Bernard Cornwell Jarlene fra nord

holdt enda en glødende tale der han påsto at Alfred av Wessex hadde sendt meg, den djerveste krigeren han hadde, for å lede forsvaret av byen, og at himmelens hærskarer ville komme og verne om Eoferwic. Willibald ropte halleluja uten stans og trodde på all toskeskapen, og det var først dagen etter, da et grått regn og en lumsk tåke innhyllet byen, at han begynte å tvile på sverdenglenes snarlige komme.

Folk dro fra byen. Ryktene gikk om at danekrigerne hadde begynt å samle seg i nord. Hrothweard fortsatte å remje på våset sitt og gikk i spissen for et opptog med prester og munker i gatene i byen med høyt hevede relikvier og bannere, men alle med vettet i behold skjønte nå at Ivarr kom til å vende tilbake lenge før sankt Cuthbert dukket opp med de himmelske hærskarer. Kong Egbert sendte en budbringer til meg og sa at kongen ville snakke med meg, men jeg så det slik at Egbert ikke kunne reddes, så jeg brydde meg ikke med å gå til ham. Egbert fikk klare seg selv.

Akkurat som jeg måtte klare meg selv, og jeg ville langt bort fra denne byen før den ble hjemsøkt av Ivarrs raseri. På vertshuset De kryssede klinger, like ved nordporten i byen, fant jeg en fluktmulighet. Det var en dane som het Bolti, han hadde overlevd blodbadet fordi han var gift med en saksisk kvinne, og familien til kona hadde skjult ham. Han så meg på vertshuset og spurte om ikke jeg var Uhtred av Bebbanburg.

«Det er meg.»

Bolti satt tvers overfor meg, nikket høflig til Hild og knipset med fingrene for å få oppmerksomhet fra en skjenkemøy.

Han var en rund, skallet mann med kopparret ansikt, knekt nese og engstelig blikk. Han hadde to sønner som var halvt saksiske, og de sto og hang bak ham. Jeg gjettet at den ene måtte være omtrent tjue år gammel, den andre fem år yngre, og begge bar sverd, men det virket ikke som de likte det noe videre. «Jeg kjente Ragnar den eldre,» sa Bolti.

«Jeg kjente ham også,» sa jeg. «Men jeg kan ikke huske deg.»

35