Barna fra elven

Barna fra elven

Lisa Wingate

Barna fra elven Oversatt av Benedicta Windt-Val

Lisa Wingate Originalens tittel: Before We Were Yours Oversatt av Benedicta Windt-Val Copyright © 2017 by Wingate Media, LLC Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2018 ISBN 978-82-02-55410-1 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Lynn Andreozzi Omslagsillustrasjon: Alan Ayers, basert på følgende bilder: © Krasimira Petrova Shishkova/Trevillion Images (jenta til venstre, koffert), © cristinairanzo/Getty Images (jenta til høyre) Sats: Type-it AS, Trondheim 2017 Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Satt i Sabon og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.

Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til de mange hundre som ble borte, og til de mange tusen som ikke gjorde det.

Måtte historiene deres aldri bli glemt.

Til dem som hjelper dagens foreldreløse med å finne varige hjem.

Må dere alltid ha visshet om verdien av arbeidet og kjærligheten deres.

Vakre babyer, stygge babyer; strålende babyer, kjedelige babyer; sunne babyer, syke, handikappede babyer; babyer med blå øyne, brune øyne, svarte øyne; med gyllent hår, svart hår, krøller og glatt hår; tynne og tykke babyer, tre dager gamle babyer, tre måneder eller tre år gamle babyer, og alle mulige avskygninger innimellom; babyer med full familiebakgrunn og babyer uten familiehistorikk; uten alder, navn eller fødselsattest, ukjente, foreldreløse babyer slengt ut i en bakgate eller etterlatt i søppelbøtter …

Jentebabyer er mer feminine, forføreriske – de er fantastiske når det gjelder å reklamere for seg selv, og de vet instinktivt hvordan de skal markedsføre seg … Kvinner og sterke menn går fra konseptene, de smelter fullstendig og ønsker å kidnappe dem på flekken.

FRA ARTIKKELEN «BABYMARKEDET», The Saturday Evening Post, februar 1930

Preludium Baltimore, Maryland

3. august 1939 Min historie begynner en trykkende varm augustkveld, på et sted jeg aldri kommer til å få se. Rommet lever bare i fantasien min. Som regel er det stort når jeg maner det frem.

Veggene er hvite og rene, sengetøyet friskt og knitrende som vissent løv. Utenfor er brisen doven, og sikadene gnisser i de høye trærne. De grønne gjemmestedene deres er rett under vindusrammene. Fluenettingen buler innover mens takviftene skrangler over hodene våre og forsøker å flytte på den fuktige luften som ikke har noe ønske om å bevege seg.

Duften av furu driver inn, og kvinnens skrik presses ut mens pleierskene holder henne fast mot sengen. Svetten samler seg i dammer på huden hennes og renner nedover ansiktet, armene og bena. Hun ville ha blitt skrekkslagen hvis hun hadde vært oppmerksom på det.

Hun er pen. En mild, skrøpelig sjel. Ikke den typen som med vilje ville fremkalle den katastrofale oppløsningen som nettopp i dette øyeblikket er i ferd med å finne sted. I mine mange år her på jorden har jeg oppdaget at de fleste mennesker klarer seg som best de kan. De har ikke til hensikt å såre noen. Det skjer bare som et forferdelig biprodukt av overlevelsen.

Det er ikke hennes skyld, alt det som kommer til å skje etter dette ene siste, nådeløse krafttaket. Hun produserer det absolutt siste hun overhodet kunne ønske seg. Taust kjøtt sprenger seg frem – en bitte liten, lyshåret jente, så vakker som en dukke, men blå og stille.

9

Kvinnen har ingen mulighet til å kjenne til sitt barns skjebne, og hvis hun gjør det, vil medisineringen medføre at erindringen om den ikke vil være annet enn en tåkete tanke når morgendagen kommer. Hun holder opp med å kjempe og slå rundt seg, og gir seg over til skumringssøvnen, lullet til ro av morfinen og skopolaminen de har gitt henne for å hjelpe henne til å overvinne smerten.

For å hjelpe henne til å gi slipp på alt, og det gjør hun.

En medfølende samtale finner sted mens legene syr og pleierskene rydder vekk det som er igjen.

«Så trist når det skjer på denne måten. Så fullstendig feil når et liv ikke får så mye som et eneste åndedrag i denne verden.»

«Man må undres av og til … hvorfor … når et barn er så inderlig ønsket …»

Et slør senker seg. Små øyne tildekkes. De kommer aldri til å se.

Kvinnens ører hører, men kan ikke oppfatte. Alt glir inn og glir vekk. Det er som om hun forsøker å fange tidevannet, og det renner vekk gjennom de sammenpressede fingrene, og til slutt flyter hun bort sammen med det.

En mann venter i nærheten, kanskje i korridoren rett utenfor døren. Han er staselig, verdig. Uvant med å være så hjelpeløs. Han skulle ha blitt bestefar i dag.

En strålende forventning er smeltet om til knugende fortvilelse.

«Jeg er så lei for det, sir,» sier legen da han kommer ut fra rommet. «De kan være helt forvisset om at alt som sto i menneskelig makt, ble gjort for å mildne påkjenningen for datteren Deres og redde barnet. Jeg forstår hvor vanskelig dette er. Vær så snill å overbringe våre kondolanser til barnets far når De får kontakt med ham i utlandet. Etter så mange skuffelser må familien Deres ha hatt de største forhåpninger.»

«Kan hun få flere?»

«Det er ikke tilrådelig.»

«Dette kommer til å knekke henne. Og moren hennes også, når hun får høre det. Christine er vårt eneste barn, vet De. 10

Trippingen av små føtter … begynnelsen på en ny generasjon …»

«Jeg forstår, sir.»

«Hva er risikoen dersom hun skulle …»

«Livet hennes. Og det er svært lite sannsynlig at datteren Deres noensinne vil føre et nytt svangerskap helt frem til terminen. Hvis hun skulle prøve på det, ville resultatene være …»

«Jeg forstår.»

Legen legger en trøstende hånd på skulderen til den sønderknuste mannen – det er i hvert fall slik jeg ser det for meg i fantasien. Blikkene deres møtes.

Legen ser seg over skulderen for å forsikre seg om at sykepleierne ikke kan høre noe. «Kan jeg få komme med et forslag, sir?» sier han dempet, alvorlig. «Jeg kjenner til en kvinne i Memphis …»

Kapittel 1 Avery Stafford

Aiken, Sør-Carolina, nåtid Jeg tar en pause, aker meg ut på kanten av setet og retter på jakken idet limousinen saktner farten og stanser på den glovarme asfalten. Medienes nyhetsbiler venter langs fortauskanten og understreker viktigheten av morgenens tilsynelatende harmløse møte.

Men ikke et eneste øyeblikk i løpet av denne dagen kommer til å være preget av tilfeldigheter. Disse siste to månedene i Sør-Carolina har utelukkende handlet om å sørge for de helt riktige nyansene – å utforme den underforståtte betydningen slik at den antyder, men heller ikke mer.

Det vil ikke bli avgitt noen definitive erklæringer.

Ikke ennå, i hvert fall.

Ikke på lenge ennå, hvis jeg får det som jeg vil.

Jeg skulle ønske jeg kunne glemme hvorfor jeg er kommet hjem, men selve den kjensgjerningen at faren min ikke leser notatene sine eller sjekker oppdateringen fra Leslie, den hypereffektive sekretæren hans, er en umiskjennelig påminnelse. Det nytter ikke å prøve å unnslippe den fienden som taus følger med oss i bilen. Den er her i baksetet, skjult under den skreddersydde, grå dressen som henger litt for løst over de brede skuldrene til faren min.

Pappa ser ut gjennom vinduet med hodet på skakke. Han har forvist assistentene sine og Leslie til en annen bil.

«Hvordan føler du deg?» Jeg bøyer meg frem og fjerner et langt, lyst hår – mitt eget – fra setet, så det ikke skal sette seg på buksene hans når han går ut. Hvis moren min hadde 13

vært her, ville hun ha tryllet frem en liten klesbørste, men hun er hjemme og forbereder dagens neste begivenhet – et familiebilde til julekortene, som må tas flere måneder på forskudd … bare i tilfelle pappas prognose blir forverret.

Han retter seg opp litt, løfter hodet. Statisk elektrisitet får det tykke grå håret til å stritte rett opp. Jeg verker etter å glatte det ned for ham, men jeg gjør det ikke. Det ville vært et brudd på protokollen.

Hvis mor involverer seg aktivt i hvert minste aspekt av livet vårt, som for eksempel å fjerne fnugg og planlegge familiens julebilde i juli, gjør far det stikk motsatte. Han er fjern – en øy av solid maskulinitet i en husholdning som består av kvinner.

Jeg vet at han er oppriktig glad i moren min, de to søstrene mine og meg, men det er sjelden han setter ord på følelsene sine. Jeg vet også at jeg er favoritten hans, men samtidig den som forvirrer ham mest. Han er et produkt av en tid da kvinner gikk på universitetet for å sikre seg den nødvendige fruetittelen. Han vet ikke helt hva han skal gjøre med en tredve år gammel datter som avsluttet jusstudiene ved Columbia University med toppkarakterer, og som faktisk stortrives med kravene og utfordringene ved å arbeide på statsadvokatens kontor.

Uansett hva grunnen måtte være – kanskje bare fordi rollene som perfeksjonistisk datter og søt datter allerede var opptatt i familien vår – har jeg alltid vært den uhyre intelligente datteren. Jeg elsket skoletiden, og det var den uuttalte konklusjonen at jeg skulle være familiens inspirasjon og leder, erstatningen for en sønn, den som skulle etterfølge far. Men jeg hadde alltid forestilt meg at jeg ville være eldre når det skjedde, og at jeg ville være klar for det.

Nå ser jeg på pappa og tenker: Hvordan kan du la være å ønske dette, Avery? Det er det han har arbeidet for i hele sitt liv. Det er det generasjoner av Stafforder har strevd for siden den amerikanske uavhengighetskrigen, for himmelens skyld.

Familien vår har alltid holdt fast ved offentlig tjeneste som en ledetråd. Pappa er intet unntak. Helt siden han ble uteksaminert fra West Point og gjorde tjeneste som militærflyver før 14

jeg ble født, har han båret frem familienavnet med verdighet og besluttsomhet.

Selvsagt ønsker du dette, sier jeg til meg selv. Du har alltid ønsket det. Du hadde bare ikke regnet med at det skulle skje så fort, og ikke på denne måten. Det er det som er saken.

I all hemmelighet klamrer jeg meg med alle ti fingernegler til drømmen om det best mulige utfallet. Fienden vil bli beseiret på begge fronter – politisk og medisinsk. Far kommer til å bli frisk etter den operasjonen som sendte ham tidlig hjem fra Kongressens sommermøte, kombinert med den cellegiftpumpen han må gå med festet til benet hver tredje uke. Min flytting hjem til Aiken blir bare midlertidig.

Kreft kommer ikke lenger til å være en del av livet vårt.

Den kan overvinnes. Andre mennesker har gjort det, og hvis det er noen som kan klare det, er det senator Wells Stafford.

Det finnes ingen sterkere eller bedre mann enn faren min noe sted.

«Klar?» spør han og retter på dressen. Det er en lettelse da han glatter over hanekammen i håret. Jeg er ikke innstilt på å krysse grensen og gå fra datter til å være omsorgsperson.

«Jeg er rett i hælene på deg.» Jeg er villig til å gjøre hva som helst for ham, men jeg håper det ennå er mange år til vi blir tvunget til å bytte om på rollene som forelder og barn. Jeg har forstått hvor vanskelig det er, etter å ha sett far streve med å ta beslutninger for sin egen mor.

Min tidligere så slagferdige, livsglade bestemor Judy er nå bare en skygge av sitt gamle jeg. Og så smertefullt som det er, kan ikke pappa snakke med noen om det. Hvis mediene får snusen i at vi har flyttet henne til en institusjon, og spesielt til et oppgradert pleiehjem på en praktfull eiendom bare femten kilometer herfra, vil det bli en ren tapssituasjon for alle de involverte, politisk sett. Etter den blomstrende skandalen i kjølvannet av en rekke mistenkelige dødsfall og tilfeller av mishandling ved privatdrevne pleiehjem for eldre i staten vår, ville pappas politiske fiender enten påpeke at det bare er folk med penger som har råd til den beste omsorgen, eller de vil beskylde ham for å stue bort moren sin fordi han er en hjer15

teløs tølper som overhodet ikke bryr seg om de gamle. De kommer til å si at han gladelig vil lukke øynene for de svakes behov dersom det kan gagne vennene hans og dem som bidrar til valgkampanjene hans.

I virkeligheten finnes det overhodet ingen politisk bakgrunn for de avgjørelsene han har tatt for bestemor Judy. Vi er akkurat som alle andre familier. Hver eneste mulige vei er brolagt med dårlig samvittighet, bekledd med smerte og skjemmet av dype arr etter skam. Vi er forlegne på vegne av bestemor Judy. Vi er redde for henne. Vi er sorgtynget ved tanken på hvordan denne grusomme demensen kommer til å utvikle seg videre. Før vi flyttet bestemor til dette pleiehjemmet, rømte hun fra pleieren sin og tjenerstaben. Hun ringte etter en drosje og var borte hele dagen, og da vi endelig fant henne, vandret hun rundt i et forretningskompleks som tidligere var det foretrukne butikksenteret hennes. Hvordan hun kunne klare dette når hun ikke engang husker navnene våre, er et mysterium.

Denne morgenen bærer jeg et av yndlingssmykkene hennes. Jeg er vagt oppmerksom på fornemmelsen av det mot håndleddet mitt idet jeg lar meg gli ut av døren på limoen.

Jeg later som om jeg har valgt armbåndet med libellene til ære for henne, men i virkeligheten er det en taus påminnelse om at Stafford-kvinner gjør det som må gjøres, selv når de ikke ønsker det. Lokaliseringen for denne morgenens tilstelning gjør meg ille til mote. Jeg har aldri likt pleiehjem.

Det er bare snakk om å hilse på folk, sier jeg til meg selv.

Pressen er her for å dekke begivenheten, ikke for å stille spørsmål. Vi skal håndhilse, gå en runde i bygningen og delta i beboernes feiring av fødselsdagen til en kvinne som fyller hundre år. Ektemannen hennes er niognitti. Litt av en bragd.

I korridorene inne i bygget lukter det som om noen skulle ha sluppet løs trillingene til søsteren min med sprayflasker med rengjøringsmidler. Duften av kunstig sjasmin fyller luften. Leslie sniffer og nikker anerkjennende idet hun, en fotograf og flere av pleiehjemmets medarbeidere kommer bort til oss. Ved denne anledningen er det ingen livvakter med.

De er sikkert allerede på plass i rådhuset for å gjøre klart 16

til ettermiddagens debatt der. Gjennom årene har far mottatt dødstrusler fra yttergrupper og medlemmer av militante fraksjoner, for ikke å snakke om et utall av tullinger som påberoper seg å være snikskyttere, bioterrorister og kidnappere. Det er sjelden han tar slike trusler alvorlig, men sikkerhetsfolkene hans gjør det.

Idet vi svinger rundt hjørnet, blir vi møtt av bestyreren for pleiehjemmet og to nyhetsteam. Vi blir vist rundt. De filmer.

Far skrur opp sjarmen. Han trykker hender, poserer for bilder, tar seg tid til å snakke med folk, bøyer seg ned over rullestoler og takker pleiere for den vanskelige og krevende jobben de gir seg i kast med hver dag.

Jeg følger i hælene på ham og gjør det samme. En sympatisk eldre herre med en bowlerhatt i tweed flørter med meg.

Med en praktfull britisk aksent forteller han meg at jeg har vakre, blå øyne. «Hvis jeg hadde vært femti år yngre, ville jeg overtalt deg til å si ja til et stevnemøte,» spøker han.

«Det har du allerede gjort,» svarer jeg, og vi ler sammen.

En av pleierne advarer meg om at Mr. McMorris er en sølvhåret don juan. Han blunker til henne for å understreke at hun har rett.

Da vi beveger oss i retning av oppholdsrommet for å slutte oss til fødselsdagsselskapet for hundreåringen, går det opp for meg at jeg faktisk har det morsomt. Beboerne her virker tilfredse. Dette er ikke så luksuriøst som pleiehjemmet der bestemor Judy bor, men det er mye bedre enn de underbemannede institusjonene som er navngitt av saksøkere i de mange søksmålene den siste tiden. Det er store muligheter for at ingen av disse saksøkerne kommer til å få så mye som en ekstra krone i lommen, uansett hva slags erstatninger retten måtte tilkjenne dem. Pengemennene bak disse kjedene av pleieinstitusjoner benytter seg av nettverk av eierselskaper og aksjeselskaper uten verdier som de uten problemer kan slå konkurs for å unngå å betale. Nettopp derfor kunne det vise seg å bli ødeleggende da man avdekket bånd mellom en av disse institusjonskjedene og en av min fars eldste venner. Far er en høyprofilert frontfigur som lett kan bli gjenstand for både offentlig sinne og politisk fingerpeking.

17

Sinne og bebreidelser er kraftfulle våpen. Det vet opposisjonen.

Et lite podium er satt opp inne i fellesrommet. Jeg plasserer meg ute på siden sammen med resten av følget, like ved glassdørene som vender ut mot en skyggefull hage der et kaleidoskop av blomster står i fullt flor, til tross for den ulidelige sommervarmen.

En kvinne står alene på en av de skjermede hagegangene.

Hun står med ansiktet vendt den andre veien og ser ut i det fjerne, tilsynelatende uten å legge merke til selskapet. Hendene hennes hviler på en stokk. Hun er kledd i en enkel, kremfarget sommerkjole og en hvit genser, selv om dagen er svært varm. Det tykke, grå håret er flettet og lagt i en krone rundt hodet hennes, og dette – sammen med den fargeløse kjolen – får henne til å virke spøkelsesaktig, som en levning fra en tid som for lengst er glemt. En lett bris rusker i espalieret til blåregnen, men det virker ikke som hun registrerer det, og dermed forsterkes illusjonen om at hun egentlig slett ikke er der.

Jeg retter oppmerksomheten mot bestyreren for pleiehjemmet. Hun ønsker alle velkommen og proklamerer årsaken til at vi er samlet her i dag – et helt århundres levd liv er tross alt ikke noe man oppnår hver dag i uken. Enda mer bemerkelsesverdig er det at fødselsdagsbarnet har vært gift i mesteparten av all denne tiden, og at hun fremdeles har sin elskede ved sin side. Det er på alle måter en begivenhet som er verdig et besøk av en senator.

For ikke å snakke om det faktum at dette paret har vært blant fars tilhengere siden den gangen han satt i Sør-Carolinas statsregjering. Teknisk sett har de kjent ham lenger enn meg, og de er nesten like lojale mot ham. Dagens hovedperson og ektemannen hennes holder de magre hendene sine høyt i været og klapper iherdig da fars navn blir nevnt.

Bestyreren forteller historien om det sympatiske kjæresteparet som er plassert ved hovedbordet. Luci ble født i Frankrike på en tid da hestetrukne vogner fremdeles fylte gatene.

Det er vanskelig å forestille seg det. Hun arbeidet for den franske motstandsbevegelsen under annen verdenskrig. Ekte18

mannen Frank var jagerpilot og ble skutt ned i kamp. Historien deres er som hentet rett ut av en film – en feiende romanse. Luci var en del av et nettverk som hjalp til med å holde ham skjult, skaffe ham en falsk identitet og smugle ham ut av landet mens han ennå var skadet. Etter krigen kom han tilbake for å finne henne. Hun bodde fortsatt på den samme gården med familien sin, stuet sammen i kjelleren, som var den eneste delen av huset som ennå var beboelig.

Jeg blir helt overveldet over alt det disse to har vært igjennom. Slikt er bare mulig når kjærligheten er ekte og sterk, når folk er bestemt for hverandre, når de er villige til å ofre alt for å være sammen. Det er dette jeg ønsker for meg selv, men av og til lurer jeg på om det er mulig å oppnå for vår moderne generasjon. Vi er så distraherte, så … travle.

Jeg kaster et blikk ned på forlovelsesringen min. Elliot og jeg har det som skal til, tenker jeg. Vi kjenner hverandre så godt. Vi har alltid stått skulder ved skulder …

Fødselsdagsbarnet heiser seg langsomt opp av stolen og tar kjærestens arm. De begynner å gå, krumbøyde og krokete, mens de støtter seg til hverandre. Det er et gripende og betagende syn. Jeg håper foreldrene mine får leve til dette modne alderdomsstadiet av livet. Jeg håper de får en lang pensjonisttilværelse … en dag … mange år inn i fremtiden, når far omsider bestemmer seg for å trappe ned. Denne sykdommen kan ikke ta ham når han bare er syvogfemti. Han er for ung.

Det er altfor stor bruk for ham, både hjemme og i verden.

Han har så mye ugjort ennå, og når han er ferdig med det, fortjener foreldrene mine en pensjonisttid der årstidene følger fredelig etter hverandre, og der de får mye tid sammen.

Jeg merker at jeg begynner å bli rørt, og skyver tankene fra meg. Ingen overveldende følelsesutbrudd i offentligheten – Leslies ofte gjentatte påminnelse. Kvinner kan ikke tillate seg det i denne bransjen. Det blir oppfattet som manglende kompetanse og svakhet.

Som om jeg ikke var klar over det fra før av. Det er ikke så svært annerledes i en rettssal. Kvinnelige jurister blir alltid satt på prøve, på både den ene og den andre måten. Vi må følge helt andre spilleregler.

19

Far gjør honnør for Frank da de møtes foran podiet. Mannen stanser, retter seg opp og gjengjelder gesten med militær presisjon. Blikkene deres møtes, og øyeblikket er ekte. Det tar seg kanskje perfekt ut for kameraet, men det skjer ikke for kameraets skyld. Far presser leppene sammen til en smal strek. Han prøver å unngå å bryte sammen.

Det ligner ham ikke å være så nær ved å la det komme til syne.

Jeg svelger enda en klump med følelser. Et skjelvende sukk slipper fra meg. Jeg presser skuldrene tilbake, flytter blikket vekk og konsentrerer meg i stedet om kvinnen i hagen. Hun står der fortsatt, med blikket rettet mot uendeligheten. Hvem er hun? Hva ser hun etter?

Et høyrøstet kor bryter ut i fødselsdagssangen, og lyden trenger ut gjennom vindusglasset og får henne til å snu seg langsomt mot bygningen. Jeg kjenner at sangen drar i meg.

Jeg vet at kameraene sannsynligvis vil bli snudd i min retning, og at jeg kommer til å se åndsfraværende ut, men jeg klarer ikke å holde opp med å stirre ut på hagegangen. Jeg vil gjerne se kvinnens ansikt, i det minste. Vil det være like tomt som sommerhimmelen? Er hun bare forvirret og vandrer rundt, eller har hun holdt seg borte fra festivitasen med vilje?

Leslie napper meg i jakken bakfra, og jeg strammer meg opp som en skolepike som er blitt tatt i å prate under morgenandakten.

«Happy birth … Konsentrer deg,» synger hun rett inn i øret mitt, og jeg nikker idet hun flytter seg litt vekk for å få en bedre vinkel til bildene hun tar med mobilen med tanke på fars Instagram-konto. Senatoren er til stede på alle de nye sosiale mediene, selv om han ikke aner hvordan han skal bruke noen av dem. Den som bestyrer de sosiale mediene for ham, er et geni.

Seremonien fortsetter. Det knipses og blitses overalt. Lykkelige familiemedlemmer tørker tårer og filmer mens far overrekker et innrammet gratulasjonsbrev.

Kaken trilles inn, hundre lys blafrer.

Leslie er henrykt. Lykke og rørelse får rommet til å svulme 20

og strekker det som en heliumballong. Blir gleden større nå, kommer vi til å sveve bort, alle sammen.

Noen rører ved hånden og håndleddet mitt, fingre som griper fatt i meg så uventet at jeg rykker hånden til meg før jeg tar meg i det – jeg må ikke forårsake en scene. Grepet er kaldt og magert og skjelvende, men forbausende sterkt. Jeg snur meg og får øye på kvinnen fra hagen. Hun ranker den krumme ryggen og ser opp på meg gjennom øyne med samme farge som hortensiaene hjemme på Drayden Hill – en myk, klar blåfarge med en lysere tåke rundt kantene. De rynkede leppene skjelver.

Før jeg klarer å samle meg, kommer en pleier bort for å hente henne og tar henne i et fast grep. «May,» sier hun med et unnskyldende blikk til meg. «Kom nå. Det er ikke meningen at du skal plage gjestene våre.»

Men den gamle kvinnen slipper ikke håndleddet mitt.

Tvert imot, hun klamrer seg til det. Hun virker desperat, som om hun har behov for noe, men jeg klarer ikke å forestille meg hva det er.

Hun studerer ansiktet mitt, strekker seg opp mot det.

«Fern?» hvisker hun.

Kapittel 2 May Crandall

Aiken, Sør-Carolina, nåtid Av og til er det som om hengslene i hjernen min er blitt rustne og slitte. Dørene åpner og lukker seg som de selv vil. En titt inn her. Et tomt rom der. Et mørkt sted jeg er redd for å se inn i.

Jeg vet aldri hva jeg kommer til å finne.

Det er ikke mulig å forutse når en barriere vil åpne seg på vidt gap, eller hvorfor.

Triggere. Det er det psykologene i TV-programmene kaller dem. Triggere … som om gnisten antenner kruttet og sender et prosjektil spinnende gjennom rifleløpet. Det er en passende metafor.

Ansiktet hennes trigger noe.

En dør åpner seg langt inne i fortiden. Jeg snubler inn gjennom den, uforvarende til å begynne med, og lurer på hva som kan være låst inne i dette rommet. I samme øyeblikk som jeg kaller henne Fern, vet jeg at det ikke er Fern jeg tenker på. Jeg har gått enda lenger bakover. Det er Queenie jeg ser.

Queenie, den sterke moren vår, som ga de vakre, gylne krøllene sine i arv til oss alle sammen. Alle unntatt stakkars Camellia.

Erindringene mine glir fjærlett hen over tretopper og langs dalbunner. Jeg reiser hele veien til en lavtliggende elvebredd ved Mississippi, til den siste gangen jeg så Queenie. Den varme, myke luften fra den sommernatten i Memphis virvler rundt meg, men natten er en bedrager.

Den er ikke myk. Den tilgir ikke.

22

Etter denne natten er det ingen vei tilbake.

Jeg er tolv år gammel, fremdeles smal og knudret som stolpen på en frontveranda, der jeg dingler med bena under relingen på husbåten vår og venter på at det gylne lyset fra lanternen skal speile seg i øynene på en alligator. Det er ikke vanlig at alligatorer streifer så langt opp i Mississippi, men det har vært en del prat om observasjoner av dem nå i det siste. Dette gjør det til en slags lek å holde utkikk etter dem.

Unger på en husbåt tar den underholdningen de kan finne.

Akkurat nå har vi enda mer behov for avkobling enn vanlig.

Fern klatrer på rekka ved siden av meg og ser etter ildfluer inne i skogen. Hun er nesten fire år gammel, og holder på å lære seg å telle dem. Nå peker hun med en lubben finger og lener seg frem uten tanke for alligatorer. «Jeg ser en, Rill! Jeg ser en!»

Jeg tar tak i kjolen hennes og trekker henne bakover.

«Ramler du uti nå igjen, hopper jeg ikke ut etter deg!»

Når sant skal sies, ville det antagelig ikke gjøre noe om hun vippet uti. Det kunne bli en nyttig lærepenge for henne.

Båten ligger fortøyd i en hyggelig liten bakevje rett overfor Mud Island. Vannet utenfor akterstavnen på Arcadia rekker meg bare til hoftene. Det er mulig at Fern kan nå bunnen med tåspissene, men uansett svømmer vi som rumpetroll alle fem, til og med vesle Gabion, som ikke kan snakke i hele setninger ennå. Når du er født på elven, ferdes du i vannet like naturlig som du trekker pusten. Du kjenner alle lydene fra det, og vet hvordan det beveger seg, og hvem som bor i det. For elverotter som oss er vannet et naturlig oppholdssted. Et trygt sted.

Men det er noe i luften akkurat nå … noe som ikke er som det skal være. Jeg får gåsehud på armene, og det prikker i kinnene mine. Jeg har alltid hatt forutanelser. Jeg ville aldri fortelle det til en levende sjel, men de er der uansett. Det går kaldt nedover ryggen på meg i den lumre sommernatten.

Himmelen ligger lavt over oss, og skyene er som modne meloner, klare til å briste. Det er et uvær på vei, men det jeg føler, er noe mer enn som så.

Inne fra kahytten kommer de lave stønnene fra Queenie 23

raskere nå, uten hensyn til jordmorens dype, hese stemme: «Hør på meg, Miz Foss, du må slutte å presse, og det må du gjøre nå med en gang. Hvis denne ungen her kommer ut feil vei, blir han ikke værende lenge her i denne verden, og det gjør ikke du heller. Sånn, ja. Du må bare roe deg ned nå. Slapp av.»

Queenie utstøter en lav, hjerteskjærende lyd, omtrent som en båt som river seg løs fra tykt elvemudder. Hun har født fem av oss uten mer oppstyr enn et tungt åndedrag, men det tar så mye lengre tid denne gangen. Jeg gnir kaldsvetten av armene og føler det som om det er noe der inne i skogen. Noe ondt.

Det ser i vår retning. Hvorfor er det her? Er det kommet for å ta Queenie?

Jeg føler trang til å styrte ned landgangen og løpe langs bredden og rope: «Kom deg unna nå! Kom deg vekk! Du kan ikke få mammaen min!»

Jeg kunne ha gjort det. Jeg er ikke redd for at det skal være alligatorer der. Men i stedet sitter jeg så stille som en tobeltelo på reiret. Jeg lytter til det jordmoren sier. Hun snakker høyt nok, jeg kunne like gjerne vært inne i kahytten. «Å, milde makter! Å, hjelpe meg! Hu har mer enn én inne i seg. Det er sant!»

Pappa mumler noe jeg ikke oppfatter. Jeg hører skrittene hans over gulvet, nøle, gå tilbake igjen.

Jordmoren snakker igjen. «Mista Foss, det er’ke noe jeg kan gjøre med dette. Hvis du ikke får kona di til en doktor i en fei, kommer ikke disse babyene til å se så mye som et gløtt av denne verden, og mammaen deres kommer til å dø, hu også.»

Briny svarer ikke med en gang. Han slår begge knyttnevene så hardt mot veggen at det skrangler i billedrammene til Queenie. Noe løsner, det klirrer i metall mot tre, og jeg vet hva det er, ut fra hvor det faller, og hvordan det høres. For mitt indre blikk ser jeg korset med den bedrøvede mannen på, og jeg har lyst til å løpe inn og ta det og knele ned ved sengen og hviske mystiske, polske ord, akkurat som Queenie gjør i stormfulle netter når Briny ikke er om bord i husbåten, og regnvannet skyller ned over taket, og bølgene slår mot skroget.

24

Men jeg kan ikke det underlige, skarpe språket Queenie lærte av den familien hun var hos før hun rømte til elven sammen med Briny. De få polske ordene jeg kan, ville bare bli det rene kaudervelsk hvis jeg satte dem sammen. Og likevel – hvis jeg kunne holde Queenies kors i hendene akkurat nå, ville jeg si dem til denne blikkmannen som Queenie kysser når uværet kommer.

Jeg ville prøve omtrent hva som helst for å hjelpe til med å få denne fødselen overstått og se Queenie smile igjen.

Brinys støvler skraper mot plankene på den andre siden av døren, og jeg hører korset skrangle over gulvet. Briny ser ut av det uklare vinduet som stammer fra våningshuset han rev ned for å bygge båten, lenge før jeg i det hele tatt var født.

Siden mammaen til Briny lå på dødsleiet, og avlingen hadde tørket bort enda et år, ville banken få huset uansett. Briny tenkte at elven var det riktige stedet å oppholde seg på. Han hadde rett også. Da depresjonen slo til, klarte han og Queenie seg helt utmerket på vannet. Selv ikke depresjonen kan sulte ut elven, sier han hver gang han forteller historien. Elven har sin egen magi. Hun tar vare på menneskene sine. Det kommer hun alltid til å gjøre.

Men nå i kveld er denne magien forsvunnet.

«Mista! Hører du at jeg snakker til deg?» Jordmoren er amper nå. «Jeg vil ikke ha blodet deres på henda mine. Få kvinnen din på sykehuset. Nå med en gang.»

Brinys ansikt knyter seg bak ruten. Han kniper øynene sammen. Han hamrer knyttneven mot pannen, lar den falle mot veggen. «Uværet …»

«Jeg blåser i om så djevelen sjøl danser forbi, Mista Foss.

Det fins ikke noe jeg kan gjøre for denne jenta. Og jeg vil ikke ha det på henda mine, nei, sir.»

«Hun har aldri … hatt problemer … ikke med de andre.

Hun …»

Queenie skriker høyt og skjærende, og lyden virvler ut i natten som hylet fra en villkatt.

«Dersom det ikke er noe du har glømt bort å fortelle meg, har hu aldri fått to babyer på en gang før heller.»

Jeg reiser meg, tar med meg Fern og plasserer henne på 25

husbåtens veranda sammen med Gabion, som er to, og Lark, som er seks. Camellia skotter bort på meg, der hun sitter og ser inn gjennom det forreste vinduet. Jeg lukker porten over gangbroen og sier til Camellia at hun ikke må la småungene klatre over den. Hun svarer bare med en grimase. Hun er ti år gammel, og hun har både Brinys muldyraktige stahet og det mørke håret og øynene hans. Hun liker ikke å få beskjed om hva hun skal gjøre. Hun er trassig som en sypressrot og dobbelt så treg av og til. Hvis småungene begynner å sutre og mase, blir problemene våre enda verre enn de er fra før av.

«Det kommer til å gå bra,» lover jeg og stryker dem over de myke, gylne hodene som om de skulle være valper. «Queenie har det bare litt tøft nå, verre er det ikke. Hun orker ikke å bli plaget på toppen av det. Hold dere i ro nå. Den gamle varulven er på farten i kveld, jeg hørte ham snøfte nå nettopp.

Det er ikke trygt å være ute.» Nå når jeg er blitt tolv år, tror jeg ikke på varulven og busemannen og gale kaptein Jack og elvepiratene hans. Ikke så veldig, i hvert fall. Jeg tviler på at Camellia noen gang har bitt på de ville historiene til Briny.

Hun griper etter dørklinken.

«Nei,» hveser jeg. «Jeg skal gå.»

Vi har fått beskjed om å holde oss utenfor, og det er noe Briny aldri sier hvis han ikke mener det. Men akkurat nå høres det som om Briny ikke aner hva han skal gjøre, og jeg er bekymret for Queenie og den nye lillebroren eller lillesøsteren min. Alle vi ungene har gledet oss til å få vite om det ble en gutt eller en jente. Men den skulle ikke ha kommet riktig ennå. Dette er tidlig – enda tidligere enn Gabion, som var et bitte lite knøtt som skled rett inn i verden før Briny kunne få båten inn til land og finne en kvinne som kunne hjelpe til med fødselen.

Det virker ikke som denne nye babyen er innstilt på å gjøre det så enkelt. Kanskje den kommer til å ligne på Camellia når den kommer ut, og blir akkurat like sta.

Babyer, minner jeg meg selv på. Det synker inn at det er mer enn én der, akkurat som med valper, og det er ikke normalt. Tre liv ligger halvveis skjult bak sengeforhenget Que26

enie har sydd av pene Golden Heart-melsekker. Tre kropper forsøker å rive seg fra hverandre, men de klarer det ikke.

Jeg åpner døren, og jordmoren er over meg før jeg rekker å bestemme meg for om jeg skal gå inn eller ikke. Hånden hennes låser seg rundt armen min. Det føles som om fingrene hennes rekker to ganger rundt. Jeg kikker ned og ser sirkelen av mørk hud mot lys. Hun kunne brekke meg i to hvis hun ønsket det. Hvorfor kan hun ikke redde lillebroren eller lillesøsteren min? Hvorfor kan hun ikke trekke babyen ut fra mammas kropp og inn i denne verden?

Queenies hånd griper om forhenget, og hun skriker og drar og buer kroppen opp fra sengen. En fem–seks ståltrådkroker rives løs. Jeg ser mammas ansikt. Det lange, silkemyke, lyse håret ligger klistret mot huden, og de blå øynene, disse vakre, milde, blå øynene som kjennetegner oss alle sammen, unntatt Camellia, buler ut. Huden på kinnet hennes strammes så voldsomt at den blir full av et nettverk av årer, akkurat som vingene til øyenstikkerne.

«Pappa?» Hviskingen min kommer som en avslutning på Queenies skrik, men likevel er det som om den forstyrrer luften i rommet. Jeg pleier aldri å kalle Briny pappa eller Queenie mamma med mindre noe er virkelig galt. De var så unge da de fikk meg, og jeg tror ikke de i det hele tatt tenkte på å lære meg ordene mamma og pappa. Det har alltid vært som om vi var jevnaldrende venner. Men en sjelden gang har jeg behov for at de skal være en pappa eller en mamma. Forrige gang var for noen uker siden, da vi så en mann som var hengt i et tre, død, med oppsvulmet kropp.

Kommer Queenie til å se slik ut hvis hun dør? Kommer hun til å dø først, og så babyene? Eller blir det omvendt?

Magen min knyter seg så stramt at jeg ikke engang kjenner den store hånden rundt armen lenger. Kanskje jeg til og med er glad for at den er der og holder meg oppreist, holder meg forankret på den samme flekken. Jeg er redd for å gå nærmere bort til Queenie.

«Fortell ham det, du!» Jordmoren rister meg som en filledukke, og det gjør vondt. Tennene hennes glinser hvitt i lyset fra lykten.

27

Tordenen ruller et sted i nærheten, og et vindkast treffer styrbord vegg så jordmoren tumler forover og drar meg med.

Queenies blikk møter mitt. Hun ser på meg slik et lite barn ville se, som om hun tror jeg kan hjelpe henne, og bønnfaller meg om å gjøre det.

Jeg svelger hardt og prøver å finne stemmen min.

«P-pappa?» stammer jeg på ny, og han ser fremdeles rett fremfor seg. Han har stivnet som en kanin når den fornemmer at det er fare på ferde.

Gjennom vinduet ser jeg Camellia med ansiktet presset mot ruten. Småungene har klatret opp på benken for å se inn.

Store tårer triller nedover de lubne kinnene til Lark. Hun kan ikke fordra å se at et levende vesen har det vondt. Hun kaster all agnfisken ut i elven igjen så sant hun kan se sitt snitt til det. Når Briny skyter vaskebjørner eller ender eller ekorn eller hjort, bærer hun seg som om det skulle være bestevennen hennes som er blitt drept rett for øynene på henne.

Hun stoler på at jeg skal redde Queenie. Det gjør de alle sammen.

Et lyn flerrer luften et stykke borte. Det overdøver det gule skjæret fra kulloljen, og så blir det mørkt. Jeg forsøker å telle sekundene før jeg hører tordenen, så jeg kan finne ut hvor langt borte uværet er, men jeg er for oppskaket.

Hvis Briny ikke får Queenie til doktoren snart, blir det for sent. Som vanlig har vi ankret opp langt utenfor allfarvei. Memphis er helt borte på den andre siden av den brede, mørke Mississippi-elven.

Jeg hoster en klump opp fra halsen og strammer meg opp så den ikke skal komme tilbake. «Briny, du er nødt til å få henne over vannet.»

Langsomt snur han seg mot meg. Ansiktet hans er fremdeles glassaktig, men han ser ut som han har ventet på dette – på at noen andre enn jordmoren skal fortelle ham hva han skal gjøre.

«Briny, du er nødt til å ta henne med deg i jollen nå, før det uværet slår til.» Det vil ta for lang tid å flytte husbåten, det vet jeg. Briny ville også forstå det hvis han hadde vært i stand til å tenke klart.

28

«Si det til ham, du!» oppfordrer jordmoren igjen. Hun begynner å gå mot Briny mens hun skyver meg foran seg.

«Hvis du ikke får den kvinnen vekk fra denne båten, kommer jentungen her til å miste mammaen sin før morgenen gryr.»

Kapittel 3 Avery Stafford

Aiken, Sør-Carolina, nåtid «Avery! Vi trenger deg her nede!»

Ingenting kan forvandle deg fra tredve til tretten år fortere enn din mors stemme, som rikosjetterer opp trappen som en tennisball etter et forehandslag. «Kommer! Med en gang!»

Elliot ler litt i den andre enden av telefonen. Lyden er både velkjent og beroligende. Den henter frem en kjede av minner som strekker seg helt tilbake til barndommen. Både Elliots og min egen mor overvåket oss med falkeøyne, så vi fikk aldri muligheten til å foreta oss noe upassende, og langt mindre slippe unna med noen av de utskeielsene andre tenåringer gjorde seg skyldige i. Vi var mer eller mindre forhåndsdømt til å oppføre oss pent. Sammen. «Det virker som du er etterlyst, skatten min.»

«Det er julens familiebilde.» Jeg bøyer meg frem mot speilet og stryker noen lyse korketrekkere vekk fra ansiktet, men de faller bare ned igjen med en gang. Den raske spaserturen ned til stallen etter at vi kom hjem fra tilstelningen på pleiehjemmet, har lokket frem bestemor Judys krøller. Jeg visste at det kom til å skje, men en av avlshoppene føllet i natt, og en ny baby er mer enn jeg klarer å motstå. Nå betaler jeg prisen.

Det finnes ikke den rettetang i verden som kan stå seg mot den fuktige brisen fra Edisto River.

«Julebilder i juli?» Elliot hoster, og jeg kjenner hvor inderlig jeg savner ham. Det er tøft å måtte være så langt fra hverandre, og ennå er det bare gått to måneder.

«Hun er bekymret for cellegiften. De har sagt at denne 30

typen ikke kommer til å få pappa til å miste håret, men hun er redd det ikke stemmer.» Ingen lege på denne planeten kan trøste moren min når det gjelder pappas tarmkreftdiagnose.

Mamma har alltid stått med ansvaret for verden, og hun er fast bestemt på at hun ikke vil abdisere nå. Hvis hun sier at pappas hår kommer til å bli tynnere, får hun antagelig rett.

«Det er akkurat likt moren din.» Elliot ler igjen. Han burde vite det. Moren hans, Bitsy, og min er to alen av samme stykke.

«Hun er bare livredd for å miste pappa.» Stemmen min knekker litt. Disse siste månedene har vært en voldsom påkjenning for oss, og alle i familien er preget av det på hver sin måte.

«Selvsagt er hun det.» Elliot er taus i noe som virker som en evighet. Jeg hører klapringen fra et tastatur, og minner meg selv på at han har et nyetablert aksjemeglerforetak å ta hånd om, og at det betyr alfa og omega for ham å lykkes med det.

Han har ikke tid til å snakke med sin forlovede når hun ringer midt i arbeidsdagen uten noen egentlig grunn. «Det er bra at du er der, Aves.»

«Jeg håper det hjelper. Av og til føler jeg at jeg kanskje skaper mer stress i stedet for å redusere det.»

«Du må være der. Du trenger dette året i Sør-Carolina for å reetablere hjemstavnsretten din … for sikkerhets skyld.»

Elliot minner meg på dette hver eneste gang vi har denne samtalen – hver gang jeg kjemper mot trangen til å ta et fly tilbake til Maryland og min egen hjemmebane ved United States Attorney’s Office, der jeg ikke trenger å tenke på kreftbehandling, tidlige julefotografier, valgkretser og folk som den kvinnen som virket så fortvilt, og som tok meg i armen på pleiehjemmet.

«Hei, Aves, vent et øyeblikk. Beklager. Det er helt kaos her i dag.» Elliot setter meg på vent for å ta en annen telefon, og tankene mine driver tilbake til det som skjedde tidligere på dagen. Jeg ser for meg kvinnen – May – der hun sto i hagen, kledd i den hvite genseren. Så er hun med ett ved siden av meg, med ansiktet knapt i høyde med skulderen min, med de magre hendene i et fast grep om håndleddet mitt, og med 31

stokken dinglende fra armen. Uttrykket i øynene hennes gjør et dypt inntrykk på meg, selv nå i ettertid. Det var en slik gjenkjennelse i dem. Hun var helt sikker på at hun visste hvem jeg var.

Fern?

Unnskyld?

Fernie, det er meg. Hun får tårer i øynene. Å, kjære deg, jeg har savnet deg sånn! De sa at du var borte. Jeg visste at du aldri ville bryte løftet vårt.

Et øyeblikk ønsker jeg å være Fern, bare for å gjøre henne glad – gi henne et pusterom der hun slipper å stå for seg selv og stirre inn i blåregnen. Hun virket så fryktelig ensom der ute. Hjelpeløs.

Jeg blir spart for å måtte fortelle henne at jeg ikke er den hun ser etter. En av pleierne griper inn, rød i ansiktet og tydelig rystet. Jeg beklager, hvisker hun til meg. Mrs. Crandall er ny her. Hun legger en fast arm rundt skuldrene til Mrs. Crandall og vrister hånden hennes løs fra håndleddet mitt. Den gamle kvinnen er forbausende sterk. Hun overgir seg tomme for tomme, og pleieren sier dempet: Kom igjen nå, May. Jeg skal følge deg tilbake til rommet ditt.

Jeg ser etter henne da hun går, og føler at jeg burde ha gjort noe for å hjelpe, men jeg vet ikke hva det skulle ha vært.

Elliot kommer tilbake på linjen igjen, og tankene mine vender tilbake til nåtiden. «Opp med hodet nå,» sier han. «Dette klarer du. Jeg har sett deg håndtere forsvarsadvokatene fra storbyen. Aiken kan ikke være noe stort problem.»

«Jeg vet det,» sukker jeg. «Jeg er lei for at jeg plager deg.

Jeg hadde vel bare … behov for å høre stemmen din, går jeg ut fra.» Jeg kjenner at jeg rødmer. Jeg pleier ikke å være så klengete. Kanskje det er et biprodukt av pappas helsekrise og vanskelighetene med bestemor Judy, men det henger en smertelig bevissthet om vår dødelighet over meg. Den er tykk og vedvarende som tåke fra elven. Jeg kan bare famle meg igjennom den uten å ane noe om hva som kan ligge på lur der inne.

Jeg har levd et fortryllet liv. Kanskje jeg ikke har forstått det før nå.

«Ikke vær så hard mot deg selv.» Elliots stemme blir øm.

32

«Det er mye å ta stilling til. Gi det litt tid. Du kan ikke løse noe ved å ta bekymringene på forskudd.»

«Du har rett. Jeg vet at du har rett.»

«Kan jeg få det skriftlig?»

Spøken hans får meg til å le litt. «Ikke tale om.» Jeg tar vesken min fra kommoden og leter etter noe jeg kan holde håret på plass med. Da jeg tømmer ut innholdet på sengen, dukker det opp to hårspenner i sølv. De får klare seg. Jeg får trekke håret bakover og anlegge en bølgende frisyre til fotografiet.

Bestemor Judy kommer til å elske det når hun får se bildet.

Det er hennes hår jeg arbeider med, når alt kommer til alt, og hun har alltid latt krøllene få slippe til.

«Sånn skal det være, Aves.»

Elliot hilser på noen som akkurat er kommet inn på kontoret, og vi skynder oss å si adjø mens jeg ordner håret, kaster et siste blikk i speilet og retter på den grønne, ettersittende kjolen jeg har valgt å ta på meg til fotograferingen. Jeg får håpe at mors stylist ikke sjekker merket. Kjolen er alminnelig konfeksjonsvare, innkjøpt på et butikksenter. Men håret tar seg i hvert fall ikke så verst ut. Selv stylisten kan ikke ha noe å utsette på det … hvis hun er her … og det er hun antagelig.

Hun og Leslie er enige om at jeg trenger en liten oppgradering, som de kaller det.

Det banker på døren, svært forsiktig. «Ikke kom inn! Jeg har en blekksprut innestengt i skapet!» advarer jeg.

Den ti år gamle niesen min, Courtney, stikker et hode fullt av lyse krøller inn gjennom døren. Hun er også en av dem bestemor Judy har satt sitt preg på. «Forrige gang sa du at det var en grizzlybjørn der,» påpeker hun bebreidende og himler med øynene for å gjøre det klart for meg at denne lille spøken kanskje var morsom da hun var ni, men at den er klein nå når hun offisielt er kommet opp i et tosifret antall år.

«En hamskiftende grizzlybjørn, om jeg må be,» sier jeg med et lite hint til det videospillet hun er altfor oppslukt av.

Med en flokk overraskende trillinger i huset blir Courtney overlatt til seg selv mye av tiden. Det virker ikke som hun har noe imot den friheten det gir henne, men jeg er bekymret for henne.

33

Hun setter hendene i siden og skyter haken frem. «Hvis du ikke kommer ned snart, kommer du til å treffe på den grizzlybjørnen, for Honeybee kommer til å pusse hundene på deg!»

Honeybee er det kjælenavnet far bruker på moren min. «Åååå, nå blir jeg redd!» De skotske terrierne her på Drayden Hill er så bortskjemte at de antagelig ville forvente at en eventuell innbruddstyv var velutstyrt med spesiallagde godbiter fra hundebakeriet.

Jeg rusker Courtney i håret og smyger meg forbi henne.

«Allison!» roper jeg ned trappen og begynner å løpe. «Datteren din forsinker familiebildet!»

Courtney hviner, og vi løper om kapp til den nederste trappeavsatsen. Hun vinner, for hun er en spretten liten skapning, og jeg har på meg høyhælte sko. Jeg trenger ikke den ekstra høyden, men mor ville ikke sette pris på at jeg møtte opp til familiefotografering i flate sko.

Personalet og fotografen er travelt opptatt nede i salongen.

Det er en alvorlig oppgave å sørge for et godt julebilde. Da vi endelig er ferdige med seansen, er tenåringene til den eldste søsteren min oppgitte, og jeg er klar til å ta meg en lur. I stedet fanger jeg en av smårollingene og innleder en kilekrig på sofaen. De andre er raske til å melde seg på.

«Avery, da – gi deg nå!» protesterer mor. «Du roter deg fullstendig til, og det er bare tyve minutter til du og faren din skal dra.»

Leslie kaster et blikk bort på meg og demonstrerer sin iguanlignende evne til å ha oppmerksomheten vendt i to retninger på en gang. Hun vifter med fingeren mot den grønne kjolen. «Den er altfor formell til debatten i rådhuset, og det du hadde på deg i formiddag, er ikke formelt nok. Ta på deg den blå buksedrakten med de hvite båndene rundt kantene.

Svært senatoraktig, men ikke overdrevet. Du vet hvilken jeg mener?»

«Ja.» Jeg vil mye heller holde brytekamp med trillingene eller snakke med barna til Missy om planene deres om å bli juniorrådgivere på sommerleiren, men det er ingen som tilbyr meg disse mulighetene.

Jeg kysser niesene og nevøene mine adjø og skynder meg 34

opp for å skifte. Og snart sitter jeg i limoen sammen med far igjen.

Han tar frem mobiltelefonen og leter frem sammendraget over denne ettermiddagens arrangementer. Takket være Leslie og utallige assistenter og praktikanter er han alltid svært godt informert. Det må han være. I det nåværende politiske klimaet er det en høyst reell fare for at det vil bli endringer i balansen i Senatet dersom sykdommen skulle tvinge ham til å trekke seg tilbake. Pappa ville heller gå i døden enn å la det skje. At han ignorerte symptomene sine så lenge og ble i D.C. hele tiden mens Senatet var samlet, er bevis nok på det – og det samme er den kjensgjerningen at jeg er blitt kalt hjem for å få opplæring og reetablere bostedsadressen min her, for alle tilfellers skyld, som Elliot uttrykker det.

I Sør-Carolina har Stafford-navnet alltid trumfet de politiske skillelinjene, men publisiteten rundt skandalen med pleiehjemmene har fått alle til å svette som turister en sommerettermiddag i Charleston. Det kommer nye historier hver eneste uke – beboere som er døde fordi liggesårene deres ikke ble behandlet, pleiehjem med ufaglært personale, institusjoner der man på ingen måte overholdt lovens påbud om et minimum på 1,3 timers omsorg daglig for hver pasient, men som likevel fikk tilskudd fra offentlige ordninger som Medicare og Medicaid. Sønderknuste familier som trodde at deres kjære var i kompetente hender. Det er hjerteskjærende og forferdelig, og den spinkle forbindelsen til far har gitt de politiske fiendene hans mengder av følelsesladet ammunisjon. De vil at alle skal tro at hvis bare lommene var dype nok, ville far bruke innflytelsen sin til å hjelpe en venn til å tjene på menneskelig lidelse og unnslippe rettslig forfølgelse for det.

Alle som kjenner far, vet bedre enn som så. Han er ikke i en posisjon der han kan insistere på at tilhengere og bidragsytere skal legge frem regnskapene sine, og selv om han hadde vært det, ville sannheten ligge skjult under lag på lag med korporasjoner som ser ryddige ut ved første blikk.

«Det er best vi frisker opp kunnskapene litt,» sier far og trykker på knappen til det innleste notatet. Han holder telefonen mellom oss og lener seg mot meg, og plutselig er jeg 35

syv år igjen. Jeg får den overstrømmende, varme følelsen jeg alltid hadde når mor fulgte meg gjennom de hellige hallene i Capitol, stanset utenfor fars dør, og lot meg gå alene inn. Jeg marsjerte bort til sekretærens skrivebord, svært stille og med stor verdighet, og bekjentgjorde at jeg hadde en avtale med senatoren.

«Nå skal jeg undersøke saken,» sa Mrs. Dennison hver gang, hevet et øyebryn og undertrykte et smil mens hun løftet av røret på interntelefonen. «Senator, jeg har en … miss Stafford her som gjerne vil treffe deg. Skal jeg sende henne inn?»

Når jeg så endelig fikk adgang til kontoret til far, tok han imot meg med et håndtrykk, rynket pannen og sa: «God morgen, miss Stafford. Så hyggelig at du kunne komme. Er du forberedt på å gå ut og møte offentligheten i dag?»

«Ja, sir, det er jeg!» Øynene hans glitret alltid av stolthet når jeg virvlet rundt for å vise at jeg hadde kledd meg for anledningen. Noe av det beste en far kan gjøre for datteren sin, er å vise henne at hun oppfyller forventningene hans. Far gjorde det for meg, og det er noe jeg aldri kan få gjort opp for, uansett hvor hardt jeg anstrenger meg. Jeg ville gjøre hva som helst for ham, og for moren min.

Nå sitter vi skulder mot skulder og lytter til detaljene rundt de aktivitetene som gjenstår i dag, hvilke emner som bør diskuteres, og hvilke temaer vi bør unngå. Vi får omhyggelig utarbeidede svar på spørsmål om vanskjøtsel på pleiehjem og forpurrede søksmål og postkasseselskaper som på magisk vis går konkurs før erstatningene kan utbetales. Hva har far tenkt å gjøre med alt dette? Har han påvirket noen, har han skjermet politiske bidragsytere og gamle venner mot lovens lange arm? Vil han nå bruke embetet sitt til å hjelpe de tusenvis av eldre voksne som strever med å finne omsorg av god kvalitet? Hva med dem som ennå bor i sine egne hjem og står med skadene etter den historiske flommen nylig, og som er tvunget til å velge mellom å betale for reparasjoner, spise, betale strømregningen og hente ut medisiner på reseptene sine? Hva synes faren min at man skal gjøre for å hjelpe dem?

36

Spørsmålene tar aldri slutt. Hvert av dem etterfølges av minst ett velformulert svar. Mange har flere muligheter vi kan gjøre bruk av, alt avhengig av kontekst, pluss et utvalg av imøtegåelser. Debatten på rådhuset nå i ettermiddag omfatter et omhyggelig utvalgt pressekorps, men det er alltid en fjern mulighet for at en muldvarp kan ha sneket seg frem til mikrofonene. Diskusjonen kan bli opphetet.

Vi får til og med beskjed om hvordan vi skal reagere hvis noen skulle ha klart å snuse seg frem til situasjonen med bestemor Judy. Hvorfor betaler vi for et pleiehjem som koster mer enn syv ganger det beløpet per dag som minstepensjonister blir tildelt av Medicaid?

Hvorfor? Fordi legen til bestemor Judy anbefalte Magnolia Manor som det beste valget med tanke på at bestemor var så godt kjent med stedet. En av barndomsvennene hennes bodde på eiendommen før den ble gjort om til institusjon, og dermed opplever hun det som å komme hjem. Vi vil at hun skal ha det som kan gjøre henne trygg og rolig, men vi er også bekymret for sikkerheten hennes. Som så mange andre familier står vi overfor et sammensatt og vanskelig tema som det ikke finnes noe enkelt svar på.

Et sammensatt og vanskelig tema … Ikke noe enkelt svar …

Jeg pugger disse formuleringene utenat i tilfelle jeg skulle få bruk for dem. Det er best jeg ikke prøver å utforme et svar selv, når så dypt personlige temaer blir berørt.

«Det gikk bra på det pleiehjemmet i formiddag, Wells,» kommenterer Leslie da hun setter seg inn i bilen under en kaffepause noen få kvartaler fra møtestedet. «Vi er i ferd med å kvele dette i oppløpet.» Hun er enda mer intens enn hun pleier å være. «La Cal Fortner og gjengen hans fortsette å prøve å slå mynt på denne historien med eldreomsorg. De produserer bare ris til egen bak.»

«De produserer massevis av ris.» Fars spøk faller flatt til jorden. Det ligger en vel gjennomtenkt plan bak angrepene fra opposisjonen, en systematisk strategi som går ut på å male et bilde av far som en elitistisk politiker uten kontakt med alminnelige mennesker, en av Washingtons insidere som har 37

oppholdt seg så lenge i D.C. at han er blitt blind for behovene til menneskene i hjemstaten hans.

«Mer for oss å arbeide med,» svarer Leslie trygt. «Hør her, det har skjedd en liten forandring i planene. Vi kommer inn i bygningen fra baksiden. Det holder på å bygge seg opp en protest rett overfor inngangen, på den andre siden av gaten.»

Så konsentrerer hun seg om meg. «Avery, denne gangen vil vi ha med deg på scenen. Vi tar debatten med senatoren sittende rett overfor verten, det gir et avslappet inntrykk. Du sitter i sofaen ved siden av faren din, den bekymrede datteren som har flyttet hjem for å dra omsorg for helsen hans og administrere familiens forretningskonserner. Du er den som er single og ikke travelt opptatt med å oppdra barn, du har et bryllup å planlegge her i Aiken, og så videre, og så videre.

Du kjenner opplegget. Ikke noe som er altfor politisk, men ikke vær redd for å vise at du har kunnskap om problemene og de juridiske konsekvensene. Vi er ute etter en avslappet, uredigert tone, så det kan oppstå anledninger der de kan stille deg spørsmål av mer personlig art. Bare lokale nyhetsmedier vil være til stede, og det gir deg en perfekt mulighet til å møte offentligheten uten et altfor stort press.»

«Selvsagt.» Jeg har tilbrakt de siste fem årene med juryer som har fingransket hver eneste bevegelse jeg gjør, og med forsvarsadvokater som pustet meg i nakken. Deltagerne i et omhyggelig iscenesatt og overvåket småbymøte skremmer meg ikke.

Det er i hvert fall det jeg prøver å si til meg selv. Av en eller annen grunn hamrer pulsen min, og halsen kjennes tørr og vond.

«Pokerfjes, jenta mi.» Pappa sender meg det vi av og til kaller «en-million-dollar-blunket». Det oser av selvtillit, tykk og uimotståelig som varm honning.

Om jeg bare hadde hatt halvparten av fars karisma.

Leslie fortsetter å informere oss om det som skal skje. Hun snakker fortsatt da vi kommer frem til hallen. Til forskjell fra ankomsten til pleiehjemmet tidligere på dagen er det sikkerhetsvakter til stede denne gangen, inklusive lokale politifolk.

38

Jeg hører uroen ute på forsiden, og det står en patruljebil i enden av den smale gaten.

Leslie ser ut som hun er parat til å bruke knyttnevene på noen da vi blir skysset inn fra limoen i hui og hast. En nervøs svette pipler frem under den konservative, marineblå drakten min.

«Hedre din far og din mor!» roper en av demonstrantene over støyen.

Jeg føler trang til å svinge skarpt til høyre, marsjere rett bort til fortauskanten og si disse menneskene min hjertens mening. Hvordan våger de!

«Ingen konsentrasjonsleirer for eldre!» Dette tilropet følger oss inn gjennom døren.

«Hva er det i veien med disse menneskene? Er de sprø?» mumler jeg, og Leslie sender meg et advarende blikk og nikker fordekt mot politimennene. Jeg får beskjed om å holde meningene mine for meg selv ute i offentligheten, med mindre de er godkjent på forhånd. Men nå er jeg i kamphumør … og det kan være en fordel. Pulsen min faller resolutt, og jeg merker at pokerfjeset mitt legger seg i de rette folder.

I samme øyeblikk som dørene lukkes, roer situasjonen seg ned. Vi blir mottatt av Andrew Moore, programkoordinatoren for vertskapet for dagens debatt – leder for en politisk aksjonskomité for eldres rettigheter. Andrew virker forbausende ung til å ha en slik posisjon. Han kan umulig være mer enn femogtyve. Den omhyggelig pressede grå dressen, kombinert med et slips som sitter litt skjevt, og en nokså skrukkete skjortesnipp, får ham til å se ut som en skolegutt som har fått klærne sine lagt frem for seg om morgenen, men som har måttet ta dem på selv. Han forteller at han ble oppdratt av besteforeldrene sine, og at de ofret mye for å forsørge ham. Dette er hans måte å takke dem på. Da noen nevner at jeg har vært offentlig anklager, tar han et overblikk over meg og spøker med at organisasjonen hans kunne trenge en god advokat i staben.

«Jeg skal huske på det,» spøker jeg tilbake.

Vi småprater litt mer mens vi venter. Han virker tiltalende, ærlig, energisk og entusiastisk. Min tillit til at dette kom39

mer til å bli en saklig diskusjon om problemstillingene, stiger betraktelig.

Snart følger andre presentasjoner i rask rekkefølge. Vi hilser på den lokale reporteren som skal opptre som ordstyrer.

Vi får mikrofoner tredd inn under jakkene, klipser dem fast på jakkeslagene og fester senderen til bukselinninger eller belter.

Vi venter i kulissene mens verten inntar scenen, takker arrangørene og minner alle på retningslinjene for dagens debatt, før han omsider presenterer oss. Publikum klapper, og vi går opp på scenen og vinker muntert til tilhørerne. Alle oppfører seg pent, men da jeg ser ut over mengden, oppdager jeg noen enkelte ansikter som virker bekymret, skeptiske og regelrett uvennlige. Andre ser på senatoren med noe som bare kan beskrives som heltedyrkelse.

Far gjør en rimelig god jobb med å svare på enkle spørsmål og blir mer unnvikende på noen få temaer som ikke kan besvares med en kort, kjapp replikk. Det finnes ingen enkle løsninger på vanskelighetene med å finansiere en pensjonisttilværelse som varer mye lenger nå enn i tidligere generasjoner, eller problemene med oppsplittede familier og det kulturelle skiftet i retning av å stole på profesjonell omsorg i stedet for å ta seg av de eldre hjemme.

Til tross for de grundig gjennomtenkte svarene merker jeg at han er litt ute av form i dag. Han er litt langsom i reaksjonen da en ung mann spør: «Sir, jeg vil gjerne høre din reaksjon på Cal Fortners beskyldninger om at målet for de privateide institusjonskjedene for eldrepleie er å oppbevare klientene på rimeligst mulig måte for å øke overskuddene, og på at det faktum at du flere ganger har tatt imot kampanjebidrag fra L.R. Lawton og hans investeringspartnere, kan tolkes dit hen at du støtter denne modellen med profitt fremfor mennesker. Innrømmer du at beboerne på disse institusjonene ble tatt hånd om av et ufaglært personale som gikk på minimumslønn – i den grad de ble tatt hånd om i det hele tatt? Motkandidaten din krever en føderal lovgivning som gjør alle som tjener på pleieinstitusjoner, eller holdingselskapene bak dem, personlig ansvarlige for den omsorgen som blir gitt der, så vel som for 40

alle erstatninger som måtte bli tilkjent etter søksmål. Fortner krever også økte skatter for rike personer som du selv for å finansiere en økning i velferden for minstepensjonistene våre.

I lys av det som har skjedd i det siste, vil jeg gjerne høre om du akter å støtte disse forslagene i Senatet, og i så fall hvorfor eller hvorfor ikke.»

Det er nesten så jeg hører at Leslie skjærer tenner ute i kulissene. Disse spørsmålene står ikke nevnt i manuskriptet, og de er neppe å finne på listen til spørsmålsstilleren heller.

Far nøler, og et øyeblikk virker han nesten forvirret. Kom igjen, tenker jeg. Svetten renner nedover ryggen på meg.

Musklene mine spenner seg, og jeg må klemme hardt rundt armlenet på stolen for ikke å begynne å fikle med noe.

Stillheten er pinefull. Det virker som det går flere minutter, men jeg vet at det ikke er snakk om så lang tid.

Langt om lenge kaster far seg ut i en lengre forklaring på de eksisterende føderale lovene rundt pleiehjem og skatter og de båndlagte føderale midlene som betaler for Medicaid. Han fremstår som kompetent og uforstyrrelig. Med full kontroll nok en gang. Han gjør det helt klart at han ikke befinner seg i en posisjon der han på egen hånd har mulighet til å endre på finansieringen av Medicaid, skattereglene eller dagens eldreomsorg, men at han ville følge alle disse spørsmålene med stor oppmerksomhet under den neste sesjonen i Senatet.

Etter dette går man tilbake til å følge de opptrukne retningslinjene for debatten.

Til slutt kommer det et spørsmål til meg også, og ordstyreren ser overbærende på meg. Jeg gir det foreskrevne svaret på om jeg er under opplæring for å overta min fars sete i Senatet. Jeg sier ikke ja, og jeg sier ikke nei. Aldri i livet. I stedet avslutter jeg med: «Det er uansett altfor tidlig å tenke på noe slikt … med mindre jeg skulle ønske å stille opp mot mannen selv. Og hvem ville være gal nok til å gjøre det?»

Tilhørerne ler, og jeg følger opp med det blunket som er så karakteristisk for far. Han er så fornøyd at han nesten ikke er i kontakt med gulvet da han svarer på noen få enkle spørsmål til før debatten avrundes og avsluttes.

Jeg forventer å få et anerkjennende klapp på skulderen fra 41

Leslie da vi kommer ut bak scenen. I stedet griper hun tak i meg med et bekymret uttrykk og snakker dempet til meg mens vi går ut av døren. «De ringte fra pleiehjemmet. Kan du ha mistet et armbånd der?»

«Hva for noe? Et armbånd?» Plutselig husker jeg at jeg tok på meg et om morgenen. Det er ingenting som beveger seg rundt håndleddet mitt, og ja – armbåndet er borte.

«En av beboerne der ble funnet med det. Bestyreren så på de mobilbildene hun tok under tilstelningen, og kom frem til at det måtte være ditt.»

Kvinnen på pleiehjemmet … hun som grep hånden min …

Nå husker jeg at de små gullbena til tre små libeller skrapte nedover håndleddet mitt idet May Crandall ble trukket vekk.

Hun må ha fått med seg smykket mitt. «Å, jeg vet hva som hendte.»

«Bestyreren ba overstrømmende om unnskyldning. Pasienten er ny og sliter med å finne seg til rette. Hun ble funnet for to uker siden i et hus nede ved elven, sammen med sin døde søsters legeme og en hel flokk katter.»

«Noe så grusomt!» Fantasien min kobler seg inn, og jeg ser den triste, uhyggelige scenen for mitt indre blikk, selv om jeg ikke har noe ønske om det. «Det var sikkert bare et uhell – dette med armbåndet, mener jeg. Hun tok hånden min mens vi lyttet til pappa. Pleieren måtte mer eller mindre røske henne løs.»

«Det burde ikke ha skjedd.»

«Det er helt i orden, Leslie. Det går bra.»

«Jeg sender noen bort dit for å hente det.»

Jeg husker May Crandalls blå øyne og fortvilelsen i blikket hennes da hun så på meg. Jeg forestiller meg hvordan hun fikk med seg armbåndet mitt, undersøkte det da hun ble alene på rommet sitt, satte det på sitt eget håndledd og beundret det med stor glede.

Hvis det ikke hadde vært et arvestykke, ville jeg bare latt henne beholde det. «Vet du hva? Jeg tror jeg drar tilbake og henter det selv. Det armbåndet har tilhørt bestemoren min.»

Dagens timeplan tilsier at fars og mine veier skilles nå. Han skal tilbringe litt tid på kontoret før han spiser middag sam42

men med en av velgerne sine, mens mor er vertinne for et møte i Daughters of the American Revolution på Drayden Hill. «Er det noen som kan kjøre meg? Eller kan jeg ta en av bilene?»

Leslies øyne gnistrer. Jeg er redd vi er på vei inn i en konfrontasjon, så jeg tilføyer en mer overbevisende unnskyldning. «Jeg burde uansett stikke innom bestemor Judy og drikke te med henne nå mens jeg har litt tid, og hun kommer til å glede seg over å se armbåndet.» Etter debatten i rådhuset har jeg dårlig samvittighet over at jeg ikke har besøkt bestemor på nesten en uke.

Kjeven til Leslie strammer seg, men hun gir etter, samtidig som hun gjør det klart at hun finner dette tåpelige innfallet svært lite profesjonelt.

Jeg kan ikke noe for det. Jeg tenker fortsatt på May Crandall, og på den overveldende mengden avisoppslag om vanstell på pleiehjem. Kanskje jeg bare ønsker å forsikre meg om at May ikke kom til meg fordi hun er i vanskeligheter av en eller annen art.

Kanskje nysgjerrigheten min er pirret av den triste, makabre historien hennes. Hun ble funnet for to uker siden i et hus nede ved elven, sammen med sin døde søsters legeme …

Het søsteren hennes Fern?