Barmhjertighet
Knut Nærum
Barmhjertighet Roman
© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2017 Denne utgaven: © CAPPELEN DAMM AS, 2018 ISBN 978-82-02-58621-8 1. utgave, 1. opplag 2018 Omslagsdesign: Miriam Edmunds og Knut Nærum Sats: Type-it AS, Trondheim Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2018 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
1
TORSDAG 16. JUNI
Nancy mente at hun kunne klare seg uten ham. Det gikk opp for Fredrik på herretoalettet på Bombay Palace, og det ergret ham at han ikke hadde skjønt det før. Det lille håret han hadde igjen måtte ligge riktig. Derfor så han seg alltid i speilet, det var slik han fikk øye på smulen over munnen, nederst i den loddrette gropen i overleppen, denne delen av ansiktet som ifølge enkelte mangler navn, men som heter filtrum. Der, nederst i filtrum, satt et lite stykke chicken tikka på avveie. Nancy hadde ikke sagt et ord. Hun hadde sittet rett overfor ham, de hadde sett på hverandre mens de snakket om Ibsen-oppsetninger og mulige turmål og hvorfor budet hadde lagt Biltema-katalogen på dørmatten deres når Fredrik uttrykkelig hadde bedt om å få slippe. Men ikke et ord om Olsson, de var ute for å hygge seg. Hun måtte ha sett smulen og valgt å tie. Han støttet seg på vasken og trakk pusten. Det var som å puste gjennom et sugerør. I et forsøk på å åpne luftveiene strammet han halsmusklene og hostet. Anstrengelsen fikk den ytre sfinkteren ved urinrørsmunningen til å slippe taket et øyeblikk og la en skvett passere, mer enn de tre–fire dråpene som vanligvis rislet ut i trusa etter at han hadde dratt 5
opp smekken. Så mye bryderi denne muskelen voldte ham, så besværlig det var å få tømt blæren om natten og kjempe seg til noen timers sammenhengende søvn, så vanskelig å late vannet når han ville og likevel kom denne skvetten nå som han ikke ønsket den. Han studerte bukseskrittet sitt i speilet. Ingen avslørende mørk flekk. Han lente seg mot den blanke flaten, plukket smulen med to fingre og puttet den i munnen. Fredrik vasket hendene igjen, tørket dem og slapp tørkepapiret i papirkurven. Han rev løs et ekstra tørk og gikk mot døren, der han la det rene papiret om håndtaket og åpnet den. Tredve prosent av alle menn vasker sjelden eller aldri hendene når de har vært på toalettet. Han aktet ikke å sette seg til bords med fingrene fulle av det som andre menn ikke hadde vasket vekk. Han lukket døren som han hadde åpnet den, klemte papiret til en ball og stakk den ned i sin høyre jakkelomme. Følgelig gikk han nå med fremmede menns bakterier i lommen, men heller der enn på hendene. Fredrik ble stående i gangen utenfor toalettene til pusten roet seg. Så rettet han ryggen, åpnet døren og gikk inn i det varme, dunkle lokalet med dets gylne ornamenter og dets aroma av karri og spisskummen. Han stilte seg overfor Nancy og la hendene på stolryggen. Hun studerte menyen. «Sånn», sa han og ble stående, for å gi henne en anledning til å slå fast at smulen var borte og nikke bekreftende. Hun så opp. «Tror du at vi orker dessert?» spurte hun, ga ham menyen og grep om sitt nesten tomme rødvinsglass. Han satte seg og stirret på dessertmenyen. Ordene ble til en sverm av fluer. 6
Hun pleide å få øye på alt. Hun kunne rette på kragen hans, plukke et hår av genseren, kommentere at han hadde skåret seg under barbering. Det var utenkelig at hun ikke skulle ha sett smulen, og likevel hadde hun unnlatt å si noe. Så må det være, tenkte han, fordi hun mener at forfallet allerede har satt inn, og at å fortelle om smulen ville vært å påpeke dette uavvendelige, dette som han sto hjelpeløs overfor og som derfor like gjerne kunne overses. I hennes øyne måtte han ha passert en grense som han selv verken hadde lagt merke til eller var klar over at fantes. Men han skulle da ikke dø, ikke på lenge. Han var nettopp fylt treogsytti, og hittil hadde han alltid vært i utmerket form til å være en mann på hans alder. Han føk opp trapper, to trinn om gangen, mer ubesværet enn mange femtiåringer. Han kunne ta på seg skoene uten å bruke skohorn. Når han en sjelden gang hadde tenkt på døden, hadde den ligget flere tiår inn i fremtiden og skulle inntreffe ved at han en morgen lot være å våkne. Før den tid hadde han et otium å nyte. Han hadde flere hyllemeter med bøker som han så frem til å lese. Han ville reise til lune steder med en koffert full av store russere og bli der lenge. Han sammenlignet stadig feriemål og priser. Likevel hadde hun altså begynt å se på ham som langsomt døende. Han lurte på om hun så noe som legen hadde måttet bruke en finger for å finne. Han lurte på om hun mente å se forfallet ha satt inn, og i så fall hvor lenge det var siden det begynte. «Finner du noe du liker?» spurte Nancy. Han ristet på hodet og la menyen bort. Hvis han ikke hadde vært hos legen samme dag, ville Fredrik Irgens aldri ha tenkt på å ta livet av sin kone.
2
TORSDAG 16. JUNI
Det måtte være en jobb. Noen hadde som heltidsbeskjeftigelse å sørge for at bladene på venteværelset alltid var et halvt år gamle. Gamle artikler om hedgefond og shorting, kjoler og terningkast. Det måtte finnes en bedrift med ansvar for å samle sammen nye blader og lagre dem i seks måneder før man distribuerte dem til landets legekontorer og helsesentere. Han plukket opp et finansmagasin og bladde, halvt i håp om å lese en overskrift han forsto. De fire andre voksne i rommet satt alle med nesen i mobilen, inkludert den somaliske kvinnen, han gikk ut fra at hun var somalisk, med en surklende jentunge på fanget. Synet av mennesker oppslukt av en bærbar skjerm gjorde ham alltid småamper. Iblant tok han seg i å tenke at en brann kunne bryte ut og at de mest oppslukte ble sittende og stirre på de små skjermene sine til alle rømningsveier var overtent og det var for sent å redde livet. Han mislikte å måtte bekymre seg for mennesker som ikke selv var bekymret. Navnet hans. Fredrik så bare ryggen på doktor Evenstad, reiste seg og smelte bladet unødvendig hardt i bordet. Bare ungen lot seg merke med forstyrrelsen. Han smilte fort til henne, for fort, kanskje det så ut som en grimase. Han 8
smilte igjen, lenger og forhåpentlig utvetydig, vinket med fingrene. Hun så slitent på ham og trakk en grønn stripe opp i nesen. Legen var tyve år yngre enn Fredrik. Håret var hvitt, men kroppen slank og spenstig. Mørke hårstrå kravlet som edderkoppbein opp av halslinningen på den hvite T-skjorten. Kontorveggene hans var, i tillegg til de alminnelige diplomene som ingen noensinne ser nærmere på, kledd med innrammede fotografier av hav og solnedganger og ruiner. På noen av bildene så man seilere: Brune, senete menn med smilerynker og blendende smil. Ett fotografi viste Evenstad som midtpunkt i mannskapet. De sto med armene om hverandre og hadde sikkert nettopp utrettet noe stort. Fredrik satt skjorteløs mens legen lyttet til hjertet, målte blodtrykket, kikket ham i øyne og ører, inspiserte overkroppen hans etter suspekte føflekker. Han kikket ned på seg selv og konstaterte at huden fortsatt var et nummer for stor. «Nå», sa Evenstad mens Fredrik kneppet igjen skjorta. «Det er det vanlige», sa Fredrik, «bare enda mer av det.» «Og ryggen?» «Ikke noe bedre enn før. Den holder meg mer våken enn det som godt er. Og i tillegg må jeg altså stadig oftere opp om natten for å late vannet.» «Smerter?» spurte Evenstad. «Mer ubehag enn smerter.» «Bra», sa legen. «Men for sikkerhets skyld tror jeg vi skal kjenne etter. Hvis du legger deg der borte og tar av deg buksene.» «Prostata?» 9
«Ja.» «Men vi gjorde det sist? På den årlige?» «Det er uansett nesten et år siden. Jeg vil anbefale dette. Men det er opp til deg. Hvis du ikke vil, så dropper vi det.» «Men ditt råd er at vi gjør det.» «Helt klart.» «Det kjennes ikke som så lenge siden.» «Tida, vet du», sa Evenstad. «Den går ikke noe langsommere.» Fredrik klødde seg på halsen. «På benken?» «Ja takk. Og buksene helt av. Og underbuksene. Du kan beholde sokkene.» «Takk for det.» Fredrik holdt øye med Evenstad, som uten synlig skadefryd dro på seg latexhansker og dyppet hendene i en kremkrukke. «Også på ryggen. Du kan godt holde på knærne dine.» Fredrik adlød. Noe berørte ham der nede. «Det er bare å slappe av. Jeg skal smøre litt først. Da er du klar?» Fredrik visste at han ikke kunne bli klar. Fingeren trengte inn. «Og slapp av», sa legen. Fredrik gjorde sitt beste, hvilket ikke var spesielt godt. «Hm», sa Evenstad, som om han husket at han hadde glemt å låse etter seg. «Nå?» «Det er noe her.» «Jeg kjenner at det er noe der.» Doktor Evenstad romsterte videre i Fredriks indre og gjentok den tenksomme lyden. 10
«Okei», sa Evenstad da han hadde trukket fingeren ut, varsomt, kanskje for å unngå pinlige lyder. Han rev en halv meter tørkepapir av en rull og stakk bunten til Fredrik. «Da kan du tørke deg litt før du kler på deg igjen.» Fredrik takket ikke denne gangen, steg ned fra benken, tørket seg bak og kastet papiret i en dunk. Legen dro av seg hansken, vasket hendene, satte seg ved skrivebordet og tastet. Da Fredrik var påkledd, slo Evenstad ut med armen mot stolen ved hans side. «Du har en kraftig forstørret prostata», sa legen. «I de fleste tilfeller er det en hyperplasi, godartet, men vi tar en blodprøve. Bare si fra i resepsjonen.» «Er det alvorlig?» «Som regel ikke, men la oss ta en ting om gangen. Først må vi se om det virkelig er noe å bekymre seg for.» «Og hva er det du tenker på?» «Du er jo i den alderen hvor menn er utsatt for å gå på sånt. Det kan være en betennelse, eller det kan være noe annet. Men vi får se. Det er uansett for tidlig å bekymre seg.» Fredrik hadde ikke rukket å komme i gang med å bekymre seg, men skjønte at han nå hadde anledningen. Evenstad skrev en henvisning og stilte samtidig, som vanlig, spørsmålet om hvordan det gikk med de ekteskapelige pliktene. Han fikk det alltid til å høres ut som et plutselig innfall, i en tone som var munter nok til at Fredrik kunne tolke spørsmålet som en vits og dermed svare muntert tilbake, men ikke muntrere enn at den ga Fredrik rom til å svare oppriktig, hvorpå Evenstad i så fall ville ha gitt ham et uironisk tilbud om et potensfremmende middel. Fredrik svarte som vanlig takk bra, hvorpå legen som vanlig sa at 11
det var godt å høre, men at hvis situasjonen skulle forandre seg, var det bare å ta kontakt. Mens han avla blodprøve, tenkte han på Nancy og hva han skulle si. De skulle ut å spise indisk om kvelden. Det var den faste dagen deres, annenhver torsdag. Når mettheten brakte ro og vinen inderlighet, pleide de å fortelle hverandre hvordan de hadde det. Ikke bare det, men også hvordan de egentlig hadde det. De hadde sikkert færre hemmeligheter for hverandre enn hva som var vanlig for par på denne siden av rubinbryllupet, og han anså denne åpenheten for å være noe andre kunne lære av. Det var imidlertid en åpenhet som hadde sine grenser, i hvert fall for ham, og han kom ikke til å fortelle henne hva legen hadde sagt. Fredrik hadde holdt sine små illebefinnende for seg selv. Så lenge alt var usikkert, skulle hun slippe å tenke det verste. Da han var utro for annen gang, hadde han ikke satt ekteskapet på spill ved å fortelle henne om det. Da skulle han i hvert fall ikke plage henne med dette.
3
TORSDAG 16. JUNI
Olsson var hjemme, det hørte Fredrik lenge før han låste seg inn i oppgangen. De hadde flyttet ned fra tredje da trappene ble for bratte for blodtrykket til Nancy, og naboen på bakkenivå heldigvis hadde lagt leiligheten sin ut til salg. Olsson hadde flyttet inn senere. Dessverre. Fredrik låste seg inn og festet sikkerhetslenken. Han hengte hatten på stumtjeneren, spente av seg ryggsekken, satte seg på pinnestolen og hornet av seg skoene. Han tok på seg tøflene, som strengt tatt var et gammelt par mokkasiner med nedtråkket hæl. Aasmund kom inn fra soverommet og smøg seg i åttetall rundt leggene hans. «Hallo?» spurte Nancy fra stuen, som om han kunne vært en annen. «Honey, I’m home!» ropte han, som forventet. «Jeg er her», sa hun. Han strammet opp ganglaget. Hun satt i den storblomstrede salongen de hadde arvet etter hennes tante, og som det hadde kostet mer å få fraktet fra Helgeland enn det ville ha gjort å kjøpe en ny. Musikken ovenfra var mer påtrengende i stuen. Nancy la bort mobilen, reiste seg og kom ham i møte. Hun strakte 13
seg på tå og kysset ham på munnen. Han besvarte kysset med nok entusiasme til ikke å virke avvisende. Fuglefjellet over sofaen hang skjevt. Det var et oljemaleri, en Holmboe, fra hans familie. Han hadde en gang fått det taksert, og det viste seg å være verdt så mye mindre enn ventet at de heller hadde fortsatt å være glad i det. «Jeg skal rydde», sa han og veivet mot det hvitmalte spisebordet som var dekket av bøker og notater. Siden Birgitte flyttet hjemmefra hadde de alltid spist middag der. Riktignok ble det noen skritt lenger å bære servise og fat, til gjengjeld ble hvert måltid en liten høytid. Slik, og dette var de enige om, fikk de dagen til å falle på plass. «Du kan bare la det ligge», sa hun. «Vi skal på Bombay senere.» Det hadde han glemt. «Jeg gleder meg», sa han. Hun viste ham øret sitt. «Hva?» «Jeg gleder meg», gjentok han, høyere. Han klemte hendene hennes, slapp dem og kikket opp i taket. «Du merker det ikke etter en stund», sa han. Hun bet seg i underleppen og ristet på hodet. «Dette går jo ikke. Vi må snakke med ham.» «Vi må vel det.» Han rettet på maleriet. «Hva sa legen?» spurte hun. «Nei, det var ingenting. Bare en betennelse. Han ga meg en resept på noen piller.» «Betennelse?» «Luftveisbetennelse.» Hun snurpet munnen. «Høres ikke bra ut.» «Det er sånt man må regne med i min alder.» 14
«I vår alder.» «Jeg skal ta dem i to uker.» «Du gjør som han sier?» formante hun. «Legger meg ikke ut med legen. Hvis det er ett menneske jeg ikke legger meg ut med, så er det han. Også deg da. Kanskje mest deg. Men han kommer på en klar annenplass.» Hun smilte. «Birgitte har ringt.» «Å ja. Hva sa hun?» «Hun kommer innom til helga for å se på albumene. Trenger barnebildene sine til noe hun holder på med.» «Så hyggelig. At hun kommer innom. Blir jentene med? Eller Tord?» «Jeg tror det bare blir henne.» «Det er hyggelig, det og.» «Er det du som har hengt opp godtepapir på korktavla?» spurte hun. «Godtepapir?» gjentok han mens han tenkte. «Du har hengt opp ting der før.» «Ute i gangen?» Det var han. «Ja, når du finner noe på gulvet og syns at andre skulle ha kasta det.» «Det er mulig. Jeg syns folk kan kaste søpla si selv.» «Du er klar over at det er passiv-aggressiv oppførsel?» «Jeg mener at ’passiv-aggressiv’ er blitt et skjellsord som brukes av folk med dårlig samvittighet mot folk som sier ifra på en høflig måte.» «Du gir deg ikke», sa hun. «Ikke så lett», sa han. Mens bassen banket fra taket gikk han til rommet som de begge, seks år etter at han hadde hatt sin siste undervis15
ningstime, fortsatt kalte Kontoret. Han slo på datamaskinen og stappet skumgummipropper i ørene. Hun hadde sin på syværelset, det som hadde vært Birgittes rom og som Fredrik hadde foreslått at de kunne kalle Atelieret. Etter å ha vegret seg i det lengste, hadde Nancy gitt etter for presset fra datteren og de såkalte jentene i lesesirkelen og gått til innkjøp av en liten PC som hun brukte til Facebook, e-post og bilder. Nå tilbrakte hun flere timer ved maskinen hver dag, skrev og leste meldinger, åpnet alle lenker, moret seg over videoer med kjæledyr og babyer og dumme ting Donald Trump hadde sagt, organiserte bokkvelder og kafébesøk. Nancy kunne sitte lenge og se på bildene datteren sendte henne av Tuva og Isabel, og sukke fornøyd for hvert fotografi hvor en av dem skar en grimase eller prøvde et artig hodeplagg. Han brukte sin PC til Arne Dybfest-artikkelen og nyheter og e-post. Han henvendte seg til journalister om språkfeil han hadde funnet i tekstene deres. Mange skrev tilbake og takket for hjelpen. De uttrykte sin glede over å ha en årvåken og kunnskapsrik leser som ham, og lovet å forsøke å ta seg sammen. Ethvert svar fikk ham til å skrive tilbake. Der anla han gjerne en mildere tone, tok opp språklige emner på mer generelt grunnlag og siterte feil som andre journalister hadde gjort, slik at mottakeren fikk anledning til å bli like opprørt som Fredrik hadde blitt og slutte seg til hans motvilje mot forflatning, slendrian og mangelen på korrekturlesere. Journalistene svarte ham uten unntak med fornavn, og han regnet nå flere av dem som sine venner. Hadde han støtt på en av dem på gaten, og kjent vedkommende igjen fra sitt byline-bilde, ville han ikke ha nølt med å gi seg til kjenne. 16
Aasmund lusket ut av Kontoret. Den milde skramlingen fra kjøkkenet fortalte ham at Nancy ville bli der en stund. Han dro pekeren mot søkefeltet og skrev prostatakreft og symptomer.
4
Til styret i Valdresgata borettslag
17.6.2016
Stadig ser jeg at andre enn avis- og postbud har vært inne i oppgangen og lagt fra seg reklamemateriell og annet rask. Stadig oftere opplever jeg også at eiendomsmeklere har brukt tavlen i gangen til å reklamere for sin virksomhet. Det kan neppe være hensikten med tavlene at de skal kunne benyttes av private næringsdrivende, særlig ikke når disse mangler tilhørighet til borettslaget. I det hele tatt kan det ikke være meningen at andre enn beboerne og deres inviterte gjester skal ha adgang til oppgangene. Likevel er det noen som slipper uvedkommende inn og lar dem ta seg til rette til sjenanse for oss som bor her, som om hver bidige dag var «Halloween». Jeg har også ved flere anledninger funnet godtepapir både utenfor ytterdøren og, mer oppsiktsvekkende, inne i selve gangen. Om dette er anbrakt der av barn tilhørende borettslaget, deres gjester eller uvedkommende barn som på en eller annen måte har klart å ta seg inn, skal være usagt. Litt godtepapir har aldri skadet noen, vil kanskje enkelte si. For meg blir det et tydelig tegn på svekket kollektiv boevne. Det er vanskelig å la være å tenke på Wilson og Kellings 18
såkalte broken windows-teori, som riktignok stammer fra åttitallet, men har vist seg å holde stikk: Der hvor forfallet får utfolde seg, blir det til en selvforsterkende og akselererende prosess. Med andre ord: Der hvor vi godtar søppel, vil det komme mer av det. Tilsvarende kan man si at hvis vi som bor her venner oss til å slippe inn fremmede barn, vil vi på lengre sikt slippe inn fremmede voksne, uten engang først å ta rede på om de faktisk har f.eks. en bilutstyrskatalog å dele ut. I så fall er det kun en tynn dør som står mellom oss og mennesker med ukjente og kanskje kriminelle hensikter. Jeg foreslår på ingen måte å avvikle «Halloween», det er en importert høytid som dessverre er kommet for å bli. (Mellom oss sagt: Vi burde vel holde i hevd de tradisjonene vi har her i landet før vi innfører nye, men det er en annen sak.) Resten av året burde det imidlertid være mulig for oss alle å være noe mer påpasselig. Etter min mening blir det stadig viktigere å unngå å slippe uvedkommende inn i oppgangene. Jeg har flere ideer til hvordan styret i Vbl (Valdresgata borettslag) kan bidra til dette. 1) Styrevedtak Styret kan vedta at uvedkommende ikke under noen omstendighet skal slippes inn. Her vil det være mulig å gjøre unntak for enkelte årvisse arrangement som «Halloween» og TV-innsamlingen. Gjennomføringen kan styrkes ved sanksjonsordninger. Jeg har noen tanker om hva slags, men skal ikke komme inn på dem i denne omgang. 2) Holdningsskapende arbeid Oppslag både på veggene (rettet mot uvedkommende) og innendørs, på oppgangstavlene (rettet mot beboere). 19
Subsidiært kan man legge en liten brosjyre med argumenter i alles postkasse, kanskje koblet med en e-post til alle husstander og selvfølgelig en post på Vbl-s Facebook-side. Dette er bare løse og foreløpige tanker, men ved forespørsel er jeg behjelpelig med å utvikle disse videre, i samråd med andre eller alene. I en slik gruppe vil jeg nok ha min force hva innhold gjelder, mer enn de praktiske digitale løsninger, så tenk gjerne på at gruppen også trenger datakyndige medlemmer. Hilsen Fredrik Irgens 1 A (leilighet H0101) PS. For øvrig kan jeg ikke se tegn til oppfølging av min henvendelse i forbindelse med støy fra H0201. Hvis styret faktisk har sendt svar og det har gått meg hus forbi, beklager jeg selvfølgelig dette og ber om at svar blir sendt på ny. PPS. Minner også om mitt forslag om demping av ytterdører. Som nevnt smeller disse kraftig hver gang noen kommer/går og slipper døren i stedet for å lukke den.
5
FREDAG 17. JUNI
Hennes halvparten av hvert, hans mesteparten av det ene. Fredrik hadde laget den vanlige aperitifen, en dry martini. Han holdt et glass i hver hånd og stirret henne i nakken der hun sto og stakk en gaffel i potetene. Håret var kort og sikkert både praktisk og lettstelt. Han foretrakk det med litt lengde, og det visste hun. På vei ut av døren til en frisørtime hadde hun en gang spurt om han hadde noen forslag. Senere innså han at hun ikke hadde bedt om hans mening fordi hun brydde seg om den, men for å vise at hun brydde seg om ham. Heldigvis hadde hun verken farget håret sort eller anlagt den asymmetriske luggen som enkelte av hans tidligere kolleger på skolen hadde henfalt til, papegøyedamene. Halsen hennes var ikke tykkere enn at han kunne legge hendene sine helt rundt og få fingertuppene til å møtes. Han måtte presse strupehodet inn mot luftrøret og stenge oksygentilførselen til hun først mistet bevisstheten og deretter døde. Det var uvisst hvor lang tid det ville ta. «Your drink, madam.» Hun snudde seg og så på glasset. Hun sukket fornøyd, smilte og tok imot det. «Du varter opp», sa hun. «God helg», sa han. 21
Etter ørreten flyttet de seg over i salongen og snakket om Trump og om ferie, høyt, for å høre hverandre over musikken. Tung bass, rasende trommer. Ikke noe han kjente igjen fra den gang han fortsatt var interessert i musikk. Nancy ville til et høyt sted. Hun kunne simpelthen ikke få nok utsikt. Frem til hun fikk blodtrykkproblemer hadde de ofte tilbrakt sommerferien i Jotunheimen og strevet seg opp til de minst fryktinngytende toppene. På sølvbryllupsturen til Paris hadde hun insistert på å ta heisen til toppen av Eiffeltårnet hver dag, stått der med kikkert og kart, pekt ut de kjente bygningene, til han ble lei og måtte rive henne løs under påskudd av at han var sulten. Tilstanden hennes utelukket etter hvert lange fotturer, men de hadde snakket om Rjukan. Hun hadde skrevet ut noen titalls sider fra nettet og satt strek under de opplevelsene som var mest relevante for dem. Det fantes flere muligheter for å komme seg opp i høyden uten å gå til fots. På nordsiden av byen gikk den gamle taubanen opp til Gvepseborg, med utsikt tvers over dalen mot Gausta. I sør kunne man ta den gamle anleggsbanen gjennom fjellets indre til selve Gaustatoppen. De kunne kjøre dit på en hverdag og ta to netter på hotell. Gaustatoppen første dag, taubanen og kanskje tungtvannsmuseet den neste, hjem den tredje. Det smalt. Kort og skarpt som et pistolskudd, høyere enn musikken, like i nærheten. Så løste lyden seg opp og drysset som et regn av glass. Deretter klirring og en mann som brølte. Utenfor vinduet glitret det i tråder fra etasjen over. Fredrik åpnet døren til verandaen, gikk ut i ståket og så hva det var 22
som rant. Klare dråper sildret ned, trommet mot rekkverket og skummet brunlig. Over ham bannet en mann drabelig på engelsk. En dør slamret. «Det er øl», sa Fredrik. «I alle dager», sa Nancy, like bak ham. «De har visst knust en flaske der oppe.» «Jeg skal hente en klut.» «Hva?» «Jeg henter en klut!» «Vent til det slutter å renne», sa han. «Du har fortsatt ikke fått noe svar fra styret.» «Jeg lurer på hva de holder på med. Vi kan da ikke være de eneste som har sagt ifra. De eneste som blir plaget av dette.» «Maken», sa hun.
6
Rjukan var spennende nok. De hadde vært i utlandet, mange ganger, men stadig sjeldnere. Fredrik likte seg ikke der. Så fort han beveget seg ut av flyplassen eller hotellet, risikerte han å fornærme mennesker han ikke kjente. Dersom han terget på seg fremmede, skulle det være med vilje. I noen land betød en håndflate «nei takk, jeg er forsynt», i andre land sa den samme gesten «dra til helvete». Det kunne misforstås begge veier. Fredrik husket fortsatt den gangen han klippet seg i utlandet. Det var sommeren 1957, og familien ferierte i England. De satt og spiste frokost utenfor teltet sitt, på en campingplass i utkanten av Leeds, og Fredriks mor sa at nå var han jammen blitt lang i nakken. Faren dyttet på ham en pundseddel, det skulle holde i massevis, og sendte ham av sted, alene, til fots, til frisørsalongen som moren husket at de hadde kjørt forbi. Han var elleve år gammel, og burde klare såpass. Det gjorde han da også. Han fant stedet, sa «good morning» til frisøren, satte seg og ventet, bladde i en avis, sportssidene, Wimbledon pågikk, til det var hans tur. Han 24
fortalte den store etterbarberingsvannluktende mannen at håret skulle klippes. Han fikk den klippen han kom for, kanskje litt kortere enn han hadde sett for seg. Han betalte, fikk vekslepenger og gikk. Da han kom tilbake til campingplassen og overleverte det som ble igjen av pengene, spurte moren hvor mye det kostet. Fredrik fortalte hva det kostet, og moren spurte hvor mye han ga i tips. «Tips?» sa han. «Det er vanlig å gi tips her i dette landet», forklarte faren. Fredrik gikk tilbake med myntene i hånden. Foreldrene hadde sagt han kunne la være, han var tross alt utlending og visste ikke bedre, men Fredrik hadde insistert. Sol og skam sved i nakken hele den lange veien. Han rev opp døren til salongen, ropte på sitt beste skoleengelsk at han hadde glemt å gi tips, la to små mynter på frisørens disk, mumlet «thank you» og «goodbye» og smatt ut. Kinnene brant, ørene brant, han strente ut av sentrum og gikk i flammer hele veien tilbake til campingplassen. Resten av dagen hadde han holdt munn. Han hadde sagt nei til minigolf. Han hadde ryddet etter maten med brå bevegelser og han hadde skramlet mer enn nødvendig. Til slutt hadde faren tatt ham med til campingplassens kafé. Der hadde han anbrakt Fredrik på en stol og satt seg ned overfor ham. «Du vet ikke hvorfor vi er på denne ferien», sa faren. Moren var syk, uhelbredelig syk. Hun hadde mindre enn et år igjen, og hun hadde alltid hatt lyst til å reise til England. Fredrik måtte gjerne furte og oppføre seg barnslig, men da fikk han gjøre det når hun ikke var i nærheten. Mamma ville til Stratford-upon-Avon og se huset hvor Shakespeare ble født, hun ville ri og besøke et slott og ellers 25
ha to glade og ubesværede uker sammen med de hun var aller mest glad i, nemlig familien. Slik så den ut, den turen hun hadde sett frem til, i det som ville bli hennes aller siste sommerferie og det hadde vært fint om han kunne la være å spolere den. Det var denne åpenhjertige samtalen mellom far og sønn som fikk Fredrik til å bestemme seg for at dersom han noensinne fikk sin egen familie, skulle han ikke fortelle noen noe som helst.