Barndomshjemmet av Lisa Jewell

Page 1


Lisa Jewell

Barndomshjemmet Oversettes av Åse Feiring Cave


Lisa Jewell Originalens tittel: The house we grew up in Oversatt av Åse Feiring Cave Opprinnelig utgave: Copyright © 2013 by Lisa Jewell Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 Denne utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2015 ISBN 978-82-02-47568-0 1. utgave, 1. opplag 2015 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2015 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


Denne boken er tilegnet Guy og Celia Gordon, med kjærlighet



1 Tirsdag 2. november 2010 Hei, Jim! Det må jeg si, aldri i verden om jeg trodde at du skulle hete noe så jordnært som Jim! Barbour-jakken og den smarte vesten i profilfotoet ditt får deg til å se mer ut som en Rupert eller en Henry, et eller annet alvorlig med to stavelser! Apropos stavelser, og siden du spurte, nei, jeg heter ikke egentlig Rainbowbelle. SELVFØLGELIG IKKE! Jeg heter Lorelei, og navnet mitt har tre eller fire stavelser, avhengig av hvordan man uttaler det. (Foreldrene mine oppkalte oss etter mytiske frøkner. Søsteren min heter Pandora. Det fantes en Athena, men hun var dødfødt, så vet du det.) Uansett, Lor-e-lei-i. Eller Lor-e-lei. Jeg er ikke så nøye på det. Jeg er sekstifem år gammel, og jeg bor i en av de peneste landsbyene i Cotswolds, i et stort, skrøpelig gammelt hus som er fullt av det jeg kaller SKATTER og barna mine kaller SKROT. Vi har sannsynligvis RETT, alle sammen. J Jeg har fire barn. Megan er førti, Bethan er trettiåtte, og tvillingene, Rory og Rhys, er trettifem. Og takket være særlig min eldste datters hektiske formering, er jeg også bestemor til flere! Har du noen barn? Du nevnte dem ikke, så jeg antar at du ikke har det? Folk forteller gjerne om barna sine før noe annet, ikke sant? Jeg ser dem dessverre ikke så ofte, for de har det alle så travelt,

7


og jeg, ja, jeg holder meg vel stort sett for meg selv i disse dager. Jeg mistet partneren min for omtrent fire år siden, og man kan si at det gikk litt over styr for meg da. Så hva kan jeg fortelle deg om meg selv? Jeg elsker naturen, jeg elsker landsbygda, jeg elsker barn, jeg elsker å bade. Jeg er i god form for alderen. Jeg har beholdt figuren min gjennom årenes løp, og det er jeg takknemlig for. Enkelte kvinner jeg har kjent i årevis, blir bare til hårete mammuter så snart de har passert overgangsalderen! Og som du kan se på bildet, har jeg beholdt det lange håret mitt. Ingenting aldrer en kvinne fortere enn en hårklipp!! Uansett, nok om meg. Fortell om deg selv! Du sier at du er enkemann. Det beklager jeg. Og hvor i nord bor du? Jeg ser på bildet at du har en hund. For en vakker retriever. Hva heter den? Vi hadde hund da barna var små, men da alle hadde flyttet hjemmefra, så jeg ikke lenger noe poeng i å ha kjæledyr. Jeg skal se hva jeg kan gjøre med bilder. Jeg er ikke så veldig teknisk avansert når det gjelder andre ting enn laptopen min. Men det må være noe annet jeg kan sende deg. Jeg skal sjekke det. Uansett, takk for at du tok kontakt, Jim. Internett er jammen fantastisk, særlig for gamle knarker som oss, er du ikke enig? Jeg vet ikke hva jeg skulle gjort uten. Jeg vil gjerne høre fra deg igjen, men føl nå endelig ikke at du må, hvis du syns jeg høres skrekkelig ut!! Vennlig hilsen Lorelei Bird

8


April 2011 Den fuktige heten kom som et sjokk etter den kjølige luften fra klimaanlegget i bilen de siste to timene. Meg smelte igjen døren bak seg, dro opp ermene på bomullsgenseren, trakk ned solbrillene og stirret på huset. «Jøsses.» Molly kom opp ved siden av henne på fortauet og glodde bak limegrønne Ray-Bans. «Herregud.» De sto der en stund sammen, side om side, like høye nå. Molly hadde tatt henne igjen i fjor sommer, til hennes store begeistring. Begge var nå 1,72 meter høye. Molly var lang og slank som en motetegning, med solbrune bein i korte dongerishorts, honninggult hår som var samlet på toppen av hodet i en kunstferdig såte, hvite Havaianas, en lett bomullsskjorte over en rosa singlet, og spinkle ankler og håndledd smykket med vennskapslenker og gummiarmbånd. Meg på sin side, var kraftig som en quarterback, og fornuftig kledd i trekvartlange, marineblå chinos og langermet genser i Breton-striper. Det eneste tegnet på den uvanlig sene hetebølgen, var et par FitFlop-sandaler med sølvpaljetter og en hastemanikyr. Mor og eneste datter, i de siste stadiene av en marerittaktig klisjé av en tenåringskatastrofe som hadde vart i mer enn tre år. Nesten venner nå. Nesten. Noen hadde en gang sagt til Meg at man får tilbake datteren når hun er nitten. Bare fire år igjen å vente. «Dette er verre enn jeg trodde. Jeg mener mye verre.» Meg ristet på hodet og tok et nølende skritt mot huset. Der sto det, murstein på murstein, nøyaktig slik det hadde stått den dagen hun ble født, for førti år siden. Tre lave vinduer vendte ut mot gaten, og tre vinduer over. To ytterdører, en i hver ende, og til høyre for sidedøren var det et dørskilt, laget av en lokal håndverker som for lengst var død, en oval form med de påmalte ordene Bird-huset 9


og et par turtelduer med nebbene tvinnet sammen. Den grønnmalte porten på venstre side av huset som førte til en gruslagt sti som gikk til bakdøren, klistremerkene i vinduet som erklærte medlemskap i velforeningen (hva hadde skjedd med velforeningene, tenkte Meg intetsigende), støtte til fugleforeningen og nei takk til dørsalg. Alt var der, akkurat som det hadde vært for evig og alltid. Unntatt … «Dette er det verste huset jeg noen gang har sett,» sa Molly. «Det er verre enn de man ser på TV.» «Vi har ikke vært inni ennå, Moll, så hold litt på fordømmelsen.» «Og på nesen min, sikkert?» «Ja, sikkert.» Hun sukket. Vinduene som hun aldri kunne huske at hadde blitt vasket, var nå så møkkete at de var helt ugjennomsiktige. De var faktisk svarte. Den pastellgule Gloucester-steinen var misfarget og skadet. Den grønne porten hang fra stolpen i en enslig spiker, og den gruslagte stien var full av diverse skrot: to gamle barnevogner, en rusten sykkel, et dødt juletre i en sprukken krukke, en eske med blader som var vasstrukne og svulmet opp til dobbel størrelse. Siden huset var helt flatt på forsiden, fant man det meste av særpreget innenfor og på baksiden, men selv med såpass lite å gå etter, var det tydelig at dette huset hadde en sykdom. Landsbyen hadde blitt stadig mer pusset opp gjennom årenes løp. Alle de gamle husene var blitt skrubbet til en skinnende gulfarge, alle dører og vinduskarmer malt i Farrow & Ball, og der, klemt mellom dem som en råtten tann, sto Bird-huset. «Herregud, det er pinlig,» sa Molly. Hun skjøv Ray-Banene opp i håret og rynket på den lille nesen. «Hva må folk tro?» Meg hevet øyenbrynene. «Hmm,» sa hun. «Jeg vil si at det sik10


kert ikke er noe mer enn folk i landsbyen forventer, med tanke på vårt lokale omdømme. Kom igjen, da.» Hun smilte nervøst til datteren. «Skal vi gå inn? Få det overstått?» Molly smilte bistert og nikket.

April 1981 Megan dyttet eføyen unna og stakk fingertuppene inn i en liten sprekk i veggen. «Fant et til!» ropte hun ut til Bethan og tvillingene. «Bra jobbet, Meggy!» ropte moren fra baktrappen. Hun sto der i forkleet med jordbærmotiv og så på det som foregikk med et fornøyd smil. «Bravo!» Megan tok ut det lille folieinnpakkede egget og slapp det ned i kurven. «Det er rosa!» sa hun utfordrende til lillesøsteren. «Gjør ikke noe,» sa Bethan. «Jeg har tre rosa allerede.» Megan så opp på himmelen. Den var skyfri, kompakt blå, varm som juli. Mamma hadde sagt at de måtte finne eggene fort, før de smeltet. Hun søkte hagen med øynene. Hun hadde funnet alle eggene i vedstabelen, hvor hun hadde plukket dem varsomt opp ved siden av seige skrukketroll. Det hadde vært flere i bedene med påskeliljer og svibler som kranset stiene rundt drivhuset, og hun hadde funnet et stort gullegg i grenene til kirsebærtreet utenfor kjøkkendøren. Hun telte eggene, og det viste seg at hun hadde tolv. Bethan og tvillingene lette fortsatt rundt huset, men Megan mistenkte at den øverste delen av hagen var blitt tom for egg nå, så hun hoppet ned skifertrinnene til den nederste delen av hagen. Lyden av søsknene og moren svant straks hen til en mumling. Det var varmere her nede, dempet og dunkelt. Gresset hadde striper der pappa hadde klippet det i går, frem og tilbake, 11


og små hauger med tjafsete gressavklipp som allerede hadde blitt bleket av den brennende solen. En kameliabusk som var blitt forvirret av det tidlige sommerværet, hadde allerede blomstret. De frodige blomstene veltet ut over plenen hvor de lå visnende og overmodne, halvveis på vei til å bli stygge. Megan gikk til det lavflekkede soluret midt i plenen. Det lå tre folieinnpakkede egg til oppå det, og hun feide dem ned i kurven med siden av hånden. Hun hørte at Bethan trippet ned trinnene bak henne i flamencoskoene sine. Megan snudde seg og smilte. Av og til ble hun overveldet av kjærlighet når hun så på lillesøsteren. Hennes verste fiende og beste venn. Meg og Beth så identiske ut. De hadde begge det moren kalte «Bird-ansiktet». Det var det samme som farens og det samme som tante Lornas og det samme som bestemor Birds. Eplekinn, høye panner, brede smil. Den eneste forskjellen var at Megans hår var brunt og krøllete som mammas, og Bethans var stritt og svart som pappas. Rory og Rhys, tvillingene, så ut som moren. De hadde «Douglas-ansikter». Lave panner, lange neser, pene, fyldige lepper og smale blå øyne som kikket nysgjerrig ut bak lange, lyse lugger. Folk sa alltid: «Å, slike pene barn.» De sa: «Du må være så stolt, Mrs. Bird.» De sa: «For noen engler.» Og mamma sa: «Du skulle sett dem når de er hjemme,» og himlet med øynene med én hånd i håret til Rory og den andre rundt hånden til Rhys, og med kjærlighet i stemmen. «Hvor mange har du?» ropte Meg til søsteren. «Elleve. Hva med deg?» «Femten.» Moren deres dukket opp i bunnen av trappen med tvillingene på slep. «Guttene har ni hver, så jeg tror vi er nesten ferdige,» sa hun. «Tenk gult,» la hun til og blunket overdrevent. Gut12


tene slapp hendene hennes og løp mot sklien med gule håndtak nederst i hagen. Bethan løp mot en bøtte som sto på hodet og egentlig var oransje. Men Megan visste akkurat hvor moren mente. Johannesurten som sto rett foran dem. Hun gikk mot den og lot blikket vandre over skyene med gule blomster som summet av fete humler, til det landet på en rekke med terrakottakrukker under. De var stappfulle av egg og små, gule dunete kyllinger med påklistrede øyne. Hun skulle til å måke opp eggene og kyllingene, da moren rørte ved skulderen hennes. De myke, tørre hendene var faste mot Megs solfregnete hud. «Del dem,» hvisket hun lavt, «med de små. Gjør det rettferdig.» Meg skulle til å klage, men så trakk hun pusten og nikket. «Her!» ropte hun til søsknene. «Se! Kjempemange.» Alle tre styrtet mot johannesurten, hvor moren delte de gjenværende eggene i fire hauger og ga dem til hvert barn etter tur. «Har allerede begynt å smelte,» sa hun og slikket litt sjokolade fra tommelkanten. «Best å få dem innendørs.» Kjøligheten inne i huset var et sjokk etter heten utenfor. Den la seg over Megs bare hud som en kald klut. Pappa helte saft i plastglass ved kjøkkenbordet. Hunden døste i vindussetet. De gule kjøkkenveggene var helt dekket av barnetegninger. Megan dro fingeren langs kantene av en tegning som hun hadde tegnet da hun var fire. Hun syntes alltid det var rart å tenke på at den hadde vært limt til veggen der, på samme sted, med samme biten av teip i seks hele år. Hun husket knapt da hun var fire. Hun husket i hvert fall ikke at hun hadde sittet og tegnet dette portrettet som hadde fått tittelen «megn og mama», og besto av to strekmennesker med vilt hår, todelte smil og hender som var dobbelt så store som kroppene. De hang i en verden uten tyngdekraft og med taggete blå trær og svevende dyr. Veggen med tegninger ble et samtaleemne for alle som kom inn i huset; den strakk seg over alle tre veggene, fortsatte over skapdørene, over dørkarmer, 13


rundt hjørner og til og med inn i spiskammeret. Pappa gjorde av og til et forsøk på å ta noen ned, for å «oppdatere veggen» som han sa. Men mamma smilte bare som en uskikkelig liten jente, og sa: «Over mitt lik.» Hvis pappa så et av barna produsere et kunstverk, snappet han det til seg så snart det ble vist til ham, og sa: «Det er så flott at jeg må legge det i den spesielle mappen min.» Og så tryllet han det bort et sted (av og til gjemt under klærne sine) før mamma så det og limte det på veggen. «Nå,» sa hun mens hun festet det flokete håret i en hestehale og tok av seg forkleet, «dere kan spise så mange egg dere vil, så lenge dere lover at dere fortsatt orker lunsj. Og husk, spar sølvpapiret til hobbykassen!» «Hobbykassen» var en annen av de tingene som irriterte pappa. Den hadde en gang vært en liten verktøykasse av plast som var pent fylt med paljetter og piperensere og bladgull. I årenes løp hadde den utvidet seg til en stadig voksende samling av store plastkasser som bodde i et stort skap i gangen, fylt med en håpløs floke av gamle hyssingbiter, garnrester, tomme sukkertøypapir, doruller, gammelt undertøy klippet i strimler, pakkechips og brukt gavepapir. Megan drev ikke med formingsaktiviteter lenger – hun var nesten elleve – og Bethan hadde aldri vært like kreativ som søsteren. Guttene ville heller flakke omkring i hagen eller løpe rundt i huset, enn å sitte med en limstift og en håndfull ispinner. Ingen brukte egentlig hobbykassen lenger, men det hindret ikke Lorelei i å stadig fylle på med alt mulig slags skrot. Nå tok hun tok ivrig sølvpapiret fra barna etter hvert som de kastet det, og glattet det ut med fingertuppene til tynne remser, mens ansiktet lyste tilfreds. «Så pene,» sa hun og bunket dem sammen, «som små stykker av regnbuen. Og de vil selvfølgelig minne meg om i dag. Denne perfekte dagen med mine flotte barn, da solen skinte og alt var godt i verden.» Hun så på hvert barn etter tur og smilte smilet sitt. Hun strøk 14


håret til Rhys ut av øynene hans. «Mine flotte barn,» sa hun igjen, og ordene omfattet dem alle fire, men det kjærlige blikket lå godt plantet på hennes sistefødte. Rhys hadde vært den minste av alle Loreleis babyer. Megan og Bethan hadde begge veid over fire kilo. Rory hadde vært første tvilling ut og veide respektable 3,1 kilo. Og så, som moren så ofte hadde fortalt, smatt stakkars Rhys ut som en ribbet vaktel, bare 1,8 kilo, blå og rynkete og så vidt i stand til å puste selv. De hadde lagt ham under lys – eller «stekt ham lett» som Lorelei ofte sa – og erklært ham frisk nok til å dra hjem etter bare tre lange dager. Lorelei bekymret seg fortsatt mer over ham enn de andre tre. I en alder av seks var han mindre enn Rory, mindre enn de fleste av barna i klassen. Han var blek og hadde lett for å bli smittet av forkjølelser og magesjauer. Han klenget seg til moren når de var ute blant folk, hylte som en baby når han slo seg, og i motsetning til broren likte han ikke å leke med andre barn. Han virket bare fornøyd når han var her, hjemme, med broren på den ene siden, moren på den andre. Megan visste ikke hva hun skulle mene om ham. Av og til skulle hun ønske at han aldri hadde blitt født. Av og til følte hun virkelig at de ville hatt det bedre uten ham. Han passet ikke inn. Alle i Bird-familien var morsomme, selskapelige, tullete og oppvakte. Rhys trakk dem bare ned. Megan klemte fraværende hånden rundt gullfolien som hun nettopp hadde skrellet av det store egget hun hadde funnet i kirsebærtreet, og skvatt litt da morens hånd klasket ned mot henne. «Folie!» ropte Lorelei. «Folie!» Hun åpnet hånden øyeblikkelig, og moren tok den sammenkrøllete folien med et smil. «Takk, vennen min,» sa hun søtt. Hun så ned på folien og sa: «Se på den, så pen, så blank, så … glad.» * 15


Påskeferien strakte seg ut en hel uke til. Hetebølgen fortsatte, og Bird-barna kom bare inn for å få saft, brødskiver med smør og nødturer på do. Venner kom og gikk, det var en dagstur til stranden i Westonsuper-Mare, og den siste helgen av ferien fikk de besøk av Loreleis søster Pandora og de to tenåringssønnene hennes. Pappa fylte plaskebassenget, og de voksne drakk glass med Pimms hvor det lå fruktformede isbiter i plast og duppet. Megans fetter Tom spilte David Bowie-låter på gitaren som var full av klistremerker. Rory stakk hull på plaskebassenget med en pinne, og vannet fløt tungt ut over plenen som ble vasstrukken og myraktig. Pappa sa: «Ja, det var det.» Lorelei løftet de slappe restene av det punkterte bassenget opp i armene som et skadet barn, og bar det inn i garasjen mens hun mumlet: «Pappa skal fikse det.» Pappa sa: «Du og jeg vet begge at pappa ikke kommer til å fikse det. Jeg aner ikke hvordan man reparerer plaskebassenger, og jeg har ennå ikke reparert det som fikk hull i fjor.» Og Lorelei smilte og sendte et slengkyss til ham over hagen. Pappa sukket og sa: «Ja ha. Vi har nå tre punkterte plaskebassenger i garasjen. Dette huset er rene avfallsplassen.» Og så himlet han med øynene. Pandora smilte og sa: «Akkurat som faren vår. Han klarte aldri å kaste noe.» Megans andre fetter, Ben, smilte og sa: «Fortell igjen om hva Lorelei pleide å samle på da hun var barn.» Pandora rynket pannen, og så smilte hun. «Høstløv. Boksringer. Merkelapper fra nye klær. Kinobilletter. Sølvfolien fra mammas røykpakker.» «Og hår!» sa Ben frydefullt. «Ikke glem håret.» «Ja,» sa Pandora, «hver gang noen i familien klippet håret, ba Lorelei om å få beholde det. Hun hadde en handlepose full under sengen. Det var ganske uhyggelig.» 16


De voksne og tenåringene lo, og Megan så nysgjerrig på dem. De hadde hatt denne samtalen før – hver gang de var samlet, virket det av og til som – og hver gang hun hørte om moren på denne måten, hørtes det annerledes ut. Jo eldre hun ble, desto mindre morsomt syntes hun det var, og desto mer merkelig. Fordi hun var nå på samme alder som moren hadde vært da hun samlet på disse merkelige tingene, og hun kunne ikke forestille seg å samle på gammelt hår noe mer enn hun kunne tenke seg å be om å få gå på skolen på lørdager. «Ler dere av meg?» spurte moren godlynt da hun kom tilbake fra garasjen. «Nei, nei, nei!» sa Ben. «Absolutt ikke. Vi sier bare gode ting om deg.» «Hmm,» sa Lorelei og tørket de fuktige hendene på det lange dongeriskjørtet. «Det tviler jeg sterkt på.» Og så spredte hun armene oppover slik at hun åpenbarte ubarberte armhuler med frodige brune krøller, og forkynte: «Se på den himmelen, bare se på den. Hvor blå den er. Jeg får lyst til å gripe tak i noen håndfuller og putte dem i lommen.» Megan så at det for et uttrykk over ansiktet til faren akkurat da. Kjærlighet og bekymring. Som om han verket etter å si noe unevnelig. Uttrykket myknet mens Megan så på, og så smilte han og sa: «Hvis kona mi fikk det som hun ønsket, ville lommene hennes vært fulle av biter fra hver eneste ting i verden.» «Å, ja!» strålte Lorelei. «Det ville de vært. Helt og fullstendig stappfulle.» Pandora hadde tatt med hjemmelagde muffins med smørkrem og flere bitte små gule kyllinger på toppen. Lorelei serverte dem i hagen med te fra en tekanne og scones og krem. Det var mer Pimms og en plastbolle med jordbær. 17


Tvillingene løp barføtt frem og tilbake fra hageslangen for å fylle vannpistolene, som de etter flere omganger med skjenn, brukte til å sprute bare på hverandre. Tom og Ben hadde trukket seg tilbake til bunnen av hagen for å røyke sigaretter i hengekøyen og utveksle hemmelige vitser. Megan og Bethan satt side om side og lyttet til at de voksne snakket. Når Megan selv ble voksen og folk spurte henne om barndommen, var det ettermiddager som denne som drev henne til å si: «Barndommen min var perfekt.» Og den var det. Perfekt. De bodde i et honningfarget hus som sto rett ved fortauet i en idyllisk landsby i Cotswolds. Bak huset strakte det seg en stor og uoversiktlig, halvstelt hage på omtrent tre mål. Moren deres var en vakker hippie som het Lorelei, og hadde langt, flokete hår og glitrende grønne øyne, og behandlet barna sine som dyrebare edelstener. Faren deres var en snill, hengslete mann som het Colin og fortsatt så ut som en tenåring med langt hår og ugleaktige, runde briller. De gikk alle på landsbyskolen, de spiste hjemmelaget middag sammen hver dag, storfamilien var varm og oppvakt, det var penger nok til fester og nye padlebassenger, men ikke helt nok til utenlandsreiser, men det spilte ingen rolle, for de bodde i paradis. Og selv da hun var barn, visste Megan at dette var paradis. Fordi moren sa det til henne, skjønte hun nå. Moren eksisterte fullstendig i øyeblikket. Og hun fikk hvert øyeblikk til å glitre. Ingen i Megans familie fikk glemme hvor heldige de var. Ikke i et øyeblikk engang. Det gikk en sky over solen akkurat da, og Lorelei lo og pekte og sa: «Se! Se på den skyen! Er den ikke vidunderlig? Den ser akkurat ut som en elefant!» *

18


Issuu converts static files into: digital portfolios, online yearbooks, online catalogs, digital photo albums and more. Sign up and create your flipbook.