Ninni Schulman
Bare deg Oversatt av Kari Engen
Tidligere utgivelser på norsk av Ninni Schulman: Jenta med snø i håret (2012) Gutten som sluttet å gråte (2013) Svar hvis du hører meg (2014) Vår egen lille hemmelighet (2016) Velkommen hjem (2017) Ninni Schulman Originalens tittel: Bara du Oversatt av Kari Engen Copyright © Ninni Schulman 2019. Published by agreement with Hedlund Agency. Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, Oslo, 2020 ISBN 978-82-02-63868-9 1. utgave, 1. opplag 2020 Omslagsdesign: Anders Timrén Omslagsfoto: iStockphoto, Shutterstock, A. Timrén Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2020 Satt i Sabon 10/12 og trykt på 70 g Enso Creamy 1,8. Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no
Pål
Jeg ligger på Karolinska sjukhuset i Solna, kirurgisk avdeling, rom E. Utenfor vinduet mitt kan jeg se et leirete gårdsrom og noen lønnetrær som foreløpig er nakne. Hvordan jeg havnet her, husker jeg ikke, men da jeg omsider kom til bevissthet, var det februar, og mamma satt på en stol ved siden av sengen min og strikket. Sjalet hun holdt på med, var så stort at det så ut som et pledd i fanget hennes, og det var som om hun var blitt tjue år eldre siden sist jeg så henne. I flere uker forsøkte legene å redde det venstre beinet mitt, men de måtte til slutt gi opp. Alt som gjenstår, er en tjue centimeter lang stump som jeg prøver å unngå å tenke på. I stedet tenker jeg på høsten vi hadde, de kanskje vakreste månedene i mitt liv. Mamma synes det er underlig, men til tross for smertene, og til tross for at livet mitt aldri vil bli som før, angrer jeg ikke på noe. Alt begynte en morgen i midten av august, en tirsdag. De fleste hadde begynt å jobbe igjen, men gikk fortsatt kledd i ferieklær i et tappert forsøk på å holde hverdagen på avstand i enda noen uker. Tynne kjoler flagret forbi billettautomatene sammen med krøllete linjakker og knelange shorts. Innimellom stakk en og annen turist hodet inn i avlukket mitt og spurte etter riktig buss til Drottningholm. 5
Mamma hadde spurt meg den sommeren om det ikke var på tide å forsøke å komme seg videre i livet – det var tross alt gått flere år – men jeg trodde ikke det var mulig. Mannen med trekkspillet utenfor kiosken hadde akkurat begynt å spille en av de russiske visene sine da hun kom gående i min retning. Jeg kjente henne igjen. Det hendte ofte at hun nikket og smilte inn til meg når hun passerte. Denne dagen var hun kledd i en kjole med et knytebelte i livet, og håret var samlet i en hestehale. Over skulderen hennes hang det en mønstrete stoffveske. «Billettautomaten virker ikke. Kan jeg lade kortet mitt her?» spurte hun og viftet med SL-kortet i den ene hånden og Visa-kortet i den andre. Iris Lanning. En tynn gullenke hang rundt det ene håndleddet, og et armbånd med fargeglade bokstavperler – CHILDHOOD – rundt det andre. Korte, men velstelte negler. «Selvsagt,» sa jeg og tok imot SL-kortet hennes. «Det er ikke noe problem.»
Iris
For første gang siden uken før sankthans var det ingen ledige sitteplasser i T-banevognen. Om ytterligere et par uker kom det til å bli trangt selv for stående, men denne morgenen var det fortsatt god plass mellom dørsperrene. Iris stilte seg med ryggen mot en av glassveggene og føttene godt fra hverandre for å parere togets krengninger. Så tok hun fram mobilen. Først Tinder. Det var kommet to nye meldinger siden kvelden før. «Hei! Så søt du er! Har du lyst til å finne på noe?» En halvtime senere, uten å ha fått svar, hadde samme mann, easyrider_81, skrevet igjen: «Nei vel. Ok. Synd. Lykke til i hvert fall.» Takk skal du ha, tenkte hun og kastet et blikk ut gjennom vinduet, der hun fikk et glimt av sitt eget speilbilde. Hun følte seg ikke spesielt søt. Tinder-bildet hennes, som var tatt på Gran Canaria året før, kunne ikke klassifiseres som noe annet enn villedende varedeklarasjon. Hun hadde ikke vært hos frisøren i løpet av hele sommeren, og for å skjule det så godt det lot seg gjøre, gikk hun alltid med håret satt opp i en hestehale. Den strålende framtoningen hun hadde finpusset på i presentasjonen sin, der målet var å finne den perfekte balansen mellom ambisjon og spontanitet, føltes like falsk. Hun visste ikke hvilken stemme hun var mest lei av, sin egen eller alle andres. 7
Iris lukket Tinder-appen og bladde seg gjennom Instagram. Tommelen beveget seg mekanisk over skjermen, og bilder av blomstrende hager og uteserveringer passerte i høyt tempo uten at hun leste, likte eller kommenterte noe som helst. I stedet begynte hun å spille Dot Spinner igjen. Der fikk ikke de plagsomme tankene ordentlig plass, og kom i stedet bare støtvis, som en støkk i brystet. I to uker hadde hun forsøkt å slå sin egen rekord på 10 092 poeng uten å lykkes. Iris hadde vært i byen hele sommeren. Moren hadde spurt om hun ikke ville komme hjem en tur, og sagt at faren hadde en forholdsvis god periode, men Iris torde ikke å tro på henne. Hun var blitt skuffet så mange ganger. Til tross for at hun nesten ikke hadde oppdrag, hadde hun dratt på kontoret nesten hver eneste dag, ligget på den rød plysjsofaen og lest, eller bare kikket ut gjennom takvinduet. Da Yngve kom innom en ettermiddag mellom to reiser, hadde hun latt som om hun hadde en viktig tidsfrist og måtte hvile seg for å orke enda en lang natteøkt. De dagene det var oppholdsvær, hadde hun gått lange turer langs vannet, noen ganger flere mil. De ordentlig varme dagene hadde hun tatt bilen ut til Ekerö og funnet seg en avsidesliggende badeplass. Både tiden og luften hadde stått stille. Men nå var høysommeren endelig over, oppdragene hadde begynt å tikke inn igjen, og om en måneds tid ville hun forhåpentligvis kunne sette tilbake hver krone hun hadde tatt fra sparekontoen. Det var det vanskelige med å være frilanser – å planlegge økonomien så hun klarte seg helt uten inntekter i juli og august. Men på en eller annen måte hadde hun overlevd denne sommeren også. Ved Medborgarplatsen la Iris mobilen i vesken, presset seg ut, og fulgte strømmen av passasjerer opp til Folkungagatan. Hun stakk innom Wayne’s Coffee for å kjøpe med seg en kaffe og fortsatte deretter sørover langs Götgatan. Det var mildt i luften, ikke for varmt og ikke for kaldt, og i det fjerne var Globen synlig i morgendisen. 8
Da hun kom inn på kontoret, sto Kelly midt på gulvet i et hav av blanke papirposer og pappesker. «Sorry,» sa hun og kikket opp. «Jeg trodde jeg skulle bli ferdig før det kom noen.» Hun så som vanlig uforskammet uthvilt og godt ut i smale jeans og en løsthengende topp med to kirsebær på magen. Fra pc-en hennes kom lyden av musikk på lavt volum. «Det går bra,» sa Iris. «Trenger du hjelp?» Hun satte vesken og det halvfulle kaffekruset fra seg på det lave bordet og tok imot en eske med parfymeprøver. «Du er en engel,» sa Kelly. «Det er ikke så mye igjen.» Iris begynte å fordele de små flaskene i posene og nynnet med til låten. «Hvordan er det med deg i dag?» spurte Kelly og så undersøkende på henne. «Det går faktisk greit. Jeg har ikke tenkt på ham mer enn kanskje tjue ganger.» Kelly lo. Det var en grense for hvor lenge man kunne oppta andres tid med drøvtyggingen sin, og den grensen var passert med klar margin, selv for Kelly. «Det gleder meg å høre,» sa hun. «Tar du deg en tur i kveld? Det blir mye folk.» «Jeg vet ikke,» svarte Iris. Hun måtte bestille en frisørtime snart og kjøpe litt nye klær. Ingenting ble bedre av at hun så like elendig ut som hun følte seg. «Gjør nå det, da. Det er på tide at du kommer deg litt ut.» «Jeg har ganske mye på programmet denne uken. Byggevarekatalogen skal være ferdig før fredag.» Iris satte fra seg kartongen med parfymeprøver og begynte å fylle de hundre og tretti posene med usøtet mysli i porsjonspakker. Jo da, Iris visste at hun ville rekke det. Det at hun alltid overholdt tidsfristene sine, selv om det ofte var helt på grensen, var et av de fremste konkurransefortrinnene hen9
nes som grafisk formgiver. Det visste hun utmerket godt. Uansett hvor syk eller stresset hun var, uansett hvor dårlig form hun var i, klarte hun alltid å levere i tide. På skolen hadde hun ofte fått skussmålet «ambisiøs» av lærerne sine. Nøyaktig og muligens dyktig, men aldri begavet. «Olivia skulle kanskje komme innom en tur,» fortsatte Kelly. «Skulle hun det?» sa Iris. «Så gøy. Ja, i så fall skal jeg tenke på det.» Kelly, Olivia og Iris var blitt kjent med hverandre på Berghs, og de siste årene hadde de delt frilanskontor i loftsetasjen i Katarina Bangata. Hulen, som de kalte det. Men i mars hadde Olivia fått barn nummer to, og mens hun hadde permisjon, leide de ut arbeidsplassen hennes til Yngve, som på dagtid skrev tv-manus og på kveldstid drakk gratisbobler der den slags ble tilbudt, ofte på de evenementene som Kelly arrangerte. Iris tok kaffekruset og vesken og navigerte seg forsiktig fram til pulten sin gjennom havet av poser. Hun skrudde på pc-en og tok noen slurker av den fortsatt lunkne kaffen. Kelly skrudde opp musikken, og så forsvant begge inn i jobbingen, hver på sin kant. Nok en gang kjente Iris en intens takknemlighet over at den ensomme sommeren omsider var over, og at en høst fylt av helt vanlige hverdager kunne begynne. Hun skulle nok komme seg over det denne gangen også.
Pål
Det er bare mamma som kommer på besøk. Huden i ansiktet henger, og håret som hun pleide å farge og rulle opp på papiljotter, er rett og ustelt, og har en ettervekst på flere centimeter. Leppestift har hun sluttet å bruke. Når øynene begynner å renne, tørker hun dem med et papirlommetørkle. Hun har alltid flere pakker i vesken. Hun sier at alle tenker på meg. Lotta også. Hun spør hele tiden hvordan det går med meg, men hun har så mye å gjøre med barna. Innimellom bøyer mamma seg framover og stryker håndflatene over skinneleggene. For å slippe å snakke om det åpenbare forsøker hun å underholde meg med prat om plantene. I dag la hun ut om frøene hun har plantet i det sørvendte vinduet hjemme. Det ble den vanlige karsen, naturligvis, i tillegg til tomatplanter og en ny sort, en japansk akeleie. Hun hadde kjøpt frøene på nettet og viste meg bilder på telefonen sin. Den var fantastisk vakker – lyseblå med små kremhvite kronblader i midten. «Jeg skulle gjerne sett dem når de blomstrer,» sa jeg, og hun nikket. «Det skal vi sørge for å få ordnet på en eller annen måte.» Hun hadde med seg en bukett snøklokker også, som hun hadde plukket med seg fra bedet på baksiden av huset. Det er nesten så jeg kan kjenne duften av solvarm jord når jeg ser de skjøre, små blomstene. 11
I år blir det Lotta som må hjelpe henne med å kjøre ut plantene til kolonihagen, men jeg har sagt at de kan bruke bilen min, som jo har god bagasjeplass. Til høsten legger jeg den nok ut til salg. «Du er så snill, Pål,» sa mamma. «Det har du alltid vært. Jeg skjønner bare ikke hvorfor det skulle ende på denne måten.» Jeg skulle ønske jeg hadde et svar på det. Selvsagt er det mye jeg kunne ha gjort annerledes, signaler jeg burde ha oppfattet, men jeg var betatt. Noe bedre ord for å beskrive tilstanden finnes ikke. Jeg så ikke klart, og handlet deretter. Mamma vet selv hvordan det er når kjærligheten rammer oss, men vi snakker ikke om det heller. Vi snakker om blomster.