten nord for polarsirkelen. Men det er et paradoks, for tross sammenhengen mellom flintdolker og jordbruk var det ingen som begynte å dyrke jorda i Salten i steinalderen.

Veidefolkene i nord hadde kjent til jordbruket sørpå i århundrer, så den brå spredningen kan ikke skyldes at de ikke hadde skjønt poenget tidligere. Over tid var nok folk blitt mer mottakelige for ideen om jordbruk, men noe må ha fått hjulene i gang. En tiltalende hypotese er at det til syvende og sist var lysten på øl som drev folk over i livet som 18

flintdolk fra salten (ca. 2000 f.kr.)

fastboende bønder. I det tidlige jordbruket var man helt avhengig av omfattende samarbeid, og det er mange spor av kollektive ritualer hvor alkohol kan ha spilt en viktig rolle. Disse store festene kan ha gjort de kornløse veidefolkene misunnelige nok til at de endret livsførsel. Den hypotesen vil trolig forbli en løs spekulasjon, og det kan ha vært helt andre og mer komplekse årsaker bak endringene.

Med jordbruket fulgte det ikke bare med statusgjenstander som tidligere, men en komplett pakke av levemåter og gjenstander. Og fremst blant disse gjenstandene var de vakre flintdolkene. De står igjen som symbolet på at jordbruket og sivilisasjonen endelig fikk fotfeste i det bratte landet.

Selv om vi har en flott flintdolk fra Salten, fulgte altså ikke jordbruket med dolken fullt så langt nord. Salten og Saltstraumen er berømt for sitt gode fiske, og med såpass hardt klima har nok ikke steinalderjordbruket vært konkurransedyktig i møte med fangst- og fiskemetoder utviklet gjennom tusener av år. Fra måltidsrestene fra boplasser rundt i hele Nordland vet vi at hovednæringen fortsatte å komme fra havet. Så hvordan havnet jordbrukernes flotteste dolktype hos en fisker i Salten?

Det er mest sannsynlig at noen har byttet den til seg eller fått den i gave. Den kan ha vært medgift. Dette er de samme grunnene som gjorde at bøndenes fine ting spredte seg innover Norge uten selve jordbruket under de foregående 1800 årene. Folk fortsatte å leve som veidefolk slik de hadde gjort i årtusener, men de var likevel misunnelige på alt det flotte bøndene i sør laget. Kampen om ressursene gjorde allianser gjennom ekteskap og gavebytte viktig. Fiskeren med en flintdolk i Salten var nok en lokal storkar. Vi tillater oss å anta at det var en mann.

Kanskje var han en av samenes forfedre. Det arkeologiske materialet fra steinalderen viser ikke noe skille mellom etniske grupper. I NordNorge fortsatte folk å leve av veiding i århundrer, og det er ikke noe brudd i utviklingen fram til vi i jernalderen kan si med sikkerhet at veidefolkene i nord var en samisk befolkning.

Vi vet ikke om dolken ble brukt til å sløye fisk, men den ble nok brukt aktivt. I tillegg til at fiskehaleskaftet er blitt skadet, er bladet enten blitt slitt ut eller brukket. Originalt har det vært minst dobbelt så langt og kanskje dobbelt så bredt. Selv om det var en dyktig 19

norges historie i 25 ting

flintsmed som har reparert dolken, kan ikke resultatet måle seg med originalhåndverket. Den profesjonelle flintsmedens elegante flateretusjering kan så vidt fortsatt skimtes som tverrgående fordypninger midt på bladet nærmest skaftet. Dolken var en stasgjenstand, men ble brukt som et redskap.

Fordi dolken er et løsfunn, altså funnet uten at funnstedet er undersøkt, vet vi ikke hvordan den til slutt havnet i bakken. Ble den lagt ned som et offer, eller fulgte den sin eier i graven? Den kan også ha blitt mistet eller gjenglemt. Uansett er dolken en påminner om steinalderens jordbruk som ikke kom. Først kom det ikke til Sør-Norge i mange århundrer, og da det omsider kom dit med full kraft, kom det ikke til Nord-Norge. Siden dolkenes forbilder var av bronse, og bronsen begynte å dukke opp relativt kort tid etter, kan det argumenteres for at det egentlig var bronsealderens samfunn som spredte seg nordover med dolkene. Etter hvert ble bronsens påvirkning tydeligere i det meste av Skandinavia, men ikke i Salten. Steinalderens fangstsamfunn bet seg fast, og det var først i jernalderen at jordbruket slo rot så langt nord.

Dolken fra Salten er full av fortidens gåter. Den er støpt metall hogget i stein. Den er et industriprodukt 4000 år før industrialismen. Den er fra jordbrukssteinalderen som ikke var, ved overgangen til bronsealderen som ikke kom. Den er både sivilisasjonens ypperste symbol og en fangstmanns slitte verktøy. Alt dette i én bit stein.

JB