Bernhard L. Mohr Hvorfor stemmer russerne på Putin?

Page 1



Bernhard L. Mohr

Hvorfor stemmer russerne på Putin?


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2017 Forfatter har fått støtte fra NFFO og Fritt Ord i arbeidet med denne boken. ISBN 978-82-02-51425-9 1. utgave, 1. opplag 2017 Omslagsdesign: Thomas Reinertsen Berg Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2017 Satt i 10,2/12 pkt. Bembo og trykt på 80 g Holmen Book Cream 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Innhold

Prolog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

7

Ti år etter (Middelklassen) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

9

Nettverkeren ved Neva (Putin) . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

22

Kapitalisme og propaganda (Hva Vesten misforstår) . . . .

41

Historietime (Russland og Europa) . . . . . . . . . . . . . . . .

61

Moskva-syndromet (Modernisering) . . . . . . . . . . . . . . .

77

På byen med Sasja og Max (Generasjon perestrojka) . . .

93

Forbrytelse og straff (Korrupsjon) . . . . . . . . . . . . . . . . .

111

Krigsnaboer (Russland og Ukraina) . . . . . . . . . . . . . . .

129

Te og is (En ny statsideologi). . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

148

Femtekolonnisten (Mediene) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

170

Nybyggerne (Det fragmenterte Russland) . . . . . . . . . . .

192

På post for presidenten (Generasjon prestasjon) . . . . . . .

205

Emigranten (Putin og vi) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

222

Epilog . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

235

Kilder . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

242



Prolog

Det er mørkt, det er mørkt, det er mørkt, så er det lyst. Med ett er det så lyst at øyet, som har brukt den siste timen på å tolke sjatteringer av brunt, grått og svart på himmelhvelvingen, blir paralysert. Å ankomme Sjeremetjevo nattestid minner om å kjøre ut av de lange tunellene over Haukeli en solrik sommerdag på 1980-tallet. Idet man bryter ut av det sorte tåkehullet, åpner det seg et endeløst blinkende viddelandskap. Da øyet til slutt kommer over sjokket, oppstår et mønster: Konsentriske sirkler gjennomboret av linjer, nesten som spindelvev. Det er ringveiene og innfartsveiene som sammen streker opp Europas største by. Passerspissen står i Kreml, og det er også der alle innfartsveiene, eller chausseene, ender. Hvis man ser den andre veien, likner chausseene arterier som sprer seg fra et hjerte. Ytre ringvei burde ha stoppet dem, holdt igjen byen, temmet lyset. Men de bare fortsetter og fortsetter utover i det som er verdens største land. Fra et miljøperspektiv var det bra, men for en Moskva-elsker en ulykke at Aeroflot byttet ut Tupolev 154 med Airbus 320. Den elegante sovjetiske jernfuglen nærmet seg destinasjonen i langsomme buer, vendte på flykroppen og gled mer enn fløy inn for landing. Dermed fikk man tid til å ta inn russernes hovedstad fra et mangfold av vinkler: Sovebydelen Kurkino, der hver trettietasjers bomaskin huser tre tusen mennesker. Moskvakanalen, en ingeniørbragd fra 1930-tallet, gravd ut med hendene til dødsdømte ofre for Stalins terror. Penthouseleilighetene med båtplass ved Vodnyj stadion, wakeboard- og yachtklubbene i Novoaleksandrovo. IKEA- og Metro-mastodontene ved Leningrad-chausseen som har lært russerne å innrede i skandi7


navisk stil. Bukhta radosti – Gledesbukta – dit de karakteristiske flatbunnede Moskva-passasjerbåtene frakter forventningsfulle barnefamilier på varme sommerdager. De fordums beitemarkene der spirene på halvoligarkenes murhus skygger for kjøkkenhagene som holder minstepensjonistene i live en sesong til. Khimki-skogen, der konflikten om ny motorvei førte til at en sjefredaktør nær mistet livet. Det eneste som forener fattig og rik, by og land, yachtklubb og kjøkkenhage, er at alle samfunnslag støtter en president og et regime som for hvert år blir mindre demokratisk. Jeg har vært forelsket i Moskvas lyssirkler og levd tett på Russland hele mitt voksne liv, men forstår ikke lenger hvordan russerne tenker.


Ti år etter (Middelklassen) Hvis dere holder sammen, vil ingen være sterkere; men hvis dere begynner å krangle og gjøre alt hver for seg, vil hvem som helst kunne overvinne og ødelegge dere. Lev Tolstoj, forfatter (1828–1910)

«Jeg forestiller meg Russland som en bunt av småkvister. Hver kvist er lett å brekke, men sammen kan de stå imot sterke krefter. I dag, når Russland er omkranset av fiender på alle kanter, må ingen kvister brekke. Det vil være begynnelsen på slutten.» Jeg sitter i en altfor lav sofa og spiser middag med Olga, min beste venn og tidligere kollega i Moskva, og tror knapt det jeg hører. Mens Olgas samboer Sergej er ute på kjøkkenet for å hente kylling og poteter, har jeg bedt henne forklare hvorfor mer enn 80 prosent av russerne fremdeles synes Vladimir Putin gjør en god jobb. Hvorfor støtter de en politisk ledelse som tilsynelatende systematisk tar fra befolkningen fundamentale rettigheter som ytringsfrihet og demokratiske valg? Hvorfor er ikke folk forbanna på grunn av Panama Papers, dokumentlekkasjen som har gått som føljetong i europeiske medier og demonstrert hvordan Putins kumpaner gjemmer unna milliarder av skattebetalernes rubler? Hvorfor aksepterer de at sivilsamfunnet blir kneblet gjennom lovgivning som stempler enhver organisasjon som mottar støtte fra utlandet – fra Bellona til Amnesty – som «utenlandsk agent»? Og hvorfor har de rolig sett på at Russland har brutt folkeretten og erobret en del av nabolandet Ukraina? Snart ti år etter at jeg flyttet hjem fra Moskva, trodde jeg Olga var blant dem som kunne gi et nøk9


ternt og kritisk svar. Hun har alltid fremstått som en moderne og progressiv middelklasserusser, en av dem med utdannelse, penger og utsyn nok til å kunne tenke selv. Men det hun har på hjertet, matcher ikke forventningene. «Sterk styring og kontroll har aldri vært noe problem for Russland. Hvis vi prøver oss på vestlig demokrati igjen, blir resultatet anarki slik som på 1990-tallet. Russland har alltid greid seg best når landet har vært styrt av en sterk hånd», sier hun og lister opp Putin, Stalin, Peter den store, Katarina den store og Ivan den grusomme i et og samme åndedrag. Sergej melder seg på: «Det med demokrati er egentlig en myte som dere i Vesten lar dere lure av. I USA, for eksempel, er det alt annet enn en åpen kamp om makten. Stort sett veksler de samme gamle klanene på å ha presidenten. Først var det Bush senior, etterpå kom Bush junior.» Jeg blir paff, og rundt bordet blir det stille. Mener de virkelig det de sier? Egentlig er vi kommet til et punkt i måltidet der det etter russisk tradisjon er på tide med en ny skål, men ingen ser ut til å ville ta initiativet. Jeg føler meg litt uvel i den lave sofaen, som egentlig er en seng. Hver kveld rigges stua i Olgas toromsleilighet om til soveværelse for tenåringssønnen Daniil, som ellers i døgnet må finne seg i å dele de 15 kvadratmeterne med de to voksne. Pc-hjørnet med den ruvende kombinasjonen av bokhylle og skrivepult er imidlertid bare hans. Bildene på hylla viser Daniil i forskjellige utgaver og størrelser, på ferie med moren i Spania og Frankrike, og på familiehytta – datsjaen – et stykke utenfor Moskva. På de nyeste ser han ut som en viking, med brynje, hjelm og et digert sverd i hendene. De er tatt på en ferieklubb der han to somre på rad har lært fekting på middelaldervis. Selv om Daniils hobby kan minne om små gutters lek, har han bare halvannet år igjen på skolen. Olga avsluttet sine elleve år i sovjetisk grunnskole tidlig på sommeren i det skjebnesvangre året 1991. Moren hadde gjort karriere i Sovjetunionens sentralbank, og insisterte på at datteren skulle ta opptaksprøve til en av landets fremste økonomiutdannelser. Men Olga hadde bestandig drømt om å stå 10


på scenen, og strøk med overlegg. Året etter begynte hun på ISI, en nystartet privat teaterhøyskole i den nye staten Russland. I løpet av det året hun hadde ventet, hadde Sovjetunionens siste generalsekretær Mikhail Gorbatsjov mistet landet han var satt til å styre. Forsøket hans på å modernisere den akterutseilte sovjetiske økonomien gjennom større åpenhet hadde skapt en bevegelse som til slutt ikke lot seg kontrollere. I 1989 kvittet de fleste av de tidligere Moskva-tro landene i Sentralog Øst-Europa seg med det kommunistiske eneveldet, og Berlin-muren falt. Året etter erklærte Litauen full uavhengighet fra Sovjetunionen. I juni 1991 ble Boris Jeltsin valgt til president i den russiske sovjetrepublikken, i det første frie valget på russisk jord noensinne. To måneder senere prøvde konservative krefter i kommunistpartiet og KGB, som mente reformene var gått for langt, å avsette Gorbatsjov. Men kuppmakerne fikk verken hæren eller folket på sin side, forsøket ble slått tilbake og kommunistpartiet forbudt. Med haukene ute av spill ble det raskt tydelig at sovjetimperiets dager var talte. Fra august til desember kom delrepublikk etter delrepublikk med uavhengighetserklæringer. 8. desember vedtok Jeltsin sammen med Leonid Kravtsjuk og Stanislav Sjusjkevitsj – Ukrainas og Hviterusslands nye ledere – å legge ned det som hadde vært kommunismens høyborg gjennom nesten 70 år. 26. desember 1991 ble flagget med hammer og sigd firt i Kreml og erstattet med den russiske trikoloren. Olga husker kuppforsøket i august 1991 godt. Hun var på ferie ved Svartehavet, og satt i hotellresepsjonen sammen med de andre gjestene og så på tv. Ellers står ikke rekken av begivenheter som førte til Sovjetunionens kollaps, klart i minnet. «I 1991 var jeg 17 år og tenkte ikke mye på hva som foregikk rundt meg. Jeg var altfor gira på å komme i gang med skuespillerutdannelsen», forteller hun. Sammen med 24 andre unge håpefulle tok Olga fatt på Stanislavskijs En skuespillers arbeid med seg selv, ledsaget av utallige repetisjoner på scenen. I Jermolenko-teateret på paradegaten Tverskaja like ved Kreml fikk de lov til å komme og gå som de 11


ville, og skrive og øve inn egne oppsetninger. Selv om skolen var ny, hadde den lokket til seg flere kjente regissører og skuespillere fra statlige teatre. I perioder nærmest bodde Olga og de andre elevene i gangene bak scenen. Olgas drømmende livsholdning skulle imidlertid raskt bli satt på prøve. På veien fra teateret og hjem til ettromsleiligheten hun og moren delte i Kuntsovo vest i Moskva, så Olga resultatene av at et samfunn var blitt snudd på hodet. Verdens største statskontrollerte økonomi var på rekordtid blitt erstattet med et kapitalistisk kaos, og de menneskelige lidelsene var store. Der myndighetene tidligere hadde bestemt hva som skulle produseres og til hvilken pris, fikk markedet nå regulere seg selv. Frislippet av priser førte til hyperinflasjon som desimerte verdien av rubelen. Moren til Olga hadde spart i mange år for å gi datteren startkapital i voksenlivet, men sparepengene forduftet nær sagt over natten. Mange steder ble det mangel på basale matog forbruksvarer, og i St. Petersburg måtte folk handle med rasjoneringskort. Selv om de fleste beholdt jobbene sine, kunne lønnsutbetalingene utebli i måneder. Olgas far, som skilte seg fra moren da Olga var liten, hadde hele yrkeskarrieren jobbet som robotdesigner ved et høyt respektert forskningsinstitutt. Nå var han blant dem som måtte skaffe seg annet å gjøre for ikke å sulte. En periode jobbet han – akademikeren med tretti års ansiennitet – som sjauer. Også på politisk hold var det turbulent. Selv om Jeltsin var populær blant folk flest, møtte han stor motstand fra parlamentet, ikke minst i spørsmålene om økonomiske reformer og den nye grunnloven. Det utviklet seg til en kompromissløs maktkamp som endte med at Jeltsin i oktober 1993 satte hæren inn mot parlamentet. Da motstanderne til slutt viftet med det hvite flagget fra et istykkerskutt Det hvite hus, hadde 187 mennesker mistet livet. Omtrent samtidig sto Olga på scenen i Jermolenkoteateret og lurte på om det nye Russland egentlig hadde bruk for skuespillere. Ingen kjøpte teaterbilletter, filmindustrien lå brakk, på tv gikk dubbede mexicanske såpeoperaer sin seiersgang. Kunne hun legitimere sin egoistiske drøm når faren måtte jobbe som sjauer og andre sultet? Hvordan skulle hun forsørge 12


seg selv? I løpet av det fjerde og det femte året på ISI innså hun at hun måtte gi opp drømmen. Sammenliknet med de aller fleste russere kom Olgas familie egentlig greit gjennom de kaotiske 1990-årene. Selv om sparepengene forsvant, tjente moren hele tiden nok til at de aldri led noen direkte nød. Hun hadde til og med råd til å kjøpe en bil til datteren, hvilket gjorde Olga populær blant de andre studentene. Bilen ble i perioder brukt som taxi, så de fattigste medstudentene skulle ha penger til mat. En periode på slutten av 1990-tallet mistet moren jobben midlertidig, men da hadde Olga selv begynt å tjene penger, og kunne endelig gi litt tilbake. Moren hadde dessuten vært så heldig å få kjøpe seg inn i et byggeprosjekt som ble subsidiert av arbeidsgiveren. I 1996 flyttet hun inn i en flunkende ny toromsleilighet ved Preobrazjenskaja-plassen nordøst i Moskva, mens Olga ble boende i Kuntsovo. Da Daniil kom til verden og etter hvert krevde mer boltreplass, lot moren Olga overta den største og nyeste leiligheten. Det er her Olga, Sergej, Daniil og jeg nå sitter og tier om kapp. Olga nipper til baroloen jeg har med fra Gardermoen – Russland praktiserer embargo av mange vestlige varer, så gode italienske viner er vanskelig å oppdrive – mens Daniil forsyner seg med mer tarkhun, en grønnfarget georgisk brus. Til slutt er det vertinnen som bryter stillheten. «1990-årene står for meg i dag som en mørk, mørk periode i Russlands historie. Jeg hadde alltid vært stolt over å leve i en by full av oppegående, utdannede mennesker, og plutselig gjorde omstendighetene folk nærmest til åndssvake tullinger. Jeg har et mentalt bilde av et Moskva der benkene er fulle av lurvete folk som knasker fuglefrø, banner og drikker. Dit vil jeg aldri, aldri tilbake. Og jeg tror de aller fleste i min generasjon har det på samme måte», sier hun. Jeg husker det egentlig ganske likt. Mitt første besøk til Russland var i januar 1999, i kjølvannet av rubelkrakket i 1998. I løpet av det siste halve året var rubelens verdi blitt redusert til en fjerdedel av det den hadde vært. Prisene hadde steget brutalt uten at landet hadde råd til å kompensere verken arbeids13


takere eller pensjonister. Jeg gikk en måned på språkskole i St. Petersburg, og passerte hver dag på vei til metroen stakkarslige eldre som i slitte frakker og pelser tigget om penger til mat. På ekskursjon til Moskva oppdaget en av de andre norske studentene en eldre dame som sto med armen dypt nede i en søppelbøtte. Da hånda kom ut, var den full av upoppet popcorn ispedd sigarettaske. Hun ble stående og lure på om det kunne spises eller ikke, inntil studenten stakk til henne en rubelseddel. Gatebildet var et helt annet i 2006, året da Olga og jeg møttes første gang. Jeg flyttet til Moskva like etter at det norske Schibsted-konsernet hadde kjøpt aksjemajoriteten i gratisavisen Moj rajon («Min bydel»). Avisen hadde på kort tid tatt posisjon som St. Petersburgs mest leste, og nå skulle en ny utgave – forbedret med norsk kapital og vestlig knowhow – erobre hovedstaden. Min jobb var å sy det russiske selskapet inn i den norske konsernhamsen, og samtidig ha ansvar for rekruttering og ansettelser. Olga, som etter skuespillerutdannelsen hadde tatt to universitetsgrader i markedsføring og gjort karriere i forlagsbransjen, skulle lede markedsavdelingen. Tilfeldigvis havnet vi rett ved siden av hverandre i kontorlandskapet. Hun ville bli bedre i engelsk, og var glad over å få en utlending i bekjentskapskretsen. Jeg trengte en Moskva-veiviser, og til forskjell fra mange av kollegene var Olga ektefødt moskovitt. Akkompagnert av klakkene fra de høye hælene hennes ble jeg raskt kjent med sjarmerende parker i vest, georgiske restauranter i øst og klubber i sentrum der du på forhånd måtte vite hvilken dør du skulle banke på. Moskva for ti år siden var et klondyke og et eldorado, det var the roaring twenties med åtti års forsinkelse på grunn av kommunismen. På de seks årene fra 2000 til 2006 hadde Russlands bruttonasjonalprodukt doblet seg, og statens inntekter tatt seg opp så mye at ikke bare statsansatte og pensjonister nå fikk utbetalt det de hadde krav på i tide. Russland var også godt i gang med å betale tilbake utenlandsgjelden. Fremdeles fantes det tiggere på metroen, men de var færre, og ingen så ut som de direkte sultet. Det virket som at landet bare sju år etter det siste 14


rubelkrakket hadde funnet frem til en fungerende form for markedsliberalisme. Den raske veksten fikk utenlandske selskaper til å kaste seg over investeringsmuligheter i landet, og moskovitter som hadde greid å skaffe seg en viss erfaring i kommersielle yrker, kunne velge og vrake i spennende og godt betalte jobber. De byttet ut månedskortet med egen bil, fylte opp leilighetene med koreanske flatskjermer og tyske kjøleskap, og spiste på restaurant et par ganger i uka. Hurghada og Alanya, Costa del Sol og Provence tok over for Svartehavskysten som feriemål om sommeren. Folk som snakket i iPhones og andre smarttelefoner ble en del av gatebildet, og i blokka der jeg bodde, konkurrerte tre forskjellige selskaper om å få levere internett og tv til beboerne. En anselig andel storbyrussere begynte å få en levestandard som nærmet seg vesteuropeiske land; for første gang i historien ga det mening å snakke om en russisk middelklasse. I 2006 utgjorde den anslagsvis mellom 20 og 30 millioner mennesker – nærmere en femdel av hele Russlands befolkning. De fleste var bosatt i Moskva, St. Petersburg og de andre millionbyene i europeisk Russland. Olgas viktigste oppgave var å gjøre Moj rajon kjent for Moskvas middelklasse. Avisens forretningsmodell var i utgangspunktet enkel: Redaksjonen produserte en miks av lokale nyheter og informasjon tilpasset middelklassens interesseområder, med vekt på hva som foregikk i byen i helgen. Avisen ble så satt sammen i et titall forskjellige varianter, med en felles del og en del bydelsspesifikt innhold, og trykket i et samlet opplag på en halv million. Den ble deretter distribuert til kafeer, kjøpesentre og supermarkeder, det vil si steder der middelklassen dominerte. Hvis vi lyktes med et produkt som middelklassen faktisk ville lese, kunne Moj rajon bli en populær reklamekanal for både den lille kiosken på hjørnet og store kjeder som Ikea og Auchan. Siden 2000 hadde reklamemarkedet i Russland vokst mellom 20 og 40 prosent i året, og fremskrivningene tilsa en massiv økning de kommende årene. For meg som hadde studert russisk mellom 1998 og 2004, var det en drøm å jobbe her. Én ting var at Moskva var en heseblesende storby med nærmere 15 millioner innbyggere. Den hadde 15


på få år gått gjennom en kommersiell revolusjon som hadde brakt med seg mengder av underholdningssentre, konsertscener og restauranter. Det var også noe annet, noe med selve stemningen, som ga en fornemmelse av ubegrensede muligheter. Samfunnet befant seg i støpeskjeen, og temperaturen i smia var intens. Som The Economists daværende russlandskorrespondent Edward Lucas formulerte det: «Vestlige [forretningsfolk i Russland] føler at de befinner seg i en større, mer fargerik og lysende versjon av sine egne land.» Som representant for et utenlandsk selskap opplevde man dessuten å ha stort gjennomslag. At utenlandsk kapital sto bak, varslet om soliditet og profesjonalitet. Det var i de aller fleste tilfeller mulig å plukke opp telefonrøret og på direkten avtale et møte med toppledelsen i et selskap. Og overalt hvor jeg kom, ble jeg møtt med gjestfrihet og genuin interesse. Dessuten var det et privilegium å få jobbe med så mange spennende mennesker. Moj rajons ansatte kom fra hele Russland – noen var innflyttere fra andre steder i den europeiske delen av landet, noen kom fra sibirske byer som Irkutsk og Vladivostok. To av redaktørene våre var hviterussere, webredaktøren ukrainer. Mange hadde livshistorier å fortelle som for en nordvesteuropeer fremsto som temmelig eksotiske. Vi ansatte en mor og en datter som hadde benyttet muligheten til å forlate Khabarovsk nær grensen til Kina da datteren kom inn på en høyskole i St. Petersburg. Fem år senere jobbet de to for Moj rajon som henholdsvis annonseselger og sekretær. På grunn av boomen i økonomien var det utfordrende å holde på folk, men etter hvert fikk vi samlet et ungt og kompetent lag som delte ledelsens oppfatning om at det vi drev med, var noe helt spesielt. Selv om det primære var å bygge en business, tenkte både de lokale gründerne og de norske eierne at Moj rajon over tid skulle bidra til å gjøre det unge russiske samfunnet mer transparent og demokratisk. På forhånd ble det behørig diskutert i Schibsted om det var mulig å lage avis i Russland etter vestlige redaksjonelle prinsipper. Det var uaktuelt å satse dersom man ikke kunne etterleve den norske Vær varsom-plakaten og kravene til Stiftelsen 16


Tinius1 om å stå opp for menneskerettigheter og demokratiske verdier. I 2005 hadde den amerikanske organisasjonen Freedom House endret Russlands status fra «delvis fritt» til «ikke fritt» som følge av stor statlig innblanding i mediesektoren og økende maktkonsentrasjon i Kreml. Kunne vi risikere at myndighetene ville stoppe oss dersom journalistene våre ble for pågående? Konklusjonen ble at siden Moj rajon var en gratis ukeavis orientert mot lokale nyheter, så ville den passere under Kremls radar. I de to årene avisen hadde kommet ut i St. Petersburg, hadde Moj rajon drevet med en uavhengig og nokså myndighetskritisk journalistikk, uten at noen hadde forsøkt å legge begrensninger på virksomheten. Dessuten hadde finske Sanoma og svenske Bonnier tjent penger i Russland tilsynelatende uten å vike fra sine redaksjonelle og etiske prinsipper. En begivenhet som preget bybildet høsten og vinteren 2006–2007, da de første Moj rajon-utgavene kom ut i Moskva, var «De ueniges marsj». Anført av tidligere sjakkverdensmester Garry Kasparov samlet grupperingen Et annet Russland seg til protestmarkeringer mot presidenten og regjeringen. Kravene var stopp av sensur i de største mediene, revisjon av valgsystemet og frihet for dem bevegelsen definerte som politiske fanger. I forkant forbød lokale myndigheter demonstrantene å komme sammen nær historiske minnesmerker i sentrum. Da «De uenige» likevel forsøkte å gjennomføre markeringene på Tverskaja-gaten midt i Moskva, brøt politiet inn og arresterte mange av deltakerne. Selv om Moj rajon i utgangspunktet skrev lite om politikk på nasjonalt nivå, føltes det maktpåliggende å dekke protestene – både fordi de preget det lokale gatebildet og fordi de nasjonale mediene som oftest fremstilte demonstrantene som pøbler. Vi fortalte leserne våre hva den russiske grunnloven sa om forsamlingsfrihet og ytringsfrihet. Kunne Moskvas myndigheter med loven i hånd nekte folk å demonstrere i sentrum, eller var det bare et påskudd for å stoppe de uenige? Hver gang en ny 1 Stiftelsen

Tinius kontrollerer 26 prosent av aksjene i Schibsted Media Group, og er med det den største enkelteieren.

17


marsj nærmet seg, kokte det i redaksjonen. Journalistenes entusiasme smittet over på de kommersielt ansatte, og mange var ute på gatene for å følge begivenhetene. Ved ett tilfelle kom en av Moj rajons fotografer så tett på at han ble innbrakt av politiet. Da han forklarte seg og viste pressekortet, fnøs politifolkene av ham. Men etter en natt på glattcelle kunne han gå – og ble mottatt som en helt på kontoret. Senhøstes 2007 flyttet jeg hjem igjen etter halvannet intenst år i Moskva. Moj rajon var etablert, avisen klatret på lesermålingene, og selv om inntektene foreløpig skuffet, var første del av jobben unnagjort. Heretter skulle jeg følge opp avisen fra Schibsteds hovedkvarter i Oslo, hvilket innebar et besøk til Moskva eller St. Petersburg omtrent annenhver måned. Året etter traff den internasjonale finanskrisen Russland med stor kraft, og da 2008 ble 2009, var reklamemarkedet halvert. Moj rajon befant seg ennå i en oppbyggingsfase, og i et krympet marked var utsiktene til å få tilbake investeringen dårlige. Samtidig omprioriterte Schibsted sin internasjonale satsning fra gratisaviser til rubrikknettsteder som Finn.no. I 2009 ble Moj rajon Moskva solgt tilbake til de russiske gründerne for en symbolsk sum, tidlig i 2011 fulgte den mer etablerte St. Petersburg-avisen samme rute. Jeg byttet jobb og fikk Russland på større avstand. Da folk trakk ut i Moskvas gater for å protestere mot valgfusk under de såkalte Bolotnaja-demonstrasjonene senhøstes 2011, hjalp jeg VG med å etablere kontakt med Moj rajons redaktører, men fulgte ellers lite med på selve begivenheten. Sommeren 2012 kom avisens gründer på norgesbesøk, og iblant snakket jeg med Olga på Skype, men ellers hadde jeg lite å gjøre med de gamle kollegene. Jeg mistet kontakten med de fleste, selv om Facebook ga oss en overfladisk forbindelse. Så, på vinteren i 2014, skjedde det noe som vekket alle med et sovende forhold til Russland, ja, som kom til å endre hele Europa. Det begynte med at unge mennesker gikk ut på Majdan-plassen i sentrum av Ukrainas hovedstad Kiev. De var forbannet over at president Viktor Janukovytsj ikke ville skrive under på assosieringsavtalen med EU, de var lei den enorme 18


korrupsjonen som red landet, de var skuffet over at Ukraina som det eneste av de postsovjetiske landene ikke kunne vise til økonomisk vekst siden Sovjetunionens fall. Frontene ble raskt steile. Fra 18. til 21. februar døde hundre mennesker i Kievs gater. Mange var demonstranter som ble skutt av presidentens spesialstyrker, noen var politifolk. Da store deler av sikkerhetsstyrkene og militæret sluttet seg til demonstrantene, flyktet Janukovytsj til Russland. Nasjonalforsamlingen Rada valgte Aleksandr Turtsjynov som stedfortredende president, samtidig som det ble utlyst nyvalg. 27. februar besatte russiske spesialsoldater Krim-halvøya sør i Ukraina, med henvisning til at lokale myndigheter hadde bedt om hjelp. Helt siden Sovjetunionen gikk under, hadde Russland hatt en militær tilstedeværelse på halvøya gjennom marinebasen i Sevastopol, hovedsetet for den russiske svartehavsflåten. 16. mars ble det arrangert en folkeavstemning med minimal tilstedeværelse av utenlandske observatører, der 96 prosent av befolkningen på Krim ifølge det offisielle resultatet stemte ja til å la seg innlemme i Russland. To dager senere vedtok overhuset i den russiske nasjonalforsamlingen at Krim og Sevastopol nå var en del av Russland. Samtidig stemte flertallet av FN-medlemmene for en resolusjon som underkjente folkeavstemningen og støttet opp under Ukrainas territoriale integritet. I april tilspisset situasjonen seg i Ukrainas østligste del Donbass. Det utviklet seg til krig mellom prorussiske separatister og ukrainske soldater. Selv om Russland avviste påstandene, oppdaget utenlandsk etterretning og lokale journalister raskt at separatistene ble støttet med materiell og personell fra russisk side av grensen. Som en reaksjon på russisk aggresjon vedtok EU økonomiske sanksjoner som Norge sluttet seg til. En rekke medlemmer av Russlands politiske og økonomiske elite, mange av dem Putins aller nærmeste venner og samarbeidspartnere, ble erklært uønsket i EU og USA. Samtidig som jeg satt og leste rapporter om sivilbefolkningens lidelser i Donbass, begynte det å skurre på Facebook. I feeden min dukket det opp tolkninger, forklaringer 19


og meningsutsagn som brøt tvert med det norske og internasjonale mediebildet. «Krim har da alltid vært russisk», leste jeg flere steder. «USA planla krig mellom Russland og Ukraina alt for 15 år siden», lød overskriften på en artikkel. Den var blitt delt av Larisa, som hadde vært administrerende direktør i Moj rajon i St. Petersburg. Oleg – salgsdirektøren som digget A-ha og Duran Duran og helst bare ville snakke om musikk – distribuerte flere saker som diskrediterte Russlands liberale opposisjon og den uavhengige pressen, fordi den stilte spørsmål om Russlands rolle i Ukraina. «Bombene i Lugansk er USAs og vestlige lands forsøk på å tilintetgjøre det slaviske folk», skrev sørrussiske Alina, som jeg husket som en av dem som var mest opptatt av å feriere ved Middelhavet. Hva i all verden var det som foregikk? Det var nesten sjokkerende å oppleve at disse menneskene som for ti år siden boblet av begeistring over demonstranter som talte makta imot, nå nærmest konkurrerte om å hylle Putins Ukraina-manøvrer, som innebar klare brudd på folkeretten. Hva hadde skjedd med livsanskuelsen til dem som for ti år siden jublet over å få jobbe i et vestlig selskap tuftet på demokratiske og liberale verdier? For ti år siden var vi samstemte om disse verdiene. Nå gjenga folk som hadde lagt sjela si i at Moj rajons lesere skulle få høre sannheten, konstruerte løgner fra det russiske propagandamaskineriet. Jeg bestemte meg for å kombinere et besøk til Moskvas internasjonale bokmesse med middag hos Olga, for å få noen gode svar. Men nå satt hun altså her og lød som et ekko av det de andre eks-kollegene hadde skrevet på Facebook. I løpet av den siste halvtimen hadde hun og Sergej servert det jeg oppfattet som løgner og overdrivelser hentet fra Første kanal, den statlige tv-kanalen vi prøvde å si imot og korrigere for ti år siden da vi var kolleger. Jeg gjorde et siste forsøk på å snakke Olga og Sergej til fornuft ved å legge frem lovene som Vladimir Putin hadde fått vedtatt siden han ble president igjen i 2012 – som i klartekst innskrenket ytrings-, forsamlings- og organisasjonsfriheten. Var de ikke bekymret over retningen på den politiske utviklingen? Så de 20


ikke at Putin var i ferd med å bringe Russland inn på en kurs som på mange måter minnet illevarslende om Sovjetunionen? «Styret i Kreml er kanskje ikke ideelt. Men bedre med et sterkt og kontrollerende regime enn at en revolusjonær bevegelse river ned alt. For da kommer 1990-årene tilbake», parerte Olga. 1990-årene, 1990-årene, 1990-årene. Hvorfor var de plutselig blitt så opphengt i 1990-årene? 1990-årene var jo 1990årene også i 2006, den gang Olga jobbet for et åpnere og mer liberalt Russland. Minnene fra den kaotiske Jeltsin-tiden må ha vært enda mer fryktinngytende da enn nå. Og hvorfor var Olga og Sergej helt overbevist om at 1990-tallet automatisk ville gjenoppstå dersom Putin løsnet litt på grepet og slapp til andre partier og liberale medier? Her måtte det ha vært sterke påvirkningskrefter i sving, mekanismer som hadde snudd opp ned på hvordan middelklasserusserne oppfattet landet sitt og verden utenfor. «Du får ta deg en runde og snakke med flere av de gamle kollegene våre. Jeg er helt sikker på at det er mange som mener det samme som Sergej og jeg. Dere i Vesten har aldri forstått hva som er viktig for oss.»