Issuu on Google+


Kami Garcia og Margaret Stohl

Beautiful Creatures Vakkert mørke Oversatt av Gry Wastvedt


Kami Garcia og Margaret Stohl Originalens tittel: Beautiful Darkness Oversatt av Gry Wastvedt © 2010 Kami Garcia og Margaret Stohl First published in the United States of America by Little, Brown and company, Hachette Book Group, New York, 2010. Published by arrangement with Lennart Sane Agency AB. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2013 ISBN 978-82-02-39992-4 1. utgave, 1. opplag 2013 Omslagsdesign: David Caplan Omslagsfoto: © Paul Knight / Trevillion Images Sats: Type-it AS, Trondheim 2013 Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia 2013 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på 80 g Munken print cream 1,5. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Til Sarah Burnes, Julie Scheina og Jennifer Bailey Hunt fordi de av en eller annen latterlig grunn ikke ville ha navnene sine p책 coveret


Det er lett å tilgi et barn som er redd for mørket; livets virkelige tragedie oppstår når menn er redd for lyset. PLATON


F

FØR

f

Manerjente

Før mente jeg at byen vår, begravd i South Carolinas bakevje der den satt fast i den sørpete Santee-elvens dalbunn, lå midt uti hutiheita. Et sted hvor ingenting skjedde og ting aldri endret seg. Akkurat som i går vil den strålende solen stige opp og gå ned over byen Gatlin uten å bry seg med å lage så mye som en liten bris. I morgen vil naboene sitte i gyngestolene sine på verandaene mens varmen og sladderen og det dagligdagse drypper som smeltende isterninger ned i den søte teen, slik de har gjort i over hundre år. I byen vår var tradisjonene så tradisjonelle at det var vanskelig å sette fingeren på dem. De var vevd inn i alt vi gjorde, eller snarere ikke gjorde. Du kunne bli født eller gift eller begravd – metodistene sluttet aldri å synge. På søndager skulle man gå i kirken, mandager skulle man handle på Stopp & Shop, den eneste matbutikken i byen. Resten av uken dreide seg om ganske mye ingenting og litt mer pai hvis man var så heldig å bo sammen med en som husholdersken vår, Amma, som vant kakebakekonkurransen på markedet hvert år. Gamle fire-fingrede Miss Monroe arrangerte fremdeles debutantball hvor hun valset bortover gulvet med debutantene sine mens en tom finger i de hvite hanskene hang og slang. Maybelline Sut9


ter klippet fremdeles hår i salong Klipp & Krøll selv om hun praktisk talt har vært blind siden hun fylte sytti, og nå stadig glemte å regulere klipperen slik at folk gikk rundt med en kort-kort stripe i bakhodet. Carlton Eaton glemte aldri, uansett vær, å åpne posten til folk før han leverte den. Hvis den brakte dårlige nyheter, så fortalte han deg det selv. Best å høre det fra en av sine egne. Denne byen eide oss, det var både det positive og det negative. Den kjente hver eneste centimeter av oss, hver synd, hver hemmelighet, hvert eneste skrubbsår. Det var grunnen til at noen sjelden tok seg bryet med å dra herfra, og at de som gjorde det, aldri kom tilbake. Før jeg traff Lena, trodde jeg at jeg skulle bli en av dem, fem minutter etter at jeg gikk ut fra Jackson High. Forduftet. Men så ble jeg forelsket i ei manerjente. Hun viste meg at det fantes en annen verden i sprekkene i det ujevne fortauet. En verden som hadde vært der hele tiden, gjemt godt synlig. Lenas Gatlin var et sted hvor ting skjedde – umulige, overnaturlige, livsendrende ting. Av og til livsavsluttende ting. Mens vanlige folk var travelt opptatt med å klippe rosehekkene sine eller prøvde å finne de ferskenene som ikke var markspiste hos gateselgeren, var Lyse og Mørke manere med unike og mektige evner låst i en evig kamp – en overnaturlig borgerkrig uten håp om at noen skulle vifte med et hvitt flagg. Lenas Gatlin var hjem for demoner og fare og en forbannelse som hadde preget slekten hennes i over hundre år. Og jo tettere innpå Lena jeg kom, jo tettere kom hennes Gatlin på mitt. For noen få måneder siden var jeg overbevist om at ingenting noensinne ville forandre seg i denne byen. Nå vet jeg bedre, og jeg kunne bare ønske at det hadde vært sant. For fra det øyeblikket jeg forelsket meg i denne manerjenta, var ingen jeg var glad i, trygge lenger. Lena mente at hun var den eneste som var rammet av forbannelsen, men der tok hun feil. Fra nå av var det vår forbannelse. 10


F

15.2

f

Evig fred

Regnet dryppet fra bremmen på Ammas svarte finhatt. Lenas bare knær falt ned i sølen foran graven. Nakkehårene mine strittet fordi jeg sto altfor nær så mange av Macons slag. Inkubuser – demoner som ernærte seg på vanlige dødeliges minner og drømmer, sånne som meg, mens vi sov. Den lyden de lagde, helt ulik noe annet i universet, når de rev opp den siste biten av mørk himmel og forsvant rett før daggry. Som om de var en flokk svarte kråker som letter helt synkront fra en strømledning. Slik var Macons begravelse. Jeg kunne huske detaljene som om det skjedde i går, enda det var vanskelig å tro at enkelte ting faktisk hadde skjedd. Begravelser er problematiske sånn. Og livet, antar jeg. De viktige delene blokkerer man helt, men tilfeldige, litt skjeve øyeblikk hjemsøker deg, spilles om og om igjen inni hodet ditt. Dette er det jeg husket: Amma som vekket meg mens det ennå var mørkt for at vi skulle rekke å komme oss til Hans hage av evig fred før morgengry. Lena frossen og knust og ville fryse og knuse alt rundt seg. Mørket på himmelen og i halvparten av alle folkene som sto rundt graven, de som i det hele tatt var folk. 11


Men bak alt det der var det noe jeg ikke kunne huske. Det lå der og ulmet i bakhodet mitt. Jeg hadde prøvd å tenke på det helt siden Lenas bursdag, hennes sekstende måne, den natten Macon døde. Det eneste jeg visste, var at det var noe jeg måtte huske.

Om morgenen på begravelsesdagen var det bekmørkt ute, men enkelte månestråler skinte mellom skyene og inn gjennom det åpne vinduet mitt. Det var iskaldt i rommet, men det brydde meg ikke. Jeg hadde latt vinduet stå åpent de to nettene siden Macon døde, i tilfelle han ville dukke opp på rommet mitt og sette seg i svingstolen min en stund. Jeg husket den natten jeg hadde sett ham stå borte ved vinduet mitt, i mørket. Det var da jeg fikk vite hva han var. Ikke vampyr eller et mytologisk vesen fra bøkenes verden, slik jeg hadde fryktet, men en ekte demon. En som kunne ha valgt å ernære seg av blod, men valgte drømmene mine isteden. Macon Melchizedek Ravenwood. Folkene her i byen kalte ham gamle gubben Ravenwood, byens eremitt. Han var også Lenas onkel, og den eneste faren hun hadde kjent. Jeg holdt på å kle på meg i mørket da jeg kjente et varmt drag inni meg som betydde at Lena var der. L? Lena snakket fra dypet av sjelen min, så nær som det er mulig å være og omtrent like fjernt. Dette var kelting, vår tause kommunikasjonsmåte. Det hviskende språket som manere lik henne hadde delt lenge før soverommet mitt ble erklært å ligge sør for Mason-Dixon-linjen. Det var et hemmelig språk som hadde vokst fram på grunn av intimitet og nødvendighet, født i en tid da det å være annerledes kunne ende med at du ble brent på bålet. Det var et språk vi egentlig ikke skulle ha kunnet dele, for jeg var bare en vanlig dødelig. Men av en eller annen uforklarlig grunn kunne vi det, og det var det språket vi 12


brukte til å si det usagte og det som ikke kunne snakkes om. Jeg klarer ikke dette. Jeg kommer ikke til å gå. Jeg ga opp å knyte slipset og satte meg på sengen igjen, de gamle fjærene i madrassen klagde under meg. Du må gå. Du kommer aldri til å tilgi deg selv hvis du ikke går. Det tok litt tid før svaret kom. Du vet ikke hvordan det føles. Jo, det gjør jeg. Jeg husket den gangen da det var jeg som satt på sengen og var redd for å reise meg, redd for å ta på meg dressen, slutte meg til bønnesirkelen og synge O bli hos meg og kjøre i den dystre paraden av billykter gjennom kirkegården for å begrave mamma. Jeg var redd for at det ville gjøre det virkelig. Jeg orket ikke tenke på det, men jeg åpnet tankene og viste det til Lena … Du kan ikke gå, men du har ikke noe valg, for Amma legger hånden sin på armen din og leder deg til bilen, til plassen i kirkebenken, til sørgeparaden. Selv om det gjør vondt når du beveger deg, for hele kroppen verker som du skulle hatt feber. Blikket ditt stanser ved de mumlende ansiktene foran deg, men du hører egentlig ikke hva noen sier. De kan ikke overdøve skrikene inni hodet ditt. Så du lar dem legge hånden sin på armen din, du setter deg inn i bilen, og det skjer. For du klarer deg gjennom dette hvis noen sier at du kan. Jeg la hodet i hendene. Ethan – Jeg sier at du kan, L. Jeg dyttet knyttnevene inn i øynene, og de var våte. Jeg skrudde på lyset og stirret på pæren, nektet å blunke før tårene var brent vekk. Jeg er redd, Ethan. Jeg er rett ved siden av deg. Jeg går ingen steder. Det kom ingen flere ord da jeg fortsatte å fomle med slipset mitt, men jeg kunne merke at Lena var der, som om 13


hun satt i hjørnet av rommet mitt. Huset virket tomt nå som pappa ikke var her lenger, og jeg hørte Amma i gangen. Et øyeblikk senere sto hun stille i døren og tviholdt på finvesken sin. De mørke øynene hennes søkte mine, og den lille skikkelsen virket høy, enda hun ikke rakk meg til skulderen. Hun var den bestemoren jeg aldri hadde hatt, og den eneste moren jeg hadde igjen nå. Jeg stirret på den tomme stolen ved siden av vinduet, hvor hun hadde lagt fram findressen min for litt mindre enn et år siden, og så tilbake på den nakne pæren i nattbordslampen. Amma rakte ut hånden, og jeg ga henne slipset. Noen ganger føltes det som om Lena ikke var den eneste som kunne lese tankene mine.

Jeg tilbød Amma armen da vi gikk oppover den sølete bakken i Hans hage av evig fred. Himmelen var mørk, og det begynte å regne før vi nådde opp til toppen. Amma hadde på seg sin mest respektable begravelseskjole og en bredbremmet hatt som tok av for det meste av regnet, bortsett fra akkurat der hvor den hvite blondekraven stakk ut under bremmen. Den var festet i nakken med den fineste kamébrosjen, et tegn på respekt. Jeg hadde sett den i april i fjor, akkurat som jeg hadde kjent finhanskene på armen min da hun støttet meg opp denne bakken en gang før. Denne gangen var det ikke lett å si hvem det var som støttet mest. Jeg var fremdeles ikke sikker på om Macon hadde ønsket å bli begravd på kirkegården i Gatlin, med tanke på alt det folk her hadde sagt om ham. Men i følge Besta, Lenas bestemor, hadde Macon etterlatt seg detaljerte instruksjoner hvor han spesifikt ba om å bli gravlagt her. Han hadde kjøpt plassen selv for flere år siden. Lenas familie virket ikke særlig fornøyd med det valget, men Besta hadde satt foten ned. De skulle utføre 14


alt slik han hadde villet, som enhver god sørstatsfamilie. Lena? Nå er jeg her. Jeg vet det. Jeg kunne føle at stemmen min roet henne, det var som om jeg hadde lagt armene rundt henne. Jeg kikket opp på bakketoppen hvor paviljongen over selve graven ville dukke opp. Det ville se ut som en hvilken som helst begravelse i Gatlin, ironisk nok, siden dette var Macons begravelse. Det var ikke helt lyst ennå, og jeg kunne bare skimte skyggene på denne avstanden. Alle var litt skeive, alle var forskjellige. De eldgamle, ujevne radene av små gravsteiner som markerte barnegravene, de overvokste familiekryptene, de forfalne, hvite obeliskene merket med små messingkors, satt opp for å hedre de falne konføderasjonssoldatene. Selv general Jubal A. Early, hvis statue voktet over General’s Green midt i byen, var gravlagt her. Vi gikk utenom familiegraven til noen mindre kjente fra familien Moultries, som hadde vært der så lenge at de glatte magnoliastammene som var plantet rundt familiegraven, hadde vokst seg helt inn til den høyeste gravsteinen og gjort navnene uleselige. Og hellige. Alle var hellige, noe som viste oss at vi hadde kommet til den eldste delen av kirkegården. Mamma hadde fortalt meg at det første ordet gravert inn i de gamle gravsteinene var Hellig. Men etter hvert som vi nærmet oss og øynene mine vennet seg til mørket, visste jeg hvor den sølete stien ville føre oss. Jeg husket at den gikk forbi steinbenken som sto i gresskråningen full av magnoliaer. Jeg husket at pappa satt på den benken, helt ute av stand til å snakke eller bevege seg. Føttene mine ville ikke gå lenger, for de hadde skjønt det samme som jeg. Macons Hage av evig fred var bare skilt fra mammas av en magnolia. De svingete veiene går rett mellom oss. Dette var en søtladen linje fra et enda mer søtladent dikt 15


jeg skrev til Lena til Valentinerdagen. Men her på kirkegården ble den sann. Hvem ville trodd av foreldrene våre, eller det nærmeste Lena kom en forelder, skulle bli naboer i graven? Amma tok hånden min og førte meg bort til Macons store grav. «Forsiktig her.» Vi gikk innenfor det midjehøye gjerdet rundt graven, som i Gatlin var reservert for de beste gravstedene og fungerte som et slags stakittgjerde for de døde. Det hendte faktisk at det var et hvitt stakittgjerde. Dette var av smijern, den skjeve porten var skjøvet inn over det overgrodde gresset. Macons gravplass hadde liksom sin egen atmosfære, akkurat som Macon selv. Innenfor gjerdet sto Lenas familie; Besta, tante Del, onkel Barclay, Reece, Ryan, og Macons mor, Arelia, på den ene siden av den utskårne, svarte kisten under det svarte paviljongtaket. På den andre siden, og i god avstand fra både kisten og paviljongtaket, sto en gruppe menn og kvinner i svarte, lange frakker skulder mot skulder i regnet. Alle var knusk tørre. Det var som et kirkebryllup delt av midtgangen hvor brudens slekt satt på den ene siden og brudgommens på den andre, som to krigende klaner. Det sto en gammel mann i den ene enden av kisten, ved siden av Lena. Amma og jeg stilte oss i den andre enden, så vidt innunder taket. Ammas grep om armen min ble strammere, og hun dro gullamuletten hun alltid bar, fram fra blusen og gned på den med fingrene. Amma var mer enn overtroisk. Hun var en seer og kom fra en lang rekke formødre som hadde lest tarotkort og kommunisert med åndene, og Amma hadde en amulett eller dukke for enhver anledning. Denne bar hun for beskyttelse. Jeg stirret på inkubusene foran oss, vannet rant av skuldrene deres uten å etterlate seg spor. Jeg håpet at de også tilhørte dem som bare ernærte seg av drømmer. Jeg prøvde å kikke vekk, men det var ikke lett. Det var noe ved inkubusene som trakk deg inn som et edderkopp16


nett, i likhet med alle flinke rovdyr. Det var umulig å se de svarte øynene deres i mørket, derfor så de nesten ut som en gjeng helt vanlige folk. Noen av dem var kledd sånn som Macon alltid gikk kledd, i mørke dresser og frakker som så dyre ut. En eller to av dem så mer ut som bygningsarbeidere på vei for å ta en øl etter jobb i sine jeans og arbeidsstøvler, og med hendene dypt nede i lommene på jakkene. Damen var antakelig en succubus. Jeg hadde lest om dem, i tegneserier for det meste, og jeg hadde trodd at de bare var en myte på linje med varulver. Men jeg visste at jeg hadde tatt feil, for hun sto ute i regnet, like tørr som alle de andre. Inkubusene var en sterk kontrast til Lenas familie. De sto innhyllet i regnbueskinnende svart stoff som fanget og brøt det svake lyset, som om de selv var lyskilden. Jeg hadde aldri sett familien slik før. Det var et merkelig syn, særlig med tanke på at kvinner her i sørstatene er underlagt en streng kleskode for begravelser. I midten sto Lena. Hun så alt annet enn magisk ut. Hun sto foran kisten og hvilte fingrene forsiktig på den, som om Macon holdt henne i hånden. Hun var kledd i det samme glitrende stoffet som resten av familien, men det hang rundt henne som en skygge. Det svarte håret var surret i en stram topp, ikke en eneste velkjent hårlokk på villstrå var å se. Hun virket nedbrutt og litt malplassert, som om hun sto på feil side av midtgangen. Som om hun hørte sammen med Macons andre familie som sto ute i regnet. Lena? Hun løftet hodet, og øynene hennes møtte mine. Siden bursdagen hennes, da det ene øyet hennes hadde antatt en gylden nyanse mens det andre forble dypgrønt, hadde fargene blandet seg til en nyanse jeg aldri hadde sett maken til. Fra nesten hasselbrunt i enkelte øyeblikk til nesten unaturlig gylne i andre. Nå var de mest hasselbrune, blasse og fylt av smerte. Det var ikke til å holde ut. Jeg hadde bare lyst til å løfte henne opp og bære henne vekk. 17


Jeg kan hente Volvoen, så kan vi kjøre nedover kysten helt til Savannah. Vi kan gjemme oss litt hos tante Caroline. Jeg tok et skritt nærmere henne. Familien hadde samlet seg rundt kisten, og jeg kunne ikke komme meg bort til Lena uten å gå forbi rekken av inkubuser, men det brydde meg ikke. Hold opp, Ethan! Det er ikke trygt – En høy inkubus med et arr nedover hele fjeset som så ut som resultatet av en angrep fra ville dyr, snudde på hodet for å se på meg. Luften liksom bølget mellom oss, omtrent som ringer som brer seg i vann når man kaster en stein. Den traff meg, slo luften ut av lungene mine like sikkert som om jeg var blitt slått, men jeg kunne ikke reagere, for jeg følte meg helt lammet – armer og bein var slappe og ubrukelige. Ethan! Amma smalnet øynene, men før hun rakk å ta et skritt, la succubusen en hånd på skulderen til Arrfjes og klemte nesten umerkelig. Jeg ble øyeblikkelig sluppet fri fra grepet han hadde over meg, og blodet strømmet tilbake til lemmene mine. Amma sendte henne et takknemlig nikk, men damen med det lange håret og den enda lengre frakken, ignorerte henne og forsvant inn i rekken sammen med de andre igjen. Inkubusen med det stygge arret snudde seg og blunket til meg. Jeg tok poenget, selv uten ord. Vi ses i drømmene dine. Jeg holdt fremdeles pusten da en hvithåret eldre herre i en gammeldags dress og lisseslips gikk bort til kisten. Øynene hans sto i sterk kontrast til håret, og det gjorde at han så ut som en skummel karakter i en gammel svart-hvittfilm. «Gravmaner,» hvisket Amma. Han så mer ut som en som graver gravene. Han strøk over det glatte, svarte treverket, og en utskåret halvmåne på toppen av kisten begynte å gløde med et 18


gyllent lys. Det så ut som et gammelt våpenskjold, sånne som man kan se i museer eller slott. Jeg så et tre med vidtrekkende greiner og en fugl. Under der var det skåret inn en sol, og en halvmåne. «Macon Ravenwood fra Huset Ravenwood, av ravn og eik, luft og jord. Mørke og Lys.» Han tok hånden vekk fra kisten, og lyset fulgte med, slik at kisten ble mørk igjen. «Er det Macon som gjør det der?» hvisket jeg til Amma. «Lyset er symbolsk. Det er ingenting i den kisten. Var ikke noe igjen å begrave. Det er slik med sånne som Macon – til jord skal de også bli, slik som oss. Bare veldig mye raskere.» Gravmaneren hevet stemmen igjen. «Hvem sender denne sjel over til Annenverdenen?» Lenas familie tok et skritt fram. «Det gjør vi,» sa de i kor, alle unntatt Lena. Hun bare sto der og stirret ned i bakken. «Og vi.» Inkubusene trakk nærmere kisten. «Så la ham manes over til den andre siden. Redi in pace, ad Ignem Atrum ex quo venisti.» Gravmaneren holdt lyset høyt over hodet sitt, og det blaffet opp og skinte enda kraftigere. «Gå i fred, tilbake til Mørkets ild som du kom fra.» Han kastet lyset opp i luften, gnistene regnet ned over kisten og lagde svimerker i treet der de traff. Som på stikkord slengte Lenas familie og inkubusene armene opp i luften og slapp fri små sølvaktige objekter som knapt var større enn femtiøringer, som også regnet ned over Macons kiste mellom de gylne flammene. Himmelen begynte å skifte farge, fra nattens svarte til morgengryets blå. Jeg anstrengte meg for å se hva de tingene var, men det var for mørkt. «His dictis, solutus est. Med disse ord er han satt fri.» Et hvitt lys så skarpt at det nesten var blendende, steg opp fra kisten. Det var bare så vidt jeg kunne se gravmaneren noen få skritt foran meg, det føltes som om stemmen hans tok oss med på en reise, og at vi ikke lenger sto på en kirkegård i Gatlin. Onkel Macon! Nei! 19


Et kraftig lysglimt, som fra et lyn, så var det borte. Vi var alle tilbake i sirkelen igjen og stirret på en haug av jord og blomster. Begravelsen var over. Kisten var borte. Tante Del la armene beskyttende rundt Reece og Ryan. Macon var borte. Lena falt ned på kne i det sølete gresset. Porten inn til Macons grav smalt igjen bak henne, uten at så mye som en finger hadde rørt ved den. Det var ikke over for henne. Ingen fikk lov til å gå. Lena? Regnet økte i styrke nesten øyeblikkelig, været var fremdeles knyttet til hennes evner som unikum, manerverdenens ypperste styrer av elementene. Hun dro seg opp på beina. Lena! Dette kommer ikke til å forandre noe som helst. Luften ble fylt av hundrevis av billige hvite nelliker og plastblomster og palmeblader og flagg fra alle graver som hadde hatt besøk den siste måneden, alt fløy i løse luften og virvlet luftbårne nedover bakken. Om femti år vil folk i byen fremdeles snakke om den dagen vinden blåste ned hver eneste magnolia i Hans hage av evig fred. Vinden var så kraftig og kom så brått at den føltes som et slag i ansiktet på alle som var der, et slag så hardt at man måtte kjempe for ikke å ramle. Bare Lena sto rett og strunk der hun holdt seg fast i gravsteinen ved siden av. Håret hadde løsnet fra den harde knuten og pisket rundt henne i vinden. Hun var ikke lenger bare mørke og skygge. Hun var det motsatte – det eneste lyspunktet i uværet, som om det gulaktige gull-lynet som fikk himmelen over oss til å revne, kom fra hennes kropp. Boo Radley, Macons hund, klynket og la ørene flate der han lå ved Lenas føtter. Han ville ikke ha ønsket dette, L. Lena la hodet i hendene, og et plutselig vindkast fikk hele paviljongen til å løsne enda den var stukket godt ned i bakken, og sendte den kast i kast nedover bakken. Besta stilte seg foran Lena, lukket øynene sine og la en eneste finger på barnebarnets kinn. I det samme som hun 20


rørte ved Lena, stanset alt, og jeg visste at Besta hadde brukt sine evner som empat til å absorbere Lenas krefter for en liten stund. Men hun kunne ikke suge opp i seg Lenas raseri. Ingen av oss var mektige nok til det. Vinden løyet, og regnet avtok til et duskregn. Besta trakk hånden vekk fra Lena og åpnet øynene sine. Succubusen, som så uvanlig uflidd ut, stirret opp mot himmelen. «Solen står opp snart.» Solen var i ferd med å brenne seg vei gjennom skyene og opp over horisonten og spredte enkelte strimer av lys og liv over de ujevne radene med gravsteiner. Noe mer trengte ikke å bli sagt. Inkubusene begynte å dematerialisere seg, sugelyder fylte luften. Det minnet meg om en slags dirring når de åpnet himmelen på sin særegne måte og forsvant. Jeg begynte å gå mot Lena, men Amma dro meg i armen. «Hva er det? De er borte nå.» «Ikke alle. Se der –» Hun hadde rett. I utkanten av graven sto en enslig inkubus igjen og lente seg mot en værbitt gravstein som var pyntet med en gråtende engel. Han så ut til å være eldre enn meg, kanskje nitten, med kort, svart hår og den samme bleke huden som alle andre av hans slag. Men i motsetning til de andre inkubusene, hadde han ikke forsvunnet før soloppgang. Mens jeg stirret på ham, flyttet han seg ut av skyggen fra eiketreet og stilte seg midt i det sterke morgenlyset med lukkede øyne og ansiktet vendt mot solen, som om den skinte bare for ham. Amma hadde nok tatt feil. Han kunne ikke være en av dem. Han sto der og koste seg i solen, en umulighet for en inkubus. Hva var han? Og hva gjorde han her? Han kom nærmere og fanget blikket mitt, som om han merket at jeg stirret på ham. Det var da jeg fikk se øynene hans. De var ikke svarte som inkubusenes. De var grønne som manernes. Han stanset foran Lena, stakk hendene i lommene og tippet litt på hodet. Ikke et bukk, men en keitet måte å vise 21


ærbødighet på, og det virket mer ærlig, på en måte. Han hadde krysset den usynlige midtgangen, og i et øyeblikk av ekte sørstatshøflighet, kunne han ha vært selve Macon Ravenwoods sønn. Og det fikk meg til å hate ham. «Kondolerer.» Han åpnet hånden hennes og la en liten sølvgjenstand i den, lik de som alle hadde kastet på Macons kiste. Fingrene hennes lukket seg rundt den. Før jeg rakk å røre så mye som en muskel, var den umiskjennelige dirringen der og lagde en revne i luften, og han var borte. Ethan? Jeg så at beina hennes var i ferd med å gi etter under tyngden av denne morgenen – sorgen, uværet, selv denne siste dirringen i himmelen. Innen jeg rakk bort og fikk armen rundt henne, var hun også borte. Jeg bar henne nedover bakken, vekk fra Macon og kirkegården. Hun sov sammenkrøllet på sengen min, til og fra, i en natt og en dag. Noen små kvister satt fast i håret, og ansiktet var fremdeles flekket av søle, men hun ville ikke dra hjem til Ravenwood, og ingen ba henne gå hjem. Jeg hadde gitt henne min eldste, mykeste genser og pakket henne inn i det tykkeste lappeteppet vi hadde, men hun sluttet aldri å skjelve, selv ikke i søvne. Boo lå ved føttene hennes, og Amma dukket opp i døren av og til. Jeg satt i stolen ved vinduet, den jeg aldri pleide å sitte i, og stirret ut på himmelen. Jeg kunne ikke åpne det, for uværet hadde ikke gitt seg helt. Mens Lena sov, åpnet knyttnevene hennes seg. Inni den ene hånden lå en ørliten sølvfugl, en spurv. En gave fra den fremmede i Macons begravelse. Jeg prøvde å ta den fra hånden hennes, men akkurat da krøllet fingrene seg rundt den igjen. Det var to måneder siden, og jeg kunne fremdeles ikke se en fugl uten at jeg samtidig hørte lyden av himmelen som revnet.


F

17.04

f

Brente vafler

Fire egg, fire skiver bacon, en kurv hjemmelagde kjeks (og Amma-standarden krever at deigen aldri har vært i nærheten av en sleiv), tre forskjellige typer hjemmelagd syltetøy og en klatt smør med litt honning over. Og etter duften å dømme var vaffelrøre med helmelk i ferd med å bli forvandlet til firkanter i det gamle vaffeljernet. De siste to månedene hadde Amma lagd mat både natt og dag. Det sto en mengde med ildfaste former fulle av mat på benken – havregrøt med ost, gryterett med grønne bønner, stekt kylling, og selvfølgelig kirsebærsalat, som egentlig bare er et fint navn på gele med kirsebær, ananas og Coca-Cola i. Bortenfor der kunne jeg se en kokoskake, wienerbrød med appelsinfyll og noe som så ut som brødpudding med bourbon i, men jeg visste at det fantes mer. Siden Macon døde og pappa dro, hadde Amma fortsatt med å lage mat og bake og lagre opp som om hun kunne kokkelere bort tristheten. Vi visste begge at det ikke var mulig. Amma hadde ikke vært så mørk siden mamma døde. Hun hadde kjent Macon Ravenwood et helt liv lenger enn jeg, til og med lenger enn Lena. Uansett hvor usannsynlig eller uforutsigbart deres forhold var, så hadde det vært viktig for dem begge. De var venner, men jeg trodde ikke 23


at noen av dem hadde villet innrømme det. Men jeg visste at det var sant. Det sto skrevet over hele Ammas fjes, og hun stablet det rundt i hele kjøkkenet. «Dr. Summers ringte.» Pappas psykiater. Amma så ikke opp fra vaffeljernet, og jeg unnlot å nevne at man faktisk ikke trenger å stirre på et vaffeljern for at det skal virke. «Hva sa han?» Jeg gransket ryggen hennes fra plassen min ved det gamle eikebordet, forklesløyfen satt midt på ryggen. Jeg husket alle gangene jeg hadde prøvd å snike meg innpå henne og løsne den sløyfen. Amma var så kort at snorene rakk nesten ned til forklekanten, og jeg tenkte på det så lenge jeg kunne. Alt var bedre enn å tenke på pappa. «Han mener at faren din er frisk nok til å komme hjem.» Jeg holdt opp et tomt glass og stirret gjennom det, og ting så like forvridd ut som de faktisk var. Pappa hadde vært på et sted i Columbia som het Blue Horizons i to måneder. Da Amma fikk høre om den ikke-eksisterende boken han hadde latt som han skrev på i et år, og «episoden», som hun nå omtalte det at pappa nesten hadde hoppet ned fra en veranda, som, ringte hun til tante Caroline. Tante kjørte ham til Blue Horizons samme dag – hun kalte det et spa. Et sånt spa som man sender de gærne slektningene sine til når de trenger det folk i Gatlin pleier å kalle «individuell oppfølging», eller altså det alle utenfor sørstatene ville kalt terapi. «Så bra.» Så bra. Jeg kunne ikke se for meg at pappa skulle komme hjem til Gatlin og vandre rundt i andepysjamasen sin. Det var nok galskap her med Amma og meg, klemt inn mellom kremede sørgeretter som jeg ville måtte levere til metodistkirken ved middagstid, slik jeg gjorde hver eneste kveld. Jeg var ingen ekspert på følelser, men Ammas var knadd godt inn i kakedeig, og hun ville ikke snakke om det. Hun ville heller gi bort kakene. Jeg prøvde å ta det opp med henne en gang, dagen etter begravelsen, men hun avbrøt samtalen før den rakk 24


å komme i gang. «Gjort er gjort. Borte er borte. Macon Ravenwood er nå på et sted hvor det er lite sannsynlig at vi vil treffe ham igjen, både i denne verdenen og i den neste.» Hun hørtes ut som hun hadde forsont seg med det, men to måneder senere måtte jeg fremdeles dele ut kaker og gryteretter. Hun hadde mistet begge mennene i sitt liv på en og samme natt – pappa og Macon. Pappa var ikke død, men i kjøkkenet vårt ble det ikke skilt på slikt. Som Amma sa, borte var borte. «Jeg lager vafler. Jeg håper du er sulten.» Det var nok det eneste jeg ønsket å høre fra henne denne morgenen. Jeg tok kartongen med sjokolademelk som sto ved siden av glasset mitt og skjenket det fullt av gammel vane. Før pleide Amma å klage når jeg drakk sjokolademelk til frokost. Nå ville hun ha servert meg karamellkake uten å si et ord, og det fikk meg bare til å føle meg enda verre. Desto mer avslørende var det at søndagsutgaven av New York Times ikke var oppslått på kryssordet, og den svarte, ekstra skarpe nr. 2-blyanten var gjemt vekk i skuffen. Amma stirret ut av kjøkkenvinduet på skyene som kvalte himmelen. L.A.K.O.N.I.S.K. Sju vannrett, og det betyr at jeg ikke trenger å si et ord, Ethan Wate. Det var det Amma ville sagt en hvilken som helst annen dag. Jeg drakk litt sjokolademelk og holdt på å sette den i halsen. Sukkeret var for søtt, og Amma var altfor stille. Det var da jeg skjønte at ting hadde endret seg. Det, og røyken fra de brente vaflene som kom sivende fra vaffeljernet.

Jeg burde ha kjørt rett til skolen, men isteden svingte jeg ut på riksvei 9 og satte kursen for Ravenwood. Lena hadde ikke vært på skolen siden før bursdagen. Etter at Macon døde, hadde rektor Harper sjenerøst nok gitt henne lov til å arbeide hjemme sammen med en privatlærer til hun 25


følte seg i stand til å begynne på Jackson igjen. Siden han hadde hjulpet Mrs. Lincoln i hennes kamp for å få Lena utvist etter juleballet, er jeg sikker på at han håpet at det ville bli dagen etter aldri. Jeg innrømmer at jeg var litt misunnelig. Lena trengte ikke høre Mr. Lee utmale mer om Nordstatenes aggresjonskrig og konføderasjonens vanskelige situasjon eller sitte på det gode øyets side i engelsk. Abby Porter og jeg var de eneste som satt der nå, så vi måtte svare på alle spørsmål om Dr. Jekyll og Mr. Hyde. Hva er det som utløser at dr. Jekyll forvandles til Mr. Hyde? Var de egentlig så ulike? Ingen hadde den ringeste anelse, derfor lå alle som satt på glassøyets side over pulten og sov. Men Jackson var ikke det samme uten Lena, i hvert fall ikke for meg. Etter to måneder tagg jeg henne derfor om å begynne på skolen igjen. I går, da hun hadde sagt at hun skulle tenke på det, sa jeg til henne at hun kunne tenke på det på vei til skolen. Så nå sto jeg ved veikrysset igjen. Det var den gamle veien vår, min og Lenas. Den som hadde ført meg bort fra riksvei 9 og opp til Ravenwood den kvelden vi møttes. Den første gangen jeg skjønte at det var henne jeg hadde drømt om lenge før hun flyttet til Gatlin. I det samme jeg så veien, hørte jeg sangen. Den kom drivende inn i Volvoen like naturlig som om jeg hadde skrudd på radioen. Samme sang. Samme ord. Den samme sangen jeg hadde hørt i to måneder – når jeg skrudde på iPoden, stirret i taket eller leste en eneste side i Silver Surfer om og om igjen uten overhodet å se den. Seventeen Moons. Den var der alltid. Jeg prøvde å stille på radioen, men det spilte ingen rolle. Nå durte den inni hodet mitt istedenfor å komme ut av høyttalerne, som om en eller annen keltet sangen til meg.


Seventeen moons, seventeen years, Eyes where Dark or Light appears, Gold for yes and green for no, Seventeen the last to know …

Sangen var borte. Jeg visste at det ikke nyttet å ignorere den, men jeg visste også hvordan Lena hadde oppført seg hver gang jeg prøvde å snakke om det. «Det er en sang,» pleide hun å si i en avvisende tone. «Den betyr ingen ting.» «Sånn som Sixteen Moons ikke betydde noe? Den handler om oss.» Det spilte ingen rolle om hun visste det eller om hun var enig. Uansett så var det i det øyeblikket Lena pleide å gå fra å være i forsvarsposisjon til å gå til angrep, og da gikk samtalen av sporet. «Du mener at den handler om meg. Mørk eller Lys? Om jeg kommer til å bli akkurat som Sarafine? Hvis du allerede har bestemt deg for at du tror at jeg vil bli Mørk, så kan du vel bare innrømme det?» Og da pleide jeg å si noe teit og snakke om noe helt annet. Til jeg til slutt lærte at jeg ikke skulle si noe i det hele tatt. Så da snakket vi ikke om sangen som durte inni hodet mitt, akkurat som i hennes. Seventeen Moons. Vi kunne ikke unngå den. Sangen var nødt til å handle om at Lena skulle bli krevd, det øyeblikket da hun ville bli Mørk eller Lys for evig og alltid. Og det kunne bare bety én ting: at hun ikke var krevd. Ennå. Gull for ja og grønt for nei? Jeg visste hva sangen betydde – de gylne øynene til en Mørk maner eller de grønne til en Lys. Siden den natten Lena fylte år, hennes sekstende måne, hadde jeg forsøkt å si til meg selv at alt var over, at Lena ikke trengte å bli krevd, at hun var et unntak. Kunne det ikke være annerledes for henne siden alt annet ved henne var så eksepsjonelt? Men det var ikke annerledes. Seventeen Moons var beviset. Jeg hadde hørt Sixteen Moons i flere måneder i forkant av Lenas bursdag, et varsel om det som skulle skje. 27


Nå hadde sangen fått nye ord igjen, og jeg sto nok en gang overfor en uhyggelig profeti. Vi måtte ta et valg, men Lena ville ikke. Sangene løy aldri. De hadde i hvert fall ikke gjort det fram til nå. Jeg ville ikke tenke på det. Mens jeg kjørte oppover den lange bakken som førte til porten til Ravenwood Manor, hørtes det til og med som om lyden av dekkene mot grusen gjentok den uunngåelige sannheten. Hvis den syttende månen var et faktum, så hadde alt vært til ingen nytte. Macons død hadde vært til ingen nytte. Lena ville likevel måtte kreve seg selv Lys eller Mørk, bestemme sin skjebne for evig og alltid. Det fantes ingen vei tilbake for manere, man kunne ikke skifte side. Og når hun hadde tatt dette endelige valget, var konsekvensen at halve familien hennes ville dø. De Lyse manerne eller de Mørke – forbannelsen lovet at bare den ene siden ville overleve. Men i en slekt hvor generasjoner av manere ikke hadde hatt fri vilje og var blitt krevd av Lyset eller Mørket på sin sekstende fødselsdag uten selv å ha noe å si i sakens anledning, hvordan skulle Lena klare å ta et slikt valg? Det eneste hun hadde ønsket seg her i livet var å kunne velge sin egen skjebne. Nå kunne hun det, og det var som en ondskapsfull kosmisk spøk. Jeg stanset utenfor porten, skrudde av motoren og lukket øynene, husket – den stadig sterkere panikken, synene, drømmene, sangen. Denne gangen ville ikke Macon være her for å stjele den ulykkelige slutten. Det var ingen igjen som kunne hjelpe oss ut av problemene som kom mot oss i full fart.


Beautiful Creatures Vakkert mørke