Page 1


AXEL Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen


Fra smokken til Ovnen – storyen om Axel Jensen

Torgrim Eggen


© CAPPELEN DAMM AS, Oslo 2019 Forfatteren har mottatt støtte fra Det faglitterære fond og Stiftelsen Fritt Ord. ISBN 978-82-02-31559-7 1. utgave, 1. opplag 2019 Omslag og design: Marius Renberg Omslagsfoto: Harald Medbøe / Forsats: «At Sea» av Hariton Pushwagner Sats: Type-it AS Trykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2019 Satt i 10,5/13,4 pkt. MercuryText og trykt på 100 g Munken Premium Cream 1,3 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no


«Det viktige er ikke evig liv, men å være evig levende.» FRIEDRICH NIETZSCHE


Axel Jensen 20 år gammel, høsten 1952. Bildet er tatt hos fotograf i Alger, kanskje med tanke på Axels sjømannssertifikat. Foto: Robert Perroudon. Forrige side: Axels «våpenskjold» er tegnet av Per Ekholm, venn og samarbeidspartner fra tiden i Vaxholm. 6 | Fra smokken til Ovnen –


INNHOLD PROLOG: Grill meg i hekken!........................................................... 10

PØLSEPRINSEN (1932–53)

Trollspeilet......................................................................... 24 Matriarkatet....................................................................... 46 Silkerampen....................................................................... 58 «Min bok begynner å ta form»....................................... 70

SAHARA (1953–57)

Gutteturen.......................................................................... 96 Guruen fra Gumru............................................................ 106 Sleipingens vei................................................................... 113 Møter med merkverdige menn...................................... 123 Ananasprofeten................................................................. 131 Innvielser........................................................................... 137 Den unge vismannen....................................................... 149 Varulven og dyretemmeren............................................ 162 Outsideren.......................................................................... 179

HYDRA

(1957–62)

Intrigenes øy...................................................................... 194 Linedansen ........................................................................ 203

INNHOLD | 7


«Den tilsiktede virkning»............................................... 208 Havarier og mirakler........................................................ 218 Eksperimentet................................................................... 235 Tegneren............................................................................. 247

BORTENFOR (1962–67)

Playboyen........................................................................... 268 Wienervalsen..................................................................... 276 Det kosmiske egget........................................................... 289 Den psykedeliske psykologen........................................ 307 Hestekuren......................................................................... 321 Den søte smak av alrunyl................................................ 335

FANTASTISK (1968–74)

Lem, nedenom og hjem................................................... 350 Terjeserier.......................................................................... 363 Frikernes konge................................................................ 378 I grevens tid....................................................................... 391 Balladen om John og Yoko.............................................. 404 Reisen til Bharata Varsha................................................ 414

KAPTEIN BROKE (1974–92)

Skipsrederen...................................................................... Selvportrett med svinepels............................................. Triangeldramaet............................................................... Les enfants terribles......................................................... Keiserens nye klær........................................................... Det siste toktet.................................................................. Horehistorier.....................................................................

8 | AXEL

428 438 451 465 477 494 504


KYBORGEN (1993–2003)

Dødsdommen.................................................................... Profeten Jensens martyrium og pinsler...................... Julenissens verksted........................................................ Når det er på tida si..........................................................

518 536 550 565

ETTERORD OG TAKK ........................................... 576 LITTERATUR ................................................................ 580 NOTER ............................................................................. 584 REGISTER ...................................................................... 612

INNHOLD | 9


Grill meg i hekken! «Husk mine stillheter!» sa Axel til fotograf Dag Thorenfeldt den dagen de tok dette bildet, oktober 1992 i Stavanger. 10 | Fra smokken til Ovnen –


Men enda mentaretter kuler deppen og takler noia´n, tar ikke Mindo vobben på klausen når den smyger seg på. Når vegga nærmer seg, når taket synker mot gølvet og tida stopper opp og humpen din er tung som megalitt. (Lul, 1992, side 71)

Byen er tapetsert. Dennis Reksten, bergenser, rockmusiker og ildsjel, er verdensmester i plakatklistring. Når han har satt opp plakater på Universitetet i Bergen, pleier Dennis å dra oppom universitetsområdet tre ganger om dagen for å sjekke og om nødvendig etterfylle, fordi vaktmesteren der, slik Dennis beskriver det, «er nazist». Nå vet hele byen og de syv fjell at Axel Jensen skal lese fra sin nye roman Lul på rockklubben Garage, torsdag 19. november 1992. Opptredenen er kommet til på kort varsel. Axel elsker å lese høyt. Det er kunstformen han har dyrket i den flytende litterære salongen på Shanti Devi, år etter år med opplesning fra upubliserte manuskripter, og denne høsten har han virkelig blod på tann. Bakgrunnen er at Axel har lest hele Lul — alle 146 sidene — på Café Sting i Stavanger, under den siste natta av Litteraturfestivalen måneden før. Det blir en dundrende suksess, en seanse folk som var der snakker om i årevis etterpå. Axel blir båret på gullstol fra Valberget ned til hotellet sitt. Visstnok er det latteren til fotograf Dag Eivind Thorenfeldt som inspirerer til denne prestasjonen.1 Han skal likevel til Bergen for å gjøre TV, så da TV2-produsent Hans-Olav Thyvold lanserer ideen om en klubbopptreden, tenner han øyeblikkelig på forslaget. De kjenner hverandre fra før. Thyvold foreslår Garage og fungerer som mellommann. Den improviserte avtalen går ut på at Garage og Axel skal dele døra, altså billettinntektene, fifty-fifty.2 Dikteren kommer med fly fra Kristiansand, der han har vært innom tannlegen sin. «Oi!» tenker Thyvold da Axel kommer seilende skrått inn døra til TV2s provisoriske studio på Hotel Norge. Han er skeiv og rar og ikke helt i synk med virkeligheten, smekkfull av det sterkeste tannleger GRILL MEG I HEKKEN! | 11


har lov til å gi pasientene sine. Sminkøser og annet fotfolk begynner å ane uråd. «Hva er det med denne vennen din?» spør de Thyvold. Typisk det, tenker Thyvold, når noe ser ut til å gå galt, er vedkommende alltid «vennen din» ... «God ettermiddag, Norge», som programmet het i den reklamefinansierte kanalens barndom, går i direktesending. De ligger like før nyhetene (som i sin tur går en halvtime før NRK-nyhetene) og har sunne seertall. Som regel er programmet relativt pludrete og langfra noe ideelt forum for boklanseringer. Axel Jensen er heller ikke kjent som typisk prime timemateriale. Han er mer «oppbevares utilgjengelig for barn», når sannheten skal frem. Men TV2s billedprodusent har tatt seg tid til å bla litt i Lul, og science fiction er noe han personlig har sans for. Her må man prøve å sende den gode, lune hitech-følelsen hjem i stua til folk. Så de plasserer en barkrakk foran alt det flunknye og hypermoderne regiutstyret, miksepulter og skjermer og annet tekno-stæsj, stiller inn kamera og vagler Axel opp på krakken. Ti sekunders stillhet før sending. Det høres ikke lenge ut, men tid er subjektiv. «Ja, lykke til da!» sier kameramannen, en yngre fyr fra Østlandet, for å være hyggelig. Axel ser kaldt på ham i fem sekunder og svarer: «Yeah, fuck you too.» Så slår de lyskasterne på og er på lufta. Og Axel leverer varene — hundre prosent profesjonell, artikulert, poengtert, vittig. Som han alltid gjør når det er alvor. Ingen kan skjerpe seg som Axel Jensen. Etter debrifingen med forfriskninger på hotellet3 og en tur på kinesisk restaurant, rusler Thyvold og Jensen ned på Garage i Christies gate, som tangerer Torvallmenningen like om hjørnet for Hotel Norge. Det første som skjer der, er at Axel får tildelt bodyguard. Litterære opplesninger i Norge har sjelden noe sus av glitter og flæsj. Fordi så mange forfattere er elendige til å lese, er ritualet med rette fryktet av arrangørene, som gjerne heller foreslår noe de kaller å «fortelle fra boka». Så mye som halve salen kan bestå av pensjonister som ikke har noe bedre å ta seg til. De tyngste stemningsskapende effektene er noen stearinlys, litt vin og høflig applaus. Er det satt av tid til en aldri så liten Q&A mot slutten, kan hovedpersonen begynne å stålsette seg for spørsmålet «Hvordan ble du forfatter?» Men denne kvelden skulle 60 år gamle Axel Jensen få smake på rockstjernelivet. 12 | AXEL


Bodyguarden til Axel har befalsutdannelse, som var minimumskravet for å få jobbe som dørvakt på Garage den gang. En svær kar med black metal-utseende som nærmest putter Axel under armen og stuer ham inn backstage. Der dukker en ny figur opp: teknisk ansvarlig. «Hva slags mikrofon vil du ha? Kulemikk eller rett mikk? Skal det være stativ? Rett eller galge? Skal du ha stativet til venstre eller til høyre? Skal det være askebeger på scenen, og på hvilken side vil du i så fall ha det?» Axel har aldri hørt på maken. Videre til spørsmål om forfriskninger: «Hva har du lyst på? Vi har øl, vi har rødvin og vi har hvitvin. Sprit har vi dessverre ikke, men vi har jointer.» «En joint og et glass hvitvin virker ikke så dumt,» mener forfatteren. Det blir flere av hver. Jazztobakken er afghansk og ingenting for begynnere. I ettertid beskriver noen, det kan ha vært forfatteren Lars Ramslie, Axel som «den steineste personen som har stått på en norsk scene». Men ingen kan skjerpe seg som Axel Jensen. På Garage er det praktisk talt stinn brakke. De fleste tilhørerne er svartkledde, og få i salen er over 25 år. Et helt nytt publikum for Axel. Sist han ga ut bok, gikk disse på barneskolen. Men de liker det de hører. Rockklubben har et ordentlig lydanlegg, slik at Axels slepne konsonanter, vedlikeholdt gjennom utallige maratonopplesninger på Shanti Devi, i usedvanlig grad kommer til sin rett. De som har hørt denne stemmen kommer aldri til å glemme den. Den er velpleid og musikalsk, en tanke nasal, kan lyde besteborgerlig. Men den har også litt «knekk i knæra», kan virke relativt utrangla og formidler alt annet enn den borgerlige samtalens slappe formaliteter. Noe annet underlig er det også ved stemmen: diksjonen, toneleiet og til en viss grad vokabularet hans tilhører 1950-tallet. Som i de lærde og velskrevne radiokåseriene som var folkeforlystelsen før fjernsynet kom. Et av hans kjæreste adjektiver er «eiendommelig», et ord som ellers bare opptrer i kryssord. Axel har bodd utenlands mer eller mindre sammenhengende siden 1957. De siste tyve årene har han levd sammen med Pratibha, som snakker svensk eller engelsk til ham. Det er ikke sikkert han tenker på norsk lenger. «Alt begynner med en seksplosjon og slutter i det svarte hølet til Mamma Spæjs,» husker jeg at Vulvi sa ei natt vi hvilte vårs i arma på hverandre mellom jobba. GRILL MEG I HEKKEN! | 13


Hun var dyp, Vulvi. Og dritstolt over å ha kurert kølledeppen til en hel del ledertyper i toppsjiktet. Det var et talent som satt i gena. Ikke noe du bare trener opp med teknikk og ting. Du må ha sug. Og det hadde Vulvi. Og det hadde jeg og! Dække første gang jeg blir solbrent av blitzlysa på en laivshowstripp, men det er første gang jeg prøver meg i storybissen.4

Språket i Lul, romanen som i øyeblikket er Norges mest diskuterte, men som de færreste har rukket å lese, får tilhørerne til å hyle av latter. Her er det zapp og ræpp og gigafeite flæsj, både høyt og lavt. Det få av litteraturanmelderne så langt har sett, slektskapet til hiphopens klanger og rytmer, Axels rockfølelse og hans hyperbolske tegneserieunivers, finner sin naturlige resonansbunn. Axel Jensen har paradoksalt nok aldri likt rock. «En av de verste anomalier som fulgte i kjølvannet av LSD er denne jævla popmusikken,» sa han en gang. «Jeg kan ikke fordra den!»5 Allerede i 1959, lenge før de fleste av oss hadde hørt rock´n roll, lar Axel Jacob Floed, hovedpersonen i Line, sende kjærestens to Elvis-singler diskre på sjøen over ripa på seilbåten, omtrent ved Oscarsborg. I boka heter de henholdsvis «Kneedeep in the Blues» og «Ape Call», og det påfallende er at ingen av dem er Elvis-singler!6 Men her har Axel likevel kommet til sine egne. Det er 35 år siden Axel Jensen første gang ble utropt til «talsmann for en generasjon», og det kan i øyeblikket se ut som om sekstiåringen er i ferd med å skåre sin tredje. «Nå gidder jeg ikke mer,» sier han etter 20 minutter, ei alminnelig økt i storybissen. Men så blir han klappet inn til mer. Og enda en gang. «Nå holdt jeg på å frike helt ut,» tilstår han i kulemikken i galgestativ på høyre side, idet han blir klappet tilbake for tredje gang. Ikke før tre timer over midnatt er det slutt. Folk skal ha autografer, de har med bøker de vil ha signert. Axel må kjempe mot black metal-bodyguarden sin, som mener at jobben hans går ut på å beskytte forfatteren mot innpåslitne fans. Ingen tafsing på stjerna! Senere, på hotellrommet ved Torvalmenningen langt utpå natta, ringer Axel hjem til Pratibha for å fortelle hva han har opplevd. Da er den kule og uanfektede hipsteren og jazzkisen dunstet bort; Axel høres akkurat ut som en tolvåring som ringer hjem fra feriekolonien for å fortelle mamma at han har vunnet hinderløpet. 14 | AXEL


Dagen etter, den 20. november, flyr Axel til Oslo for å ta imot Cappelenprisen, som foruten blomster og et diplom består av en sjekk på 50 000 kroner. «Den prisen er jeg råkin på», siterer han Lul i takketalen. Det er henne det handler om denne høsten. Lul er en pensjonert sexbiss-arbeider som bor i hybel 1408, blokk 982, seksjon 3, populært kalt Dumpen, i Oblidor. Lul har rødt hår og grønn hud, og hun er analfabet som folk flest der hun kommer fra. Storyen om seg selv forteller hun til en robotskriver som bidrag til en romankonkurranse. Førstepremien er et drømmecruise mellom stjernene i drømmesvitte på S/S Starway, og denne er Lul råkin på. I mange år har det vært en krontanke hos Axel at den tradisjonelle skriftkulturens dager er talte. Det er en av årsakene, men ikke den eneste, til at vi har hørt så lite fra ham. Han betrakter seg selv som utøver av en utdøende geskjeft. I forbindelse med Lul publiserer Dagbladet et intervju («Knuser språket etter 13 års taushet») hvor han blant annet sier: «Fjernsynet har eksistert i ca 50 år, og er å regne som et spedbarn i forhold til den flere tusen år gamle skriftkulturen. Til tross for dette er fjernsynet i ferd med å utkonkurrere skriftspråket som menneskets viktigste informasjonskilde.»7 Axel vil ikke «knuse språket». Det er det kjæreste han har. Han vil ommøblere det litt, ta det med ut på en speisa heisatur, more seg selv og (helst) andre, men språket leverer han pent tilbake igjen, mer eller mindre i like fin stand. Dadaistene har prøvd å slå i stykker språket flere generasjoner før, Axel kjenner disse forsøkene utmerket og har ingen planer om å gjenta dem. Kanskje skremme språket litt ...? For all del. Men er oblidorsken «bra» eller «dårlig»? Kan ungdommen tenkes å ta skade av den? Per Egil Hegge i Aftenposten kaller teksten «krampaktig ungsau-slang» og skriver, i en rekordkort anmeldelse, at boka «gir noe av den samme mildt bedrøvede stakkåndethet som når man ser litt for gamle menn danse med litt for unge damer».8 Dagbladets Fredrik Wandrup er derimot forført: «Jeg synes det svinger heftig av denne boka. (...) Ungene vil bli forbløffet over hva ”oldtaimeren” Jensen kan få ut av et språk som i skremmende grad er en realitet allerede.»9 De to antagonistene blir ført sammen til «duell» i Aftenposten noen uker etter. Går sproget (som det stadig het i Aftenposten dengang) i retning av Luls? spør avisen. Og begge står frem som pessimister. GRILL MEG I HEKKEN!  | 15


HEGGE: Vi får inn flere anglisismer i norsk efterhvert, men jeg klarer ikke å engasjere meg følelsesmessig imot en slik tendens. Jeg tror det går an å holde grensene fast. Det er verre med fattiggjørelsen av sproget. WANDRUP: Det skal ikke mer til enn å slå på en nærradio eller lese de ukeblader som selger mest, før du får bekreftet en sproglig forflatning. (...) Men Lul er et talent. Hennes sprog er ikke fattig. Det svinger voldsomt, hun har en intuitiv sprogsans og farvestyrke som røpes tross alle begrensninger.10

Axel Jensen har uten tvil forutsett denne diskusjonen. Et sted i romanen lar han bifiguren Lem si til Lul: «Makkverk eller mesterverk? Hvem tør dømme?» HEGGE: Makkverk er for sterkt, men boken er som prosjekt mislykket. Luls sprog blir en barrière. Jensen får ikke uttrykt noe annet enn sprogløshet. Det kan være et interessant prosjekt, men ikke nok til å bære en bok. WANDRUP: Det tenkte fremtidssproget gir jeg-personen en identitet for leseren. Med muntlig kraft og formidlingsvilje forsøker hun å uttrykke noe om sin tilværelse. Denne jeg-teknikken er ikke ny. Vi kjenner den fra Twain og Hamsun via Faulkner, Beckett og Chandler til Burgess og utallige forfattere fra en yngre generasjon

I juryuttalelsen om Cappelen-prisen skriver Anders Heger: «Axel Jensen får prisen fordi han gjennom sin fryktløse bruk av språket har satt sitt merke på en hel forfattergenerasjon. Han har vært en norsk trendsetter, fjern fra utenlandsk epigoneri. I sin tid gjorde han beatromanen norsk, og nå har han skrevet en ”rocka” norsk roman.» Og med dette — sant eller usant? — kan den tilårskomne hipsteren lene seg tilbake med det megafeite fliret. En liten kilevink til Hegge og Aftenposten koster han på seg: Det er jo ikke alltid at Aftenposten har rett. Jeg leste opp til klokka tre i natt for folk på Garage i Bergen, og fikk nesten ikke lov til å gå av scenen. Språket fungerte der iallfall, og sånn har det vært overalt hvor jeg har lest. 16 | AXEL


Lul slik Hariton Pushwagner ser henne. Illustrasjon til Og resten står skrivd i stjernene (1995). GRILL MEG I HEKKEN!  | 17


Det fins en pikant historisk fotnote: I sin tid unnlot Aftenposten å anmelde Line, fordi romanen lå under deres verdighet, det vil si at de oppfattet den som uanstendig. I 1992, derimot, skildrer kulturredaktør Per Egil Hegge (som selvsagt ikke var kulturredaktør i 1959) Axel som «ingen ringere enn Lines og Epps skaper»! Grill meg i hekken! som Lul pleier å si. Axel får sin hevn over Hegge, en mann som selv er berømt for at han nødig lar urett passere. De møtes oppunder jul på Cappelens forfatter-julefest. Da kommer Hegge bort og sier «Jeg synes jeg kanskje burde presentere meg ...». Axel ser kaldt på ham i fem sekunder, går et skritt nærmere og svarer: «Fuck you!» Det er mange vitner. Og enda en gang: da Axel i 1996 får Forfatterforeningens Ytringsfrihetspris, er Hegge i egenskap av kulturredaktør blant gratulantene i Ålefjær. Der får han det ærefulle oppdraget å holde prisvinnerens whiskyglass m/sugerør, og innimellom samtalene får Axel det for vane å heve stemmen og breke: «Hegge? Mer whisky!»11 Makkverk eller mesterverk? Hvem tør dømme? Uansett hvilken posisjon man måtte innta i spørsmålet: Lul er et comeback som gir atskillig lyd fra seg. Et friskt flæsj i den stagnante litterære andedammen. Nå venter mer stoff fra Oblidor. Axel har tusenvis av sider med notater og planene klare. Neste bok — kanskje allerede neste høst! — skal bli fortellingen om Lem. Hvis det ikke hadde vært for dette med døden. Nå er det langt fra sikkert at Axels skeive og rare fremtoning i reklamefjernsyn i Bergen ene og alene er tannlegens skyld. Kanskje bortforklarer han en sannhet han allerede har begynt å ferske. Faktisk begynner han å kjenne tegn til at noe er i veien alt i Stavanger, den natta han leser Lul fra perm til perm. Det er noe rusk i nervesystemet, skjønner Axel. (...) mens jeg leste, merket jeg at denne lille tynne bok, som stadig kjentes tyngre mellom hendene, begynte å gli ut av hånden, og siden ingen ville at jeg skulle slutte å lese, måtte jeg etterhvert få hjelp til å holde den. Først bagatelliserte jeg det som resultat av en overanstrengelse eller et fylleslag, for turneen hadde vært ganske fuktig med lite søvn. Da jeg kom hjem til Ålefjær merket jeg at jeg trakk på venstre fot. Jeg syntes kanskje at tiden var moden til å konsultere en lege.12

Noen måneder før dette har det vært et mistenkelig fall i Ålefjær. Axel faller mellom brygga og båten med to bæreposer kalde pils, som han 18 | AXEL


heltemodig beholder taket i. Derimot brekker han tre ribbein og må holde senga, og skaffer seg på den måten et pusterom til å fullføre Lul. Men han kobler ikke fallet med tanken på noe kronisk, ikke ennå. Den første legen han oppsøker er en engelsk nevrolog ved navn Dr. Jill Klee, som har slått seg ned i Kristiansand. Hennes første tanke er at dette kan skyldes bitt fra skogflåtten, som det vanligvis er mye av på Sørlandet. Sykdommen flåtten fører med seg med blodsmitte og som kan slå seg på nervesystemet kalles borreliose, og er tross sin relative sjeldenhet førstesidestoff i tabloidavisene hver sommer. Veien går videre til nevrologisk avdeling ved Vest-Agder sentralsykehus i Kristiansand. Etter blodprøvene slipper Axel inn til overlege Børre Koss, som tar frem metallhammeren og tester knerefleksen hans. Dette har ingenting med flått å gjøre, sier Koss, men noe langt mer dystert. Han kan ikke være sikker ennå, så det må tas flere prøver: ryggmargsprøve og muskelbiopsi. Etter tre uker i observasjon på Rikshospitalet i Oslo får han diagnosen. Axel har aldri hørt om denne sykdommen før. Men snart har han lest seg kraftig opp. Den heter ALS og er sjelden som storgevinster i Lotto. Man regner med at en til to pr 100 000 rammes hvert år, og de er vanligvis i alderen mellom 40 og 60 år. Menn er noe overrepresentert. ALS står for Amyotrofisk Lateral Sklerose. Det er en nervesykdom som lammer ulike typer muskulatur og fører til en form for muskelsvinn. Den er uhelbredelig og 100 prosent dødelig. Man antar at den har genetiske aspekter, og sykdommen er mer utbredt på Fiji-øyene enn andre steder. Axel Jensen har ingen slektninger der. Sjuka tar vobben på humpen. Folkekrematoriet på Holbreins plass, står det på billetten. Det finnes to prinsipielt varierende diagnoser. Først den bulbære ALS, som svekker svelgemusklene, artikuleringsevnen, tungen og evnen til å ta inn føde, og denne varianten er den raskeste veien til døden. Det er, ifølge Axel, de som lider av bulbær ALS som oftest tigger om barmhjertighetsdrap. Selv har han åpenbart fått den andre typen, som angriper horncellene i ryggmargen og hindrer at kommandoer fra språksenteret i hjernen når frem til musklene, med unntak for hjertemuskler, nyrer og urinfunksjon, og tarmenes evne til å transportere avfallsprodukter. Sykdommen skrider så gradvis og ubønnhørlig frem at den kan virke som produktet av en særlig ondsinnet og hevngjerrig romanforfatters fantasi. Axel kan gjøre regning med å bli lam fra halsen og ned. Senere GRILL MEG I HEKKEN! |  19


inntreffer et stadium da lungemusklene går til streik, slik at han vil trenge en respirator. Utover 90-tallet forvandler den feirede science fictionforfatteren seg skritt for skritt til denne mest unike av SF-litteraturens frembringelser, en kyborg. Det står for «kybernetisk organisme», et vesen som er halvt menneske, halvt maskin. Ser man bort fra de rundt 5 prosent av tilfellene der det kan påvises arvelig ALS, har man foreløpig ingen anelse om hvem som er disponert for å få sykdommen og hvorfor. Flere hypoteser har vært testet, men uten pålitelige resultater. Livsstilen har neppe noe særlig med saken å gjøre. Det må slå Axel som ironisk at han, som har utsatt kropp og sjel for mer enn de fleste, både av legale og illegale stimulanser, som har tatt det relativt forsiktig med mosjoneringen og røykt sine daglige pakker Teddy uten filter fra ung alder (han så ingen grunn til å slutte å røyke da han fikk ALS heller), ikke blir rammet av noen straff som kan fortolkes som relevant. Det er de rene tilfeldigheter. Står skrivd i stjernene, kanskje. Da denne bokens forfatter besøker ham i Ålefjær høsten 1995, og Axel ennå ikke er hundre prosent sengeliggende, har han rukket å finslipe sin forklaring. «Vårherre straffer meg fordi jeg har rappa jobben hans og skapt et univers,» fastslår han. Selv om sykdommen altså er sjelden, er Axel i utsøkt selskap. I USA kaller de ALS for Lou Gehrig´s Syndrome, fordi baseballesset Lou Gehrig døde av det. Han satte ny American League-rekord i antall «home runs» i 1931, en rekord som ble stående helt til 1980-tallet. Gehrig ble syk i 1939 og døde i 1941. En enda mer celeber ALS-pasient var Kinas diktator Mao Zedong. Bortsett fra en og annen bredt publisert svømmetur levde Mao et for det meste horisontalt liv omgitt av bøker, purunge kvinner og sjeldne delikatesser, samt et batteri av livleger, de fleste franske. Imidlertid strakk verken fransk savoir faire eller et helt imperiums ressurser til mot denne lumske plagen, som av ideologiske årsaker måtte holdes strengt hemmelig. Ifølge en av livlegene, som skrev en avslørende bok om hvordan Mao-hoffet fungerte bak kulissene, holdt diktatoren sin siste audiens stein død. Men den personen som fremfor noen har gitt ALS et ansikt, skeivt og rart, er den britiske astrofysikeren Stephen Hawking. Han ble diagnostisert med sykdommen 21 år gammel og levde med den i 55 år. Såvidt vites var Hawking den lengstlevende ALS-pasienten i verden. Han var absolutt rullestolbundet og kunne bare kommunisere gjennom en datamaskin, men forstanden var det lite galt med. Dette er noe av det nifseste med 20 | AXEL


ALS; intellektet er det absolutt siste som ryker. Hawking kunne holde femogtyve tettskrevne sider med ligninger i hodet på en gang. Dette er ALS-ens brorskap, det eksklusive selskapet Axel nå er tatt opp i. Gjennomsnittlig prognose fra diagnose til død er 48 måneder, altså fire år. Axel Jensen skal holde ut i ti.

Profile for Cappelen Damm AS

Axel  

Axel Jensen (1932-2003) var arvingen til et kjøttimperium som vendte ryggen til pølsene og i stedet ble opprører, eventyrer, sjømann og forf...

Axel  

Axel Jensen (1932-2003) var arvingen til et kjøttimperium som vendte ryggen til pølsene og i stedet ble opprører, eventyrer, sjømann og forf...