Bisettelsen av Lars Saabye Christensen

Page 1


Bisettelsen



Lars Saabye Christensen

Bisettelsen


Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2008 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58328-6 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: © Richard McManus/Getty Images Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


let’s all get up and dance to a song that was a hit before your mother was born though she was born a long, long time ago your mother should know (Lennon/McCartney)



Gamle venn

I natt fikk jeg ikke sove igjen. Jeg kledde på meg og gikk ut i korridoren. Jeg visste ikke at det kunne være så stille her. Eneste jeg hørte var bare så vidt de andre gjestenes pust og noen som grein, eller lo, ikke veit jeg, de grein og lo. Så mange par sko har jeg aldri sett før. De stod utenfor rommene og venta på å bli pusset. Hvis jeg hadde bytta om på dem, hva ville skjedd da? Ville alle gått seg bort i morgen, eller trodd de hadde havna på feil rom? Det gjorde jeg ikke, bytta om på skoene mener jeg. Til slutt fant jeg heisen. Jeg bor i 48. etasje. Skjønner? Det er nesten øverst, men jeg har vært høyere, så ingen fare. Plutselig åpna heisen seg og jeg gikk inn i den og dørene glei sammen bak meg som en jævla vegg og jeg tenkte at jeg kanskje kunne gå bort dit nå, til Dakotabygningen, når jeg likevel ikke får sove, midt på natta kan det vel ikke være stinn brakke der, men kanskje alle tenker akkurat som meg i denne passe sinnssjuke byen når de ikke får sove og bare ligger våkne og så er det stinn brakke der uansett. Men veit du hva? Veit du hva, gamle venn? På en skjerm over de blanke dørene i heisen ble det vist en gammel Chaplinfilm, Modern Times. Og jeg tok heisen ned og opp og 7


ned igjen minst 159 ganger og ennå var den ikke ferdig, men da kom en eller annen vakt fra resepsjonen og pælma meg ut og ba meg gå til sengs eller stikke av, noen hadde klagd, er alltid noen som klager, ikke sant, har du lagt merke til det, selv om det er stumfilm og jeg er stille som faen. Husker du de gamle filmene vi så i bursdagsselskapene, særlig hos Ola, filmene som røyk og måtte skjøtes og kjøres baklengs og att og fram? Husker du dem, gamle venn? Men det var jo bare dette det handla om: Chaplins kamp med klokka, Chaplins kamp med selve tida, samlebåndet som går fortere enn døden og døden jobber akkord og Chaplin som prøver å holde følge med døden og går amok med skrujernet og må tvangsinnlegges på et hospital, jeg lo så jeg grein mellom etasjene, kanskje derfor noen klagde forresten, og når Chaplin kommer ut igjen fra hospitalet, nyvaska, passe mjuk i kantene og like god på bunnen, finner han et flagg, et rødt flagg i sort og hvitt, som noen har mista, og han vil gi det tilbake, for Chaplin er en redelig fyr, ikke sant, og plutselig går han forrest i en diger demonstrasjon, han er lederen, han er førstemann, det er Chaplin alle følger etter, og det var da jeg tenkte, mens jeg grein mer enn jeg lo, for jeg har litt trøbbel med å le, skjønner du, gråte gjør ikke like vondt, at verden er full av sånne misforståelser, det meste er misforståelser, tenk deg det, hvor mange misforståelser som skjer hver eneste dag, bare tenk deg det, og likevel går det rundt, og det er nesten det som forundrer meg mest, at tross alt går det rundt, ikke sant, det humper og går, men det går, og det må vel bety at vi, menneskene, oss, ikke er så verst likevel, vi ordner liksom opp og får det til, når alt kommer til alt? Er forresten en annen sak jeg 8


har tenkt ganske mye på, og det er hvorfor Chaplin ikke er med på coveret på Sgt. Pepper når Helan og Halvan er det? Det skurrer, syns jeg. Det er jo Chaplin som er sjefen. Det er det i hvert fall ingen tvil om. Men det er alltid noen det ikke blir plass til, ikke sant? Har ikke så mye plass på dette kortet heller, som du ser, og det er ikke særlig smart å bruke opp plassen på å skrive at det snart ikke er mer plass, sorry, gamle venn, men du lurer på hva jeg egentlig gjør her? Planen var at jeg skulle besøke åstedet ved Dakotabygningen, der Lennon ble skutt, der brillene falt, og jeg tenkte liksom at jeg kunne legge fire blomster der, fra oss, The Snafus, vi er fremdeles fire, ikke sant, ville ikke det vært riktig, det var liksom mitt oppdrag, men jeg kom meg altså ikke så langt, for da jeg så den bølingen som stod der, ga jeg opp, jeg orka rett og slett ikke, det kom busslaster med folk som om det var et jævla sirkus de besøkte, det var faen meg verre enn Morrison på Père Lachaise, og det sier ikke så lite, gjør det vel, så jeg snudde, på vegne av oss, kan jeg si det sånn, på vegne av oss, gamle venn, snudde jeg, med en viss stil og gikk tilbake, gjennom Central Park, satte meg på en benk der, så på fuglene rundt den grønne, feite dammen, og så tenkte jeg noe, nemlig at hvor blir det av de døde fuglene, det må jo dø tusenvis av fugler hver eneste dag, bare her i Central Park, men jeg har aldri sett dem, de døde fuglene, har tenkt ganske mye på det, skjønner du, kanskje de synker ned til bunnen av den grønne sjøen, eller kanskje, hva veit jeg, finnes det ei slette bak byen, bak alle byer, hvor fuglene samler seg for å dø stille og rolig der. Men veit du hva jeg tror? Jeg tror de dør på den greinen der de sitter og blir et blad som faller til høsten. Hva jeg skulle sagt? Det 9


er snart ikke mer plass. Hjelper det at jeg skriver mindre, jeg mener mindre bokstaver? Jo mindre jeg skriver, desto mer har jeg å fortelle, gamle venn. Kjøpte forresten dette kortet da jeg var i Firenze. Det passer bra. Syns du ikke? Leonardo da Vincis speilvendte skrift er like vakker som misforståelsene, klagene og omveiene, syns du ikke? Bare snu kortet og hold det opp mot lyset og les. La sapienza é filiola della esperianza. Hva jeg skulle sagt, mens det ennå er plass, mens det ennå er tid: Vi må ikke bli gamle som de gamle ble før oss. Vi må bli gamle på en annen måte. Vi må ikke dø sånn som de gjorde før oss. Og ingen andre skal leve livene for oss heller. Det skal vi klare selv. Er det klart? Det er bare vi som kan leve det. Vi må prøve å bli verdige. Er det for mye forlangt? Skjønner du hva jeg mener? Nå er det forresten ikke mer plass. Hils kjente. Hvis du ser noen. Det er bare plass til dette til slutt: Sherpaene veit hvem som går først. Opp er lett. Ned er tungt. Når du er på toppen er du bare halvveis. Kipa Lama sa det. Han visste at den sterkeste går sist. Han gikk alltid sist. Han som holder tauet. Han som holder oss. Keivhendt hilsen Paul


THE END



I sitt femtiende år mistet Kim Karlsen hukommelsen. Dere vet kanskje ikke hvem han er. Dere vet kanskje ikke hvem jeg er heller. Det spiller ingen rolle. Jeg vet det. Jeg vet hvem dere er også. Jeg slår det ganske enkelt fast. Kim Karlsen våknet altså en morgen og var et blankt ark, et ubeskrevet blad. Han var på de innerste rillene. Han nærma seg hølet. Og han er, som de fleste allerede skjønner, av den grunn ikke i stand til å føre dette i pennen selv, og i og med at det er jeg som alltid har stått ham nærmest og knapt har sluppet ham av syne, har jeg tatt på meg dette oppdraget, nemlig å ivareta hans interesser, å være hans ledsager, og jeg skal forsøke, etter beste evne, å gjøre dette på en så presis og rettskaffen måte som det overhodet er mulig: Kim Karlsen våknet altså om morgenen, den fjerde januar, 2001, og hadde mistet hukommelsen. Jeg er fullstendig klar over at det ikke er første gang noe slikt skjer, hverken i litteratur, film eller i det dere kaller det virkelige liv, for den saks skyld, men det var første gang Kim Karlsen mistet hukommelsen og det holder lenge nok for meg. Det skjedde stille og uten større dramatikk. Han bare åpnet 13


øynene og merket i det samme egentlig ingen forskjell. Der han lå var det mørkt. Han kunne like gjerne ha holdt øynene lukket fremdeles. Han så og han kunne ikke se noe. Han lyttet og hørte heller ikke en lyd. Han kunne ikke engang høre sin egen kropp, denne merkelige støy, noen ganger vakker, noen ganger heslig, som oftest begge deler, og som bekrefter mennesket, så som selvfølgelig hjertets slag, blodets doble retninger og fall og uavbrutte kretsløp, den vonde rallingen når slimet setter seg fast i halsen, knitringen i hud og hår og nerver, det langsomme og rolige suset, som om det finnes en vid skog inni dere som vinden blåser gjennom, den ikke like velkomne bevegelsen i tarmgassene eller den spisse, harde summingen i det indre øre, hvis man for eksempel har spilt for mye høy musikk, tinnitus, en hundefløyte som til slutt fyller hele universet og som bare den ene som har den, og blodhundene, kan høre. Kim Karlsen hørte som sagt ingenting. Han kjente bare kroppen, som et åk. Dette kunne, foreløpig, ha vært hvilken som helst morgen på Kim Karlsens kalender. Det var det imidlertid ikke. Han ble liggende en stund, uten å røre seg, i det stummende, stumme mørket, og forsøkte å summe seg. I dette mislyktes han. Han forsøkte å forestille seg hva denne dagen, som han nylig hadde våknet til, kunne bringe med seg, av små og store begivenheter, av fornøyelser eller tilbakeslag. I dette mislyktes han også. Og hvordan kunne han i det hele tatt vite om det var dag og ikke natt, eller fremdeles bare kveld? Han visste det ikke. Tankene hadde ikke feste. De lot seg ikke tenke ferdig. De kom ingen steds fra og gled unna igjen, før de var tenkt. Det var ikke bare mørket som hindret ham i å se. Han kunne heller ikke se utover det øyeblikket han befant 14


seg i. Han var stengt inne i et øyeblikk. Han husket ikke hvem han var. Han husket ikke hvor han var. Han husket ikke når det var. Selv ikke denne siste søvnen kunne han huske noe fra. Han var etter rulletekstene. Kanskje trodde han at dette ville gå over. Han trodde kanskje at dette var forbigående, hvis han klarte å tenke så langt, for tanken han tenkte om det forbigående var også forbigående og forsvant i rekker av andre fåfengte tanker. I alle fall tok han feil. Dette er varig. Herfra er det ingen plan, ingen orden, ingen avtale, bare sjanser. Han var blitt et varig øyeblikk. Og det var ikke redsel, sorg eller panikk som Kim Karlsen følte, han følte seg bare dypt forlegen. Det er nå min oppgave for alvor begynner. Og jeg skal også begynne forsiktig. – Hallo, sa Kim Karlsen. Lavt, prøvende, sa han det, som om han lærte seg norsk og henvendte seg til resten av verden: – Hallo? Kim Karlsen lyttet til sin egen stemme i mørket, hvis den i det hele tatt var hans. Han kjente den ikke igjen. Den lignet ikke ham. Munnen virket samtidig for stor i ansiktet, bløt, nesten vrien å lukke, og ansiktet rundt den samme munnen kjentes altfor stramt, som et nummer for lite. Han forstod knapt hva han sa. Det lød som babbel. – Hallo? Det var åpenbart ingen andre i nærheten, for Kim Karlsen fikk ikke noe svar, hverken på første, andre eller tredje forsøk. Jeg kan forøvrig slå det fast, en gang for alle, at han var alene, slik at det ikke lenger skal herske noen tvil, for det er det siste jeg vil, nemlig å så tvil. Tvil er det absolutt siste jeg vil så. En slik gartner er jeg ikke. I mitt 15


drivhus skal alt uansett visne. For tvil er ikke mitt gebet. Jeg bestreber meg, som sagt, på å være rettskaffen og presis. Kim Karlsen var alene som bare et menneske kan bli. Han var der selv ensomheten ikke finnes. Kim Karlsen løftet armen, traff en vegg og fant en bryter. Den slo han på. En lampe i taket ble straks tent. Taket var hvitt. Veggene var hvite. Lyset blendet ham, like sterkt som mørket hadde gjort i sted. Mørket og lyset er jo som kjent bare to sider av samme sak. Så kunne han omsider se. Han lå naken i en dobbeltseng. Han kikket nedover seg selv. Dette var altså ham. Dette var altså kroppen han hadde våknet opp i. Hvor gammel var denne kroppen? Tenk på et tall, tenkte Kim Karlsen, og kom til nærmere femti, han tenkte, eller gjettet, sin egen alder, men dette tallet, nærmere femti, gjorde ikke inntrykk på ham, kanskje kroppen var enda eldre, i hvert fall ikke yngre, den virket slitt, på en måte, ikke et vrak, bare utslitt, mager, hul, huden ved hoftene og lysken var flekkete, som om han var solbrent akkurat der, er jeg nudist, tenkte Kim Karlsen, himmelfallen, før denne tanken også glapp for ham og han måtte begynne omatt å tenke. Han frøs ikke. Han flyttet blikket. En sort dress var lagt pent over en stol. På gulvet, som var dekket av et rødt teppe, stod et par sko, sorte de også, det var nesten som om de fløt i rødt vann. Gardinene, grønne, tunge, var trukket for det eneste vinduet i rommet. En skulderveske hang på en knagg ved siden av døren til et bad, som var åpen. I et speil over en vask så han et gult dusjforheng. En annen dør var lukket og det var festet en slags plakat på den, kunne han også se, med instrukser om evakuering og nødutganger, i tilfelle brann. I hjørnet, nærmest denne døren, var det plassert et fjernsynsapparat. 16


Ord som falt Kim Karlsen inn: Skip, fengsel, sykehus. I det andre hjørnet stod et lavt, firkantet skap: Minibar. Så hvisket han, med den fremmede stemmen: Jeg er nok på hotell. Hotell. Men i hvilken by, i hvilken verdensdel og i hvilket ærend? På nattbordet lå en fjernkontroll. Den fikk han fatt i. Samtidig la han merke til hånden sin, den høyre hånden, det var ikke til å unngå, for det var en stygg hånd, en ualminnelig stygg hånd, som ikke lot seg overse helt uten videre, full av arr som den var, på kryss og tvers fra knoke til knoke, og særlig pekefingeren, pekefingeren var det verste ved hele hånden, den var skeiv og krokete og pekte i alle retninger, som om den hadde løsnet på midten. Og hvis øynene er sjelens speil, som noen av dere ynder å si, så er hånden sjelens redskap. Hånden velsigner og slår. Hånden kjærtegner og truer. Hånden gir og tar. Og dette var uten tvil hans hånd. Den hørte også ham til. Kim Karlsen tenkte: Jeg har skadet meg. Og denne tanken klarte han å drive videre, presse den til en fortsettelse, for han tenkte også: dette er arr og ikke sår. Og mellom sår og arr ligger tid. Tiden hadde altså leget noen sår. Kim Karlsen var i og for seg fornøyd med denne tankegangen; at han ble i godt humør er nok å ta for hardt i, men med selve hånden var han slett ikke fornøyd. Ikke bare var den heslig å se på. Han fikk det også for seg at det var noe som manglet. 17


En grå kant i huden rundt det smale håndleddet viste det: Klokken hans var borte. Han slo på fjernsynet. Bildet som kom til syne var meget uklart. Det kunne like gjerne vært i svart hvitt og ikke farger. Han forsøkte å skru opp lyden, men skjermen var like taus og grå. Nå klarte han endelig å se hva bildet forestilte. Det var en hoppbakke. En krumbøyd skikkelse føk ned det bratte ovarennet og forsvant ut i kornete tåke. Øverst i hjørnet av skjermen stod det skrevet noe. Han klarte å lese. Han kunne med andre ord fremdeles lese. Det stod reprise. I det samme ble den døren som hittil hadde vært lukket, hvilken skulle det ellers vært, åpnet. En kvinne, med et kanskje asiatisk utseende, var allerede på vei inn i rommet. Hun holdt slangen til en støvsuger i den ene hånden, selve maskinen trakk hun etter seg, den vippet mot terskelen. Så stanset hun brått, sperret opp øynene på en ganske vill manér, den asiatiske mimikks disiplin tatt i betraktning, og med den andre hånden dekket hun munnen, som om hun ville skjule et hjerteskjærende skrik, eller kanskje noen heller ville tro en ellevill latter. Dermed snudde hun, det lignet et klønete dansetrinn, piruett i panikk, snublet den andre veien, fremdeles med støvsugeren på slep, og lukket døren like raskt som hun for litt siden hadde åpnet den. Kim Karlsen lå stadig urørlig og naken i dobbeltsengen og forsøkte, enda en gang, å summe seg, det vil si, oppsummere. Dette var ordene han kom på, dette var språket i hans øyeblikk: nudist, hotell, arr, reprise. Kim Karlsens knappe og fullstendige leksikon, fjerde januar, 2001: nudist, hotell, støvsuger, arr, reprise. 18


Han tenkte: Hva nå? Det var en presis tanke. Han var, som jeg har påpekt, omringet av øyeblikket, for øyeblikket er den minneløses eneste historie, ja, den minneløse er alltid for øyeblikket, som det heter. Neste skritt blir det første og er samtidig det siste. Med andre ord: ingen plan, ingen avtale, ingen orden. Og slik stod Kim Karlsen opp, denne morgenen, den fjerde januar 2001, langsomt og prøvende stod han opp fra dobbeltsengen, satte føttene på det myke, røde gulvet, holdt dynen rundt seg, på en blyg, bluferdig måte, som både kledde ham og virket komisk, alt tatt i betraktning, og han gikk, enda langsommere, skritt for skritt, mot vinduet og trakk gardinene til side. Det snødde her. Snøen var ikke hvit. Snøen var grå og hang på skrå som et skittent gitter i luften. Bak snøen lå noen hus. Veggene var blå. Så mye kunne han se. Det snødde i en blå by. Bak de blå veggene sluttet snøen i dimme skygger som hverken lignet på natt eller dag. Han var like klok og trakk for gardinene igjen. Han fortsatte, fremdeles langsomt og med dynen rundt seg, som det forlegne mennesket han var blitt, ut på badet. Over vasken hang speilet i mørket. Han tente lyset og så et ansikt. Og dette er hva Kim Karlsen kunne se: en skarp, spiss nese, magre, nesten hule kinn, en vifte av rynker rundt øynene, som om han i sin tid hadde grått eller ledd for mye, og de virket både trette og årvåkne, øynene hans, hvis det var opp til ham å bedømme, noe det altså ikke var, som sagt er det jeg som har tatt på meg denne tunge oppgaven. Håret var det imidlertid ingenting å si på, håret var 19


fremdeles en fryd, fyldig, langt, det lå over ørene, luggen skjulte nesten pannen og bortsett fra de grå, nesten hvite strøkene langs tinningen var denne frisyren nærmest for en selvmotsigelse å regne, en paradoksal triumf som kronet dette, unnskyld uttrykket, hippokratiske ansiktet. Men det var altså noe med munnen. Underkjeven, dette hesteskoformede beinet, uunnværlig for både tale og tygging, for alfabet og mat, var liksom løs. Han måtte stadig løfte den. Og nå så han også noe annet. På den smale hyllen ved speilet lå det et gebiss og grein. Jo, sannelig var det ikke et gebiss som lå der og grein og flirte mot ham. Var det hans, dette gebisset, denne latterens og gråtens protese, kjeftens kastanjett? Jeg er ingen spøkefugl, nei, det skal ingen noensinne få seg til å tro, at jeg er en spøkefugl, jeg er saklig og streng, jeg vil være så rettskaffen og presis som mulig, men visse friheter må også jeg ha lov til å ta meg, for i det hele tatt å holde ut. Kjeftens kastanjett! Han dro i alle fall tungen langs ganen, att og fram, kikket opp igjen og brettet leppene til side. De lyserøde, tannløse gommene kom til syne og det var litt av et syn, denne bløte flabben, et spebarns trut, midt mellom de harde og magre furene. Han nølte. Så lirket han gebisset, med mye om og men, inn i munnen, det passet, bet disse kunstige tennene sammen og kjeven, med sine fjorten par muskler, falt på plass. Kim Karlsen smilte det han var god for til speilet. Han var like, om ikke enda mindre, klok. Så gikk han tilbake til stolen ved sengen, la dynen der og begynte å kle på seg. Han gjorde det forsiktig, som om han stod i et prøverom i en eksklusiv forretning og var redd for å ødelegge eller skade plaggene på noen måte. 20


Den mørke dressen kledde ham. Skoene var også i riktig størrelse. Det var utvilsomt hans klær. Det var utvilsomt hans gebiss. Det var, tross alt, utvilsomt hans kropp. Det eneste han kunne tvile på, og det er bare å beklage, var om dette i det hele tatt var hans liv. Men så langt nådde ikke tvilen. Tvil krever tid og han var bare et øyeblikk og han var ikke et øyeblikk i tvil. Og tvil er som sagt det siste jeg ønsker. Den som sår tvil høster villskudd og vranger. Han ble i stedet stående en stund på det røde teppet og kjenne etter. Han visste ikke hva det var han kjente etter. Han kjente bare at lommene i jakken, når han kjente godt nok etter, virket tunge. Han hadde noe i dem. Den samme hopperen var på vei ned ovarennet igjen og strakte seg lydløst inn i den kornete tåken mot et usynlig k-punkt utenfor skjermens rekkevidde. Øverst i hjørnet stod det fremdeles skrevet, med disse skjeve, hvite bokstavene, dette ordet som gjentok seg selv, reprise. Han stakk hånden i lommen og fant først et nøkkelknippe, en alminnelig ring med to nøkler på, en stor og en liten. I den andre lommen lå et armbåndsur, en gammeldags, vanntett klokke med slitt, brun lærrem, visere og dato, av merke Certina. Den hadde stanset. Den var ti over halv elleve. Men var det på natten eller om dagen den hadde stanset? Umulig å si, for andre enn meg. Og er det kanskje ikke sant at en klokke som står stille går riktig to ganger i døgnet? Datoen var det verre med, 4. jan. Den gikk bare riktig én gang i året. Det hjalp ikke å trekke klokken. Viserne rikket seg ikke. Han spente den likevel fast rundt håndleddet, den stille klokken kledde ham også, og undersøkte innerlommene. I den høyre fikk han tak i en flat lommebok, som kun inneholdt det lom21


mebøker sjelden gjør nå til dags, nemlig penger, kontanter, mynter, en heller beskjeden sum penger, en gammeldags ukelønn, han telte dem og kom etter mye om og men frem til 35 norske kroner. Bak lommeboken lå en kam, krum, bøyd. Han lot den ligge. Så fant han, til syvende og sist, i den venstre innerlommen, en syvende sans. Han satte seg på sengen. Det var en syvende sans, for året 2001. Han bladde i den. Sidene var blanke så langt han kunne se. Hele året var blankt, dag for dag, uke for uke, måned for måned, helt fram til 2002, der denne tynne boken tok slutt, med en like blank og ubrukt epilog, neste års kalender, med andre ord akkurat som jeg sa, og jeg siger og skriver derfor på ny: Herfra er det ingen plan, ingen avtale, ingen orden. Han bladde tilbake og mellom fremtiden og den første dagen, i dette året, 2001, stod det noe, i spalten for personlige opplysninger, kanskje for å minne seg selv om hvem man er, eller i tilfelle noen skulle miste denne syvende sansen, det var en tydelig håndskrift: Navn: Kim Karlsen. Adresse: Universet. Kloden. Europa. Skandinavia. Norge. Oslo. Skillebekk. Svoldergate 7. Og til slutt et telefonnummer. – Kim Karlsen, sa Kim Karlsen. Det ringte ingen bjeller, som det heter. Kim Karlsen? Hvem i all verden kunne ha funnet på et slikt navn, med bokstavrim og det hele? Foreldrene hans, så klart, han hadde i hvert fall ikke funnet det på selv og stukket hodet i døpefonten av fri vilje, men straks dette tunge ordet, foreldre, slo ham, forsvant det igjen, slaget traff ikke, eller mer presist, ordet var tomt, en skygge, det var bare bokstaver i en viss rekke22


følge, som ikke inneholdt det de skulle bety, nemlig mor, far. Han kunne ikke huske noen mor og far. Han kunne ikke huske om de levde eller var døde. Han ble enda mer forlegen. Personnummeret hans stod også skrevet her, i den syvende sansen, elleve sifre, Kim Karlsen leste at han var født i september, 1951, i slutten av jomfruens tegn. Han lagde et slags regnestykke og kom til femti. Hvis det var fjerde januar, 2001, gikk han, Kim Karlsen, altså i sitt femtiende år, slik han selv hadde gjettet, ved å se sin skrøpelige kropp. Men i det samme han hadde kommet frem til denne alderen, ble den borte igjen. Han var og ble bare et øyeblikk gammel. Så var det likevel noe han hadde oversett, i den syvende sansen: Under datoen 3. januar, altså i går, hadde noen skrevet og det måtte etter all sannsynlighet være ham selv: Oppdrag III, tilfredsstillende. Kim Karlsen ble heller ikke klokere nå, han ble stadig mindre klok, ja, jo mer han fikk å vite, desto meningsløsere kunne alt virke. Jo mer han pøste på, desto tommere ble han. Hvilket oppdrag var utført, og det på en tilfredsstillende måte? Og gjenstod det flere oppdrag? Var dette bare begynnelsen, eller slutten? Men for den som har mistet hukommelsen går begynnelse og slutt ut på ett. Kim Karlsen lukket den syvende sansen. I brystlommen lå imidlertid noe annet, et hullkort, på størrelse med et vanlig kredittkort, med dette kunne man tømme rommets konto, for drømmer i alle slags valutaer, mareritt, syn, skrøner, åpenbaringer og den dype søvnen 23


som er kobberet som ikke lar seg veksle, det var med andre ord den flate nøkkelen til rommet og hotellets navn var trykket på den: Sortland Hotell, rom 313. Kim Karlsen, for tiden på Sortland Hotell, rom 313. Hvor lenge hadde han vært her? I hvert fall siden i går. Kim Karlsen åpnet den syvende sansen igjen. Under spalten viktige telefoner, hvor politi, brannvesen og nødhjelp allerede var trykket, for man er alltid i fare, var det føyd til tre numre, håndskrevne og tilsynelatende tilfeldige tall etter hverandre og nøyaktig like mange i hver rekke. De sa ham heller ingenting. Hva kunne tall si ham? Det stod en telefon på nattbordet. Skulle han ringe noen av disse numrene? Han ble sittende på sengen mens han overveide dette. Tankene, som sagt, hadde ikke feste. Det glapp. Det er hardt føre på disse kanter. Og Kim Karlsen tenkte i stedet på forlegenheten, det eneste konstante i ham siden han stod opp, og denne forlegenhet ble nå satt i forbindelse med en annen kjensle, en annen følelse, nemlig frihet. Han var utenfor tid. Han var utenfor folkeskikk. Det var den store fyrabend. Han ble ikke gladere av dette. Han visste ikke hva han skulle bruke denne friheten til. Denne friheten var så grenseløs at den ble umulig. Han visste bare at han ville hjem. Kim Karlsen ringte til seg selv. Ingen tok telefonen der, i Svoldergate, Oslo. Det varte og det rakk. Men endelig, etter tolv signaler, skjedde det noe, det var en svarer som 24


ble koblet inn, og lyden av denne stemmen som begynte å snakke til ham var like fremmed som det meste denne morgenen, som rommet han hadde våknet på og kroppen han hadde våknet i, som ansiktet i speilet og munnen i ansiktet og gebisset i munnen, og stemmen snakket raskt, utålmodig, nesten belærende, på en lattermild måte, men heldigvis på et språk han forstod, dette var altså ham, Kim Karlsen, og var det slik han vanligvis lød, for de som lyttet til ham, som en sorgmunter, andpusten og muligens beruset kvikkas, eller var det slik de fleste middelaldrende menn lød på sin ensomme svarer? Dette er uansett hva Kim Karlsen fikk høre da han ringte til seg selv: Du har nå kommet til selveste Kim Karlsen. Jeg er som du sikkert forstår ikke hjemme. Jeg er ute på eventyr igjen. Eller kanskje jeg rett og slett ikke vil snakke med deg. Hvis du fremdeles vil legge igjen en beskjed, kan du gjøre det etter pipetonen, så får vi se om jeg ringer tilbake. Kim Karlsen la på før pipetonen. Der satt han, klam i hendene. Skulle han legge igjen en beskjed til seg selv, på sin egen telefonsvarer? Var det vanlig? Nei, det er høyst uvanlig. Kim Karlsen var jo den eneste som visste sikkert at han ikke var hjemme og ikke kunne ta telefonen. Han var jo ute på eventyr. Han var ute på eventyr og ville hjem. På den annen side, kanskje var det andre der som kunne ta den imot, beskjeden, kanskje var han gift, for den saks skyld, kanskje hadde han barn og denne tanken var så overveldende at den nesten tok pusten fra ham, før den i samme øyeblikk ble avløst av en langt mindre overveldende tanke, den var mer beklemmende enn overveldende, 25


nemlig at han fremdeles bodde hos mor og far, hos de som måtte være hans mor og far og som i sin tid hadde gitt ham dette navnet, Kim Karlsen. Men hadde det da ikke vært naturlig at alle ble presentert på telefonsvareren, enten det var foreldre, kone eller barn, og ikke bare ham? Kim Karlsen var forlegen, fri og forvirret. Ute på eventyr igjen? Var det dette som var et eventyr? Hadde han vært ute på det før? Da fikk han øye på tasken som fremdeles hang der. Han gikk bort dit, til knaggen der den hang. Den lignet en fiskeveske, med flere lommer til kroker, sluker, snøre, søkker og dupper og hva man ellers trenger til den type fangst, en slik man brukte i gamle dager, eller det som nærmere bestemt hadde vært hans ungdom, og som også ble mote i enkelte miljøer, et signal med skulderrem om hvor man stod i de fleste saker, uten at han forbandt denne tasken med noe av dette, hverken fisk, politikk eller ungdom, han kjente bare at den var tung. Han åpnet den og tok opp noe fra den største lommen. Det var et diplom, eller en plakett, i glass og ramme. I hjørnene hang fire løse skruer, det drysset murpuss fra dem. Noen måtte etter all sannsynlighet ha revet, eller tatt, det ned fra en vegg. Hva gjorde dette diplomet, denne plaketten, i hans taske, hvis tasken var hans? Han forsøkte å lese det som var skrevet på det forseggjorte arket: Outstanding Achievement Award presented to Sortland kino, in regarding of the fact that the total attendance for 20th Century Fox’s The Sound of Music, has set a new record for roadshow attendance in Kinoen, with 2331 admits. 26


October 3. 1967. Han leste det en gang til, men forstod fremdeles like lite, det var et annet språk, et fremmed tungemål, ikke det samme som kom fra hans munn eller svarer, og det ga ingen mening. Det eneste han forstod, bortsett fra at diplomet måtte være en hedersbevisning av høyeste rang, utførelsen og dette fremmede språket tatt i betraktning, var tid og sted: Sortland kino, tredje oktober, 1967, samt tallet 2331. Alt dette gjorde ham, et øyeblikk, urolig, svært urolig. Var det tyvegods? Var det en gave? Hvordan kunne han vite det? Han visste det ikke. Han la derfor diplomet raskt tilbake i tasken, snudde seg like fort, som om han var tatt på fersk gjerning, noe han naturligvis ikke var. Han var alene, så alene som bare dere kan bli. Han satte seg på sengen, løftet røret av telefonen og ringte atter til Kim Karlsen i Svoldergate. Kim Karlsen på Sortland Hotell hørte den samme beskjeden, men lød ikke stemmen hans annerledes denne gangen, ikke beruset og kvikk, men heller oppspilt, forventningsfull, og det er noe helt annet, det var stemmen til en ertekrok. Jeg er ute på eventyr igjen. Kim Karlsen ventet på pipetonen. Og da han hadde ventet en stund, på denne pipetonen, var stemmen der igjen, som om Kim Karlsen, i siste liten, kom på noe han måtte legge til på svareren sin. Og nå var det ingen ertekrok han hadde på tråden fra Svoldergate, men en spak alvorsmann: Hvis det er deg, Eleanor, lover jeg å ringe. Så var pipetonen der straks og Kim Karlsen ble med ett stum, tafatt og målløs, på sengen på Sortland Hotell, rom 313, slik de fleste blir når de skal legge igjen beskjeder, fordi det er som å snakke til et automatisk spøkelse, og stemmen din lagres i dette spøkelsets absolutte minne, kanskje til spott og spe, og når du først har begynt 27


å snakke er det for sent. Ikke nok med det, idet han endelig tok mot til seg og skulle si noe, og kanskje tok han for hardt i, løsnet gebisset og hang på tvers i munnen, som en gammel skibinding, og han måtte lirke og lure for å få talatuten i gjenge igjen og han sa, som en spak alvorsmann til en annen: Det er bare meg. Jeg er ute på eventyr. Jeg kommer snart hjem. Kim Karlsen hev på røret, knyttet nevene og bøyde nakken. Var det kanskje ikke en uhyggelig hånd han fikk se, den ene, den høyre, med arrene i bisarre mønstre mellom knokene, jo, det var det, for ikke å snakke om pekefingeren som ikke lot seg knytte som de andre fingrene, men pekte akkurat som den ville, bak og fram, hit og dit, opp og ned og gjorde neven ufullkommen, ja nesten latterlig. Han hadde sett den før, denne skamferte hånden, som er den ytterste del av armen, men husket ikke når og enda mindre hvordan den hadde blitt slik, og liksom romantikere kaller øyet for sjelens speil, så er hånden, som sagt, og det kan ikke sies for ofte, sjelens, eller hva dere vil kalle dette vesen, samme er det for meg, redskap, hånden gir og tar, hånden kjærtegner og dreper, velsigner og truer, det er derfor ikke helt på jordet at noen, og ikke bare spåkoner og uforbederlige diktere, søker kunnskap om et menneskes karakter og livsløp i håndflatenes buer og linjer, for er det kanskje ikke gjerningene som gjør dere til det dere er? Men arr, se det er noe helt annet, arr er ikke tegn, arr er bare fortid, historie. Hvis det er deg, Eleanor, lover jeg å ringe. I den syvende sansen stod det altså enda tre telefonnumre. Verden var full av sifre. Verden var full av koder. 28


Alt som ikke står skrevet er iferd med å gå tapt. Jeg, ikke minst jeg, og jeg sier det som den spøkefugl jeg altså ikke er, vet dette bedre enn de fleste. Det var bare ham. Han kom snart hjem. Kim Karlsen kikket i det lille kjøleskapet i hjørnet, minibaren, telte flaskene på hyllene, øl, vin, brus. Hva skulle han med det? Han var ikke lenger tørst. Likevel forsøkte han å åpne en flaske. Etterpå stilte Kim Karlsen seg ved vinduet og løftet gardinene til side. Det hadde ikke lettet. Han så de blå veggene i sine dype skygger bak skjeve gitre av snø i et umulig døgn, en omvendt dato som stod på stedet hvil i hotellets tidsregning mens den samme hopperen var i farta igjen i tåken og utsikten minnet ikke så lite om dette bildet på den tause skjermen, med andre ord, reprise og atter reprise. Han gikk bort til døren i stedet. Lenge studerte han kartet som hang der, en geometrisk skisse av bygningens ganske kompliserte interiør, med både røde og svarte streker, som viste veien til de forskjellige nødutgangene i tilfelle brann og andre katastrofer. Sortland Hotell, rom 313, fjerde januar, 2001. Kim Karlsen åpnet døren og tok, forsiktig, et skritt fram og ble stående i korridoren. Den virket øde og forlatt. Det var ingen å se noen steder og heller ingen å høre. Ikke engang et par sko som kunne minne om medmennesker var å se. Han fikk denne sære fornemmelsen av å være den eneste gjesten her, en strandet gjest, var det kanskje det han var, en strandet gjest? Så hørte han noe likevel, som om noen pustet ham i nakken, men det var bare døren som lukket seg selv med et raskt smekk og han rakk ikke 29


engang å stanse den. Så var alt like stille. Han kjente straks etter i alle lommene. Der fant han bare nøkkelknippet, med de to nøklene på, pengeboken og den syvende sansen. Hullkortet lå altså på den andre siden av den samme egenrådige døren, inne på rom 313. Han røsket i håndtaket. Det hjalp ikke. Han var låst ute. Kim Karlsen stod, ene og forlatt, mellom de stengte værelsene på Sortland Hotell, den fjerde januar, 2001, og han hadde allerede glemt hvilket rom han bodde på. En pil på veggen pekte i en bestemt retning, slik piler nødvendigvis har for vane. Kim Karlsen fulgte den og kom til en heis, trykket på den eneste knappen og dørene åpnet seg straks. Han gikk inn i dette trange kottet som var fôret med speil som kastet ham rundt og rundt i en både skjødesløs og mekanisk dans, han førte og ble ført samtidig, han stod med ryggen til seg selv og likevel ansikt til ansikt, for denne heisen var ingen kinosal hvor dere kan se gamle Chaplinfilmer, denne heisen var en koffert av speil, så trykket Kim Karlsen på den nederste knappen, nei, han trykket på alle knappene, for sikkerhets skyld, dørene gled brått og lydløst igjen og heisen beveget seg i rykk og napp gjennom hotellet, mot resepsjonen, der det snart skulle møte ham et selsomt syn. For da heisen omsider stanset for godt og dørene åpnet seg på midten, som vann, ja, som vann av metall rant de fra hverandre, kunne Kim Karlsen se en rekke mennesker ved en disk, en hel forsamling var det, for det meste kvinner, på hans egen alder, kanskje yngre, det var minst tyve av dem, de hadde ikke akkurat uniformer på seg, men lignet like fullt en gruppe, en såkalt samlet flokk, de måtte være medlemmer av et eller annet, bagasjen deres var stablet ved 30


utgangen, og de oppførte seg på en i hans øyne besynderlig måte, syntes han i begynnelsen, de gestikulerte, med brå, kantete armslag, sprikende fingre og noen ganger knyttede never, mens ansiktene buktet seg i alle mulige slags grimaser. Først trodde han at de gråt. Noe forferdelig måtte ha skjedd. Men han så ingen tårer. Var de sinte i stedet? Var de sinte på ham? Hadde han gjort noe galt? Hadde han på noe som helst vis fornærmet, eller gjort dem forbannet, siden de, akkurat her, i samlet flokk, virket så forferdelig sinte? Eller var det den unge mannen bak disken, Resepsjonisten, han med nøklene, som de vendte sin harme mot? Eller var dette rett og slett vanlig oppførsel? Var det slik man tedde seg her, i denne tid? Ingenting av dette kunne jo Kim Karlsen vite og derfor ville han helst ta heisen strake veien tilbake, eller opp igjen, hvor det nå var han kom fra, men det var uansett for sent. Kim Karlsen ble stående, på kanten av heisen, måpende, med store øyne, fjetret og skremt, men det var ikke disse overanstrengte geberdene som slo ham som påfallende, det var heller mangelen på lyd, det var rett og slett det faktum at det ikke kom et ord fra forsamlingen, uansett hvor mye de så ut til å streve med det, og dette åpenbare misforholdet mellom geberder og stillhet, mellom grimaser og taushet, gjorde ham lattermild, og la meg straks føye til at dette var ikke det gamle trikset hans, selve stumfilmtrikset, nemlig ganske enkelt å skru av lyden når verden ble for høyrøstet, påtrengende eller ualminnelig kjedelig, noe han hadde levd stort på i mange sammenhenger, det vil si overlevd, først og fremst på skolen, for eksempel i norsktimene når lærer Lue, som noen, men ikke Kim Karlsen, vil huske, leverte stilene tilbake, fortell om dine fremtidspla31


ner, og ikke minst under de uendelige søndagsmiddagene med foreldrene, særlig om høsten, når den samme fremtiden skulle stakes ut en gang for alle hver eneste søndag, høst eller ikke høst, men altså særlig om høsten, i skyggen av gule trær og stram villvin som raslet og klødde på vinduene, for ikke å snakke om konfirmasjonen i Frogner kirke, da var stumfilmtrikset hensiktsmessig å ty til, når presten ikke ga seg og det var like før alle havnet i helvete, og siden sammen med sjefer, psykologer, konstabler, pasienter, misjonærer, bokholdere, dørselgere, ideologer og ikke minst enkelte kvinner, uten sammenligning for øvrig, kort sagt, de som har en tendens til å herse med andre. Dette stumfilmtrikset, som han var kjent for i vide kretser, var selvfølgelig overhodet ikke i Kim Karlsens tanker der han forfjamset stod og bivånet det han mente måtte være et opptrinn i resepsjonen på Sortland Hotell, det er bare jeg som legger oss det på minnet, dette tvetydige trekket i hans karakter, eller skal vi heller formulere det slik, glansnummeret i hans sosiale repertoar. Nå gjorde imidlertid Kim Karlsen en stor feil, kanskje den første siden han mistet hukommelsen. Han lo nemlig høyt og hjertelig. Og det var enten denne latteren, eller hans måpende ansikt, noe det skulle vise seg å være, altså hans måpende, hippokratiske ansikt, og kan man tenke seg en verre blanding, en måpende munn i en stram og innhul maske, som tiltrakk seg oppmerksomheten og fikk alle til å snu seg i hans retning. Alle armene falt til ro, de ivrige, kanskje hissige munnene bet seg sammen til flate streker, fingrene lå plutselig i ro i hendene, stillheten ble på en måte dobbel, uten at stemningen virket spesielt vennligere av den grunn, snarere omvendt. 32


Kim Karlsen sluttet å le. Men hva hjalp det? En av disse kvinnene, hun som hadde geberdet seg mest og sannsynligvis var gruppens leder, kom strenende mot ham, med raske, bestemte skritt, som ikke levnet noen som helst tvil om denne visittens hensikt, og hun stanset rett foran ham og satte likeså godt foten mellom dørene slik at han ikke skulle få sjansen til å stikke av med heisen. – Står du her og ler av oss? spurte hun. Jeg må straks legge til at det var vanskelig helt å begripe hva hun sa, hun ropte og det var liksom bare annethvert ord som lot seg høre og heller ikke de var enkle å tyde, og når hun attpåtil begynte å geberde seg igjen, gjorde dette situasjonen enda mer uviss og Kim Karlsen fikk denne øyeblikkelige følelsen av at han var et sted hvor han ikke burde være, han var på bortebane, han kunne ikke reglene her og knapt nok språket, han måtte snarest komme seg hjem. – Står du her og ler av oss? gjentok kvinnen. Hun snakket langsommere nå, som om hun henvendte seg til et tungnemt og tregt barn, en ikke ueffen tanke. Kim Karlsen lo, som sagt, ikke lenger. – På ingen måte, sa han. Kvinnen lente seg nærmere og tok ikke øynene bort fra munnen hans. Hun nistirret på munnen hans, mens hun stadig lente seg nærmere. Kim Karlsen måtte søke tilflukt innover i den trange heisen. Hun lot ham ikke slippe unna. – Å, ta ikke den! Du stod her og lo av oss! Det gjorde du, det! Kim Karlsen så en annen vei og fikk ikke se annet enn speil og atter speil hvor et forlegent åsyn ble kastet fra 33


vegg til vegg, mens en lang sveis hang uflidd over ørene og ned i pannen, nesten så den dekket øynene, hva var det denne frisyren minnet ham om, den minnet ham om ingenting, den minnet ham bare om det han så, i det øyeblikket han så det, et tynt, flisete hår, som liksom råtnet på rot og revnet i tuppene og bleike, konkave kinn, et timeglass av knokler, som om vedkommende, som altså måtte være ham, Kim Karlsen, trakk pusten så dypt hele tiden at han var like ved å sluke leppene og snart svelge resten av denne fremmede fleisen. – Det var slett ikke meningen, sa han. – Se på meg når du snakker! ropte kvinnen. Se på meg! Kim Karlsen snudde seg langsomt og lydig og så på henne. – Jeg kan melde deg til politiet! ropte hun. – Det kan da ikke være nødvendig, ba Kim Karlsen. Kanskje det var dette bedende i stemmen hans, eller snarere i hele hans uttrykk, som fikk kvinnen til å nøle, i et øyeblikks medfølelse, eller var det skadefryd, noe som ikke er helt ulike størrelser i det menneskelige regnskap. Men det var det heller ikke. – Hva er det med deg? spurte hun. Og nå var det Kim Karlsens tur til å ha vanskelig for å snakke. Ordene ville ikke gi etter. De knakk på midten. Det var åpenbart noe med ham. Det var tennene som løsnet, denne fordømte innleggssålen, og han kjente hvordan haken falt ned et hakk og kunne bare forestille seg hvordan han tok seg ut og knapt nok det. – Er det noe med meg? Kvinnen pekte på munnen hans, smilte godt og sa tydelig, med solid trykk på hver eneste stavelse: 34


– Gebiss, sa hun. Og så gikk hun hensynsfullt et lite skritt til side slik at den hardnakkede gruppen som stod der i resepsjonen også kunne se, og som de lo, de lo, på sin spesielle måte, av Kim Karlsen, de lo uten latter, men lo, det gjorde de. Da de hadde ledd nok og alle på en måte var skuls, ga den samme kvinnen ham en slags brosjyre, som han rett og slett ikke turte å la være å ta imot. – Hvilken etasje bor du i? spurte hun. Kim Karlsen fikk endelig skjøvet gebisset på plass med tungen. – Femte, sa han. Kvinnen fikk mistenksomme og hissige hender igjen. – Femte? Sier du det, du. Det er bare tre etasjer på dette hotellet. Gjør du narr av oss enda en gang, hva? Vi er ikke dumme, skjønner du. Skjønner du det? – Jeg mener selvfølgelig øverste. – Skjønner du det? At vi ikke er dumme også! – Ja. Og Kim Karlsen trykket på den øverste knappen, kvinnen flyttet foten, dørene gled sammen i vannets sømløse speil og han var på vei opp igjen og det var akkurat som om han stod stille mens speilene fór forbi, så stanset endelig heisen, eller speilene, dørene åpnet seg for ham og han rant ut i tredje etasje, med andre ord der han kom fra, dette husket imidlertid ikke Kim Karlsen, han hadde som sagt mistet hukommelsen, hvor mange ganger må jeg si det, og ikke bare det dere kan kalle erindringen, som er den skjeve og besynderlige katalogen over livets små og store begivenheter, der formen på en kastanje, speilbildet i en hjulkapsel eller det banale refrenget i en sang kan tre 35


frem med samme kraft som bedrag, galskap og mord, men også det korte minnet, det som ikke rekker lenger enn dere kan snu dere og se med det blotte øye. Og jeg kan love dere, at det er et slit, særlig for den som stritter imot, slik Kim Karlsen, i hvert fall en stund og inntil videre, gjorde. Han befant seg i korridoren, i tredje etasje, på Sortland Hotell. Alt han hadde, bortsett fra det han stod og gikk i og gebisset, var et nøkkelknippe, en lommebok med 35 norske kroner og en syvende sans, for året 2001, som inneholdt hans navn, adresse, personnummer, som altså betydde at han var født og registrert i nasjonen Norge, i tillegg til fire telefonnumre, hvorav ett var hans eget, samt den gåtefulle meldingen, skrevet på datoen 3. januar: Oppdrag III, tilfredsstillende. Han hadde forresten en ting til også, en brosjyre, eller nærmest et lite tidsskrift, Tegn & Tale, som det sinte mennesket hadde gitt ham og som han fremdeles bar med seg. Det var en enkel folder, med informasjon fra Norges Døveforbund, region Nord, i anledning de døves dag, som hadde gått av stabelen, nærmere bestemt tredje januar, altså samme dag som oppdrag III ble utført, tilsynelatende tilfredsstillende, og på baksiden var det trykket en rekke tegninger av en hånd, med fingrene i forskjellige posisjoner og til disse tegningene var det knyttet et slags motto, eller til og med et budskap, som ikke var fritt for både jubel og triumf: Språket som ikke kjenner noen grenser! Språket som alle forstår uansett nasjonalitet! Håndalfabetet! Han så på sin egen hånd, den høyre, som holdt denne brosjyren fra det norske døveforbundet, region nord. Det var en hånd som var lite egnet for fingerspråk. Det var 36


en hånd med talefeil, så å si. Den dugde mest til å løfte ting, slippe eller stikkes i lommen, i beste fall legges på ryggen. Kunne man snakke med bare én hånd? Var det omtrent det samme som å hviske, mumle eller snakke langsomt? Dette tenkte med skam å melde Kim Karlsen ikke mye på. Det meste han var i stand til var strøtanker, og knapt nok det, tanker strødd tilfeldig langs drømmenes parseller, der de gror som ugress og mareritt. Jeg skal imidlertid ikke overdrive. Jeg ber om forlatelse. Det er jeg som luker. Kim Karlsens åker lå heller brakk. Blomstene i hans bed var skåret. Overdrivelsen er kanskje forførende ved første øyekast, men den er uetterrettelig og villledende. Min målestokk, min ledesnor, min eneste linjal, er som sagt rettskaffenhet og presisjon, som den nøyaktige meteren som ligger i et hvelv i Paris og hverken lar seg tøye eller krympe, der har dere meg, selv om det ikke alltid kan virke slik. Jeg gjentar: Kim Karlsen så i stedet opp, vekk, for synet av denne ødelagte hånden var frastøtende. På veggen kunne han se en pil. Denne gangen adlød han ikke pilen. Han gikk i nøyaktig motsatt retning. Det kunne ikke skade mer enn å følge den. Dørene i korridoren var lukket til alle kanter og lignet mer på en tunnel. På gulvet lå et bløtt teppe, som en rød løper. Han kunne ikke høre sine egne skritt. Kim Karlsen gikk på den røde løperen, frem til den store premieren. Han kom til et vindu. Der stanset den røde løperen. Vinduet lot seg åpne. Der var det laget en vindeltrapp, eller snarere branntrapp. Til og med det man ikke husker har man til syvende og sist bruk for: nødutgangen. Og alle som vil hjem for godt må gjennom en nødutgang. Kim Karlsen smøg seg ut av vinduet og begynte forsiktig å klatre. Det 37


snødde ikke lenger. Himmelen var sort og prikkfri. Bakken var like blank og mørk. Svimmel hadde Kim Karlsen aldri vært. Han hadde balansert på de underligste steder, gesimser, statuer, monolitter og fjell. Men et øyeblikk, da han hvilte på et av de smale, ruglete trinnene, visste han plutselig ikke om han var på vei opp eller ned.