Bare en time til av Sanne Mathiassen

Sanne Mathiassen

Bare en time til

AV SANNE MATHIASSEN Dagene før mai. Ungdomsroman. Cappelen Damm 2012

© CAPPELEN DAMM AS 2014 ISBN 978-82-02-42061-1 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslag: Egil Haraldsen og Ellen Lindeberg | Exil design Sats: Type-it AS, Trondheim, 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,7/14,8 pkt. Sabon og trykt på Munken Print Classic 1,5.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til deg som ga meg denne ideen, da jeg var liten.

En sommar e forn.

Det e haust uti fjorn.

Og i fjæra står vijnntern og veinnte.

Arvid Hanssen

Det er noe med sykehuslamper som minner meg om dem pappa hadde nede i garasjen da jeg var liten. Stålpinner vevd inn i hverandre. Lys som trenger seg gjennom en smal bikube. Det var før han rev dem ned og sa at man trenger ikke lys i garasjen. Nå bruker han lommelykt hver gang han skal ut og starte bilen.

Det siste jeg husker er ansiktet ditt. Folk jeg ikke kjente som presset seg forbi. Presset meg bort.

Skoene mine som sank ned i den tunge snøen. Vinden som prøvde å holde meg tilbake. Ansiktet mitt som ble til en smal strek. Øynene og nesa og munnen som forsvant.

Visste du at hvis man skriker skikkelig høyt i åtte år, sju måneder og seks dager, har man nok energi til å varme opp en kopp kaffe. Jeg vet det.

Jeg har lest det i Illustrert Vitenskap. Jeg skrek kanskje ikke så høyt. Det bare føltes sånn. Det var

S

9

S

noe med hvordan ekkoet la seg i fjellene. Naboene fikk endelig noe å prate om.

Det sto ingenting i avisa om det etterpå. Det gjør aldri det. Selvmord skal man ikke snakke om.

Tante Else står over en brøddeig og sier at jeg burde gå til psykolog. Jeg sier nei, kommer ikke på tale. Hun sier jeg trenger det.

Selvfølgelig trenger jeg det. Det trengte kanskje du også, så hadde jeg sluppet.

«Enten det,» sier tante Else. «Ellers så flytter du inn hit til meg og Veslemøy.»

Det kommer i hvert fall ikke på tale.

«Jeg bor med pappa og pappa trenger meg,» sier jeg.

Det er ettermiddag og snø i lufta. Sånn snø man bare ser under lyset fra lyktestolpene. Sånn snø som smelter med en gang den treffer vinduskarmen. Gresset på den lange plenen er stiv av frost.

Kirsebærbuskene er det bare kvister igjen av. Jeg kan så vidt skimte huset vårt over gata.

Tante Else rister på hodet. Fingrene hennes forsvinner inn i deigen og lager lange, myke tunneler.

«Pappaen din trenger kanskje også å gå til psykolog,» sier hun.

Pappa. Det eneste han trenger er deg. Han vet ikke hvordan han skal skille dagene lenger.

Tante Else stryker hånda over panna. En hvit

S

10

S

melflekk blander seg med svetten. Forkleet hennes er slitt. På veggen bak henne henger et bilde av Ingrid Espelid som holder en kjevle.

Det lukter grønnsåpe, salmiakk og vinter. Den skarpe kjøkkenlampa borer flere rynker inn i ansiktet hennes. Men hun er pen, jeg vet det. Om jeg bare kniper øynene halvveis igjen og ser henne gjennom øyenvippene, så er hun ganske så pen, ja.

Hun ligner ikke på deg, mamma, ikke i det hele tatt. Det er umulig å se at dere var søstre.

«Vil du se rommet mitt?» spør Veslemøy.

Jeg ville jo ha søsken. Jeg var åtte år og hadde lest en plass at den eldste i søskenflokken alltid ville vise seg å være den mest intelligente.

«Det er vel nok i massevis med deg,» sa du.

Likevel kom Veslemøy. Jeg ble ikke noe bedre i matte for det.

«Det er ikke rommet ditt, det er gjesterommet til tante Else,» sier jeg.

«Ne-ei, hun sa at det var mitt nå.»

Det ligger ikke et støvkorn i lufta. Det finnes ikke så mye som en liten hybelkanin lengst under senga. Helt rette hyller med helt rette bøker med helt rette linjer på helt hvite ark.

Tante Else har tatt Veslemøy og bestemt at sånn er det bare. Jeg skal aldri flytte hit. Ikke engang

S

11

S

om pappa kjører utfor et stup og aldri kommer hjem igjen.

«Bare fordi du henger opp noen stygge hesteplakater der inne, betyr ikke det at det er ditt rom, din drittunge!»

Jeg hater hester. Jeg liker ikke hunder heller, for den saks skyld.

«Folk som har kjæledyr er bare sånne som sitter hjemme hele dagen og strikker,» sa du.

«Du er dessuten helt sikkert allergisk, for det er de fleste. Og da er det dumt å bruke opp alle pengene sine på noe du likevel ikke tåler,» sa du.

Veslemøy tramper med beina. Det lange håret hennes ramler ned foran ansiktet.

«Jeg er ingen drittunge. Jeg er åtte og trekvart,» sier hun.

«Ingenting heter åtte og trekvart,» sier jeg.

Ansiktet hennes blir til en liten klump. Presser alle musklene sammen. Hun ligner på deg. Faen ta dere alle.

«Men jeg er det, jeg er åtte og trekvart!»

Som om det er en konkurranse og hvis hun bare sier det nok ganger, så vinner hun. Hun slamrer hardt med døra. Tramper inn i rommet.

«Du er ikke åtte og trekvart!»

Jeg roper gjennom veggene.

«Og julenissen finnes ikke og mamma er død!»

S

12

S

Mørket har kommet for å bli. Nå ligger sola bak fjellene og sover. Bygda er et stille mørke. Lyktestolpene er Melkeveien ned mot sentrum. Lyset fra lommelykta mi er et fyrtårn som lyser for sjømenn som har blitt borte på havet. Sånn har det blitt.

Jeg går til psykolog. Det er oktober og han heter Karl.

Han er så høy at han må bøye seg for ikke å slå hodet i toppen av dørkarmen. Fingrene hans er lange gulrøtter som presser mot hånda mi. Han har på seg en brun jakke som han sikkert har kjøpt brukt. Håret er strøket bakover med altfor mye gelé og tennene er lysegule.

«Hei,» sier han.

«Jeg heter Karl,» sier han.

Trykker hånda mi hardt. Rister den tre ganger opp og ned. Legger håndflata si mot ryggen min.

Nærmest dytter meg inn på kontoret. Han virker som en mann du ikke har lyst til å møte en sen høstkveld under den ene lyktestolpen der pæra har gått.

Det står en rød velursofa midt i rommet og jeg spør om han vil jeg skal legge meg ned på den.

Han sier jeg gjør som jeg vil. Det er sikkert en test, tenker jeg. Alt kommer an på hvordan jeg sitter.

Karl setter seg i en brun skinnstol. Synker ned i sprekkene.

S

13

S

«Tror jeg står,» sier jeg.

Han nikker. Noterer i en blokk.

Faen.

«Vil du ha noe å drikke?» spør han.

Jeg tenker at nå ble det litt mye her. Litt mye å forholde seg til.

«Vann?» spør han.

Han har satt en potteplante ved siden av ventilatoren under det ene vinduet. En sånn med grønn stilk og åtte–ni blader som stikker ut på sidene.

Sånn med ingen blomster på. Det ser ut som om den fryser. De tynne bladene krøller seg innover mot stilken.

Ventilasjonsanlegget durer. En bildør blir slamret igjen. Noen hoster på andre siden av veggen. Gjennom vinduet ser jeg kjøpesenteret og den lange hovedveien som slutter i en rundkjøring og den ubrukelige dammen de aldri klarer å få ren.

Jeg setter meg ned i sofaen og håper på et jordskjelv. Et lite dunk i jordkloden slik at den store bokhylla til venstre ramler over meg. «Drept momentant,» ville overskriften vært, etterfulgt av en haug med skrivefeil. For sånn er det med lokalavisa.

Jeg krysser beina. Spør om han vil jeg skal fortelle ham om deg. Jeg vet jo ikke hvor mye han vet allerede. Hvor mye han har hørt fra de andre i bygda.

S

14

S