Avslørt av P.C og Kristin Cast

P.C. Cast og Kristin Cast

Avslørt House of Night Bok 11

Oversatt av Gry Wastvedt

P.C. Cast og Kristin Cast Originalens tittel: Revealed Oversatt av Gry Wastvedt Copyright 2013 © P.C. og Kristin Cast Published by agreement With Ulf Töregård Agency AB. Originally published in the United States of America by St. Martin's Press, LLC, 2013.

Norsk utgave: © CAPPELEN DAMM AS, 2014 ISBN 978-82-02-43563-9 1. utgave, 1. opplag 2014 Omslagsdesign: Elsie Lyons Omslagsfoto: © Jasmina, Getty Images, © John Herbert Harrison / Trevillion Images, © Piotr Krzeslak, Shutterstock Sats: Type-it AS, Trondheim 2014 Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014 Satt i 10,5/13,5 pkt. Sabon og trykt på Munken print cream 80g/1,5 Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel. www.cappelendamm.no

Til alle våre lesere som har stilt mange interessante spørsmål om Neferets fortid. Håper dere liker svarene!

Takk

Vi takker og berømmer familien i St. Martin’s Press. Vi hjerter forlaget vårt!

Igjen sender vi en takk til våre venner i hjembyen for deres entusiasme, humoristiske sans og støtte – særlig Chera Kimiko, Karen Keith og Kevin Marx. T-Town er best. Dere får oss alltid til å smile!

Takk, Dusty, for hjelp til å idémyldre og for å peke ut retningen for meg da jeg sto fast. Jeg er så glad i deg!

Og når vi er inne på hjelp til å idémyldre – CZ, du er en veldig verdifull perle!

Som alltid må vi nevne vår fantastiske agent Meredith Bernstein, som vi er så glad i og setter så stor pris på.

Uten henne ville det ikke vært noe House of Night.

Prolog

Zoey «Jøsses, Z, så fantastisk godt oppmøte. Det er flere mennesker her enn det er lopper på ei bikkje!» Stevie Rae holdt for øynene med den ene hånden mens hun kikket seg rundt på det godt opplyste skoleområdet. Dallas var en komplett idiot, men alle måtte innrømme at de glitrende lysene han hadde surret rundt trestammene og greinene på de gamle eiketrærne, ga hele området en magisk, nesten eventyraktig glød.

«Det der er en av de mest motbydelige bondetuppesammenligningene dine,» sa Afrodite. «Men den er jo korrekt. Særlig siden det er mange lokalpolitikere her.

Parasitter hele gjengen.»

«Forsøk å være hyggelig,» sa jeg. «Eller prøv i det minste å holde munn.»

«Betyr det at pappaen din, ordføreren, er her?» Stevie Raes allerede runde øyne ble enda mer kulerunde.

«Det gjør vel det. Jeg så et glimt av Cruella De Vil, også kjent som Hun som fødte meg, for ikke så lenge siden.» Afrodite tidde, og øyenbrynene for opp. «Vi bør nok holde øye med kattungene til Street Cats. Jeg så noen søte små svarte og hvite med ekstra lodden pels.»

9

Stevie Rae sugde inn luft. «Å, herrejemini, moren din ville vel aldri lage kåpe av kattunger, vel?»

«Raskere enn du kan si Bubba kjører i fylla igjen.» Afrodite hermet etter Stevie Raes Oklahoma-dialekt.

«Hun bare tuller, Stevie Rae. Bare innrøm det.» Jeg dultet til Afrodite.

«Greit. Hun flår ikke kattunger. Eller valper. Bare selunger og demokrater.»

Stevie Raes panne ble full av rynker.

«Der ser du, alt i orden. Dessuten står Damien i boden til Street Cats, og du vet at han aldri ville la noen krumme et eneste følehår på en eneste kattunge – og i hvert fall ikke skade hele katten,» forsikret jeg bestevennen min for å hindre at Afrodite fikk ødelegge den gode stemningen. «Faktisk er det bedre enn i orden. Bare se hva vi har klart å få til på litt over en uke.» Jeg sukket lettet over at arrangementet var blitt så vellykket, og lot blikket vandre rundt på alle som fylte opp området.

Stevie Rae, Shaylin, Shaunee, Afrodite og jeg sto i kakeboden (mens moren til Stevie Rae og en gjeng av hennes venner fra foreldrerådet gikk ute blant alle menneskene og delte ut smaksprøver på cookie med sjokoladebiter som vi solgte trillioner av). Fra vår posisjon like ved Nyx’ statue hadde vi god oversikt over hele skoleområdet. Jeg kunne se en lange kø foran bestemors lavendelbod. Det fikk meg til å smile. Rett ved bestemor hadde Thanatos satt opp en jobbsøkebod, og der sto det en hel flokk mennesker og fylte ut søknadskjemaer.

Midt på området sto to svære sølv- og hvitfargede telt drapert med enda flere av Dallas’ blinkende lys. I det ene teltet demonstrerte Stark, Darius og Erebussønnene våpenbruk. Jeg så på mens Stark viste en ung gutt hvordan han skulle holde buen. Stark hevet blikket fra gutten og 10

møtte mitt. Vi sendte hverandre et fort, intimt smil før han fortsatte å undervise gutten.

Det var noen som ikke var i krigerteltet, nemlig Kalona og Aurox. Av åpenbare grunner hadde Thanatos bestemt seg for at innbyggerne i Tulsa ikke var helt klare til å møte noen av dem.

Jeg var enig med henne.

Jeg var ikke klar til å …

Inni meg ristet jeg på hodet av meg selv. Nei, jeg skulle ikke tenke på Heath/Aurox nå.

Isteden vendte jeg oppmerksomheten mot det andre teltet. Lenobia holdt nøye oppsyn med folkene som surret som bier rundt Mujaji og den svære percheronmerra, Bonnie. Travis var der også. Travis var alltid ved hennes side, og det gjorde godt for hjertet mitt å se det. Det var fantastisk å se Lenobia forelsket. Læreren i ridekunst var som en skinnende lykt av lykke, og med alt det Mørket jeg hadde sett i det siste, var det som regn i min ørken. «Å, men for svarte. Hvor satte jeg fra meg vinen? Har noen sett Queenies-koppen min? Bondetuppa minnet meg på at foreldrene mine er her et sted, og jeg trenger noe å styrke meg på før de kommer hit og finner meg.»

Afrodite mumlet og lette i eskene med usolgte cookies på jakt etter den store, lilla plastkoppen jeg hadde sett henne drikke av tidligere.

«Har du vin i den koppen?» Stevie Rae ristet på hodet mot Afrodite.

«Og har du drukket den med sugerør?» Shaunee ristet også på hodet. «Smaker ikke det vondt?»

«Desperate tider krever desperate tiltak,» svarte Afrodite kjapt. «Det vandrer altfor mange nonner rundt her til at jeg kan drikke åpenlyst uten å få en gørr kjedelig skjennepreken.» Afrodite satte blikket i boden til høyre 11

for oss, hvor Street Cats hadde stilt opp en halvsirkel av bur med katter som søkte nytt hjem. Ved siden av sto tønner med kattemynte og katteleker til salgs. Street Cats hadde sin egen utgave av de sølv- og hvitfargede teltene, og jeg kunne se at Damien var travelt opptatt ved kassaapparatet, men bortsett fra ham var det benediktinernonnene i nonnedraktene sine som styrte området som Street Cats hadde gjort til sitt eget.

En av nonnene kikket i min retning, og jeg vinket og gliste til abbedissen. Søster Mary Angela vinket tilbake før hun fortsatte samtalen med en familie som åpenbart hadde falt helt for en søt, hvit katt som lignet en gedigen bomullsdott.

«Nonnene er kule de, Afrodite,» sa jeg.

«Og de er altfor opptatt til å bry seg med deg,» sa Stevie Rae. «Prøv å se det for deg – at du ikke er sentrum for alles oppmerksomhet,» sa Shaylin liksom-overrasket.

Stevie Rae skjulte fnisingen med et host. Før Afrodite rakk å si noe hatefullt, kom bestemor haltende bort til oss. Bortsett fra haltingen og det at hun var litt blek, så hun frisk og glad ut. Det var bare litt over en uke siden Neferet hadde kidnappet henne og forsøkt å drepe henne, men hun hadde kommet seg overraskende fort.

Thanatos hadde fortalt oss at det skyldtes at hun var i bemerkelsesverdig god form for alderen.

Jeg visste at det skyldtes noe helt annet – et spesielt bånd til en gudinne som trodde på å la sine barn velge fritt, i tillegg til at hun ga dem spesielle evner. Bestemor var høyt elsket av Den store moder og trakk styrke direkte fra den magiske Oklahoma-jorden.

«U-we-tsi-a-ge-ya, jeg trenger visst litt hjelp i lavendelboden. Vi har utrolig mye å gjøre.» Det var så vidt 12

bestemor rakk å si det før en nonne kom hastende bort til oss. «Zoey, søster Mary Angela trenger hjelp til å fylle ut adopsjonspapirer.»

«Jeg skal hjelpe deg, bestemor Redbird,» sa Shaylin.

«Jeg elsker lukten av lavendel.» «Å, så søtt av deg, vennen. Først vil jeg at du går til bilen min og åpner bagasjerommet. Der finner du en eske med lavendelsåpe og lavendelposer. Jeg tror jeg kommer til å selge rubbel og bit,» sa bestemor fornøyd.

«Skal bli!» Shaylin fanget bilnøklene som bestemor kastet til henne, og skyndte seg til parkeringsplassen, som lå ved siden av hovedporten ved alleen som førte ut til Utica Street.

«Og jeg kan ringe mamma. Hun sa vi måtte si fra hvis vi trenger mer hjelp her. Hun og alle de andre mammaene vil være her på sekunder,» sa Stevie Rae. «Bestemor, har du noe imot at jeg går og hjelper Street Cats litt? Jeg har gledet meg sånn til å se de nye kattungene.»

«Bare gå, u-we-tsi-a-ge-ya. Jeg tror søster Mary Angela har savnet deg.»

«Takk, bestemor.» Jeg smilte til henne før jeg snudde meg mot Stevie Rae. «Greit, hvis mammaene dine kommer tilbake, så går jeg og hjelper nonnene.»

«Ikke noe problem.» Stevie Rae skygget for øynene og stirret ut på folkemengden. «Jeg ser henne nå, hun er sammen med Mrs. Rowland og Mrs. Wilson.»

«Bare slapp av. Vi klarer dette,» sa Shaunee.

«Okei,» sa jeg og gliste til dem begge. «Jeg kommer tilbake så fort jeg kan.» Da jeg gikk fra kakeboden, la jeg merke til at Afrodite klamret seg til den store, lilla Queenies-koppen sin, der hun fulgte tett etter meg. «Jeg trodde du ikke ville ha kjeft av nonnene.»

13

«Heller dem enn mammaene i foreldreutvalget.» Hun grøsset. «Dessuten er jeg mer kattemenneske enn menneskemenneske.»

Jeg trakk på skuldrene. «Greit, helt i orden.»

Vi var bare halvveis til teltet til Street Cats da Afrodite nesten stanset helt opp. «Seriøst. Noe så inn i hampen patetisk.» Hun mumlet med sugerøret i munnen og glodde olmt med smale øyne. Jeg fulgte blikket hennes og fikk den samme rynken i pannen.

«Ja, uansett hvor mange ganger jeg ser dem sammen, begriper jeg det bare ikke.» Afrodite og jeg hadde stoppet for å se på Erin, Shaunees ekstvilling og bestevenn, som klengte seg på Dallas. «Jeg trodde virkelig at hun var bedre enn det der.»

«Tydeligvis ikke,» sa Afrodite. «Æsj,» sa jeg og flyttet blikket vekk fra det altfor offentlige, demonstrative kysset.

«Jeg bare sier det, jeg: at det er ikke nok sprit i Tulsa til å gjøre det greit å se de to der suge hverandre i trynet.» Hun lot som hun brekte seg, men så gled det over i et snøft av latter. «Sjekk hodelinet rett fram.»

Og sannelig. En nonne jeg vagt husket het søster Emily (en av de mer snerpete nonnene), hastet mot paret, som var altfor opptatt med hverandres tunger til å legge merke til henne. «Hun ser ganske morsk ut,» sa jeg.

«Du, ei nonne kan faktisk fungere som et omvendt afrodisiakum. Dette kan bli festlig. Best å følge med.»

«Zoey! Kom hit!» Jeg klarte å flytte blikket fra den nær forestående ulykken og fikk se at søster Mary Angela vinket meg bort til seg.

«Kom.» Jeg hektet armen min i Afrodites og dro henne mot teltet til Street Cats. «Du har ikke vært snill nok til å få se på.»

14

Før Afrodite rakk å protestere, var vi framme ved teltet og sto foran en strålende søster Mary Angela. «Å, så flott. Zoey og Afrodite. Jeg trenger dere begge.» Nonnen nikket vennlig mot en ung familie som sto ved siden av et kattebur. «Dette er familien Cronley. De vil adoptere begge de to trikolorene. Det er så flott at de to har funnet et hjem sammen – de er uvanlig nært knyttet til hverandre, selv til å være kullsøsken.»

«Så flott,» sa jeg. «Jeg fyller ut skjemaet.»

«Jeg kan hjelpe deg. To katter – to skjemaer,» sa Afrodite.

«Vi har med brev fra veterinæren vår,» sa mammaen.

«Jeg visste at vi ville finne en katt i natt.»

«Selv om vi ikke ante at vi ville finne to,» la mannen til. Han klemte konas skulder og smilte kjærlig til henne.

«Men så trodde vi ikke at vi skulle få tvillinger heller,» sa kona og kikket på de sto jentene som fremdeles sto og kikket inn i katteburet og fniste av de lodne kattene som skulle bli en del av familien deres.

«Den overraskelsen viste seg jo å være bra, derfor tror jeg det blir perfekt med to katter også,» sa pappaen.

Det var som å se Lenobia og Travis sammen – jeg ble varm om hjertet av å se denne familien.

Afrodite og jeg begynte å gå mot det provisoriske skrivebordet da en av jentene skrek til. «Mamma! Hva er de svarte greiene?»

Noe i stemmen hennes gjorde at jeg stanset, endret retning og gikk mot katteburet.

Jeg skjønte problemet med en gang jeg kom fram. De to kattene inni buret hveste og slo med potene etter flere store, svarte edderkopper. «Å, ekkelt!» sa moren. «Ser ut til at dere har problemer med edderkopper her på skolen.»

15

«Jeg vet om et bra firma som driver med skadedyrkontroll,» sa mannen.

«Vi trenger noe mye kraftigere enn vanlig skadedyrkontroll,» hvisket Afrodite mens vi stirret inn i katteburet.

«Ja, eh, vanligvis har vi ikke noe problem med skadedyr her,» bablet jeg mens det gikk kaldt nedover ryggen på meg. «Æsj, pappa! Det kommer mange flere.»

Den lille, blonde jenta pekte mot bakveggen i buret.

Den var fullstendig dekket av edderkopper som så ut som én levende, sydende organisme. «Å, du godeste!» Søster Mary Angela stirret blek på edderkoppene, som så ut til å fordoble seg i antall. «De var da ikke her for et øyeblikk siden.»

«Søster, kanskje du kan ta med denne hyggelige familien til teltet og begynne papirarbeidet,» sa jeg fort og møtte stødig nonnens skarpe blikk. «Og send Damien hit ut til meg. Han må hjelpe meg med disse latterlige edderkoppene.»

«Ja, ja, selvfølgelig.» Nonnen nølte ikke.

«Hent Shaunee, Shaylin og Stevie Rae,» sa jeg lavt til Afrodite.

«Har du tenkt å danne en sirkel foran alle disse menneskene?» hvisket Afrodite.

«Er det ikke bedre at hun gjør det enn at Neferet begynner å spise alle disse menneskene?» Plutselig sto Stark ved siden av meg. Jeg fornemmet både hans styrke og hans bekymring. «Det er Neferet, ikke sant?»

«Det er edderkopper. Haugevis av edderkopper.» Jeg pekte på burene.

«Synes det høres ut som Neferet, jeg,» sa Damien lavt da han kom bort til oss.

16

«Jeg henter resten av sirkelen.» Afrodite slapp koppen og jogget tilbake til kakeboden.

«Hva er planen?» spurte Stark. Blikket hans vek ikke fra den voksende haugen av edderkopper.

«Vi beskytter det som er vårt,» sa jeg. Så dro jeg mobilen opp av lommen og trykket på THANATOS. Hun svarte på første ring.

«Noe er forandret her. Jeg kjenner at døden nærmer seg.» Yppersteprestinnen hevet ikke stemmen, men jeg merket meg at den var veldig anspent.

«Edderkopper dukker opp fra ingenting borte hos Street Cats. Mange. Jeg har bedt sirkelen komme til meg.»

«Neferet.» Hun uttalte navnet med dyster stemme og bekreftet dermed magefølelsen min. «Påkall elementenes beskyttelse. Uansett hva Tsi Sgili materialiserer seg som, så vet vi at det ikke er naturlig – så bruk naturen til å forvise det.»

«Det skal jeg,» sa jeg.

«Jeg setter i gang loddtrekningen – får alle menneskene til å komme til krigerteltet. Der vil de være tryggest.

Vær så diskré som mulig, Zoey. Hvis denne natten ender i panikk og kaos, tjener det bare Neferets ønsker.»

«Skjønner.» Jeg la på.

«Skal vi danne en sirkel?» spurte Damien.

«Jepp. Vi må bruke elementene våre til å bli kvitt dette skadedyrproblemet.» Jeg nølte ikke, og ikke ventet jeg på resten av sirkelen heller. Mens Stark beskyttet oss, tok jeg Damiens hånd. Han og jeg sto foran katteburene.

«Luft, jeg ber deg, kom til meg,» sa Damien. Øyeblikkelig kunne jeg merke elementets svar. «Få det til å fokusere,» sa jeg til ham.

Han nikket. «Luft, blås bort dette Mørket.»

17

Vinden, som nesten lekent hadde løftet Damiens hår, strømmet fra ham og virvlet rundt edderkoppredet og fikk edderkoppene til å vri seg av raseri.

«Mine damer og herrer, ynglinger og vampyrer, dette er Thanatos, yppersteprestinne ved Tulsa House of Night, og deres vertinne i natt. Jeg ber om at alle vennligst kommer til det hvit- og sølvfargede krigerteltet midt på området. Vi begynner loddtrekningen, og dere må være til stede for å vinne.»

Thanatos’ stemme hørtes så normal ut over høyttaleranlegget, så rektoraktig, at det svulmende edderkoppreiret virket enda mer forferdelig. «Å, nei da, dere trenger ikke å bry dere med detaljene.» Søster Mary Angela gjette det unge paret og tvillingdøtrene deres ut av teltet. «Assistentene mine har gjort dem klar, så dere kan hente kattene etter at loddtrekningen er over.»

«Hvorfor holder de ungdommene hverandre i hånden?» hørte jeg en av jentene spørre. «Å, de er nok bare opptatt i bønn,» sa søster Mary Angela glatt. Så henvendte hun seg over skulderen til nonnene som jobbet i boden. «Søstre, sørg for at det unge paret der får være i fred under bønnen.»

«Selvfølgelig, søster,» mumlet nonnene. Uten å nøle eller stille spørsmål spredte de seg ut og dannet en halvsirkel rundt teltet, katteburene og resten av skoleområdet, og dannet en tett nonnegardin mellom nysgjerrige øyne og oss.

Nå kom Shaunee og Stevie Rae springende sammen med Afrodite; de dundret gjennom nonnebarrieren, bråstoppet og stirret storøyd på den sydende massen av edderkopper. «Å, faen!» sa Shaunee.

18

«Å, herrejemini!» Stevie Rae presset hånden mot munnen i avsky.

«Jeg får skikkelig vondt i rumpa av hun der Neferet,» sa Afrodite og skar en grimase.

«Vi må samle alle elementene her og få dem til å jage edderkoppene vekk fra skoleområdet,» sa jeg. «Men vi må ikke lage noen scene.»

«Nei, for Neferet vil at alt skal gå til h**, sånn at hun kan komme og skremme alle folka noe skikkelig,» sa Shaunee. «Ikke bekymre deg, Z. Jeg skal ta det med ro.»

Hun gikk bestemt mot Damien, som rakte fram hånden.

Hun tok den, og mens hun stirret på kaoset av mørke bein og pulserende kropper, sa hun: «Ild, kom til meg.»

Luften rundt oss ble varm. Den vakre, svarte jenta smilte og fortsatte. «Varm dem opp, men de trenger ikke stekes.»

Ild gjorde akkurat som hun ba om. Det var ingen røyk eller flammer eller fyrverkeri, men luften rundt oss ble veldig varm, og massen av edderkopper vred seg og likte seg tydeligvis ikke.

Jeg kikket meg rundt og oppdaget at Shaylin ikke hadde kommet. «Hvor er vann? Vi trenger Shaylin til sirkelen.»

«Hun har ikke kommet tilbake fra parkeringsplassen,» sa Stevie Rae. «Jeg ringte henne på mobilen, men hun svarte ikke.»

«Hun hører den nok ikke,» sa Damien. «Det er ganske bråkete der ute.»

«Greit, det er ikke noe problem. Jeg kan være vann,» sa Afrodite. «Det kommer ikke til å være så kraftfullt, men sirkelen blir i hvert fall komplett.»

Afrodite var på vei bort for å ta Shaunee i hånden da Erin trengte seg gjennom nonnebarrieren.

19

«Jeg visste at det var en sirkel på gang! Jeg kjente det,» sa Erin, og så snurpet hun munnen og så på Afrodite.

«Skal du påkalle vann? Ha! Du er et dritdårlig alternativ til meg – som er ekte vare.»

«Du er ekte et eller annet ja, det skal være sikkert,» sa Afrodite. «Men vare er du ikke.»

«Jeg sa jo at du ikke skulle ha noe å gjøre med disse feigingene,» sa Dallas og snerret til en nonne som forsøkte å holde ham utenfor barrieren.

«Jeg vet hva du sa, baby.» Erin smilte flørtende. «Men du vet at jeg må gjøre det jeg må gjøre. Og jeg synes ikke det er greit at vann blir holdt utenfor sirkelen.»

Dallas trakk på skuldrene. «Nei vel. Men det er bortkasta tid, spør du meg. Og hvorfor i helvete driver eksvennene dine og danner en sirkel når det kryr av mennesker her?» De ondskapsfulle, skarpe øynene ble smale gliper, som om det akkurat hadde gått opp for ham hva nonnebarrieren betydde. «Hei, hva foregår her egentlig?»

«Vi har ikke tid til dette,» snerret jeg. «Stark, bli kvitt Dallas, og sørg for at han holder kjeft til alle menneskene er borte herfra.»

«Med glede!» Stark smilte og løftet Dallas etter skjortekragen og dro ham vekk fra oss, mot utkanten av området. Dallas bannet og slet for å komme seg løs, men han var bare en liten summende mygg i forhold til Stark.

Jeg henvendte meg til Erin. «Uansett hva som har skjedd, så er du vann, og elementet ditt er velkomment i sirkelen vår, men vi trenger ikke noe negativ energi her – dette er altfor viktig.» Jeg nikket mot edderkoppene. Erin fulgte blikket mitt og gispet.

«Hva i helvete er det der?»

Jeg hadde tenkt å overhøre spørsmålet, men magefø20

lelsen stanset meg. Jeg så rett inn i Erins blå øyne. «Jeg tror det er det som er igjen av Neferet. Jeg vet at det er ondt, og at det ikke har noen plass her på skolen. Vil du hjelpe oss med å sparke det ut?»

«Edderkopper er motbydelige,» begynte hun, men stemmen sviktet litt, og hun kikket fort bort på Shaunee.

Så løftet hun haken og kremtet. «Motbydelige ting bør fjernes.» Resolutt gikk hun bort til Shaunee. Der stanset hun. «Dette er min skole også.»

Jeg syntes Erins stemme lød litt rar og raspete. Jeg håpet det betydde at følelsene hennes var i ferd med å tine opp; kanskje hun igjen ville bli den ynglingen vi kjente før.

Shaunee rakte fram hånden. Erin tok den. «Jeg er glad for at du er her,» hørte jeg Shaunee hviske.

Erin sa ingenting.

«Vær diskré,» sa jeg til henne.

Erin nikket kort. «Vann, kom til meg.» Jeg kunne lukte sjø og vårregn. «Gjør dem våte,» fortsatte hun.

Vann la seg som perler på burene, og en dam begynte å vokse fram under dem. En edderkoppklump på størrelse med en knyttneve mistet taket i metallet og falt ned i dammen.

«Stevie Rae.» Jeg strakte hånden mot henne. Hun tok den, så Erins, og sirkelen var fullendt.

«Jord, kom til meg,» sa hun. Duftene og lydene fra en eng la seg rundt oss. «Ikke la dette forurense skolen vår.»

Jorden under oss bevret en anelse. Flere edderkopper falt fra burene og ned i den voksende dammen som nå var en virvlende masse.

Til slutt var det min tur. «Ånd, kom til meg. Hjelp de andre elementene slik at vi kan forvise dette Mørket som ikke hører til på skolen vår.»

21

Vinden suste, og alle edderkoppene falt ned fra burene og ned i den ventende vanndammen. Vannet skalv og begynte å endre form, ble lengre – utvidet seg.

Jeg konsentrerte meg mens jeg kjente de iboende egenskapene til ånd, det elementet jeg hadde sterkest tilknytning til, og inni hodet mitt så jeg for meg at haugen med edderkopper ble kastet ut av skolen akkurat slik som når noen tømmer en potte med motbydelig toalettvann. Med det bildet i hodet kommanderte jeg: «Kom dere ut nå!»

«Ut!» hermet Damien.

«Gå!» sa Shaunee.

«Forsvinn!» sa Erin.

«Ha det, nå!» sa Stevie Rae. Så skjedde akkurat det jeg hadde sett for meg. Dammen med alle edderkoppene ble løftet opp, som om de skulle bli slengt vekk fra jordens overflate. Men på et blunk omdannet det mørke bildet seg til en velkjent silhuett – runde former, vakker, dødelig. Neferet! Trekkene var ikke helt ferdige, men jeg kjente igjen henne og den ondskapsfulle energien som strålte fra henne.

«Nei!» ropte jeg. «Ånd! Du må styrke hvert av elementene med kraften fra vår kjærlighet og lojalitet! Luft!

Ild! Vann! Jord! Jeg kaller dere, slik må det bli.»

Vi hørte et grufullt skrik, og bildet av Neferet kastet seg framover. Det forlot sirkelen vår, og for over Erin som en svart tidevannsbølge. Til lyden av tusen kravlende edderkopper føk spøkelset ut gjennom hovedporten for så å forsvinne helt.

«Fy faen. Det var skikkelig ekkelt,» sa Afrodite.

Jeg skulle til å si meg enig med henne da jeg hørte det første, gruoppvekkende hostet.

Jeg følte at sirkelen brast før jeg så henne falle sammen. Hun så opp på meg og hostet igjen. Blodspruten sto 22

fra munnen hennes. «Trodde ikke det skulle ende slik,» presset hun fram.

«Jeg henter Thanatos!» ropte Afrodite idet hun sprintet av gårde.

«Nei! Dette må ikke få skje,» sa Shaunee og falt på kne ved siden av Erin, som allerede var full av blod. «Tvilling! Hold ut. Du kommer til å klare deg!»

Erin falt inn i armene hennes. Damien, Stevie Rae og jeg så på hverandre, og som om vi var én, støttet vi Shaunee mens hun holdt vennen i armene sine.

«Jeg er så lei for det,» hikstet Shaunee. «Jeg mente ikke alle de stygge tingene jeg sa til deg.»

«Det … det er greit, tvilling.» Erin snakket sakte mellom de kraftige hosteriene mens blodet skummet i halsen og strømmet rødt fra både øyne, ører og nese. «Det var min feil. Jeg … jeg glemte hvordan jeg skulle føle.»

«Vi er her hos deg,» sa jeg og strøk Erin over håret. «Ånd, ro henne ned.»

«Jord, trøst henne,» sa Stevie Rae. «Luft, legg deg rundt henne,» sa Damien.

«Ild, hold henne varm,» sa Shaunee mens tårene strømmet.

Erin smilte og la en hånd på Shaunees kinn. «Den har allerede varmet meg. Jeg … jeg er ikke kald og alene lenger. Det eneste jeg føler, er at jeg er søvnig …»

«Bare hvil deg, du,» sa Shaunee. «Jeg skal passe på deg mens du sover.»

«Alle sammen passer på deg,» sa jeg og tørket tårer fra kinnet med ermet.

Erin smilte til Shaunee en siste gang, så lukket hun øynene og døde i sin tvillings armer.