1920

Da jeg fant ut at det var penger i å slåss på Møllers gamblerbule, begynte jeg der. Selv om gambling er forbudt ved lov. Men sånne som Møller har aldri brydd seg om lover når det bare er nok penger i det. For meg var det en mulighet.

Dessuten passa det meg godt å bli bokser. Grunnen er at jeg skjønte at ringen er livet mitt. Jeg drar til kjellerlokalet for å vise at jeg mestrer livet, at jeg er en kriger.

Kroppen min kan tyte blod og sprute svette, men jeg legger meg aldri ned frivillig. Du må banke meg. Du må slå meg ut. Du må fjerne den siste resten av bevissthet så kroppen min blir en sekk. Men jeg lar meg ikke knekke uten kamp. Ringen er livet og jeg er ikke redd for å slåss.

«Du er for hard,» har Maria sagt noen ganger. «Du er hard som ei nøtt. Og ei nøtt vil alltid knekke til slutt.»

«Jeg er ikke hard,» innvender jeg. «Jeg er bare ikke villig til å gi meg.»

Foran meg er ringen som Møller har snekra sammen av fire tønner og tjora i hop med grovt hampetau.

Det er blod på presenninga som dekker kjellergulvet.

Taua er også mørkebrune av blod.

Sjette runde har starta på en typisk kveld i kjelleren til Møller.

De to gutta på 13–14 år dasker løs på hverandre. Den yngste, med blå trøye og hvite shorts, blør fra nesa. Jeg ser at han skriker noe inn i tannbeskytteren sin hver gang hansken til han som slåss barfota smeller inn i trynet hans.

Men der jeg står, hører jeg nesten ikke noe. Som om jeg har ei tjukk lue ned over øra. Lydene rundt meg blir til ei svak rumling. Det kommer fra de sikkert femti menna 18