Issuu on Google+


Jon Ewo

1920 En roman om det som kunne ha skjedd


© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-41864-9 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: Bleed Design Sats: Type-it As, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print 2012 Satt i 11pkt. Sabon og trykt på 80g Munken print cream 1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold PROLOG

7

DEL 1

9

DEL 2

75

DEL 3

135


Prolog

Oslo heter i 1920 Kristiania. Femten år tidligere, høsten 1905, ble et norsk opprør knust av den svenske hæren. Unionen med Sverige ble aldri oppløst. Svenskene hadde skjønt at Nordsjøen var full av olje. Norge kunne ikke bli fritt. I 1920 er Norge styrt av en svensk stattholder og det brutale SP – SpesialPolitiet. SPs hovedkvarter er på politistasjonen i Møllergata 19. Stattholderen sitter på Akershus festning, som også tjener som fengsel for politiske fanger. For å blidgjøre nordmenna har stattholderen fått bygd billige leiligheter og hovedveier mellom de store byene. De fleste har arbeid og bor bra. Dessuten importeres billige automobiler fra Tyskland, og bensin er subsidiert. De fleste nordmenn er derfor fornøyd med å være under svensk styre. Dobbeltmonarkiet Sverige-Norge kjøper tysk teknologi og betaler med olje levert fra installasjonene i Nordsjøen. Dessuten har myndighetene kjøpt fem store luftskip som gjør det mulig å reise raskt mellom de store byene og ikke minst til den digre labyrinten av oljerigger, boenheter og kjøreveier uti havet, hvor det daglig pumpes opp en svart og klissete formue i form av olje til tyske tankbåter. 7


Idet handlingen starter, har stattholderen innført midlertidig portforbud. Folk må holde seg hjemme og innendørs etter klokka åtte om kvelden, med mindre de har en spesiell tillatelse. Portforbudet brukes både for å kue befolkningen og for å hindre norske opprørere i å møtes. SP patruljerer gatene og banker opp og arresterer dem som bryter forbudet.


Del 1


1

«Jeg skal vinne i kveld,» sier jeg til faren min mens jeg sjekker boksehanskene. Han står med ryggen til, foran stuevinduet. Stirrer ut i byen hvor et lett snødryss gjør byen hvit. Vi ser hvordan butikker og ølsjapper snart stenges. Det er 45 minutter til portforbudet inntrer. «Du bør helst gjøre det,» sier han. «Vi har ikke et øre i huset.» Jeg stirrer på det lett forvrengte speilbildet av meg selv i messingpostkassa på innsida av døra. En tenåring med blonde krøller, smalt fjes og ei nese som er krokete etter et uheldig treff av en boksehanske i fjor. Øya er smale og bestemte og munnen en strek i dette fjeset mitt, som får en usunn gulfarge av messingspeilet. «Det går bra, far,» sier jeg og håper at han skal snu seg. Hver samtale mellom oss hadde ikke trengt å bli en kamp. Hadde han bare snudd seg og vist at han fremdeles hadde noe annet til meg i hjertet sitt enn bebreidelser … «Maria trenger de penga,» sier han mot vindusruta og drar handa gjennom den tynne luggen sin. Han sier det på en sånn måte at jeg ikke lenger bryr meg om å skape fred mellom oss. Viser ham ryggen mens jeg knyter skolissene. 11


Jeg lukker døra stille og løper ned trappene. Jeg er for seint ute. Møller stenger dørene om nøyaktig 15 minutter. Hvis jeg ikke er innafor da, blir det ingen boksekamp. Og Maria, søstera mi, trenger de penga. Hun sitter på tredje året på Akershus nå. Tredje året på firer’n, som er den strengeste avdelingen. Der hvor de farligste politiske fangene sitter. Enda hun bare delte ut noen flygeblad som kritiserte svenskene. Men SpesialPolitiet følger ekstra godt med på familien min. Faren min var blant de få opprørerne som ble arrestert uten å bli henretta i 1905. Han slapp unna med å sitte i «bare» ti år. Derfor husker jeg kun mora mi og Maria fra barndommen. Da jeg var fem år, tok de mora mi for noe jeg aldri har visst hva var. Hun døde på Akershus festning – liggende på et fillete pledd rett på steingulvet mens rotter pilte rundt henne. Derfra var det Maria og meg. Hun betyr alt for meg. For hun gjorde alt hun kunne for at jeg skulle ha det bra. Deretter pleide hun den hjerteløse faren vår da han slapp ut. Jeg veit at jeg skylder henne mye. Jeg løper ned trappene i gården i Københavngata. Sprinter over Fagerheimsgata, rett foran tre automobiler som tuter iltert. Snøen faller tettere nå. Brosteinene blir glatte. Jeg halvveis sklir og halvveis løper ned til Schleppegrells gate og krysser den. Men takket være sørpelaget holder jeg på å tryne før jeg er over gata. Jeg unnslipper, med bare centimeters klaring, en svart Opel. Mannen brøler noe og jeg banner tilbake. Kikker på klokka da jeg er ved Birkelunden. Den er ti på halv åtte, og jeg kan rekke siste bane før byen stenges. Jeg graver i lomma. Finner bare nøkkelen til døra 12


hjemme, noe hyssing og en ødelagt lommekniv. Ikke et øre i nikkersen min. Jeg må ta U-banen. Kjapper meg ned de slitte trappetrinna på Birkelunden stasjon og hører bensintoga dundre gjennom tunnelene. Det er siste avgang. Kontrolløren er lei og sliten, og jeg benytter meg av øyeblikket da han snur seg for å skjenke mer kaffe i kruset. Sniker meg under sperringa og ned på perrongen. Det er fullt av folk som skal hjem. Stemmesurret blander seg med høyttalerne som forkynner: «PORTFORBUDET STARTER OM FØRTI MINUTTER.» To SP-folk i svarte uniformer går mellom folkene på perrongen. Plukker ut tilfeldige reisende og ber om identifikasjonspapirer. En mann viser dem kortet sitt med bilde. Ei jente med brune krøller haler opp et slitt kort fra veska, og de stirrer lenge på det. Det er aldri smart å stirre på dem. Hvis de misliker deg, kan de lage masse problemer. Jeg løfter blikket til den digre plakaten på den andre perrongen. Den har rød skrift på svart bakgrunn og to kongekroner som er hekta sammen. DOBBELTMONARKIET SVERIGE-NORGE. FØLG STOLT MED INN I OLJEALDEREN. VI ER EUROPAS LOKOMOTIV! Plakaten ved sida av har snirklete, tynne bokstaver og viser en blond kjempe som plukker opp en spade, sammen med ei like blond jente med en høygaffel. VERV DEG TIL ARBEID! TYSKE KOLONIER TRENGER NORDENS UNGDOM! 13


Jeg kaster et blikk bort på de to vaktene som nå har stoppa en mann med lang frakk, grå hatt og ei slitt, brun mappe under armen. Bak meg hører jeg U-banen kjøre inn på stasjonen, i retning sentrum. Folkemassen suges mot dørene. Mannen diskuterer med de to vaktene og peker på toget. Han vil bare hjem. Dørene sklir til side, og jeg blir med dragsuget inn i vogna som først skal stoppe på Ankertorget og deretter Havna stasjon. Mannen gir vaktene legitimasjonskortet sitt. Nå er han rød i fjeset, og det er de også. Han peker opphissa mot U-banen og vil ha tilbake kortet. Plutselig klubber den eldste av vaktene til ham med kølla. Beina til mannen skjelver og han tar et skjevt skritt til side. Så siger han sammen på perrongen idet dørene lukkes. Blod renner fram fra under hatten, og de to vaktene hilser oss stramt og militært. U-banen gjør et rykk og vi er på vei. Jeg ser den andre vakta snu seg og sparke den liggende mannen i huet idet vi kjører inn i tunnelen. Etter fem minutter er jeg nede på Havna stasjon. Jeg har fem minutter på meg. Jeg burde bare pile av gårde til lokalet til Møller i Strandgata. Han er den som fikser alt her nedi Vika. Her arrangerer han ulovlige boksematcher for spillere som liker blod. For oljebaroner som tjener penger på å selge olje, henta fra havet, til Tyskland, til engelskmenna, til automobileiere i hele Norge. Oljebaroner som har vokst seg rike og feite, takket være svenskene. Dette er gutter som liker lukta av blod og død. De bryr seg ikke om muggen som renner nedover kjellerveggene eller stanken av unge boksere som blør og svetter og tjener småpenger på å ofre kroppen sin i bokseringen. Oljebaronene vil bare ha sparket i sjela fra spenninga det gir å satse én 14


tusenlapp for å vinne flere. Dessuten veit de at det uansett er for vekslepenger å regne. Hver uke når jeg er her nede på Havna er det noe i meg som lokker meg ned til sjøkanten. Herfra ser jeg Akershus festning hvor Maria sitter. Men det er ikke det som drar meg hit. Jeg vil heller ikke kikke på rekkene av svære leiligheter og rause balkonger som strekker seg i en lang rekke bortover mot det mekaniske verkstedet på den andre sida av havna. I stedet stirrer jeg opp i lufta. Heldigvis snør det ikke her i sentrum. Det er stjerneklart. Det er visst bare i utkanten av byen at snøen faller. Det er riktignok november og tida for den berykta Kristiania-tåka har starta. Når det blir kaldt nok, så legger det seg et lokk av tåke og røyk over byen. Noen sier det har med alle automobilene å gjøre. Noen sier at det alltid har vært sånn om vinteren. Men faktum er at på de verste dagene, ser du ikke lenger enn tjue meter framfor deg. Jeg speider etter luftskip. Men det er ingen å se. En enslig enmanns-glider farer over himmelen. Mannen har full kontroll på den tynne gummidrakta og de sterke finervingene. Han suser stille over alle yachtene. Tar en sveip utover fjorden og så tilbake til festningen. Flyspeiderne er det mest uhyggelige korpset til hele SP. Du grøsser bare du ser eller hører dem. Men jeg kjenner at jeg gjerne skulle ha forsøkt en sånn innretning en gang. Ingen i min familie kan få en sånn jobb. Ikke i SP, ikke i militæret eller politiet. Ja, vi kan knapt få jobb i det hele tatt. Far har i perioder vært ismann for Aamodt & Svingen A/S. Det betyr å dra rundt med en lastebil og bære opp store, firkanta isblokker til familier som eier et isskap for å kjøle ned maten sin. Med fortida som strafffange vil han 15


aldri bli fast ansatt. Så han stepper inn når folk er sjuke. Og jeg støtter attåt med boksinga mi. Dermed kommer jeg på at jeg har en kamp å stille opp i. Jeg løper mot Strandgata og kjellerlokalet til Møller. Han står i døra og lukker og bolter etter meg. «Det var like før,» sier han og klapper meg på skulderen. Vi hører noen ruske i døra bak oss. Men Møller leder meg videre gjennom den trange gangen og låser den neste døra også. Jeg går i garderoben.


2

Ingen i verden er mer ensom enn bokseren rett før han skal inn i ringen. Dette veit jeg alt om der jeg står med et varmt håndkle over skuldrene og ser motstanderen i den andre enden av kjellerlokalet. Otto og jeg går i samme bokseklubb. Vi har spilt poker. Vi har delt en sjelden røyk og en øl og har gått ut med jenter sammen. Tonen oss imellom er spesiell. Men ingen kan merke det nå. Aldri rett før en boksekamp. Da hater vi. Det er kniver i blikket og jern i hanskene. Jeg har på meg brune, gjensnørte sko og hvite sokker. Skittenhvite shorts og ei trøye som var svart en gang, men som nå er tynn og grå. Jeg begynte å bokse for tre år sida. Det kom naturlig. Jeg var vant til å slåss. De andre unga pleide å rope til meg at jeg var sønn av forrædere. I begynnelsen dunka de meg til en blodig klatt i skolegården. Men jeg vokste. Jeg ble sterkere. Seinere lærte jeg noen slag av faren min, som hadde boksa da han var yngre. Pluss fotarbeid. «Du er ikke verdt noe som bokser uten godt fotarbeid,» pleide han å si. «Du kan skjule det i første runden og den andre. Men så blir du trøtt. Men lær fotarbeidet ditt, så er du aldri der hvor knockouten kommer, og du unngår svingslaget som svimeslår deg.» 17


Da jeg fant ut at det var penger i å slåss på Møllers gamblerbule, begynte jeg der. Selv om gambling er forbudt ved lov. Men sånne som Møller har aldri brydd seg om lover når det bare er nok penger i det. For meg var det en mulighet. Dessuten passa det meg godt å bli bokser. Grunnen er at jeg skjønte at ringen er livet mitt. Jeg drar til kjellerlokalet for å vise at jeg mestrer livet, at jeg er en kriger. Kroppen min kan tyte blod og sprute svette, men jeg legger meg aldri ned frivillig. Du må banke meg. Du må slå meg ut. Du må fjerne den siste resten av bevissthet så kroppen min blir en sekk. Men jeg lar meg ikke knekke uten kamp. Ringen er livet og jeg er ikke redd for å slåss. «Du er for hard,» har Maria sagt noen ganger. «Du er hard som ei nøtt. Og ei nøtt vil alltid knekke til slutt.» «Jeg er ikke hard,» innvender jeg. «Jeg er bare ikke villig til å gi meg.» Foran meg er ringen som Møller har snekra sammen av fire tønner og tjora i hop med grovt hampetau. Det er blod på presenninga som dekker kjellergulvet. Taua er også mørkebrune av blod. Sjette runde har starta på en typisk kveld i kjelleren til Møller. De to gutta på 13–14 år dasker løs på hverandre. Den yngste, med blå trøye og hvite shorts, blør fra nesa. Jeg ser at han skriker noe inn i tannbeskytteren sin hver gang hansken til han som slåss barfota smeller inn i trynet hans. Men der jeg står, hører jeg nesten ikke noe. Som om jeg har ei tjukk lue ned over øra. Lydene rundt meg blir til ei svak rumling. Det kommer fra de sikkert femti menna 18


som står rundt ringen og brøler på favoritten sin. Men her inni huet mitt er det ensomt lydtett. Så mister angriperen fotfestet. Han har sikkert ikke råd til boksesko. Men du kan ikke slåss barfota. Beina hans sklir på blodet. Han i den blå trøya lapper til med en uppercut. Slaget kolliderer med kjeven til den barfota. Alt går så sakte idet kjeven løftes opp av hansken. Jeg ser hvordan huet ønsker å fare sin vei – løs fra kroppen. Ryggraden dingler fra kraniet og følger etter. Den barfota blir slått tjue centimeter opp fra presenninga før han sakte faller bakover og treffer taua. Tannbeskytteren spretter ut, dekka av rødt slim. Han blir liggende der og vaie opp og ned mens menna som tapte veddemålet, tar seg til huet i frustrasjon. En formue er tapt. En ny formue vunnet. Det spiller ingen rolle for oljebaronene her. Vinnerne casher inn penger fra Møller. Uansett hvem som slåss og vedder, er Møller alltid vinneren. Om så gutta har blå trøye eller ingen sko. «Neste match starter om fem minutter, godtfolk!» roper Møller og vinker oss inn i ringen. «Her til høyre står Håkon Lie, en 16-årig ung mann fra beste østkant, Sofienberg.» Han hever labben min i været, og publikum stirrer grådig på meg. «Her til venstre har vi en fyr som flytta fra Sverige for noen år sida og har blitt ekte grünerløkkagutt,» sier han og hever Ottos arm. «Otto von Porat, 17 år, fra Markveien og en mester med hanskene.» «Fortell meg hvorfor jeg skal satse penger på den spretten der!» roper en tjukk fyr med røde bukseseler. Han peker på meg. Det ser ut som om sløyfa rundt halsen hans 19


er knytta for hardt, for han er mørkerød i fjeset. «Motstanderen hans er ti centimeter høyere og veier sikkert en del kilo mer. Spretten har ikke en sjanse.» Det stemmer at Otto von Porat er høyere, større og eldre enn meg. Boksehanskene hans ser nye ut, i motsetning til mine som er slitte. Pluss at venstrehansken min sprekker nederst i sømmen. «Folkens!» roper Møller. «Otto von Porat er riktignok større, men Håkon Lie er hissigere. Hvor mange ganger har dere slåss, gutter?» spør han meg. «Seks ganger,» svarer jeg og strekker på huet så det knekker i nakken. «Vunnet tre.» «Seks ganger, folkens,» roper Møller. «Otto har tre seiere og Håkon tre. Så her er det bare å satse friskt. Utfallet er åpent. Dere har fem minutter på dere til å legge inn veddemåla, godtfolk,» avslutter Møller og trer ut av ringen. Han nikker til hjelperen, digre Francke, som sleper den slakta og sløya bokseren ut til bakgården. Der pleier han å dyppe gutta i det digre trauet som samler regnvann. Det gjør vondt, men da pleier de å våkne kjapt. Det er lenge sida jeg har vært der, men jeg husker det godt. Igjen kjenner jeg meg som en ensom måne i et tomt verdensrom. Nå klarer jeg ikke å se på Otto engang. Kikker opp i taket. Der oppe svaier en like ensom gul glødelampe fra en morken ledning. Jeg ser malinga flake av i ørsmå dryss. Jeg trenger nå bare å tenke en eneste tanke. Det er å vinne kampen. På grunn av søstera mi. Bokseren må ha rett fokus før kampen. Alt annet kan bety tap, nederlag eller døden. Møller samler inn pengesedler og noterer veddemål. In20


gen løfter huet engang når signalet som varsler portforbudet når inn til oss. Kjelleren er så dyp at lyden bare er et svakt ekko av den hylende sirena som kommer fra tak over hele byen. Ingen skal hjem. Her er det bare folk som vil satse penger, pluss to unggutter som skal bokse til blodet renner. Jo, forresten, noen vil hjem. Bakerst, mot døra ut til bakgården, sitter de medbrakte damene og kjeder seg. To av dem røyker lange, svarte sigaretter med munnstykker mens de stirrer tomt ut i lufta. De andre prater mens de tvinner perlekjedene mellom fingra. En av dem starter sveivegrammofonen og setter på den ene skiva som Møller eier. Jeg kan ikke høre lyden, men jeg veit at det er en kar som synger noe på italiensk. Noe sakteflytende kliss som Møller mener damene liker. Hun lener seg på en mann med mørkt, glatt hår som jeg ikke har sett her før. Han har en svart vorte på det venstre kinnet og en krokete nese. Dressen ser kostbar ut, og han har mansjettknapper i gull i den kritthvite skjorta. Slipset er så rødt at det ser ut som om han blør fra halsen og over skjortebrystet. Han legger armen rundt henne. Men tar aldri blikket vekk fra meg. Minner om en slange. I dette øyeblikket kommer Francke inn fra bakgården med bokseren fra forrige kamp vaklende på slep. Han haler ham inn i garderoben og kommer tilbake. Det er han som er ringmannen min i kveld. Otto står med ryggen til meg. Han tar tak i taua og bøyer og tøyer. Viser meg ræva. Det er hans måte å markere hvor overlegen han er. Jeg veit at det blir taust rundt meg, selv om jeg ikke hører noe. Jeg snur meg sakte rundt og ser på trynene til alle spillerne. Lar blikket stoppe ved den svarthåra mannen 21


borte ved grammofonen. Han stirrer slangekaldt tilbake. Jeg hever begge hanskene opp i posisjon og skyggebokser mens jeg stirrer hull i presenninga. Francke gir meg tannbeskytteren. Jeg gaper opp og biter den på plass. Brått skrus lyden opp så høyt at jeg får lyst til å holde meg for øra. Møller klyver over taua med et bredt flir. Larsen stopper grammofonen brutalt. Møller vinker Otto og meg ut til midten av ringen. Den vi boksere kaller «dødens firkant». Han presenterer oss på nytt og fortsetter: «Vi følger de vanlige queensberry-reglene, godtfolk, med noen små endringer. Jansen her er dommer. Treminuttersrunder, med ett minutts pause mellom. Helt til en av de to blir slått ut. Er det forstått?» Alle nikker, og Otto og jeg dunker hanskene mot hverandre og går til hver vår side av ringen. Selv damene bakerst følger med når Francke slår i ei jerntønne med en hammer. Det er det som er gongongen. Otto, som har stått med ryggen til, bråsnur. Han kommer raskt mot meg, som et garderobeskap på hjul. Men jeg har sett ham prøve det offensive trikset før, og står ikke langt bak ham. Han styrter rett inn i den venstre hansken min og gir fra seg et forvirra grynt. Langer ut sin venstre og sneier skulderen min. Langer ut en høyre som treffer luft. Jeg er ikke der lenger. Otto er kraftig. Han tåler mye. Men han kan være sein. Jeg, derimot, er en kjapp veps som finter og stikker. Otto følger etter som en hel leiegård av kraft og tyngde. Han prøver å presse meg inn i et hjørne, og til slutt lykkes han. Men jeg nekter å slåss med taua tett inn mot ryggen. 22


Jeg går på ham og legger arma rundt ham mens jeg dunker ham i sida og ryggen. Han slår mot magen min, men kommer ikke ordentlig til. Jansen prøver å skille oss. Så går gongongen. Jeg føler meg levende. Som om blodet og hjertet er erstatta av elektriske impulser fra en bensinmotor. Jeg nyter vannet som renner fra Franckes iskalde svamp og nedover fjeset og brystet mitt. Kan nesten ikke vente på neste omgang. Plutselig blir jeg distrahert av lyden av et glass som knuses. Alle snur seg og ser på Møller og mannen som minner om en slange. Møller er rød i fjeset og munnen hans er en tynn strek. Han står tett opptil slangemannen, som ikke bryr seg. I stedet blåser han sigarettrøyk rett i trynet på Møller før han gnir tommel og pekefinger mot hverandre. «Mer penger,» sier fingra hans. «Jeg vil ha mer penger.» Med ett skrumper skikkelsen til Møller sammen. Blikket hans flakker, og han tvinger seg til å smile. Deretter griper han til innerlomma og tar fram en seddelbunke. Mer ser jeg ikke, for nå stiller Francke seg i veien med håndkleet og tørker meg i ansiktet. Gongongen slår oss inn i runde to og vi styrter fram. Otto fotfølger meg denne gangen. Han vil ikke la meg slippe til med ett eneste slag. Han er såra og forbanna etter vepsestuntet mitt. Jeg forsvarer meg og finter vekk slaga hans. Men får ikke plassert noen susere selv. Helt til spillerne rundt oss skriker «Feiging! Feiging!» til meg. Otto blir distrahert et øyeblikk av brølinga, og jeg langer ut et slag som hadde slått ut en mindre motstander. Et øyeblikk tror jeg at jeg lykkes. Øya hans vipper oppover, som om han ser noe interessant der oppi taket. Den 23


svære kroppen går gjennom et mindre jordskjelv. Og han begynner å blø fra nesa. Men så rister han på huet. Slenger liksom bare knockouten unna. Han går løs på meg igjen. Enda mer målbevisst. Som om knockouten har vekket ham opp. Derfra kjører han meg gjennom kverna – runde for runde. «Du kan gi deg nå, Håkon,» hvisker han til meg mens vi går i clinch i femte runde. «Du kan ikke vinne det her.» «Aldri frivillig,» hvisker jeg tilbake. «Du kjenner meg. Dessuten trenger jeg penga.» Da blør nesa mi. Underleppa mi er diger som en balkong. Haka er hoven. Kjakene gløder. Jeg har et øre som suser og bloduttredelser på skuldrene hvor jeg har møtt slaga fra mannen som nå jobber som en traktor. I sjette runde får han sjansen. Jeg har hørt at du ikke ser det slaget som feller deg. Men jeg ser det komme. Kroppen har blitt for treig. Jeg makter ikke å tre til side. Jeg kunne ha henta opp venstrehanda og blokkert. Men alt inni meg går sakte som gammel maling som renner ned en husvegg. Hjernen min ber handa om å forsvare meg. Men handa klarer ikke å løfte seg en millimeter. Inni Håkon Lie, 16 år, har en olding tatt over. Han labber rundt og skrur av bryterne. Først forsvinner lydene. Så forsvinner følelsen i henda. Så nekter ryggmuskler og beinmuskler å gjøre noe mer. Slaget kommer fra langt der ute. 24


Hansken er svær som Galdhøpiggen. Brei som Norge. Den kommer med tusen tonns tyngde og med hundre kilometer i sekundet. Den er svart og midt på den står det stempla: «KNOCKOUT!» Den lander på hakespissen min, og det eneste jeg kjenner og det eneste jeg hører, er den tynne singlende lyden som når du knekker den første isen på en vanndam i november.


1920