Page 1



László Krasznahorkai

BARON WENCKHEIM VENDER HJEM Oversatt av Ove Lund


László Krasznahorkai Originalens tittel: Báró Wenckheim hazatér Oversatt fra ungarsk av Ove Lund Copyright © 2016 by László Krasznahorkai Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2021 ISBN 978-82-02-66327-8 1. utgave, 1. opplag 2021 Omslag: Anders Bergesen / Superultraplus Sats: Type-it AS, Trondheim 2021 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen, 2021 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Advarsel

Han tok et eple ut av fruktkurven, gnidde det, holdt det opp mot lyset for å undersøke om det skinte overalt, og deretter løftet han det til munnen som om han ville bite i det, men han bet ikke i det, i stedet tok han det bort fra munnen og begynte å dreie det rundt i hånden, samtidig som han langsomt lot blikket gli rundt på gruppen som hadde samlet seg foran ham, så sank hånden som holdt eplet ned i fanget på ham, han sukket dypt, lente seg litt tilbake, og etter en lang stillhet, som ikke betydde noen verdens ting, sa han at de kunne tiltale ham som de ville, selv om han snarere ville anbefale at de ikke tiltalte ham i det hele tatt, han kunne foreslå ditt eller datt, bortsett fra at det ville være meningsløst, ettersom han uansett ikke ville føle seg tiltalt, meg, sa han med metallisk stemme, vil dere ganske enkelt aldri kunne tiltale, fordi dere ikke vet hvordan, det holder lenge for meg om dere trakterer instrumentene deres på et vis, for det er det som trengs fra nå av, at dere alle må kunne traktere instrumentene deres på et vis, dere må få dem til å lyde, få dem i tale, sa han og hevet stemmen, med andre ord: få dem til å fremstille, forklarte han, og i den forbindelse måtte han vite alt, og nå hadde det ingen betydning, la han til, at han for øvrig selvsagt visste alt, fullt og helt, men her hørte det med at de, sa han og hevet hånden med eplet, og mens han holdt eplet i et fast grep med fire fingre, rakte han pekefingeren frem og pekte på dem, at dere, musiserende herremenn, øyeblikkelig informerer meg om alt, dere kan ikke ha hemmeligheter for meg, det er det vesentlige, jeg 5


vil vite om alt og det i tide, uavhengig av det faktum at jeg – jeg gjentar – allerede på forhånd vet alt ned til den minste detalj, kan dere ikke fortie noe for meg, selv den mest ubetydelige bagatell skal dere rapportere, det vil si at dere fra nå av er underlagt en fullstendig ubegrenset innberetningsplikt, jeg ber med andre ord om deres tillit, og så begynte han å utdype hva han mente med det, at noe, i dette tilfellet altså tilliten, dem imellom måtte være absolutt ubegrenset, ellers ville de ikke komme noen vei, det ville han allerede nå i begynnelsen på det sterkeste prente inn i dem, jeg vil vite, sa han, hvordan og hvorfor dere akkurat på den måten løfter instrumentene ut av instrumentkoffertene, og her skal dere for lettvinthets skyld forstå ordet instrument i generell forstand, forklarte han, han ville altså ikke gå i detalj om hvem som spilte fiolin, hvem som spilte piano, hvem som hadde bandoneon, kontrabass eller gitar, ordet instrument gjaldt uten unntak alle, for det vesentlige er, sa han, at jeg vil vite hva slags strenger strykerne bruker, hvordan de stemmer strengene sine og hvorfor de gjør det på nettopp den måten, hvor mange reservestrenger de har i kofferten før forestillingen, jeg vil vite – den metalliske klangen i stemmen hans ble forsterket – hvor mye bandoneonspillerne og pianistene øver før forestillingen, hvor mange minutter, timer, dager, uker og år, hva dere har spist i dag, og hva dere har tenkt å spise i morgen, om dere foretrekker vår eller vinter, sol eller skygge, jeg vil vite … alt, forstår dere, jeg vil ha et nøyaktig bilde av stolen dere øver på, av notestativet også, i nøyaktig hvilken vinkel dere stiller det, endog hva slags kolofonium dere bruker vil jeg vite, dette gjelder nærmere bestemt fiolinistene, hvor dere handler det, og hvorfor nettopp der, endog de mest idiotiske tankene dere måtte få ved synet av kolofoniumstøvet som daler ned, eller når dere klipper neglene, og hvorfor akkurat på den måten, i tillegg til alt dette ville han legge dem på hjertet, sa han og lente seg bakover i stolen, at når han sa at han ville vite – og nå skulle de ikke stirre så forskrekket på ham – så betydde det å vite om de mest ubetydelige detaljer også, samtidig som 6


de selv skulle vite at han, som de i all vesentlighet kunne henvise til som en salgs impresario om noen skulle spørre, at han altså kom til å holde øye med hvert skritt de tok, med hver minste skjelven i deres sjeler, samtidig som han alt på forhånd visste absolutt alt om den aller minste skjelven, som de for øvrig var forpliktet til å berette om, de var altså havnet mellom barken og veden, for å gi en kort sammenfatning, mellom en ubetinget og bunnløs tillit og innberetningsplikt på den ene siden, og det uomtvistelige, men for dere uendelig sjenerende, ja, bent frem uløselige paradoks – og det, ber han dem innstendig, skal de ikke ønske å forstå – at alt det de skal berette om, pliktskyldig, vet han allerede på forhånd og så uendelig mye bedre, altså vil dette kontraktsmessige samarbeidet heretter foregå i en kryssild, og dette samarbeidet, må jeg legge til, la han til, skal dere også vite er ubetinget og umiddelbart innlysende ensrettet, ensidig, og betyr en eneberettiget avhengighet, dere, fortsatte han – og langsomt begynte han på nytt å dreie dette eplet som funklet i det strålende lyset i hånden hans – kan ikke dele med noen det dere forteller meg, og det gjelder, merk dere det, for evig og alltid, det dere må fortelle, skal dere utelukkende fortelle til meg, og til ingen andre, og dere skal samtidig aldri under noen omstendigheter regne med at jeg, sa han og pekte på seg selv med eplet i hånden, etter denne for dere skjebnesvangre samtalen, kommer til å si noe som helst, eller forklare, eller belyse, eller gjenta noe, ja, det beste er om dere hører mine ord som om, og nå spøker jeg bare, det var den Allmektige selv dere lyttet til, som ganske enkelt forventer at dere vet hva dere i en gitt situasjon skal gjøre, dere skal kunne det på fingrene, slik er det nå engang, for her går det ikke an å feile, her er det ingen rom for feil, det kan bare ikke være noen feil, å godta det var alle her, etter hans mening, i stand til, han ville selvfølgelig ikke påstå at dette samarbeidet heretter, nå som han en eneste gang, det vil si her og nå, klart og tydelig fortalte i detalj hva det faktisk gikk ut på, ville fremkalle så stor glede hos dem, det kom ikke til å fremkalle glede hos 7


dem, det var bedre om de allerede nå, fra dette øyeblikk av snarere betraktet det som lidelse, ettersom de ville komme bedre ut av det på det vis, om de ikke så på det som glede, men allerede fra begynnelsen av oppfattet det som lidelse, et slags slit betalt med svette, for i virkeligheten var det en lidelse, et bittert, anstrengende, pinefullt arbeid som ventet dem, når de om ikke lenge, som bandets eneste prestasjon, riktignok utilsiktet, men uansett ville felle inn i Skapelsen det som han hadde tilkalt dem for, altså, her var det ikke mulig å feile, akkurat som det heller ikke ville bli noen prøver, ingen forberedelser, ingen «vel, så tar vi det fra begynnelsen igjen», og så videre, dette er ikke noen milonga, som dere er vant til, her må dere øyeblikkelig kunne alt om det som er deres oppgave, og disse ordene, hvor misvisende de enn måtte være i sin essens, eller hvis de forstod ham bare på et overfladisk nivå, som var tilfellet her, ville i det minste ikke bagatellisere den nevnte svetten og gledeløsheten som de ville bli til del, det de gjorde, ville ikke gi dem noen fornøyelse, for hver for seg, hva var de musiserende herremennene? tordnet han mot dem, jo, en flokk gnikkere, en sammenrasket bande musikanter som hver for seg fiklet i hytt og vær på disse instrumentene, som aldri ville få æren for det hele, som i deres tilfelle var produksjonen som ventet dem, de ville altså ikke under noen omstendighet kunne tilbakeføre til seg selv det de utgjorde som en helhet, men han kunne også si at de ganske enkelt fikk ta til etterretning at de ikke hadde noe med det hele å gjøre, det ville på et vis gi seg selv dersom de fullt og helt overholdt avtalen, på et eller annet vis – pokker visste hvordan – men det ville gi seg selv, allerede nå, det kunne han ikke få gjentatt ofte nok, så visste han at slik blir det, for slik må det være, det ville være bedre for dem om de avfant seg med det og ikke stilte spørsmål: om det for eksempel faktisk var sant at de drev og fiklet i hytt og vær hver for seg, hvordan var det så mulig at de til sammen fremstod som noe helt annet, nei det var han ikke villig til å svare på, sa han med trett hovmod, for det vedkom dem ikke, de fikk slå seg til tåls med at med denne 8


kløningen bidro ingen av dem med noe, den tanken kunne de slå fra seg en gang for alle, men det fikk holde, det ville bare pine ham om noen forsøkte å få et svar ut av ham på dette, for han gyste bare ved tanken på at han som følge av den slags utfritting gang på gang ville måtte tenke på hvordan de kunne stryke buen på den måten over strengene, hvordan de kunne mishandle klaviaturet på den måten, på samme tid som de ikke forstod et kvekk av det hele, fordi det hele, ja, det overskred deres begrensninger, han grøsset, det vedgikk han oppriktig, ved tanken på denne begredelige sannsynligheten for å bli bombardert med spørsmål, når han tenkte på hvordan dette omtalte hele overskred deres begrensninger som individer … men nok om det, han ristet på hodet, selv om det nå stod klart for ham – et ikke engang trist, men snarere latterlig faktum – hvem han måtte samarbeide med, ville det gi seg selv til slutt, ja, det ville allerede i begynnelsen lyde slik det i henhold til forventningene skulle lyde, og med hensyn til opprør, sa han og dempet plutselig stemmen helt, dersom noen så mye som planlegger noe mot meg, eller endog bare i et forslag formulerer et ønske om å gjøre noe annerledes enn det jeg vil, vel, ikke engang prøv å unnfange det i drømme, det skal dere bare slå fra dere, eller i det minste prøve å slå fra dere, fordi det vil få en beklagelig slutt dersom dere forsøker dere, og dette er en advarsel, om enn ikke av det velvillige slaget, for her er det bare ett slags spill, og det fremført på bare én måte, der det er jeg, sa han og pekte nok en gang på seg selv med eplet i hånden, som bestemmer begge elementer i samarbeidet, dere, mine herrer, kommer til å spille etter min pipe, og tro meg, jeg snakker av erfaring, det lønner seg ikke å sette seg opp mot meg, det er rett og slett meningsløst, dere kan fantasere (bare hvis jeg vet om det), dere kan dagdrømme (hvis dere innrømmer det for meg) om at det en gang blir annerledes, og blir noe annet, fordi det ikke blir annerledes, og ikke blir noe annet, dette blir det og på denne måten, så lenge det er jeg som er denne produksjonens – vel, la oss holde oss til det – impresario, kommer det til å skje som jeg forordner, 9


og dette «så lenge» er det samme som for all evighet, jeg har som sagt gitt dere en kontrakt bare for én enkelt, fattig produksjon, som for dere dessuten er den eneste mulige produksjon av denne kvalitet, for dere er enhver annen produksjon på dette nivået utelukket, det er altså ikke noe heretter, det er altså ikke noe før, og utenom den anerkjent fattigslige gasjen finnes det ingen annen belønning, naturligvis, følgelig blir det heller ingen glede eller trøst, når vi blir ferdig med den, er vi ferdig, dermed basta – men jeg må røpe for dere, røpet han, og nå var det som om den metalliske stemmen mildnet en tanke, at det blir det heller ikke for meg, det blir ingen glede, og det blir ingen trøst, og det er ikke bare det jeg snakker om, sa han, at det egentlig er meg knekkende likegyldig om det blir glede eller trøst, eller hva dere etter avtalen vår tenker, hva dere føler eller gjør, og overhodet hva dere kommer til å forklare deres egen deltagelses patetiske beskaffenhet med, det vil si, hva dere kommer til å lyve i hop for dere selv, det er ikke bare det jeg snakker om, men at heller ikke jeg har den minste glede av det hele, heller ikke min gasje kan sammenstilles med det vi her kaller en produksjon, vi må få det i stand, sa han, fordi vi vil få det i stand, og det er det hele, jeg hverken liker eller avskyr dere, for min del må dere gjerne stryke med, dersom den ene faller fra, overtas plassen straks av en annen, jeg ser på forhånd hva utfallet blir, jeg hører på forhånd hva utfallet blir, for utfallet er gitt, uten glede og uten trøst, for at noe slikt aldri mer skal forekomme, så når jeg trer inn på scenen med dere, mine musiserende herremenn, vil jeg ikke bli det minste glad, jeg blir ikke det grann lykkelig om denne bestillingen, gitt som en mulighet, blir satt ut i livet, for saken er den – det vil jeg nå avslutningsvis røpe for dere – at jeg ikke kan utstå musikk, det vil si, det som vi nå her sammen kommer til å snekre i hop, det, innrømmer jeg, liker jeg overhodet ikke, for jeg er bare den som skal overse det, jeg er ikke den som skaper noe, men bare den som er til stede i forkant av hver klang, fordi jeg er den som, og det er gudsens sanning, kun venter på at det hele skal ta slutt.


I all evighet; det vil vare så lenge det varer



Karakterene, navnene i romanen og åstedenes eventuelle likhet eller sammenfall med virkeligheten skyldes bare en fordømt tilfeldighet, og gir slett ikke uttrykk for forfatterens hensikt.



Dansekort

Advarsel . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

5

TRRR … Jeg skal knekke deg, storkar . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

19

TRAM Blek, så altfor blek . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

93

PAM Han skrev til meg . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

155

TAM Han kommer, fordi han sa så . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

219

PAM Uendelige vanskeligheter . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

289

HMMM Se opp for … . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

353

DAM DI DUM Tapere (Arrepentida) . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

375

DI Til ungarerne. . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

449


DUM Den som ikke har gjemt seg nå . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

513

Notearkiv . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . .

535

OG I FORTSETTELSEN: TRAM, PAM, PAM, PAM, HMMM, DAM DI DUM, DI, DUM, TRAM, PAM, PAM, PAM, HMMM, DAM DI DUM, DI, DUM, TRAM – RA DI DA, DI DA DUM TRRR Da capo al fine


TRRR …



Jeg skal knekke deg, storkar

Han ville ikke gå bort til vinduet, han bare så på behørig avstand, som om de par skrittene han hadde tatt derfra ville beskytte ham, men naturligvis fortsatte han å se, nærmere bestemt var han ikke i stand til å ta øynene fra det, fordi han forsøkte å skille ut fra den inntrengende støyen det som nettopp foregikk der ute, men akkurat nå var det dessverre ingen støy som trengte inn, så derfor kunne han bare fastslå at det hersket stillhet, og det hadde det for den saks skyld gjort en god stund, på den annen side var det etter alt han hadde gjennomgått siden i går, egentlig ikke nødvendig å gå bort til vinduet igjen og ta bort isoporbiten, slik at han kunne kikke ut gjennom den frigjorte åpningen, for heller ikke slik var det vanskelig å resonnere seg frem til det, det vil si at selv i sikkerhet bak isoporen som skjermet ham fra begivenhetene på utsiden, visste han på en prikk at jenta ikke hadde fjernet seg, at hun fortsatt stod og hang der visà-vis skuret, altså noe sånt som tjuefem eller tretti skritt fra ham, så han sa til seg selv: «jeg går ikke bort dit igjen, og jeg ser ikke ut», og det holdt han seg faktisk til en stund, han stod på behørig avstand fra vinduet og lyttet, liksom tilbaketrukket bak den vernende isoporen, og fra dette vernet sa han ikke lenger bare inni seg, ikke bare i hjernen sin, men også halvhøyt til seg selv at det ikke var noen vits i å ta bort isoporbiten igjen, for han ville bli møtt av det samme synet, ikke noen vits, ristet han på hodet, men lik en som allerede visste at han likevel kom til å ta den bort igjen, men 19


hva skulle han gjøre, han var fullstendig forvirret, helt siden i går kveld, 17.03, altså siden mørkets frembrudd, hadde han satt sin lit til at det hele endelig var over, men det var det ikke, fordi natten kom, og dagen kom, og deretter hver eneste gang han pirket ut denne isoporbiten fra åpningen, allerede mens han beveget hendene hadde han ikke vært i tvil om utfallet, og idet han fikk den bort og kikket ut av glipen, visste han at han ville se det samme, at så snart jenta der ute la merke til at isoporen beveget seg i det såkalte «vinduet» hans, og hun følgelig fikk øye på faren sin, kom hun til å snurpe munnen foraktelig og øyeblikkelig løfte den jævlige plakaten over hodet, samtidig som det dukket opp et smil i ansiktet hennes som straks fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på ham, fordi dette smilet fortalte ham at han kom til å tape, slik at han enda en stund konsentrerte all sin oppmerksomhet, fra sitt trygge skjul, om det som foregikk der ute, men så orket han ikke lenger, og fordi det ikke sivet inn noen støy, pirket han isoporbiten ut av åpningen igjen, for så straks å sette den tilbake, ettersom et eneste øyeblikk naturligvis var tilstrekkelig til å bedømme situasjonen, og av den grunn – slett ikke for første gang siden dette sirkuset satte i gang – begynte hendene hans å skjelve så voldsomt av nervøsitet at det brakk små biter av isoporen idet han stappet den inn i åpningen, men han klarte ikke å roe hendene, han bare så hvordan de skalv, og det gjorde at han fikk et synlig anfall av bråsinne, hvilket bare gjorde ham enda mer nervøs, og fordi han var sikker på at han ikke ville kunne ta noen gode beslutninger så lenge han var bråsint, og gode beslutninger måtte han ta, begynte han å fortelle seg selv, igjen bare halvhøyt: «ro deg ned, ro deg ned, for svingende», og det klarte han på et vis, slik at han nå bare var nervøs, og det ga ham en viss sjelsstyrke at selv om nervøsiteten fortsatt var der, så hadde i hvert fall bråsinnet forsvunnet, slik at han i denne tilstanden vendte tilbake til spørsmålet om hvorfor det som skjedde der ute, faktisk skjedde, for naturligvis fattet han at det som skjedde, heller ikke nå var noe nytt, selv om han hadde stadig vanskeligere 20


for å beherske seg, han kjente at han snart ville bli grepet av bråsinnet igjen, så derfor hadde han aller helst skreket at de skulle pelle seg unna før det var for sent, at de, inkludert den lokale tv-staben og de lokale journalistene som jenta hadde vært frekk nok til å lokke med seg hit, skulle la det hele være og bare pigge av mens de fortsatt var i stand til det, men han ropte det ikke ut, mens de på sin side naturligvis ikke holdt opp eller pigget av, og især ikke hun, denne jenta, som ikke for en stakket stund forlot «posisjonen» sin, i motsetning til journalistene, som dog snek seg bort nå og da for å urinere eller varme seg og omsider – trodde han – få seg litt nattesøvn, for så å komme tilbake neste dag ved daggry, sterkt redusert i antall, men denne jenta, derimot, ble visst bare værende, i det minste syntes hele hennes væremåte – måten hun hadde naglet seg fast på et sted hvor hun hadde god utsikt dersom noe så mye som rørte seg i hyttevinduet – tydet på at hun ikke hadde tenkt å forlate dette stedet før hun fikk det som han, dette «stinkdyret», hadde skyldt henne fra fødselen av, slik hun hadde hevdet i det første intervjuet hun hadde gitt her, hvilket naturligvis fra Professorens synspunkt var den rene absurditet, for hva kunne han skylde noen, særlig denne bortskjemte løsungen, det at hun ble unnfanget, kom til verden og så ble værende i verden, i tillegg til å være et billig triks, kunne han bare tillegge sin egen uansvarlighet, skjødesløshet, utilgivelige naivitet, endeløse egoisme og grenseløse forfengelighet, og som følge av sin egen medfødte ubehøvlethet hadde han hverken sett henne på et fotografi eller med egne øyne, i tillegg kunne han knapt erindre – for å uttrykke seg litt mer oppriktig om sakens kjerne, uttrykte han seg mer oppriktig – han kunne egentlig ikke engang huske at han overhodet hadde en datter, som, kunne man si, var et venstrehåndsarbeid, han hadde glemt henne, eller for å si det mer presist: han hadde lært seg til å ikke tenke på henne, i det minste når han hadde anledning til det, for det hadde vært perioder – midlertidige riktignok, men noen ganger varte de i flere år, slik som den siste tiden – da han fikk være i fred «fra den 21