Black Sabbath av Mick Wall

Mick Wall

BLACK SABBATH En eksplosiv rockbiografi Oversatt av Haakon Larsen

Mick Wall Originalens tittel: Black Sabbath – Symptom of the Universe Oversatt av Haakon Larsen Copyright © Mick Wall 2013 The right of Mick Wall to be identified as the author of this work has been asserted by him in accordance With the Copyright, Designs and Patent Act 1988.

First published by Orion Publishing, London, an imprint of the Orion Publishing Group Ltd Orion House, 5 Upper St Martin’s Lane, London WC2H 9EA Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43722-0 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Craig Fraser Omslagsillustrasjon: ©Dover Publications, Inc Omslagsfoto: Michael Ochs Archives/Getty Images Illustrasjoner: Getty Images, unntatt portrettet av Tony Martin © Simon Connolly Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2014 Satt i 11.2/15 Sabon-Roman og trykt på 70 g Munken Print Cream 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til Robert Kirby

INNHOLD

DEL EN Fire fæle fyrer Djevelens intervall Svart parade Snøblind i Bel Air Fullt av spøkelser Alene mot alle

9 11 38 63 86 112 138

DEL TO Himmel og helvete Pappas jente, mammas gutt Var dette alt?

Et hardt slag Ingen flere tårer Frelseren 13

163 165 187 214 242 262 282 301

Oversetterens etterord Takk Kilder og referanser Register

326 327 328 330

Denne biografien er i stor grad basert på Mick Walls mange møter med Black Sabbaths medlemmer. De fleste sitatene i boka stammer fra forfatterens egen tid med bandet, derfor skriver han tidvis også i jeg-form.

DEL EN

1 FIRE FÆLE FYRER

D

e var avskum, og de visste det. Menneskelig skrot fra de møkkete, utbombede gatene i Aston, et ingenmannsland i etterkrigstidens Black Country. Fire mistilpassede jyplinger uten noen framtid i sikte, og med en fortid de ikke kunne flykte fra. Musikalske lovbrytere som alltid ble tatt på fersken, og hengt ut som det de visste at de var: de usleste av de usle. En vits som ingen klarte å le av – aller minst den melankolske klovnen som sto der foran, uvel av rampelyset.

Ozzy Osbourne har selv slått fast, uten det minste hint av et smil: «Vi var fire jævla ferskinger fra Birmingham, hva kunne vi ha skjønt av noe som helst?»

Og de var aldri heldige med timingen. For sent ute til å rekke den himmelkyssende Summer of Love, og litt for tidlige for glamrockens stjernestøv. De var enkelt og greit Black Sabbath – og uansett hva musikkrevisjonister måtte mene i dag, var de det mest utskjelte rockbandet på hele planeten. Der folk kunne hviske henrykt om Led Zeppelins hemmelige trylleformel og hylle Deep Purple for deres telepatisk frapperende samspill, fikk Black Sabbath status som aller siste sortering.

De skittviktige kritikerne i London hadde ingen forutsetnin11

BLACK SABBATH

ger – eller ønsker – om å relatere til rocken deres. Kidsa, derimot, elsket dem slik som bare snørrunger kan. Noe på linje med å smugrøyke på gutterommet med vinduet på vidt gap.

Stjele mynter fra mammas lommebok. Oppdage et pornoblad under pappas seng. Deres første møte med Black Sabbath var som et stjålent glimt inn i helvete, trollbundet av en dirrende, uhumsk ingen-vei-tilbake-følelse.

Om det var noen som følte seg utilpasse på en Sabbath-konsert, var det aller mest bandmedlemmene selv. De virket nærmest paralyserte av selvforakt. «I årevis dro vi rundt og følte oss som dritt. Pressen hatet oss, og sa vi ikke kunne skrive, ikke kunne spille. Alle hatet oss, også andre band,» forklarer tekstforfatter og bassist Geezer Butler. Denne outsiderfølelsen ga tydelig gjenklang i Black Sabbaths musikk: korsfestelsene av noen gitarriff, naglet fast med blytung bismak, og flankert av noen like dystre stormvarsel-bassganger, samt trommefigurer som banket deg hardt i skallen. Og som om dette ikke var nok: de selsomt urovekkende sangmelodiene, like stakkarslig rystende som lyden av en døende svane, så fylt av spindelvev-lengsel, arr etter selvskading og hylene fra tusen fortapte sjeler. Under konsertene gikk tre av musikerne zombie-aktig rundt på scenen, iført gyselige kors og barter, mens fjerdemann satt bak trommene og selvdestruerte på egne gifter. Men i sum klarte disse fire å kreere et makeløst femte element: Det kopparrete ansiktet til et rockuttrykk som var det mest brutalt deformerte, stinkende noen hadde opplevd.

Tony Iommi var lederen. Venstrehendt og fåmælt, ingen budbringer fra oven akkurat, men en sann musikalsk alkymist. Han var den flintøyde generalen som håndterte sin gitar både som tryllestav og krigsmaskin. Enebarnet som alltid hadde fått viljen sin, som aldri ble avkrevd noen forklaringer eller var i stand til å ta «nei» som et svar. Han sløste aldri med 12

FIRE FÆLE FYRER

ordene, og lot seg raskt irritere av tullinger. «Knyttnevene til Tony var som hammerslag,» minnes Ozzy, merket for livet av represaliene. «Vel, noen var nødt til å svinge pisken – og det ble meg,» har Tony respondert, med sitt karakteristiske steinansikt. Det var jo riffene hans som hadde lagt grunnsteinen for Sabbath-soundet, selve drillen som boret så dypt og så buldrende ned i høyfjellets dypeste grotter at toppene eksploderte og kampesteiner styrtet mot avgrunnen, mens voldsomme lyn flerret over nattehimmelen.

Black Sabbaths nummer to var Terry Butler – bedre kjent som Geezer. Som barn hadde han likte å rope «Geezer» til alle han møtte, noe de voksne syntes var så festlig at de begynte å kalle ham det samme. Klengenavnet fortsatte å følge ham langt inn i voksenlivet, i likhet med barndommens behov for å bli degget med, kost med, beroliget og forgudet. Han var den flinkeste gutten i klassen, dreven med ord, lærerens gullunge, god til å holde seg unna trøbbel og minst like dyktig til aldri å bli fersket. Det skulle bli «Clever Geezer» som kom opp med alle Black Sabbaths tekster, for som Ozzy forklarte: «Geezer har hjerne.» Spille bass kunne han også. Han trakterte den som en gitar, likte å bende de tykke strengene og leke hemningsløst med grunntonene, akkurat som sin store helt, Jack Bruce.

Og så var det Bill Ward, den briljante, lunefulle trommisen som elsket jazz, særlig gærningen Gene Krupa, og som alltid ble behandlet som jokeren i stokken. Stakkars Bill, ham de satte fyr på – ikke bare én gang, og aldri ved noe uhell, men mer som en slags vane; ham de gjorde narr av, ikke bak ryggen, men rett opp i ansiktet. Bill satt på trommestolen og fikk med seg alt, mens svetten piplet, armene flakset, beina spasmet og pusten konstant var på etterskudd. Han var alltid den siste som fikk vite hva de andre allerede visste. Stakkars Bill, 13

BLACK SABBATH

han som forble den ærligste av dem, og som måtte betale den drøyeste prisen, sparket ned så mange ganger at han til slutt nektet å reise seg igjen.

Og selvsagt var det Ozzy. Eller Ossie, som han så tåpelig ble kalt på det første Sabbath-albumet. Etter at The Osbournes forvandlet ham til en familievennlig, pandaøyd kosebamse, er Ozzy blitt berøvet den kredibiliteten han en gang nøt godt av som rockvokalist. Ikke det at han hadde så mye av den i utgangspunktet, der han ble plassert langt ut på siden av scenen, og hoppet opp og ned som en gorilla i bur, mens Iommi sto og badet i lysene midt på scenen. Likevel var det et eller annet genuint over Ozzy, kunne de innvidde fornemme, noe stotrete ubehjelpelig kombinert med rockens urkraft som aldri kan læres eller fakes, noe grunnleggende, ukomfortabelt ekte. Som fan kunne du gjerne tenke deg å være Robert Plant, kanskje også John Lennon. Men du ønsket ikke å være Ozzy Osbourne. Han var ingen lidende romantisk sjel, som Rod Stewart eller Elton John, i stedet visste han alt om virkelig smerte, om erkjennelsen av å være gal, så gal at man en dag kan komme til å tørne fullstendig.

Det var aldri noe glamorøst over de fire. Ikke noe ekstraordinært. De var banalt enkle, hverdagslige unge menn som alle var født i 1948 – pluss/minus ett år – og som hadde vokst opp i de samme bedritne gatene, ofre for den samme traurige etterkrigsskolegangen og -forslummingen, ikke rart de alle virket så like, både som personer og på scenen. Alle fire var støpt av det samme, svarte materialet som musikken de lagde, og ingen av dem kunne ha gjort suksess med noe annet band, selv om de alle prøvde, ganske desperat, inntil skjebnen omsider tvang dem sammen, mot deres egne viljer, en karakteristisk nitrist dag i 1968, etter at fabrikkene hadde stengt, før pubene hadde åpnet og de ikke hadde annet 14

FIRE FÆLE FYRER

å varme seg på enn sine lusne fempakninger med sigaretter.

John Michael Osbourne vokste opp som fjerdemann i en søskenflokk på seks, den mest lurvete i den villfarne flokken som var trøkket sammen på to soverom i likkistestørrelse, i Lodge Road nr. 14. Helt siden den dagen han ble født, var lille John Michael i trøbbel. Faren hans, John Thomas, jobbet nattskift i den lokale stålfabrikken til General Electric Company, noe som innebar at han måtte sove hele dagen. Lille John lærte raskt å liste seg på tå rundt i huset, stadig i frykt for «å få smake beltet», mens han fantaserte om at pappaen hans var død. «Det hendte jeg smøg meg inn på rommet hans og gjorde pek, for å sjekke om det fikk ham til å våkne,» forteller Ozzy.

«Men da han gjorde det, ville han nesten drepe meg.»

John Michael var en utadvendt, rastløs guttunge som oppsøkte moro og overlot de tunge stundene til mammaen sin, Lillian, som han husker brøt ut i gråt en gang hun ikke klarte å betale familiens regninger. Etter at Lillian døde, gikk morsrollen over til de tre eldre søstrene hans. I skolegården fikk lille John kallenavnet Ozzy, og han fant tidlig sin rolle som klassens klovn. «Jeg hadde som leveregel: Kan du ikke slå dem, så få dem til å le, gjør hva du kan for å ha dem på din side, og hvis de fortsatt ikke liker deg, brenner du ned det jævla huset deres!» Og sånn har Ozzy fortsatt gjennom livet.

Han har gjort de slemme gutta fornøyd ved ikke å framstå som noen trussel, og holdt latteren deres i gang mens han har gjemt seg bak skjørtene til en sterk kvinne. De dustete vitsene og tåpelige skøyerstrekene – som å spidde tantas katt med en gaffel, prøve å sette fyr på søsteren sin og henge seg selv i en klessnor – var et slags skjold mot den kjedsomme monotonien i Astons gater. På skolen var han håpløs, på grunn av sin udia15

BLACK SABBATH

gnostiserte dysleksi. Fotballkamper var for barn som hadde råd til det, så Ozzy ble i stedet en av de verdiløse slubbertene som hang utenfor Villa Park når Aston Villa hadde hjemmekamp og tilbød seg å vokte bilen til folk for en shilling – eller med andre ord: gi en forsikring om ikke å vandalisere bilen, i bytte mot en bestikkelse.

Det som sto igjen da, var musikk. Ozzy var fascinert av lokale teddyboys, som digga Gene Vincent, Eddie Cochran, den tidlige Elvis og andre rock’n’roll-idoler fra USA, og som kjørte full pakke med brylkremsveis, draperte dressjakker og nypussede, sylskarpe winklepicker-sko, og som slipte håndtakene på stålkammene sine for å ha dem til å stikke med.

«Jeg elsket å henge rundt kafeene deres,» fortalte Ozzy meg en gang vi satt sammen på et sånt sted, omgitt av matte glassruter, brylkremflekker, sigarettrøyk og et hardtarbeidende flipperspill. Men også musikkinteressen klarte å skaffe ham trøbbel: «De sendte meg hjem fra skolen fordi jeg tok på meg winklepickers og jeans i stedet for den dritkjedelige, grå flanelluniformen.»

Også på andre måter skulle sammenløp mellom skole, musikk og trøbbel få skjellsettende betydning for livet hans.

Da Ozzy begynte på Birchfield Road Secondary Modern School, i bydelen Perry Barr, ble han kjent med Tony Iommi.

Allerede den gangen var de to særdeles forskjellige vesener.

Mens Ozzy kom fra et klassisk arbeiderklassehjem, tomt for penger og fullt av unger, var Anthony Frank Iommi det eneste barnet i en middelklassefamilie med italienske og brasilianske aner. Slekta hans drev iskrem- og bakeriutsalg i Cardigan Street, midt i det italienske hjertet av Birmingham. De hadde tradisjon for å jobbe hardt og i tillegg spille masse musikk sammen. «Alle i slekta spilte trekkspill eller trommer, mens faren min spilte munnspill. Midt i stua vår kunne de rigge 16

FIRE FÆLE FYRER

til større grupper av trekkspillere som holdt på hele kvelden.

De spilte også i masse brylluper, faren min og alle brødrene hans.»

Tony var ni år første gang han selv ble oppmuntret til å ta et trekkspill på fanget. Det var et pianotrekkspill spesielt tilpasset venstrehendte, med knapper for bassene. Han ønsket seg egentlig trommer, men fikk det ikke, for de voksne sa det ville bli for mye bråk. Guttungen ble ikke tilfredsstilt av å lære seg farens italienske folketoner, og snart forsøkte han også å skvise ut hvesende versjoner av hits fra sin egen samtid. «Jeg testet ut masse forskjellig. Elvis-låter, som ‘Wooden Heart’ og sånt».

Det var gjennom denne fascinasjonen Tony oppdaget Elvis’ britiske motpart, Cliff Richard – og ikke minst backingbandet hans, The Shadows. Anført av den bebrillede hovedgitaristen Hank Marvin spilte The Shadows instrumentalmusikk slik ingen hadde hørt den før. Marvin baserte sitt banebrytende gitarsound på en nyoppfunnet innretning kalt ekkomaskin, samt en fabelaktig håndtering av vibrato-armen på sin rødog gullfargede Fender Stratocaster. Det var denne smygende, smånifse lyden som tok The Shadows helt opp til førsteplass på den britiske singellista med debutsingelen «Apache» sommeren 1960. Og da 14 år gamle Tony Iommi plukket opp en gitar for første gang, var det Hank Marvin han prøvde å kopiere. «I dag er det mange som ler av The Shadows. Men det var faktisk dette bandet, mer enn noen andre, som fikk i gang mange av gitaristene fra min generasjon, fra David Gilmour til Brian May.» Da Hank Marvin slo igjennom, var han den eneste gitaristen i Storbritannia som eide en Fender Stratocaster. Det var sjefen hans, Cliff, som hadde importert den fra Statene.

Og siden Tony Iommi forsøkte å imitere sin store helt etter 17

BLACK SABBATH

beste evne, var den første gitaren han fikk en rimelig Watkins – markedsført som «The British Strat», og bestilt fra en postordrekatalog av hans ettergivende mor. «Fordi jeg var venstrehendt, fantes det ikke så mange gitarer å velge mellom. Særlig ikke i musikkutstyrsbutikkene,» minnes han. Den neste gitaren Tony skaffet seg, var en venstrehendt Burns Trisonic, som hadde en mye rikere, mer harmonisk lyd, og dermed gjorde det noe lettere å etterligne Hank Marvins Stratocaster og ekkomaskin-forsterker. Nå fikk Tony god bruk for fingerferdighetene han hadde tilegnet seg på trekkspillet. Han lærte seg stadig nye akkorder gjennom Play In A Day, Bert Weedons klassiske gitarbok. Tony oppsøkte også en gitarlærer, men sluttet etter bare én time. «Jeg likte meg ikke der. Det passet bedre for meg å lære greiene på egen hånd,» forteller han. Og slik ble Tony en stereotypisk monoman, asosial tenåring, der han avsondret på gutterommet satt og spilte gitar etter Shadows-platene sine. Etter en stund følte han seg god nok til å dra instrumentet med på skolen, hvor han fikk vise seg fram for jevnaldrende som aldri hadde sett en elgitar utenfor TV-skjermen. «Jeg husker hvordan skolejentene begynte å logre for ham,» minnes Ozzy. «Og da tenkte jeg: for en fantastisk måte å sjekke damer på!»

Uheldigvis for Ozzy var ikke dette det eneste Tony gjorde som skulle gjøre inntrykk på ham. Tony var ti måneder eldre og gikk en klasse over Ozzy på skolen. Han følte seg hevet over arbeiderklassegutten, og likte å herje med ham. «Jeg pleide å gjemme meg hvis jeg så ham,» har Ozzy fortalt meg, halvveis på spøk og halvveis det motsatte. Når jeg har prøvd å spørre Tony om det samme, har han vært påfallende ubekvem og stotret med en viss, anspent latter: «På skolen vår var det ganske … man var nødt til å … æh … gi de yngre kidsa 18

FIRE FÆLE FYRER

en smekk på øret, skjønner du? Ozzy var bare ett år yngre, men … på skolen var det, æh … bare vanlig at de fikk juling.»

«Tony plagde alltid Ozzy på skolen,» husker Geezer, «og ting som skjer i barndommen, er gjerne hardt å få ut av systemet.» Derfor lå det et ulmende ekko av skolegårdens rollefordeling gjennom hele Black Sabbaths karriere på 1970-tallet.

Faktisk også lenge etter at Ozzys soloutgivelser begynte å overskygge platene til bandet han hadde forlatt: Hvis noen kom i skade for å nevne Tonys navn, kunne han få piggene fullstendig ut og omtale gitaristen som Darth Vader. «Jeg forsøker å ikke hate noen eller noe lenger,» har han fortalt meg, «men i årevis hatet jeg Tony Iommi. Hvis du hadde sagt at vi noen gang skulle komme sammen igjen, hadde jeg ledd deg opp i fjeset og bedt deg dra til helvete.»

Geezer var selvsagt også en særegen type. Vant til å være yngst, både under oppveksten og i Black Sabbath. Terence Michael Joseph Butler ble født som det sjuende og siste barnet i en Dublin-familie som nylig hadde emigrert til Birmingham. De var gode katolikker på jakt etter god betaling for ærlig arbeid, og lille Geezer var hele familiens kjæledegge.

«Jeg ble omtrent bortskjemt til døde. Brødrene mine stakk til meg penger, søstrene mine stakk til meg penger og foreldrene mine stakk til meg penger, så til slutt var jeg den rikeste i hele familien,» har han erindret, men bak det rause, irske smilet, de joviale krøllene og det rufsete ansiktshåret, gnistret et par øyne like mørke og stikkende som hos en gammel kråke.

Han vokste opp i Aston, rett rundt hjørnet fra de andre, og ble som guttunge tatt med på Villa-kamper, der han veivet med sitt vinrøde og mellomblå supporterskjerf, hadde sesongbillett og var en av de heldige. Men i tenårene begynte musikk å ta over for fotballinteressen – og slik han nå så ut, 19

BLACK SABBATH

var kanskje dét det tryggeste. «Mot slutten av sekstiårene, da voldelige skinheads inntok tribunene, måtte jeg slutte å gå på kamper fordi de banket livskiten ut av meg. Det hjalp ikke at jeg var Villa-fan, for hadde man langt hår, fikk man juling.» Og Geezer hadde ikke noe valg: «Så snart The Beatles slo igjennom, ønsket jeg intenst å være en Beatle,» forklarer han. Elleve år gammel overtalte han moren sin til å betale ti shilling (50 pence) for en skamfert, to-strengs akustisk gitar som en gutt på skolen skulle selge. Men han fikk ikke sving på sakene før en av brødrene hans spanderte en ny, akustisk gitar med samtlige seks strenger intakt, fra den eneste butikken i området som solgte gitarer, George Clay’s Music Shop i shoppingsenteret Birmingham Bull Ring. Prisen var 8 pund, en ukelønn for arbeidsfolk den gangen. Familiens store baby hadde fått viljen sin igjen. Nå prøvde han å lære seg alle sangene fra den første LP-en han eide, Please, Please Me av The Beatles, og økte ambisjonene i takt med at nye, banebrytende plater av The Beatles, Rolling Stones og The Kinks kom i hus.

«Og da Mothers Of Invention debuterte, snudde det opp-ned på hele mitt musikalske liv,» forteller han.

Geezer hadde allerede latt håret gro langt. Han var kjent som en rebell på skolen, og da han som 15-åring ble fan av Frank Zappa, var han allerede i ferd med å bli en fullblods hippie. Den nye, fargerike fremtoningen hans var egnet til å skape oppstyr i Birminghams gater: «Jeg var omtrent den eneste som gikk rundt i perler og kaftan og sånt. Jo mer oppstuss, desto bedre, tenkte jeg.» På skolen hadde Geezer en kompis som het Roger Hope – gjerne kalt Dope, ikke bare fordi det rimte på etternavnet – og sammen startet de et slags hippieband. Roger så på seg selv som en gitarspillende Beatle.

Også Geezer trakterte en elektrisk gitar, en lavpriset plankemodell – Hofner Colorama – kjørt gjennom en vaklevoren 20

FIRE FÆLE FYRER

Selmer-forsterker. De kalte bandet sitt The Ruums, etter et merkelig ord vokalisten hadde lest i en science fiction-roman.

Geezer hadde også utviklet en sterk forkjærlighet for scifilitteratur: «I oppveksten var H.G. Wells favorittforfatteren min. Jeg elsker fortsatt The Time Machine, The Invisible Man og alle de andre klassikerne. Dette var så speisa, og for meg som bodde i Aston, det mest bedritne stedet på jord, og som i tillegg hadde en frodig fantasi, var science fiction en fluktbillett til en helt annen verden, en inspirasjon til å slippe tankene fri.» Geezer var smart nok til å skjønne at sci-fi på sitt beste, uavhengig av tid og sted, handler mindre om å reise ut i verdensrommet og se inn i framtida, enn å få innblikk i sin egen samtid. «H.G. Wells skrev historier langt fram i tid, men de fungerte like sterkt som kommentarer til det samfunnet han selv levde i. The Shape Of Things To Come er et godt eksempel,» sier Geezer, om 1933-romanen som fantaserer om en verdensstat opprettet i det 21. århundre, for å løse menneskehetens problemer.

Sammen med «en annen på bass og kameraten hans på trommer» begynte The Ruums å framføre coverlåter på puber og i et og annet bryllup. «Rundt 1966 var repertoaret utvidet med Moby Grape-stoff og soullåter av folk som Wilson Pickett, Eddie Floyd og Sam & Dave. Hvis det var en låt vi likte spesielt godt, spilte vi den. Det hadde ingen betydning om stilen var soul eller syrete rock, eller noe annet,» forteller Geezer. I takt med tidsånden ble det musikalske uttrykket stadig tyngre. Snart var rytmeseksjonen skiftet ut med noen musikalsk mer hårete karer, og så fikk de med seg en langhåret, ny vokalist som virkelig kunne jamre. Omsider hadde Geezer fått et band som kunne matche barten og hårfrisyren hans: «Alt var veldig undergrunn, musikalsk og på alle andre måter. Veldig love & peace. Og veldig meg.» I lokale små21

BLACK SABBATH

klubber som The Penthouse og Mothers begynte The Ruums’ medlemmer å henge sammen med andre ambisiøse, psykedeliske bluesband, deriblant Robert Plants første gruppe, Listen. Geezer forklarer forskjellen på dem: «Listen var opptatt av vestkystgreier som Moby Grape og Spirit. The Ruums var mer i retning av Cream og Jimi Hendrix.»

På scenen var framtoningen blitt stadig mer outrert. Geezer minnes hvordan han kunne male seg så svart rundt øynene at han syntes han liknet litt på Satan. «Arthur Brown gjorde akkurat det samme, men jeg hadde ingen kjennskap til ham på denne tiden. Da jeg omsider gikk for å se ham, satte det meg helt ut. En sånn skal det gjøres-greie. Jeg lånte mascaraen til søsteren min, og lot den gå på rundgang. Vi spjåket oss også ut med idiotiske, digre blomster som nærmest tøt ut av hodene våre, og masse perler, full galskap.» Det gjorde ikke sakene bedre at Geezer og bandkameratene var helt ute på black bombers, supersterk speed som gjorde dem så altererte at de kunne rasere scenen på tampen av konsertene. «Trommisen knuste trommesettet. Jeg plukket opp ølflasker og kastet dem i veggen. Så ble vi kastet ut, og den eneste metoden for å få spille nye konserter, var å skifte navn på bandet.» Det var på denne måten The Ruums ble til The Rare Breed, og deretter The Future, før de igjen var blitt The Rare Breed. «Og det var da Ozzy begynte i bandet.»

Geezer studerte ved Matthew Boulton, en del av det som nå er Birmingham Metropolitan College. Han skulle bli bokholder, av alle ting, men så møtte han Ozzy. Ingen av dem likte egentlig stilen til den andre. Dette var i 1967: Ozzy var kommet over teddyboy-fasen og hadde pussig nok blitt mod, en erkebritisk subkultur som ikke bare hadde et fiendeforhold til teddyboys, men også var den rake motsetningen – kultu22

FIRE FÆLE FYRER

relt og musikalsk – til Geezers hippie-ideal. Det eneste de to hadde felles, var en kjærlighet til The Beatles og Sam & Davelåten «Soul Man», samt en gryende tendens til å være oppe hele natta på amfetamin. «Folk tror meg aldri når jeg sier det, men jeg hadde kort-kort skinhead-sveis og mohair-dress, som var obligatorisk om man ville komme inn på en all-nighter,» forteller Ozzy. All-nighters var danseklubber som holdt åpent 24 timer i døgnet. Ozzy likte særlig å dra på Midnight City i sentrum av Birmingham, hvor han kunne bli hele helga: «Det første man gjorde var å hive innpå Dexedrine og bare bli der fra fredag til søndag. Så dro man hjem og lot som om man var trøtt, med øyeeplene hengende ut av hodet.»

Ozzy hadde forlatt skolen allerede i 1963, uten å være kvalifisert for noe som helst. Han var innstilt på å forsøke det meste – alt annet enn å slite skolebenken – og hadde en løst definert plan for framtida: å tjene raske penger så enkelt som mulig. Nå gikk han skamløst i gang med å stjele mynter fra gassmetere, og avanserte kjapt til å gjøre butikkinnbrudd i kveldsmørket. Tjuvgodset prøvde han å få omsatt på de lokale pubene. Ozzy var vel ikke særlig dyktig som tyv, og da han brøt seg inn i den samme damekonfeksjonsforretningen andre uke på rad, ble han fakket og sendt i kasjotten. Siktelsen var tyveri av klær for 25 pund. Han kunne ha sluppet unna med å betale en bot på 40 pund, men var blakk og ble derfor dømt til 90 dager i fengselet Winsome Green, hvor han slapp ut etter bare seks uker på grunn av god oppførsel.

«Jeg var livredd for alle de jævla morderne og gud vet hva som kunne komme og rævpule meg! Det var ikke vanlige homoer som holdt til i fengselet, de skiftet bare legning for anledningen. Å servere dem en vettskremt 17-åring var jo som å kaste et saftig bein etter en hund,» bemerker Ozzy mange år etter, med det samme bleke, fjerne blikket som rett etter 23

BLACK SABBATH

tusenårsskiftet skulle definere ham for en hel TV-generasjon.

«Da en jævel angrep meg i dusjen den aller første morgenen, klasket jeg til ham med en diger pissepotte av metall, og ble satt på isolat i tre dager,» minnes han. Men Ozzy overlevde Winsome Green. For å slippe unna de røffeste situasjonene, satset han på den virkningsfulle, gamle taktikken om å få folk til å le. Det var for øvrig her han skaffet seg sine første tatoveringer, ved å benytte nål og brent grafitt til å skrible de udødelige bokstavene O-Z-Z-Y på knoklene i venstre hånd. Som en avslutning på skaperverket, tatoverte han smilefjes på begge knærne sine: «Jeg tenkte det kunne få meg i godt humør når jeg våknet om morgenen.»

Da Ozzy vendte tilbake til Astons gater i 1966, hadde tenåringen lagt bak seg alle tanker om en kriminell løpebane. Nå fulgte en forutsigbar kavalkade av dårlig betalte møkkajobber, fra strøarbeid på byggeplasser til testing av bilhorn på fabrikken hvor mammaen hans hadde jobbet, samt det som i dag er ganske berømt: den blodige karrieren på ett av Birminghams slakterier. «Den første dagen kastet jeg bare opp, fordi slaktingen føltes så motbydelig. Men ganske raskt kom jeg i siget. Jeg merket at jeg likte å drepe dyr, ble vant til å spidde dem, økse dem, torturere jævlene til døde. Jeg tok jo masse speed og var helt fjern hele tiden, og kunne vel avlive 250 kyr i løpet av en arbeidsdag, før det var grisene og sauene sin tur.»

Ozzy hadde alltid vært en outsider, og følelsen hans av å kave på bunnen av samfunnsstigen ble bekreftet enda en gang da han skjønte at ingen ville sitte nær ham på bussen hjem fra jobb, på grunn av stanken. Men hellet snudde den dagen han tilfeldigvis traff på en gammel skolekamerat – som fortalte at han nettopp hadde startet et band kalt Approach. Det var bare én ting som bremset dem: De hadde ikke klart å finne en 24

FIRE FÆLE FYRER

vokalist. «Men jeg er jo sanger!» utbrøt Ozzy. Han var selvfølgelig ikke noe i nærheten av det, men denne muligheten var for bra til å gå glipp av. Kameraten rynket på nesen og spyttet på fortauskanten. Men Ozzy sto på sitt: «Det er sant. Jeg er en sanger!»

Og, jo. Ozzy hadde sunget før. I allsang med hele familien, når faren hans kom hjem fra puben med noen øl innabords.

Lille Ozzy elsket disse stundene. Men nå var han eldre, og visste at han knapt kunne synge rent. Da var den beste søknaden til en plass i Approach å investere i et brukt, 50-watts PAanlegg med to Shure-mikrofoner. «Jeg hadde jo aldri tatt synging seriøst. Aldri prøvd å øve. Men plutselig hørtes det bare ut som en god idé, skjønner du?» Vel, Approach kom seg aldri lenger enn til bakrommet av en pub, selv om de hadde regelmessige øvinger. Ozzy ble frustrert, og hengte opp en lapp i vinduet til George Clay’s Music Shop: «Ozzy Zig – Singer Extraordinaire – Requires Band – Has own PA».

Dette var den samme musikkbutikken som Geezer frekventerte. Og da The Rare Breed trengte ny vokalist, etter at den forrige var gått lei av å få bandet bannlyst på spillestedene (nå satset han heller på en kabaret-karriere om bord på QE2), tenkte Geezer det ikke skadet å kontakte denne Ozzy. «Det var de magiske ordene Has own PA som særlig fanget øyet.

Fyren bodde jo rett i nabolaget, så jeg stakk bort og ringte på, men han var ikke inne. Jeg la jeg igjen navn og adresse, og samme kveld banket det på døra. Broren min åpnet, og kom til meg og sa: ‘Det er noe på døra til deg.’ Jeg spurte: ‘Hva mener du med noe?’ og fikk til svar at jeg kunne jo ta en kikk selv.» Og der sto Ozzy, i en diger, brun arbeidsfrakk, uten sko på beina. Over skulderen hang det en skorsteinsbørste. Men det som sjokkerte meg mest, var håret. Han hadde ikke noe! Han hadde kledd seg ut for å prøve å skjule 25

BLACK SABBATH

at han faktisk var en skinhead.» Ozzy var i stand til å lese Geezers førsteinntrykk, og utbrøt: «Det er greit, jeg skal la håret gro!» Og Geezer tenkte: «Denne karen er jo bare helt snodig.»

Ozzys minner om The Rare Breed er, ikke overraskende, ganske tåkete. Han hadde sett dem live på Birmingham Polytechnic, hvor de spilte support for Carl Wayne and the Vikings (senere kjent som The Move). Og Ozzy var ikke videre imponert: «Jeg hadde aldri hørt psykedelisk musikk før, og lurte på hvorfor i helvete de måtte hoppe rundt som fitter i det jævla blå lyset. Men OK, Geezer var virkelig god med strobelyset og fikk det til å se sprøtt ut. Derfor tenkte jeg det kunne være verdt å prøve.» Eksperimentet hadde dårlige odds, og det varte bare i én konsert. Eller nærmere bestemt: tre låter. Da ble de jaget fra scenen under en klubbkveld for arbeidere i Walsall. Geezer husker det sånn: «Sjefen på stedet kom til oss og sa: ‘Stikk av, her er fem pund,’ hvorpå Ozzy svarte: ‘Du kan stikke de fem pundene dine opp i ræva!’.

Jeg fikk det travelt nå: ‘Jo, gi oss de fem pundene!’ insisterte jeg.»

Det hjalp ikke The Rare Breed at Ozzy mislikte Roger Hope fra første sekund. «Han rævkjørte meg hele tiden, så jeg snudde meg til Geezer og sa: ‘Faen heller, dette gidder jeg ikke,’» minnes Ozzy. Det han ikke kunne vite, var at Geezer også begynte å bli desillusjonert. Bassisten og trommisen hadde bestemt seg for å finne seg skikkelige jobber, og Hope så også ut til å ville gjøre noe annet. «Han hadde nettopp skrevet en sang som var helt grusom. Jeg kan ikke huske hva den het, men jeg sa høflig at jeg ikke ville spille den,» forteller Geezer. Dagen etter annonserte han sin avgang i The Rare Breed. Så stakk han rett bort til Ozzy for å røyke hasj og drikke te.

26