Issuu on Google+


Til Eirik og Lars Einar, som ikke bare gjør livet meningsfylt og rikt, men som tålmodig og i spenning har lyttet og kommet med gode innspill underveis slik bare de kan. Uten dem, ingen Zombie-Bjarne!

© CAPPELEN DAMM AS 2013 ISBN 978-82-02-39283-3 1. utgave, 1. opplag 2013 Illustrasjon og omslag: Ketil Bleidin Sats: Ingeborg Ousland Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 14 pkt. AGaramond og trykt på 115 g Arctic Volume White 1,1 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Sigbjørn Mostue

Z ombie-Bjarne

Illustrert av

Ketil Bleidin


3


3


Kapittel 1

Snøfnuggeffekten

Et snøfnugg digert som et kronestykke dalte ned mot den lille byen. Lite visste snøfnugget at det var på vei til å forårsake en ganske så grufull historie, enda det bare var et lite fnugg. Nå kan nok ikke snøfnugg vite så mye uansett, men det dalte i alle fall nedover mot en lang kø av biler hvor førerne satt og stirret tomt på baklysene foran seg. De var slitne og trøtte etter en lang dag på jobben, og lengtet sterkt etter å komme seg hjem, spise middag, for så å sette seg foran tv-en helt til de måtte legge seg og sove, før atter en arbeidsdag ventet. Snart befant snøfnugget seg over en gatestubb som tok av fra sentrum og inn mot skogen i utkanten av den lille byen. Det skulle til å legge seg pent til rette på bakken og hekte seg sammen med de andre snøfillene som dalte nedover sammen med det, men slik gikk det ikke. Like før ferden var slutt, bare 175 stakkarslige centimeter fra målet, traff fnugget noe rundt og vått som kom susende mot det – og vips, så var det borte. Det runde og våte som snøfnugget endte sine dager på, var øyet til rektor Bjarne. Og så stort var fnugget at Bjarne, som kom syklende i snøværet på vei hjem fra byens kjøpesenter, ble 10

11


Kapittel 1

Snøfnuggeffekten

Et snøfnugg digert som et kronestykke dalte ned mot den lille byen. Lite visste snøfnugget at det var på vei til å forårsake en ganske så grufull historie, enda det bare var et lite fnugg. Nå kan nok ikke snøfnugg vite så mye uansett, men det dalte i alle fall nedover mot en lang kø av biler hvor førerne satt og stirret tomt på baklysene foran seg. De var slitne og trøtte etter en lang dag på jobben, og lengtet sterkt etter å komme seg hjem, spise middag, for så å sette seg foran tv-en helt til de måtte legge seg og sove, før atter en arbeidsdag ventet. Snart befant snøfnugget seg over en gatestubb som tok av fra sentrum og inn mot skogen i utkanten av den lille byen. Det skulle til å legge seg pent til rette på bakken og hekte seg sammen med de andre snøfillene som dalte nedover sammen med det, men slik gikk det ikke. Like før ferden var slutt, bare 175 stakkarslige centimeter fra målet, traff fnugget noe rundt og vått som kom susende mot det – og vips, så var det borte. Det runde og våte som snøfnugget endte sine dager på, var øyet til rektor Bjarne. Og så stort var fnugget at Bjarne, som kom syklende i snøværet på vei hjem fra byens kjøpesenter, ble 10

11


helt blindet. Vanligvis brukte Bjarne et par svarte, strenge briller, men i dag dugget de sånn at han hadde tatt dem av seg. Det skulle han ikke ha gjort. Da snøfnugget traff øyet til Bjarne, rykket han til. Hånda hans for opp for å gni bort det som hadde truffet ham – og dermed så han ikke Pus, som sto bak gjerdet med nesa begravd i snøen på jakt etter ballen sin. Ja, Pus var altså en hund, men mer om det siden. Da Pus hørte sykkelen til Bjarne, rykket den hodet opp fra snøen og bjeffet muntert. Når Pus bjeffet, hørtes det godt. Pus var nemlig ganske stor, men – som sagt – du skal få høre mer om Pus etter hvert. Bjarne skvatt til av det rungende bjeffet. Og når han attpåtil var ganske redd for Pus, selv om han pleide å skjule redselen så godt han kunne, er det ikke så rart at Bjarne mistet styringen på sykkelen sin. Det hjalp heller ikke at han hadde flere tunge poser hektet fast til sykkelstyret. Det er som kjent ikke så lett å holde balansen når tunge ting henger fra styret, men Bjarne hadde tatt sjansen likevel. Og nå stupte den tynne kroppen hans i en fin bue over

12

sykkelstyret og ned mot asfalten, som ennå ikke hadde fått nok snø på seg til å gi Bjarne noe i nærheten av en myk landing. Han gikk i bakken så sykkelklokka plinget høyt, og fra en av de fulle posene kom det en hard, knasende lyd. Ordene som kom fra Bjarne der han lå med ansiktet nede i det tynne snølaget er ikke noe du trenger å få høre. Men pene var de ikke. I huset der Pus bodde, og som Bjarne nå hadde krasjlandet rett utenfor, bodde tvillingene Emma og Emil. De hadde nettopp kommet hjem fra skolen,

13


helt blindet. Vanligvis brukte Bjarne et par svarte, strenge briller, men i dag dugget de sånn at han hadde tatt dem av seg. Det skulle han ikke ha gjort. Da snøfnugget traff øyet til Bjarne, rykket han til. Hånda hans for opp for å gni bort det som hadde truffet ham – og dermed så han ikke Pus, som sto bak gjerdet med nesa begravd i snøen på jakt etter ballen sin. Ja, Pus var altså en hund, men mer om det siden. Da Pus hørte sykkelen til Bjarne, rykket den hodet opp fra snøen og bjeffet muntert. Når Pus bjeffet, hørtes det godt. Pus var nemlig ganske stor, men – som sagt – du skal få høre mer om Pus etter hvert. Bjarne skvatt til av det rungende bjeffet. Og når han attpåtil var ganske redd for Pus, selv om han pleide å skjule redselen så godt han kunne, er det ikke så rart at Bjarne mistet styringen på sykkelen sin. Det hjalp heller ikke at han hadde flere tunge poser hektet fast til sykkelstyret. Det er som kjent ikke så lett å holde balansen når tunge ting henger fra styret, men Bjarne hadde tatt sjansen likevel. Og nå stupte den tynne kroppen hans i en fin bue over

12

sykkelstyret og ned mot asfalten, som ennå ikke hadde fått nok snø på seg til å gi Bjarne noe i nærheten av en myk landing. Han gikk i bakken så sykkelklokka plinget høyt, og fra en av de fulle posene kom det en hard, knasende lyd. Ordene som kom fra Bjarne der han lå med ansiktet nede i det tynne snølaget er ikke noe du trenger å få høre. Men pene var de ikke. I huset der Pus bodde, og som Bjarne nå hadde krasjlandet rett utenfor, bodde tvillingene Emma og Emil. De hadde nettopp kommet hjem fra skolen,

13


og i kroppen kriblet det av lettelse og glede slik det gjerne gjør når siste skoledag før jul er unnagjort. Foran dem lå en lang rekke med ubrukte dager som skulle fylles med det beste i verden, og hvor julaften ventet som selveste høydepunktet, funklende og vakker som en nypusset betlehemsstjerne. I garasjen sto juletreet og ventet på å få komme inn i stua. I sekken hadde de med gaver som de hadde lagd på skolen. Kjøleskap og hyller og fryser var i ferd med å fylles av godteri og julemat, og mamma og pappa ble stadig mer stressa og irritable ettersom høytiden nærmet seg. Kort sagt: Alt var som det skulle være rett før jul. Selv om Emma og Emil var tvillinger, var de ikke så veldig like. Emma hadde hår med farge som tørket høy, og over nesa var det et lite dryss av fregner, akkurat som hos moren. Emil var mørk som faren, og det var ingen fregner på nesa hans, bare et arr fra i sommer etter et mislykket forsøk på Myggens skateboard. Emils hud ble brun bare den hørte snakk om sola, men akkurat nå var begge to ganske så vinterbleke. De hadde funnet hver sin faste plass: Emil foran tv-skjermen med spillkontrollen i hendene, Emma foran dataskjermen på jakt etter nytt om artisten som alle jentene på skolen digget. Hun hadde akkurat åpnet artistens offisielle fan-side da hun hørte det rungende bjeffet fra Pus utenfra. Pus var altså ikke en katt – langt derifra, blanding av Sankt Bernhard og kongepuddel som han var. Men Pus hadde liknet så veldig på en katt første gang de så ham som nesten nyfødt valp. Dermed ble han hetende Pus, selv om han ganske fort begynte å se ut som alt annet enn en katt. Når Emma klødde Pus bak øret på den helt spesielle måten som bare hun kunne, 14

flekket Pus de ujevne tennene sine – som ikke hadde hatt vondt av en solid hunderegulering, hvis slikt finnes – og vrengte øynene bakover i ren nytelse. «Når du klør ham sånn, ser han ut som en hyene med rabies,» pleide pappa å si. Emma visste ikke helt hvordan en hyene med rabies så ut, men Pus elsket kløingen, og da kunne det være det samme hvordan han så ut. Nå bjeffet altså Pus, og når han bjeffet, kunne det høres over hele nabolaget. Emma rev blikket løs fra skjermen, myste ut av vinduet – og reiste seg deretter så fort at stolen gikk i gulvet med et brak. Det hun hadde fått øye på, var Bjarne som lå og kavet på den andre siden av gjerdet, mens Pus sto med forpotene oppå gjerdestolpen og tittet logrende ned på ham, klar for å være med på den morsomme leken som mannen i snøen holdt på med. Bjarne var ikke en hvilken som helst rektor. Han var rektoren på skolen til Emma og Emil. Og han var av den typen rektorer som man passer seg for. Dessuten bodde han 15


og i kroppen kriblet det av lettelse og glede slik det gjerne gjør når siste skoledag før jul er unnagjort. Foran dem lå en lang rekke med ubrukte dager som skulle fylles med det beste i verden, og hvor julaften ventet som selveste høydepunktet, funklende og vakker som en nypusset betlehemsstjerne. I garasjen sto juletreet og ventet på å få komme inn i stua. I sekken hadde de med gaver som de hadde lagd på skolen. Kjøleskap og hyller og fryser var i ferd med å fylles av godteri og julemat, og mamma og pappa ble stadig mer stressa og irritable ettersom høytiden nærmet seg. Kort sagt: Alt var som det skulle være rett før jul. Selv om Emma og Emil var tvillinger, var de ikke så veldig like. Emma hadde hår med farge som tørket høy, og over nesa var det et lite dryss av fregner, akkurat som hos moren. Emil var mørk som faren, og det var ingen fregner på nesa hans, bare et arr fra i sommer etter et mislykket forsøk på Myggens skateboard. Emils hud ble brun bare den hørte snakk om sola, men akkurat nå var begge to ganske så vinterbleke. De hadde funnet hver sin faste plass: Emil foran tv-skjermen med spillkontrollen i hendene, Emma foran dataskjermen på jakt etter nytt om artisten som alle jentene på skolen digget. Hun hadde akkurat åpnet artistens offisielle fan-side da hun hørte det rungende bjeffet fra Pus utenfra. Pus var altså ikke en katt – langt derifra, blanding av Sankt Bernhard og kongepuddel som han var. Men Pus hadde liknet så veldig på en katt første gang de så ham som nesten nyfødt valp. Dermed ble han hetende Pus, selv om han ganske fort begynte å se ut som alt annet enn en katt. Når Emma klødde Pus bak øret på den helt spesielle måten som bare hun kunne, 14

flekket Pus de ujevne tennene sine – som ikke hadde hatt vondt av en solid hunderegulering, hvis slikt finnes – og vrengte øynene bakover i ren nytelse. «Når du klør ham sånn, ser han ut som en hyene med rabies,» pleide pappa å si. Emma visste ikke helt hvordan en hyene med rabies så ut, men Pus elsket kløingen, og da kunne det være det samme hvordan han så ut. Nå bjeffet altså Pus, og når han bjeffet, kunne det høres over hele nabolaget. Emma rev blikket løs fra skjermen, myste ut av vinduet – og reiste seg deretter så fort at stolen gikk i gulvet med et brak. Det hun hadde fått øye på, var Bjarne som lå og kavet på den andre siden av gjerdet, mens Pus sto med forpotene oppå gjerdestolpen og tittet logrende ned på ham, klar for å være med på den morsomme leken som mannen i snøen holdt på med. Bjarne var ikke en hvilken som helst rektor. Han var rektoren på skolen til Emma og Emil. Og han var av den typen rektorer som man passer seg for. Dessuten bodde han 15


rett over veien for dem, og derfor kjente Emma og Emil ham, og Bjarne kjente dem. Emma visste godt at Bjarne ikke var spesielt begeistret for Pus, enda så snill hunden deres var, så hun ropte av forskrekkelse og løp ut i gangen for å ta på seg støvlene da hun oppdaget hva som hadde hendt. – Hva er det for noe? spurte Emil innefra stua. – Pus har skremt Bjarne så han har falt av sykkelen! svarte Emma. – Det hadde han bare godt av, mumlet Emil idet søsteren styrtet ut. Det første hun gjorde, var å kommandere Pus bort fra gjerdet. Skuffet lusket Pus vekk mens Emma nølende fortsatte ut i gata og bort til Bjarne. – Gikk det bra? spurte hun forsiktig. Bjarne satt på rumpa i den våte snøen. Han hadde en kul i panna på størrelse med plommen i et speilegg, og det ene buksebeinet var revnet på kneet. – Bra? Bjarne stønnet og gned seg på albuen mens han glodde olmt etter Pus. – Den forbaskede kjøteren deres … Han ble avbrutt av noen rop som kom lengre oppe fra gata. Emma krympet seg. Det var Lynn og Nathalie! De fleste som så Lynn og Nathalie første gang, ble slått av hvor like og samtidig svært ulike de to jentene var: De gikk alltid i samme klær, de hadde samme frisyre, og de var så samkjørte i alt de foretok seg som bare to hjertevenninner kan bli. Men mens Lynn var kraftig og sterk som en grizzlybjørn, var Nathalie tynn og hengslete som en bjørkekvist. Lynn gikk alltid et halvt skritt foran Nathalie, som hang etter henne som en smal skygge. 16

Faren til Lynn jobbet på den amerikanske ambassaden i Oslo, og hadde for to år siden kommet flyttende med familien sin fra USA til den koselige gata hvor Emma og Emil bodde. Etter det ble gata aldri den samme. Lynn hadde lært seg flytende norsk på en måned, og måneden etter var hun gatas herskerinne, med Nathalie som sin underdanige tjener. Hun hadde blått belte i judo, og elsket å bruke kunstene sine på alle som ikke kunne et eneste judokast. En gang hadde en gutt fra ungdomsskolen kommet innom gata. «Lynn rimer på tynn, så hvorfor har du fått det navnet?» hadde han ledd mot henne. Det var ikke spesielt smart av ham, for det endte med at gutten løp hylende hjemover med en ramponert sykkel, en stor blåveis og to løse fortenner med små biter av asfalt mellom som resultat. Ingen turte å gjøre annet enn det Lynn sa, og det var kanskje en av grunnene til at Emma og Emil for det meste holdt seg innendørs. Nå var Lynn og skyggen hennes på vei ut for å sjekke territoriet de hersket over, og de hadde fått øye på Bjarne. Blikkene deres vandret synkront som hos to ugleunger på en grein, fra Emma til Bjarne og tilbake igjen. – Hva har skjedd, rektor? spurte Lynn høflig, og strakte hånda ned for å hjelpe ham opp. Hun og Nathalie var Bjarnes favoritter på skolen. Det var ikke så rart, for Lynn og Nathalie var ikke bare flinke og arbeidsomme, men oppførte seg alltid eksemplarisk når det var en lærer til stede. Da var det ingen som ble dyttet i bakken eller hengt opp på knaggen, ingen som ble tatt med alene til et bortgjemt hjørne av skolegården, 17


rett over veien for dem, og derfor kjente Emma og Emil ham, og Bjarne kjente dem. Emma visste godt at Bjarne ikke var spesielt begeistret for Pus, enda så snill hunden deres var, så hun ropte av forskrekkelse og løp ut i gangen for å ta på seg støvlene da hun oppdaget hva som hadde hendt. – Hva er det for noe? spurte Emil innefra stua. – Pus har skremt Bjarne så han har falt av sykkelen! svarte Emma. – Det hadde han bare godt av, mumlet Emil idet søsteren styrtet ut. Det første hun gjorde, var å kommandere Pus bort fra gjerdet. Skuffet lusket Pus vekk mens Emma nølende fortsatte ut i gata og bort til Bjarne. – Gikk det bra? spurte hun forsiktig. Bjarne satt på rumpa i den våte snøen. Han hadde en kul i panna på størrelse med plommen i et speilegg, og det ene buksebeinet var revnet på kneet. – Bra? Bjarne stønnet og gned seg på albuen mens han glodde olmt etter Pus. – Den forbaskede kjøteren deres … Han ble avbrutt av noen rop som kom lengre oppe fra gata. Emma krympet seg. Det var Lynn og Nathalie! De fleste som så Lynn og Nathalie første gang, ble slått av hvor like og samtidig svært ulike de to jentene var: De gikk alltid i samme klær, de hadde samme frisyre, og de var så samkjørte i alt de foretok seg som bare to hjertevenninner kan bli. Men mens Lynn var kraftig og sterk som en grizzlybjørn, var Nathalie tynn og hengslete som en bjørkekvist. Lynn gikk alltid et halvt skritt foran Nathalie, som hang etter henne som en smal skygge. 16

Faren til Lynn jobbet på den amerikanske ambassaden i Oslo, og hadde for to år siden kommet flyttende med familien sin fra USA til den koselige gata hvor Emma og Emil bodde. Etter det ble gata aldri den samme. Lynn hadde lært seg flytende norsk på en måned, og måneden etter var hun gatas herskerinne, med Nathalie som sin underdanige tjener. Hun hadde blått belte i judo, og elsket å bruke kunstene sine på alle som ikke kunne et eneste judokast. En gang hadde en gutt fra ungdomsskolen kommet innom gata. «Lynn rimer på tynn, så hvorfor har du fått det navnet?» hadde han ledd mot henne. Det var ikke spesielt smart av ham, for det endte med at gutten løp hylende hjemover med en ramponert sykkel, en stor blåveis og to løse fortenner med små biter av asfalt mellom som resultat. Ingen turte å gjøre annet enn det Lynn sa, og det var kanskje en av grunnene til at Emma og Emil for det meste holdt seg innendørs. Nå var Lynn og skyggen hennes på vei ut for å sjekke territoriet de hersket over, og de hadde fått øye på Bjarne. Blikkene deres vandret synkront som hos to ugleunger på en grein, fra Emma til Bjarne og tilbake igjen. – Hva har skjedd, rektor? spurte Lynn høflig, og strakte hånda ned for å hjelpe ham opp. Hun og Nathalie var Bjarnes favoritter på skolen. Det var ikke så rart, for Lynn og Nathalie var ikke bare flinke og arbeidsomme, men oppførte seg alltid eksemplarisk når det var en lærer til stede. Da var det ingen som ble dyttet i bakken eller hengt opp på knaggen, ingen som ble tatt med alene til et bortgjemt hjørne av skolegården, 17


ingen som fikk beskjed om å ha med seg penger eller godteri på skolen neste dag. Bjarne tok nølende imot hånda til Lynn, før han ble rykket opp på beina. Han begynte å børste bort slapset som hadde festet seg til buksebeina, men fikk med ett øye på plastposene som lå klemt under sykkelen. Hurtig dro han dem fram og satte i gang med å undersøke innholdet. Ut kom et nyinnkjøpt badehåndkle, to fargerike shortser og enda mer fargerike skjorter, og en mengde med solkrem. Det var jo litt rart midt på vinteren. Emma fikk ikke tid til å tenke mer over saken,

18

for brått frøs bevegelsene til Bjarne. Sakte dro han så opp en liten eske med et bilde av et videokamera på. Esken var både våt og trykket inn på den ene siden. Da Bjarne åpnet den, ble han sittende og stirre tomt på innholdet. – Hva er det? spurte Lynn. – Det nye videokameraet mitt, sa Bjarne. – Helt ødelagt! Og så jeg som skal på ferie til Karibia. – Til Karibia? Emma så forbauset på rektoren. – Ja, du vet kanskje ikke hvor det er? sa han bistert. Før Emma fikk svart at jo da, det visste hun, sånn noenlunde i alle fall, kom Lynn henne i forkjøpet: – Karibia er en øygruppe som ligger ute i havet mellom Nord- og Sør-Amerika. Det er som et paradis der. Skal du være borte hele julen? – Ja, sa Bjarne stille, fremdeles med blikket mot det ødelagte kameraet. – Og jeg hadde tenkt å ta film av alt sammen, slik at jeg når som helst kunne ha gjenopplevd minnene. Men slik ble det altså ikke, konstaterte han og ristet på det ødelagte kameraet. Det kom noen rare klikkelyder fra det. Noe måtte ha gått helt i stykker der inne. Bjarne rettet et blikk mot Emma som fikk henne til å krympe seg, enda hun ikke hadde gjort noe galt. – Den hunden skulle ha vært avlivet for lenge siden, sa Bjarne mellom sammenbitte tenner. Det var som om noen sprøytet isvann inn i kroppen til Emma, og selv om hun hadde lyst til å fortelle Bjarne akkurat hva hun mente om å si noe sånt, kom det ikke en lyd fra henne. Stemmen til Lynn virket imidlertid helt utmerket: – Enig, sa hun ivrig, og klødde seg på armen. Lynn var 19


ingen som fikk beskjed om å ha med seg penger eller godteri på skolen neste dag. Bjarne tok nølende imot hånda til Lynn, før han ble rykket opp på beina. Han begynte å børste bort slapset som hadde festet seg til buksebeina, men fikk med ett øye på plastposene som lå klemt under sykkelen. Hurtig dro han dem fram og satte i gang med å undersøke innholdet. Ut kom et nyinnkjøpt badehåndkle, to fargerike shortser og enda mer fargerike skjorter, og en mengde med solkrem. Det var jo litt rart midt på vinteren. Emma fikk ikke tid til å tenke mer over saken,

18

for brått frøs bevegelsene til Bjarne. Sakte dro han så opp en liten eske med et bilde av et videokamera på. Esken var både våt og trykket inn på den ene siden. Da Bjarne åpnet den, ble han sittende og stirre tomt på innholdet. – Hva er det? spurte Lynn. – Det nye videokameraet mitt, sa Bjarne. – Helt ødelagt! Og så jeg som skal på ferie til Karibia. – Til Karibia? Emma så forbauset på rektoren. – Ja, du vet kanskje ikke hvor det er? sa han bistert. Før Emma fikk svart at jo da, det visste hun, sånn noenlunde i alle fall, kom Lynn henne i forkjøpet: – Karibia er en øygruppe som ligger ute i havet mellom Nord- og Sør-Amerika. Det er som et paradis der. Skal du være borte hele julen? – Ja, sa Bjarne stille, fremdeles med blikket mot det ødelagte kameraet. – Og jeg hadde tenkt å ta film av alt sammen, slik at jeg når som helst kunne ha gjenopplevd minnene. Men slik ble det altså ikke, konstaterte han og ristet på det ødelagte kameraet. Det kom noen rare klikkelyder fra det. Noe måtte ha gått helt i stykker der inne. Bjarne rettet et blikk mot Emma som fikk henne til å krympe seg, enda hun ikke hadde gjort noe galt. – Den hunden skulle ha vært avlivet for lenge siden, sa Bjarne mellom sammenbitte tenner. Det var som om noen sprøytet isvann inn i kroppen til Emma, og selv om hun hadde lyst til å fortelle Bjarne akkurat hva hun mente om å si noe sånt, kom det ikke en lyd fra henne. Stemmen til Lynn virket imidlertid helt utmerket: – Enig, sa hun ivrig, og klødde seg på armen. Lynn var 19


veldig allergisk overfor hunder, og gikk alltid i stor bue rundt Pus når han var i nærheten. – Og burde ikke familien til Emma og Emil erstatte kameraet? Hun hadde satt opp et troskyldig uttrykk i det tross alt riktig så søte ansiktet sitt. Bak henne nikket Nathalie ivrig. – Jo, svarte Bjarne langsomt. – Men det vil uansett ikke hjelpe meg stort. Jeg skal dra i kveld, brummet han, før han samlet sammen sakene sine. Lynn og Nathalie tok sykkelen hans mellom seg, og med et triumferende blikk mot Emma trillet de den hjem til Bjarne. Emma kjente at beina skalv under henne da hun gikk tilbake til huset sitt.

Da Pus hørte navnet sitt, reiste han seg fra plassen sin og kom med tunge skritt mot dem. Han logret langsomt med halen. Emma satte seg ned på huk og begynte å klø ham bak øret på den spesielle måten som bare hun kunne, og straks vrengte Pus øynene i pur lykke. – Nei, så klart det ikke var Pus sin skyld, sa faren oppgitt. – Men vi må uansett erstatte kameraet til Bjarne. – Han var ganske sur, for han skal dra på ferie til Karibia nå i kveld.

– Nå, hvordan har de små skjermtrollene mine det? En kald trekk utenfra fulgte med pappa da han kom inn med hendene fulle av bæreposer. Emma rev seg løs fra pc-skjermen, løp ut på gangen og kastet seg over ham. Ikke på grunn av alle de spennende gavene som stakk opp fra posene, men for å fortelle om det som hadde skjedd med Bjarne. Faren så forferdet på henne. – Hva sier du, skremte Pus ham så han falt og knuste et helt nytt videokamera? – Ja, men Pus ville helt sikkert bare leke. Du vet at Pus gjerne vil leke med alle, selv Bjarne, som aldri vil leke med ham. Det var ikke Pus sin feil! 20

21


veldig allergisk overfor hunder, og gikk alltid i stor bue rundt Pus når han var i nærheten. – Og burde ikke familien til Emma og Emil erstatte kameraet? Hun hadde satt opp et troskyldig uttrykk i det tross alt riktig så søte ansiktet sitt. Bak henne nikket Nathalie ivrig. – Jo, svarte Bjarne langsomt. – Men det vil uansett ikke hjelpe meg stort. Jeg skal dra i kveld, brummet han, før han samlet sammen sakene sine. Lynn og Nathalie tok sykkelen hans mellom seg, og med et triumferende blikk mot Emma trillet de den hjem til Bjarne. Emma kjente at beina skalv under henne da hun gikk tilbake til huset sitt.

Da Pus hørte navnet sitt, reiste han seg fra plassen sin og kom med tunge skritt mot dem. Han logret langsomt med halen. Emma satte seg ned på huk og begynte å klø ham bak øret på den spesielle måten som bare hun kunne, og straks vrengte Pus øynene i pur lykke. – Nei, så klart det ikke var Pus sin skyld, sa faren oppgitt. – Men vi må uansett erstatte kameraet til Bjarne. – Han var ganske sur, for han skal dra på ferie til Karibia nå i kveld.

– Nå, hvordan har de små skjermtrollene mine det? En kald trekk utenfra fulgte med pappa da han kom inn med hendene fulle av bæreposer. Emma rev seg løs fra pc-skjermen, løp ut på gangen og kastet seg over ham. Ikke på grunn av alle de spennende gavene som stakk opp fra posene, men for å fortelle om det som hadde skjedd med Bjarne. Faren så forferdet på henne. – Hva sier du, skremte Pus ham så han falt og knuste et helt nytt videokamera? – Ja, men Pus ville helt sikkert bare leke. Du vet at Pus gjerne vil leke med alle, selv Bjarne, som aldri vil leke med ham. Det var ikke Pus sin feil! 20

21


– Akkurat, sa faren og sukket tungt. – Men vi kan ikke dra ut og handle et nytt kamera nå, vel? Det er det komplette kaos der ute, bilene står i lange køer langsetter veien, og inne på senteret er folk i ferd med å drepe hverandre! – Er de? kom det sjokkert fra Emil innefra stua. Han stirret på tv-skjermen, hvor krigeren i spillet hans sto ansikt til ansikt med en rød, ildsprutende drage nede i et mørkt juv. – Vel, det er kanskje ikke riktig så ille, måtte faren innrømme. – Men det er jammen ikke langt unna! De oppfører seg som gale zombier, alle mann. Han ristet på hodet og løftet posene. – Den som kunne ha stått ved et stille skogsvann og fisket i stedet, mumlet han drømmende idet han passerte kjøkkenvinduet. Han skulte ut på snøen som dalte ned fra himmelen og begynte å legge gavene i en stabel på spisebordet. – Bjarne må ha med seg et kamera, ellers vil han at Pus skal bli … Emma tidde, ga Pus en hard klem før hun reiste seg og fulgte etter faren ut på kjøkkenet. Pus ble sittende i gangen og se langt etter henne, som om hun når som helst skulle vende tilbake. – Men pappa, hva om Bjarne får låne kameraet vårt? Det bruker vi jo nesten aldri lenger, nå som du og mamma har så fine mobiler. – Tja, sa pappa og klødde seg i håret. – Du har rett i at vi knapt bruker det mer, men – det er bare det at Bjarne har en tendens til å ødelegge alt han får låne av oss. Emma nikket. Bjarne var gjerrig, og lånte heller enn å kjøpe selv. Senest i sommer hadde han lånt gressklipperen deres, og for å slippe å måtte holde ned spaken som gjorde at klipperen gikk av seg selv, hadde Bjarne bundet den fast med en hyssing. 22

Det var selvsagt ikke noe lurt. Mens Emma, Emil, mamma og pappa satt på verandaen og spiste grillpølser, kom plutselig gressklipperen kjørende, akkurat som om den lengtet hjem. Like bak fulgte Bjarne, som ropte og veivet med armene for å få den til å stoppe. Gressklipperen durte inn på singelen i oppkjørselen til Emma og Emil så småsteinene sprutet. Da pappa endelig klarte å skru den av, var han helt rødprikkete og blodig nedover leggene av alle de flygende steinene. – Men hvis Bjarne ødelegger kameraet vårt, er vi skuls, fastslo Emil, som hadde tatt en sjelden pause fra spillet og kommet ut på kjøkkenet. Han sendte lange blikk mot gavehaugen på bordet. Det kunne ikke pappa si noe på. Han sukket på nytt, og lette fram videokameraet fra skuffen. – Dette er jo stort og klumpete sammenliknet med de små, lette kameraene man får nå for tiden, men det fungerer likevel bra, sa han og klappet det. – Ja, ja, dere får stikke over til Bjarne og vise ham hvordan det virker. Emma og Emil protesterte umiddelbart i kor: – Skal vi gå over til ham med det? – Jeg har så mye som skal gjøres, unger. Vær litt greie, nå. Tvillingene så på hverandre. De hadde ikke den minste lyst til å gå over til Bjarne, men det var visst ingen vei utenom. Bjarne stirret surt på dem over brillene da han lukket opp døra, og han ble ikke mye blidere da de viste ham kameraet. Men han vinket dem i alle fall inn, og haltet foran dem ut i stua. Han hadde fått på seg nye bukser, og over kulen i panna satt et stort plaster. 23


– Akkurat, sa faren og sukket tungt. – Men vi kan ikke dra ut og handle et nytt kamera nå, vel? Det er det komplette kaos der ute, bilene står i lange køer langsetter veien, og inne på senteret er folk i ferd med å drepe hverandre! – Er de? kom det sjokkert fra Emil innefra stua. Han stirret på tv-skjermen, hvor krigeren i spillet hans sto ansikt til ansikt med en rød, ildsprutende drage nede i et mørkt juv. – Vel, det er kanskje ikke riktig så ille, måtte faren innrømme. – Men det er jammen ikke langt unna! De oppfører seg som gale zombier, alle mann. Han ristet på hodet og løftet posene. – Den som kunne ha stått ved et stille skogsvann og fisket i stedet, mumlet han drømmende idet han passerte kjøkkenvinduet. Han skulte ut på snøen som dalte ned fra himmelen og begynte å legge gavene i en stabel på spisebordet. – Bjarne må ha med seg et kamera, ellers vil han at Pus skal bli … Emma tidde, ga Pus en hard klem før hun reiste seg og fulgte etter faren ut på kjøkkenet. Pus ble sittende i gangen og se langt etter henne, som om hun når som helst skulle vende tilbake. – Men pappa, hva om Bjarne får låne kameraet vårt? Det bruker vi jo nesten aldri lenger, nå som du og mamma har så fine mobiler. – Tja, sa pappa og klødde seg i håret. – Du har rett i at vi knapt bruker det mer, men – det er bare det at Bjarne har en tendens til å ødelegge alt han får låne av oss. Emma nikket. Bjarne var gjerrig, og lånte heller enn å kjøpe selv. Senest i sommer hadde han lånt gressklipperen deres, og for å slippe å måtte holde ned spaken som gjorde at klipperen gikk av seg selv, hadde Bjarne bundet den fast med en hyssing. 22

Det var selvsagt ikke noe lurt. Mens Emma, Emil, mamma og pappa satt på verandaen og spiste grillpølser, kom plutselig gressklipperen kjørende, akkurat som om den lengtet hjem. Like bak fulgte Bjarne, som ropte og veivet med armene for å få den til å stoppe. Gressklipperen durte inn på singelen i oppkjørselen til Emma og Emil så småsteinene sprutet. Da pappa endelig klarte å skru den av, var han helt rødprikkete og blodig nedover leggene av alle de flygende steinene. – Men hvis Bjarne ødelegger kameraet vårt, er vi skuls, fastslo Emil, som hadde tatt en sjelden pause fra spillet og kommet ut på kjøkkenet. Han sendte lange blikk mot gavehaugen på bordet. Det kunne ikke pappa si noe på. Han sukket på nytt, og lette fram videokameraet fra skuffen. – Dette er jo stort og klumpete sammenliknet med de små, lette kameraene man får nå for tiden, men det fungerer likevel bra, sa han og klappet det. – Ja, ja, dere får stikke over til Bjarne og vise ham hvordan det virker. Emma og Emil protesterte umiddelbart i kor: – Skal vi gå over til ham med det? – Jeg har så mye som skal gjøres, unger. Vær litt greie, nå. Tvillingene så på hverandre. De hadde ikke den minste lyst til å gå over til Bjarne, men det var visst ingen vei utenom. Bjarne stirret surt på dem over brillene da han lukket opp døra, og han ble ikke mye blidere da de viste ham kameraet. Men han vinket dem i alle fall inn, og haltet foran dem ut i stua. Han hadde fått på seg nye bukser, og over kulen i panna satt et stort plaster. 23


Fra kjøkkenet kom en deilig duft av ferdigpizza, og midt på stuegulvet lå en gammel koffert omgitt av en masse klær og solkrem og bøker og kart. – Dere får unnskylde rotet, men jeg pakker, sa Bjarne. – Det gjør ingenting, vi har det alltid rotete hjemme, vi, sa Emma. – Dere har vel det, ja, svarte Bjarne. – Se her, så skal jeg vise deg hvordan det virker, sa Emil ivrig, og begynte å trykke på de små knappene på kameraet. Etter hvert som han forklarte, ble Bjarne mer og mer alvorlig. Tre dype rynker hadde gravd seg ned mellom øyenbrynene hans, og Emma forsto at han ikke skjønte så mye av det Emil sa. – Du trenger ikke vite alt, sa hun og tok kameraet fra broren. – Se her, du trykker bare inn på-knappen, til det lyser her oppe. Så retter du kameraet mot det du vil filme, og så trykker du på den store knappen. Vips, så filmer du i vei. Og når du er ferdig, trykker du en gang til, ellers fortsetter du bare å filme. Enkelt og greit. Rynkene til Bjarne forsvant, og et slags smil vistes under barten. – Får du virkelig plass til alt dette i den lille, gamle kofferten der? lurte Emil på. Smilet til Bjarne sluknet som når en sky trekker foran sola en vindfull dag. – Den kofferten fikk jeg av min far, som igjen hadde fått den av sin onkel. Dere ser disse klistremerkene? Kofferten har reist verden rundt. Grandonkel Fridtjof var nemlig veldig glad i å reise, og han brukte alltid denne kofferten. Greide han å pakke i den, skal nok jeg klare det også! Så hvis dere ikke har mer å … 24

Brått tidde Bjarne. Han stakk nesa i været og begynte å snuse. Emma kjente det også. En brent lukt hadde bredt seg i rommet. Bjarne slo seg for panna, styrtet ut på kjøkkenet og rev opp døra på stekeovnen. Røyken slo ut i rommet som om noen hadde tent et lite bål der inne. Bjarne hostet, armene gikk som vindmøller, noe som fikk røyken til å stige opp til taket hvor den satte i gang brannvarsleren. Mens Emil løp ut i gangen for å åpne døra, skyndte Emma seg ut på kjøkkenet for å hjelpe Bjarne. Da det endelig ble stille, lå pizzaen som en svart frisbee på kjøkkenbenken. – Se hva dere har fått meg til å gjøre! Nå har jeg ingen middag, klynket Bjarne. – Sannelig skal det bli godt å komme seg bort! Han kikket ut av vinduet på snøen som dalte stadig tettere. – Ja, bare fortsett. La det snø ned over dem alle, for nå reiser jeg langt av sted. Dit hvor jeg skal, er det sommer året rundt. Havet er varmt som i et badekar, og på strendene er det palmer med kokosnøtter! Hah, da kan de bare ha det så godt her hjemme! Bjarne kakket mot ruta med pekefingeren, som for å forsikre seg om at værgudene hørte ham. – Du er heldig, sa Emma stille. – Du kommer sikkert til å få en ferie du aldri vil glemme. Hadde Emma visst hvor rett hun skulle få, ville hun nok aldri ha sagt det hun sa. Men det visste hun ikke. Og det var kanskje like bra.


Fra kjøkkenet kom en deilig duft av ferdigpizza, og midt på stuegulvet lå en gammel koffert omgitt av en masse klær og solkrem og bøker og kart. – Dere får unnskylde rotet, men jeg pakker, sa Bjarne. – Det gjør ingenting, vi har det alltid rotete hjemme, vi, sa Emma. – Dere har vel det, ja, svarte Bjarne. – Se her, så skal jeg vise deg hvordan det virker, sa Emil ivrig, og begynte å trykke på de små knappene på kameraet. Etter hvert som han forklarte, ble Bjarne mer og mer alvorlig. Tre dype rynker hadde gravd seg ned mellom øyenbrynene hans, og Emma forsto at han ikke skjønte så mye av det Emil sa. – Du trenger ikke vite alt, sa hun og tok kameraet fra broren. – Se her, du trykker bare inn på-knappen, til det lyser her oppe. Så retter du kameraet mot det du vil filme, og så trykker du på den store knappen. Vips, så filmer du i vei. Og når du er ferdig, trykker du en gang til, ellers fortsetter du bare å filme. Enkelt og greit. Rynkene til Bjarne forsvant, og et slags smil vistes under barten. – Får du virkelig plass til alt dette i den lille, gamle kofferten der? lurte Emil på. Smilet til Bjarne sluknet som når en sky trekker foran sola en vindfull dag. – Den kofferten fikk jeg av min far, som igjen hadde fått den av sin onkel. Dere ser disse klistremerkene? Kofferten har reist verden rundt. Grandonkel Fridtjof var nemlig veldig glad i å reise, og han brukte alltid denne kofferten. Greide han å pakke i den, skal nok jeg klare det også! Så hvis dere ikke har mer å … 24

Brått tidde Bjarne. Han stakk nesa i været og begynte å snuse. Emma kjente det også. En brent lukt hadde bredt seg i rommet. Bjarne slo seg for panna, styrtet ut på kjøkkenet og rev opp døra på stekeovnen. Røyken slo ut i rommet som om noen hadde tent et lite bål der inne. Bjarne hostet, armene gikk som vindmøller, noe som fikk røyken til å stige opp til taket hvor den satte i gang brannvarsleren. Mens Emil løp ut i gangen for å åpne døra, skyndte Emma seg ut på kjøkkenet for å hjelpe Bjarne. Da det endelig ble stille, lå pizzaen som en svart frisbee på kjøkkenbenken. – Se hva dere har fått meg til å gjøre! Nå har jeg ingen middag, klynket Bjarne. – Sannelig skal det bli godt å komme seg bort! Han kikket ut av vinduet på snøen som dalte stadig tettere. – Ja, bare fortsett. La det snø ned over dem alle, for nå reiser jeg langt av sted. Dit hvor jeg skal, er det sommer året rundt. Havet er varmt som i et badekar, og på strendene er det palmer med kokosnøtter! Hah, da kan de bare ha det så godt her hjemme! Bjarne kakket mot ruta med pekefingeren, som for å forsikre seg om at værgudene hørte ham. – Du er heldig, sa Emma stille. – Du kommer sikkert til å få en ferie du aldri vil glemme. Hadde Emma visst hvor rett hun skulle få, ville hun nok aldri ha sagt det hun sa. Men det visste hun ikke. Og det var kanskje like bra.


Zombie-Bjarne