Bernhard Hvals forsnakkelser

Bernhard Hvals forsnakkelser

Lars Saabye Christensen

Bernhard Hvals forsnakkelser Roman

Opprinnelig utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2010 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-58330-9 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Stian Hole Seriedesign: Stian Hole Omslagsfoto: ©Anders Beer Wilse/Norsk Folkemuseum Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

KUK I HONBOREEN

La meg først som sist få presentere meg og bli ferdig med det: Jeg var ikke den galeste. Jeg var bare den nest galeste.

Mitt navn er Bernhard Hval. Jeg har gjort mer ugagn enn du kan komme på i forbifarten. Jeg har sagt hoppeprins og dudelsakk i kong Olavs nærvær. Det skjedde da jeg dessverre kom til å sitte bak ham på Holmenkollbanen i desember 1973, ikke rett bak, riktig nok, men på setet etter det igjen, i hvert fall satt jeg i den samme vognen.

Kan det spille noen rolle? Så absolutt. Da kan jeg ennå håpe at han ikke hørte alt jeg rakk å si før jeg ganske bestemt ble kastet av på neste stasjon som til og med var Besserud. Besserud! Å, du satans anorakker og firkløvre!

Jeg hadde mot min vilje havnet på gamle tomter. Jeg var fanden i vold! Og det var kong Olavs skyld. Uten ski var jeg også, for de ble med banen videre. Jeg stod der på barndommens perrong, spyttet i nevene og lente meg mot stavene. Livet var raust med konger, tilfeldigheter og stinkneser. Ozæna i det høye! Så gikk jeg hele veien ned til den stille og snødekte byen, kastet stavene i søppelkassen, min tid som skiløper var uansett forbi, låste meg inn i leiligheten i Skovveien, satte meg til rette på arbeids5

værelset, dro et allerede falmet ark på plass i valsen og begynte å hamre løs på tastene. A! Ø! I! Hør! Jeg slår hull i papiret. Hver bokstav jeg skriver er et hull. Her sitter jeg fremdeles. La meg for sikkerhets skyld gjøre oppmerksom på at enkelte gloser, bøyninger og obduksjoner i disse nedtegnelser kan virke støtende på noen. Jeg har sagt kuk i honboreen fra talerstolen i Universitetets aula.

Det hørte i hvert fall de fleste som var til stede denne aftenen da årets avgangsstudenter fra medisinsk fakultet ble feiret. Jeg ble beryktet, enn si beundret, i visse akademiske og frimodige kretser, som om det skulle være noe å hige etter. Jeg higet etter den rake motsetning. Alt jeg ønsket var å gå ubemerket hen, noe jeg sjelden klarte. Din dudelsekk! Jeg kan slå kollbøtte og baklengs salto om jeg bare så mye som tenker på disse tildragelsene. Og jeg er en gammel mann, snart åtti er jeg. Jeg har til og med forsnakket meg da jeg holdt tale til bruden, og det i mitt eget bryllup. Det var bare så vidt jeg bevarte masken. Jeg ble reddet av min klosterlatin som jeg strør om meg når det røyner på og verden kommer for tett. Mitt vitnesbyrd var heller ikke å forakte. Jeg var tross alt den beste i mitt kull. Jeg var enn så lenge fredet og uangripelig. Du bristeferdige hymen! En jomfrus urin må være tynn og fin og lates med susen og dusen. Å, syng med! Sinkadus! Hvor tok jeg det fra? En gang til, dere! Vulnera puncta! Stikker man bare hardt nok kan alt brukes som våpen. Jeg har fornærmet de fleste, sjokkert mange og ødelagt dem jeg satte høyest. Og jeg har reddet og renvasket dem jeg foraktet. Jeg har ligget våken i natt etter natt og bedt til ham i himmelen som min mor i gode stunder kalte Åsynet da jeg bare var et barn på Besserud. Besserud! Men 6

ingen har løftet sitt åsyn på meg, bortsett fra én. Det skulle min mor ha visst, der hun ligger død og begravet i fremmed jord med hodet opp ned og jeg skal heller ikke løfte et eneste åsyn på henne. Ellers er jeg en forsiktig og dannet mann. Jeg vil ikke legge skjul på det. Det er alt det andre jeg har strevd med å legge skjul på, alt som er til overs i meg, og som jeg helst så foretatt innendørs og alene. Derfor har jeg heller ikke vært ute siden samtalen med kong Olav. Mat får jeg brakt på terskelen, penger ut gjennom brevsprekken, varene inn av dørsprekken, så enkelt er det. Vann henter jeg i springen. Hoppsan! Brukte jeg uttrykket å forsnakke seg i sted? Jeg forsnakker meg aldri. Det som kommer over min tunge må komme der.

Mine malplasserte ord er som brennesler i et bed med roser. Og ingen gartner i verden kan luke dem bort. Å, tornerumpe! La meg ikke dvele ved disse viderverdigheter.

De er for annenrangs å regne. Dessuten har jeg ikke lenge igjen å leve, kun en sommer og begynnelsen på en høst.

Dagen er fastsatt. Middelet ligger klart i en liten eske på bunnen av gulvklokken rett bak meg: Fem black drops, ovale opiumspiller, meget effektive. Jeg har spart på dem siden min tid i muserommet på Rikshospitalet. Men ikke en dag før, ikke en dag før den fastsatte dag skal det skje!

Disiplin er vårt fag. Jeg kaller oss de kantete. Vi vil være myke og medgjørlige og er i stedet steile og tar ikke til fornuft, vel å merke de andres fornuft. Vi vil helst gå i fred, men påkaller oss uavlatelig oppmerksomhet. Vi sliper oss mot verden. Noen ganger sliper den seg mot oss. Vi og verden klarer uansett aldri å innlede et varig forhold. Vi kan danse en kveld. Så er det slutt. Vi er et for umake par.

Vi holder oss helst i bakgrunnen. Men vi finnes der du 7

minst venter det. Og én av oss stod frem, i all sin velde og storhet: Hans navn var Notto Fipp. Han var den galeste.

Jeg var bare den nest galeste. Jeg var hans lege. Jeg møtte Notto Fipp, velsigne ham også, for første gang i august måned 1929. Han het opprinnelig Notto Senum og kom fra Evje i Setesdalen, fikk jeg senere vite. Dette klengenavnet, eller kunstnernavnet, som jeg heller liker å si, hadde han valgt på grunn av sitt bukkeskjegg som ikke akkurat var en pryd der det hang på den spisse kanten av ansiktet hans, bare noen lange, pistrete stubber, i høyden fire stykker, eller fippskjegg, som det også kalles, derav dette navnet, Notto Fipp, og slik ville han ha det, både skjegget og navnet. Å, hvem er du som våger å irettesette Notto Fipps skjegg! Hans skjegg var en pryd, en pryd for oss alle! La gå! Var jeg ikke bare misunnelig, fordi jeg uten hell prøvde å tvinge frem et lignende skjegg selv? Jeg var endelig ferdig med medisinerstudiene, la meg i parentes bemerke at jeg ble den beste i mitt kull, ved Universitetet i Oslo. Det var med andre ord ikke lite som ble forventet av meg og bare jeg visste at ingen av disse forventningene kunne jeg innfri, noe jeg skal komme tilbake til.

Enda en gang dudelsakk! Det er så mye jeg skal komme tilbake til og så lite å se frem til at jeg nesten mister av syne hvor jeg skal. Men akkurat da, denne strålende søndagen i august 1929, lot jeg alle slike tanker fare og jeg var altså på vei til min forlovede i Drammen, jeg og min gamle sjåfør, Alfred, i sin slitte, men fremdeles staselige uniform, med tilhørende lue, eller kaskett, kjørehansker, solbriller og det hele, og ikke minst skoene, en stor og en liten, ellers ble det kluss med pedalene, for han var nemlig låghalt. Alfred Melingen og Roadsteren, som far kalte 8

den, selve bilen, var det eneste jeg hadde arvet etter min far, bortsett fra en gulvklokke som fremdeles går knirkefritt. Solen holdt fest over landet og det var i det hele tatt litt av en dag, eller litt av en tid, sorgløs og evig virket den som og jeg lot den mer enn gjerne virke slik. Hadde jeg noen gang hatt det bedre? Neppe. Krakk eller ikke krakk på den ene eller andre siden av Atlanteren, det var ikke mitt anliggende. Min familie hadde hatt sin konkurs og det var ikke mer å tape. Hipp hipp! Jeg satt i baksetet, kalesjen var nede, jeg røkte en mild, tyrkisk sigarett i den varme vinden og nøt livet, eller stunden, jeg nøt både livet og stunden, og det er det ikke så ofte jeg kan si, det er tvert imot ytterst sjelden at livet så å si går opp på denne måten. Alfred avbrøt denne behagelige tankerekken.

– Det vil gjøre deg godt å få en hustru ved din side, sa han.

Jeg ville spille ham et lite puss. Ingenting var mer underholdende enn å forvirre Alfred.

– Vil det? Er du sikker? Helt sikker?

Alfred stusset.

– Selvfølgelig.

– Men du har ikke prøvd det, Alfred.

– Unnskyld, hva da?

– Å være gift. Du er en gammel, uforbederlig ungkar.

Så hvordan kan du si at det vil gjøre meg godt?

– Jeg har da sett noen, selv om jeg ikke har noen hustru. Men så mye vet jeg at det skal sitte to i baksetet på en bil som denne.

– Du tenker kanskje på min far og mor? Du så hvordan det gikk.

– Jeg mente det ikke slik.

9

Alfred sank over rattet. Jeg måtte til slutt legge hånden på skulderen hans og le. At jeg aldri kunne lære.

– Jeg bare spøkte, Alfred.

– Javel.

– For Guds skyld, kan du ikke ta en spøk for en gangs skyld!

Alfred rettet seg opp.

– Den var god, sa han.

Hadde man vært bedre?

Roadsteren tok oss videre. En ny sigarett. Fremdeles tyrkisk. Jeg røker egentlig ikke, men tyrkisk, ærlig talt.

Det kan jeg ikke stå for. Forlovelsesringen. Solen som traff den, noen glimt. Jeg nøt synet av mine egne langsomme bevegelser innenfor farten jeg befant meg i, 23 kilometer i timen, min høyre hånd, mansjetten, sigaretten mellom fingrene, glør, armen over døren, skjødesløs. Er det ikke slik man sitter i baksetet på en åpen Roadster, skjødesløs? Kunne vi ikke bare fortsette å kjøre mellom Oslo og Drammen uten å stanse, bare snu når vi kom til det ene stedet og gjøre det samme når vi nådde det neste? Ville ikke det vært en delikat ordning? Roadsterens horn vekket meg fra disse behagelige tankebaner. Alfred Melingen lå på reveljen. Et stykke foran oss fikk jeg øye på en skikkelse, nesten skjult av lyset og støvet som våre hjul og hans fottøy virvlet opp i sky etter sky. Han tok visst ikke notis av varskoet. Jeg lente meg frem og dro og tutet jeg også. Kuer og andre slags dyr flyktet over jordene og inn i skogene hvor et teppe av fugler lettet fra grenene, skygget for himmelen og alt ble stille, som ved en formørkelse.

Men denne karen bare fortsatte å gå. Hadde det ikke vært for meg kunne det skjedd en ulykke, en alvorlig sådan.

10

Alfred kunne ha meiet ham ned på et blunk, for så slett var sikten, der vi kjørte mot lyset og støvet og fremtiden.

Så skjedde ikke, fordi jeg grep inn og reveljerte for andre gang. Jeg ba Alfred kjøre opp på siden av denne stabeisen, tilgi mine ord, og med egne øyne kunne jeg se at mannen som gikk var så mager at solen skinte tvers igjennom ham og ribbena kastet skygge. Han hadde en stråhatt på hodet, noen strie stubber på kjaken, en papirpose hengende over skulderen, trøyen han brukte var hempet sammen med sikkerhetsnåler, i hånden bar han en sort paraply og på bena hadde han noen slitte støvler som lignet beksøm.

– Saktere, ropte jeg.

Alfred satte ned farten, helt til vi alle holdt samme tempo.

Mannen som gikk fortsatte å gå og så ikke ut til å bry seg om oss.

– Vil De sitte på? spurte jeg.

Mannen hverken svarte eller stanset.

Jeg gjentok mitt tilbud.

– Jeg vet ikke hvor langt De skal, men De kan i alle fall sitte på et stykke.

Mannen snakket for første gang: – Evje. I Setesdalen.

– Det er et godt stykke å gå.

– Det er meningen.

– Og hvor lenge har De hittil gått?

– Jeg har nettopp kommet i gang.

Vi kjørte et lite stykke uten å si noe. Sjåføren bare ristet på hodet og ville helst sette opp farten. Men jeg var blitt nysgjerrig.

– Hva skal De i Evje? spurte jeg.

11

– Snu og gå tilbake til Oslo, sa mannen.

– Gå tilbake? Går De hele veien til Evje bare for å gå tilbake igjen?

Mannen nikket og holdt paraplyen i den andre hånden, for å være i fred for solen.

– Ja. – Har De ingen gjøremål der, bortsett fra å gå tilbake?

– Nei. – Og De har heller ingen familie eller venner i Evje som venter Dem? – Ikke som jeg vet om.

Han slo det ganske enkelt fast. Slik lå det an. Han gikk i fraktfart mellom Oslo og Evje og hadde ingenting å gjøre noen av stedene. Hadde jeg kanskje ikke selv vært inne på tanken, bare kjøre og snu, snu og kjøre. Han var etter min smak.

– Kan jeg spørre om navnet i forbifarten? spurte jeg.

– Notto Fipp.

Jeg rakte hånden over bildøren.

– Bernhard Hval.

Notto Fipp tok meg ikke i hånden, ikke på denne turen, av naturlige årsaker, det ville fått ham ut av rytmen. Man håndhilser ikke på en ganger underveis. Dessuten virket han brydd av den tyrkiske tobakken, så jeg kastet sigaretten alt jeg kunne lengst mulig bort, i fare for å sette Buskerud i brann. Men enda noen meter fulgtes vi ad.

Notto Fipp holdt et fast tempo, ja, det var som om han hadde innstilt hele sitt magre legeme på akkurat dette tempoet en gang for alle. Han var et studium verdt. Torsoen brukte han utelukkende til å henge armene på, ha hjertet i og holde hodet oppe med. Det var først ved hof12

tekammen at Notto Fipp egentlig begynte. Fra lårknoken og nedover til siste del av underekstremitetene, altså sålen, kunne ingen måle seg med ham, ikke mange den andre veien heller, for den saks skyld, men det var særlig dette siste stykket ned til bakken som var hans signatur. Han underskrev jorden han gikk på med hvert eneste skritt, som brakte ham nærmere målet hvor han ganske enkelt skulle snu så snart han var fremme.

– Tør jeg spørre hvorfor? spurte jeg.

– Hvorfor hva?

– Hvorfor De går slik?

– Når jeg går tenker jeg mindre, svarte Notto Fipp.

Dette svaret gjorde inntrykk. Kan ikke si annet, enn at det gjorde inntrykk. Når jeg går tenker jeg mindre. Hvor mange ganger har jeg ikke gjentatt disse seks ordene?

Mange. Jeg har ikke tall. Det var på tide å la Notto Fipp få gå i fred. Jeg ga tegn til Alfred som endelig kunne sette opp farten, mens jeg snudde meg og så dette skaberakket, i stråhatt, beksøm og sort paraply, forsvinne i lyset og støvet vi la bak oss.

– Kronidiot, sa Alfred.

Jeg lot ham kjøre et stykke til og Alfred kjørte hva remmer og tøy kunne holde. Han ville ta igjen det tapte, tiden vi hadde tapt på denne kronidioten.

– Hva sa du?

Alfred måtte rope.

– Kronidiot! Han var ikke riktig vel bevart.

– Sier du det?

– Man ser det på dem. Han burde sperres inne.

Jeg lente meg frem.

– Kan du stanse litt, sa jeg.

13

– Nå igjen?

– Ja, stans. Akkurat her.

Alfred kjørte inn til veikanten, parkerte der og hadde selvfølgelig misforstått situasjonen.

– Hvis det er svært presserende kan du gå ned ved buskene. Mens jeg holder vakt. Jeg minner også om at vi er fremme hos din forlovede innen tyve minutter. Så hvis du kan holde deg til da …

Jeg avbrøt ham.

– Jeg skal hverken pisse eller skite, sa jeg.

Alfred så ned, ille berørt.

– Da forstår jeg dessverre ikke helt.

– Hva var det du kalte mannen vi nettopp møtte? Kronidiot?

– Det kan vel alle se at han er.

– Kom deg ut av bilen, sa jeg.

Alfred ble sittende. Han trodde vel dette også var en spøk.

– Kom deg ut av bilen, gjentok jeg.

– Jeg forstår dessverre ikke.

– Jeg tåler ikke at du snakker om mennesker på den måten.

Alfred snudde seg mot meg.

– Mener du den idioten med stråhatt vi nettopp passerte?

– Nå sa De det igjen. Ut av bilen. Straks.

– De? Er vi ikke dus lenger?

– Hvor mange ganger må jeg si det? Ut! Alfred Melingen åpnet døren og gikk ut, glattet uniformen han hadde brukt siden forrige århundre og stod slik i giv akt. Det moret meg nesten, denne ærbødighe14

ten han måtte vise overfor en jypling som meg i baksetet, som hadde fått alt lagt i hendene, det vil si en automobil med sjåfør, en død og bankerott far og et gulvur med godteri i. Min uanstendige mor nevner jeg ikke.

– Gi meg luen, sa jeg.

Enda mer forvirring.

– Hva skal De med den?

– Det man vanligvis gjør med luer. Sette den på hodet.

Alfred nølte, dro av seg luen og ga den til meg, med et lite bukk. Jeg satte den som sagt på hodet. Luen var vid og gled ned i pannen. Alfred hadde større hode enn jeg.

Han måtte le. Han visste ikke hva han lo av. Jeg lo ikke og tok hans plass bak rattet.

– De har fått sparken, sa jeg.

– Sparken? Hva mener De? – Nøyaktig det jeg sa.

Han røsket i håndtaket og rev meg i nakken.

– Dette kan du ikke mene!

Nå sa han du og i sted sa han De. Det var vel denne luen som forvirret ham.

– Jo. Det kan jeg absolutt.

– Men du kan ikke la meg stå her? Midt på landeveien!

– Nei, sa jeg. Her kan De selvsagt ikke bli stående. De kan i stedet gå på Deres føtter tilbake. Farvel.

– Den var ikke god, sa Alfred. Den er fanden ikke god, skal jeg si deg!

– Hva da?

– Denne spøken. Slett ikke god. Slett ikke.

Jeg fant de riktige pedalene.

– Du har rett. Det er ikke en spøk.

Jeg fikk endelig fart på bilen.

15

Alfred kom løpende etter.

– Din far, Bernhard Hval, din far var en mann av, en mann av …

Jeg behøvde ikke høre på dette. Jeg ga gass.

Alfred Melingen prøvde å holde meg, eller hele bilen, igjen, latterlig, og ga til slutt opp.

– Dette skal du få angre på! ropte han.

Han hyttet etter meg med neven og fortsatte å rope.

Så kjørte jeg videre, mot Drammen, og Notto Fipps besynderlige uttalelse ville ikke gi slipp og jeg ønsket heller ikke å gi slipp på den: når jeg går tenker jeg mindre.

Jeg vurderte et øyeblikk å parkere i et skogholt og fortsette til fots, men jeg var ikke like sterk som Notto Fipp.

Det var derfor jeg bare var den nest galeste. Jeg var for øvrig på vei til min forlovede, Sigrid Juell, som jeg skulle gifte meg med samme høst, en kvinne laget av tømmer, vakkert og seigt tømmer, bokstavelig talt. Hun var et godt parti, som det het den gangen, det samme kunne man nok ikke si om meg, men jeg var tross alt den beste i mitt kull.

Sigrid Juell var 23 år gammel og bar sine årringer som smykker, så lenge det varte. Hele hennes familie var av tømmer. De var skog og elv og sagbruk og slik var hennes temperament også. Hun var fossen og vinden. Hun var sirkelsagen. Hun var høvelen og jeg var sponet. Jeg var så forelsket i henne at jeg også var i stand til å hate.

Og var det kanskje ikke min ugagn hun falt for? Likte hun kanskje ikke at jeg la munnen mot øret hennes under middagene i det høyloftede huset, svelget og svelget og sa fitte, fitte, takk for maten og skål? Da ble hun et helt sagbruk, skal jeg si, i hvert fall i begynnelsen. Vi var altså laget for lidenskap. Vi fikk ingen barn.

16

LITT AV HVERT

Det er året 1980. Vinteren har vært usedvanlig kald. Jeg frøs gudhjelpemeg fra januar til mars. Nå er det blitt april, det drypper fra takrennene, det smelter og renner overalt, og om fire måneder skal jeg altså dø. Faderullan! Jeg driver fremdeles min meget beskjedne praksis her i Skovveien, i den samme leiligheten som ble igjen etter at alt gikk over styr, og hvor jeg også bor. Det er lenge siden noen kom hit. Kanskje bevillingen har gått ut. En stund dukket det opp lysskye barn som ville ha resepter på det ene og det andre når alle reisebyråer ellers i byen var stengt. Jeg ga dem gjerne en tur til Syden. Det skjedde på omtrent samme måte som med budet fra kolonialen, bare i omvendt rekkefølge: gule, motbydelige fingre skjøv en seddel eller to gjennom brevsprekken, jeg dyttet en resept på f.eks. hundre atarax eller kolamin tilbake. De svarte dropsene beholdt jeg forøvrig selv. Så fikk jeg jo vondt av disse bortskjemte og forherdede barna og sendte pengene ut igjen gjennom brevsprekken og gjett om de var om seg, de gjerrigknarkene, da var det ikke mye subbing og stønning, nei, de rev betalingen til seg og kappløp ned trappen. For noen dårekopper. Men det er også lenge siden.

17

Det står i alle fall Bernhard Hval, dr., på døren, for den som kan lese, et smalt kobberskilt, som jeg ikke lenger pusser seksten ganger om dagen. Den uvanen har jeg lagt bak meg. Sa jeg uvane? Har jeg sagt uvane før også? Satan!

Der kan dere se hvor langt det er kommet. Uvane er ikke et ord i vårt språk. Uvane er å røyke på sengen, plystre høyt, slikke seg på fingeren. Vi sier trang. Sigrid hadde uvaner, det skal være sant og visst. Jeg hadde trang. Uvane og trang passer dårlig sammen. Men akkurat denne trangen har jeg altså lagt bak meg, å pusse skiltet seksten ganger om dagen. Det tok da også seksten år. Gjentagelsenes trang som sådan kommer jeg imidlertid aldri over.

Det er vår natur å gjenta oss selv, ja gjenta oss selv. Den er en del av vårt repertoir, gjentagelsen er førstefiolinen i vårt personlige orkester. Jeg begynte å forberede meg allerede i 1963, under Cubakrisen. Mens de andre i gården hamstret hermetikk i frykt for atombomber og det som verre var, og måtte leve på disse joikabollene i årevis da det viste seg at konflikten ble løst i sin alminnelighet, innledet jeg det jeg kalte tilbaketoget fra døren, et lite slag i min egen verdenskrig, men dog. Det første året gikk jeg ned til femten ganger pr. dag, det neste fjorten, helt til jeg bare gjorde det én gang, pusset og pusset, og jeg trodde kanskje navnet mitt skulle fortsette å skinne på døren, men så skjedde ikke, det falmet og forsvant. Trangen var der ikke lenger. Den hadde løsnet fra mine fingre og min sjel. Sytten år tok det. Hvorfor ikke bare skru ned skiltet og kaste det i søppelet? Da hadde jeg brukt resten av mitt liv på å lete etter skiltet, bevæpnet med pussekluter. Og når jeg fant det ville jeg hengt det på døren, skrudd det fast og pusset det seksten ganger til, nei, hundre ganger 18

til, for å ta igjen det tapte. Kjenner dere meg bedre nå?

Sannsynligvis ikke. Min fornuft er ikke din. Mine lover står ikke i ditt regelverk. Min trang ligner ikke dine lyster, som går i rette linjer, mot lystens objekt, kvinner, menn, frukt, rus, epler, kunst, biler, mens min trang står på stedet hvil og blir aldri tilfredsstilt. Hvorfor var tilbaketoget fra døren vellykket? Fordi mitt navn forsvant. Verden rundt meg må forsvinne hvis jeg skal bli kvitt min trang.

Og ikke bare verden, jeg må også forsvinne. Alt som er til overs må forsvinne. Først da kan jeg puste ut. Jeg er altså i gang med det store tilbaketoget. Fremad! Og mens jeg skriver dette hører jeg timene slå i gulvklokken bak meg, pendelen, loddet, viserne som sirkler rundt sine tall.

Snart skal sekundene slå seg løs i stedet og bli en tom og veldig og lydløs evighet. Hva var det min beskytter på Universitetet sa, selveste professor Lund, siden direktør ved Rikshospitalet: Det er forskjell på å være herdet og forherdet, Bernhard Hval. Jeg er begge deler. Før jeg sluttet å gå ut for godt, etter møtet med kong Olav, pleide jeg å ta en tur rundt Vigelandsanlegget, disse heslige statuene og monumentene var nemlig det eneste som kunne få meg i litt humør. Er nok sagt? Hadde bare noen gitt meg en hel park! En formiddag, sent i mai, gikk jeg forbi Frognerbadet for å angripe Monolitten fra nordøst. Noe annet kom imidlertid i veien, en pike. Hun løp barbent på den varme asfalten og plutselig stanset hun, noe jeg også gjorde. Piken stanset altså og trakk på den ene foten. Den hang fast, ikke i asfalten, men i en tyggegummi som noen hadde funnet det for godt å spytte ut akkurat der. Hun løftet foten, tyggegummien fulgte etter, hun sparket, tyggegummien slapp ikke taket, hun vred foten, det gjorde 19

vondt bare verre, hun kom seg ikke unna denne klysen, tyggegummien, og begynte å gråte. Og jeg så det så klart: Hun var et tegn, et bilde. Hun var meg. Men min tyggegummi var større, den var verden, og den klistret seg til mine fingre, føtter og sjel. Jeg gikk bort til piken, bøyde meg ned og rev av den tynne og seige kjettingen, jeg satte henne fri. Hun sa ikke så mye som takk, tvert imot, hun dyttet meg overende og syntes åpenbart at jeg var langt eklere enn selve tyggegummien, løp inn porten til bassengene hvor hun ble stående sammen med sine lettkledde og like forherdede venninner og peke på meg gjennom nettinggjerdet. Jeg brukte et år på å kvitte meg med den tyggegummien og ennå er ikke hendene mine rene, ennå henger jeg fast.

Så la meg da komme til saken! Min far, Oscar Hval, var ingen stor humorist, til tross for at han skulle bli opphavet til det kjente munnhellet klin kokos. Han gjorde opp sitt bo med et skudd i pannen. Jeg så det med egne øyne. Far ville nemlig vise meg hvordan det skulle gjøres. Dessuten trengte han en håndlanger. Han var et forbilde helt til det siste, en sann læremester, og jeg er fremdeles lærenem. Min far begynte for øvrig med to tomme hender, som det heter, det vil si, helt tomme var de vel ikke, og etablerte Hvals nålefabrikk, som lagde synåler, stoppenåler, skreddernåler, legenåler, sikkerhetsnåler, alle slags nåler, og det var store forhåpninger til Hvals nåler, ja, klippetro var det, for vi var på vei inn i manufakturens og motens århundre, et århundre som ikke kunne unnvære nåler. Men det jeg ville si og som jeg noen ganger frykter jeg aldri skal få sagt, og det er den samme frykten jeg har for at mitt fremadstormende tilbaketog skal 20

mislykkes: Jeg kom brautende ut av min mor niende september i året 1900, og kanskje ligger det en viss ironi i at jeg, den kantete engelen, skulle se dagens lys i dette helstøpte tall, men hvis Åsynet tror jeg skal vare helt til år 2000, fra rundt til rundt, bare for å gjøre meg et pek, så tar det samme Åsynet skammelig feil. Det er heller jeg som skal gjøre ham et pek, når jeg sliper meg en gang for alle mot verden og resten av denne tilværelsen og ganske enkelt forsvinner.

Fødselen fant sted på Rikshospitalet i Kristiania, om ettermiddagen, med disse lange skyggene gjennom gater og værelser, og tok mindre enn et halvt minutt, ifølge journalene. Min far rakk knapt å tenne sigaren på venteværelset. En sønn! Og til og med en ualminnelig sunn og frisk sønn, trodde de. Det var i hvert fall det legen, gode, gamle doktor Lund, som var til stede, sa: gutten har jo allerede muskler i fingrene, spenst i lårene og kraftige kjever og avlelemmet hans er uten lyte. Far var altså særdeles fornøyd med resultatet og min mor litt mindre nervøs. Under hele svangerskapet var hun nemlig overbevist om at hun ville få et misfoster, det var noe med en drøm hun hadde hatt i tolvte uke, et forvarsel, og så fikk hun det likevel, et misfoster av rang, men uten å vite det, for mitt legeme hadde ingen mangler, jeg var bare den nest galeste.

Kusken, evige Alfred, ventet med ekvipasjen i Pilestredet og allerede samme kveld dro vi hjem. Det var en lang reise, lengre enn fødselen, og den gikk oppover. Det var blitt mørkt før vi var fremme. Jeg lå pakket inn i pledd etter pledd i mors fang mens far selv ville svinge pisken på denne gledens dag: en gutt, en arving! Jeg mener 21

bestemt at jeg ennå kan huske den salige og ferske lukten av hestemøkk. Hesten het Hammer og var utstyrt med skylapper og munnbitt, og jeg har ofte tenkt at det burde også vært en del av min klesdrakt, skylapper og munnbitt.

Hammer trakk oss opp til Besserud, den bratte åsen vest for Oslo hvor det stort sett bare er kveldssol. To barnepiker, eller hushjelper, stod på trammen og neiet dypt, med hvite forklær og krager utenpå sorte drakter, en var gammel og en var helt ung, nordfra et sted begge to. Mor overlot meg straks til den yngste av dem, Beate tror jeg hun het, som bar meg inn i huset, hvor jeg også mener bestemt å huske de taktfaste drønnene fra gulvklokken, som stod ved siden av glasskapet, som alltid, bortsett fra én gang var låst og hvor familien Hvals våpensamling ble vist frem, pistol, revolver, rifle, klenodier fra jakt, dueller og kriger jeg ikke kjenner navnet på, og slik begynte min barndom, mitt liv og min slutt.

EN GAMMEL HISTORIE

Notto Senum, senere Fipp, så derimot ikke dagens lys på et rikshospital og siden kjørt hjem i hestedrosje til en herskapelig villa der barnerommet stod klart innredet. Nei, du, Notto Senum slet seg nok heller løs fra sin mor, Olga Senum, med litt hjelp fra nabokonene, i en trang stue et sted i Setesdalen fogderi, nærmere bestemt Evje, ved Hornnes, syvende februar, 1885, om kvelden, det var altså mørkt og kaldt som i en endeløs skillingsvise og knapt mulig å se om det var gutt eller jente i det blasse skinnet fra gasslampen. Men da den ene nabokonen kuttet over navlestrengen og la dette motvillige og enestående kreket i Olgas armer, kunne de ikke la være å le, for gutten, det var en gutt, var ikke akkurat knøten og lignet ikke på noe annet de hadde sett ved lignende anledninger på gårdene rundt om, nei, han var lang og hengslete og midt på det runde hodet grodde en hårdott, som grå mose på en skinnende møllestein. Og som de lo! Det er bare disse ord å tilføye: Han var allerede noe for seg selv. Da fór imidlertid døren opp og faren, bonden, jegeren, fiskeren, gruvearbeideren, altmuligmannen og nå far til sin eneste sønn, stod der og fylte hele åpningen i både høyde og bredde og nærmest skrek: 23

– Hva fanden ler dere av! Forbannede kvinnfolk!

Det ble øyeblikkelig stille i Setesdalen.

– Du har fått en gutt, hvisket hustruen.

Faren tok et skritt nærmere, mildere nå, men fremdeles skeptisk.

– Hva er galt med ham?

– Ingenting er galt med ham.

– Så hvorfor lo dere da?

Den ene nabokonen dukket seg og ble høytidelig i all sin enkelhet: – Vi lo av glede, herr Senum. Fordi De har fått en frisk sønn.

– Da skal han pinadø hete Notto! Som jeg!

Olga nikket, men var slett ikke fornøyd. Notto Senum.

Kunne ikke gutten heller få et alminnelig navn, et navn som ikke skilte seg ut og dermed skilte ham ut, men som gikk i ett med det de andre het. Hun trøstet seg imidlertid med at et navn bare er et navn, det kan skiftes og byttes og forandres.

Tre uker senere kom doktoren nede fra Evje innom, en eldre og misfornøyd mann som fremdeles søkte stillinger på hospitalene i de større byene, og nå begynte tiden å bli knapp hvis han skulle rekke å takke ja før han gikk av med pensjon og døde. Han var på sin månedlige tur gjennom dalføret og den ble tyngre og tyngre for hver måned. Fortjente han kanskje ikke en hvit frakk, en operasjonssal, en sykesøster? Han mente det. Etter et raskt overblikk slo han fast at gutten var levedyktig.

– Han er bare litt hengslete. Men det går han snart av seg.

Går det av seg!

24

Og denne doktoren, som alltid hadde dårlig tid og skulle videre til sykdommer og skader som krevde ham mer, skulle bare visst hvor rett han fikk. Hadde han likevel gått grundigere til verks, ville han kanskje stilt en annen og mer nøyaktig diagnose, for eksempel dyspepsi, nervøs dyspepsi. Jeg tilføyer derfor, i rettferdighetens navn: Doktoren gjorde sitt beste, med de enkle midler han hadde til rådighet. Og siden han først hadde slitt seg helt opp til Senum kunne han like gjerne kaste et blikk på de andre også, sønnens foreldre. Han skulle nemlig ikke vende tilbake hit, noe han selvfølgelig ikke kunne vite. Han ble rammet av apoplexia cerebri før han nådde den neste gården innerst i dalføret. Et blodkar brast i hjernen og han fikk endelig sitt ønske oppfylt. Han kom på Hospitalet i Kristiansand, men dessverre som pasient. Dette var med andre ord hans siste gjerning. Faren var det ingenting å si på, en staut mann i sin beste alder. Det kunne doktoren konstatere selv om faren stod borte ved slipesteinen med ryggen til. Hos moren fant han imidlertid straks noe annet: Hun hadde av og til en tørr hoste som lød streng og utmattende, den skrapte henne opp innvendig. Det kunne være en alminnelig forkjølelse eller irritasjon. Det kunne også være en langt mer illevarslende ytring, sykdom i lunger, luftveier, og han kunne ikke ta noen sjanser.

Doktoren la et varmende omslag på halsen hennes, satte igjen et glass hundetunge, et lindrende pulver, kjente grundig på brystene som var sprengte, ja det var til og med antydning til melkeflod, det dryppet fra de oppsvulmede brystvortene. Han sa, bestemt: – De må under ingen omstendigheter amme gutten. Er det forstått?

25

Olga nikket, lydig og ulykkelig.

– Og heller ikke puste ham i ansiktet eller komme for nær. Er det også innvilget?

Olga nikket igjen, enda mer ulykkelig.

Så fór doktoren videre til sin egen hjerneblødning.

Og slik ble det.

Hver gang moren hostet rant det fra de store, tunge brystene hennes, men Notto måtte ta til takke med en skål melk, kumelk, geitemelk, som han lepjet i seg som en katt. Melk var alt som stod i hodet på ham. Og da den andre nabokonen også fødte en gutt måneden etter fikk han ligge ved hennes bryst innimellom, og grådigere unge hadde noen knapt sett. Notto sugde henne tom i løpet av et øyeblikk og ville straks forsyne seg av neste og nærmeste bryst. Det måtte moren og to menn til for å hale Notto løs.

Det gikk mot vår, 1885.

Morens hoste ga seg ikke og da det til slutt kom blod i spyttet visste de hvor det bar.

Ellers er det sparsommelig med opplysninger fra denne tiden, ja, fra all den tiden som hadde forløpt inntil jeg traff ham er det i bunn og grunn sparsommelig med opplysninger, og det er heller ingen jeg kan spørre lenger: de er for lengst døde. Og Notto Fipp ga ikke ved dørene når det gjaldt seg selv. Til det var han for beskjeden og edel. Han var sitt eget flomlys som lot oss andre skinne og bli synlige. Jeg gikk, sa han. Og det fikk være nok.

Men han pleide noen ganger å nevne våren ved Hornnes og ble lyrisk til sinns: Da var det som om dalen videt seg ut, presset til side av en sterk himmel, lyset og elvene rant over og det kom en særegen lyd, eller klang, fra hvert 26

gresstrå, fra hvert blad og blomst. Våren ved Hornnes var et orkester og vinden en tålmodig dirigent.

Slik også denne våren, 1885.

I mai, mens moren ennå lever, blir han døpt i Hornnes kirke, den åttekantede trebygningen som ligger som et smykke i dalførets halsgrop, den samme kirken han ble stedt til hvile i. Og er det ikke et tegn, at han, den mest kantete av oss alle, skulle bli døpt i en slik kantet kirke? Det er den slags sammenfall som igjen får meg til å tro at Gud finnes, ikke hele tiden, langt ifra, men av og til. Gutten dukker altså opp av døpefonten, med hårdotten vannkjemmet til alle kanter øverst på hodet og navnet Notto, det samme som hans far heter og fedrene før ham. Nå er han Notto, Notto Senum, enn så lenge.

I løpet av sommeren kommer Olga seg. Hosten avtar, det er mindre blod i spyttet, hun får matlyst igjen. Og er det kanskje ikke bakvendt: menneskene søker behandling først når de er på bedringens vei. En morgen Olga føler seg sterk nok drar hun alene til Hospitalet i Kristiansand hvor hun blir ettertrykkelig undersøkt og får vite at hun har hatt utvendig tuberkulose, men nå er det ikke lenger noen grunn til bekymring. Å, mirakel! Å, skillingsvise, med alle dine vers og refrenger! Det er lyset på Hornnes som har friskmeldt henne. Det er våren som har rengjort henne. Det er imidlertid noe mer de i stedet må fortelle.

Det er slik denne standen er. Finner de ikke det ene, må de finne på noe annet: Hun kan ikke få flere barn. Livmoren har tatt skade av fødselen og de kraftige hosteriene. Hun må nøye seg med Notto. I tre døgn blir hun på Hospitalet, får tran og kreosot og ellers lette måltider for fordøyelsens skyld. Her møter hun den gamle dokto27

ren igjen. De passerer hverandre i korridoren. Det er den siste kvelden. Han er avmagret, innhul, kan knapt flytte føttene og stanser et øyeblikk, skjev i ansiktet. En underlig samtale finner sted: – Jeg har sett Dem før, jeg, sier han.

– Ja. Du har vært hos oss på Senum.

– Der ser du. Jeg kan fremdeles memorere selv om hjernen er i oppløsning.

Olga nikker og vil helst gå til rommet sitt.

– Godnatt, sier hun.

Doktoren holder henne imidlertid igjen.

– Men det er noe mer. Noe langt mer.

Skal Olga rope på en sykepleierske? Det lukter heller ikke godt av ham og hun husker hvor flid han gjorde seg med brystene hennes.

– Slipp meg.

Doktoren slipper henne og hun blir likevel stående, selv om han bøyer seg nærmere med sin råtne pust. Hun er dessverre blitt nysgjerrig.

– Da stjerneskuddet traff mitt hode så jeg alt som skal skje, min kjære.

Olga trekker seg unna.

– Hva mener De? Doktoren følger etter.

– I dette lysende øyeblikk stod fremtiden klar for meg som en kilde jeg kunne øse av, sier han.

Olga står nær ham igjen.

– Så De oss også? Oss på Senum?

– Det gjorde jeg. Og særlig så jeg gutten. Er det ikke Notto han heter?

– Jo! Hva skal skje med ham?

28

– Det vil De slett ikke vite, frue.

Nå er det Olga som holder doktoren og nesten rister ham.

– Jeg ber Dem. Si det! For jeg kan ikke få flere barn!

Doktoren gjør seg kostbar og i løpet av denne kostbare tiden blir ansiktet hans om mulig enda skjevere, venstre øyelokk faller helt ned på det gule kinnet, som om det løsner fra sitt feste, og munnviken skråner og former de tørre, sprukne leppene om til et veltet og umulig smil.

– Notto, meddeler han langsomt, Notto, skjønner du, er noe for seg selv.

Olga står taus noen sekunder, ser rett på doktorens ene øye og kneiser med nakken.

– Hvem er ikke det? sier hun bare.

Så går de endelig hver til sitt.

Du får nøye deg med Notto.

Og mens Olga blir liggende søvnløs lar jeg denne medisinmannen rammes av enda en stjerne og denne gangen er det ikke en beskjeden asteroide som treffer ham i blodkaret, nei du, det er en hel melkevei, og nå er det heller ikke noen fremtid han ser inn i, kun forgjeves fortid, og slik legger jeg ham død.

Neste morgen ble Olga skrevet ut og reiste hjem. Da hun nådde frem til Senum så hun mannen sin stå i døren og vente på henne, med Notto i armene, og dette synet fikk henne til å briste i gråt, hun måtte trekke pusten, og pusten var fri og lett, og hun måtte gni tårene vekk fra ansiktet, før hun gikk dem i møte.

Hun kysset gutten for første gang og jeg tror det var da hun pustet liv i ham for alvor, for da faren satte ham ned på trammen krøp han ikke rundt på alle fire, men 29

reiste seg opp, holdt balansen og begynte å gå over tunet, fem måneder gammel, mot den lille lunden med bjerketrær bak slipesteinen.

Faren så forbløffet etter sønnen, men ikke Olga, for hun visste det allerede.

Noe for seg selv.

Denne gangen snudde Notto og kom tilbake til dem.

Samme dag åpnet Olga de små vinduene og lot vinden, som bar med seg en teft av høst, fare gjennom huset som en kost og selv skurte hun gulv, vegger og tak, la bestikk, kopper, kjeler og fat i kokende vann, vasket alt som var av klær og sengetøy i elven som rant forbi like ved og hengte det til tørk helt til det så ut som om en brokete flaggborg var på vei til Senum. Hurra, du Satans fitte!

Hysj, ditt munnskåld!

Så dukket den lille familien seg også i den samme elven, nakne som levert fra Guds hånd, og der lå de til de begynte å fryse.

September.

Bjerkestammene syntes hvitere og løvet gulere enn før.

Sa jeg forresten sparsommelig med opplysninger? Det kan nok stemme, men noe vet jeg og noe kan jeg slutte meg til og resten kan jeg påstå, for ingen, tør jeg si, ingen, kjente Notto bedre enn jeg: Han fortsatte å gå, ja, han ble en severdighet i dalen, folk kom fra gårdene rundt omkring for å ta i eget øyesyn denne lettbente skapningen som ennå ikke hadde fylt sin første fødselsdag. Og hans trang etter melk ga seg heller ikke, han kunne ikke få nok melk og fikk han sjansen stjal han den til og med. Det ble spøkt: Den gutten skulle vært ei ku i stedet, så kunne han lagd sin egen melk og 30

drukket av seg selv! Men foreldrene var tilfredse og faren så et emne i sønnen.

Noen år gikk.

Da viste det seg at Notto var udugelig til det meste, ikke i våre øyne, så langt ifra, men i de andres øyne, og særlig farens, som lenge trodde det var et emne etter hans forstand i gutten. Men Notto kunne ikke holde en børse stille og sikte, for Notto kunne ikke stå i ro. Notto var alltid et annet sted. Når de fisket på en av innsjøene var han mer opptatt av beverne som bygde sine reder ved munningen og snøret glapp i hendene hans. Han var for svak i armene til å bruke ljåen, for all kraft i ham var samlet i lårene, leggene og føttene. Han tålte ikke blodet når de slaktet sauene og han motsatte seg mørket i gruvene, av alt syntes Notto gruvene var verst. Notto var ingen altmuligmann, som faren, tvert imot, vi er spesialister, vi foredler vårt talent, og ingen foredlet det med mer flid og utholdenhet enn Notto. For i ett var han som sagt uovertruffen: å gå. Han gikk langs elven til elven snudde. Han gikk gjennom skogen til stjernene falt. Han gikk ned i dalen og opp igjen. Han gikk over åsene til havet åpnet seg. Så gikk han hjem.

Dette gjorde ikke inntrykk på faren. Det gjorde ham rasende og fortvilet.

– Hvor skal du? spurte han.

Notto forstod ikke spørsmålet.

Faren knyttet neven like foran sønnens ansikt.

– Svar meg, gutt! Hvor skal du når du går og går?

– Ingen steder, sa Notto.

Da hentet faren børsen og skjøt to skudd, ett mot himmelen og ett mot bjerkelunden og bort dit slepte han 31

Notto, rev av ham trøyen og pisket den magre, nakne ryggen med greinen han hadde truffet, ikke fordi han var ond, men fordi han ikke visste hva annet han skulle gjøre med denne unyttige og overflødige sønnen. Det skjedde ikke bare ved én anledning. Det skjedde ved flere og det skjedde mens moren ikke var der, når hun vasket klær i elven eller besøkte nabogården. Men snart brydde han seg ikke om det heller, om hun så det eller ikke, om hun skrek, klorte eller gråt. Han skulle banke sin fornuft inn i gutten uansett. Var det kanskje ikke en rettferdig harme, en harme av rettferdigste slag? Han mente det. Det verste var at Notto tålte det. Det kom aldri en lyd fra gutten.

Notto tenkte, mens de kvasse slagene fra det friske bjerkeriset traff huden og flerret den opp: Er det slik det er?

Det forherdet ham ikke, det bare herdet ham. Og faren tålte ikke at sønnen tålte det. Det fikk ham til å bli enda mer avsindig. En dag pekte faren mot slipesteinen.

– Vil du kanskje ha en omgang der i stedet? ropte han.

Og faren skjøv Notto dit, til slipesteinen, presset ansiktet hans ned og begynte å sveive og Notto så dette harde, gnistrende hjulet spinne og spinne, så nært at det sved i øynene.

La meg få dvele litt ved denne slitte slipesteinen på Senum. Slipesteinen har en hensikt. Den har til hensikt å foredle våpen og redskap, kniven, ljåen, øksen, saksen.

Den skal gjøre dem skarpere, slik at de også kan oppfylle sin hensikt, drepe, slå, hogge, slakte, sløye. Med oss vil slipesteinen det motsatte. Den vil gjøre oss runde, runde i kantene. Og dere har forledet oss til å tro at det er til vårt eget beste. Det hender til og med at vi sliper oss frivillig, at vi lener oss mot den hissige steinen og filer vekk 32

våre merker, våre signaturer, helt til vi kan være hvem som helst.

Men ikke Notto.

Notto kunne bli slått, hundset med, oversett og ledd ut, men slipe, det lot han seg aldri.

Så kom moren løpende opp fra elven, skrek, mens tøy og laken lå strødd bak henne. Faren slapp Notto og forsvant i skogen og var vekk i to døgn.

Bedre ble det ikke av at Olga ikke bar flere frukter, til tross for anstrengelser i så henseende. De sov ikke sammen lenger. Den store kulden flyttet inn på Senum.

Var Notto den eneste frukten som skulle falle fra deres stamme, en frukt som ennå ikke hadde fått sitt korrekte navn? Å, pisang av musa sapientum!

Hysj.

Olga tiet fremdeles, for hun hadde ventet for lenge med å si det, og venter man for lenge med å si en sannhet blir den for en løgn å regne. Hun sa ikke det doktoren hadde sagt, at etter Notto var hun barnløs.

Derfor la hun seg over Notto, som lå taus med ansiktet ned i det våte gresset ved slipesteinen og hun prøvde å la være å gråte, men når hun så ryggen hans klarte hun det ikke lenger, hun gråt, og tårene rant ned i sårene og heller ikke nå ga Notto lyd fra seg.

– Det skal ikke skje mer, hvisket moren. Jeg lover.

Notto fremdeles taus.

Morens stemme ble annerledes: – Hvis han slår deg igjen, dreper jeg ham.

Da sa Notto endelig noe: – Ikke gjør det.

33

– Hva? – Det er ikke fars skyld.

– Hva mener du, Notto?

Han vendte seg om på ryggen uten å kny.

– Det er ikke fars skyld, gjentok han.

– Ikke fars skyld? Det er far som slår deg.

Hun la hånden forsiktig på pannen hans som ennå var varm etter runden ved slipesteinen.

– Han gjør det for min skyld, sa Notto.

Moren forstod seg ikke på ham, og jeg klandrer henne ikke, for hvem kunne vel forstå Notto fullt og helt? Selv ikke jeg kan det og det er heller ikke meningen. Det må være et punkt i ethvert menneske som man ikke rekker frem til, uansett hvor langt man strekker seg. Moren så ned på den magre kroppen og det lange ansiktet, det tynne håret, den grådige munnen, de store øynene, han lignet et barn og en olding i samme stund. Dette var gutten hennes, den eneste hun kunne få, og hun forstod seg ikke på ham.

Hun sa bare: – Må du gå så mye, Notto?

Notto ble urolig. Han vred seg under moren og så opp, på himmelen bak henne, på skyene som drev forbi i et langt følge, men snart forsvant både himmelen og skyene, til og med morens ansikt forsvant, og alt han kunne se var de store, tunge brystene hennes under den hvite trøyen, og han kunne ikke la være, han grep etter dem, med begge hender, tørst, sugen, begjærlig, moren rev armene hans vekk, for riktignok finnes det folkeslag og mørklagte stammer hos hvem mødrene ammer sine barn til de er seks eller syv år gamle, men her på Senum var 34

selv det lovlig sent og Notto nærmet seg de ti. I ren befippelse klappet hun til ham med flat hånd, gjemte fingrene like raskt på ryggen og reiste seg.

– Det var ikke meningen, hvisket hun. Tilgi meg.

Notto lå helt stille på bakken.

– Det er ikke din skyld, sa han.

Moren bøyde seg nærmere, uviss: – Hvem er det sin skyld da, Notto?

Himmelen kom tilbake og det lange følget av skyer hadde snudd og dro den andre veien nå, for å samle seg til et uvær innerst i dalen. Vinden fikk bladene på bjerketrærne til å sitre og gi fra seg den umiskjennelige lyden som alle vet heter høst.

– Hvem er det sin skyld? gjentok moren.

– Min, sa Notto.

Samme kveld skrev hun ferdig et brev til presten og ba, nei, tryglet, om skoleplass for Notto. Og allerede tidlig i september kunne han begynne i første klasse nede i Evje.

Tre ganger i uken gikk han dit, seks kilometer hver vei.

Han ble undervist i norsk språk, muntlig som skriftlig, kristendom, enkel regning og geografi. Notto var langt ifra noen sinke. Særlig interesserte geografi ham, med sine fremmede byer, avstander og grenser. Men det faget han likte best var å gå. Bare så synd at det ikke stod på timeplanen. Da ville han fått Særdeles, Særdeles med pluss. For heri var han uslåelig. Derfor gikk han også alltid alene, for ingen kunne holde følge med ham. Det var først og fremst turene frem og tilbake, seks kilometer, tolv til sammen, tre ganger i uken, det blir 36 kilometer, for fanden, han gledet seg til. Han skulle helst sett at det var skole hver eneste dag, søndag også, og gjerne 35

julaften og sommeren tvers igjennom. Og på veien hjemover tok han til og med en sving rundt den åttekantete kirken, nøyaktig åtte ganger, for slik passet det best. Derefter fikk han melk hos prestefruen og en klapp på skulderen, før han fortsatte videre, og var hun ikke hjemme, men ute i sognet med presten, kunne han bare dele med kattene eller stjele en sup fløte fra kjøkkenet. Ikke sjelden kom han gående med hvite barter store som tyske mustasjer. Og han gikk i frikvarterene også, opp på høyden bak skolen og ned igjen og han kom aldri for sent til en time.

En dag de hadde religion og adjunkten hadde berettet om Jobs strabaser, snudde han seg plutselig mot Notto, som satt ved vinduet og drømte.

– Hvorfor går du så meget, Notto?

Notto lot være å svare, ikke fordi han var vrang, men fordi han rett og slett ikke forstod spørsmålet. Hvorfor ikke? kunne han like gjerne tatt igjen med. Han kunne også sagt at han gikk for å holde døden på avstand, men døden var ennå ikke en forestilling i ham. Han kunne deretter tilføyd at hans underekstremiteter var som skapt for gange, fra hofteleddet ned til foten, denne vidunderlige legemsdel, med sin hvelvete underflate, nærmere bestemt sålen, der hælen og det forreste parti danner legemets hvilepunkter mot jorden, både under stillstand og gange.

Heller ikke dette nevnte Notto, for like lite som han visste om døden visste han om anatomi. Adjunkten kom nærmere og ga seg dessverre ikke.

– Skal du kanskje noen steder?

Da denne ellers medgjørlige og skjønnsomme mannen, som til og med hadde vært i København og sett Ibsens 36

Vildanden, ikke lenger kunne regne med noen respons fra Notto, henvendte han seg til klassen i stedet, og der satt latteren løst nå.

– Siden Notto ikke har noe svar på mitt enkle spørsmål har kanskje dere det?

Guttene så på hverandre og til slutt rakte en ekte bondesønn armen i været og fikk slippe til.

– Fordi Notto vil frem her i verden, sa han.

En annen skøyer, lensmannens gutt, Jens het han visst, fullførte svaret, som om det hele var planlagt på forhånd.

– Og tilbake!

I det samme begynte klassen å le. De kunne endelig slippe den løs, latteren vi kjenner så altfor godt. La dem bare le! De hang over pultlokkene. Det var utsøkt. Notto skulle først frem i verden, så skulle han tilbake igjen!

Men Notto lo ikke. Han reiste seg, like alvorlig. Det ble stille. Adjunkten tok seg sammen og pekte på ham. Og Notto sa, for første gang, disse berømte ordene, vårt folks emfase, de kantetes emblem: – Når jeg går tenker jeg mindre.

Dette ga Adjunkten noe å tenke på.

For det var på disse strekningene, til og fra skolen, tre ganger i uken, at det falt en spesiell ro over Notto. Han falt på plass, uten helt å vite hvilke brikker det var som passet sammen. Han visste bare hva han var til for: å gå.

Og etterhvert visste han også hva det var som gjorde ham så tilfreds. Tidligere hadde han gått på lykke og fromme og på måfå gjennom skoger og over åser. Nå, derimot, hadde han et bestemt sted å gå til, nemlig skolestuen i Eide, og han hadde et like bestemt sted å gå tilbake til, nemlig hjem. Midt i det menneskelige kaoset som var døpt 37

Notto fant han en forlignelig orden: Han gikk i seg selv og på den måten fant han, ikke seg selv, men sin hensikt, og hensikt er mening. Jeg sier dere: Å finne seg selv er en farlig øvelse. Man blir som oftest skuffet av synet.

Det er en kur jeg derfor absolutt ikke kan gå god for. Jeg anbefaler heller det motsatte, og jeg snakker av erfaring: Gjem deg selv.

Adjunkten skrev om sin beskjedne og gåtefulle elev, i et av de få dokumentene som er bevart: Notto Senum er høflig og pliktoppfyllende og til tider gløgg. Han har bare denne ufordel, at han hverken kan sitte eller stå stille.

Leve Notto!

Så kom det en pike til egnen og skulle tilbringe sommeren på nabogården ved den andre siden av elven, hos fjerne slektninger, noen sa hun var sendt hit for at det skulle bli skikk på henne, hun var nemlig ikke til å styre, ifølge de samme ryktene, og de fleste holdt seg på avstand, noe som ikke var en enkel beslutning for guttene som arbeidet ute på jordene i nærheten. De så langt etter henne. Hun kom nede fra kysten og var, ifølge Notto, det mest helstøpte og fullkomne hunkjønn han noensinne hadde opplevd. Og til tross for at Notto ikke hadde sett mange hunkjønn, kan jeg ikke annet enn ta ham på hans ord. Hun var, fremdeles ifølge Notto, mørkhåret og mystisk, hun hadde en hud som var gylden som kobber og på samme måte skinte også hennes blikk. Kanskje rant det litt spansk eller italiensk blod i piken, for det var ikke få sjømenn fra Middelhavet som hadde lagt igjen sin niste hos kvinnfolk langs kysten gjennom tidene. Hun het Gro. Notto så henne for første gang mens han gikk langs elven.

38

Han stanset, ja, han stanset mens han gikk, og trodde ikke sine øyne.

Hun satt på huk ved bredden, på den andre siden, med nakne skuldre og hendene i vannet og kanskje nøt hun sitt eget speilbilde.

Notto nøt uansett henne.

La meg ikke gjøre dette korte, uaktet det for Nottos del varte livet ut, og pinefulle møtet, lengre enn nødvendig. Såpass skylder jeg ham, at jeg unngår å rippe opp i det han for sin egen del ville holde inne med, bortsett fra i noen tilfeller, og da var han heller ikke til å stoppe. Jeg sier det slik: Denne sommeren varte bare tre døgn og tok aldri slutt, som så mange flyktige somre.

Men det hender av og til, må jeg innrømme, at jeg lurer på om denne Gro i det hele tatt fantes, om hun ikke bare var et påfunn, en sydlandsk luftspeiling som ble til en solformørkelse i Nottos ømtålige sinn. Jeg velger imidlertid å tro ham. Hvis Notto sa at Gro var hans store kjærlighet, så var hun det, ja, selv om hun ikke finnes. Det er ikke mitt bord å så tvil om hans liv eller historie.

Hun oppdaget ikke Notto, eller hun lot som hun ikke så ham, der hun satt på huk og skylte hendene, kostbar og uimotståelig. Notto hadde altså stanset. Bare det var et varsel, et illevarslende varsel. Det var kun i høyst påtrengende situasjoner at Notto stanset før han var fremme.

Hadde han først begynt å gå måtte gangen også fullføres, ellers var alt meningsløst og forgjeves. Notto måtte videre.

Han måtte frem. Derfor vasset han fryktløs og tankeløs over elven med vann til livet og stanset foran piken.

– Jeg heter Notto, sa han.

Hun løftet blikket.

39

– Og så?

Dette forvirret selvfølgelig den ellers fryktløse Notto.

– Jeg heter Notto, gjentok han.

Hun fortsatte å se på ham, eller måle ham, gjennomskue ham, ja, hun så gjennom Notto på kryss og tvers i hele hans legeme, slik føltes det.

– Går det an? spurte hun.

– Hva da?

– Å hete Notto? Jeg har aldri hørt om noen som heter Notto før.

– Nå har du hørt det, sa Notto.

– Morn, Notto.

Når han hadde sagt sitt navn kunne hun også si sitt.

Det var bare rett og rimelig. Det var bare det at piken ville visst ikke ut med det på egen hånd.

– Hva heter du? spurte Notto.

Da ble hun uinteressert og betraktet heller hendene sine i det blanke vannet som strømmet forbi. Men plutselig trakk hun dem opp og dyttet Notto ut i elven igjen, lo, reiste seg og løp av sted, barbent og lett.

– Gro, ropte hun. Jeg heter Gro! Notto kavet seg i land på sin side og ble liggende utmattet i gresset og se henne forsvinne med håret som en sort vinge fra nakken. Det gjorde ikke noe. Det var som et kjærtegn å regne at hun dyttet ham. Hun kunne gjerne dytte ham flere ganger og så mye hun ville.

Ikke hadde han matlyst den kvelden og heller ikke fikk han sove.

Han tenkte på piken som het Gro. Hun lokket ham og lekte med ham og han lot seg både lokke og leke med, for han var ennå troskyldig, ja, kan40

skje var han troskyldig resten av sitt liv, for han sluttet aldri å tro på menneskene.

Men neste morgen gikk han ingen steder.

Faren trodde sønnen endelig hadde tatt til vettet.

Moren så imidlertid bekymret på ham.

– Er du krank, Notto?

Han ristet bare på hodet og så ut av det lille vinduet.

Han kunne jo ikke gå når Gro var her. Det var innlysende. Han kunne ikke forlate henne.

Og senere på dagen møttes de tilfeldig på samme stedet langs elven.

De satt en stund og så ned på hendene de hadde stukket i vannet, tause begge to, og når strømmen ble sterk nok kom de borti hverandre.

– Du er modig, sa Gro. – Modig? Er jeg?

– Som vasser over elven.

Nå var det Nottos tur til å le.

– Det er vel ikke modig.

– Du kan drukne.

Notto ble karslig av denne samtalen.

– Elven er ikke djupere enn at jeg kan stå på kne i den og fortsatt puste.

Gro ga seg ikke, det aspeløvet.

– Men kjenner du ikke strømmene? De kan ta deg når som helst.

Jo, Notto kjente dem, for enda en gang ble hendene deres skjøvet nærmere.

Da tok han mot til seg og sa, som sant var, på sitt i samme stund dulgte og likefremme vis: – Det er så mange slags strømmer jeg kjenner.

41

Gro så ned og skalv hun ikke? Notto kunne ikke forstå annet enn at tiden nå var inne.

Han rev hendene opp av elven og hev dem rundt Gro. Hun lot ham gjøre det, i hvert fall en stund, og hun brydde seg ikke om de begge ble våte. Men da han ville overfalle munnen hennes og ta seg av brystene, snodde hun seg løs fra Nottos grep, smidig og sterk som en bever, og løp sin vei, mens hun ropte: – I morgen kveld, Notto. I morgen kveld!

Og Notto krysset elven igjen og han kunne gå på vannet. Han var en engel som elven selv løftet på sine skuldre og bar tørrskodd i land. Å, beverfitte!

Notto la store planer i skjul, for han la dem i hodet.

Han forberedte seg.

Han husket navn på byer og steder og land fra globusen i skolestuen og andre drømmer: Amerika, Cuba, Klondyke.

Moren holdt øye med Notto, mistenksom og nysgjerrig, men hva hjalp vel det. Overalt kunne hun se, bortsett fra i hodet hans.

– Har du møtt noen? spurte hun.

– Nei, hvem skulle det være, ropte Notto, før moren fikk snakket ut.

Faren hadde tatt arbeid i gruvene denne måneden.

Endelig var kvelden der.

Den var mørk nok til å holde på hemmeligheter og lys nok til at de kunne se hverandre i øynene.

Elven rant stille forbi og etter en stund syntes Notto at det var som om den snudde og fløt den andre veien, oppover, som en stige av vann inn i himmelen.

42

Det var tegnet.

For vi ser etter tegn alle vegne, og ikke bare det, vi skaper tegn, vi dikter om og lar alt tale til oss med myndig røst, ja, verden er en samling tegn, usynlige for det blotte øye, men ikke våre øyne. Vi er ømfintlige. Våre sanser er skjerpet. Misunn oss ikke, for det er smertefullt. Men vi klager ikke. Til det er vår ulykke for stor. Vi er et hardt prøvet folk. Misforstå meg ikke, vi har også våre lykkelige øyeblikk, ikke mange riktignok, for det er trangt om plassen i våre liv, men kanskje de hver for seg er sterkere enn den gjengse lykken og på den måten tar igjen det tapte. Vi måler ikke lykken i bredde, men dybde. Vi er selv tegn og vi tyder hverandre.

Notto hadde altså sett tegnet, stigen av vann med trinn av små, krappe bølger, og han tok mot til seg: – Vi rømmer, hvisket han.

Gro lente seg nærmere.

– Hvorfor det?

Det var ikke meningen at hun skulle spørre slik. Notto ble svar skyldig.

– Har du noe bedre forslag? spurte han.

Gro smilte og la kinnet mot skulderen hans.

– Hvor da?

– Hvor?

– Ja. Hvor skal vi rømme? Du må vel vite hvor vi skal rømme?

Men straks hadde han glemt alle navnene han hadde lært utenat og det hele virket forgjeves.

– Hvor har du lyst til å rømme? spurte han i stedet.

Gro lo og danset langs bredden.

– Det er du som bestemmer.

43

Og Notto prøvde det han var kar for å huske navnene fra geografitimer, drømmer og globuser, men det stod på stedet hvil i hodet hans.

– Hvor som helst, sa han til slutt.

Det var langt ifra godt nok for Gro og hun trakk seg unna.

– Hvor som helst? Det er ikke noe sted å rømme.

Så kom Notto endelig på et navn likevel.

– Klondyke! nesten ropte han.

Og han holdt hånden fort over munnen og så seg rundt.

Ingen i sikte. Bare dem. Notto og Gro og elven.

– Klondyke, sa han så lavt han kunne.

Gro ville nærmere igjen.

– Klondyke? Hvor er det?

Notto trakk pusten og lukket øynene.

– Det er langt, men det er verdt det, Gro min. Det er brostein av gull i gatene, alle er mette der og når det regner kommer det melk.

Kysset hun ham nå?

Han kunne ikke merke noe.

Han lot øynene være lukket, for sikkerhets skyld, og fortsatte: – Og i Klondyke trenger ingen å arbeide og hvis man vil kan man gå hele dagen.

Han hørte noe og åpnet øynene.

Gro hadde reist seg og stod over ham.

Han gjorde det samme og var høyere enn henne.

– Jeg må sove på det, sa hun.

– Sove på det?

– Ja. Før jeg bestemmer meg.

Notto nikket. Det kunne han leve med. En så stor 44

beslutning måtte man tvert imot ta nøye og ikke lett på.

Det viste bare at Gro var av rett stoff.

Han elsket henne enda mer og ble saklig i all sin fremferd og uttalelser, i stedet for fyrig og pågående.

– Da møtes vi her i morgen tidlig når du har sovet på det og en gang for alle bestemt deg, sa han.

Nå var det Gro som nikket, med et smil som boret to små hull i kinnene hennes.

Og plutselig strøk hun Notto gjennom det tynne håret, lente seg mot leppene hans og stakk tungen fort mellom dem, lot den til og med være der inne en stund. Det var ikke til å tro. Notto lukket øynene igjen. Han var redd for å miste pusten. Hva hun gjorde med ham var imidlertid så behagelig, søvndyssende og opphissende at det å puste var for en bagatell å regne i sammenligning. Da han var klar for å åpne øynene og ikke kunne tåle mer var Gro borte. Likevel var det som om munnen hans fremdeles var full av henne.

– Gro? hvisket han.

Men hun hadde vel gått for å sove på det.

Så vasset Notto hjem og lot de kaldeste strømmene midt i elven bringe ham tilbake til normalt omfang og størrelse, både hva kropp og sjel gjaldt.

Den natten skrev han sitt første og eneste dikt. Han slet med verselinjene og la all sin kjærlighet og kløkt i rimene og satte ikke punktum før solen så vidt rant over åsene i øst og slepte skyggene unna. Han kalte diktet til slutt Min venn, det var en tittel som ikke var for påtrengende, men som viste hvor han, Notto Senum, stod, for det vakre og enkle ordet venn kunne romme alt han følte for henne, begjær, trofasthet, tillit. Han var sikker i sin 45

sak: Hvis Gro ikke hadde fått sovet godt på det ville hun i hvert fall bestemme seg en gang for alle når hun fikk lese dette diktet.

Men neste morgen var hun ikke ved elven. Notto ventet og ventet forgjeves. Morgenen var vakker, med sitt stille lys, bortsett fra at den manglet Gro. Til slutt kunne han ikke gjøre annet enn å gå bort til gården hvor hun holdt til. Det var ikke lange stykket, og på veien dit plukket han en bukett, bare i tilfelle diktet ikke skulle falle i smak, noe Notto mente var utenkelig: geitrams og løvetann. Nabokonen stod på tunet med klesvasken og måtte gjemme munnen bak hånden da hun så Notto komme, et beinrangel i høye bukser, tresko, en fillete vest og et lommetørkle knyttet rundt hodet så solen ikke skulle koke opp hodet hans, for der kokte det bra nok fra før. Han var dessuten lastet med blomster. Guttene borte ved stallen fikk også øye på ham, og de var ikke så hensynsfulle at de skjulte latteren, nei, de skoggerlo, men Notto lot det ikke gå innpå seg. Han var overbærende, han ventet seg ikke noe vondt fra noen og tok alt i beste mening.

Meg derimot piner det desto mer, denne latteren som ofte fulgte ham, uforstandens latter, og jeg skulle gjerne gitt avkall på alt mitt for med hånden på hjertet kunne si at det var Notto som lo sist.

Han stanset foran stampen og gikk rett på sak.

– Hvor er Gro? Nabokonen tørket hendene på forkleet.

– Hun har nok reist for lengst.

Notto stod stiv i det fuktige gresset.

– Har Gro reist?

– Vi klarte ikke holde styr på henne.

46